Psykiske vansker og arbeidsfungering hos unge vokse
I hvilken grad profitterer gruppen unge voksne på det arbeidsrettede behandlingstiltaket ‟Senter for jobbmestring”?
Ingrid Marie Hegdal
Hovedoppgave ved Psykologisk Institutt UNIVERSITETET I OSLO
Mai 2020
II
Psykiske vansker og arbeidsfungering hos unge vokse
I hvilken grad profitterer gruppen unge voksne på det arbeidsrettede behandlingstiltaket
‟Senter for jobbmestring”?
Av Ingrid Marie Hegdal
III
© Ingrid Marie Hegdal År 2020
Psykiske vansker og arbeidsfungering hos unge vokse: I hvilken grad profitterer gruppen unge voksne på det arbeidsrettede behandlingstiltaket ‟Senter for jobbmestring”?
Ingrid Marie Hegdal http://www.duo.uio.no/
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo
IV
Sammendrag
Denne hovedoppgaven er skrevet som en del av profesjonsutdannelsen i psykologi ved Universitetet i Oslo. Forfatter er Ingrid Marie Hegdal og veileder for oppgaven er psykologiprofessor Silje Endresen Reme.
Tittel: Psykiske vansker og arbeidsfungering hos unge vokse: I hvilken grad profitterer gruppen unge voksne på det arbeidsrettede behandlingstiltaket ‟Senter for
jobbmestring”?
Bakgrunn og mål: Mentale lidelser har store konsekvenser på individ- og samfunnsnivå. En av de viktigste årsakene til redusert arbeidsdeltagelse, sykefravær og uføretrygd er milde former for angst- og depresjonslidelse. Det er en økende tendens til at stadig flere unge voksne i Norge uteblir fra arbeidslivet grunnet psykiske helseutfordringer – på tross av at prevalensen av psykiske lidelser ser ut til å være stabil. Unge voksne står overfor en rekke
utviklingsoppgaver og psykiske helseutfordringer kan gjøre disse krevende. Behandlingstiltak spesielt rettet mot arbeid, slik som Senter for Jobbmestring (SFJ), ser ut til å være nyttig for å hjelpe personer med psykiske helseutfordringer til å oppnå økt arbeidsdeltagelse og bedre den psykiske helsen. Tiltaket inkluderer elementer fra W-CBT og IPS. Denne studien undersøker effekten av intervensjonsprogrammet SFJ på symptomnivå og arbeidsdeltagelse hos
subgruppen unge voksne (< 30 år). I tillegg vil det undersøkes hva som kjennetegner denne subgruppen sammenlignet med det øvrige utvalget (> 30 år) og vurdere om disse
karakteristikkene kan predikere arbeidsdeltagelse ved 12 måneder oppfølging.
Metode: Studien benytter datamaterialet tilknyttet den randomiserte kontrollerte
multisenterstudien «Effektevaluering av Senter for jobbmestring». Kvantitative analyser som benyttes i studien er beskrivende statistikk, t-test, chi-kvadrattest, mixed between-within ANOVA og logistisk regresjonsanalyse.
Resultater: Hovedstudien besto av 1193 deltagere, hvorav 20,5 % befinner seg i studiepopulasjonen unge voksne. Gruppen unge voksne utmerket seg ved å ha lavere
utdanning, høyre angstnivå, kortere varighet av sine psykiske plager og lavere forventing om at arbeid ville ha en positiv effekt på deres psykiske helse sammenlignet med den eldre gruppen. Ved 12 måneder oppfølging viste resultatene at SFJ ikke førte til økt
arbeidsdeltagelse, men hadde en signifikant effekt på angst- og depresjonssymtomer.
V Prediktorer som økte sjansen for arbeidsdeltagelse var utdanningsnivå, forventning om å komme tilbake på jobb og dersom deltagerne mottok langtidsytelse ved inklusjon. Deltagerne som derimot var i arbeid ved inklusjon hadde en redusert sjanse for å være i jobb ved 12 måneder oppfølging.
