RAPPORT NR 1-2005
Rik lauvskog i Finnmark
- undersøkelser av nye lokaliteter og oppdatering av tidligere vurderte lokaliteter
Bernt Johansen og Stein Rune Karlsen
RAPPORT fra Fylkesmannen i Finnmark, Miljøvernavdelinga, er en publikasjonsserie som presenterer resultater fra undersøkelser og utredninger som foretas i Miljøvernavdelingas regi. Formålet er blant annet å spre informasjon om miljøvernspørsmål til en videre krets av interesserte. En liste over tidligere rapporter i samme serie er gjengitt bak i rapporten. Flere av rapportene er tilgjengelige på Fylkesmannens hjemmeside, se under ”Miljøvern” på www.fylkesmannen.no/finnmark. Vi gjør oppmerksom på at forfatterne av rapportene selv er ansvarlige for sine vurderinger og konklusjoner.
ISSN 0800-2118
RAPPORT nr. 1-2005 gis hovedsakelig ut på nett, og mangfoldiggjøres etter behov.
Trykk/layout: Fylkesmannen i Finnmark/NORUT IT
Henvendelser kan rettes til:
Fylkesmannen i Finnmark Miljøvernavdelinga Statens Hus
9815 Vadsø
Forfatterne:
Bernt Johansen
NORUT Informasjonsteknologi Postboks 6434
9294 Tromsø
Tlf. 776 29411, Fax. 776 29401 [email protected]
Stein Rune Karlsen
NORUT Informasjonsteknologi Tlf. 776 29441, Fax. 776 29401 [email protected]
Forord
NORUT IT fikk i mai 2003 oppdraget med å gjennomføre arbeidet med supplerende og ny kartlegging av til sammen 14 lauvskogslokaliteter i Finnmark. I tillegg ble arbeidet utvidet med en lokalitet (Harrelv) i år 2004. Fylkesmannen i Finnmark har stilt midler til disposisjon og har samtidig plukket ut lokalitetene og satt opp krav til hva som skulle vurderes i arbeidet.
Til sammen hadde vi kr. 70 000 (inkl. mva) til disposisjon for hele arbeidet i 2003 og kr. 5000 i 2004.
Tromsø, 26. november 2004
Bernt Johansen
Stein Rune Karlsen
Innhold
Forord...3
1. Innledning ...7
2. Finnmark – topografi, geologi og klima ...9
2.1 Innledning ...9
2.2 Geologi...9
2.3 Klima ...11
3. Finnmark – skogstyper, flora og plantegeografi ...12
3.1 Plantesosiologisk inndeling av skog i Finnmark ...12
3.2 Artsforekomster ...17
3.3 Plantegeografiske element i skogsfloraen...23
3.3.1 Arter med et sørlig utbredelsesareal ...23
3.3.2 Østlige arter...26
3.3.3 Nordboreale arter...26
3.3.4 Alpine arter i skog...27
3.3.5 Arter med vidt utbredelsesareal ...27
3.4 Plantegeografiske inndeling – skogstyper ...27
4. Nye registreringer på utvalgte lokaliteter ...30
4.1 Skogslokaliteter – Alta området ...30
Lokalitet 1: Øren – Vegbakken, Alta kommune ...32
Lokalitet 2: Petäjäsaari, Alta kommune...34
Lokalitet 3: Eibymunningen, Alta kommune ...35
Lokalitet 4: Leirbotndalen, Alta kommune...37
Lokalitet 5: Korsfjorden, Alta kommune...38
4.2 Skogslokaliteter – Indre Finnmark ...39
Lokalitet 6: Maze, Kautokeino kommune ...40
Lokalitet 7: Oahcesaisuolo, Karasjok kommune ...40
Lokalitet 8: Badjevuohppenjarga-Jeambealsnjarga, Karasjok kommune...42
Lokalitet 9: Raidesuolo, Karasjok kommune ...43
Lokalitet 10: Gåssjohka, Karasjok kommune ...44
4.3 Skoglokaliteter – Øst-Finnmark...45
Lokalitet 11: Masjokdalen, Tana kommune ...45
Lokalitet 12: Harrelv, Tana kommune...47
Lokalitet 13: Hanadalen, Tana kommune ...51
Lokalitet 14: Austertana, Tana kommune...52
Lokalitet 15: Gulgofjorddalen, Berlevåg kommune ...53
6.0 Oppsummering og konklusjon...55
7.0 Litteratur ...57
1. Innledning
Tanken om vern av naturforekomster er forholdsvis gammel her i landet. Allerede i 1910 fremmet Stortinget lovforslaget "Lov om naturfredning". Denne loven er senere erstattet med "Lov om naturvern" av 1954 som nå er erstattet med "Lov om naturvern" av juni 1970. For Nord-Norge tar en sikte på å utarbeide en samlet plan for skog som inkluderer både lauv- og barskog. I tillegg til egne planer for bestemte skogstyper omfatter
"Landsplanen for nasjonalparker og andre større verneområder" (NOU 13, 1986), store skogsareal. NOU 13 ble erstattet av Stortingsmelding nr 62 (1991-92) "Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge". Verneplan for barskog for Finnmark ble vedtatt i år 2000. I Sør-Norge er det vedtatt verneplaner for edellauvskog i alle fylker. I Finnmark finnes det ikke edellauvskog i ordets rette forstand. Til gjengjeld er det knyttet store verdier til de spesielle nordlige og østlige utformingene av rike bjørkeskoger, gråorskoger og andre typer flommarkskog vi finner i Finnmark.
Et overordnet mål med botanisk vern er å bevare en størst mulig del av den botaniske variasjonen som er til stede i det aktuelle området. Dette målet forsøker man å oppnå ved å sikre lokaliteter som inneholder ulike verneobjekter. Verneobjekter er her i første rekke vegetasjonstyper og enkeltarter. I de fleste rapporter som omhandler botanisk vern (Marker 1974, Baadsvik 1974a, Kristiansen 1975, Elven & Johansen 1983, Fjelland et al.
1983), er det vanlig å dele inn verneverdige lokaliteter i typeområder og spesialområder.
Et typeområde omfatter områder med en representativ vegetasjonssammensetning og flora for den aktuelle naturtypen i regionen. Et typeområde for skog kan derfor inneholde flere velutviklede skogssamfunn som til sammen er klart verneverdige eller en lokalitet med en spesielt velutviklet skogstype. Med spesialområder fokuseres det på spesielt verneverdige objekter. Denne gruppen omfatter yttergrenselokaliteter, forekomst av plantegeografisk og floristisk viktige arter, lokaliteter med spesiell floristisk innhold og skogstyper med spesiell floristisk sammensetning.
