Når UMB nå står foran sammenslåing med Norges Veterinærhøgskole, er det på sin plass med et siste magasin på trykk. Vi har kastet ut snøret i den mengden av informasjon som finnes i den 155 år lange historien, og spredt ut et grovmasket garn for å fange det som rører seg her og nå.
Resultatet er blitt en skjønn forening av glimt fra fortiden og øyeblikksbilder fra 2013, samt enkeltmenneskers egne historier om deres forhold til landbrukshøgskolen, nå universitetet i Ås.
På folkemunne heter det fortsatt «Landbrukshøgskolen på Ås» eller NLH. Det er ikke så rart, for navnet sto i 107 år, før høgskolen fikk universitetsstatus, og nytt navn: Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB).
Men for alle som studerer eller jobber her nå, er UMB godt innarbeidet og for de fleste smaker også navnet godt, solid og fremtidsrettet.
I dette magasinet skal vi feire det NLH og UMB har vært og er i dag. Det gjør vi i trygg forvissning om at alt det du kan lese om her, vil blomstre og utvikle seg i tiden framover.
Utgiver: Kommunikasjonsavdelingen ved Universitetet for miljø- og biovitenskap.
Redaktør: Ruth Lothe, Sideutforming: Åslaug Borgan, Bildeansvarlig: Håkon Sparre, Omslag: Neue Trykk: 07-gruppen A/S
På stasjonen 8
Historiefortelleren 10
Dannelse trumfer Utdannelse 12
Gull av grønne skoger 14
Våre venner enzymene 16
UMB-forskere i FNs klimarapport 21
Får denne oksen døtre som er gode melkekyr? 22
Setter bakterier på laksemenyen 24
Honningbienes forsvinningsmysterium 26
Var det bedre før? 32
Ein ubroten ring 34
UMB i verden 36
Sentralbanken 38
Romkunst i det grønne 42
Filosofi på 140 tegn 45
Byplanleggeren – viktig, men utskjelt 46
Smartere dyrkingsmetoder i Afrika 50
Under huden på moderne pirater 54
Strålende forskning 56
Norges første kvinnelige matematiker 59 Fra gårdshusholdning til globale råvaremarkeder 60
UMB i fornybarland 64
Med beina på jorda og nese for endringer
REKTOR HANS FREDRIK HOEN
Fra starten handla det om mat og matpro- duksjon. På seinsommeren 1859 tok seks lærere i mot 32 elever på den nyetablerte Høiere landbrugsskole i Aas. De første åra var turbulente, søkningen til studiene skral og omdømmet frynsete. Våren 1871 disku- terte Stortinget avvikling. 3.mai 1871 fastslo Søren Jaabek fra Stortingets talerstol at det var: ”… ikke bare besetningen på Ås som hadde tuberkulose, men hele institusjo- nen”. Fagmiljøet stod i mot.
I 1897, før 40 år var rundet, blei NLH oppgradert til vitenskapelig høgskole gjen- nom vedtak i Stortinget. Et storstilt bygge- program kom i gang. Urbygningen blei reist på to år og stod ferdig i år 1900. Direktør Johan L. Hirsch var den drivende kraft bak dette, mens arkitekt Ole Sverre planla og tegnet nye bygninger. Omtrent samti- dig gjennomførte Bastian Larsen plante- kulturforsøk på Ås basert på egenutvikla forsøksplaner. I 1897 la Larsen, som en av de første i verden, frem resultater av un- dersøkelser om rutestørrelse og ruteforde- ling i markforsøk, basert på sine senere så berømte blindforsøk. Dette skjedde 20-30 år før Ronald Fisher, som fra 1919 jobbet med jordbruksforskning ved Rothamsted forskningsstasjon i England, utarbeida va- riansanalysen. NLH ble akademisert. Det bragte professortittelen (1919) og doktor- gradene til Ås. Paul Borgedal disputerte i 1927 til den første Ås-graden (dr. Agric) på
en avhandling innenfor landbruksøkonomi («Intensitetsproblemet i norsk jordbruk»).
Omstilling, utvikling og nyskaping har pre- get institusjonen på Ås gjennom 155 års ek- sistens. Med jordnærhet og bakkekontakt har institusjonen fanget samfunnsendrin- genes skiftende vinder og fornyet og utvi- klet aktiviteten.
Med snarrådighet etablerte NLH på 1960-tallet sitt studieprogram i Arealplanlegging, i forbindelse med at vi i 1965 fikk en plan- og bygningslov for alle arealer i alle kommuner. I 1972 kom Naturforvalterstudiet på plass, mens den grønne bølgen vokste seg stor og regjeringer og FN var i ferd med å sette miljøspørsmål på dagsorden. I denne tidsånden opplevde NLH en formidabel studentøkning til de fleste fag og studieretninger og de mange søkerne gjorde det vanskelig å komme inn på de fleste studier.
Studentdemokratiet blomstret i kjøl- vannet av «68-erne» og studentenes tillits- valgte fikk plass i komiteer, utvalg og styrer.
På samme tid var husdyrforskerne på Ås opptatt med omfattende foredlingspro- gram for husdyrrasene. I avlsarbeidet ble laksen tatt til Ås som modelldyr for utprø- ving av nye teorier innen avl og ernæring.
De forstod raskt at laksen ikke bare kunne være modelldyr. Den ble vårt neste hus- dyr. Slik ble det norske lakseventyret unn- fanget på Ås. NLH starta undervisning
innen akvakultur allerede i 1973, og eta- blerte Akvaforsk med forsøksstasjoner på Sunndalsøra og Averøya. Ås-miljøet bidrog også til at Norsk institutt for næringsmid- delforskning (NINF), som seinere blei Matforsk, kom til Ås etter et første år ved NVH på Adamstuen. Akvaforsk og Matforsk
Hans Fredrik Hoen, rektor 2010 - 2013.
Foto: Gisle Bjørneby
utgjør i dag Nofima sin avdeling på Ås.
Samtidig med den grønne bølgen inntok kvinnene for alvor «agrarmetropolen», og snart var det tilnærmet balanse mellom kjønnene. Blant studentene. Sjøl om den første norske kvinne med doktorgrad i ma- tematikk, Betzy Stephansen, i 1906 fikk jobb på NLH, tok det nye drøye 60 år før Ragnhild Sundby i 1969 blei NLHs første kvinnelige professor. Andelen kvinner blant de vitenskapelig tilsatte er fortsatt altfor lav.
UMB jobber nå målretta for å endre på den- ne skeivheten.
Faglig konsentrasjon og profesjonalisering av NLHs drift og virkemåte ble gjennom- gangstonen fra andre halvdel av 1980-tallet..
Planleggings- og produksjonsinstitusjonen NLH innførte noe nytt; strategisk planleg- ging. Institutter ble slått sammen, resul- tatorientert intern budsjettfordeling ble innført og instituttene fikk ansatte ledere.
Samtidig dabbet interessen for Ås som stu- diested av utover 1990- og inn på 2000-tal- let. Det fanget ledelsen også til slutt opp.
Faglig utvikling og fornyelse ble ønska velkommen og resultatet var nye studiepro- gram: Teknologiutdanningene kom inn i sivilingeniør-drakt, økonomiutdanningene blei til Øk.-adm. og Samfunnsøkonomi.
Folkehelsevitenskap, Landskapsingeniør, Internasjonale miljø- og utviklingsstu- dier og Fornybar energi er eksempler på
andre populære Ås-studier av nyere dato.
Institusjonens kunnskap og kompetanse ble hele veien satt inn i nye sammenhenger.
Skogbruksmiljøet på NLH begynte fra slut- ten av 1980-tallet å regne om skogproduk- sjonen fra «kubikk stammevirke» til tonn CO2. Skogens rolle i karbonsyklusen og po- tensialet i å binde CO2 fra atmosfæren gjen- nom skog- og trebruk ble etterhvert også for- stått politisk. Institusjonens vitenskapelige betydning nasjonalt og internasjonalt vakte gjenklang, og i 2005 fikk læresetet univer- sitetsstatus og nytt navn: Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB).
Så kommer veterinærfusjonen. Ideen om å slå sammen og samlokalisere NLH og NVH hadde vært oppe flere ganger tidligere. Med rødgrønn regjering på plass høsten 2005 vant UMB-rektor og veterinær Knut Hove etter hvert fram og fikk politisk støtte til forslaget om å fusjonere Norges veterinær- høgskole (NVH) med UMB og samlokali- sere NVH og Veterinærinstituttet (VI) på UMB-campus. Stortinget fatta vedtak i april 2008 og en lang planprosess starta opp.
Tomtevalget ble avklart. Statsbygg, sammen med arkitekter og ingeniører, kom i gang med tegning og prosjektering av nye veteri- nærfasiliteter. Stortinget bekreftet sin vilje til å gjennomføre prosjektet med startbe- vilgning gjennom revidert nasjonalbud- sjett i juni 2013. Kongen i statsråd vedtok
21.juni 2013, at Norges miljø- og bioviten- skapelige universitet (NMBU) opprettes 1.
januar2014. Satsingen er en ny «100-årsbe- givenhet» på linje med «Hirsch-epoken».
