Barnefamiliers flytteatferd i Oslo

Barnefamiliers flytteatferd i Oslo

Miriam Abildsnes

Masteroppgave ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi

UNIVERSITETET I OSLO

2

3

Sammendrag

Tema for denne oppgaven er flytting blant barnefamilier i Oslo. Tre typer forhold antas å ha sammenheng med flytting hos barnefamilier: faser i familiedannelsen, hvor langt unna de nærmeste familiemedlemmene bor og grad av tilhørighet til hjemstedet. Analysene i oppgaven er fokusert på par som nylig har fått sitt første barn, og parene følges frem til det første barnet begynner på skolen. Utgangspunktet for valget om å fokusere på denne gruppen er at tidligere forskning har vist at Oslo i stor grad er preget av gjennomtrekksflytting (Sørlie 2007;Stambøl 2013;Strand 2013;2014). Med dette menes at Oslo tiltrekker seg mange unge voksne, som studerer der og bor der en periode, men som i mange tilfeller flytter ut av byen eller til mindre sentrale strøk når de blir eldre og får barn. Analysene er basert på norske registerdata på individnivå, som inneholder informasjon om bosted, slektsforhold, utdanning, inntekt og innvandrerbakgrunn. Avstander mellom familiemedlemmer beregnes ved hjelp av bostedskoordinater som viser nøyaktig hvor alle personer i utvalget bor og når. Flytteatferd analyseres ved diskret-tids forløpsanalyse.

Analysene av flytteatferd viser at det er en positiv sammenheng mellom første barns alder og flyttesannsynlighet, og at familier med to eller flere barn har høyere flyttesannsynlighet enn familier med ett barn, uavhengig av alder på barna. Forskjellen i flyttesannsynlighet mellom familier med to eller flere barn og ett barn er større desto eldre familiens eldste barn er. Disse resultatene forklares med at plass- og livsstilsbehov forandrer seg i takt med

familiefaseoverganger. Flyttesannsynlighet har også positiv sammenheng med det å bo langt unna nærmeste forelder. Dette resultatet indikerer at familier tar avstanden til foreldre i betraktning i flytteavgjørelsesprosessen.

Analysene av flytteatferd blant barnefamilier i Oslo tyder på at desto lengre par har kommet i familiedannelsesprosessen, desto mer presserende kan behovet for å flytte bli. Flytting ut av byen eller til mindre sentrale bydeler kan være en følge av at de mindre sentrale strøkene i og rundt Oslo oppfattes som mer barnevennlige. Videre tyder analysene på at det å ha familie i nærheten er av betydning for barnefamilier, og at dette kan ha sammenheng med at

besteforeldre i stor grad hjelper sine voksne barn med barnepass og andre praktiske oppgaver mens barna er små. Avstand til foreldre kan derfor være en viktig muliggjørende eller

begrensende faktor for barnefamiliers flytteatferd. Ut fra disse funnene anbefales videre forskning på hvordan ulike familiefaseoverganger og utvidet families tilstedeværelse henger sammen med retningen på flyttinger blant barnefamilier i Norge.

4

Forord

Jeg har hatt et utrolig utfordrende, spennende og ikke minst læringsrikt år med å skrive masteroppgave. Først og fremst vil jeg takke min hovedveileder Lars Dommermuth for tålmodig å ha veiledet meg gjennom den smertefulle prosessen det har vært å lære meg SAS, og for å ha vist enorm interesse og engasjement for prosjektet mitt. En stor takk for at du alltid har tatt deg tid til å svare på spørsmål, og for en innsats langt utover det som er forventet.

Biveileder Torkild Lyngstad fortjener takk for gode tilbakemeldinger på teori og alle

tenkelige metodiske utfordringer. Takk også for at du gjorde meg oppmerksom på at jeg lider av Blindern-syken (jeg håper jeg har blitt helt eller delvis kurert i løpet av skriveprosessen).

Oppgaven ble skrevet ved Seksjon for demografi og levekår i Statistisk sentralbyrå. Jeg vil takke seksjonen ved leder Trude Lappegård for å ha tilbudt meg kontorplass, og prosjektleder Torbjørn Skarðhamar for å ha gitt meg mulighet til å delta på forskningsprosjektet Spatial and Temporal Dynamics. Torbjørn fortjener også en stor takk for å ha hjulpet med diverse «mikk- makk» i forbindelse med å lære meg R og å lage kart. Jeg vil også takke Elisabeth Ugreninov og Katarina Herlofson for faglige innspill, og Osloforskning for økonomisk støtte til

prosjektet.

Til slutt vil jeg takke støtteteamet mitt, som har stått på som helter i et lettere turbulent år.

Takk til Lise, Anniken og Abbe for selskap på studentkontoret, bakverk, trøst og hjelp til SAS, Excel, R, Word, Theory of planned behavior: det meste, egentlig («Google it!»).

Spesielt takk til Abbe, som har vært en enorm ressurs på studentkontoret, med sine

utømmelige kunnskaper om arrays og diverse andre revolusjonerende SAS-teknikker. Takk til Live for barnepass og pannekaker, og Mamma for barnepass og korrekturlesing. Takk til Bjørnar for en bunnløs overbærenhet og masse faglig hjelp på kveldstid, og til Mari for å ha fått meg til å dra hjem.

Alle feil og mangler i oppgaven er selvsagt mine egne.

Oslo, 08.05.15 Miriam Abildsnes

5

Innhold

Sammendrag ... 3

Forord ... 4

Innhold ... 5

Tabeller ... 8

Figurer ... 8

1 Innledning ... 9

1.1 Forskningsspørsmål ... 10

1.2 Teoretisk foranking ... 11

1.3 Data og metode ... 11

1.4 Oppgavens gang ... 12

2 Tidligere forskning og kunnskapsstatus ... 13

2.1 Flytting og familie ... 13

2.1.1 Flyttemotiver ... 13

2.1.2 Familiehendelser og flyttetilbøyelighet ... 15

2.2 Avstand til foreldre ... 16

2.3 Geografiske bosettingsmønstre ... 18

2.4 Flytting i Oslo ... 19

2.5 Oppsummering og kunnskapsstatus ... 22

3 En teoretisk tilnærming til flytting ... 24

3.1 Handlingsteoretisk rammeverk ... 24

3.1.1 Handlingsforløpet som skal forklares ... 24

3.1.2 Theory of planned behavior ... 26

3.1.3 Flytteavgjørelser ... 27

3.2 Betydningen av familie for flytteatferd ... 28

3.2.1 Flytting i et livsløpsperspektiv ... 28

3.2.2 Familiedannelse ... 29

3.2.3 Familiedannelse og flytteavgjørelser... 30

3.2.4 Stedstilhørighet ... 32

3.2.5 Flytteatferdsmodell ... 33

3.2.6 Flyttetypologi ... 34

3.3 Hypoteser ... 35

3.3.1 Hypoteser om familiefaseoverganger ... 35

6

3.3.2 Hypoteser om intergenerasjonell solidaritet ... 36

3.3.3 Hypoteser om stedstilhørighet ... 37

3.4 Oppsummering ... 37

4 Data og metode ... 39

4.1 Datamateriale ... 39

4.1.1 Styrker og svakheter ved data ... 40

4.1.2 Utvalg ... 41

4.2 Operasjonaliseringer av variabler ... 45

4.2.1 Utfallsvariabel: første flytting ... 45

4.2.2 Forklaringsvariabler ... 46

4.2.3 Kontrollvariabler ... 51

4.3 Statistiske metoder ... 56

4.3.1 Forløpsmodell ... 56

4.3.2 Forløpsmodell med diskret tid ... 57

4.3.3 Modellestimering ... 59

5 Deskriptiv statistikk og deskriptive analyser av flytteatferd ... 61

5.1 Deskriptiv statistikk over utvalget og deres flytteatferd ... 61

5.2 Deskriptive kart over flytteatferd ... 67

6 Betydningen av familiedemografiske forhold for flytteatferd ... 73

6.1 Deskriptiv statistikk forløpsdata ... 73

6.2 Resultater av forløpsanalysene ... 75

6.2.1 Familiefaseoverganger ... 78

6.2.2 Intergenerasjonell solidaritet ... 80

6.2.3 Stedstilhørighet ... 85

6.2.4 Kontrollvariabler ... 85

6.3 Oppsummering av funn ... 87

7 Diskusjon ... 89

7.1 Styrker og svakheter ved data og design ... 89

7.2 Forklaringer ... 91

7.2.1 Familiefaseoverganger ... 91

7.2.2 Intergenerasjonell solidaritet ... 93

7.2.3 Stedstilhørighet ... 97

7.2.4 Økonomi og bosted ved fødselen ... 100

7

7.2.5 Oppsummering av forklaringer ... 102

7.3 Overordnet forståelse og samfunnsmessige implikasjoner ... 104

7.3.1 Indre Oslo – ikke egnet for barnefamilier? ... 104

7.3.2 Besteforeldres betydning for barnefamilier ... 105

7.4 Videre forskning ... 107

8 Konklusjon ... 109

Litteratur ... 112

Appendiks ... 120

8

Tabeller

Tabell 3.1: Flyttetypologi, basert på Michielin & Mulder (2008) ... 34

Tabell 4.1: Familier som mangler informasjon om begge mors/fars foreldre ved starten av observasjonsperioden, etter innvandrerbakgrunn. N = 14182 ... 42