I arbeidet med botanisk vern av skog i Finnmark tenker en i første rekke å sikre lokaliteter som inneholder ulike typer verneobjekter. Verneverdige lokaliteter graderes gjerne i ulike vernekategorier fra svært verneverdige til ingen verneverdi. Kravet til at et område eller en lokalitet skal klassifiseres som svært verneverdig, er at det må inneholde flere av vernekriteriene som her er nevnt. I tillegg må området ha en viss geografisk utstrekning og være lite påvirket av menneskelig aktivitet og inngrep.
Områder/lokaliteter som er ført til denne gruppen er verneverdige i nasjonal/internasjonal sammenheng. Lokaliteter/områder som er klassifisert som verneverdige oppfyller og flere av de nevnte vernekriterier, men kravet til geografisk utstrekning og uberørthet er ikke definert så strengt som for forrige vernekategori. Områdene/lokalitetene er verneverdige i landsdels-/nasjonal sammenheng.
Ved vurdering av verneverdien på en bestemt lokalitet er det fire kriterier som anses som spesielt viktige for å ta hensyn til. Dette gjelder: 1) forekomst - arter, 2) forekomst - skogstyper, 3) miljøet som betinger opprettholdelsen av verneverdige arter og 4) miljøet som betinger dannelsen av verneverdige skogstyper. Ved å sikre ulike typeområder av skog, sikres et karakteristisk utvalg av arter og plantesamfunn.
Arbeidet med vern av skog i Finnmark har pågått over en årrekke. På 80-tallet ble det gjort et betydelig registreringsarbeid av gråoreskoger (Johansen & Nilssen 1983) og rike bjørkeskoger (Johansen 1987). Disse registreringene ble videreført med nye feltregistreringer i 1991/92 (Svalastog 1995). En egen rapport som oppsummerer disse registreringene ble utarbeidet av Fylkesmannen i Finnmark i 1995 (Fylkesmannen i Finnmark 1995). I den rapporten er 31 lokaliteter av rike skogstyper i fylket plassert i ulike vernekategorier og gitt en geografisk avgrensing.
I denne rapporten er i alt 15 lokaliteter besøkt og vurdert i vernesammenheng. Flertallet av lokalitetene ble besøkt og vurdert på 80-tallet, mens områdene Masjokdalen, Harrelv og Austertana utgjør nyregistreringer. For de områdene som tidligere er besøkt var det viktig å få fastslått dagens status for lokaliteten, samt å gi en vurdering vernekategori og inngrep. I denne rapporten er det videre gitt en oppsummering av plantesosiologi, flora og plantegeografi for skog i Finnmark. Denne diskusjonen er nødvendig for å kunne gi en regional inndeling av skog i fylket. Parallelt har NINA vurderte syv lokaliteter (Strand
& Elveland 2003), Langfjorddalen er vurdert av Wrånes et al. (2003) og Torskefjorddalen av Kristensen (2004). Arbeidene inngår i en ny og revidert verneplan for rik lauvskog i Finnmark.
2. Finnmark – topografi, geologi og klima
2.1 Innledning
Finnmark går ofte under betegnelsen "fylket med de store variasjoner". Når en ser nærmere på de variasjoner en finner innafor fylket med hensyn på klima, geologi, vegetasjon og flora, folkeliv og kulturtradisjoner, må en vedgå at denne betegnelsen langt på vei er dekkende. Topografisk kan Finnmark deles i to med et bølgende viddelandskap i deler av fylket. Kystområdene er karakterisert av fjorder, øyer, halvøyer og høye fjell. I fjordbotnene finner vi breide dalfører som strekker seg inn mot viddelandskapet.
Dalførene er viktige ”transportårer” for spredning av skogsarter.
Figur 1. Finnmark fylke.
2.2 Geologi
Grovt kan bergrunnen i Finnmark deles inn i to grupper. Indre Finnmark domineres av grunnfjell, mens kyst- og fjordområdene i det vesentlige består av senprekambriske og kambro-silurbergarter. Skillelinjen mellom grunnfjellet og de yngre bergartsformasjonene kan trekkes fra bunnen av Varengerfjorden mot Alta. Videre finnes mindre grunnfjellspartier i Komagfjord, Repparfjord og Alta.
Det meste av grunnfjellet i Indre Finnmark består av gneiss, granitt, sedimentbergarter og vulkanske dagbergarter. Gneissene opptrer hovedsakelig i de sentrale delene av vidda og
i de sørøstlige delene av fylket. Der morenedekket er tynt og berggrunnen står for hoveddelen av næringstilførselen til plantene, får vi gjerne utviklet svært trivielle vegetasjonstyper. Store deler av viddelandskapet i de indre delene av fylket er derfor fattige lav- og lyngrike bjørke- og furuskoger. Bergartene som tilhører den kaledonske fjellkjede er i hovedsak av kambro-silurisk alder, dels prekambrisk. Glimmerskifer, marmor, amfibolitt og grønnstein er her viktige bergartskomponenter. De kaledonske bergartene i vest, er mer gunstige for plantevekst og gir grunnlaget for mer krevende vegetasjonstyper. Utforminger av frodige høgstaudebjørkeskoger i dalførene i Vest- Finnmark, er en direkte følge av mer gunstig berggrunn.
Figur 2. Berggrunnen i Finnmark, fra Krogh (1979).
Kvartærgeologisk består store deler av Finnmarksvidda av bunnmorene. De utallige vann og innsjøer som finnes inne på vidda, tolkes som forsenkninger i bunnmorenens overflate. Rand- og endemorener finnes helst i kyst- og fjordområdene. Spesielt i tilknytning til det såkalte "Hovedtrinnet" (Sollid et al. 1973). Hovedtrinnet kan følges sammenhengende fra Varangerfjorden i øst til Kvænangen i vest. Blant annet tolkes Storbakken i nedre Alta og terasselandskapet ved Kåfjord som resultat av Hovedtrinnet.
Breelvavsetninger er avsatt av smeltevann fra innlandsisen. Elve- og havavsetninger
resulterer i at marine avsetninger er svært gunstig for plantevekst. De beste dyrkningsområdene og frodige gråoreskoger er ofte lokalisert til marine avsetninger.