Konklusjon: Det arbeidsrettede behandlingstiltaket SFJ hadde god effekt på symptombelasting hos gruppen unge voksne, men viste ingen signifikant effekt på
arbeidsdeltagelse. Dette funnet samsvarte ikke med hovedstudiens funn, som viste effekt av SFJ på arbeidsdeltagelse. Sannsynligheten for høyere arbeidsdeltagelse økte med
utdanningsnivå, forventning om å komme tilbake på jobb og for deltagere som hadde vært lenge ute av arbeidslivet. Disse funnene er i tråd med annen forskning som har sett på prediktorer for arbeidsretur. Studien støtter bruk av W-CBT som behandlingsform for angst- og depresjonslidelse, men det er usikkert om den behandlingsformen er tilstrekkelig for å øke arbeidsdeltagelsen hos unge voksne. Det er behov for mer forskning på bruk av W-CBT, IPS og liknende tiltak for å sikre at gode tilbud blir gitt unge voksne når det kommer til
arbeidsfungering.
Nøkkelord: unge voksne, psykisk helse, W-CBT, IPS, uføretrygd, arbeidsretur, mestringstro
VI
VII
Forord
Perioden jeg skrev hovedoppgave vil sent bli glemt. Utbruddet av Covid-19 preget det meste og oppdaterte tall fra Folkehelseinstituttet og NAV ble plutselig (og forhåpentligvis kortvarig) utdatert. Mye endret seg og jeg opplevde at det å skrive om psykisk helse og arbeid ble
relevant på en annen måte. Jeg fikk selv kjenne på følelsen av å ufrivillig sitte inne i en liten leilighet på hjemmekontor med lite variasjon, færre ytre impulser og til tider lite
mestringsfølelse. Heldigvis delte jeg hjemmekontor med min fantastiske mann. Jeg vil derfor rette en stor takk til deg, Ole Fredrik. Du har latt deg avbryte til det kjedsommelige når jeg har spurt om innspill. Ikke minst har du bidratt som støtte når jeg har gått lei og inspirert meg til å vedlikeholde gode rutiner tross de uvante omstendighetene. Jeg vil også rette en takk til familien ellers som stadig spør hvordan det går og har vist stor interesse for prosjektet. En ekstra takk til Håkon-Filip for korrekturlesing.
Jeg vil også gi en takk til BUP Vest som har gitt meg mulighet til å se IPS i praksis. Det har bidratt til å skape engasjement for oppgaven.
Til slutt vil jeg rette en stor takk til Silje Endresen Reme. Du har inspirert meg til å skrive om dette temaet og ga meg mulighet til å få tilgang på datamaterialet fra effektevalueringen av Senter for Jobbmestring. Tusen takk for god veiledning og fleksibilitet i en spesiell tid som denne.
