Rom i Tiggerstaden
En etnografisk studie av tilreisende rom i Oslo
Thov Midtsund Nordbø
Masteroppgave i sosiologi
Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi UNIVERSITETET I OSLO
Høsten 2013
Rom i Tiggerstaden
En etnografisk studie av tilreisende rom som livnærer seg på gatearbeid i Norge.
© Thov Midtsund Nordbø
2013
Rom i Tiggerstaden – En etnografisk studie av tilreisende rom
Thov Midtsund Nordbø
http://www.duo.uio.no
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo
Sammendrag
Tema for avhandlingen er tilreisende roms hverdagsliv i Oslo. Avhandlingen baserer seg på kvalitative intervjuer med elleve rumenske rom, samt deltagende observasjon på gata og ved tilholdsstedene til informantene. Studien beskriver hvordan de opplever situasjonen i Norge.
Tilreisende rom tjener hovedsakelig penger på gatearbeid, forstått som inntektsgivende arbeid på gata; eksempelvis tigging, salg av gjenstander, panting av flasker og salg av magasiner.
Rammene for oppholdet tillater bare minimumsløsninger. De fleste må tigge for å tjene penger, de tar seg ikke råd til å bo innendørs og de begrenser utgifter til mat og klær slik at de klarer å legge opp penger til familie og slekt i hjemlandet.
Som tigger i Norge betyr det at den vante hverdagen i Romania er erstattet med et hverdagsliv i en fremmed land. Hvordan arter dagen seg? Blir oppholdet slik de forventet?
Hvordan er forholdet til vanlige nordmenn og til andre tiggere? Mitt prosjekt er et forsøk på å gi en stemme til de stemmeløse og deretter se disse fortellingene i et sosiologisk perspektiv.
Tre temaer bærer oppgaven: For det første belyser jeg hvordan tilreisende rom opplever sin hverdag i Norge. For det andre kartlegger jeg tiggermiljøets struktur og relasjonene mellom rom og norske stoffmisbrukere som tigger. Et tredje mål er å avdekke hvordan rom løser konflikter og hvilke implikasjoner dette har for rom. I denne delen av analysen må jeg gå inn i roms kulturelle tradisjoner.
Den empiriske analysen består av tre kapitler. Hovedpoenget i det første kapittelet er at tilreisende rom ikke føler særlig skam ovenfor det å tigge. Derimot tilskriver de andre tiggere skam, enten på bakgrunn av moralske egenskaper eller fordi de andre tiggergruppene forstås som mindre verdig eller falske tiggere. I denne sammenheng vil begrep som sosiale roller (Snow & Anderson 1987) og Lamonts (2002) grensedragningsteori være viktige. Til slutt i kapittelet drøfter jeg hvordan det kan ha seg at rom virker så uanfektet over å livnære seg på tigging i Norge. I lys av Turners (1999) liminalitetsbegrep foreslår jeg at oppholdet i Norge bærer preg av en anti-struktur hvor noen av roms kulturelle tradisjoner og differensierte kjønnsroller ikke lenger er gyldige under oppholdet i Oslo. Hovedpoenget i det andre kapittelet er at tilreisende rom må forholde seg til «spilleregler» i tiggermiljøet. Givernes preferanser og ansiennitet i tiggermiljøet er faktorer som bidrar til å legitimere eierskap til tiggerplasser. Med utgangspunkt i teoriene om verdige tiggere og konstruering av sosiale problemer diskuterer jeg hvordan det kan ha seg at folk flest oppfatter rom som mindre
verdige enn norske stoffmisbrukere. Vår opplevelse av rom som fremmede og mindre verdige, er utgangspunkt for siste analysekapittel. Her belyser jeg hvordan roms kulturelle tradisjoner kan ses på som både i) en av mange eksklusjonsprosesser som opprettholder en avstand til ikke-rom, samtidig som ii) ritualene synes å ha en viktig funksjon for rumenske rom som har reiser på tvers av Europa for å jobbe som gatearbeidere.
Forord
Dette året har vært det travleste året i mitt tjuefemårige liv. Etter to hjernerystelser og mange faglige utfordringer kom jeg likevel i mål, og det er mange som fortjener en takk for å ha hjulpet meg på veien.
Aller først vil jeg rette en stor takk til Frelsesarmeen, og da spesielt til Alexandru Tanasie som har vært en uvurderlig ressurs gjennom masterprosessen. En spesiell oppmerksomhet gis også til mine to gode kompiser Morten Bostrøm og Thomas Anton Sandøy som har hjulpet meg i tunge stunder. Jeg vil også takke seminaret, hovedveilederen min Willy Pedersen og biveileder Ada Engebrigtsen, for all hjelp.
Jeg vil også rette en stor takk til Anne Tone, Anita, Lars, Ole Gregert, Kine, Kari og Arne for nyttige innspill. En takk gis også til mamma og pappa som har holdt stresset nede og økonomien oppe.
Multumesc (takk) til alle mine informanter. Avhandlingen kunne ikke blitt gjennomført uten deres gjestfrihet! Og til slutt; takk til nydelige Marie som har vært en motivator og en ekstraordinær kjæreste gjennom hele masterprosessen.
Innholdsfortegnelse
1 Innledning ... 1
1.1 Hvorfor reiser rumenske rom til Norge? ... 1
1.2 Problemstillinger ... 2
1.3 Avgrensing og avklaring ... 3
1.4 Avhandlingens oppbygning ... 4
1.5 Samfunnsrelevans ... 5
2 Roms historie og kultur ... 6
2.1 Indisk opprinnelse ... 6
2.1.1 Den første massemigrasjonen ... 7
2.1.2 Frigjøringen fra slaveriet og den andre massemigrasjonen ... 7
2.1.3 Dagens Romania og den tredje massemigrasjonen ... 10
2.2 Kulturelle trekk ... 11
2.2.1 Ære og skam ... 12
2.2.2 Konfliktløsningsritualer ... 13
2.3 Tidligere forskning på feltet ... 15
2.4 Tigging ... 16
2.4.1 Et gammelt fenomen ... 16
2.4.2 Symbolske grenser ... 18
2.4.3 Hva får oss til å gi til tiggere? ... 19
2.4.4 Idealtypiske tiggere; den verdige og uverdige ... 20
2.5 Oppsummering ... 21
3 Metode ... 22
3.1 Innledning ... 22
3.2 Tilgang til feltet ... 23
3.2.1 Bruk av tolk ... 24
3.2.2 Portvokter ... 25
3.2.3 Kompensasjon til informantene ... 26
3.2.4 De intervjuede ... 27
3.3 Refleksjoner rundt metodevalg ... 30
3.3.1 Å intervjue rom ... 32
3.3.2 Båndopptaker eller ikke? ... 33
3.3.3 Analysen og koding av data ... 34
3.4 Etiske betraktninger ... 35
3.4.1 Informert samtykke ... 35
3.4.2 Konfidensialitet ... 36
3.4.3 Hensyn til utsatte grupper ... 36
3.5 Forskningens troverdighet ... 37
3.6 Avsluttende betraktninger ... 38
4 Hverdagsliv i en fremmed by ... 39
4.1 Romferden ... 39
4.1.1 Livet i Romania ... 40
4.1.2 Reisen til Norge ... 41
4.2 Livet i Oslo ... 41
4.2.1 Rom på Sognsvann ... 42
4.2.2 Rom på Grønland ... 44
4.3 Strevet for å holde det gående ... 46
4.3.1 Får ikke jobb ... 46
4.3.2 Harde kår ... 47
4.4 Tilgjengelige roller i gatemiljøet ... 49
4.4.1 En annerledes historie ... 50
4.4.2 «Vi tigger ikke» ... 52
4.5 Å skille seg fra de andre tiggerne ... 54
4.5.1 «Utilregnelige narkomane» ... 55
4.5.2 «De fra nabobyen er verre» ... 56
4.5.3 «Bedre enn å stjele» ... 58
4.5.4 Kontekstualiserte selvpresentasjoner ... 59
4.6 Oppholdet i Norge: En frisone? ... 60
4.7 Oppsummering ... 63
5 Spillereglene på gata ... 65
5.1 En dag på jobben ... 65
5.2 Tigging som yrke ... 66
5.2.1 Norsk tiggeratferd ... 66
5.2.2 Nyttige strategier ... 67
5.2.3 Menn som tigger ... 68
5.2.4 Profitterer på kunderelasjoner ... 69
5.3 Jages og plages ... 70
5.4 Spilleregler ... 71
5.4.1 Ulempe å være fremmed ... 71
5.4.2 Hver mann for sin plass ... 71
5.5 Motstridende beskrivelser av miljøet ... 73
5.5.1 Norske stoffmisbrukeres selvpresentasjoner ... 74