2.3 Klima
De to viktigste klimagradientene i Finnmark kan trekkes fra ytterkysten til innlandet og fra sør til nord. Sørlige deler av fylket og vestkysten påvirkes av Golfstrømmen med milde og fuktige luftmasser fra sør og sørvest. De nordlige deler av fylket og Øst- Finnmark påvirkes av det kalde Nordishavet, mens innlandet er karakterisert ved et kontinentalt klima. Klimadata fra utvalgte meteorologiske stasjoner i fylket er oppsummert i tabell 1.
Tabell 1. Data (årsgjennomsnitt) fra utvalgte klimastasjoner i Finnmark.
Meteorologisk stasjon HOH Temperatur Nedbør Humiditet
Loppa 10 4,0 872 62.3
Alta 2 1,7 401 34.3
Hammerfest 70 2,1 696 57.5
Kistrand 6 1,6 823 70.9
Rustefjelbma 9 0,1 423 41.9
Slettnes fyr 8 1,8 467 39.5
Vardø 14 1,6 545 47.0
Kirkenes 89 0,+ 424 42,4
Pasvik 54 -0,3 358 36.9
Karasjok 129 -1,5 340 40.0
Kautokeino 330 -2,0 317 39.6
I Finnmark finner vi de høyeste humiditetstallene på ytterkysten i vest og i fjordområdene lenger nord. Innover i fylket avtar humiditetstallene gradvis med de laveste verdiene i Pasvik og i Indre Finnmark. Et interessant trekk ved humiditetstallene er at ytterkysten av Øst-Finnmark også er angitt ned lave humiditetstall.
3. Finnmark – skogstyper, flora og plantegeografi
3.1 Plantesosiologisk inndeling av skog i Finnmark
I dette avsnittet er skogstyper i Finnmark diskutert i forhold til det klassifikasjonssystem som eksisterer for skogsvegetasjon i Skandinavia. Spesielt er skogstyper i fylket sett i forhold til arbeidene til Kielland Lund (1962, 1967, 1981). Materialet til Kielland Lund er i hovedsak fra Østlandet. Av større arbeider med materiale fra Nord-Norge, nevnes Hämet-Ahti (1963), Spjelkavik (1986) og Mehus (1986). En preliminær diskusjon av oligo/mesotrofe skogstyper i Finnmark finnes hos Johansen (1987). Videre finnes en oversikt over registrerte gråoreskoger i Finnmark hos Johansen & Nilssen (1983).
Kielland Lund (1981) plasserer det meste av furu-, gran- og bjørkeskoger i Skandinavia i klassen Vaccinio-Piceetea Br.-Bl. 39. Skillet mellom fattige furu-/bjørkeskoger og rikere gran- og bjørkeskoger trekkes på ordensnivå. Oligotrofe furu-/bjørkeskoger føres til ordnen Cladonio-Vaccinietalia K.-Lund 67. Meso-/eutrofe gran- og bjørkeskoger føres til ordnen Vaccinio-Piceetalia Br.-Bl. et al. 39.
a. Fattige bjørke- og furuskoger
Fattige bjørke- og furuskoger i ordnen Cladonio-Vaccinietalia er inndelt i to forbund, Dicrano-Pinion Libb.33 og Phyllodoco-Vaccinion Nordh.36. Fattige furuskoger i forbundet Dicrano-Pinion Libb. 33 har et klart sørlig til sørøstlig utbredelsesareal med forekomster i SØ-Skandinavia og i Mellom- og Øst-Europa. Forbundet Phyllodoco- Vaccinion Nordh. 36 omfatter nordiske furu- og bjørkeskoger, samt fattige lavalpine lyng-, dvergbjørk- og lavheier. Skogstyper innen dette forbundet er i tidligere arbeider ført til to ulike forbund. Fattige furu-/bjørkeskoger er ført til forbundet Phyllodoco- Vaccinion Nordh. 36, mens fattige gran-/bjørkeskoger føres til assosiasjonen Eu- Piceetum i forbundet Vaccinio-Piceion.
Hos Kielland-Lund (1967) er assosiasjonsinndelingen av forbundet Phyllodoco- Vaccinion Nordh. 36. diskutert. Empetrum hermaphroditum, Vaccinum uliginosum, Sphagnum nemoreum, Dicranum fuscescens og Cladonia stellaris er karakterarter på forbundsnivå. Videre inngår arter med et lavalpint tyngdepunkt. Forbundet deles inn i følgende fire assosiasjoner med et ulikt utbredelsesareal: 1) Assosiasjonen Calamagrostio lapponicae-Pinetum er lokalisert til Finnmarksvidda, til finsk og svensk Lappland. 2) Assosiasjonen Barbilophozio-Pinetum lapponicae finnes langs hele fjellkjeden. 3) Den tredje assosiasjonen i forbundet, Bazzanio-Pinetum, er geografisk knyttet til Vestlandet, dels også til Trøndelag (Aune 1973). 4) Assosiasjonen Cladonio-Pinetum boreale er hos Kielland-Lund (op.cit.), angitt med med et østlig til sørøstlig utbredelsesareal.
Det er liten tvil om at lavholdige/lavrike bjørke- og furuskoger i Finnmark hører hjemme i forbundet Phyllococo-Vaccinoin. Lavbjørkeskoger er vanlige over store deler av Finnmarksvidda. Riktignok er lavdekker sterkt redusert de siste ti-årene som et resultat av reinbeiting. Godt utvikla lavfuruskoger finnes i nedre del av Karasjok-dalføret. Også
blålyng. Hos Kielland-Lund brukes forekomsten av fjellplanter som et argument for opprettelsen av en egen nordlig assosiasjon - Calamagrostio lapponicae-Pinetum.
Personlig er jeg av den oppfatning at også nordlige lav- og furuskoger hører hjemme i assosiasjonen Cladonio-Pineetum boreale. Dette vil samle alt av lavrike bjørke- og furuskoger i en assosiasjonen. En utskillelse av de nordlige typene på subassosiasjons- nivå har derimot sin berettigelse.