Kunnskapsmiljøet på Ås og NMBU er solid plassert på forsknings- og utdanningskartet for de kommende 100 år. Med KUNNSKAP FOR LIVET og nyvalgt kvinnelig rektor, professor Mari Sundli Tveit, går NMBU en lysende framtid full av muligheter i møte!
Ås, 14. oktober 2013
På stasjonen
”På stasjonen” het det om sentrum da jeg vokste opp i Ås-bygda på 1960-tallet. Når vi skulle i butikken het det: «Jeg må ned på stasjonen og handle!» Dette forsto de som hadde tilknytning til Landbrukshøgskolen, ikke mye av.
KAI TILLEY
Fra 1960-tallet førte omfattede boligbyg- ging til at Ås gikk fra å være en landbruks- kommune til å bli et tettsted for pendlere, samtidig som høyskolen tronet midt i byg- da. Industri fantes knapt nok, så vi hadde ikke det klassiske skillet mellom arbeidere og borgerskap. Men det gikk et tydelig skille
mellom høyskolefolk og vanlige bygdefolk.
Det vanket bank
Bare det å oppholde seg på stasjonen var utrygt for enkelte. Var du sønn av en profes- sor var du definitivt en fiende, og det vanket regelrett bank. Men om man ikke kunne
gjemme seg bort i mengden – og den fantes ikke – kunne man gjemme seg blant titlene.
En dosent-sønn (en av de få) fortalte meg at han slapp unna. Slåsskjempene visste ikke hva en dosent var og lot usikkerheten komme gutten til gode. På 1980-tallet var håndgri- pelighetene flyttet til Studentersamfunnet
i forbindelse med fester, før det hele døde sakte ut. Ås var i ferd med å utvikle seg i retning av et forstad til Oslo.
De, dem og oss midt i mellom
For egen del opplevede jeg sjelden skillet som problematisk, men som barn av lærere, sikkert sammen med barn av presten, legen og lennsmannen, var jeg i en gruppe som hadde aksept i begge ”leire”. Mine foreldre kom til Ås da jeg var to år gammel. Min mor begynte ved Åsgård skole, sentrumsskolen som hadde mange elever fra høgskolen.
Senere fortalte hun meg om det overras- kende møte med skillet i hverdagen. Året før vi kom til Ås, hadde enkelte fruer ved høgskolen uttrykt ønske overfor skolen om egne klasser for høgskoleunger. Akkurat det ble det ikke noe av, og det er vel nærlig- gende å tro at de aller fleste mente at det var en dårlig idé.
Tyskerbrakkene
Jeg opplevde ikke krigen, men dens etterla- tenskaper. Tyskerbrakkene på Ås var slitne på 60-tallet og ble anvendt til ymse formål, blant annet som husvære for vanskeligstilte familier. Det var forbudt område for oss småungene, uansett om du kom fra den ene eller andre siden av skillelinja. For bygde- ungdommene derimot var en allianse med gutta i brakkene nyttig i maktkampen mot studenter og høgskoleungdom. Historiene om slåsskampene på Åsmåsan, rett nord for stasjonen og møkkasporet, nådde oss små- ungene. Det var tøffe tak.
Den store landeieren
I tillegg til å være en høyere utdannings- institusjon var Landbrukshøgskolen, og nå UMB, en betydelig eiendomsbesitter i Ås. I dag utgjør eiendommen rundt 5000 daa, noe redusert etter omfattende salg av festetomter til eierne. Eiendommen gren- ser mot Ås sentrum i øst. Disse festetom- tene – flere hundre – var med på å forsterke skillelinjene mellom de som var tilknyttet Landbrukshøgskolen og Ås-bygda. Helt til 1970-tallet var tomtene beheftet med en
klausul om at fester måtte være tilknyttet institusjonene på høgskolens område, hvis ikke måtte fester selge innen et par år. Barn fikk heller ikke overta.
En storslagen kulisse
Gjennom hele min oppvekst var høgsko- len i første rekke en storslått kulisse for 17.
maifeiringen ved Falsenstøtta og for pro- paganda-turnstevnet på storplenen i regi av Ås turforening. Vi tok det for gitt – den vakre parken og bygningen – uten å ofre en
tanke på hva man egentlig drev med her.
Kunnskap om Landbrukshøgskolen utenfor skolen var liten – man konstaterte raskt at institusjonen utdannet en eller annen type bønder. Selv på 90-tallet var det langt fra uvanlig å treffe på bygdeungdommer som ikke visste noe mer om skolen. Ikke bare hadde læresetet sine egne boligområder, men også sitt eget elektrisitetsverk, vann- verk, avløpsanlegg og vegsystem til ut på 1990-tallet.
For mange Ås-folk var og ble Landbrukshøgskolen noe for seg selv – en liten stat i staten. Kontrasten til dagens ut- advendte universitet er stor.
Høgskolen – en viktig del av bygda
Men rett skal være rett; de ansatte preget politikk og foreningsliv, og studentene
preget store deler av 17. mai-feiringen.
Studentløyer i Smilehullet, en liten dam ved Samfunnet - og Sprøytetoget med poli- tisk satire, arrangert som tablåer på traktor- tilhengere, samlet publikum langt ut over den lokale befolkningen. Da Sprøytetoget forsvant, tok det mange år før Ås klarte å etablere et ordentlig borgertog. Vi manglet tradisjonen.
På varme sommerdager i skoleferien var Høgskolen redningen for oss som var på Ås. Buss til badestranda i Drøbak var uaktu-
elt, men bading i fontenen var tillatt.
Menneskene er bygdas viktigste kvalitet
Da jeg studerte ved landbrukshøgskolen satte mine medstudenter Ås-bygda i et nytt perspektiv. Min barndom hadde tydeligvis vært blottet for storslagen natur. Ås manglet naturkvaliteter landet forøvrig kunne opp- vise: hav, fjell og fjord.
Det bølgende kulturlandskapet med åkre helt inn til sentrum og et bedagelig lite sentrum var verken spesielt eller attraktivt.
Det var likevel en innflytter som måtte til for å redde selvfølelsen:
– Det som gjør Ås unik og spesiell er den fine blandingen av bygdefolk og studen- ter og høgskoleansatte som ble boende her.
Postkort fra 1904. Foto: Christoffer Herstad
Ås-unger en varm sommerdag i 1961, i fontenen foran Urbygningen. Foto: Anton Hjeltnes
Historiefortelleren
Utroskap, bondehets og avsatte ministre – Dag Guttormsen byr på saftige historier når han tar besøkende med på omvisning på universitetsområdet på Ås.
MARIANNE ALFSEN
– Dette et er kopier av brev John Sebelien skrev mens han var professor her på slut- ten av 1800-tallet, forteller Dag Guttormsen (70), og viser varsomt frem en bunke bøker med gulnende ark.
– Jeg fant dem innerst på et loft. Disse skal jeg kose meg med når jeg blir pensjo- nist neste år, smiler han.
Guttormsens kontor gir en pekepinn om rikdommen som befinner seg i hodet hans. På alle ledige overflater ligger bunker med gamle dokumenter, bøker og fotogra- fier fra historien til det
som i 1859 ble etablert som Den høiere land- bruksskole i Ås, med 30 studenter og seks lærere – materiale han
ofte har reddet fra søppelkassa.
I utgangspunktet er han mikrobiolog og soppekspert. Guttormsen har gjestet både TV-kokk Ingrid Espelid Hovig og bar- ne-TVs Tittentei for å snakke om sopp. Da han forsket på biologiske toaletter, ble han medias yndede ”doekspert”.
– Jeg ble mye brukt av journalister, nik- ker Guttormsen.
Populariteten bunner nok vel så mye i hans unike formidlingsevne, som i hans fag- kunnskap. Av samme grunn er Guttormsen gjennom årene blitt UMBs ubestridte histo- rievokter og en populær guide.
Historier i hver stein
Guttormsens rundturer starter under tun- treet foran administrasjonsbygningen.
Treet er like gammelt som universitetet.
– Stortinget ville ikke ha noen skole for bønder. De var for dumme til å ta til seg bok- lig lærdom, ble det sagt. Det bønder trengte var en sterk rygg og store hender, forteller Guttormsen til dagens gjester; en professor fra Russland og hennes vertskap.
Men industrialisering og behov for mer selvberging gjorde at færre bønder måtte produsere mer mat til flere. Svaret var kunnskap og fors- kning. Historien om UMB er med andre ord også historien om den sosiale og politiske utviklingen i Norge.
– Ser dere hvitfargen rundt vinduene.
Det var tegn på velstand. Hvitmaling var nemlig dyrest. Derfor ser vi aldri hvite låver, bare våningshus.
– Og der borte stod utedoen, som først ble avløst av vannklosetter i 1960. 13 hull hadde den. Fortsatt gror alt litt ekstra bra der. Før gikk kloakken rett ut i vannveiene, så det var bare å gå til ”drittbekken” der nede om man trengte kloakkprøver.