5.5.2 Kobler utenlandske tiggere til Karoli-‐ og Jansen-‐familiene ... 75
5.5.3 Stereotypiene i gatemiljøet: felles ressurser ... 76
5.6 Tiggermiljøets struktur ... 76
5.7 «Fremmede» også i tiggermiljøet ... 77
5.7.1 Betydningen av å være norsk ... 77
5.7.2 Utfordringen med å være rumensk rom ... 78
5.8 Har tilreisende rom blitt et sosialt problem? ... 79
5.9 Oppsummering ... 80
6 Roms fremmedhet ... 82
6.1 Gjensidige eksklusjonsprosesser ... 82
6.2 Kjønn, sex og moral; romkulturens moralkodeks ... 83
6.2.1 Tabubelagte handlinger ... 83
6.3 Avvik og konflikter i Oslo ... 86
6.3.1 Et unntak fra normalen ... 87
6.3.2 Å komme til enighet ... 88
6.3.3 Konfliktløsningsritualer ... 89
6.4 Betydningen av kulturelle ritualer ... 91
6.5 Oppsummering ... 93
7 Avslutning ... 94
7.1 Utenlandsopphold gir rom muligheter ... 94
7.2 Spillet på gata ... 96
7.3 Hvorfor integreres de bare ikke? ... 97
7.4 Avsluttende betraktninger ... 98
Litteraturliste ... 99
Vedlegg ... 109
1 Innledning
«It was there in the light of the camping fire I saw her fair face beaming
Her heart in tune to the big guitar And the voice of the Gypsies singing That song of the gypsy Dave»
-‐ Woody Guthrie (1944), «Gypsy Davy»
Rom har vekket interesse hos antropologer og sosiologer, hos forfattere, diktere og teater - og musikere. Denne minoritetens fremmedhet er først og fremst befestet i at de snakker et annet språk og går annerledes kledd, men fremmedheten utmerker seg også fordi tilreisende rom søker inntekter gjennom metoder som vekker oppsikt (Johansen m.fl 2013:11). Innsikten vi har om rom stammer i all hovedsak fra ikke-rom. Nomadisme, mystikk, skepsis og kriminalitet har vært gjennomgående forestillinger om minoriteten helt siden de kom til Europa for om lag 800 år siden. Singer-songwriteren Woody Guthrie leker med disse stereotypiene i sin låt «Gypsy Davy», hvor kona til en velstående amerikansk herre velger å forlate hus og hjem for å bli med den sjarmerende sigøyneren og hans reisefølge, på en spennende reise.
De siste årene har det imidlertid vært fokusert lite på den romantiserte sigøyneren. På midten av 2000-tallet ble vi vitne til det vi kan forstå som sigøynernes tredje massemigrasjon til Vest-Europa (Engebrigtsen 2012:22). Gatehjørnene i europeiske storbyer, deriblant i Oslo, ble inntatt av tilreisende rom. Det begynte raskt å versere rykter om organiserte bander og
«falske» tiggere. Ryktene fikk bensin på bålet fra blant annet politikere og politi som hevdet å ha kjennskap til kriminelle nettverk blant de tilreisende tiggerne (Kripos 2012). I Oslo, og andre norske byer, har det vært en pågående debatt om østeuropeiske tiggere – og da spesielt rumenske rom. Sistnevnte grupper er utgangspunktet for den foreliggende avhandlingen.
1.1 Hvorfor reiser rumenske rom til Norge?
Gatearbeid og gateaktiviteter er betegnelser på folk som samler, selger, tigger og tar i bruk ressurser som er tilgjengelige på gata (Engebrigtsen 2012:28). Det store flertallet av tilreisende rom har denne type arbeid som inntektskilde under oppholdet i Norge.
Engebrigtsen (2012), Brattvåg (2007) og Frelsesarmeen (2011) har utgitt rapporter hvor det økende antallet av slike aktører har vært hovedfokus. Bortsett fra disse studiene har vi liten forskningsbasert kunnskap om tilreisende rom i Norge. Det ser imidlertid ut til å være enighet
om at det er to hovedårsaker til at de reiser hit. Dels skyldes det at romgruppene er marginaliserte i hjemlandet og derfor reiser til Norge for å forbedre både sin økonomiske og sosiale situasjon. Men det kan også bunne i at det rett og slett har blitt enklere å søke økonomisk utbytte utenfor egne landegrenser. Etter at løsgjengerloven ble opphevet i 2006, samtidig som Romania ble medlem av EU året etter, har det i praksis vært fritt fram for å leve av strøjobber eller andre gateaktiviteter (Engebrigtsen 2012:21-2)
Det meste av fokuset har vært på deres hovedinntektskilde, nemlig tigging. Som nevnt innledningsvis har gruppen blitt mistenkt for å være del av organiserte tiggernettverk eller betraktet som kriminelle, hvor tiggingen har blitt tolket som et skalkeskjul. Verken Engebrigtsen (2012) eller Brattvåg (2007) har imidlertid gitt støtte for slike antakelser i sine feltarbeid om øst-europeiske tiggere i Norge. Hovedfunnet synes å være at majoriteten av de tilreisende tiggerne har økonomiske problemer i hjemlandet. Følgelig opplever de at de kan bedre situasjonen, blant annet ved å tigge, spille instrumenter eller ved å samle flasker på gatene i Norge. Det synes altså å være lite støtte for at tiggingen er organisert av kriminelle bakmenn, ei heller at vinningskriminalitet er en sentral del av deres inntektsgrunnlag.
1.2 Problemstillinger
Det finnes ikke offisielle tall på hvor mange rom som oppholder seg i, eller har vært innom, Norge det siste året. Gjennom mediene har vi lest at 2000 rom var innom Oslo sommeren 2012, og at dette tallet trolig ville øke sommeren 2013 (VG 2013). Frelsesarmeen anslår derimot rett tall til å være mellom 400 og 800 tilreisende rom.1 Det er ikke enkelt å telle de som livnærer seg av gatearbeid uten å kunne snakke med dem. Å se (hva vi tror er) rom i gatene bekrefter ikke nødvendigvis deres gjøremål, ei heller deres etniske tilhørighet. Likevel er det hevet over enhver tvil at antallet tilreisende rom som livnærer seg på gatearbeid har økt fra midten av 2000-tallet og frem til i dag. Elana var en av mine informanter. Hun hadde vært periodevis i Norge gjennom flere år og beskrev situasjonen i Oslo slik:
Elana: Folkene som har vært her i fem år eller mer, forteller at ting har forandret seg. Forholdene var bra for de første som kom hit, men nå er det ikke som det en gang var.
Thov: Hvem sin feil er det?
1 Woldsund, Frode & Knut Haugsvær (samtale med ledelsen i Frelsesarmeen, vår 2013)
Elana: Kanskje de folka fra Targu Jiu som stjeler? Kanskje nordmennene har fått nok av det? Eller kanskje det er for mange som reiser hit? Ja, det er nok for mange.
Det var gjennom mitt arbeid som miljøarbeider i Frelsesarmeens rusomsorg at jeg kom i kontakt med rom for første gang. De nye tilreisende gatearbeiderne fra Øst-Europa har blitt innlemmet i lavterskeltiltak som opprinnelig er rettet mot stoffavhengige og andre hjemløse grupper. Det slo meg raskt at minoriteten hadde lav status blant andre marginaliserte grupper.
Skepsisen mot gruppens virksomhet i Norge har også blitt tatt opp i media og dessuten diskutert både i debatter og seminarer arrangert av Universitet i Oslo. Hvorfor kommer de hit? Hvorfor er de så dårlig likt? Fremmedheten og uvissheten rundt gruppen, vekket også en interesse hos meg. Med støtte fra Frelsesarmeen fikk jeg mulighet til å gjennomføre en etnografisk studie av tilreisende rom i Oslo. Selv fikk jeg frie tøyler til å forske på det jeg oppfattet som samfunnsrelevant. Jeg oppsøkte derfor tilreisende rom i Oslo for å finne mer ut om følgende spørsmål:
1) Hvordan opplever tilreisende rom sin situasjon i Norge? Hvordan opprettholder tilreisende rom selvrespekt og verdighet i en marginal livssituasjon?
2) Hvordan er tiggermiljøet i Oslo strukturert? Hvordan finner rom sin plass i dette miljøet?