Bjørke – og furuskoger med dominans av lyngarter i feltskiktet med dominans av moser i bunnskiktet er to vanlige skogsutforminger i Finnmark. Plantesosiologisk fores disse skogsutformingene til assosiasjonen Barbilophozio-Pinetum lapponicae. Kielland-Lund (op.cit) påpeker det eiendommelige ved furuskogstypene idenne assosiasjonen "das hier alpin-subalpine Arten wie Phyllodoce caerulea, Nephroma arcticum und feuchtigkeits- liebende ("oceanische") Arten wie Barbilophozia lycopodioides und Cornus suecica zusammen vorkommen kønnen". Kielland-Lund deler assosiasjonen i to raser, en subalpin bjørke-/furuskog og en utforming med et større lavinnslag og et treskikt av bjørk, furu eller gran. Hos Mehus (1986) er denne assosiasjonen nøye diskutert. Mehus baserer sin diskusjon på eget materiale innsamlet fra hele landsdelen og på data fra Hamet-Ahti (1963).
Mehus deler assosiasjonen inn i tre varianter: en kontinental variant, en Rhacomitrium variant og en Piceetum variant. Den kontinentale varianten er karakterisert ved dominans av fjellkrekling, tytte- og blokkebær i feltskiktet og med dominans av husmoser i bunnskiktet. Dette representerer bjørke- og furuskoger som hos Fylkesmannen i Finnmark (1995) er beskrevet som ”tyttebær-kreklingskog” og ”krekling- blokkebærskog”. Denne skogsutformingen er vanlig i langs Tana-dalføret, Karasjok og i Pasvik. Rhacomitrium-varianten er skilt ut ved dominans av gråmose i bunnskiktet.
Andre karakteristiske arter her er kvitlyng, greplyng og vanlig tettegras. Denne utformingen har jeg ikke sett utviklet i Finnmark. Piccetum-varianten har en friskere utforming. Karakteristiske arter er skrubbær, blåbær, skogstjerne, småmarimjelle og rogn. Piceetum-varianten utgjør det meste av furuskogene i Alta-området, Lakselv og Skoganvarre
b. Blåbær-/småbregnebjørkeskoger
Ordnen Vaccinio-Piceetalia Br.-Bl 39 em. K.-Lund 67 omfatter kun et forbund Vaccinio Piceion Br.-Bl. et al. 39. Artene gran (Picea abies), linnea (Linnea borealis), lusegras (Lycopodium selago), samt mosene Ptilidium crista-castrensis, Plagiochila majus og Barbilophozia barbata er angitt som karakteristiske på forbundsnivå. Kielland-Lund (1981) har diskutert inndelinga av forbundet Vaccinio Piceion Br.-Bl. et al. 39.
Forbundet er inndelt i tre assosiasjoner. Assosiasjonen Chamaemoro-Piceetum opptrer på torvjord, assosiasjonen Eu-Piceetum på råhumusjord, mens assosiasjonen Melico- Piceetum helst opptrer på mer kalkholdige, varme lokaliteter.
Hos Kielland-Lund (op.cit) plasseres blåbærskogene i den mest oligotrofe delen av assosiasjonen Eu-Piceetum abietis (Caj 21) K.-Lund 62. Assosiasjonen er gitt en svært vid floristisk og økologisk definisjon. Artene blåbær (Vaccinium myrtillus) og etasjemose (Hylocomium splendens) er karakterarter for assosiasjonen i sin helhet. Den mest fattige utformingen, subassosiasjon - myrtilletosum, utvikles helst på lokaliteter med
tørt morenedekke. Artene Melampyrum pratense, Dicranum rugosum og Dicranum fuscescens coll. er skillearter for denne subassosiasjonen. Subassosiasjonen - dryopteridetosum utvikles på noe friskere jordsmonn og inneholder flere mer krevende arter. Den siste subassosiasjonen, -athrietosum, krever godt jordsmonn og stabil vasstilførsel gjennom hele vekstperioden. Typen utvikles derfor i tilknytning til sigevann eller på lokaliteter der grunnvannet kommer fram i dagen.
Hos Kielland-Lund (1981) betegnes skogstyper innen Eu-Piceetum som den mest vanlige skogstype på Østlandet, kanskje i Norge og Skandinavia i sin helhet. Aune (1973) har beskrevet tilsvarende skogstyper fra Trøndelag under assosiasjonsnavnet Corno- Betuletum.
I Finnmark føres bjørkeskoger med dominans av arter som blåbær, skrubbær og fugletelg i feltskiktet til assosiasjonen Eu-Piceetum - myrtilletosum. Skogstypen har et geografisk tyngdepunkt i kyst og fjordområdene i fylket. Spesielt er utforminger med sterk innslag av fulgetelg og skrubbær svært sjeldne i Indre Finnmark. I kystområdene kan en i tillegg få utviklet utforminger av bjørkeskog med sterk innslag av arter som molte (Rubus chamaemorus), finnskjegg (Nardus stricta) og trådsiv (Juncus filiformis). Også Mehus (1986) har gjort tilsvarende sammenstilling av blåbær-småbregneskogene. Basert på et materiale som i geografisk utstrekning dekker området fra Rognan i sør til Svanvik i nord, konkluderer Mehus (op.cit) med at blåbær og fugletelg inngår i de samme homogene skogsbestand, begge som ko-dominanter.
Rikere utforminger av blåbærbjørkeskog, ofte med sterkt innslag av hengeving føres til subassosiasjonen Eu-Piceetum-dryopteridetosum. Når det gjelder opprinnelige beskrivelser av denne subassosiasjonen inngår av en rekke krevende arter. Arter som Oxalis acetosella, Agrostis tenuis, Thelypteris phaegopteris, Rubus idaeus og Veronica officinalis gir klare indikasjoner om at denne skogstypen opptrer på næringsholdig substrat. For skogstyper i Troms og Finnmark inngår ingen av de nevnte karakterarter i det vi oppfatter som blåbær-småbrengeskog. Oxalis acetosella og Rubus idaeus er i nord sterkt knyttet til gråoreskoger (Fremstad & Øvstedal 1978, Fremstad & Normann 1981).
Agrostis tenuis og Veronica officinalis og Thelypteris phegopteris er sterkest knyttet til lågurtskoger. I skogsregistreringer fra Finnmark utført på 80-tallet (Johansen 1987), er det skilt ut er bjørkeskogstyper med sterk dominans av arter som hengeving, blåbær, skogstorkenebb, sauetelg og gullris. Treskiktet i denne skogstyper er karakterisert ved arter som bjørk, rogn, hegg og silkeselje. Skogstypen er artsrik og opptrer på næringsholdig substrat og har et geografisk tyngedepunkt i vestlige deler av fylket.
Vurdert opp mot materialet til Kielland-Lund er det all mulig grunn til å føre denne skogstypen til sub-assosiasjonen Eu-Piceetum-dryopteridetosum. Skogstypen skiller seg fra typiske lågurtskoger ved færre varmekrevende arter og et lågere artstall.
c. Lågurtskoger.