Oslo, mai 2020 Ingrid Marie Hegdal
VIII
Innholdsfortegnelse
1 Innledning ... 1
1.1 Oppgavens oppbygning ... 2
2 Litteraturgjennomgang ... 4
2.1 Prevalens av psykisk lidelse i befolkningen ... 4
2.2 Mental helse og arbeid ... 5
2.2.1 Sammensatte årsaker til sykefraværet ... 5
2.2.2 En økning blant unge vokse som mottar trygdeytelser ... 6
2.2.3 Risiko for uteblivelse fra arbeidslivet i mange år ... 7
2.3 Hva kjennetegner gruppen unge voksne? ... 8
2.4 Arbeid som helsefremmende tiltak ... 9
3 Teoretisk rammeverk ... 12
4 Introduksjon av hovedstudien ... 14
4.1 Senter for jobbmestring ... 14
5 Problemstilling ... 16
6 Metode ... 17
6.1 Utvalg og prosedyre... 17
6.2 Kartleggingsverktøy ... 18
6.3 Arbeidssituasjon og trygdeytelse ... 21
6.4 Primære analyser av datatilfanget ... 22
6.5 Etiske vurderinger ... 23
7 Resultater ... 24
7.1 Beskrivelse av deltagerne ved inklusjon ... 24
7.1.1 Utdanningsnivå ... 24
7.1.2 Forventning ... 24
7.1.3 Sosial støtte ... 25
7.1.4 Arbeidssituasjon ved inklusjon ... 25
7.1.5 Helseplager ved inklusjon ... 25
7.2 Effekt av SFJ på arbeidsdeltakelse - stratifisert på alder ... 26
7.3 Effekt av SFJ på mental helse - stratifisert på alder ... 27
7.4 Prediktorer ... 30
7.4.1 Utdanningsnivå ... 30
IX
7.4.2 Forventning ... 30
7.4.3 Arbeidssituasjon ved inklusjon ... 31
7.4.4 Sosial støtte ... 31
8 Diskusjon ... 33
8.1 Hva kjennetegner gruppen unge voksne som deltok i SFJ? ... 33
8.2 Hvordan var effekten av SFJ på unge voksnes arbeidsdeltakelse? ... 35
8.3 Hvordan var effekten av SFJ på helseutfall (depresjon og angst)? ... 36
8.4 Hvilke prediktorer økte sannsynligheten for arbeidsdeltakelse? ... 36
8.5 Styrker og svakheter ... 37
8.6 Implikasjoner for forskning og praksis ... 39
8.7 Konklusjon... 42
Litteraturliste ... 43
Vedlegg /Appendiks ... 51
1
1 Innledning
Mentale lidelser har store konsekvenser både for enkeltindividet og samfunnet (OECD, 2012, s. 11). Uroen for disse ringvirkningene øker til tross for at prevalensen for psykiske lidelser ser ut til å være uendret (Kessler, Berglund, et al., 2005; Kringlen, Torgersen & Cramer, 2001; NAV, 2019, s. 10; OECD, 2013, s. 75). Bekymringene er blant annet knyttet til det høye sykefraværet som følge av psykiske lidelser. En av de viktigste årsakene til redusert produktivitet på jobb, sykefravær, uføretrygd og tapte arbeidsår, er milde til moderate former for angst og depresjonslidelse (Ahola et al., 2011; Reme et al., 2013). Samtidig viser
undersøkelser fra NAV (2015) at det er en økende tendens til uteblivelse fra arbeidslivet hos unge voksne i Norge grunnet mentale lidelser.
Utviklingen fra ungdom til voksen innebærer en rekke utviklingsoppgaver og
overgangsfaser. Én av dem er overgangen fra skole til arbeid. I alderen 15-24 år er det mange som fullfører sin akademiske karriere, for deretter å etablere seg i jobbmarkedet og starte en familie (OECD, 2012, s. 174). For personer med psykisk lidelse kan denne perioden oppleves svært krevende og medføre vanskeligheter med å følge disse overgangene. Dette kan videre påvirke både deres økonomiske og sosiale situasjon (NAPAH, 2015; OECD, 2012, s. 174).
I tillegg møter en del arbeidstakere med psykisk lidelse stigmatisering på
arbeidsplassen (OECD, 2012, s. 11, 200). I OECD-rapporten, “Sick on the Job?: Myths and Realities about Mental Health and Work” (2012, s. 11) argumenteres det for at det likevel har blitt større åpenhet rundt psykiske lidelser. Paradoksalt nok ser denne endringen i oppfattelsen av psykiske lidelser ut til å ha skjedd parallelt med en endring i synet på arbeidskapasiteten hos mennesker med psykisk lidelse (OECD, 2012, s. 11). Dette innebærer et syn om at tilstedeværelse av en psykisk lidelse fører til nedsatt arbeidsfunksjon. Betyr det dermed at det er en kausal sammenheng mellom de to? De høye tallene på mottakere av trygdeytelser grunnet psykiske lidelser (NAV, 2015), kan gi oss et inntrykk av at det er foreligger en slik sammenheng.