3) Hvordan regulerer og løser rom konflikter som oppstår innenfor deres egne grupper? Og hvilke implikasjoner har disse konflikthåndteringene?
1.3 Avgrensing og avklaring
Studien belyser altså rumenske rom som reiser til Norge for å legge seg opp penger til familie og slekt i Romania. Data er basert på rumenske rom som oppholdt seg i Oslo sommeren og høsten 2012. Det er også verdt å merke seg at avhandlingen ikke tar sikte på å drøfte gruppens mulige forbindelse til organisert kriminalitet, lommetyveri eller trafficking. Fokuset vil heller ikke rette seg særlig mot de rammevilkårene som preger informantenes hverdag i hjemlandet, selv om jeg gir en kort skisse av økonomiske og sosiale forhold i et historisk- og samtidsperspektiv. Dette er faktorer som gir innsikt i gruppens motiver til å søke ut av landet.
Tigging er den primære inntektskilden til rumenske rom i Norge. I denne forbindelse vil Engebrigtsens (2012) tiggerdraktbegrep brukes som et sosiologisk verktøy. Begrepet fanger opp hvordan rom går fra å være respekterte rom i hjemlandet, til å iscenesette seg selv som
fattigslige og stakkarslige tiggere i Norge (Engebrigtsen 2012:36). Som påpekt tidligere har gruppens tilstedeværelse i Oslos gater vekket engasjement hos den norske befolkningen. I den sammenheng tar avhandlingen sikte på å belyse de utfordringene rom møter som tiggere – og fremmede i et ukjent land. Jeg vil særlig belyse dynamikken og forholdet til andre marginaliserte grupper, eksemplifisert med norske stoffmisbrukere som tigger og selger
=Oslo i denne studien.
Informantene mine tilhører ulike undergrupper av den minoriteten vi kjenner som sigøynere.
Sigøynerbegrepet er imidlertid upresist, da dette også omfatter grupper som ikke omtales i min avhandling. For eksempel har vi to nasjonale minoriteter i Norge med slektskap til de tiggerne vi ser på gata i Oslo. Den første stammer fra sigøynerfølger som kom til Skandinavia på 1500-tallet. Denne minoriteten blir i dag kalt tater og reisende. Den andre minoriteten, norske rom, har nærmere slektskap til tilreisende rom. De brøt opp og reiste fra Valakia og Transilvania, nå Romania, på 1800-tallet (Engebrigtsen & Lidén 2010a:89). Begge de nasjonale minoritetene har levd lenge i Norge og identifiserer seg som en annen befolkning enn rumenske rom (Engebrigtsen 2012:23-24). Av denne grunn er ikke disse en del av denne studien.
Det er viktig å merke seg at jeg har valgt å omtale informantene mine som rom, selv om betegnelsene sigøyner og romfolk trolig er mer integrert i norsk dagligtale. Slik unngår jeg å bidra til å opprettholde stereotypier. «To gyp» betyr på engelsk å bedra eller stjele. Det er en forkortelse av gypsy (sigøyner) og er et eksempel på negative betegnelser eller egenskaper som blir klebet på rom (Kanwar 1999:1269). Jeg slutter meg til dem som mener at det å bruke minoritetens egne betegnelser, er en måte å vise respekt til en minoritet som på bakgrunn av genetikk og kultur, har blitt undertrykt og stereotypisert (Fenger-Grøndahl 2006:
15). Det må imidlertid innvendes at de betegnelsene jeg har valgt bort vil dukke opp når jeg referer til annen litteratur som ikke bruker samme betegnelse som meg selv.
1.4 Avhandlingens oppbygning
For å forstå hvordan rumenske rom opplever situasjonen i Oslo, er det nødvendig å belyse roms kultur og historie. I neste kapittel forsøker jeg derfor å tegne et politisk bakteppe og utvikle et sosiologisk perspektiv for de konfliktene vi aner i dag. Deretter følger metodekapittelet, hvor jeg redegjør for hvilke metoder jeg valgte å bruke, om gjennomføringen av feltarbeidet og om studiens validitet og overførbarhet. Resten av
avhandlingen vies til dataanalyse, og i tråd med problemstillingene, deles dette inn i tre kapitler. I første analysekapittel belyser jeg informantenes situasjon i Romania og hvilke forventinger de hadde til oppholdet i Norge. En sentral del av kapittelet omhandler hvordan tilreisende rom drar symbolske grenser til andre aktører. Dernest diskuterer jeg, med utgangspunkt i Turners (1999) liminalitetsbegrep, hvordan det kan ha seg at tilreisende rom tilsynelatende ikke skammer seg over det å tigge. Andre analysekapittel belyser de mekanismene som synes å påvirke tiggermiljøets struktur. Som tigger i Oslo må man forholde seg til «spilleregler» som opprettholdes av givernes preferanser og en slags gjensidig aksept av regler om eierskap og ansiennitet mellom tiggergruppene. I tredje analysekapittel avdekker jeg roms parallelle norm- og juridiske system. Grunnlaget er fortellinger hvor informantene snakker om normbrudd og avvik. Videre viser jeg hvordan roms kulturelle tradisjoner legger grunnlaget for eksklusjonsprosesser som opprettholder deres «fremmedhet», men også bidrar til å skape orden og struktur i omgivelsene rom befinner seg i. Til slutt oppsummerer og diskuterer jeg hovedpoengene i avhandlingen.
1.5 Samfunnsrelevans
Romdebatten har tidvis vært hovedfokus i mediene og i det politiske miljø de siste årene.
Leirene i debatten har stått steilt mot hverandre; den ene siden ønsker å gjeninnføre løsgjengerloven som forbød tigging. Den andre siden ønsker i motsetning til dette «ikke å kriminalisere fattigdom» (Dagbladet 2013). Utgangspunktet for denne fløyen er at vi må ta konsekvensene av økt globalisering og rette oss etter de avtaler som finnes mellom europeiske land (Adler 1999:171-5). Fortsatt er dette et spenningsfylt tema i norsk offentlighet.
Det verserer mange myter og «realiteter» om rom. Det er liten tvil om at dette er en av de største sosialpolitiske utfordringene vi står overfor i dag. Samfunnsrelevansen synes derfor innlysende, og den kan også være økende. Med økende forskjeller i Europa kan det tenkes at vi også kommer til å få nye grupper av tilreisende tiggere og andre gatearbeidere.
Håndteringen av dem, gir norske myndigheter og det norske samfunnet en utfordring, hvor utfallet vil prege både vår egen og tilreisende gruppers hverdag, på mange nivåer. Et innsyn i hvordan gruppen selv opplever sin egen situasjon vil derfor kunne være et viktig bidrag til håndteringen av dette i fremtiden.
2 Roms historie og kultur
For å forstå mekanismene rundt tilreisende roms hverdag, må vi også forstå hvilke historiske og kulturelle kjennetegn tilreisende rom bærer med seg. Innsikter i roms kulturelle tradisjoner og livsform vil være et viktig grunnlag for å analysere dataene. Ettersom tigging er en sentral aktivitet for informantene mine, vil jeg også kort skissere tiggingens historie i det moderne samfunn og relevante teoretiske begreper med forbindelse til inntektsmetoden.
Store deler av hverdagen til rom består av møter med den norske befolkningen og andre marginaliserte grupper. Som tilreisende rom har man begrenset tilgang til hva vi oppfatter som positive sosiale roller. En sentral del av studien belyser hvordan informantene ønsker å fremstå som verdige tiggere, blant annet ved å konstruere positive selvpresentasjoner og trekke grenser til andre aktører i gatelandskapet. Aller først vil jeg imidlertid belyse historien til rom, samtidig som jeg forsøker å tegne et bilde av det politiske bakteppet for de konfliktene jeg tar opp senere i denne avhandlingen.
2.1 Indisk opprinnelse
Rom er Europas største minoritet. Ingen har tallfestet rombefolkningen nøyaktig, men det anslås at den ligger på mellom 10 og 12 millioner. Det store flertallet lever i sentral- og Øst- Europa (Fenger-Grøndahl 2006:11). I Romania er det et mangfold av forskjellige etniske grupper med forskjellige betegnelser. Den største minoriteten kaller seg Roma og snakker vlach romanés som morsmål og har rumensk som andrespråk. Majoriteten av tiggerne vi ser Norge tilhører en undergruppe av rom (Engebrigtsen 2012:15/22-23).