Tabell 4.2: Ekskluderinger av bruttoutvalget ... 44

Tabell 4.3: Sensureringer av nettoutvalget underveis i forløpet ... 44

Tabell 4.4: Fordeling av første barns fødselsår ... 45

Tabell 4.5: Observasjoner av familier og familie-måneder med og uten flytting mellom starten og slutten av observasjonsperioden i forløpsanalysen ... 46

Tabell 5.1: Deskriptiv statistikk over utvalget, tidsvarierende variabler ... 62

Tabell 5.2: Deskriptiv statistikk over utvalget, ikke-tidsvarierende variabler ... 66

Tabell 5.3: Prosentvis bydelsfordeling blant fastboende og flyttere. Differanse i prosentpoeng fra før og etter flytting for flyttere ... 70

Tabell 6.1: Deskriptiv statistikk over utvalget som brukes i forløpsanalysen, N = 743 559 ... 74

Tabell 6.2: Forløpsanalyse av barnefamiliers sannsynlighet for flytting per måned, oddsforhold og 95 % konfidensintervaller ... 76

Tabell 6.3: Resultat av hypotesetesting for flytteatferd ... 88

Tabell 7.1: Mulige forklaringer på funn fra forløpsanalysen av flytteatferd blant barnefamilier i Oslo ... 102

Figurer

Figur 3.2: Generell modell for flytteavgjørelser. Basert på De Jong 2000: 310. ... 33

Figur 4.1: Grafisk fremstilling av familiefasevariabelen ... 47

Figur 5.1: Prosentvis fordeling i bydelene i Oslo, før og etter flytting ... 68

Figur 6.1: Predikerte månedlige flyttesannsynligheter, etter antall barn og alder på første barn ... 79

Figur 6.2: Predikerte månedlige flyttesannsynligheter, etter avstand til nærmeste bosatte forelder ... 82

9

1 Innledning

Tema for denne oppgaven er flytting blant barnefamilier i Oslo. Tre typer forhold antas å ha sammenheng med flytting hos barnefamilier: hvor langt en er kommet i

familieetableringsprosessen, hvor langt unna de nærmeste familiemedlemmene bor, og grad av tilhørighet til hjemstedet. Oslo er en by i stadig utvikling: Osloregionen har vokst med rundt 15 prosent i perioden 2004 til 2013, som er mer enn gjennomsnittet for Norge. Dette gjelder befolkning, boliger, arbeidsplasser og transport (Nore, Aarhaug, Gundersen, Barlindhaug & Sørlie 2014). Oslo kan karakteriseres som en ungdomsby i norsk sammenheng, i den forstand at den er en by med mange personer i utdannings- og

etableringsfasen (Juvkvam og Sørlie 2000). Oslo tiltrekker seg unge voksne, som studerer der og bor der en periode, men mange av disse flytter videre når de blir eldre og etablerer seg med egen familie, såkalt gjennomtrekksflytting (Sørlie 2007; Stambøl 2013; Strand 2013;2014).

Oslobefolkningen egner seg derfor godt til å undersøke flytteatferden til personer i

familiedannelsesfasen. Endringer i livsfase, som inngåelse av samliv og ikke minst det å få barn, kan være viktige årsaker til at personer ser etter en ny bolig. Når familien vokser, kan en større bolig, men også fysiske og sosiale kvaliteter ved nærområdet, være viktige motiver for å bytte bolig eller bomiljø (Sørlie, Aure, & Langset 2012). Dette kan bety at selv personer som ønsker å bo sentralt kan velge å flytte til mindre sentrale strøk av hensyn til barnas oppvekst (Havnen 2006:6).

Siden flytting i stor grad er styrt av livsfase, med mye innflytting av ungdom og unge voksne til sentrale strøk og familieflytting til mindre sentrale strøk i eldre livsfaser, er det lettere å tolke flyttemønstre når de relateres til spesifikke livsfaser. Derfor har jeg i denne oppgaven valgt å fokusere på personer som i starten befinner seg tidlig i familiedannelsen og følge dem frem til barna deres begynner på skolen. Denne livsfasen omfatter mye av de etableringene som finner sted både i familiedannelsen og i valg av bosted (Sørlie 2010:459; Nore et al.

2014:15).

Det er gjort lite forskning på sammenhenger mellom familiedemografiske forhold og flytting i norsk kontekst som tar i bruk registerdata og GIS-koordinater (geografiske

informasjonssystemer) for bosted, slik som i denne oppgaven. Interessen for slike

undersøkelser er imidlertid økende, og det er nylig gjort en undersøkelse av avstand til norske pars foreldre som tar i bruk registerdata (Løken, Lommerud, & Lundberg 2012:302).

Internasjonalt er det gjort flere undersøkelser som tar i bruk registerdata og/eller GIS-

koordinater for å undersøke sammenhenger mellom familiedemografiske forhold og flytting

10 (Michielin, Mulder & Zorlu 2008; Hedman 2013; Kolk 2014; Chudnovskaya & Kolk 2014).

Resultatene fra disse studiene viser at familiedemografiske forhold er viktige faktorer i familiers flytteatferd. Målet med denne oppgaven er å bidra til denne forskningen og å undersøke om funnene fra internasjonale studier lar seg overføre til den norske konteksten.

Oslo er valgt fordi den kan sammenlignes med andre europeiske storbyer i tidligere forskning, og fordi byen er preget av mye gjennomtrekksflytting i form av unge voksne som forlater byen når de danner familie.

1.1 Forskningsspørsmål

Den overordnete problemstillingen for oppgaven er: Henger flytteatferd i Oslo sammen med familiedemografiske forhold?

For å svare på den overordnede problemstillingen, ønsker jeg å svare på tre forskningsspørsmål som naturlig inngår i den:

1. Har barnefamiliers flytteatferd i Oslo sammenheng med familiefaseoverganger?

Tidligere forskning har fokusert på betydningen av faser i familiedannelsen og hvordan flytteavgjørelser har sammenheng med familiehendelser eller forventning om

familiehendelser, som giftemål og barnefødsler (Michielin & Mulder 2008; Sørlie et al. 2012).

I denne oppgaven vil jeg undersøke om flytteatferd har sammenheng med familiehendelser også i en norsk storbykontekst. Det er særlig overganger i familiedannelsesprosessen som er i fokus i oppgaven.

2. Har barnefamiliers flytteatferd i Oslo sammenheng med avstand til personer i nær familie?

Tidligere forskning har vist at retningen på flyttinger og flyttesannsynlighet har sammenheng med bostedet til personer i nær familie (Kley 2011; Hedman 2013; Kolk 2014), og at dette gjelder spesielt blant barnefamilier (Michielin et al. 2008). Løken et al. (2012) gjør en lignende undersøkelse av avstander mellom norske par og deres foreldre. I denne oppgaven vil jeg undersøke om flytteatferd blant barnefamilier i Oslo har sammenheng med avstand mellom familier og foreldre på mors og fars side.

3. Har barnefamiliers flytteatferd i Oslo sammenheng med stedstilhørighet?

Tidligere forskning om flyttemotiver i Norge har vist at personer med lang botid i kommunen i større grad enn de med kortere botid oppgir flyttemotiver knyttet til det å ha familie, venner

11 og en følelse av tilhørighet der man bor (Baldersheim 2014:65). De Vanzos (1981) teori er at desto flere slike stedsspesifikke goder en har opparbeidet seg på sitt nåværende bosted, desto mer kostbart vil det være å flytte (1981:3). I denne oppgaven vil jeg derfor undersøke om flytteatferd har sammenheng med stedstilhørighet blant barnefamilier i Norge.

1.2 Teoretisk foranking

Jeg bruker Ajzens (1991) «theory of planned behavior» (TPB) som det handlingsteoretiske rammeverket for oppgaven. I dette rammeverket plasserer jeg ulike momenter som er

relevante for hvordan individer danner flytteintensjoner og omsetter dem i selve flyttingen. I tillegg støtter jeg meg på to modeller som omhandler flytting spesielt: Kleys (2011) modell for stadier i flytteprosessen og De Jongs (2000) modell for flytteavgjørelser. Til sammen gir dette et handlingsteoretiskrammeverk som legger vekt på flytting som en prosess, og som derfor er godt egnet til å analysere flytteatferd i et familiedannelsesperspektiv. I motsetning til mange andre handlinger er flyttehandlingen som regel ikke er et mål i seg selv, men et middel for å oppnå et annet mål. De Jongs flyttemodell (2000) viser at disse målene varierer over livsløpet og særlig er i endring i viktige livsfaseoverganger.

Antakelsen om at livsfase har stor betydning for flytteatferd og flytteavgjørelser er av grunnleggende betydning for den teoretiske tilnærmingen i denne oppgaven. I andre del av teorikapittelet redegjør jeg for teorier om sammenhenger mellom familiedannelse og flytting, hovedsakelig basert på Michielin & Mulders (2008) flyttetypologi. I tillegg presenterer jeg teorien om at intergenerasjonell solidaritet, definert som kontakt og omsorg på tvers av generasjoner, har betydning for flytteavgjørelser (Mulder 2007; Hedman 2013; Isengard 2013). Til slutt gjør jeg rede for De Vanzo (1981) sin teori om stedstilhørighet og

stedsspesifikke goder, som også antas å spille en rolle for flytteavgjørelser (Chudnovskaya &

Kolk 2014).