Det har lenge vært en vanlig antakelse at sykemeldte arbeidstakere må oppnå symptomlette før de er klare for å komme tilbake i arbeid. Selv om symptomlette som utfallsmål for bedring har en lang tradisjon, argumenterer de Vries, Fishta, Weikert, Sanchez og Wegewitz (2018) for at dette utfallsmålet alene ikke er tilstrekkelig for verken å hindre sykefravær eller øke sannsynligheten for at de kan komme tilbake i arbeid. Heller ikke i den svenske studien av Ejeby og kolleger (2014) førte reduksjon i psykologiske symptomer og økt
2
trivsel til en nedgang i sykefravær for pasienter med milde til moderate psykiske lidelser. Som vi skal se senere i oppgaven gir psykoterapi i kombinasjon med fokus på arbeid, slik som jobbfokusert kognitiv atferdsterapi (W-CBT) lovende resultater (Lagerveld, Blonk, Brenninkmeijer, Wijngaards-de Meij & Schaufeli, 2012).
For å hjelpe denne gruppen som står utenfor arbeidslivet, har det i lengre tid vært vanlig å tilby ulike former for arbeidstrening. Denne tradisjonelle formen for yrkesrettet rehabiliteringstiltak («train and place») har likevel ikke vist seg å ha ønsket effekt i å bringe personer med mentale lidelser inn i det ordinære arbeidslivet (Hanne Nøkleby, Blaasvær &
Berg, 2017, s. 8). Derimot ser vi at arbeidsintervensjoner som inkluderer både rask plassering i det ordinære arbeidslivet («place and train») og individuell oppfølging, gir gode resultater (OECD, 2013, p. 82).
Et eksempel på en slik arbeidsintervensjon som har vist seg å ha effekt er Individual Placement and Support (IPS) (Becker & Drake, 1994). IPS ble først utviklet som et tiltak rettet mot voksne med alvorlige psykiske lidelser (Bond, Drake & Becker, 2008, 2012;
Campbell, Bond & Drake, 2009). Fokuset på unge voksne har derimot vært begrenset (Bond, Drake & Campbell, 2016). Som ett av få studier med fokus på aldersspesifikke variabler, viste resultatene fra Bond med kolleger (2016) effekt av IPS på gruppen unge voksne (< 30 år) med alvorlige mentale lidelser.
Det overordnede målet med denne oppgaven er å utforske hvordan unge voksne med psykiske helseplager responderer på et arbeidsrettet intervensjonsprogram som inkluderer prinsipper fra både jobbfokusert kognitiv atferdsterapi (W-CBT) og Individuell jobbstøtte IPS. Studien tar utgangspunkt i en evaluering av det forskningsbaserte tiltaket Senter for jobbmestring (SFJ).
1.1 Oppgavens oppbygning
Innledningsvis i oppgaven belyses relevant litteratur innen feltet psykisk helse og
arbeidsfungering, med fokus på unge voksne. Her under vil forekomst av psykiske lidelser og trender i Norge innen trygdeytelser bli presentert, samt forskning knyttet til psykologiske effekter av jobbfravær og arbeidsretur. Jeg vil også greie ut om hva som kjennetegner gruppen unge voksne. Deretter tar jeg i kapittel 3 for meg oppgavenes teoretiske rammeverk som vil bli brukt som rasjonale for å forstå og videre diskutere funnene. Sammen med en introduksjon av hovedstudien (Reme et al., 2013) legger disse to kapitlene fundamentet for problemstillingen som introduseres i kapittel 5. I kapittel 6 forklares metodiske valg og
3 metodologisk tilnærming som oppgaven har. Deretter presenteres resultatene og diskusjonen av dem i henholdsvis kapittel 7 og 8.