De første beretningene om gruppen i Europa kom i kirkebøker på 1300-tallet, men det antas at minoriteten bosatte seg i Øst-Europa mange år før den tid. Blant historikere råder det uenighet om hvordan rom kom til Europa. Enkelte hevdet at de kom til Europa som en del av Djengis Khans felttog i begynnelsen av 1200-tallet (Achim 2004:15). Annen forskning hevdet at rom utvandret fra Egypt (Okely 1983:2). Begge disse teoriene har etnologer og lingvister, gjennom inngående forskning, avvist (Sashi 1990:18). Ifølge denne leiren er det lingvistiske bevis som peker i retning at forfedrene til rom vi ser tigge i Oslos gater i dag, trolig utvandret fra Nord-India en gang mellom 500 - og 900-tallet, gjennom Persia og Armenia, før de kom til det vi i dag kjenner som Romania mellom 1200- og 1400-tallet, før de spredte seg i bølger til resten av Europa (Fenger-Grøndahl 2006:22; Achim 2004:16-18).
2.1.1 Den første massemigrasjonen
Den første utvandringen av rom fra de områdende vi i dag kjenner som blant annet Romania og Ungarn, er kjent som den første massemigrasjonen av rom. Det er fortsatt ikke tidfestet når denne fant sted, men historikerne er imidlertid enige om at det var mindre romgrupper rundt i Europa fra og med 1300-tallet (Fenger-Grøndahl 2006:23). Rom spredte seg til alle kontinenter på denne tiden. Likevel ble en stor andel værende, i stor grad isolert som slaver, i de tyrk-ungariske territoriene Moldavia, Valakia - og som livegne i Transylvania. I perioden frem til 1856 var det lov å bruke og selge slaver i disse områdene, og den store majoriteten av rom er av historikere kjent som akkurat dette. Deres kunnskaper, særlig innenfor smed - og håndverksyrket, gjorde dem til viktige brikker i den rumenske økonomien. På sett og vis ble roms kunnskaper deres forbannelse fordi slaveriet ble en utømmelig kilde til gratis arbeid.2 Slaveri var en viktig ordning i det Ottomanske riket og i de rumenske prinsestatene – og fra 1500-tallet og frem til frigjørelsen av slaveriet, «monopoliserte» rom denne institusjonen (Achim 2004:47-49).
Helt siden rom kom til det vi i dag kjenner som Romania, har minoriteten bestått av grupper med ulike kulturelle og yrkesmessige kjennetegn. Disse forskjellene synes også å ha vært observerbare under slaveriet. De fleste slavene tilhørte klostre, fyrster eller private landeiere, mens noen slaver levde separat fra samfunnet i telt og hytter. Andre sigøynergrupper hadde først status som slaver, men ble etter en tid assimilert inn i den rumenske kulturen og erstattet morsmålet sitt med rumensk (Achim 2004:34).
2.1.2 Frigjøringen fra slaveriet og den andre massemigrasjonen
Som følge av at intellektuelle rumenere hadde blitt inspirert av moderne menneskerettighetsprinsipper i Vesten, ble den endelige frigjøringsloven vedtatt i 1856 (Achim 2004:103-112). Slavene, mellom 200 000 og 600 000 i antallet, ble offisielt frigjort fra de moldovske og Valakianske parlamentene (Petrova 2003:126-127).3 De tidligere slavene ble tilbudt et lite stykke land fra sin tidligere landeier. Mange avslo imidlertid dette tilbudet ettersom forholdene til livegne ble oppfattet som lite gunstig blant rom på den tiden.
Skulle de velge å eie, måtte de betale mer skatt og oppgi et levesett tett knyttet til sin kultur (Engebrigtsen 2007:36-37). Achim (2004) hevder at frigjøringen førte til en annen iøynefallende konsekvens: Den andre massemigrasjonen av sigøynere vestover på jakt etter
2Inspirert av Bielenberg (Fordrag av Bielenberg, sommer 2013).
bedre økonomiske og sosiale muligheter. Denne gruppen rumenske sigøynere, har i ettertid fått forskjellige betegnelser i forskjellige land. Selv kalte de seg Roma. Denne sigøynergruppen tilhørte først og fremst Lovara (hesteselgere), Kelderara (kobbersmeder) og Cuara (silmakere) (Achim 2004:122-125). Disse har forskjellige lingvistiske, kulturelle og organisatoriske trekk som skiller seg fra den sigøynerbefolkningen som reiste til Europa under den første massemigrasjonen - og som i dag omtales som reisende og tatere her til lands (Østhaug 2010:106-108). Det som likevel kjennetegnet alle gruppene som ble betegnet som sigøynere på denne tiden, og som gjorde dem bevisst på egen identitet som «sigøyner», bortsett fra samme opphav, var deres marginale sosiale status, og at de ble oppfattet som fremmede av befolkningene de bodde med (Fenger-Grøndahl 2006:14-15).
Etter frigjøringen fra slaveriet endret romkulturen seg. Det var flere grunner til det. Både industrialiseringen og politiske vedtak endret roms sosiale organisasjon og levesett. Ved å tvinge minoriteten til å bli fastboende, var det flere rom som ble assimilert inn i det rumenske storsamfunnet. På starten av 1900-tallet var de fleste fastboende og stadig flere unngikk å rapportere at de snakket roms eget språk, romanés. Hva dette skyldes kan ha en todelt forklaring. Dels kan det skyldes at de ville skjule sin romidentitet. Men det kan også bunne i at rom ble mer og mer integrert i det rumenske samfunnet på denne tiden og at de følte seg som rumenske statsborgere (Achim 2004:151-157)
Da første verdenskrig var over, ble alle rom definert som borgere av «Store Romania», og det var forventet at alle skulle innlemmes og integreres i det rumenske samfunnet (Zenda 2010:71-72). Selv om rom alltid hadde vært en «fremmedhet» i rumensk historie, var de aldri blitt sett på som en trussel mot det rumenske samfunnet, slik jødene ble (Hancock 2002:29).
Dette endret seg riktignok da Hitler overtok makten i 1933 og nazistene startet å okkupere store deler av Europa. Nazipropagandaen spredte seg og førte til et økende «vitenskapelig»
fokus på raseteori i Romania. Rumenske forskere og politikere som sympatiserte med nazistene, advarte om jødenes og sigøynerens posisjon i samfunnet og hevdet at en assimilering ville være en biologisk katastrofe for det rumenske samfunnet. Basert på disse ideene ble det innført politiske vedtak av daværende president, Antonescu, mot jøder og sigøynere. Fra juni 1942 til høsten 1944 ble sigøynere uten fast jobb, beregnet til rundt 25 000 i antallet, deportert til arbeidsleirer i Transnistria. Halvparten av disse døde. Riktignok
ikke som følge av henrettelser, men fangene ble antageligvis forlatt av myndighetene etter krigen, og flere sultet eller frøs i hjel (Achim 2004:179-182).4
Etter andre verdenskrig havnet majoriteten av rom under kommunistisk styre, og det har vært problematisk for historikere og samfunnsvitere å få innsikt i roms livssituasjon, med unntak av muntlige kilder (Fraser 1995:274). Flere rapporter og forskningsprosjekter fra kommunisttiden har fortsatt ikke blitt publisert, og det var ikke før siste del av kommunisttiden man fikk innsyn i offentlige kilder. Det marxistisk-leninistiske tenkesettet resulterte imidlertid til nye forskrifter, hvor «andre nasjonaliteter» og minoriteter ble gitt nye rettigheter, samtidig som det ble innført en streng innvandring – og bosettingsregulering.
Dette satte en stopper for migrasjonen fra øst til Vest-Europa (Engebrigtsen & Lidén 2011).
Tanken var å transformere den mistilpassede «sigøyneren» til en deltagende medborger i samfunnet. Fra et kommunistisk synspunkt var «sigøyneren» det perfekte eksempelet å bruke for å vise verden hvordan sosialismen evnet å transformere et «utenforskap» til å bli en integrert og deltagende gruppe i samfunnet. I Ungarn innførte staten kampanjer som skulle bedre inntrykket av sigøynere blant befolkningen (Stewart 1997:5-10). Fra og med 1970- tallet tilbød både den ungarske og rumenske staten nomadiske rom jobber og boliger.
Resultatet ble ikke som forventet, da mange rumenske sigøynere valgte å bruke boligene som stall for blant annet hester (Achim 2004:196-197). Forsøket på å transformere rombefolkningen førte til at mange trakk seg tilbake til utkanten av byene, sammen med andre fattige.