1.3 Data og metode

Datamaterialet er norske administrative registerdata på individnivå. Flere registre er koblet sammen, blant annet registeret for Grunneiendom, Adresse og Bygning (GAB-registeret), som inneholder XY-koordinater for bosted (GIS-koordinater). Datamaterialets utforming gir mulighet til å undersøke flytting uten å forholde seg til administrative enheter, som bydeler og kommuner. Metoden som brukes i analysedelen, er diskret-tids forløpsanalyse.

12 1.4 Oppgavens gang

I kapittel to presenteres tidligere forskning på sammenhenger mellom familiedemografiske forhold og flytteatferd. I kapittel tre presenteres et handlingsteoretisk rammeverk for analyser av familiers flytteatferd. Deretter diskuterer jeg ulike teorier som tar utgangspunkt i en antakelse om at familiedemografiske endringer har betydning for flytteatferd. Med

utgangspunkt i teoriene formuleres det hypoteser om sammenhengene mellom flytteatferd på den ene siden og familiedannelsesfase, intergenerasjonell solidaritet og stedstilhørighet på den andre siden. I kapittel fire presenteres data og metode. Kapittel fem består av en deskriptiv beskrivelse av utvalget og kart over flyttemønstre. Resultater av analyser av flytteatferd presenteres i kapittel seks. I kapittel sju gir jeg en overordnet diskusjon av funnene, der konsekvensene av ulike valg som er tatt i modellspesifikasjonene og hvordan disse påvirker tolkningen av resultatene, utgjør hovedfokus. Jeg diskuterer også hvilke samfunnsmessige implikasjoner funnene fra analysen kan ha. Til sist, i kapittel åtte, oppsummerer jeg hva vi har lært av analysen, og lanserer noen forslag til videre forskning.

13

2 Tidligere forskning og kunnskapsstatus

Fordi mine forskningsspørsmål og hypoteser har med barnefamiliers flytteatferd å gjøre, gir jeg i dette kapittelet en gjennomgang av tidligere forskning på sammenhenger mellom familiedemografiske forhold og flytting. Først presenteres forskning om flytting og familiehendelser, deretter en del om flytting og avstand til familiemedlemmer og til slutt presenteres forskning om familiers geografiske bosettingsmønstre. Oslo er valgt som kontekst for oppgaven fordi det er et eksempel på en storby som bekrefter et generelt mønster som går ut på at unge par med små barn ofte flytter til mindre sentrale strøk i barnas oppvekst (Sørlie et al. 2012: 151–52). Dette er et godt utgangspunkt for å studere når slike flyttinger eventuelt skjer, med henblikk på tidspunkt i familiedannelsen. Jeg gir derfor også en beskrivelse av kjennetegn ved Oslos befolkning og undersøkelser av bosetting- og flyttemønstre i Oslo. Til slutt oppsummerer jeg funn fra tidligere forskning og diskuterer hva som kan bidra til å utvide dagens kunnskapsstatus om flytting og familie.

2.1 Flytting og familie 2.1.1 Flyttemotiver

I 2008 utførte NIBR (Norsk institutt for by- og regionforskning) og SSB (Statistisk

sentralbyrå) en landsdekkende bo- og flyttemotivsundersøkelse, basert på alle flyttemeldinger i Norge over kommune- og landegrenser fra 1964, og sosioøkonomiske variabler fra 1990- tallet (Sørlie et al. 2012:39). Ut fra dette materialet ble registerbaserte livsløpsanalyser gjennomført, og disse ble supplert med spørreundersøkelser om flyttemotiver, det vil si hvordan folk selv begrunnet sine bostedsvalg (Sørlie et al. 2012:40). Resultatene viste at arbeidsmotiver er den mest fremtredende årsaken til flyttinger i den yngste livsfasen (21–28 år). I neste fase (28–35 år) overtar bolig- og familiemotiver en del, som er tett knyttet til familiedannelse. Neste livsfase (35–42 år) er preget av å ha barn i skolealder. Da overtar steds- og miljømotiver, samtidig som familiemotivene holder seg oppe (Sørlie et al. 2012:13).

Fysiske og sosiale kvaliteter ved nærområdet, som for eksempel mulighet for å ha hage, kort vei til skole og lignende, kan i denne fasen bli viktige motiver for å bytte bolig eller bomiljø (Havnen 2006:6).

Sørlie et al. (2012) sine resultater viser at familiemotiv forekommer hyppigst som

flyttebegrunnelse for lavt og middels utdannete, mens de opptrer sterkest som grunn for å bli boende for de med middels og høy utdanning (Sørlie et al. 2012:89). Det er også forskjeller mellom kjønnene når det gjelder i hvilken grad familie er oppgitt som motiv: Menn som er i en familiesituasjon begrunner i større grad både flytting og bosetting med boligforhold, mens

14 kvinner i større grad begrunner dette med sted og miljø (Sørlie et al. 2012:93–4). Livsfase har også mye å si: for både menn og kvinner viser resultatene at i overgangen fra etablerings- og småbarnsfasen skyves begrunnelsene for å flytte gradvis over fra bolig til sted og miljø (Sørlie et al. 2012:98). Det er også forskjeller på familiebegrunnelser etter livsfaser når det kommer til om det oppgis som grunn til å flytte eller for å bli boende. Resultatene viser at

familiebegrunnelser tiltar som flyttemotiv og avtar som motiv for å bli boende fra aldersfase til aldersfase (Sørlie et al. 2012:96). Grunnen til dette kan være at de yngste oppgir familie som grunn til å bli boende fordi de nettopp har flyttet fra foreldrehjemmet og ikke ønsker å flytte for langt bort, mens de eldre i utvalget er mer opptatt av egen familiedannelse, og derfor oppgir dette som et motiv for å flytte. Det er i tillegg forskjeller mellom gruppene med

henblikk på tidspunktet for familiedannelse. De som tar utdanning og begynner i arbeid før de stifter familie, får andre rammer for hvordan de vurderer flytting og bosetting enn de som allerede er etablert i par eller med familie før arbeids- og boligsituasjon er avklart (Sørlie et al.

2012:95).

Det er også geografiske forskjeller i Norge når det gjelder familie som flyttemotiv.

Flyttebegrunnelser knyttet til familie florerer sterkest utenfor storbyregionene, der hele 45 prosent av all internflytting begrunnes med familie (Sørlie et al. 2012:145–46). For tilbakeflytterne, de som flytter tilbake til kommunen de vokste opp i, er det særlig viktig å flytte nærmere foreldre, men det motivet som slår sterkest ut er ønsket om nærmere kontakt mellom besteforeldre og barnebarn. Flytting til storbyomlandet begrunnes med

familieforøkelser i større grad enn i andre regioner, noe som bekrefter mønsteret som sees ved at unge par med små barn flytter ut av storbyen til omlandet under barnas oppvekst (Sørlie et al. 2012:151–52).

Baldersheim (2014) argumenterer for at «røtter» er en viktig drivkraft bak flytting. Med dette mener han det å ha familie, venner og tilknytning der man bor (Baldersheim 2014:66).

Baldersheims (2014) undersøkelse av norske bostedspreferanser baserer seg på data fra en norsk spørreundersøkelse der et representativt utvalg av norske velgere ble spurt om sine preferanser når det gjelder hjemstedskvaliteter. Respondentene ble stilt spørsmålet «Hva er det du setter pris på ved stedet du bor nå, og hva er det du savner?». De fikk en liste med mulige kvaliteter og ble bedt om å krysse av for hva de satt pris på eller savnet, og hvilke kvaliteter på listen som eventuelt var uvesentlige for dem (Baldersheim 2014:58). Nærhet til familie var mer savnet i sentrale strøk enn i utkanten (Baldersheim 2014:60). Når det gjelder

«røtter», viste resultatene at det er folk med slekt og botid i kommunen, og som bor i større

15 husholdninger i mindre, men ikke nødvendigvis usentrale kommuner, som i størst grad oppgir dette som noe de verdsetter ved hjemstedet sitt (Baldersheim 2014:66). Sørlie et al. (2012) har i sin undersøkelse også sett på flyttemotiver som handler om å bo nærmere

familiemedlemmer, og fremhever at for mange har nærhet til egen oppvekstfamilie stor betydning ved etablering og bosetting av egen familie. Dette kan også være spesielt viktig på grunn av fremveksten av mer komplekse og sammensatte familier, og flere husholdninger med kun én voksen enn tidligere (Sørlie et al. 2012:56).

2.1.2 Familiehendelser og flyttetilbøyelighet

Michielin & Mulder (2008) bruker nederlandske spørreundersøkelser fra 1990-tallet til å beskrive hvordan pars flyttetilbøyelighet påvirkes av familiehendelser. I tillegg snur de på årsaksrekkefølgen og undersøker hvordan fruktbarhet blir påvirket av flytting. De antar at familiehendelser er viktige bestemmelsesfaktorer for avgjørelsen om å flytte, spesielt over korte avstander (Michielin & Mulder 2008: 2770). Familiehendelser kan i tillegg bli påvirket av hvor man bor til hvilken tid, siden det å bo i et lite hus i et mindre barnevennlig miljø kan føre til at noen vil utsette det å få barn til de har funnet et nytt sted å bo. Flytting er altså ikke (bare) et instrument for å danne familie, men også for å finne det beste miljøet for familien sin. Selve timingen på familiehendelser synes å være en nøkkelfaktor for forståelsen av effekten av en livshendelse på en annen. Det samme gjelder det å ta ideen om forventning i betraktning (Michielin & Mulder 2008:2783). Resultatene viser at flyttesannsynligheten er høy i en kort periode før par gifter seg og under graviditet (Michielin & Mulder 2008:2770).