4
2 Litteraturgjennomgang
2.1 Prevalens av psykisk lidelse i befolkningen
Folkehelseinstituttet anslår at omtrent halvparten av den voksne norske befolkningen vil oppfylle kriteriene for en psykisk lidelse i løpet av livet og nesten en tredjedel i løpet av et år (Folkehelseinstituttet, 2009, s. 10; 2018, s. 8). Både nasjonale og internasjonale studier indikerer at prevalensen i befolkningen holder seg nokså stabil (Folkehelseinstituttet, 2018, s.
8; Kessler, Berglund, et al., 2005; Kringlen et al., 2001; NAV, 2019, s. 10). Flere forhold kan likevel være med på å skape et inntrykk av at psykisk lidelse øker i befolkningen. En faktor som kan ha bidratt til dette inntrykket, er økning i behandling av psykiske lidelser (Kessler, Demler, et al., 2005). En annen faktor kan være økningen i uførepensjon grunnet psykisk lidelse (NAV, 2015; 2019, s. 57). Dette ser imidlertid ut til være indirekte indikatorer som reflekterer hvordan psykiske lidelser blir håndtert av samfunnet (Folkehelseinstituttet, 2018, s.
32).
Blant ungdom og unge voksne er forekomsten høyere enn den øvrige befolkningen.
Tall fra internasjonale studier viser at nesten 30 % av befolkningen i Norge mellom 18-24 år lider av en mental lidelse (OECD, 2013, s. 112). Én forklaring på dette er at mange mentale lidelser har tidlig debut (Kessler, Berglund, et al., 2005). Medianalderen for debut av psykiske lidelser beregnes å være 14 år, og ved angstlidelse helt ned mot 11 år (Folkehelseinstituttet, 2018, s. 15; OECD, 2013, s. 112). Også blant ungdom og unge voksne kan det se ut til at forekomsten av psykiske lidelser stiger. Blant annet er det en økende tendens til at ungdom, og spesielt unge jenter, rapporterer høyere nivå av psykiske plager (Folkehelseinstituttet, 2018, s. 7; OECD, 2013, s. 112). I tillegg viser reseptregisteret at det har vært en økning i bruken av antidepressiva blant ungdom og unge voksne i perioden 2010 til 2016, der økningen er sterkest blant unge jenter (Folkehelseinstituttet, 2014, s. 60; 2018, s. 82). I en rapport fra Folkehelseinstituttet (2014, s. 60) diskuteres det om denne fremstillingen av at forekomsten av psykiske lidelser øker blant ungdom og unge voksne kan skyldes feilkilder som; synkende deltagelse i helseundersøkelser, økt rapporteringsvillighet om psykiske plager og at leger i større grad skriver ut resepter på antidepressiva til unge. Det er derfor komplisert å avgjøre prevalensen, spesielt når det ikke eksisterer klare tall på at forekomsten faktisk øker i denne befolkningsgruppen (Economics & Frischsenteret, 2019, s. 5).
5
2.2 Mental helse og arbeid
Sykefravær på bakgrunn av mentale lidelser har, som nevnt innledningsvis, økt markant de siste tiårene. Både nasjonalt og internasjonalt har psykiske lidelser blitt en av de vanligste årsakene til sykefravær og uføretrygd (Ahola et al., 2011; Cattrell et al., 2011; OECD, 2012, s. 30). Dersom vi sammenligner Norge med de andre OECD-landene, ligger Norge på topp både når det gjelder sykefravær og uføretrygd i befolkningen (OECD, 2013, s. 11). Dette er et interessant fenomen, og de neste underkapitlene vil rette søkelyset mot sammenhengen mellom mental helse og arbeid i en norsk kontekst.
Norge kommer godt ut når det gjelder sysselsetting i befolkningen (OECD, 2013, s.