Plantesosiologisk føres lågurtskoger til assosiasjonen Melico-Piceetum K.-Lund 62. På Østlandet og dels i Trøndelag opptrer lågurtskoger med gran i treskiktet. Hos Kielland-
pinetosum, 2) Melico-Piceetum typicum, 3) Melico-Piceetum aconitetosum.
Subassosiasjonen -pineetosum er knyttet til tørr, kalkholdig substrat, de to andre til friskere jordsmonn.
Aune (1973) har analyser av lågurtskoger med bjørk i treskiktet fra Hemne i Sør- Trøndelag. Disse er beskrevet under assosiasjonsnavnet Melico-Betuletum som tilsvarer Melico-Piceetum i granskogsområder. Bleikstarr (Carex pallsecens), bråtestarr (C.
pilulifera), markjordbær, tviskjeggveronica (Veronica chamaedrys), lægeveronika (V.
officinalis), skogfiol (Viola riviniana) og Barbilophozia barbata angis som lokale skillearter mot Corno-Betuletum. Aune (op.cit.) deler lågurtskogene i to subassosiasjoner: -cornetosum og -coryletosum.
Lågurtskoger i Finnmark viser store likhetstrekk med beskrivelser fra Trøndelag.
Skogstypen er knyttet til solvarme lier. Geografisk er typen vanlig i kyst- og fjordområdene nord til Alta. Lenger nord er forekomstene svært fragmentariske.
Karakteristisk for denne skogstypen er dominans av bjørk og silkeselje i treskiktet.
Feltskiktet er karakterisert ved et høyt artsantall og forekomst av varmekrevende arter som Fragaria vesca, Melica nutans, Roegneria canina, Moeheringia trinervia, Actea spicata. Flere av disse artene har nordgrense i Vest-Finnmark.
En sammenligning av data fra Finnmark med andre arbeider fra Nord-Norge, viser at Spjelkavik & Vorren (1976) har registreringer fra tilsvarende skog i Dividalen. Mehus (1986) har analyser fra Dåfjord i Troms som viser likheter med registreringer fra Alta- området.
d. Høgstaudeskoger
Hos Nordhagen (1943) er frodige lauvskogssamfunn med dominans av gråor og/eller bjørk i treskiktet, ført til forbundet Lactucion alpinae Nordh. 43. Dette forbundet hører inn under klassen Betulo-Adenostyletea. Nordhagen påviser stor floristisk likhet innen forbundet over et stort geografisk område. Han foretar sammenstilling av analyser fra Sikkilsdalen med analyser fra Finnmark/Fiskerhalvøya. Gjennom denne sammenstillingen oppretter han to geografiske facies innen forbundet; en eu-skandinavisk i sør og en sub-polar facies i nord. I den eu-skandinaviske facies inngår med Aconitum septentrionale og Ranunculus platanifolius som karakteristiske arter. Den sub-polare faciesen er angitt med forekomster i Torne Lappmark, Troms, Finnmark og østover til Fiskerhalvøya. Denne vegetasjonsutformingen er omtalt som "Trollius-Geranium sosiasjon" hos Kalliola (1939, p 107) og Fries (1913, p112). Viktige arter her er Geranium, Trollius europaeus, Circium heterophyllum, Ranunculus acris og Polygonum viviparum.
Høgstaudeskogene i Finnmark forekommer over hele fylket. Normalt er treskiktet dominert av bjørk, men bestander med et betydelig innslag av gråor forekommer.
Feltskiktet er karakterisert ved dominans av tradisjonelle høgstauder, dels storbregner og mangel på varmekrevende arter. Bestander med sterk innslag av gråor i treskiktet er hos Fremstad & Øvstedal (1978) og hos Johansen & Nilssen (1983) beskrevet som gråoreskog av mjødurt-type. Grupperingen av høgstaudebjørkeskog og -gråoreskog i samme sosiologiske enhet er ikke vanlig i norsk plantesosiologi. I numerisk analyse av
data fra Finnmark kommer imidlertid en slik gruppering enstydig til uttrykk (Johansen 1987). Gråoreskoger av mjødurttype grupperes her nært sammen med tradisjonelle høgstaudebjørkeskoger. Ut fra dette er det naturlig å ta ut gråoreskoger av mjødurt-type av forbundet Alno-Padion og plassere disse bestandene til forbundet Lactucion alpinae Nordh. 36. Denne grupperingen underbygges ved en mer detaljert gjennomgang av artsinnholdet i gråoreskog av mjødurt-type. Artsutvalget her er i hovedsak sammensatt av arter som enten klassifiseres som boreale ubiquister eller arter med et nordlig til alpint utbredelsesareal.
Kontinentale engbjørkeskoger. Analyser av engbjørkeskog fra Indre Finnmark, viser at en her har utforminger av rike bjørkeskoger som i floristisk sammensetning avviker sterkt fra høgstaude- og lågurtskoger i vestfylket. Flere gode karakterarter kan skilles ut for disse kontinentale engbjørkeskogene. Artene som storveronika og kvitmaure er konstante arter sammen ned sibirturt, lappflokk, finnmarkskveke. Videre opptrer de vanlig høgstaudeartene med betydelig mindre vitalitet i indre deler av fylket. Videre er bregnearter mer eller mindre fraværende i disse skogsutformingene.
Disse bjørkeskogene er dokumentert for store deler av Indre Finnmark. Områdene Karasjok og Anarjok er et kjerneområde for disse skogetypene her i landet. Kontinentale engskoger utvikles på friskt substrat nær bekker og elveløp. Det kan synes som en har to hovedutforminger av kontinentale engskoger – en frisk gras-/høgstaude-type og en tørrere utforming med lågurt preg. I lågurt-utformingen er åkerbær, teiebær, lundrapp, rips og fjellfiol vanlige arter.
e. Gråoreskoger
I det plantesosiologiske hierarki er gråoreskoger i Sør-Norge ført til klassen Querco- Fagetea Br.-Bl. & Vlg. 37. De tilhører ordnen Fagetalia sylvaticae Pawl. 1928 og er videre ordnet i forbundet Alno-Padion Knapp 42. Alno-Padion er oppdelt i tre assosiasjoner: Equiseto-Fraxinetum K.-Lund 71, Alno-Prunetum K.-Lund 71 og Alno- Fraxinetum K.-Lund ap. Seib. 69. På landsbasis er gråoreskogene en av våre best dokumenterte skogstyper (Fremstad & Øvstedal 1978, Klokk 1981, Fremstad 1981, Kielland-Lund 1981, Odland 1981, Johansen & Nilssen 1983, Fremstad 1985). I flere av disse arbeidene som her er nevnt, er assosiasjonen Alno-Prunetum gitt en breid omtale.