Flyttesannsynligheten øker i de første seks månedene før et bryllup og begynner å minke etter bryllupet: Fra ni måneder etter et bryllup er flyttesannsynlighet lavere enn grunnlinjen. Det å ha et barn er assosiert med en større flyttesannsynlighet under graviditeten, og

sannsynligheten forblir uforandret etter fødselen. Dette gjelder uavhengig av barnets paritet.

Dette resultatet gir støtte til hypotesen om at flytting skjer oftere når man har en forventning om en endring i familiesituasjon, enten det er å gifte seg eller å få et barn. Resultatene fra Michelin & Mulder (2008) viser også at sannsynligheten for å få et barn er større etter en flytting, men ikke før noen måneder etter flyttingen. En forklaring på dette kan være at både flytting og fødsel medfører en del praktiske utfordringer som en kan prøve å minimere ved å sørge for at de to hendelsene ikke inntreffer nøyaktig samtidig (Michielin & Mulder 2008:

2783).

Kulu (2008) gjør en undersøkelse av sammenhenger mellom fruktbarhet og flytting i Østerrike, og bruker en competing-risk modell, der flytting til rurale og større eller mindre

16 urbane områder er de konkurrerende utfallene (2008:640). Resultatene viser at den første barneunnfangelsen bidrar til å øke individers sannsynlighet for å flytte til rurale destinasjoner, men at denne risikoen kun er høyere i midten av graviditeten: Etter dette synker den, og etter noen få måneder etter fødselen når den det samme nivået som før graviditeten. Andre og tredje unnfangelse (og fødsler) ser ut til å redusere flyttesannsynligheten til rurale områder.

Videre bidrar første og andre unnfangelse til en signifikant økning i sannsynligheten for å flytte innenfor lokalområdet. Også her synker flyttesannsynligheten signifikant i løpet av andre halvdel av graviditeten og fortsetter å synke etter fødselen. Den tredje og eventuelle etterfølgende graviditeter forandrer ikke flyttesannsynligheten, hverken for å flytte innenfor byen, til en annen by eller til et ruralt område. Til tross for dette, viser resultatene at desto eldre barnet blir, desto lavere blir flyttesannsynligheten (Kulu 2008:641). Michielin et al.

(2008) sin undersøkelse av flyttesannsynlighet og avstand til foreldre, viser at det å ha barn er assosiert med lavere flyttesannsynlighet kun når barna er i skolealder (2008:330). Grunnen til dette kan være at det å ha barn i skolealder betyr at familien allerede har etablert seg i et visst område og ønsker å bli boende der, nettopp fordi barna er tilknyttet en spesiell skole og nabolagsnettverk. Resultatene fra Kulu (2008) og Michelin et al. (2008) indikerer altså at en flytting som skjer i forbindelse med en (første) fødsel er av en annen karakter enn flyttinger som gjøres av familier med eldre barn.

2.2 Avstand til foreldre

Forskning på flytting i Norge viser at mange flytter tilbake til der de kommer fra, slik at de kan bo i nærheten av slekt og venner. Nære bånd kan på denne måten bli en stedskvalitet i seg selv (Baldersheim 2014:57). Kolk (2014) ser på hvordan avstand til søsken, foreldre og besteforeldre endres over en persons livsløp ved bruk av longitudinelle administrative registerdata fra Sverige. Undersøkelsen følger den komplette 1970-kohorten og deres

slektninger fra de er 10 til 37 år ved å bruke årlig informasjon om bosted for indekskohorten og slektningene deres (Kolk 2014:1). Resultatene viser at rundt 20-årsalderen, når folk begynner å forlate foreldrehjemmet, bor de fleste innenfor en kort pendleravstand til foreldrene. Etter dette øker den geografiske avstand til foreldrene, men allerede rundt 27- årsalderen flater denne økningen ut og forblir stabil (Kolk 2014:9). Personer som har to eller flere barn, forlater foreldrehjemmet tidligere, men har høyere sannsynlighet for å bo i

nærheten av foreldrene sine etter 25-årsalderen, sammenlignet med de som har ingen eller ett barn (Kolk 2014:14–15). Løken et al. (2012) finner i sin undersøkelse av norske par at de med høyere utdanning har lavere sannsynlighet for å bo nærmere foreldrene, og at

17 flyttesannsynligheten er enda lavere hos de med høyere utdanning som kommer fra et ruralt område (Løken et al. 2012:302).

Michielin et al. (2008) undersøker flyttesannsynlighet og flytteretning med hensyn til foreldres bosted med bruk av nederlandske registerdata som dekker alle innbyggere i

Nederland i årene 1999 til 2003. Resultatene indikerer at voksne barn tar foreldrenes bosted i betraktning når kontaktbehovet deres øker, spesielt når de blir skilt, men også når de får barn.

Generelt bidrar større avstand til foreldrene til flyttinger i retning av foreldrene, og det hindrer flyttinger som fører til ytterligere større avstand (Michielin et al. 2008:341). Foreldrenes egne behov ser derimot ut til å ha liten betydning for de voksne barnas flyttemønster (Michielin et al. 2008:327). Løken et al. (2012) finner i sin undersøkelse av norske par at oddsen for å tilhøre en kategori som bor i lengre avstand fra foreldrene, er 60 % større for par uten barn enn par med barn (2012:302).

Hedman (2013) undersøker hvordan tilstedeværelsen i nabolaget av familie utenfor husholdningen påvirker bostedsvalg i Uppsala i Sverige. Resultatene viser at det å ha et familiemedlem dit man flytter påvirker flyttesannsynligheten positivt: Det gir en økning i oddsen for å flytte dit på over fire ganger (Hedman 2013:40). Ikke-vestlige innvandrere, middelaldrende voksne og de som tidligere har bodd i det aktuelle området, har høyest sannsynlighet for å flytte i nærheten av familie (Hedman 2013:32). Resultatene viser også at de som har høyest sannsynlighet for å flytte i nærheten av familiemedlemmer, er de som flytter tilbake til et nabolag hvor de har bodd før, innen de fem siste årene før flyttingen (Hedman, 2013:42–3). Kley (2011) finner i sin undersøkelse av to tyske byer basert på paneldata fra spørreundersøkelser, at det å ha nære bånd til familie og venner i byen man bor i, bidrar til å senke oddsen for å vurdere å forlate byen. Disse resultatene peker på et viktig poeng som har å gjøre med tilhørighet: Jo flere bånd man har der man bor, desto større er kostnaden med å forlate stedet. Å ha familie der man bor kan dermed bidra til å senke flyttesannsynligheten (Kley 2011:478).

Resultatene fra Løken et al. (2012) undersøkelse av avstand til norske pars foreldre viser at det er kjønnsforskjeller med hensyn til hvor nærme man bor sine egne eller partnerens foreldre. Generelt flytter kvinner oftere til sin partners foreldre enn menn flytter til sin partners foreldre, skjønt denne forskjellen er begrenset til den delen av parene i utvalget som ikke har høyere utdanning (Løken et al. 2012:303–4). Blaauboer, Mulder, og Zorlu (2011) sin lignende undersøkelse i Nederland viser også at par generelt bor nærmere mannens enn

18 kvinnens foreldre. De undersøker imidlertid hvordan det å ha barn påvirker hvor nærme par bosetter seg foreldrene og svigerforeldrene sine i tillegg. Resultatene viser at når paret har små barn, ser det ut til at viktigheten av kvinnens familiebånd øker, fordi avstanden til

kvinnens foreldre minker etter fødsel. Resultatene fra Michielin et al. (2008) sin undersøkelse viser at det å ha et barn gjør det spesielt usannsynlig for mødre å flytte vekk fra foreldrene sine, mens det å nettopp ha født et barn er spesielt assosiert med å flytte i retning av mors foreldre. Flyttinger som skjer mens det yngste barnet er eldre enn tre år, er derimot i større grad assosiert med en økning i avstand til mors foreldre. Dette resultatet indikerer at flyttinger som er utløst av et behov for praktisk hjelp med barn, er rettet spesielt mot mors foreldre (Michielin et al. 2008:337), og er på linje med Blaauboer et al. (2011) sin hypotese om at familiebånd har en sterkere effekt på avstand til kvinnens foreldre enn på mannens foreldre (2011:604–7).

2.3 Geografiske bosettingsmønstre

Rostance (2009) undersøker ujevne mønster i familiestrukturer og flytting i Storbritannia, og finner geografiske mønstre i hvor familier flytter (geographies of ‘family migrant locations’).

Funnene peker mot en høyere tetthet av konvensjonelle familier som flytter til «tradisjonelle beliggenheter» og mindre konvensjonelle familier som flytter til «alternative beliggenheter».