23). Det vil si at arbeidsledigheten i Norge generelt er lav. Men dersom vi sammenligner sysselsettingsraten mellom de i befolkningen uten og med en mental lidelse, finner vi et gap som er det høyeste blant OECD-landene. Omkring 85 % av befolkningen uten en mental lidelse i Norge er i arbeid mot 55 % av befolkningen med en alvorlig mental lidelse (OECD, 2013, s. 23). Derfor er det anslått at mer enn hver andre arbeidsledige har en mental lidelse (OECD, 2013, s. 27). Denne gruppen mottar ulike trygdeytelser som alternativ inntektskilde.
Oversikt over hvem som mottar trygdeytelser som avklaringspenger (AAP) eller uføretrygd, forteller oss at stadig flere unge voksne står utenfor arbeidslivet grunnet psykiske lidelser (Bragstad, 2018). Det høye sykefraværet og uføretrygden i Norge har ført til diskusjon rundt årsakssammenheng, som vil bli kort utredet under.
2.2.1 Sammensatte årsaker til sykefraværet
En naturlig årsak til det høye sykefraværet er høy sysselsetting. Dette henger blant annet sammen med at Norge inkluderer bredt i arbeidsstyrken. Norge er et av de landene i Europa med flest kvinner i arbeid. Når det gjelder sykefravær, har den over tid vist seg å være høyere blant kvinner enn blant menn, og spesielt i de aldersgruppene der kvinner føder barn (NAV, 2007). Videre er yrkesfrekvensen blant yngre og eldre atskillig høyere i Norge enn i EU, og da spesielt i aldersgruppene 15-24 år og 55-64 år (Horgen & Rønning, 2008). I tillegg er mennesker med ulike funksjonsnedsettelser i stor grad inkludert i arbeidsstyrken. Med høy sysselsetting vil Norge inkludere en del grupper i arbeidslivet som med større sannsynlighet vil trenge kortere eller lengre sykefraværsperiode.
En annen årsaksforklaring som blir trukket frem er et endret arbeidsmarked. Gjennom globalisering og teknologiske endringer springer det frem nye organisasjonsformer og større
6
krav til ansattes utdannelse og spesialisert kompetanse (NOU 2000:27, p 85). I tillegg bærer dagens arbeidsmarked preg av høye krav til effektivisering, hvor evnen til å arbeide under press blir stadig viktigere (NOU 2000:27, p 85). Selv om disse endringene ser ut til å komme et stort flertall til gode, ser vi også en tendens til at enkelte personer har blitt skjøvet ut av arbeidsmarkedet fordi det blir mer utfordrende å stå i jobb med en psykisk lidelse (NOU 2000:27, p 85).
I tillegg blir sykelønnsordningene i Norge trukket frem som en viktig faktor for å forklare det høye sykefraværet. I Norge i dag gis det 100 % kompensasjon fra første sykedag (Folketrygdloven, 1997, § 8-16). I tillegg tilbyr det norske velferdssystemet tilnærmet kostnadsfrie arbeids- og helsetiltak, noe som står i særstilling sammenlignet med en rekke europeiske og ikke-europeiske land (Reme et al., 2013, s. 85). I en OECD-rapport fra 2013 argumenteres det for at sykelønnsordningene i Norge ikke bare fungerer som et
sikkerhetsnett, men står også i fare for å fungere som en velferdsfelle (OECD, 2013, s. 29).
2.2.2 En økning blant unge vokse som mottar trygdeytelser
Stadig flere unge voksne får innvilget uføretrygd grunnet psykisk lidelse (NAPAH, 2015).
Frem til 1993 var uføretrygd grunnet psykisk lidelse, foruten psykisk utviklingshemming, en uvanlig årsak (Brage & Thune, 2015). En OECD-rapport fra 2013 slår fast at i perioden 1990- 2010 har andelen som mottar uføretrygd i Norge doblet seg for de mellom 16-24 år (OECD, 2013, s. 74). Denne doblingen har skjedd på tross av at aldersgrensen for å motta uføretrygd økte fra 16 til 18 år i 1997 (NAV, 2000). Det er også funnet tilsvarende endring i antallet uføretrygdete grunnet psykisk lidelse i alderen 25-29 år (Bragstad, 2018; Economics &
Frischsenteret, 2019, s. 6). Hvor mye av denne økningen som skyldes befolkningsvekst, og da spesielt knyttet til sårbare grupper som asylsøkere, er ikke tatt høyde for i denne analysen.