– Ser dere at mursteinene på tårn- bygningen er mindre enn på urbygnin- gen? Arbeidsledigheten var stor i Norge i
1920-årene. Mursteinprodusenten fant ut at han kunne selge flere steiner, og der- med holde flere i arbeid, om han halverte størrelsen.
Fortellingene triller ut av Guttormsen for hvert skritt vi tar – for hver stein, hvert tre, hver bygning på Ås rommer en bit av UMBs historie.
Men det som engasjerer historievok- teren aller mest, er menneskene som har levd sine liv og hatt sitt virke på Ås. Det er deres historier som virkelig trollbinder Guttormsens publikum. Særlig dem om UMBs andre direktør, Johan Hirsch.
Saft suse
– Han pleide å sitte på verandaen, så alle som ønsket det kunne slå av en prat, høy som lav, forteller Guttormsen.
Den slags var et uvanlig brudd på ti- dens hierarkiske strukturer.
– Ideen var at dette skulle være et åpent og demokratisk lærested. Det gjenspeiles i det fysiske. Fortsatt er det ingen gjerder og hvem som helst kan komme og nyte parken, fortsetter han.
Men Hirsch tok friheten litt for langt, og måtte gå av etter en utenomekteskapelig affære.
– Den slags umoral ville myndighetene ikke ha. Men Hirsch var populær, og det endte med at ministeren som avsatte ham
For historie er viktig.
Alt nytt er forankret
i det som har vært.
selv måtte gå, forteller Guttormsen.
Hirsch er den eneste tidligere direk- tøren som er blitt hedret med en statue i helfigur, og hylles årlig av studentene i Hankattforeningen.
– Hirsch var den opprinnelige hann- katten. Hankatter gjør jo som de vil, smiler Guttormsen, og forteller sine lattermilde tilhørere om hvordan studentene hver 17.
mai plasserer en øl ved statuen og urinerer på den. Slik hankatter har for vane å gjøre.
Hirsch’ etterfølgere er visst ikke særlig gla- de for den tradisjonen.
– Før bodde professorene på området og avgjørelser ble tatt over en kopp kaffe på ettermiddagen. I dag bor både studenter og ansatte spredd for alle vinder. Det blir færre saftige historier av sånt, sier Guttormsen.
Snart pakker han ned kontoret for godt.
Han håper noen vil ta opp hansken og bli UMBs nye historievokter.
– For historie er viktig. Alt nytt er foran- kret i det som har vært. Det må vi ikke glem- me, sier Guttormsen, med klar adresse til dem som skal ta UMB inn i fremtiden.
Dag Guttormsen
• Cand. real. i mikrobiologi fra Universitetet i Oslo
• Ekspert på sopp og bruk av vilt- voksende planter
• Ansatt ved UMB siden 1969
• Bygget opp Institutt for internasjo- nale miljø- og utviklingsstudier
• Har hatt en rekke faglige og administrative stillinger, sist som avdelingsdirektør for universitetsbiblioteket
Et vanlig syn på UMB: En ivrig gestikulerende Dag Guttormsen som viser folk rundt på Campus. Foto: Håkon Sparre
Dannelse trumfer utdannelse
Under følger en (svært ufullstendig) beretning om Torvald og Toras gjøren og laden gjennom 150 år.
KAJA HELTORP
Ås studenter liker å mener ubeskjedent at de skaper Norges beste og mest kreative studentmiljø. X-Hannkatt Øystein Heggdal har etter observasjon og refleksjon identifi- sert omstendighetene som må antas å være premissene for Torvald og Toras stadige blomstring:
1) Bosett en stor gruppe tjueåringer i be- tongblokker av sovjetisk inspirert byg- geskikk, på et jorde Norges kjedeligste kommune.
2) La dem studere statistikk. Lineær al- gebra. La lærerne skrible full tre tavler med tegn som ser ut som tegenseri- ebanning, (før erlik tegnet).
3) La det kommunale kulturtilbudet be- grense seg til en nedlagt kino.
følgene av dette blir da; «den gjengse stu- dent har flere kostymer i klesskapet enn vanlige klær. Økonomer setter opp revy og ikke regnskap. Dannelse trumfer utdannel- se. Innsikt i en mastergrad bør helst mod- nes like lenge som en god whisky».
Å Bodega
Navet for studentlivet på Ås har siden star- ten i 1864 vært Samfunnet. Samfunnet er lokalisert i Samfunns bygningen som ble bygget hovedsakelig på dugnad mellom 1932 og 1934. Bygningen er seinere utvidet i flere omganger. Samfunnsbygningen eies av Studentersamfunnet og UMB. Huset er et verneverdig klassisk og spesielt funkis- bygg. Verneverdigheten stopper den mest
løsslupne kreativiteten hos endringskåte Ås-studenter. Antagelig like greit.
Hjertet i Samfunnet er Bodegaen.
Bodegakulturen kan ikke hylles tilstrekke- lig, men dens betydning for Åsstudentenes studiemotivasjon er uvurderlig. Dette illus- treres godt i utvalgte linjer fra Bodegavise;
Å Bodega, Å Bodega, -Du er Thorvalds beste venn
Ja du er en sann kollega, Du er blitt vårt annet hjem.
Studentersamfundet i Ås har vært foreningens navn siden 24. april 1920.
Formålet er «å fremme et godt kamerats- lig samvær mellom medlemmene sine. Ved foredrag, ordskifte og underholdning skal det virke til glede og utvikling for disse.»
Før 1900 var møtene utelukkende fag- lige, men etter hvert vokste en sterk fest, tea- ter, revy- og underholdningstradisjon fram.
De kvinnelige studentene, Toraene, kom ikke for alvor til Ås før langt ut på 1960 tallet, ergo var pardans en utfordring.
Rundbrennerkomiteen busset derfor inn sykepleier- og husmorskolestudenter fra om- kringliggende skoler til dans. Etter sigende skulle komiteen videre sørge for at orkesteret spilte til etter bussene hadde dratt hjem, slik at pikene mistet muligheten for trygg retur.
Torvald og Toras hverdagsliv
Et mylder av lag og foreninger preger Åslivet. Så mange at studentene for alvor mente navnet på det nye universitet burde
være «Universitetet for Lag og Foreninger».
Noen av foreningene er svært gamle.
Hankattforeningen stiftet 1902 er den eld- ste. Dette er en myteomspunnet, hierarkisk, losjeaktig gutteklubb der de aktive medlem- mene bor sammen på Pentagon. Selv me- ner hannkattene at de siden 1902 har «stått som en eksponent for det dynamiske – for evnen og viljen til å trenge fram på nye veier der ortodoks fanatisme satte sperringer for menneskeheten»
PB og Hunnkattene må videre nevnes, for å unngå hevn og represalier. Om PB vet den gjengse student ingenting, bortsett fra at disse herrene har hatter like høye som en murerpils. Hunkatten er det kvinnelige
Kaja Heltorp er 28 år, og studerer til en master i skog- fag, i den grad hun har tid til det, for hun er sittende studentrepresentant i Samfunnets Kjernestyre (tidli- gere hus og finans) og medlem av jubileumsbokkomi- teen for Samfunnets 150 års jubileum. Hun har vært administrasjonsjef for UKA 2008, tidligere nestleder i studentdemokratiet (2011), ridder av Hans Hovenhet Hestehoven og Ivarinne (glitterkvinne, verdens beste sangerinne). Foto: Privat
motstykket til gutteklubbene, og ble stiftet av de ti kvinnelige studentene som befant seg på NLH i 64. Siden har de gjort strie- sekk sexy.
TF, Trøndernes Fagforening, av 1903, får æren av å representere de geografiske grupperingene. TF er en avholdsorganisa- sjon for trøndere som bekjemper kong alko- hol ved å forsøke å drikke opp alt svineriet.
I tillegg har de som mål å gjenerobre Øst Trøndelag, og flytter hvert år Riksgrensa.
Onde tunger mener det på Ås er 5000 studenter og 1000 kor og korps. Blæsten er Åsstudentenes korps siden 1973. Mottoet er
«det er bedre å være med enn å høre på».
Sangkoret Lærken er Ås eldste kor, men er
«mye mer enn et kor, ja kanskje aller helst det». Sangkoret Noe Ganske Annet er nær- mest et seriøst studentkor. Pikekoret IVAR er Ås mest glamourøse pikekor. Tilslutt kommer Over Rævne, som synger om øl,
fjell og damer.
Mange foreninger er ikke nevnt.
Mange har gjennom tidene oppstått, dødd en stille død, og er nå glemt. Felles for de fleste foreningene er stort eksponeringsbe- hov, og trang til å underholde. Dette inne- bærer blant annet at Samfunnet årlig beri- kes med mange revyer.
UKA i Ås
Historiene om Åsstudentene er uendelig mange, og fyller store arkiver. Det føles feil å ikke nevne UKA, Norges lengste studentuke og nest største kulturarrangement. Kjernen i UKA er revyen. Herfra har det kommet mange kjente slagere, den aller mest kjen- te antagelig «Skigardsvise», med tekst av NLH-student Stanley Jacobsen, fra 1974.