Med tradisjonelle beliggenheter menes steder med relativt høy forekomst av familiestrukturer med en fulltidsarbeidende far og en mor uten lønnsgivende arbeid. Med alternative

beliggenheter menes steder med relativt høy forekomst av toinntektsfamilier, alenemødre og likekjønnete par (Smith 2011:11). Etter hvert som slike samfunnsmessige prosesser blir mer etablerte, er det sannsynlig at barnefamilier vil bli mer og mer konsentrerte i spesifikke sosioromlige kontekster, særlig i forstedene, i omlandet og noen utvalgte urbane områder som er assosiert med prestisjetunge skoler. Som en følge av dette kan ressurssvake familier bli tvunget til å flytte og slå seg ned i nabolag som middelklassen foretrekker å holde seg unna (Clarke 2009; Smith 2011:12–13). Dette bidrar til å forsterke det geografiske skillet mellom ulike typer familier. På denne måten kan skillet mellom familiefraværende og

familiedominerte nabolag intensivere seg og skape lagdeling av etnisitet (Finney & Simpson 2008;2009).

Bakgrunnen for at barnefamilier flytter til mindre sentrale strøk i Norge har tradisjonelt vært at disse områdene har kunnet tilby større boliger, et bedre fysisk oppvekstmiljø for barn og tryggere sosiale omgivelser. Bjørnskau & Hjorthol (2003) argumenterer for at forstedenes relative fortrinn har blitt gradvis redusert i de siste tiårene. De argumenterer for at personer

19 som bor i storbyene i Norge, ønsker å få i både pose og sekk: De vil ha både en urban livsstil og en praktisk organisering av hverdagen. De mindre sentrale strøkenes fortrinn reduseres i økende grad fordi sentrale bydeler som tidligere har vært preget av industri eller som har hatt lite bebyggelse før er nå, er i ferd med å bli velfungerende og sentrale boligområder. De nye sentrale boligområdene preges av større leiligheter/rekkehus og tilgang på skoler, barnehager, butikker, rekreasjon etc. (Bjørnskau & Hjorthol 2003:80). Slike boligområder er i stadig vekst og kan være attraktive for personer som ønsker å bo i nærheten av byen samtidig som de gir barna sine et ideelt oppvekstmiljø. Det samme mønsteret ses også i storbyene Bergen og Trondheim. Eksempler på bydeler hvor det har blitt bygd slike boligområder i Oslo er

Kampen og Grünerløkka (spesielt i delbydelen Rodeløkka) (Bjørnskau & Hjorthol 2003:170).

Baldersheim (2014) mener at «i pose og sekk»-måten å leve urbant på gjelder for det som i forskningslitteraturen blir omtalt som «den kreative klasse», som består av

kunnskapsarbeiderne (forskere, kunstnere, arkitekter, ingeniører osv.) som er opptatt av selvrealisering og livsstilsgoder, og som derfor søker seg til steder som legger til rette for dette (gjennom tilgang til kunst, kultur, kaffebarer osv.) (Baldersheim 2014:55). Bjørnskau &

Hjorthol (2003) mener at det ikke først og fremst er «kafé og kultur» som er begrunnelsen for å velge de indre bydelene som bosted, men at nye bybeboere verdsetter andre goder og har ulike praktiske preferanser enn de tradisjonelle forstadsbeboerne. Mange av dem foretrekker for eksempel å kunne gå eller å sykle til jobb, i stedet for å reise langt inn til byen med tog eller bil. På samme vis foretrekker de små butikker og stort utvalg i varer, fremfor store forstadskjøpesentre. Dette betyr imidlertid ikke at de «urbane levemåtene» ikke er tydelige – og at det er bestemte grupper i befolkningen som drar nytte av det kulturelle og det sosiale tilbudet i det offentlige byrommet (Bjørnskau & Hjorthol 2003:196).

2.4 Flytting i Oslo

Fordi tema for denne oppgaven er flytteatferd blant barnefamilier i Oslo, vil jeg i denne delen gå nærmere inn på hva som kjennetegner Oslos befolknings bosettings- og flyttemønstre, sammenlignet med resten av Norge.

Oslo har i perioden etter årtusenskiftet opplevd en kraftig økning i folkemengden (Strand, 2014). I 2014 besto Oslo kommunes befolkning av 634 463 personer, og er forventet å passere 700 000 innbyggere i 2020 (Statistisk sentralbyrå 2014a). Oslo og deler av Oslo-regionen har hatt betydelig sterkere vekst enn landet som helhet siste tiår. Det totale folketallet i Oslo fra 2004 til 2014 økte med 22 prosent (Nore et al. 2014:15). Mye av veksten skyldes høy og

20 økende arbeidsinnvandring fra Øst-Europa og fra Sverige. Arbeidsinnvandringen har vært sterkt konsentrert til alderssjiktet 25 til 35 år (Nore et al. 2014:15). Oslo fikk en flyttegevinst på 125 prosent, altså mer enn en fordobling av antall personer i alderen 25 til 35 år, fra 2004 til 2014. Ingen andre kommuner i Norge fikk like mye tilflytting av unge voksne (Nore et al.

2014: 20). På landsbasis ligger det an til at Norge i kommende tiår vil få 23 prosent flere i alder 25 til 35 år, noe som viser at landet står foran en markant yngrebølge. Bølgen er større i Oslo enn i landet ellers, og Nore et al. (2014) fremhever at dette betyr at for første gang på 40 år blir det vekst å fordele i den aldersgruppen i befolkningen som i størst grad flytter.

Kommuner og regioner har dermed sjansen til å vinne til seg flere unge innflyttere enn før (Nore et al. 2014:17). Byen er også preget av å ha mange mennesker med ulik regional norsk bakgrunn: tre av fire av Oslos innbyggere i 40-årsalderen er innflyttere (Sørlie 2010:476).

Selv om det er en generell befolkningsvekst i Oslo, spesielt blant unge i

familiedannelsesfasen, er det store lokale variasjoner i veksten av andelen barn (Strand 2014).

Mange barn tilbringer sine aller første leveår i Oslo, men ikke like mange har hele sin oppvekst i byen, og dette gjelder spesielt de sentrumsnære områdene (Strand 2013:20). Over 60 prosent av alle som flytter inn til Oslo som unge, har flyttet ut igjen innen de er 40 år (Sørlie 2010:463). Noe av grunnen til dette kan være at Oslo til dels er blitt en by for personer i utdannings- og etableringsfasen (Juvkam & Sørlie 2000:47). Det henger også sammen med tendensen til utsettelser av barnefødsler, som er spesielt sterk i storbyområder som Oslo. I 2013 var gjennomsnittsalderen for fødende i Norge kommet opp i henholdsvis 30,5 år for mor (29,2 i 1999) og 33,5 år for far (32,2 i 1999). I Oslo var gjennomsnittet for fødende i 2013 i overkant av 32 år for mødre (30,1 i 1999) og 35 år for fedre (33,5 i 1999) (Statistisk

sentralbyrå 2014b).

Kvinners alder ved førstefødselen har en klar sammenheng med hvor lang utdanning de tar.

Oslo tiltrekker seg unge voksne, som studerer der og bor der en periode, men som flytter videre når de blir eldre og får barn (Sørlie 2007;Stambøl 2013;Strand 2013;2014).

Boligprisene i Oslo, spesielt i sentrale strøk, er høye, og mange kan derfor være nødt til å forlate byen eller de sentrale bydelene for å gi plass til familieutvidelse. Hovedbildet er at boligprisene blir lavere jo lenger fra Oslo man kommer (Nore et al. 2014:8). Den unge voksne befolkningen vil derfor ofte forlate byen eller flytte til en mindre sentral del av byen når de etablerer familie. I det lange løp flytter rundt 60 % av alle innflyttere til storbyene ut igjen (Sørlie 2007: 10–11). I løpet av de siste årene har disse videreflyttingene forskjøvet seg stadig

21 oppover på aldersskalaen, noe som har sammenheng med de tidligere omtalte forandringene i dagens familiedannelsesmønster (Sørlie 2007:12).

Et viktig særtrekk ved Oslos barnebefolkning i forhold til resten av landet, er at antall barn per årskull synker etter hvert som barna blir eldre. Dette kan være et resultat av

gjennomtrekksflyttinger. I indre by i Oslo bor det over dobbelt så mange 0-åringer (nyfødte) som 6-åringer. Dette mønsteret har vært jevnt i en lengre periode. Tall for de siste 20 årene viser at antall barn som innrulleres i skolen i indre by i Oslo som 6-åringer tilsvarer omtrent 75–80 prosent av det samme årskullets størrelse som 0-åringer (Strand 2013:20). Dette gjelder spesielt for de mest sentrumsnære områdene av byen: Oslo indre øst og indre vest har en langt kraftigere aldersreduksjon av barn fra samme årskull enn områdene i ytre by har.

Nettoutflytting blant barn er et trekk som er gjelder for Oslo generelt. Kun 30 av 92 delbydeler har samlet sett fra 2000 til 2012 hatt en nettoinnflytting av barn under 16 år (Strand 2014:35–6).