Denne assosiasjonen ser ut til å være nokså enhetlig over hele landet (Fremstad 1981, 1985) med visse floristiske mangler lengst i nord.
Gråoreskog i Finnmark innafor forbundet Alno-Padion omfatter høgstaude- og strutseving utforminger lokalisert til vestlige deler av fylket. Karakteristiske arter for disse skogene en gråor, hegg, strutseving, firblad, skogstjerneblom, brennesle, rips og hundekjeks. Typen utvikles på brukjord og finnes i velutviklet for kun et fåtall steder i Finnmark. I tillegg til den naturlige utformingen finnes en variant som sikkert er resultat av sterkt beitetrykk. Grasarten sølvbunke er en karakteristisk art i denne utformingen sammen med andre beiteindikatorer som rødsvingel (Festuca rubra), engrapp (Poa pratensis) og nyseryllik (Achillea millefolia).
f. Sump- og vierskoger
Sump og vierskoger finnes i hovedsak i Indre Finnmark og i nord til nordøstlige deler av fylket. De kanskje fineste og mest varierte utforminger av vierskog i fylket, finnes på Varangerhalvøya og i Langfjorddalen. Det kan se ut som om vierskogene er en paralelltype til gråoreskogene lenger vest. Vierskogene i Finnmark er dårlig kjent botanisk og plantesosiologisk plassering er derfor usikker. Treskiktet i de nordligste vierskogene er karakterisert av grønnvier (Salix phylicifolia). Andre arter i treskiktet er ullvier, hegg og setervier. Spesielt i Indre Finnmark er hegg vanlig. Lenger nord i fylket er utforminger med kun grønnvier i treskiktet mest vanlig. Dette er tilfelle i Langfjorddalen.
Også i buskskiktet er grønnvier konstant og mest dominante art. Av andre vier her er lappvier (Salix lapponum) og bleikvier (Salix hastata) vanlige. Rips inngår i denne skogstypen, spesielt i Indre Finnmark. I feltskiktet er skogrørkvein (Calamagrostis purpurea), engsnelle og krypsoleie (Ranunculus repens) konstante. Videre er og lundrapp, åkersnelle, enghumleblom, skogstjerneblom, storveronika og stor myrfiol vanlige. Av mer spesielle arter som inngår er engreverumpe (Alopecurus pratensis), dvergmaigull (Chrysosplenium tetrandrum), bekkesildre (Saxifraga rivularis) og nyserot (Veratrum album). Bunnskiktet er sparsomt utviklet.
3.2 Artsforekomster
Elven (1983) angir antallet trær/busker i Troms og Finnmark til 11–14. Den usikre angivelsen av antallet har i hovedsak taxonomiske årsaker. Skogstrær/busker kan grovt deles i to hovedgrupper. I den første hovedgruppen inngår arter med en jamn fordeling over hele landet. Disse artene er også vanlige i Finnmark. Bjørk (Betula pubescens), furu (Pinus sylvestris), osp (Populus tremula), istervier (Salix pentandra) og grønnvier (Salix phylicifolia) kan føres til denne gruppen. Riktignok har furua et utbredelsesareal i Finnmark fra fjordområdene og innover i landet. Istervier har videre et arealmessig tyngdepunkt i de vestligste deler av fylket og tynnes klart ut mot nord og innover i mer kontinentale områder. I den andre hovedgruppen inngår skogstrær og busker som i Finnmark utgjør par av sørlige og nordøstlige arter eller underarter. Gråor, hegg, rogn, svartvier/setervier, selje/silkeselje, gran og låglandsbjørk er arter i denne gruppen. En antar her at årsaken til denne pardannelsen skyldes ulike innvandringsveier inn i våre områder for disse artene. Hos gran når den sørlige underarten nord til Saltdalen, mens den nordøstlige når så vidt inn i Øst-Finnmark (Pasvik/Karasjok). Hos gråor finnes et lignende utbredelsesmønster. Her er den sørlige underarten (Alnus incana ssp. incana) vanlig i Vest-Finnmark nord til Alta med spredte forekomster også i Lakselv. Den nordøstlige underarten, ssp kolaensis er registrert med forekomster i Sør- Varanger. Av utseende er denne underarten mindre enn den vestlige formen, med nokså runde og snaue blad. I økologisk sammenheng kan det synes som denne underarten ikke danner reine skogsbestand, men opptrer langs elver og bekkedrag i bestander av bjørkeskog.
Figur 3. Utbredelsesareal – furu (Pinus sylvestris). Figur 4. Utbredelsesareal – gråor (Alnus incana).
I en tidligere registrering av skog i Finnmark (Johansen & Nilsen 1983, Johansen 1987) ble det registrert i alt 237 ulike arter i knyttet til ulike skogstyper i fylket. Registrerte arter er oppsummert i tabell 2. Det er gjort ulike typer gruppering av dette materialet for å belyse ulike særpreg ved angitte skogsarter.
I tabellen over registrerte arter er artene angitt med latinske og norske navn. I sortering av artene er latinske navn sortert alfabetisk. I tabellen er det videre gitt følgende tilleggsinformasjon om artene:
Kolonne A - angir om artene er vanlige i fylket. Forekomst av arter er gradert i vanlig (1), spredt (2) og sjeldne (3).
Kolonne B - økologisk indikatorverdi er inndelt i lav (1), intermediær (2) og sterkt spesialisert (3).
Kolonne C - inndeling av artene langs en oseanitets-/kontinentalitets-gradient. Forekomst langs gradienten oseanintet/kontinentalitet er inndelt i suboseanisk (1), intermediær (2), subkontinental (3) og kontinental (4).
Kolonne D - plantegeografisk viktighet. Plantegeografisk viktighet (D) er inndelt i følgende fem kategorier: Lite viktige (1), lokalt viktige (2), viktige på fylkesplan (3), viktige i landsdelssammenheng (4) og nasjonalt viktige (5).
Kolonne E - angir i hvilken grad artene er knyttet til skogsvegetasjon i fylket. Det opereres her med en inndeling i obligate skogsarter (O), fakultative (F) og indifferente (I) skogsarter.