Arrangementet har etter hvert fått et større og større festivalpreg. UKA er unntakstilstand og rundt 1200 studenter jobber frivillig som
funksjonærer. Den første «egentlige» UKA i Ås regnes til 1924, selv om UKE navnet ikke ble tatt i bruk før 1934.
Studentsamskipnaden i Ås (SiÅs) er studentenes velferdsorganisasjon, eid og styrt av studentene . SiÅs sørger for å inn- kvartere ca. 1/3 av Åsstudentene, og holder det private eiendomsmarkedet i såpass sjakk at vi, bare ved hjelp av Lånekassa, kan være heltidsstudenter. Åsstudentene elsker å hate Samskipnaden. Men siden Samskipnaden har sørget for at Åsstudentene bor tett, bil- lig og på Ås, er Samskipnaden antagelig det viktigste premisset for at studentlivet på Ås er hva det er.
Jeg vil benytte min tilmålte plass til å avslutte med kloke, og sanne ord fra Edgar B. Schieldrop, den første leder av Studentersamfundet i Trondhjem
”Høiskolen vil gjøre dere til studerende.
Vi, Samfundet, vil gjøre dere til studenter.”
Konsertene på Samfunnet er viden kjent. Her en omsvermet Timbuktu fra en konsert under Uka i 2012. Foto: Håkon Sparre
Gull av grønne skoger
Løsningen på noen av menneskehetens mest presserende problemer kan ligge i nye måter å utnytte biomasse på. Den grønne skogen, tang & tare og det vi kaller «avfall», kan foredles til alle de petroleumsbaserte godene vi lever av og med i dag.
RUTH LOTHE / KRISTINE LØWE
Ingen vet når petroleumsreservene i verden er oppbrukt. Det vi vet er at naturen ikke lager ny olje på flere ti-talls millioner år, så det vi brenner opp nå – blir borte. Når vi
samtidig vet at det vi brenner opp danner klimagassen CO2 som stiger opp i atmo- sfæren og bidrar til at gjennomsnittstempe- raturen på kloden øker faretruende, er det
på høy tid å se etter alternativer som kan erstatte den anvendelige oljen. Oljen som har gitt energi og velstand til deler av ver- den i over 150 år må erstattes med noe som
Ill. foto: Shutterstock
ikke skader kloden, noe som inngår i et evig kretsløp. For resten av verden vil også ha velstandsøkning med nok sunn mat, strøm og helst bil. Men 870 millioner mennesker sulter og rundt tre milliarder er feilernærte i dag, samtidig som antall mennesker på jorda er beregnet til å øke fra sju milliarder til ca. ni milliarder i 2050. Utfordringene er formidable.
Forskningsbasert innovasjon
Selv om utfordringene vi står overfor kan virke overveldende, lever vi i en tid hvor det hersker stor tro på teknologiske og vi- tenskapelige løsninger, ikke minst innen biovitenskapene.
Ved UMB peker flere av forsknings- områdene fram mot spennende innovative løsninger. Fellesnevneren er bærekraftig naturutnyttelse, slik at alt som produse- res inngår i et biologisk, kjemisk og fysisk kretsløp – selv om prosjektene som pågår er vidt forskjellige:
• Utvikling av enzymer for å utvinne driv- stoff fra trevirke (cellulose) er et viktig område. Denne teknologien åpner for at andre generasjon biodrivstoff kan fylles på tanken i biler, bus-
ser eller fly.
• Bioresten fra enzym- drevet biodrivstoff- produksjon kan om- dannes til spiselig protein som egner seg til å fôre oppdrettslaks.
• Kitinase-enzymer som kan bryte ned krabbe- og rekeskall til soppdrepende plantevernmiddel
• Eksperimenter med nye kornsorter kan bidra til et jordbruk som ikke bare tåler klimaendringene bedre, men også brem- ser uønsket uttørring og utarming.
De ultimate målene er å sikre mattrygghet, skåne naturen og å motvirke eller tilpasse oss klimaendringer. UMB utnytter de nyes- te bioteknologiene til fulle for å løse verdens utfordringer på en bærekraftig måte.
Fra oljeøkonomi til bioøkonomi
«I en biobasert økonomi vil landbruks- og bioteknologi sektorene sammen være i
stand til å forsyne verden med mat og driv- stoff, og produksjonsløpene vil forsterke hverandre heller enn å konkurrere med hverandre», hevdet ledende forskere ved World Economic Forum i januar i år.
UMBs professor Vincent Eijsink, som leder forskergruppen innen enzymfors- kning, tror veien fram dit er lang, men fullt mulig:
– Biomasse vil an- tagelig ikke erstatte olje fullt og helt, men den vil redusere bruken av olje og skape nye virksomheter og nye jobb- muligheter. Dessuten kan vi resirkulere av- fall og skape en mer bærekraftig matproduk- sjon ved å oppgradere verdien av biomasse.
Vi kan lære av naturen, hvordan den hver dag løser problemene vi ønsker å løse.
Essensen i bioøkonomi handler om å gå fra ikke-fornybare råstoffer til fornybare råstoffer, sier han og legger til:
– Jeg viser ofte til en tidslinje som be- gynte med bioøkonomi, altså en økonomi som var basert på fornybare biologiske res- surser som fulgte årstidene. Den nye bioø- konomien har mye bedre forutsetninger på grunn av den fantastiske utviklingen innen bioteknologi som vi har sett de siste tiårene.
Med det er kanskje ringen sluttet: Fra biobasert landbruksøkonomi via oljeøkono- mi og tilbake til bioøkonomi igjen.
Vi kan lære av naturen, hvordan den hver dag løser problemene
vi ønsker å løse.
Noen definisjoner på bioøkonomi:
«Norge ser ”grønn økonomi” som et middel til å fremme bærekraftig utvikling. Begrepet peker mot strate- gier for økonomisk politikk og utvikling som tar mer grunnleggende hensyn til naturens tålegrense og faren for klima- endringer, og som samtidig reduserer fattigdom og bidrar til likhet og ansten- dig arbeid.» Regjeringen Stoltenberg i forkant av Rio +20-konferansen, desember 2011
«Bioøkonomi = bærekraftig produksjon og omdannelse av biomasse til mat, helse- og fiberprodukter til industrielle produkter og til energi.» EUs definisjon (ref. Forskningsrådet 2011)
«Bioøkonomi er bærekraftig produk- sjon og bearbeiding av biomasse til matvarer, helse- og fiberprodukter, til industrielle produkter og til energi.»
UMBs Vårkonferanse 2012
Fra biogasslaboratoriet på Vollebekk UMB. Her tilføres luta halm i en biogassreaktor. Foto: Håkon Sparre
Våre venner enzymene
Å bryte ned, rive sønder, å ødelegge. Det er enzymene er gode til. Heldigvis. Men det krever innsats for å få dem til å bli enda flinkere, slik at de kan bryte ned knallharde ting som for eksempel trær. Det har enzymforskerne ved UMB klart.
RUTH LOTHE
Enzymene gjør som kjent en kjempejobb både i våre mager ved å bryte ned maten vi spiser og ved å løse opp skitt og møkk i klesvasken. Men enzymene klarer ikke alt. I hvert fall ikke fort nok. Celluloseholdig tre- virke og kitinholdig sjødyrskall er noe av det
som ikke har vært lett å splitte opp.
Trær og krabbeskall er som vi vet hardt som bein. Det er utviklet av naturen for å vare lenge og kan ikke løses i vann. Både cellulose og kitin består av lange kjeder med sterke sukkerforbindelser som kan foredles
til etanol og for eksempel annen genera- sjons biodrivstoff, hvis de bare kunne løses opp. Denne hardnakkede biomassen utgjør en verdifull ressurs som i dag bare er et av- fallsproblem; berg av hogstavfall og fiskeslo, samt rekeskall som kunne brukes til noe
fornuftig. Biodrivstoffet som produseres i dag bruker dessuten lettoppløselig biomas- se som mais og soya som råstoff – og mange har stilt spørsmålstegn ved hvor smart det egentlig er å bruke mat som erstatning for petroleumsbasert drivstoff.
– Å lage drivstoff av mais, altså før- stegenerasjons biofuel, slutt med det! Det er bare tull, sier professor Vincent Eijsink.
Han leder forskergruppen ved UMB, The protein engineering and proteomics group (PEP), som i et drøyt tiår har dykket ned i enzym-problematikken.
Å skyte med pressluftbor
Bioteknologiforskerne fant i 2005 fram til det de trodde var hjelpeproteiner for de kjente enzymene. Hjelpeproteinet hjalp de kjente enzymene til å være mye mer effekti- ve i sin nedbrytningsjobb, forklarer Eijsink.
– Det som er så fascinerende, og som forskeren Gustav Moe Kolstad fant, var at når dette nye ukjente gikk på overflaten av krys- tallinske materialer, for eksempel trevirke, så ble overflaten påvirket slik at de kjente ned- brytningsenzymene slapp lettere til.