Stambøl (2013) gjør en undersøkelse av flytting til og fra Oslos bydeler basert på data fra 1999–2010. Resultatene viser at flytteaktiviteten er størst til og fra de indre bydelene. Det er klart større flyttestrømmer fra de indre til de ytre bydelene enn motsatt vei, og personer i de eldre aldersgruppene med barn utgjør en betydelig andel av utflyttingene fra de indre til de ytre bydelene. Fra de ytre bydelene går mye av flyttestrømmene til Akershus, som

gjennomgående viser en positiv flyttebalanse med Oslo (Stambøl 2013:4). En mulig årsak til dette er at Oslos ytre strøk fungerer som en mellomstasjon før man forlater kommunen for godt. Å flytte til Akershus gjør at man fortsatt har mulighet til å pendle til Oslo for å arbeide, mens barna får vokse opp og gå på skole i et mindre sentralt beliggende strøk. Mer detaljert viser Stambøls undersøkelse (2013) at av alle bydelene i Oslo, er det bare Frogner, St.

Hanshaugen og til dels Grünerløkka som kan vise til år med positiv flyttebalanse med Akershus. Alle disse er bydeler i indre Oslo. Alle øvrige bydeler viser gjennomgående negative flyttebalanser med Akershus i perioden som undersøkes (1999–2010). Den klart største nettoutflyttingen fra Oslo til Akershus finnes i de ytre østlige bydelene Bjerke, Grorud, Stovner og Alna, samt fra Søndre Nordstrand (Stambøl 2013:26).

Når det gjelder flyttebalansen mellom Oslos bydeler og landet for øvrig, viser undersøkelsen at både indre øst og indre vest hadde et betydelig innflytningsoverskudd fra regioner utenfor Oslo og Akershus mellom 1999 og 2010. Bydelene i ytre vest og øst viser også hovedsakelig en positiv flyttebalanse, men innflyttingsoverskuddet er betraktelig lavere sammenlignet med

22 de indre bydelene. I motsetning til i Oslo ytre vest, er imidlertid hovedtendensen i Oslo ytre øst et utflytningsoverskudd til landet for øvrig. Tendensene er stort sett de samme i ytre sør som i ytre øst, men her er det en klar tendens til et moderat utflyttingsoverskudd (Stambøl 2013:27–9).

2.5 Oppsummering og kunnskapsstatus

I dette kapittelet har jeg presentert tidligere forskning om flytting og familieforhold.

Undersøkelser av sammenhengen mellom flytting og familiehendelser har vist at

flyttesannsynligheten er spesielt høy rundt familiefaseoverganger, som inngåelse av ekteskap og barnefødsler. Undersøkelser av avstand mellom voksne barn og deres foreldre har vist at disse ofte bor i nærheten av hverandre, særlig hvis det er barnebarn i bildet. Å ha foreldre i nærheten kan virke hemmende på flyttesannsynligheten, fordi en ønsker å bli boende i

nærheten av dem. Motsatt kan det å ha foreldre langt unna bidra til høyere flyttesannsynlighet fordi en ønsker å flytte nærmere foreldrene. Undersøkelsene som har blitt presentert i dette kapittelet, har også vist at det er kjønnsforskjeller med henblikk på hvem sine foreldre par bor i nærheten av: Generelt bor par nærmere mannens foreldre dersom paret ikke har barn, men flytter i retning av kvinnens foreldre når de får barn. Forskning om flytting i Oslo har vist at mange barnefamilier som bor i de sentrale bydelene når barnet blir født, ender opp med å flytte i det lange løp, enten til en mindre sentral bydel i Oslo eller til omlandet, såkalt

gjennomtrekksflytting. Spesielt mange som flytter ut av Oslo kommune, flytter til Akershus.

I norsk sammenheng det foreløpig gjort få undersøkelser som undersøker sammenhenger mellom familieforhold og flytteatferd med bruk av registerdata. Dette er ofte gjort i svensk (Blaauboer, Strömgren, & Stjernström 2013;Hedman 2013;Chudnovskaya & Kolk 2014;Kolk 2014) og nederlandsk kontekst (Michelin & Mulder 2008;Michielin et al. 2008;Blaauboer et al. 2011). Som Kolk (2014) fremhever, gjør bruken av slike komplette befolkningsdata at man kan unngå problemer med manglende svar og andre utvalgsproblemer som kan gi

undersøkelser som er basert på spørreundersøkelser bias (Kolk 2014:6). Det er heller ikke tidligere gjort undersøkelser i norsk kontekst om flytting og familie som tar i bruk GIS- koordinater. Denne måten å operasjonalisere bosted på som jeg bruker i oppgaven, gir

mulighet til å undersøke flytting uten å forholde seg til administrative enheter, som bydeler og kommuner. Dette gir et konsist og trolig også et mer realistisk bilde av flytting, fordi

flyttinger som ellers ikke ville bli regnet som flyttinger fordi de skjer internt i bydeler eller grunnkretser, medregnes (Hedman 2013:35). Tidligere undersøkelser av flytting i Norge er gjort på bydels- og/eller grunnkretsnivå.

23 Flere flytteundersøkelser i norsk kontekst (Sørlie et al. 2012; Stambøl 2013;Nore et al. 2014) fokuserer på flyttestrømmer på landsnivå. De mer detaljerte Oslostudiene fokuserer mer på befolkningskjennetegn i visse bydeler (Strand 2013;2014) og økonomisk segregering (Wessel 2000;2001) enn på flytteatferd i seg selv. Tilgangen på GIS-koordinater koblet til registerdata gjør at jeg har mulighet til å studere flytteatferd på detaljert nivå innenfor Oslo by, samtidig som jeg også tar i betraktning de større flyttebevegelsene, som går på tvers av kommuner og fylker.

Til forskjell fra for eksempel flyttemotivsundersøkelsen (Fodnesbergene 2008) som Sørlie et al. (2012) sin undersøkelse er basert på, analyserer jeg ikke personers selvoppgitte motiver, men bruker registerdata som viser hva de faktisk gjør (hvilken adresse de flytter til) og på hvilket tidspunkt i familiedannelsen de gjør det. Det er til nå gjort få norske undersøkelser i tråd med Michielin og Mulder (2008) og Kulu (2008), som bruker familiekarakteristikker og familiehendelser som indikatorer for familiefase og ser dette i sammenheng med flytting.

Videre er det gjort lite forskning på nærhet mellom barnefamilier og besteforeldre i norsk kontekst, særlig basert på registerdata. Det er gjort undersøkelser av nærhet til

familiemedlemmer i Norge basert på registerdata tidligere (Løken et al. 2012), men ikke med samme fokus på familiefaseoverganger og med Oslo som kontekst. I Herlofson & Ugreninovs (2014) undersøkelse av arbeidsdeling i hjemmet og jevnlig hjelp til foreldre, brukes

geografisk avstand mellom voksne barn og deres foreldre på samme måte som i denne undersøkelsen, men her er det omsorg for aldrende foreldre, og ikke barnebarn, som står i fokus. Tidligere forskning på besteforeldre og barnebarn i norsk kontekst (se for eksempel Hagestad 2006; Hagestad & Herlofson 2009; Noack, Dommermuth & Lyngstad 2011) fokuserer på hvor mange som rekker å bli besteforeldre, i hvor stor grad besteforeldre har omsorg for barnebarn og hvordan besteforeldrerollen har endret seg som følge av blant annet høyere levealder og fødselsalder. Sammenhengen mellom flytteatferd og geografisk

boavstand mellom generasjonene er derimot et lite utforsket forskningsfelt i Norge. Jeg vil derfor argumentere for at den norske forskningslitteraturen om flytting har behov for en undersøkelse av sammenhenger mellom viktige familieforhold og flytteatferd, som drar nytte av fordelene ved bruk av registerdata koblet til GIS-koordinater.

24

3 En teoretisk tilnærming til flytting

Dette teorikapittelet er tredelt: I den første delen gjør jeg rede for det handlingsteoretiske rammeverket for oppgaven og forklarer hvordan flytteatferd kan tolkes på grunnlag av modellene som presenteres. I den andre delen går jeg nærmere inn på betydningen av

familiedemografiske og nettverksmessige forhold for flytteavgjørelser, og til sist utledes fire hypoteser basert på de to foregående delene og tidligere forskning.

3.1 Handlingsteoretisk rammeverk

I denne delen gir jeg en gjennomgang av det handlingsteoretiske rammeverket for oppgaven, som er basert på Ajzens ”theory of planned behavior” (1991) (TPB). Når flytteavgjørelsen skal forklares, trekker jeg på teoretikere som har utviklet modeller for

flytteavgjørelsesprosessen som er basert på TPB. Før jeg går nærmere inn på disse modellene gir jeg en gjennomgang av handlingsforløpet som danner utgangspunktet for oppgaven.

3.1.1 Handlingsforløpet som skal forklares

I denne oppgaven ser jeg på flytting som en prosess som starter med en avgjørelse om å flytte og ender i en flyttehandling. En avgjørelse om å flytte (eller ikke å flytte) springer ut av en intensjon om å nå et bestemt mål, og det å flytte er et middel som brukes for å nå dette målet.

Typiske mål som ligger bak en flytting, er et ønske om å ta høyere utdanning, få en ny jobb i en annen by, bo sammen med en partner eller å få en større bolig. Selve flyttehandlingen kan defineres som å forflytte seg fra én administrativ enhet til en annen. Avhengig av

forskningsspørsmålet kan denne administrative enheten ha ulike nivåer, det kan for eksempel være et rom i en bolig, en bydel, en by, en region eller et land. For å gå under definisjonen flytting bør denne forflytningen være relativt langsiktig, det vil si at et korttidsopphold, ferier eller lignende ikke faller inn under definisjonen av flytting (De Jong & Gardner 1981:2).