Riktignok var det rom som klarte å utnytte de iverksatte integreringstiltakene. Likevel peker flere historikere og samfunnsvitere på at rombefolkningen ble mer polarisert under kommunismen. Selv om en liten minoritet klarte å profittere på integreringspolitikken og forbedret sin sosiale posisjon, forble det store flertallet av rom igjen nederst på den sosiale stigen. Da de økonomiske nedgangstidene ble tydeligere i Øst-Europa på 1980-tallet, vokste gamle tanker om roms «fremmedhet» frem blant folk igjen. Ikke-rom uttrykte misnøye over hvordan rom klarte å manipulere velferdssystemet. Blant vertsbefolkningen ble rom beskyldt for å motta sosial stønad, samtidig som de viste ingen eller liten vilje til å jobbe (Stewart 1997:9-12).
4Det anslås at mellom 250 000 – 500 000 sigøynere ble drept under Holocaust. Enkelte hevder enda flere. For
2.1.3 Dagens Romania og den tredje massemigrasjonen
Etter at kommunistregimet kollapset i 1989, forverret situasjonen til romgruppene seg.
Fravær av jobber, samt den effektive avviklingen av statlig støtte til store fattige familier, påvirket rombefolkningen. De sosiale og økonomiske problemene som Romania stod overfor, synes å være et hinder for modernisering og integrering av rom.
En konsekvens av nytt styresett var politisk ytringsfrihet (Stewart 2002:7). En nasjonal spørreundersøkelse om etniske relasjoner viste til at tre fjerdedeler hadde negative følelser for rom (Achim 2004:210). Ifølge Fraser (1995) åpnet overgangen fra et totalitært styresett til et demokrati opp for undertrykte følelser som trolig hadde ligget latent i tiden etter andre verdenskrig. Et resultat av den økende fiendtligheten mot rom var flere rasistiske angrep. I ettertid har det blitt rapportert om at romfamilier ble banket opp og at hus tilhørende rom ble påtent. Tilsynelatende skjedde dette uten at daværende regjeringer prøvde å sette en stopper for opptøyene (Fraser 1995:289).
Post-kommunismen forandret det rumenske samfunnet, og mange rom som tidligere hadde vært tilknyttet arbeidsmarkedet, falt utenfor. Som en liten og sårbar gruppe har rom en tendens til å isolere seg fra resten av samfunnet. Historien har lært dem at samhold og fellesskap sikrer gruppens eksistens (Bay 2002:95). Ikke overraskende gjør dette målet om å integrere gruppen i samfunnet enda mer problematisk. Forutsetningene for å kunne delta på lik linje med resten av befolkningen er å ha de kvalifikasjoner og den kompetanse som kreves i samfunnet. Minoriteten har alarmerende lav deltagelse i skole - og arbeidslivet; rundt halvparten av rombefolkningen i Romania kan ikke lese og skrive. En fjerdedel av mennene er ikke i jobb, mens det samme gjelder for tre fjerdedeler av kvinnene (Achim 2004:204-6).
Fenger-Grøndhahls (2006) studie belyser at enkelte romgrupper har etablert en kultur for å avvise viktige institusjoner. Blant annet viser de til at barn helt nede i syv – åtte års alderen dropper ut av skolen. Det synes at den begrensede interessen for skolen kan forstås med bakgrunn i kost / nytte-tenking blant enkelte romgrupper. Hvorfor utdanne seg hvis man kan jobbe fra tidlig alder?
På en annen side møter rom motbør og diskriminerende holdninger i storsamfunnets institusjoner (Barany 2002:346-347). Det enorme frafallet av rom i skolen kan til dels relateres til diskriminering fra lærere og elever. Fenger-Grøndahl (2006) viser til eksempler hvor lærere anser rombarna som potensielle «skoletapere» og hvordan enkelte skoler bruker morsmålsundervisning som et effektivt virkemiddel for å skille dem fra de andre elevene
(Fenger-Grøndahl 2006:72). Som nevnt ovenfor forverret roms situasjon seg i den post- kommunistiske perioden (Barany 2002:201). Den nye generasjonen rumenske rom er blant annet karakterisert med lavere utdanningsnivå enn foreldrene som vokste opp under kommunistregimet. Roms kontrastfylte levesett må forstås i en historisk kontekst.
Engebrigtsen & Lidén (2010a) skriver følgende:
«Disse historiske forholdene er viktige fordi de illustrerer hvordan føydalherrene, den bofaste befolkningen og myndighetene ga sigøynerne rollen som «fremmede» og plasserte dem utenfor samfunnet økonomisk, politisk og sosialt helt fra de for første gang kom til området. Dette førte samtidig til at sigøynerne utviklet en økonomisk, sosial, kulturell og politisk uavhengighet, og følgelig en forståelse av seg selv som
«de andre» og dessuten en motstand mot assimilering som beskyttelse for denne livsformen» (Engebrigtsen & Lidén 2010a: 90).
Fremdeles blir roms levesett oppfattet som fremmed, og kanskje også forsterket etter at globale avtaler på tvers av europeiske land har åpnet for nye økonomiske territorier for rom.
Etter at Romania ble med i EU i 2007 og visumtvangen for rumenske statsborgere til Vest- europeiske land ble opphevet, migrerte mange rom. Engebrigtsen (2012) kaller dette den tredje store sigøynermigrasjoner. Det store flertallet har lite eller ingen utdannelse – og få har dokumentert arbeidserfaring (Engebrigtsen 2012:21-22). Noen lykkes med å få tak i jobb, men likevel genererer majoriteten av tilreisende rom inntekter utenlands ved å ta i bruk inntjeningsteknikker på gata, for å så reise tilbake til Romania med oppsparte midler (Tesar 2012:117).
2.2 Kulturelle trekk
I den foreliggende avhandlingen vil roms kulturelle tradisjoner og livsform ha stor betydning, både som forkunnskap, men også som et rammeverk i analysene. Rom er et fellesskap som baserer seg på slekt – og familietilhørighet som dannes gjennom manns – og kvinnelinjen.
Hver storfamilien utgjør en økonomisk, politisk og sosial enhet, og bortsett fra at alder er synonymt med visdom og erfaring, er det ingen faste lederposisjoner utover storfamilien.
Kjønn og alder er det eneste konstante differensieringskriteriet, ved at menn ideologisk står over kvinner, mens voksne er overordnet barn (Engebrigtsen & Lidén 2010b:199:). Ifølge Fraser (1995) har rombefolkningen på verdensbasis, på tross av kulturelle, sosiale og språklige forskjeller, fortsatt to universelle særtrekk som virker å være relativt stabile. Han skisserer redsel / respekt for de døde (mulo) og frykten for å bli erklært symbolsk / rituelt uren (marihme) som to stabile kulturelle kjennetegn hos rom (Fraser 1995:242-246).
2.2.1 Ære og skam
«Våre egne handlinger er solid basert på hygiene, mens deres handlinger er symbolske. Vi dreper bakterier, men de fordriver ånder» (Douglas 1997:48).
Douglas (1997) refererer ikke direkte til roms tanker om renhet og urenhet. Samtidig er sitatet beskrivende for hvilke implikasjoner roms tanker om renhet og urenhet har, og da særlig symbolsk, for gruppens sosiale og private liv (Weyrauch 2001:2-4). Helt siden rom kom til Europa har befolkning og myndighetene ansett minoriteten som fremmede og plassert dem utenfor samfunnet økonomisk, politisk og sosialt (Engebrigtsen & Lidén 2010a:90). En konsekvens av dette var at rom utviklet egne økonomisk, sosiale og kulturelle institusjoner som beskyttet dem fra befolkningens moralske bedømming. Ifølge Engebrigtsen og Lidén (2010b:202-203) er roms forståelse av seg selv og verden utenfor, nært knyttet til deres moral– og normsystem marihme. Marihme viser til bestemte ideer om kropp og bevissthet og om det mannlige og kvinnelige. Hos rom består kroppen av en ren og en uren del. Nedre del av kroppen betraktes som uren og øvre del betraktes som ren. For å unngå å bli «uren» holdes objekter og gjøremål knyttet til øvre og nedre del av kroppen atskilt. Marihme kan observeres gjennom klesdrakt, mattabuer, vaskeritualer og forventet atferd i sosial omgang. For rom er skam noe man håndterer, og ære, eller det å være «ordentlig» rom, opprettholdes ved at man handler i tråd med normene og moralreglene som gjelder for den respektive romgruppen (Engebrigtsen 2007:62-69; Engebrigtsen & Lidén 2010b202-203).