Tabell 2. Artsliste over karplanter registrert i skogsbestand i Finnmark fylke. Det er gjort ulike typer kategorisering av hver art. En nærmere omtale av denne kategoriseringen er gitt i teksten.
Latinske navn Norske navn A B C D E
Alnus incana (gråor 2 2 1–3 3 O
Betula pubescens (bjørk) 1 1 1–4 1 F
Pinus sylvestris (furu) 2 2 2–4 2 F
Popolus tremula (osp) 2 2 1–4 2 O
Prunus padus (hegg) 2 2 2–4 3 O
Salix borealis (setervier) 1 2 1–4 2 F
S. caprea (silkeselje) 3 3 1–2 3 O
S. nigricans (svartvier) 2 2 1–3 3 O
S. phylicifolia (grønnvier) 1 2 1–4 3 F
Sorbus aucuparia (rogn) 1 1 1–4 1 O
Betula nana (dvergbjørk) 1 1 1–4 1 I
Juniperis communis (einer) 1 2 1–4 2 I
Ledum palustre (finnmarkspors) 2 2 2–4 4 I
Ribes spicatum (rips) 2 2 1–4 2 O
Salix arborescens (småvier) 1 1 1–4 1 I
S. glauca (sølvvier) 1 1 1–4 1 F
S. hastasta (bleikvier) 1 2 1–4 2 F
S. lanata (ullvier) 1 2 1–4 2 F
S. lapponum (lappvier) 1 1 1–4 1 I
S. xerophila (finnmarksvier) 3 2 3–4 5 F
Agrostis canina (hundekvein) 1 2 1–4 3 I
A. tenuis (engkvein) 1 1 1–4 1 F
Alopecurus pratensis (engreverumpe) 1 2 2–4 4 I Anthoxanthum alpinum (fjellgulaks) 1 2 1–4 1 F/I Calamagristis lapponica (finnmarksrørkvein) 2 2 2–4 3 F
C. neglecta (smårørkvein) 1 1 1–4 1 I
C. purpurea (skogrørkvein) 1 1 1–4 1 F
Carex adolostoma (tranestarr) 2 2 1–4 1 I
C. aquatilis (nordlandsstarr) 1 1 1–4 1 I
C. atrata (svartstarr) 1 1 1–4 1* I
C. bigelowii (stivstarr) 1 1 1–4 1 I
C. brunnesc. ssp. vit. (sumpstarr??) 2 3 2–4 4 F C. brunnesc. ssp. bru. (seterstarr) 1 1 1–4 1 I
C. cannescens (gråstarr) 1 1 1–4 1 I
C. chordorrhiza (strengstarr) 2 2 2–4 3* I
C. echinata (stjernestarr) 3 3 1 4* I
C. flava (gulstarr) 2 2 1–3 3 I
C. juncella (stolpestarr) 1 1 1–4 1 I
C. loliacea (nubbestarr) 3 3 3–4 4 O
C. nigra (slåtteatarr) 1 1 1–4 1* I
C. norvegica (fjellstarr) 2 2 1–4 1* I
C. pallescens (bleikstarr) 3 3 1–2 4* F
C. vaginata (slirestarr) 2 2 1–4 2 F
Deschampsia alpina (fjellbunke) 1 1 1–4 1* I
D. caespitosa (sølvbunke) 1 1 1–4 1 F
D. flexuosa (smyle) 1 1 1–4 1 F
Eriophorum angustif. (duskull) 1 1 1–4 1* I
E. vaginatum (torvull) 1 1 1–4 1* I
Festuca ovina (sauesvingel) 1 2 1–4 1 F/I
F rubra (raudsvingel) 1 1 1–4 1 I
F. vivipara (geitsvingel) 1 2 1–4 2* I
Hierochloe alpina (fjellmarigras) 2 2 2–4 3* I
Juncus filiformis (trådsiv) 1 2 1–4 2 I
J. trifidus (rabbesiv) 1 1 1–4 1 I
Tabell 2. Artsliste over karplanter registrert i skogsbestand i Finnmark fylke (forts.).
Latinske navn Norske navn A B C D E
Luzula frigida (seterfrytle) 1 1 1–4 1 I
L. multiflora (engfrytle) 2 2 1–3 3 F
L. pallescens (bleikfrytle) 3 3 3–4 5 I
L. parviflora (hengefrytle) 2 2 2–4 4 I
L. pilosa (hårfrytle) 1 1 1–4 1 F
L. sudetica (myrfrytle) 2 2 1–4 3** I*
Melica nutans (hengeaks) 2 2 1–3 3 F
Milium effusum (myskegras) 2 2 1–3 2 F
Molinia caerulea (blåtopp) 3 2 2 4* I
Nardus stricta (finnskjegg) 1 2 1–3 2 I
Phleum commutatum (fjelltimotei) 1 1 1–4 1 I
P. pratense (timotei) 1 2 2–3 3* I
Poa alpigina (seterrapp) 1 1 1–4 1 I
P. alpina (fjellrapp) 1 1 1–4 1 I
P. glauca (blårapp) 2 2 1–3 2 I
P. irrigua (smårapp) 2 1 1–3 2* I
P. nemoralis (lundrapp) 1 2 1–4 2 F
P. pratensis (engrapp) 3 3 4 4** I
Roegneria canina (hundekveke) 2 2 1–4 3 F
R. fibrosa (russekveke) 3 3 4 5* I
R. mutabilis (finnmarkskveke) 3 2 3–4 4 F
Trisetum spicatum (svartaks) 1 1 1–4 2* I
Vahlodea atropurpurea (rypebunke) 2 2 2–4 2* I
Achillea millefolia (ryllik) 1 1 1–4 1 I
A. ptarmica (nyseryllik) 3 1 1–4 1** I*
Actaea spicata (trollbær) 3 2 2 4 O
Alchemilla alpina (fjellmarikåpe) 1 1 1–3 2 I
A. glomerulans (kildemarikåpe) 1 1 1–4 1 I
A. wichurae (skarmarikåpe) 2 2 1–3 2 I
Allium sibiricum (sibirgraslauk) 2 2 1–2 4 I
Angelica archangelica (kvann) 1 1 1–4 1 F
A. sylvestris (sløke) 1 1 1–4 1 F
Antennaria dioica (vanl. kattfot) 1 1 1–4 1 I Anthriscus sylvestris (hundekjeks) 1 1 1–4 1 F Arabis alpina (fjellskrinneblom) 1 1 1–4 1 I Archtostaphylos alpina (rypebær) 1 1 1–4 1 I
A. uva–ursi (mjølbær) 2 3 3–4 3 I
Asplenium viride (grønnburkne) 1 1 1–4 1* I Astragalus alpinus (setermjelt) 2 1 2–4 1 I
A. frigidus (gulmjelt) 2 1 2–4 2 I
Athyrium distentifolia (fjellburkne) 1 1 1–4 1* I
A. filix–femina (skogburkne) 1 1 1–4 1 F
Bartsia alpina (svarttopp) 1 1 1–4 1 I
Barbarea stricta (engkarse) 2 2 2–4 2** I
Caltha palustris (soleiehov) 1 1 1–4 1) I
Calluna vulgaris (røsslyng) 2 2 1–4 3** I
Campanula rotundifolia (blåklokke) 1 1 1–4 1 I
Cardamine nymanii (polarkarse) 2 2 1–4 2 I
C. pratensis (engkarse) 1 1 1–4 1 I
Cerastium fontanum (vanlig arve) 2 2 1-4 3 I Chamaeneron angustif. (geitrams) 1 1 1–4 1 I Chrysosplenium tetrand. (dvergmaigull) 2 3 2–4 4 I
Circaea alpina (trollurt) 3 3 2–3 4 O
Cirsium helenioides (kvitbladtistel) 1 1 1–4 1 FI Coeloglossum viride (grønnkurle) 1 1 1–4 1 I
Tabell 2. Artsliste over karplanter registrert i skogsbestand i Finnmark fylke (forts.).