Motivasjon er en nøkkelfaktor når man skal definere flytting, og en grunnleggende antakelse i modellene som gjennomgås i dette kapittelet, er at flytting er en rasjonell avgjørelse.

Modellene begrenser seg til å beskrive aktører som ikke er tvunget til å flytte eller forbli boende, men som har flere alternative handlemåter tilgjengelig (De Jong & Gardner 1981:5).

Aktøren må i tillegg selv være klar over at det er mulig å gjøre et valg (De Jong & Fawcett 1981:45).

Ikke-frivillig flytting er forflytning fra et sted til et annet som på et eller annet vis er påtvunget av stedet man er situert, for eksempel flukt av politiske eller religiøse grunner eller på grunn av naturkatastrofer og ødeleggelse av hjemmet (De Jong & Fawcett 1981:15). Avgjørelsen om å flytte i et moderne samfunn er oftest et resultat av bevisste overveielser over lengre

25 tidsperioder, med en grundig vurdering av fordeler og ulemper (De Jong & Fawcett 1981:46).

Å ta en avgjørelse om å flytte og deretter realisere det, er påvirket av både begrensende og muliggjørende faktorer, som hemmer og forsterker evnen aktøren har til å nå sine ønskede mål. Både flytteavgjørelsens karakter og evnen til å gjennomføre avgjørelsen er også relatert til individets eller husholdningens karakteristikker. I tillegg til dette er avgjørelsesprosessen påvirket av den samfunnsmessige konteksten, sosiale nettverk aktøren inngår i, og sosiale normer aktøren oppfatter som relevant for beslutningen (De Jong & Gardner 1981:5–6).

Flyttebeslutninger kan også kobles til eksistensielle spørsmål om hvem en ønsker å være (identitet) og hva slags liv en ønsker å leve (livsstil) (Sørlie et al. 2012:67). Flytting er ikke minst en prosess som foregår over tid, og den er dermed nært knyttet til ulike hendelser i livsløpet (Kley 2011:469).

Disse teoretiske antagelsene om flytting integrerer Kley (2011) i Rubiconmodellen, som er en handlingsmodell som sier at før man krysser Rubicon (tar en avgjørelse om et mål), er det motivasjonsbestemte prinsipper som tas i bruk, og etter avgjørelsen er det viljebestemte prinsipper som tas i bruk. Førstnevnte har å gjøre med implementeringen av målet, mens sistnevnte har med valget av målet å gjøre (Gollwitzer 2012:526). Ut fra dette konstruerer Kley (2011) et teoretisk og analytisk rammeverk som omfatter hele flytteprosessen fra intensjoner og flytteavgjørelser til flytteatferd og tiden etter flyttingen, som vist i figur 3.1:

Figur 3.1: Stadier i flytteprosessen og handlingsfaser fra Rubiconmodellen. Gjengitt etter Kley 2011:472.

Figur 3.1 viser at fasen før flytteavgjørelsen tas, er motivasjonsbestemt og karakterisert av å vurdere om man skal flytte. Her formes preferanser basert på en overveielse av hva som er ønskelig og gjennomførbart. Kley (2011) trekker frem at særlig viktige livsløpshendelser, som for eksempel barnefødsel, kan forandre hvilke krav en stiller til et fremtidig bosted

(2011:474). Etter at avgjørelsen om å flytte er tatt, følger en ny fase, som er viljebestemt og karakterisert av å planlegge flyttingen. Her planlegges «hvor», «når» og «hvordan» flyttingen

26 skal skje. Det å realisere avgjørelsen om å flytte, handlingsfasen, innbefatter selve

flyttehandlingen. Denne fasen er karakterisert av en målbestemt og uavbrutt gjennomføring av måloppnåelsen. Fasen etter flyttingen er karakterisert av at man bor på den nye destinasjonen og en evaluering av måloppnåelse og om det eventuelt er nødvendig å flytte igjen. Modellen tillater dermed at hele prosessen gjentas (Kley 2011:472). Dette viser hvordan flytteprosessen foregår på et overordnet nivå, men Kleys modell (2011) omtaler ikke hvordan motivasjoner og avgjørelser formes. Vurderingsfasen har å gjøre med flyttemotivasjon og

implementeringen av et mål om å flytte, mens de andre fasene har med valget om hva som er målet med flyttingen å gjøre, og er viljebestemte. I de neste avsnittene går jeg nærmere inn på hvordan det Kley (2011) omtaler som vurderingsfasen, foregår i en flytteavgjørelsesprosess.

3.1.2 Theory of planned behavior

TPB er en teori som er utformet for å kunne forutsi og forklare menneskers atferd i bestemte kontekster (Ajzen 1991:181). Det er en fornuftsbegrunnet forklaringsmodell, siden atferd forklares som direkte basert på en intensjon, som igjen er et resultat av rasjonell resonnering.

Teorien går ut på at en persons intensjon om og mulighet til å gjennomføre en viss atferd, sammen vil påvirke den atferdsmessige prestasjonen, for eksempel å flytte (Ajzen 1991:183).

TPB postulerer tre bestemmelsesfaktorer for intensjon: holdning i retning av atferden, subjektive normer og oppfattet atferdskontroll. Med oppfattet atferdskontroll menes aktørens oppfatning av hvor lett eller vanskelig det er å gjennomføre en ønsket atferd (Ajzen

1991:183). Jo mer ressurser og muligheter personer oppfatter at de besitter, og jo færre hindre de forutser, desto større er deres oppfattede kontroll over atferden (Ajzen 1991:196).

Holdning i retning av atferden handler om hvorvidt en person har en velvillig eller uvelvillig oppfatning av den aktuelle atferden. For eksempel kan en person tro at en flytting vil ha positive eller negative konsekvenser for egen velferd. Subjektive normer viser til det

oppfattede sosiale presset om å gjennomføre eller ikke gjennomføre en viss atferd, det vil si oppfatninger om sannsynligheten for at viktige referansepersoner eller -grupper godkjenner eller fordømmer en gitt atferd, her flytting (Ajzen 1991:195).

Mens disse tre faktorene er grunnlaget for om en intensjon dannes eller ikke, er den relative betydningen av intensjon varierende på tvers av atferdstype og situasjon (Ajzen 1991:188).

Ifølge TPB er det intensjonen, og til dels den oppfattede atferdskontrollen, som direkte predikerer atferdsprestasjonen (Ajzen 1991:184). Dersom intensjonen holdes konstant, vil innsatsen for å utføre en vellykket prestasjon øke i samsvar med grad av oppfattet

atferdskontroll (Ajzen 1991:184). Forskning på flytteatferd på mikronivå bruker gjerne

27 individers eller husholdningers demografiske karakteristikker til å forklare flytteatferd. Ifølge Ajzen (1991) danner slike karakteristikker grunnlaget for holdninger, oppfattet atferdskontroll og subjektive normer. Disse tre faktorene skaper igjen grunnlag for intensjoner. Hvis det er mulig å kontrollere for intensjonene, skal altså ikke slike bakgrunnsvariabler ha en signifikant sammenheng med flytteutfallet, etter TPB-modellen (Ajzen 1991:181). Heller enn å behandle slike karakteristikker som direkte flyttemotiver, bør vi anse dem som viktige predikatorer på verdier og forventninger, som i sin tur kan fungere som mellomliggende påvirkningsfaktorer på flytteatferd (De Jong & Fawcett 1981:53).

3.1.3 Flytteavgjørelser

I flytteforskningsfeltet har De Jong (2000) utviklet et teoretisk rammeverk tilpasset til flytteatferd, som er baser på TPB. Når De Jong (2000) tilpasser og anvender TPB til et flytteavgjørelsesrammeverk, blir den grunnleggende antakelsen at flytteintensjoner er den viktigste bestemmelsesfaktoren for flytting, sammen med direkte atferdsmessige

begrensninger og muliggjørende faktorer (2000:309). Disse begrensende og muliggjørende faktorene kan sammenlignes med det Ajzen (1991) kaller faktisk atferdskontroll.

Forventninger inntar en sentral plass i De Jongs (2000) konsept om flytteavgjørelser. All flytting kan ifølge De Jong & Fawcett (1981) med fordel analyseres fra et

forventningsverdiperspektiv (Expectancy-value perspective), der flytting først og fremst er et instrument for å oppnå et annet mål (1981:13). Disse målene kan også kalles flyttemotiver, og er definert som en funksjon av verdien som tillegges spesifikke mål og den antatte

sannsynligheten for at en bestemt atferd fører til disse målene. Dersom den potensielle flytteren i noen grad vurderer kostnaden og nytten ved alternative destinasjoner, eller konsekvensene av å flytte versus å bli boende, anses beslutningsprosessen som rasjonell, og kan dermed analyseres ut fra forventningsverdimodellen (De Jong & Fawcett 1981:46). Som tidligere nevnt er det rimelig å anta at flyttinger i moderne samfunn oftest er basert på en slik rasjonell avgjørelse.