– Det store gjennombruddet kom i 2010, hvor vi fant at disse hjelpeproteine- ne faktisk var en helt ny type enzym som
verden aldri hadde sett før. De var en helt egen aktør som gjorde kitin og senere også cellulose mye mer tilgjengelig for kjente enzymer.
Superenzymene skyter oksygen inn i overflaten som med et pressluftbor og gjør den rufsete. De er da også blitt kalt ”natures nuclear warheads”. Slik slipper de vanlige nedbrytende cellulose-enzymene mye let- tere til.
– Vi kaller det LPMO, (lytic polysaccha- ride monooxygenases). (Les gjerne mer i ar- tikkelen Novel enzymes for the degradation of cellulose.) Det som er spesielt, så spesi- elt at jeg kan hende aldri igjen opplever det igjen, er at vi oppdaget en komplett ny en- zym-aktivitet, sier en entusiastisk Vincent Eijsink. – Det er forholdsvis sjelden at sånt skjer og vi var så heldige at vi fant en en- zymaktivitet som er direkte relevant for den store satsingen på bioraffinering og bioøko- nomi som foregår.
Ut av laboratoriene
Dette var i 2010. Det store spørsmålet er na- turligvis i hvilken grad et er tatt i bruk av industrien, om oppfinnelsen brukes i prak- sis i dag?
– Vi tok patent på dette og det har vi
solgt til det danske bioteknologiselskapet Novozymes, et stort selskap med over 6000 ansatte i over 30 land. De har over halvpar- ten av verdensmarkedet innen enzymle- vereranser. Rettighetene er dermed ute av våre hender.
Verden er nå i en fase hvor de første biofuel-fabrikker bygges. Det skjer i Italia, og i USA. Der skal halm brukes som råstoff, og det er bra – mye bedre enn spiselige olje- rike planter.
– Her i Norge bygger Borregaard i Sarpsborg et pilotanlegg, og ennå ikke en fullskala-fabrikk, men det er fordi Borregaard gjør noe som er mye vanske- ligere enn fabrikkene i USA og Italia:
Borregaard vil omdanne trær ved hjelp av våre enzymer til sukker. Akkurat hva de skal bruke sukkeret til, er ikke helt bestemt, men potensialet er veldig stort, forsikrer Eijsink.
Bioteknologi ved UMB
Hvordan kan lille UMB (i verdenssammen- heng), du og PEP-prosjektet komme opp med noe slikt? Eijzink smiler og lener seg fremover:
– Dette kan jeg snakke om i timevis, men for det første jobber jeg på et institutt
”Det som er spesielt, så spesielt at jeg kan hende aldri igjen opplever det igjen, er at vi oppdaget en komplett ny enzym-aktivitet.”
Vincent Eijsink, professor og enzymforsker ved UMB.
Professor Vincent Eijzink er en av UMBs fremste for- skere. Foto: Håkon Sparre
Senioringeniør Morten Skaugen ved IMT kalibrer her et avansert instrument som brukes til å veie ioner, et såkalt Orbitrap massespektrometer.
Foto: Håkon Sparre
3D- modell av et enzym. Foto: Håkon Sparre
Osten som ga mersmak
Da professor Ole Martin Ystgaard i 1956 for første gang smakte på osten som fikk navnet Jarlsbergost, skjønte han at den kunne bli en suksess. Siden da er 800 000 tonn blitt produsert og nytt over hele verden.
LIV RØHNEBÆK BJERGENE Hemmeligheten bak både de karakteristiske hullene og sma- ken, er å tilsette propionsyre- bakterier i ystemelka.
Bedre hull
Hovedfagsstudent Per Sakshaug brukte disse bakteriene da han under veiledning av Ystgaard for- sket på hvordan en kunne få bed- re hull i goudaosten. Resultatet ble en ny ost: Jarlsbergosten.
– Allerede året etter, i 1957, ble Jarlsbergosten ystet i indus- triell skala og tilbudt forbruker- ne, sier UMB-professor Roger K. Abrahamsen.
Slik sørget tett sam- arbeid mellom daværende Meierinstituttet her på UMB (NLH) og Norske Meieriers Salgssentral for at Jarlsberg- osten raskt ble en kommersiell suksess.
Nytenkning
Samtidig ledet Ystgaard det videre utviklingsarbeidet av Jarlsbergosten i ti år. Den nye osten var nemlig mer krevende
å lage enn andre. Arbeidet in- volverte tverrfaglig nytenkning innen meieriteknologi, forsøks- design, nyskapende bruk av sta- tistisk metode samt elektronisk bearbeiding av data.
Bedre smak
Fram til 1994 var det Meieriinstituttet som sørget for at meieriene fikk kjøpe “hem- meligheten” bak Jarlsbergosten:
Kulturen med propionsyrebak- terier. I dag forvaltes denne av TINE. Så langt ser det ut til at ingen har klart å kopiere høykvalitetsosten. Det mener Abrahamsen er overraskende:
– Enhver meieristudent el- ler mikrobiolog vil kunne iso- lere propionsyrebakterier fra Jarlsbergost.
som gir meg fred og ro til å forske. For det an- dre må de riktige personene være der. Jeg må forholde meg til Forskningsrådet og UMB, men ikke til alle mulige andre ting. Her har vi en dyktig operasjonell enhet og jeg er sjefen, så det fungerer. UMB har også hatt en helt klar policy på å la pengene flyte der det beviselig foregår kvalitetsforskning. Når man gjør det bra, så får man gjerne mer.
Han vil også gjerne ære den som æres bør:
– Ingolf Nes, som akkurat har gått av med pensjon, skal ha mye av æren for å bygge opp bioteknologi-miljøet her ved UMB. Hans forskningsfokus var kitinase, altså enzymer som kan bryte ned kitin.
Kitinretningen er parallellen til cellulo- seretningen og vi har lært veldig mye av
arbeidet som har vært gjort der.
Ingolf Nes er en internasjonalt feiret forsker, og en av dem som blir oftest sitert i andres arbeider. Nes kan skilte med over 10 000 siteringer. Kitinase-arbeidet har dessuten resultert i etablering av en bedrift:
Biochos AS som skal teste ut og etter hvert produsere et miljøvennlig plantevernmid- del. Råstoffet? Reke- og krabbeskall!
Foto: Tines mediebank
Min Mening om NLH/UMB: Per Olav Lundteigen
Rykk fram til start
I 1974 kom Oljekrisa. Også til Ås. Professor Sigmund Borgan var sentral i å få fram skil- let mellom fornybare og ikke fornybare na- turressurser. Borgan lærte oss at jordbruk er innvinning av solenergi, ikke størst mu- lig produksjonsvolum basert på innsatsfak- torer fra olje. Jordbruk er bruk av jord, dy- king av grønne planter og binding av CO2 gjennom fotosyntese.
Med «grønn agenda» økte tilstrømmin- gen av nye studentgrupper til Ås. Dette var positivt. Men hva skjedde med jordbruksfa- get? Med en stadig mer framtredende aver- sjon mot praktisk kunnskap og fjøslukt, ikke bare mista Ås sin egen identitet. Ås-miljøet sjøl fornekta den, og klistra seg til det en- sidige produktivitetsfokuset og styringsi- deologien til landbruksmyndighetene. Det akademiske grunnlaget for debatt om jord- brukspolitikken forsvant. Fornektelsen av egen identitet har gjort at det landbruksfag- lige miljøet på Ås ikke ser at det har vært en enorm produktivitetsvekst i jordbruket, samtidig som realinntektene per årsverk i sektoren har stått stille siden slutten på 1970-tallet. Det samme fagmiljøet ser
ingen forskjell på handelsøkonomi og pro- duksjonsøkonomi, ikke sammenhengene i jordbrukspolitikken, at jordbruksarealene stuper, at lave kraftfôrpriser og statlig inves- teringsstøtte til urasjonell stordrift ødeleg- ger driftsøkonomien i sektoren og motvir- ker målene med jordbrukspolitikken.
Kanskje noe nå skjer. Sivilagronom- tittelen kom nylig tilbake på Ås.
Jordbrukspolitikk og matproduksjon er igjen på agendaen. Politikk handler om framtid. Ås sin framtid og mulighet ligger i
å utdanne eksperter på bruk av land innen- for alle fagfelt.
Oljeuniversitetet i Stavanger har spe- sialisert seg i kunnskap om det svarte kar- bonet. Ås må finne igjen sin identitet: Å ut- vikle eksperter, og formidle kunnskap om det grønne karbonet. Universitetet for bruk av land - Norges Landbruksuniversitet.
Lundteigen vil at studentene her skal bli eksperter på det grønne karbonet og ikke alt mulig annet.
Foto: Håkon Sparre Per Olav Lundteigen, 60 år
Agronom NLH -77 Gårdbruker og SP-politiker Foto: Senterpartiet
UMB-forskere i FNs klimarapport
FNs klimapanel er i ferd med å legge siste hånd på sin femte klimarapport, og tre UMB-forskere er blant forfatterne.
RUTH LOTHE
Siri Eriksen, førsteamanuensis ved Noragric, er en av hovedforfatterne i del to av rapporten: Impacts, adaptation and vul- nerability (effekt, tilpasning og sårbarhet).