Reglene regulerer alle former for samkvem innad i romgruppen og mellom kjønnene, og utgjør derav et nøkkelelement i gruppens sosiale systemer, kultur og identiet. Mahrime regulerer også relasjonen til ikke-rom, og fordi vi ikke følger samme renhetsregler, etableres det et fundamentalt skille mellom rom og ikke-rom (Okely 1983:82; Bay 2002:27). Ifølge Engebrigtsen (2007:134-136) er dette en av roms overlevelsesstrategier, da minoriteten tilskriver ikke-rom moralsk underlegenhet basert på vår «urene» livsform.5
Alle rom blir født rene. Det er først etter å ha blitt kjønnsmoden at man som rom tilskrives ansvar for å overholde normene og reglene innad i rommiljøet. Oppveksten til barna er preget av mye frihet og lite grensesetting fra de voksne. Det er vanlig at barn blir bevisst på hva det innebærer å være mann og kvinne fra tidlig alder. Følgelig er det vanlig at gutter blir med
5 Ifølge Fenger-Grøndahl (2006) har ikke alle rom faste forestillinger om renhet og urenhet. Noen rom, etter å ha oppholdt seg lenge med ikke-rom, benytter seg av de kulturelle ritualene noen dager for å føle seg «ren» igjen.
Andre romgrupper har et ikke-refleksivt forhold til tankene om renhet og urenhet, men forholder seg til det av vane og tradisjon (Fenger – Grøndahl 2006:113-114).
fedrene i deres forretnings – og andre yrkesaktiviteter, mens jentene ofte deltar i kvinnearbeid (Tesar 2012; Fenger-Grøndahl 2006; Engebrigtsen & Lidén 2010). Mens ikke-rom formelt sett blir voksen etter å ha nådd myndighetsalderen, er det ikke uvanlig at rom gifter seg og stifter familie i femtenårsalderen.
2.2.2 Konfliktløsningsritualer
Et knippe «gypsologer» har bidratt med å bringe en forståelse av roms komplekse kultur. I boken «Gypsy Law» (2001) beskriver de ulike bidragsyterne hvordan romaniya påvirker roms organisatoriske – og sosiale liv. Romaniya kan i denne sammenheng forstås som de retningslinjene eller regler medlemmer av romgrupper forventes å følge. Således igangsettes ritualer i det regler eller normer brytes (Weyrauch 2001). Mye forskning på konfliktritualer er hentet fra forsking på amerikanske rom. Det er derfor viktig å presisere at disse romgruppene skiller seg fra rumenske rom både kulturelt, sosialt og språklig. Det synes likevel at romgrupper, på tvers av land, har mange fellestrekk i henhold til hvordan konflikter håndteres innad i gruppen.
Okelys (1983) studie av britiske sigøynere viser hvordan eldre menn i storfamilien har ansvar for å løse konflikter innad i storfamilien. Hvis det oppstår konflikter som ikke lar seg løse, for eksempel mellom forskjellige romfamilier, samles det til en divano. En divano er en uformell forhandlingsarena hvor eldre menn fra de involverte familiene møtes for å prøve å løse konflikten. Partene som er involvert i konflikten trenger ikke nødvendigvis og delta, og de er heller ikke juridisk sett, bundet til den avgjørelsen som blir tatt. Således er konfliktritualet et uformelt møte mellom familiene hvor partene blir rådet om hva som bør gjøres (Okely 1983:171; Weyrauch & Bell 2001:41-2).
Normer og regler i romsamfunnet blir overholdt av frykten for å bli uren, og skammen dette medfører (Carmichael 2001:131). Fordi divano er en uformell konfliktløsningsarena er det ikke alltid konflikten lar seg løse. Hvis en slik situasjon oppstår, iverksettes kris. Kris er et juridisk system basert på konsensus og har sterke referanser til roms tanker om ære og skam (Engebrigtsen & Lidén 2011:5). Kort fortalt er kris et møte der de impliserte familiene eller partene innkalles til forhandlinger. Det varierer mellom romgrupper hvordan kris’ prosedyrer gjennomføres. Et gjennomgående trekk er likevel at domsmennene alltid er menn, nøytrale til konflikten sådan, og at de som oftest er eldre. Grunnen til at eldre menn blir utnevnt til dommere, og nyter stor respekt av rom generelt, er at alder er synonymt med kunnskap, og at
eldre i større grad enn yngre, antas å forsikre seg om at romkultrens normer og regler ivaretas.
Et resultat av kris’ strafferettsprosess er at man får en straff. En straff kommer som regel i form av bøter, men det hender også at rom blir utestengt fra romsamfunnet. Et av hovedpoengene til Weyrauch & Bell (2001) er at kris har andre funksjoner foruten å være en formell konfliktløsningsinstitusjon. Siden kris engasjerer medlemmer i romsamfunnet til å delta i rettsprosessen, er kris også et viktig kulturelt ritual for å opprettholde og belyse normer og tradisjoner innad i miljøet (Weyrauch & Bell 2001:42-46). Det må innvendes at det bare er normbrudd og konflikter innad i romsamfunnet som blir håndtert av roms egne konflikthåndteringsritualer. Eksempelvis vil ikke det å stjele fra ikke-rom ha relevans for roms juridiske system. I enkelte romgrupper trenger ikke en slik handlingen å bli betraktet som et avvik i det hele tatt (Engebrigtsen 2007: 178-179).
Ifølge Douglas (1997) opprettholdes kulturelle systemer ved å ekskludere «det andre», det urene. Forholdet mellom det rene og urene er gjeldende trekk i alle symbolske systemer, men spesielt i kulturer som ikke har spesialiserte institusjoner og sentralisert politisk myndighet, hvor sosial orden ikke er investert i sosiale organer, men er avhengig av samfunnsmedlemmenes egne kollektive handlinger (Solheim 1997:11-13). Blant rom er ritualer et sentralt verktøy for å opprettholde sosial orden. I sammenheng med min studie kan det tolkes dithen at rom igangsetter distinksjoner, det vil si ritualer som for eksempel divano og kris, i det grenseoverskridelser eller grenseoppløsninger truer romsamfunnets orden.
Hvilke normer og regler som er viktige, og hvordan disse tolkes, varierer mellom romgrupper. Romkulturen er omfattende og det kan observeres tusenvis av normer og regler.
Selv om lingvister har utviklet et skriftspråk, har rom historisk sett vært et skriftløst samfunn (Engebrigtsen & Lidén 2010a:88). Fordi kulturelle tradisjoner og fortiden formidles hovedsakelig gjennom muntlig overlevering, er romgrupper i stadig endring og en viktig norm hos en generasjon, kan være borte i den neste.
At roms tanker om skam og renhet er internalisert og opprettholdt gjennom kulturelle tradisjoner, fra rituelle tilberedelser av mat til konfliktløsningsritualer, er innsikter som er nyttige for å forstå minoritetskulturens levedyktighet og posisjon som fremmede. Som nevnt innledningsvis er det lite forskningsbasert kunnskap om tilreisende rom i Norge, og da særlig
om minoritetens konfliktløsningsritualer. Nedenfor vil jeg likevel kort skissere de norske bidragene på feltet som har hatt relevans for min avhandling.
2.3 Tidligere forskning på feltet
På bestilling fra kirkens bymisjon skrev Hildegunn Brattvåg (2007) en rapport om det økende antallet tilreisende tiggere fra Øst-Europa. Høsten 2006, bare noen måneder etter løsgjengerloven ble opphevet i Norge, intervjuet prosjektarbeiderne i forskningsteamet hennes 24 personer fra ulike områder i Romania. Disse var Sibiu, Tirgu Jiu, Bacau og Buzau.
Et mål med rapporten var å kartlegge hvorfor mennesker reiser fra Romania til Norge for å tigge, samt hvordan de ser på egen tilværelse og hvilke handlingsalternativer de har tilgjengelige. Brattvåg (2007) anslår gjennomsnittsinntekten blant informantene hennes til å være rundt 150 kroner per dag. En vanlig tiggerhverdag starter i åtte-ni-tiden på morgenen og avsluttes mellom ettermiddag og kveld. De fleste informantene opplyser at de supplerer tiggerinntekten ved å lete etter verdisaker i containere, samt at de samler flasker som de måtte komme over. Ifølge rapporten er det entydig i fortellingene til informantene at de er skamfulle og flaue over å tigge. Det er en klar tendens at informantene har en bevissthet om at de ikke er ønsket av norske tiggere. Rammevilkårene deres i Norge bærer preg av minimumsløsninger. Dette gjelder både mat, klær og overnattingsmulighetene de benytter seg av. Ifølge rapporten er de rumenske tiggerne bevisst på medias fokus på «organisert tigging».