Latinske navn Norske navn A B C D E
Cornus suecica (skrubbær) 1 1 1–4 3 FI
Corallorhiza trifida (korallrot) 2 2 2–4 3 O Crepis palludosa (sumphaukeskjegg) 2 2 1–2 4 F Cystopteris fragilis (sjkørlok) 1 2 1–4 1 I
C. montana (fjellok) 2 2 2–4 2 I
Dactylorhiza maculata (flekkmarihand) 1 1 1–4 2 FI Dianthus superbus (silkenellik) 2 2 1–2 4* I
Draba incana (lodnerublom) 1 1 1–4 1 I
Dryopteris assimilis (sauetelg) 1 1 1–4 1 F Dryopteris filix–mas (ormetelg) 2 3 1–3 3 F Empetrum hermaphroditum (fjellkrekling) 1 1 1–4 1 I Epilobium alsinifolium (kjildemjølke) 2 2 1–4 2* I
E. angustifolium (geitrams) 1 1 1–4 1 I
E. collinum (bergmjølke) 3 3 1–2 4* FI
E. hornemanni (setermjølke) 1 1 1–4 1 I
E. lactiflorum (kvitmjølke) 2 2 1–3 3* I
E. montanum (krattmjølke) 3 3 2 4* F
E. palustre (myrmjølke) 1 1 1–4 1* I
Epipactus atrorubens (raudflangre) 2 3 1–2 3* I Epipogium aphyllum (huldreblom) 3 3 2–4 4* O
Equisetum arvense (åkersnelle) 1 1 1–4 1 I
E. palustre (myrsnelle) 2 2 1–4 2* I
E. pratense (engsnelle) 1 1 1–4 2 I
E. scirpoides (dvergsnelle) 2 2 1–4 1 I
E. sylvaticum (skogsnelle) 1 1 1–4 1 F
E. variegatum (fjellsnelle) 1 1 1–4 1 I
Erigeron acre (bakkestjerne) 1 2 2 3 I
E. politus (blankbakkestjerne) 2 2 2–4 3* F Erycimum hieracifolium (berggull) 2 2 1–4 2 I Euphrasia frigida (fjelløyentrøst) 1 1 1–4 1 I
Filipendula ulmaria (mjødurt) 1 2 1–4 1 F
Fragaria vesca (markjordbær) 3 4 1–3 4 F
Galeopsis bifida (vrangdå) 2 2 1–3 2 I
Galium boreale (kvitmaure) 2 2 2–4 3 F
G. trifida (dvergmaure) 2 2 1–4 2 I
G. uliginosum (sumpmaure) 2 2 2–4 3 F
Geranium sylvaticum (skogstjerneblom) 1 1 1–4 1 I
Geum rivale (enghumleblom) 1 1 1–4 1 FI
Gnaphalium norvegicum (setergråurt) 1 1 1–4 1 I
Goodyera repens (knerot) 3 3 2–4 4* O
Gymnocarpium dryopteris (fugletelg) 1 1 1–4 1 F Gymnodenia conopsera (brudespore) 2 2 1–4 2* I Heracleum sibiricum (sibirbjønnkjeks) 3 2 3–4 3* FI
Lactuca alpina (turt) 1 2 1–4 2 F
L. sibirica (sibirturt) 3 3 3–4 5 O
Lappula deflexa (hengepiggfrø) 2 2 1–4 3 I
Leontodon autumnalis (følblom) 3 1 1–4 2* I
Leucorchis albida (kvitkurle) 2 2 1–3 3 I
Linnea borealis (linnea) 1 1 1–4 1 F
Listera cordata (småtveblad) 2 2 1–4 2 F
Loiseleuria procumbens (greplyng) 1 1 1–4 1 I
Lotus corniculatus (tiriltunge) 3 2 1 4 I
Lycopodium alpinum (fjelljamne) 1 1 1–4 1 I
L. annotinum (stri kråkefot) 1 1 1–4 1 I
L. clavatum (mjuk kråkefot) 1 1 1–4 1 I
L. complanatum ssp. mon (skogjamne) 3 3 3–4 4 I
Maianthemum biflorum (maiblom) 3 3 2 4* O
Matteuccia struthiopt. (strutseving) 2 3 2 4 O Melampyrum pratense (engmarimjelle) 1 1 1–4 2 I
M. sylvaticum (skogmarimjelle) 2 2 1–4 3 F
Moehringia trinervia (maurarve) 3 3 2 5* F
Moneses uniflora (olavsstake) 3 3 2–4 4 F
Myosotis arveise (åkerminneblom) 3 3 2–3 4 I
M. decumbens (fjellminneblom) 1 1 1–4 1 I
Orthilia secunda (nikkevintergrønn) 1 1 1–4 1 F
Oxalis acetosella (gaukesyre) 3 3 2 5 O
Oxyria digyna (fjellsyre) 1 1 1–4 1 I