– Jeg er hovedforfatter på kapittel 13,
”Poverty and livelihoods”. Det handler om hvordan klimaendringer og eventuelle til- tak mot klimaendringer påvirker fattig- dom og levekår. Andrei Marin, postdok ved Noragric, er også medvirkende forfatter på samme kapittel, med pastoralisme som spesialitet.
Fattig i klimaendringenes tid
Dette er første gang det skrives et eget ka- pittel om fattigdom og levekår i forbindelse med tilpasning til klimaendringene i en av FNs klimarapporter.
– Klima har dyptgripende konse- kvenser og kan ikke skilles fra samfunn og folks levekår.
Klimaendringer er mer enn et miljøspørsmål, det er del av fundamen- tale utviklingsproblem både i fattige og rike land, minner Eriksen oss om.
Det er dette som hennes spesialfelt:
– Den nære kob-
lingen mellom fattigdom og bærekraftighet har vært og er tema i forskningen min, sier Eriksen.
Runde på runde
Over 830 forskere fra en rekke land deltar i produksjonen av den femte klimarapporten.
Den første delen kommer i år, mens UMB- forskernes del kommer neste år. Forskerne er i ferd med å legge siste hånd på verket:
– Vi har gått tre runder med manus nå.
Det siste er at vi har fått høringskommentarer på det vi kaller «se- cond order draft», så nå har vi kommet langt i prosessen.
Hun vil foreløpig ikke si noe om even- tuelle funn:
– Kunnskap om klimaendringer har stor politisk betydning, for eksempel be- slutninger om hva slags samfunnsutvikling vi skal ha, noe interessen rundt medielek- kasjer viser. Rapporten tillegges stor vekt siden den evaluerer og trekker konklusjoner basert på så å si all eksisterende forskning.
Det er derfor essensielt at funn fra rappor- ten presenteres helt riktig – noe som ikke er mulig før rapporten er endelig ferdig.
Hva koster klimaendringene?
Ståle Navrud, professor ved Handelshøyskolen UMB, er det som kalles Review Editor av kapittelet «Economics of Adaptation» (økonomi i tilpasning) i sam- me arbeidsgruppe som Siri Eriksen.
– Min oppgave er å lese gjennom og oppsummere de tusener av kommentarer til kapittelutkastene som kommer fra akademi- kere, interesseorganisasjoner og myndighe- ter, samt sørge for at de alle blir vurdert av forfatter-teamet. Alle skal ha et begrunnet svar.
Navrud har en omfangsrik internasjo- nal vitenskapelig produksjon innen miljø- og ressursøkonomi bak seg, og ble derfor nominert til FNs Klimapanel av norske mil- jøvernmyndigheter som fagekspert.
Det er denne kloden vi har, med sine fint avstemte kli- masystemer. Foto: NASA
Ståle Navrud en av dem som redigerer tekstene om økonomi i tilpasning til klimaendringene.
Foto: Håkon Sparre
Siri Eriksen er en av hovedforfatterne av kapittelet om fattigdom og levekår. Begge UMB-forskerne job- ber med del to av rapporten; Effekt, tilpasning og sår- barhet. Foto: Håkon Sparre
Klima har dyptgripende konsekvenser og
kan ikke skilles fra samfunn og
folks levekår.
Får denne oksen døtre som er gode melkekyr?
Tidligere måtte man vente til oksen fikk mange døtre, og så erfare hvor mange av dem som ble gode melkeprodusenter. Først da fikk oksen ry på seg i den ene eller andre retningen. Det kunne ta seks, sju år.
RUTH LOTHE
Nå kan oksens samlede arvemateriale (genomet) kartlegges fra en vevsprøve med DNA fra oksekalven og sannsynlige egen- skaper (fenomer) bedømmes på et par uker.
Teknologien kalles genomisk seleksjon. Den oversetter genomisk informasjon, f.eks.
genomsekvens data, til avlsverdier av storfe, gris eller fisk for komplekse egenskaper som melkeproduksjon eller sjukdomsresistens.
– Fordelene er åpenbare. Man sparer tid og penger i avlsarbeid og kan forske på sykdom uten å tilføre dyr smitte, forklarer
professor Theo Meuwissen.
Å avkle arvematerialet
Det handler om genomsekvensering som rett og slett er kartlegging av gener.
Maskinene som gjør slik kartlegging mulig
har i løpet av det siste tiåret utviklet seg med rasende fart.
I 2001 var det første utkastet av det menneskelige genom på plass. Nå satser forskere over hele verden på å være først ute med å kartlegge arter som er viktige for dem. Danskene var ivrige da et interna- sjonalt konsortium kartla grisens genom.
Kineserne har kartlagt arvemassen til pan- dabjørnen. Flere fisker er tidligere kartlagt, for eksempel sebrafisk og stingsild, og i 2009 ble torskens genom ferdig kartlagt av et nasjonalt konsortium hvor CIGENE også deltok.
UMBs rolle
UMB og NLH har opp gjennom tidene naturligvis vært opptatt av avl på husdyr.
Ekspertisen ble overført til avl på oppdretts- fisk og har hatt stor betydning for oppdretts- næringens suksess i Norge. Genomisk seleksjon ble først foreslått av UMB og aust- ralske forskere i 2001. Genomsekvensering av menneskelig arvemateriale ble så over- ført til genomsekvensering av husdyr og planter: På samme måte har genomsekven- sering av menneskelig arvemateriale blitt overført til genomsekvensering av husdyr og planter som for eksempel hvete:
– Teknologien er generisk; den kan brukes på forskjellige arter, men det er et møysommelig arbeid for hver enkelt art, sier professor Sigbjørn Lien ved Senter for inter- grertintegrert genetikk (CIGENE) ved UMB.
Laksens arv
Atlantisk laks er det aller viktigste husdyret i Norge. Målt på kjøttvekta er det flere gan- ger så mye fisk som landdyr som produseres her i landet og kartlegging av laksens sam- lede arvemateriale vil derfor være svært nyt- tig på mange måter.
– En anvendelse er å gjøre laksen mer motstandsdyktig mot sykdommer og å øke sjansen for å fremstille vaksiner. En annen er å gjøre filetkvaliteten så god som mulig ved hjelp av raskere fremgang i avlsarbeidet, sier en ivrig Meuwissen.
Det har tatt litt tid å komme i mål med kartlegging av laksegenomet, for laksen har et langt mer komplisert arvestoff enn for ek- sempel torsk. En fullstendig kartlegging er imidlertid nå like om hjørnet:
– Vi kartlegger mer og mer av laksens arvemateriale og i løpet av 2014 regner vi med å ha hele laksens genom kartlagt.
UMB startet akvakultureventyret ved å overføre kunnskap om avl på husdyr til avl på laks.
– Dette er på samme måten; UMB
overfører kunnskap om genom på dyr til fisk. Genomsekvensering er et godt - ja, fak- tisk det eneste - alternativet til genmodifise- ring! avslutter Sigbjørn Lien.
CIGENE
Senter for integrert genetikk (CIGENE) ble etablert på UMB i 2003 og
har i oppgave å være en nasjonal serviceenhet for å påvise og fortolke genetisk variasjon fra mennesker, planter, dyr, fisk og mikroorganismer.
Senteret driver et utstrakt nasjonalt og internasjonalt samarbeid og er ledende på sekvensering av fisk og hvete.
Avlsokse. Foto: Kr. Gløersen
Fisk er våre nye husdyr. Foto: Gisle Bjørneby
Professor Meuwissen er fra Nederland, hvor han vok- ste opp på bondegård - og fikk avl inn med morsmel- ken. Foto: Håkon Sparre
Professor Sigbjørn Lien er nestleder i Cigene.
Foto: Håkon Sparre
Setter bakterier på laksemenyen
I dag spiser oppdrettslaksen pellets som består av protein fra soya, raps, erter og mais, samt planteolje fra raps - og fiskeolje og fiskemel. Ikke noe av det er særlig lurt i lengden. Det er ikke nok villfisk i havet til å dekke behovet for fiskefôr – og maiskolbene, rapsoljen og soyaproduktene kunne vært brukt som mat til stadig flere mennesker på jorden.
RUTH LOTHE
Plantefôret fører også til at laksen får la- vere og lavere omega 3-nivå, oljen som er selve kronargumentet i kostholdsråd om å spise fet fisk som laks. Dessuten blir
oppdrettsfisken lett sjuk av plantemat – de er jo ikke vegetarianere fra naturens hånd.
Aquaculture Protein Center ved UMB har jobbet hardt med å utvikle alternativt fiskefôr
og å styrke internasjonal forskningsinnsats for å gjøre oppdrettsnæringen mer bærekraf- tig. Professor Margareth Øverland har ledet senteret fram mot forbløffende resultater. På
ti år har de revolusjonert fiskefôret.
Fisk er blitt husdyr
Vi blir stadig flere her på jorda. Estimatet er ni milliarder mennesker i 2050 – og som den kjente franske havforskeren Jacques Yves Cousteau en gang sa: “We must plant the sea and herd its animals using the sea as farmers instead of hunters. That is what civilization is all about - farming replacing hunting.”