Flere henviser til medias bruk av «mafia» i dekningen. Mange har opplevd ubehagelige møter med nordmenn, og da særlig norske tiggere. Trolig er det lite sannsynlig at tigging er organisert på en måte som ikke er frivillig for den enkelte å gå inn i, konkluderes det med i rapporten.
I 2012 bidro Ada Engebrigtsen med det hittil siste bidraget på feltet. Hun problematiserer et spørsmål som har blitt tatt opp i den offentlige debatten utallige ganger; er tilreisende rom kriminelle? Debatten følger stort sett to spor; det første går ut på å gjøre tiggerne mest mulig forskjellige fra oss og dermed truende: de stjeler, de utnytter barna til tigging og kriminalitet, de forsøpler omgivelsene, de er egentlig ikke fattige, de blir utnyttet av andre, og nå sist: de spiser rotter og hunder – kort sagt; de må vekk. Det andre sporet går ut på å gjøre dem sammenlignbare og begripelige; de er fattige, de blir dårlig behandlet i hjemlandet, de har ikke noe valg, men må komme hit, vi bør vise dem barmhjertighet og hjelpe dem inn i velferdsstatens omsorgssystem (Engebrigtsen 2012:48).
Engebrigtsen kaller det økende antallet av tiggende rumenere i Oslo for den tredje store sigøyneremigrasjonen. Høsten 2008 oppsøkte hun tilreisende rom i Oslo og fikk innsikt i deres tilværelse og inntekter. Fremgangsmåten til de rumenske tiggerne var å ta i bruk kollektive strategier for å maksimere inntektene. Ved å dele på mat og inntekter, sparer familieenhetene/reisefølget mest effektivt. Ifølge Engebrigtsens (2012) anslag kan en romfamilie i løpet av en tre måneders periode sende rundt 45 000 kroner hjem til Romania etter at alle andre utgifter av norgesoppholdet er betalt. I likhet med Tesar (2012) antyder hun at det kan virke som om tilreisende rom tjener såpass mye på tigging i Norge at de kommer tilbake år etter år. Ifølge Engebrigtsen er ikke gatetigging en økonomisk strategi i Romania for det sjiktet av rom som vi ser på gatene i Oslo (Engebrigsten 2012:36). Ti år etter at hun hadde avsluttet sitt feltarbeid i en landsby i Transilvania, reiste hun tilbake. Til forskjell fra hennes forrige opphold i landsbyen oppdaget hun at det sto mange biler utenfor husene.
Nesten alle romfamiliene i landsbyen hadde noen i familien som hadde reist til Dublin, og fortalte at dette hadde gitt dem nye muligheter i Romania. Engebrigtsen hevder videre at gatearbeid rundt om i Europa har blitt en viktig, og respektert, levevei for mange rumenske rom. Videre belyser hun konsekvensene av Norges EØS-medlemskap og Romanias og Bulgarias EU-medlemskap; Norge, sammen med mange andre europeiske land, står overfor en transnasjonal fattigdom vi ikke helt vet løsningen på (Engebrigtsen 2012:50-8).
2.4 Tigging
Tidligere forskning på tilreisende rom i Norge viser til at majoriteten genererer inntekter fra gatearbeid, og da spesielt tigging. Siden denne inntektsmetoden også har en sentral plass i min studie vil jeg kort skissere tiggingens historie og utvalgte teoretiske perspektiver.
2.4.1 Et gammelt fenomen
Tigging har samme funksjon som alle andre typer jobb: Å skaffe et utkomme. Andriaenssens (2011:24) definerer tigging som et uformelt arbeid i det offentlige rom, hvor mottaker ber om en givergave uten gjenytelse.
Bergkvist (2008) skriver at synet på løsgjengeri og tigging endret seg på 1500-tallet i hele Europa. Lenge hadde tigging blitt betraktet som et uttrykk for naturlig og «from» nød. Et gjennomgående trekk i en rekke europeiske land var at man skulle skille mellom verdige og uverdig trengende, der arbeidsvilje var et av hovedkriteriene; bare de arbeidsuføre og marginalisert var verdige trengende (Brandt 2002). Løsgjengeri og tigging ble forbudt fra
1700-tallet for arbeidsføre, og strenge straffer og arbeidsleirer ble opprettet frem mot 1900- tallet (Bergkvist 2008:28-41). I Norge erstattet løsgjengerloven av 1900 eldre lover på området. Loven6 ble innført først i 1907, og formålet var å forhindre omstreifere, tigging og synlig rusmisbruk, som da preget det norske samfunnet. Selv om synet på årsakene til tigging stadig endret seg, har ambivalensen til tigging og tiggere holdt seg relativt konstant fra det tolvte århundret, til viktorianske filantropister på 1800-tallet og helt til dagens politikere og journalister. Fortsatt er det slik at diskusjonen omkring tigging handler om skillet mellom ekte, uekte, verdige og uverdige (Erskin & McIntosh 1999:28)
Det har vært lite forskning på tigging i moderne tid. Tilsynelatende har ikke de moderne sosiologer hatt den samme fasinasjonen av fenomenet, slik Chicago-skolen hadde til andre sosiale avvik (Adler 1999:164). Likevel fins det noen grundige arbeid, deriblant Deans (1999) samlingsverk «Begging Questions». Adler (1999), en av bidragsyterne i denne boken, tar for seg hvordan den engelske befolkningen synes å være splittet i synet på tigging. Den ene siden er av den oppfatningen at de som tigger ikke er oppriktige, og at tiggingen kan forstås som et supplement til en allerede eksisterende inntekt. Den andre siden velger å gi til tiggere på bakgrunn om de oppfattes verdige eller ikke. Beijer (1999:13) studie belyser samme mekanismer hos svenske givere. Det synes at befolkningens holdninger til tigging springer ut fra hva som oppfattes som årsaken til tigging: De som har et relativt begrep om fattigdom – og som tenker det er omfattende og økende, og som derfor knytter fattigdom til urettferdighet i samfunnet, vil være mer tilbøyelige til å gi pengestøtte enn for eksempel de som har et absolutt begrep av fattigdom, og som tenker at fattigdom gradvis forsvinner og dessuten et resultat av latskap, mislykkethet og mangel på viljestyrke hos den enkelte fattige (Adler 1999:174-175).
Ifølge Engebrigtsen (2012) trer de historiske forklaringsmodellene om verdige og uverdige tiggere frem på interessante måter i den pågående debatten her til lands. De norske tiggerne blir i stor grad betraktet som offer for sin skjebne og for ulikhetsskapende samfunnsforhold, mens de utenlandske tiggerne blir forstått som selvforskyldt fattige og moralsk mindreverdige (Engebrigtsen 2012:21). Hvordan skal vi forholde oss til tiggeren som sitter på bakken og ber om penger? Det synes at ambivalensen mange føler beror på om den enkelte tiggeren
6 Løsgjengerloven. Lovdata.no:
fortjener pengegaven mer enn tiggeren nede i gata, eller om han eller hun fortjener å få i det hele tatt.
2.4.2 Symbolske grenser
Symbolske grenser er et perspektiv fra kultursosiologien som kan belyse hvordan aktørene i gatemiljøet tilegner seg selv, og tilskriver andre, posisjoner i gatelandskapet. For at man skal lykkes med sin iscenesettelse som verdig tigger er det viktig å unngå å bli assosiert med negative tiggerroller. For at «tiggerdrakten» skal oppleves autentisk er naturlig nok det visuelle aspektet viktig (Engebrigtsen 2012:35-36), men som denne studien vil vise, komplementeres det ytre av strategiske tiggerpresentasjoner og grensedragninger til andre aktører. Symbolske grenser blir videre definert som:
«Conceptual distinctions made by social actors to categorize object, people, practices, and even time and space. They are tools by which individuals and groups struggles over and come to agree upon definitions of reality» (Lamont & Molnar 2002: 68)
Lamont (2002) benyttet teorien opprinnelige for å forklare hvordan den øvre middelklassen i Frankrike tar i bruk forskjellige grensedragninger sammenlignet med den øvre middelklassen i USA. Teorien har likevel vist seg å være anvendbar i andre kontekster, så vel blant grupper med lavere sosial status. Et eksempel på dette er Shermans (2005) etnografiske studie av hotellansatte ved to luksuriøse hoteller i USA. Her illustreres det hvordan gitte kontekster legger føringer på hvilke grensedragninger som blir gjeldende. Mens informantene hennes dro grenser til kollegaer på bakgrunn av arbeidsoppgaver, autoritet og kompetanse, ble grensearbeidet til hotellenes besøkende trukket på bakgrunn av individuelle egenskaper som glede, vennlighet og solidaritet. I tilfeller hvor de ansatte var underlegne eller ubevisste de besøkendes sosiale status ble moralske grensedragninger det mest nærliggende virkemidlet å ta i bruk for å sette seg selv i godt lys (Sherman 2005:153).