Forventninger om å oppnå ønskete mål et annet sted enn på det nåværende bostedet, sammen med oppfattede normer om familiers flytteatferd, er ifølge De Jong (2000) viktige for å forstå flytteatferd (2000:309). Konseptet om forventning er i fokus fordi det fanger opp prosessen som går ut på å evaluere fremtidige utfall av alternative avgjørelser (De Jong 2000: 307). En grunnleggende antakelse er at med mindre atferden er utsatt for begrensende faktorer i valget mellom minst to mulige handlingsforløp, vil en person vil velge det handlingsforløpet som han har høyest forventninger om at fører til at det ønskede resultatet kan oppnås (De Jong

28 2000:309). De Jong (2000) foreslår en generell modell for flytteavgjørelser, der han nevner sju konkrete faktorer som er relevante for flytteintensjoner og flytteatferd:

forventninger/verdier, oppfattede normer om familie og flytting (family migration norms), kjønnsroller, bostedsmessig tilfredshet, nettverk og atferdsmessige begrensende og

muliggjørende faktorer (De Jong 2000:310).

Som De Jong (2000) påpeker, er særlig normer om familie viktige bestemmelsesfaktorer for hvilke mål man ønsker å oppnå med tanke på boforhold og beliggenhet i løpet av livet (2000:309). De Jong & Fawcett (1981) trekker frem noen motivasjonstyper, hvorav tilhørighet og moral står mest sentralt med tanke på tema i denne oppgaven (1981:46–51).

Motivasjoner som kan kategoriseres under tilhørighet er knyttet til mål om for eksempel å bo i nærheten av venner og familie, være en del av et lokalsamfunn eller å leve sammen med en fremtidig ektefelle. Flytting blir således et middel for å oppnå tilhørighet, som for mange betyr å bo i nærheten av familiemedlemmer. Motivasjoner som kan kategoriseres under moral er knyttet til mål om for eksempel å eksponere barn for god innflytelse og å være en del av et lokalsamfunn med et gunstig moralsk klima (De Jong & Fawsett 1981:50). En flytting til et sted som anses som et godt oppvekstmiljø for barn, kan derfor være et middel for å nå slike mål. Miljømessige og kulturelle normer kan også muliggjøre eller begrense flytteatferden (De Jong & Fawcett 1981:52). Slike normer blir reflektert i personlige verdier og forventninger, og de blir mer eller mindre internaliserte hos den enkelte. Personlighetstrekk, som for eksempel evnen til å tilpasse seg og villighet til å utsette seg for risiko, er også viktige predikatorer for flytteatferd, ifølge De Jong & Fawcett (1981:53–55). Det gjelder også forskjeller på muligheter på ulike arenaer, for eksempel muligheter for jobb, familiedannelse og utdannelse. I tillegg er graden av, og den antatte validiteten og relevansen av informasjon om områder en faktor som kan bidra til å moderere effekten av mulighetsstrukturer (De Jong

& Fawcett 1981:55–6).

3.2 Betydningen av familie for flytteatferd

Antakelsen om at familienormer og dermed livsfase har stor betydning for flytteatferd støttes av forskjellige teoretiske refleksjoner og empiriske studier (De Jong 2000;Mulder

2007;Cooke 2008;Cooke & Mulder 2009;Kley 2011;Sørlie et al. 2012;Wall, Aboim, Ramos

& Nunes 2013). I denne delen gir jeg en oversikt over denne litteraturen.

3.2.1 Flytting i et livsløpsperspektiv

Hver livsfase er knyttet til praktiske, økonomiske og identitetsmessige hensyn og mål. Det er derfor en bred oppfatning i flytteforskningen om at livsfase har avgjørende betydning for

29 hvorvidt man flytter, hvor man flytter, og på hvilket tidspunkt man flytter (Cooke 2008;Sørlie et al. 2012). I den voksne befolkningen er flyttesannsynligheten høyest i ungdomsfasen, etableringsfasen og familiefasen, og mye oppmerksomhet rettes derfor mot disse livsfasene i flytteforskningen (Sørlie et al. 2012:42). Siden foreldre med barn i husholdningen har høy flyttesannsynlighet påvirker det også flyttingen til barnebefolkningen i stor grad (Strand 2014:39). Selv om ungdomsfasen, etableringsfasen og familiefasen ligger tett etter hverandre eller overlapper hverandre i livsløpet, er de grunnleggende motivene for flytting i disse fasene ofte forskjellige. Hos unge voksne i etableringsfasen skjer flytting ofte av hensyn til

utdanning og arbeid, men også av hensyn til hvor foreldre og søsken bor (Texmon 1996). Her er flyttemotivasjon enda ikke knyttet til ens egen fremtidige familie. Først senere er flytting ofte relatert til samlivsinngåelse. Når de unge voksne parene blir foreldre, flytter de ofte av hensyn til nærområde for barna. For disse kan i tillegg flyttingen være motivert av å skape relasjoner mellom generasjonene i familien gjennom å flytte nærmere egne foreldre eller søsken. Når barna flytter ut av foreldrehjemmet, forandres også foreldrenes boligbehov, som igjen kan være grunnlag for deres flytting. Med økende alder spiller også omsorgsbehov og nærhet til barnebarn en rolle for flyttemotiver (Kolk 2014:4–5).

Den første flyttingen i voksen alder er ofte en flytting ut av foreldrehjemmet. Dette er en reversibel overgang, siden det er mulig å flytte hjem igjen. Overgangen fra å være barnløs til å bli foreldre er derimot en irreversibel og større livsfaseovergang enn å flytte fra

foreldrehjemmet. Å bli mor eller far er starten på familiefasen i livsløpet, og en tydelig indikator på å ha blitt voksen. Dermed egner overgangen til foreldreskap seg godt til å undersøke hvorvidt familiefaseoverganger har betydning for flytteatferd. Etter at første barn er født, følger andre familiefaseoverganger, som overgangen fra småbarnsforeldre til å ha ett eller flere barn i skolealder, som igjen kan gi nye bolig- og flytteintensjoner (Sørlie et al.

2012:98). Denne familiedannelsesfasen, med overgangen til foreldreskap, mulige videre barnefødsler og barnas varierende alder og behov, står i fokus i den empiriske delen av denne oppgaven. I neste avsnitt gjør jeg derfor rede for hva som kjennetegner familiedannelse i den norske konteksten. Deretter gjør jeg rede for mulige sammenhenger mellom denne livsfasen og flytteavgjørelser.

3.2.2 Familiedannelse

Det har skjedd viktige endringer i familiedannelsesforløpet de siste tiårene. Den viktigste av disse er en økning i alder ved første fødsel, som blant annet henger sammen med utdanning.

Spesielt kvinner, men også menn, satser på høyere utdanning og yrkeskarriere i langt større

30 grad i dag enn for noen tiår siden (Hellevik 2005:57–8). Siden kvinners alder ved første fødsel er positivt korrelert med utdanningslengde og utdanningsnivå, har den økende andelen som tar høyere utdanning ført til en økning i gjennomsnittsalderen for første fødsel i de siste 30 årene.

Det betyr også at den barnefrie perioden i livsløpet varer lenger enn tidligere (Hellevik 2005:

60). Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende kvinner i Norge har steget fra 23,4 år tidlig på 1970-tallet til 28,6 år i 2013. Menns gjennomsnittsalder ved første barnefødsel har hele tiden ligget 2–3 år over kvinnenes, og har fulgt den samme utviklingen (Statistisk sentralbyrå 2014b).

Hellevik (2005) påpeker at det finnes et typisk mønster i etableringsoverganger, men at det også er en utbredt oppfatning om at det har skjedd en differensiering av livsløpene, noe som medfører mer uforutsigbare overganger (2005:70). Ifølge Hellevik (2005) har dette

sammenheng med en generell velstandsøkning og utjevning av livsvilkår, større tilgang på høyere utdanning og mobilitet i arbeidsmarkedet, og i tillegg redusert normstyring og sosial kontroll (Hellevik 2005:14). Dette manifesterer seg blant annet i en økning av samboerskap og fødsler utenfor ekteskap. Disse endringene gir flere valgmuligheter i overgangsfasen fra ungdom til voksen alder.

3.2.3 Familiedannelse og flytteavgjørelser

En livsfaseovergang som fødselen av et barn kan potensielt utløse en flytting: Det nye barnet kan føre med seg en endring i behovet for plass og ønskede karakteristikker for et passende bosted, noe som potensielt frembringe misnøye med egen boligsituasjon. Når en flytting må til for å oppnå tilfredshet, refererer Michielin & Mulder (2008) til dette som en regulering (adjustment) (2008:2772). Flytting er også i denne teorien et instrument for å oppnå et annet mål, i samsvar med De Jongs (2000) flyttemodell. Videre kan flytting være relatert til en forventet endring i husholdningssammensetningen, og med visshet om at endringen kommer til å skje, kan man unngå misnøye ved boligsituasjonen ved å flytte før endringen inntreffer.

Denne situasjonen kaller Michielin & Mulder (2008) en flytting i forventning (anticipation) om familieendringer (2008:2772). Kley (2011) fremmer det samme argumentet når hun hevder at det å forvente en barnefødsel, kan utløse en avgjørelse om å oppfylle et ønske man lenge har hatt, for eksempel å flytte til et mer barnevennlig miljø (20011:483).

Motsatt, hvis hendelsesrekkefølgen snus, kan flytting ha betydning for hvorvidt man får barn.

Par kan ha flyttet til et mer barnevennlig strøk fordi de hadde tenkt å få barn, og det at de bor i nettopp dette strøket blir dermed et resultat av seleksjon (Michielin & Mulder 2008:2772).