– Det mest nærliggende, forteller Margareth Øverland, er da å fôre fisken med proteinrike planter som soya, mais og sol- sikkefrø. Problemet er at planter inneholder mye karbohydrater som fiber og stivelse – som de kjøttetende fiskene ikke klarer helt å utnytte. Første mål var derfor å finne meto- der til å fjerne disse.
Å gjøre planter spiselige for fisk
Den neste og største utfordringen med plantene er at de
inneholder det Margareth kaller for antinæringsstoffer.
Dette er stof-
fer som kan påvirke vekst, fôrutnyttelse og helse hos fisken. De kan skade fordøyelses- systemet og binde mineralene i planteforet slik at fisken som spiser stoffene risikerer at benstrukturen deres, skjelettet, blir for mykt. Dessuten gjør plantene fôret bittert på smak, slik at fisken ikke liker det.
– Et alternativ har vært å varmebehand- le plantene. Enkelte av antinæringsstoffene blir da borte. Plantene går gjennom en ek- struderingsprosess hvor de blir utsatt for høyt trykk og høy varme og dermed forsvin- ner en del av disse stoffene. Andre antinæ- ringsstoffer er mer bestandige, og da må vi inn med målrettede prosesseringsmetoder som enzymatisk forbehandling eller gjæ- ring for å fjerne disse.
Mikroskopisk supermat
Øverland og hennes team har funnet fram til flere mulige løsninger på mikronivå.
Nærmere bestemt tre ulike proteinkilder som kan tilsettes fiskefôret og som alle tre er lovende. Det er bakterier, gjær og alger.
Fordelene med slike fôringredienser er først og fremst at de ikke konkurrerer
med matjord om dyrkningsplass. I til- legg bruker disse lite ferskt vann, og de kan fremstilles på lav-ver- di biomasse slik som trevirke, halm og na- turgass og som ikke konkurrerer med men- neskemat. I tillegg er det billig og med ny teknologi er det et stort potensiale i å bruke slike proteinkilder til fiskefôr.
Hvor bærekraftig er næringen?
Det er ingen hemmelighet at oppdrettsnæ- ringa har en del miljømessige utfordringer som ikke er løst ennå. Rømte oppdrettslaks og lakselus kan gi skader på de ville laksebe- standene. Fiskeoppdrett er også en betyde- lig kilde til utslipp av næringssalter og slam.
Slike utslipp kan gi økt algevekst og føre til overgjødsling i innelukkede fjordområder.
Det verste er kanskje at oppdrettsnæringa bidrar til å tømme havet for småfisk til fôr.
De nye fôrtypene kan bidra til å løse det sist nevnte problemet, men også problemet med lakselus, sier Øverland:
– Det er masse å ta tak i innen opp- drettsnæringen og målet må være at alle ledd skal være bærekraftige. På sikt tror jeg at problemene vil løses, og det er viktig at de tas alvorlig. Vi jobber med fôringredienser og fôrkvalitet, og det er mye som kan gjøres her – som å redusere tapet i fôringsproses- sen og sørge for en god fôrutnyttelse. Vi skal i gang med forske på lakselusproblemet nå, så får vi se – men andre må sørge for å ta knekken på rømmingsproblemet.
På ti år har de revolusjonert fiskefôret.
Aquaculture Protein Centre
Aquaculture Protein Centre 2003 – 2012 var et av Norges første sentre for fremragende forskning og det eneste innen akvakultur
• Mål: Å utvide ressursgrunnlaget for fôrproduksjon som sikrer optimal vekst, god fiskehelse og bærekraftig utvikling av akvakulturnæringen.
• Deltakere: Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), Norges veteri- nærhøgskole (NVH) og Nofima.
APC-senterets egen fiskelab. Her ble kar med grupper av fisk fôret med ulike typer fôr. Overskuddsfôr som sank til bunns skilles fra fiskefeces, og alt analyseres grundig. Foto: Gisle Bjørneby
Alt analyseres grundig. Foto: Gisle Bjørneby
Honningbienes
forsvinningsmysterium
Sjokkmeldingene kom i 2007, da kommersielle birøktere i USA opplevde enorme tap av bier gjennom vinterhalvåret. Sjelden har det vært ropt så høyt om behov for forskning.
RUTH LOTHE
Birøkteren kommer ut til kubene om mor- genen og der er ingen voksne bier å se. Det finnes egg og larver i massevis, men ingen voksne arbeidere til ta seg av dem. Det fin- nes heller ingen døde arbeidsbier verken inne i kuben eller rett utenfor.
– De flyr bare ut, vekk fra kubene, sier økologiprofessor og instituttleder ved INA, Ørjan Totland. – Men de er jo vant til å leve i en kunstig beskyttet bikube, så de dør.
Fenomenet er blitt kalt Colony Collaps Disorder (CCD) i USA. Det skiller seg fra tidligere utbrudd av massedød i kubene ved at biene rett og slett forsvinner.
Det store spørsmålet er hvorfor de plut- selig finner ut at de må fly ut?
Rovdrift
Enkelte forskere mente at det var unødven- dig å forske på årsaken; at den nærmest ga seg selv. For i USA er ikke bihold som her i Norge, hvor biene stort sett holdes for hon- ningens skyld. Bihold er storindustri hvor hver røkter har opptil 10 000 kuber for å leie dem til bønder slik at de får pollinert plan- tene sine. Når birøkterne frakter mengdene av kuber over store avstander fra ranch til ranch og fôrer dem med usunn sukkermat, blir biene stressa og får dårligere almenn- tilstand. Ikke rart de prøver å flykte, mente
disse forskerne.
– En annen nærliggende årsak til bie- nes forsvinning er sprøyting. Biene får i seg sprøytemidler mot sopp eller skadelige insekter som brukes på plantene de polline- rer. Dette kan gjøre dem syke, eller svekke immunforsvaret som kanskje er redusert fra før på grunn av stress, sier en bekymret Totland.
Fiender
Andre forskere kastet seg over problemstil- lingen og søkte den ene X-faktoren som kunne forklare hvorfor biene forsvinner.
Birøkterne er ivrige støttespillere og vil gjer- ne ha en medisin, et middel de kan gi biene slik at de kan fortsette som før.
Den ene forklaringen etter den andre ble lansert. «Eureka, nå vet vi hvorfor»,
En av våre naturlige hjelpere i aksjon. Foto: Håkon Sparre
roper en forsker. «Det er en spesiell type pa- rasitt». Så går det en tid og en annen forsker roper: «Nå vet vi det, det er en spesiell type sopp!». En tredje forsker kommer så med funn som viser at «Det er kombinasjonen mellom parasitten og soppen som har skyl- den!». Problemet fortsetter og flere grunner slenges ut: «Det er et spesielt insektmiddel som fører til kollapsen!»
Alt er sikkert plausible delforklaringer, men kan ikke forklare bakgrunnen for kol- lapsen alene. Sannheten må være at alle dis- se forholdene spiller sammen og gjør livet for biene utrivelig.
Ett bi-folk
Professor ved Arizona state University, USA
og forsker ved UMB, Gro Amdam har gjen- nom sin forskning blitt godt kjent med bi- ene og deres behov. Hun har erfart at de er ganske sære. Alt må skje på bienes egne pre- misser, ellers dør de rett og slett:
– Kyr, for eksempel. Dem kan man i mye større grad skalte og valte med, men bier tillater kun at du setter opp en boks, og det er det. De er veldig sensitive overfor manipuleringer.
De har sine behov, ikke minst; de har behov for hverandre.
– Hvis vi tar en bie vekk fra bifolket sitt, så dør den etter en viss tid, helt enkelt.
Hun lanserer så enda en delforklaring på CCS:
– Birøkterne i USA får betalt per kube
de leier ut til bonden. Dette fører til at de tjener mer penger dersom de har mange ku- ber med mindre bifolk i. En bikube er på en måte en organisme og da er det ingen fordel å være liten og svak – særlig ikke når sopp eller midd begynner å kødde med deg.
Ville pollen-insekter
Mye tyder på at det ikke ser så bra ut for de ville insektene heller.
– Mange rapporter fra enkeltmennes- ker tyder på at ville insekter ikke er så mange som før, også i Norge, men vi mangler nøy- aktige tellinger over tid, sier Ørjan Totland.
I Europa finnes det noen studier som viser at både antall pollinerende insektarter og antall individer er færre enn før.
Professor Ørjan Totlans yndlingsdyr er insekter. Han ivrer for mer nøyaktig telling av pollinerende insekter i Norge – over tid. Foto: Håkon Sparre
Årsakene er antagelig noen av de sam- me som for CCD; stress og sprøytemidler som reduserer immunforsvar. Men også klimaendringer som gjør at blomstrende blomster og pollinerende insekter kommer i utakt kan være en del av forklaringen.
Eng og bred randsone
Selv om moderne stordrift, utbygging og kli- maendringer gjør livet vanskelig for de polli- nerende insektene, finnes det mulige løsnin- ger som kan bøte på skadene.