Forstått i sammenheng med min studie skaper altså rom distinksjoner for å kategorisere andre aktører i gatemiljøet. Grensearbeidet speiler «realiteten» som informantene prøver å tegne et bilde av. Også Snow & Anderson (1987) har bidratt til å vise hvordan aktører helt nederst i den sosiale stigen forsøker å konstruere positive selvpresentasjoner. Som gatearbeidere faller man utenfor hierarkiet av strukturelle, tilgjengelige sosiale identiteter, og dermed er også tilgangen til konvensjonelle, moralske roller som vi andre tar for gitt, i stor grad utenfor rekkevidde (Snow & Anderson 1987:1339). Ved å trekke grenser til andre og gi mening til sin egen situasjon, forsøkte hjemløse å tre inn i positive roller.
I denne forbindelse kan grensearbeid ses som nyttige verktøy for rumenske rom, dels for å skille seg fra negative roller og stereotypier i gatemiljøet, men også slik at jeg, og potensielle givere, skal oppfatte dem som verdige tiggere. Et bevisst (i noen tilfeller også ubevisst) formål med distingveringsarbeid er å generere en følelse av likhet, samtidig som det skapes avstand til andre grupper både fysisk og symbolsk (Epstein 2002:232).
2.4.3 Hva får oss til å gi til tiggere?
Som nevnt ovenfor har det blitt forsket lite på tigging, og da særlig på de menneskene som er i andre enden av transaksjonen; nemlig giverne. Ifølge Mauss (1990) er gaver tradisjonsrike ritualer, som har preget våre samfunn siden tidenes morgen. Almisser, eller «frie» gaver, ble gitt til fattige mennesker i tråd med religiøst forankrede tanker om nestekjærlighet. Riktignok hevdet han at ingen gaver er gratis, men at de gis til en mottaker fordi gaven på et eller annet plan har nytteverdi for relasjonen mellom aktørene i transaksjonsutvekslingen (Mauss 1990:68-73). Disse nytteverdiene kan ses i lys av Kompters (2005) motivasjoner for å gi. En gave har betydning fordi den gir uttrykk for – og underbygger – solidaritet mellom mennesker. I sitt arbeid baserer han seg på et eget empirisk materiale og kategoriserer det å gi en gave i seks motiver. Noen av disse motivasjonene har relevans, og underbygger teoriene om verdige tiggere som skisseres senere i kapittelet, mens andre har mindre eller ingen relevans. Nedenfor vil jeg kort presentere motivasjoner som jeg velger å tro at givere legger til grunn for å gi til tiggere.
Den første, og mest vanlige motivasjonen for å gi, er at man ønsker å formidle positive følelser, som vennskap, kjærlighet, takknemlighet, solidaritet, etc. til mottakeren av gaven.
En slik gave speiler en altruistisk motivasjon og er sterkt rettet mot den andres ve og vel.
Gaven uttrykker et ønske om å dekke den andres behov, uten at man forventer noe tilbake.
Riktignok kan også en slik gave ha egennytte for giveren (enten bevisst eller ubevisst). Et gitt resultat av en transaksjon mellom giver og tigger kan være at giveren letter sin samvittighet, samtidig som han eller hun får bekreftet sin solidaritet, og således sin moralske karakter. En annen type motivasjon er knyttet til det å oppnå makt og prestisje. Ved å overlevere en gave du vet ikke kan gjengjeldes, bekrefter du din makt. En tredje og siste motivasjon er resiprositet. Ønske om å gi knytter seg til at man selv ville ønsket å få hjelp hvis man var i samme situasjon (Kompter 2005:45-8). I Dromis (2012) studie av givere i England avdekket hun at personer med lav sosial status ofte var motivert av å gi på bakgrunn av en «det kunne vært meg»-tankegang.
Inspirert av dette, og da hovedsakelig førstnevnte motivasjon, samt andre studier av giveres preferanser (se for eksempel Dromi 2012; Adler 1999:174-175; Engebrigtsen 2012:21) antar jeg at folks tilbøyelighet til å gi, utspringer seg fra et syn på fattigdom som et produkt av urettferdighet i samfunnet, samt en moralsk selvransakelse hos den enkelte giver. Min antagelse er derfor at potensielle giveres pengegaver blir gitt på bakgrunn om de synes den enkelte tiggeren er en verdig mottaker eller ikke.
2.4.4 Idealtypiske tiggere; den verdige og uverdige
Allerede i 1528 skrev Martin Luther boken «The Book of Beggars» (Luther i Dean 1999:3).
Boken inneholdt klassifiseringer av hva datidens samfunnsdiagnostikere anså som verdige og uverdige tiggere. Mange omstridte fenomener og handlinger har vært umoralske og ulovlige, for så å bli legalisert og offentlig akseptert. Som nevnt tidligere, kan det tolkes dit hen at holdningene til tigging, både i Luthers levetid og i århundrene etter, ikke skiller seg nevneverdig fra hvordan vi oppfatter tigging i dag.
Felles for givere som velger å gi, er at mottakeren skal ha gjort seg fortjent til å motta hjelp – og som i teoretiske termer – dermed er en verdig tigger. Med henvisning til De Swaans (1988) tre dimensjoner av fattigdom, argumenterer Erskine & McIntosh (1999) for at disse har like stor gyldighet i dag. For det første skal ikke tiggeren bedra eller være uærlig. For det andre er det en fordel om tiggeren er kjent for giveren, som da kan overveie hvorvidt tiggeren er trengende eller ikke. Tredje og siste egenskap er at de kunne ha jobbet hvis de ikke var låst i nåværende situasjon (Erskine & McIntosh 1999:33-35).
Ifølge Geremek (1987) hadde de ekte fattige egenskaper som skilte seg fra uekte fattige. Først og fremst var det innlysende at ekte fattige ikke kunne jobbe. Kjennetegn som legitimerte en slik tilstand var hvis personen var «krøpling», syk, gammel, enke og/eller et foreldreløst barn (Geremek 1987:169). For potensielle givere var det lett å verifisere slike avvik, og dermed akseptere deres nød. Ettersom disse personene var kjent i lokalmiljøet var det få eller ingen som sådde tvil om redeligheten til vedkommende. At personen var syk eller hadde andre funksjonshindringer gjorde det også forståelig at arbeidsoppgaver vanskelig kunne utføres.
Historisk sett har visse grupper vekket mistanke hos potensielle givere. I slike tilfeller må giveren ta stilling til hvorvidt tiggeren gjør seg fortjent til å motta støtte eller ikke. Erskine &
McIntosh (1999) beskrives en uverdig tigger som en person som framstiller seg for å være noe annet enn det han eller hun er. Tiggeren risikerer også å bli mistenkeliggjort hvis
historien deres som trengende er kjent, men ikke verifisert. Som tilreisende tigger tilsløres historien som fattig og trengende seg av fremmedheten. Giveren er kjent med deres historie, men kan likevel ikke være sikker på om vedkommende er en bedrager. For det tredje mistenkeliggjøres den ikke-verdige tiggeren for å være lat – og lite arbeidsvillig.
Kategoriseringene av verdige og ikke-verdige tiggere vil benyttes som teoretiske begreper i avhandlingen, dels fordi dette er tanker og motiver jeg velger å tro at givere reflekterer over før de gir, men også fordi informantene selv aktivt tok i bruk distingveringene mellom verdige og ikke-verdige tiggere i sine selvpresentasjoner og symbolske grensedragninger.
2.5 Oppsummering
Roms tanker om ære og skam er, og har vært, en overlevelsesstrategi mot forfølgelse, diskriminering og fordommer fra majoritetssamfunnet. Med utgangspunkt i de skisserte perspektivene (Erskine & McIntosh 1999:27) vil jeg forsøke å belyse hvordan roms posisjon som «den andre» synes å være en bør for, samtidig som den muliggjør, tilreisende roms søken etter inntekter i Oslo.