– I landbruket må bevisstgjøringen om sprøytemidler fortsette, samtidig som vi trenger mat. Målet er å finne en god ba- lanse, smiler Totland.
Store bifolk
Et et godt råd til amerikanerne som sliter med CCD er å innføre en minstestørrelse på bikubene.
– Det kunne være krav om dokumen- tasjon på antall bier i kubene, og bøndene ville gjennom en slik ha garanti for at biene er mange nok (og dermed antagelig friske) før de leier kuber. Det er Gro Amdams an- befaling for å hindre bienes flukt.
– Men bevisstgjøring er alfa omega.
Bøndene og birøkterne må ha god nok kunnskap om dette. Og stor nok bikube- størrelse ville gjøre biene sterkere, det er helt sikkert.
Ørjan Totland gir følgene bie-vennlige råd
Til folk flest:
• La plenen gro og tillat ugress.
• Velg humlevennlige arter i hagen.
Det siste er kanskje enklest, mens det første krever en holdningsendring.
Mange setter sin ære i å ha gresset kortklippet, og ser ikke verdien av en viltvoksende plen eller eng.
Til bønder:
• Ha en bredere randsone, ca. 10 m mellom åker og skog.
• Unngå sprøyting i randsonen.
Det blir litt mindre areal til åker, men desto mer pollinerende insekter til frukt- og bærvekster.
Kald fisk i hett marked
Det var her på Ås Salmalaksen ble funnet opp.
Tilfeldig? Neppe.
LIV RØHNEBÆK BJERGENE
Per Olav Skjervold ledet det tiå- rige forskningsarbeidet som re- sulterte i Salma-laks:
– Kunnskap om moderne husdyrproduksjon; avl, ernæ- ring og veterinærfag, har vært helt avgjørende for utviklingen av norsk fiskeoppdrett, sier Skjervold.
Det originale var å overføre kunnskap om slaktestress og håndtering fra annen husdyr- produksjon til oppdrettslaks.
Vekselvarm løsning
Temperatur og tid var det som hadde størst innvirkning på kvaliteten av oppdrettslaks. Fisk er vekselvarm. Hva ville skje hvis fisken ble kjølt ned før den ble slaktet?
– Vi fant ut at kaldt vann gjorde at fisken ble mindre stresset. Dessuten tok det lenger tid før den ble dødsstiv. Mens en tidligere ventet i to-tre dager med å filetere laksen i påvente av at dødsstivheten skulle gå over, ble det nå mulig å hånd- tere laksen mens den var helt fersk, sier Skjervold.
Suksesshistorie
Resten er historie: I tett samar- beid med industrien ble slakte- teknologi og produktet videre- utviklet og SALMA ble lansert som en merkevare.
Det ble en dundrende suk- sess, ikke minst fordi sushitren- den hadde rukket å skylle over landet.
Hjelpende dyr
BÅRD AMUNDSEN
Hva godt kan dyr gjøre for oss mennesker? Og hva godt kan vi gjøre for dyra? Bjarne O.
Braastad er etolog (forsker på dyreadferd) og opptatt av nett- opp forholdet mellom dyr og mennesker.
Professoren ved Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap på UMB er et kjent navn også utenfor universitetet, ikke minst
gjennom VGs kjæledyr-nettsted Dyrebar.no.
Braastad har blant annet ledet forskning på ”Grønn om- sorg” – hvordan personer med psykiske lidelser kan ha hjelp av jobbe med Dagros og ven- ner i fjøset. Husdyrterapi er nå blitt populært både i Norge og internasjonalt.
Generelt vet vi for lite om
dyrevelferd, enten det dreier seg om husdyr eller kjæledyr, me- ner professoren. Og det er vårt ansvar at dyrs velferd blir iva- retatt best mulig. Det er heller ikke slik at vi i Norge er ”best i klassen” på dette i Europa, slik noen tror.
Nå skriver media årlig nesten ti ganger så mye om dyrevelferd som de gjorde på 1990-tallet, viser mediestatis- tikk. Det forteller oss at Bjarne O. Braastad og andre engasjerte har greid å sette et viktig tema på dagsorden.
Gro Amdams NLH/UMB-historie:
Brukte Urbygningen som stigespill
Jeg har et særdeles nært forhold til universitetet på Ås. Ikke bare har begge bestefedrene og min far og brødrene hans fått sin utdannelse her; da jeg studerte her fant jeg mannen i mitt liv.
FORTALT TIL RUTH LOTHE
Vi som studerte og var opptatt av biologi holdt til i Urbygningen den gangen, på slutten av 90-tallet. Jeg hadde lagt merke til en utrolig kjekk kar, som dessverre ikke så til min kant i det hele tatt. Han het Christofer, og jeg kjente etter hvert at nå måtte noe skje snart! Sammen med et par venninner klekket jeg ut en plan for å få ham til å legge merke til meg.
Det nærmet seg bursda- gen til Christofer, og han skulle komme hjem etter en reise ak- kurat den dagen. Vi dro til fly- plassen, og kidnappet ham rett og slett! På med bind for øynene og inn i bilen med ham. Vi kjør- te direkte til Urbygningen, og tok ham inn i kjelleren.
Bygningen var nå kulis- ser for en lek hvor elementer fra stigespill og Trivial Pursuit i skjønn forening skulle bringe Christofer fra kjeller til loft. På toppen, i et lite kollokvierom, ventet vennene med boller og kaffe. Det tok sin tid, for på hver
avsats måtte han svare på til dels vriene biologi-spørsmål – og hvis han svarte feil, bar det ned en etasje. Ved riktig svar fikk han gå opp. Men til slutt, under mye latter og støy fra andre studenter som ville være med på moroa, kom Christofer opp til «festloka- let» og ble feiret der.
Det demret nok for ham et- ter hvert som ferden gikk oppo- ver, hvor han faktisk var – og hvem som sto bak. Han begynte i hvert fall å legge merke til meg etter dette. Dette var forresten bare en av flere ting jeg gjorde for å få hans oppmerksomhet.
Nå har jeg og Christofer Bang vært gift i 14 år og vi har ett barn sammen. Vi bor og job- ber ved Arizona State University begge to, men er involvert i to ulike forskningsprosjekter, vel og merke. Jeg er jo også fortsatt forsker ved UMB i tillegg, så navlestrengen ble aldri helt kut- tet over. Og godt er det.
Professor Gro Amdam, 39 år, Professor ved Arizona state University, USA og forsker ved UMB. Foto Håkon Sparre
Bjarne O. Braastad vet til og med kva reven sier. Foto: Bente Geving
1859
De første 32 kvalifiserte elevene startet sin toårige utdannelse den 1. oktober 1859.
Seks lærere, inkludert direktøren, tok i mot elevene. Fagene var jordbrukslære, naturvitenskap, veterinærlære og
”landbruksbokholderi”.
1864
Den første studentforening ble stiftet under navnet Den Landøkonomiske Foredragsforening. I den første perioden var foredragene strengt faglige. På 1870-tallet ble andre samfunnsspørsmål, som fattigdom og målsak, tatt opp.
1887
En toårig
hagebruksutdanning med plass til 6 elever ble igangsatt.
I 1919 kom hagekunsthistorie inn som. Dette var det eneste studietilbud innen hagekunst/
hagearkitektur på dette nivået i Europa på den tiden.
1897
Den høiere landbruksskole skulle ikke lenger bare undervise, men også være en forskningsinstitusjon.
Dermed ble læresetet omdøpt til Norges Landbrukshøgskole i 1897. Skolen fikk akademisk tyngde og navnet ble stående i over hundre år.
1860 1870 1880 1890 1900 1910 1920 1930
1904
Hagebrukskandidat Sophie (Frølich) Johansen ble den første kvinnelige kandidaten utdannet ved NLH. I 1916 kom den første kvinnelige sivilagronomen, den første
meierikandidaten i 1920 og forstkandidaten i 1964. Først i 1973 kom den første kvinnelige jordskiftekandidaten, 75 år etter at den første jordskifteklassen ble tatt opp.
1914
Den vitenskaplige status øker og i 1914 fikk NLH professorer og i 1919 dosenter.
Direktør H. Isachsen ble utnevnt til NLHs første rektor. Endringen førte også til at elevene ved høgskolen ble omtalt som studerende eller studenter.
1924
Revyen ”På tå hev”
spilles. Dette regnes som den første UKA ved landbrukshøgskolen selv om navnet UKA først blir tatt i bruk i 1934. Revyen i 1924 var som i dag en del av et større arrangement for å samle inn midler til drift av elevforeningen.
Skuespill var blitt satt opp med jevne mellomrom siden 1894, men ”På tå hev”
var både skrevet og spilt av egne krefter i høgskolemiljøet.
1926
Allerede i 1918 fikk Norge landbruks- høgskole (NLH) mulighetene til å tildele dr.agric.graden og æresdoktorgraden, Den første æresdoktorgraden ble tildelt Finlands president Relander 6.10.26. Fram til 2009 er det tildelt 38 æresdoktorgrader.