Siden 2013 har antallet sykemeldte grunnet lettere psykiske lidelser som angstsymptomer og depresjonssymptomer økt (Brage & Nossen, 2017). Selv om risikoen for sykefravær eller uføre er større ved en alvorlig mental lidelse enn ved en mild til moderat mental lidelse, utgjør likevel sistnevnte gruppe den største trygdeytelsesgruppen på grunn av høyere prevalens i befolkingen (Broadhead, Blazer, George & Tse, 1990).
Oslo Economics & Frischsenteret (2019) presenterer flere hypoteser til denne veksten i sin delrapport utført på oppdrag fra Arbeids- og sosialdepartementet. Én forklaring er at veksten kan gjenspeile en reell økning i milde til moderate psykiske lidelser. En annen hypotese er at veksten er påvirket av endringer knyttet til diagnosesystemet. For det første er
7 det en tendens til at individer diagnostiseres tidligere, og dermed får innvilget uføretrygd i yngre alder enn foregående fødselskull (Economics & Frischsenteret, 2019, s. 4). For det andre peker rapporten (2019) på endringer knyttet til alvorlighetsgrad for å få innvilget uføretrygd. I tillegg blir også endringer i arbeidsmarkedet trukket frem som forklaring til at stadig flere unge voksne får innvilget uføretrygd (Economics & Frischsenteret, 2019, s. 4).
2.2.3 Risiko for uteblivelse fra arbeidslivet i mange år
Personer med ulike helseplager har ifølge OECD-rapporten, Sickness, Disability and Work:
Breaking the Barriers (2010, s. 27) gjennomsnittlig lavere utdannelse sammenlignet med resten av populasjonen, og dette gapet ser ut til å ha forverret seg for gruppen unge voksne.
Rapporten skiller ikke mellom ulike former for fysiske eller mentale helseutfordringer og det blir dermed vanskelig å si hvor mye av variasjonen i resultatene som skyldes milde til
moderate psykiske lidelser. Andre studier har derimot undersøkt sammenhengen mellom internaliserende lidelser og utdanningsnivå og resultatene indikerer at angst og
depresjonslidelse kan øke sannsynligheten for frafall fra skolen (Kessler, Foster, Saunders &
Stang, 1995; Leach & Butterworth, 2012; Quiroga, Janosz, Bisset & Morin, 2013). I tråd med dette foreslår De Ridder med kolleger (2012) i sin studie gjort på norsk ungdom, at det
eksisterer en sterk assosiasjon mellom selvrapporterte helseplager hos ungdom, frafall fra skolen og trygdeytelser i voksen alder. Studien fant at blant ungdommer som droppet ut av skolen rapporterte 27 % av dem helseplager, mens 16 % rapporterte god helse (De Ridder et al., 2012). Videre viste studien at blant elever som hadde droppet ut av videregående skole, var risikoen for å motta en trygdeytelse 44 %, sammenlignet med 16 % blant de som fullførte videregående skole (De Ridder et al., 2012). Omtrent 25 % av de som ikke fullførte
videregående skole mottok en medisinsk eller ikke-medisinsk langtidsytelse når de var 26 år (De Ridder et al., 2012). Disse funnene tyder på at når unge mennesker har mottatt langvarige medisinske trygdeordninger, øker risikoen for å få ytterligere ordninger over tid. Denne antagelsen er i tråd med en studie av Gjesdal, Ringdal, Haug, og Mæland (2004), som viste sammenhengen mellom langtidssykemelding og senere uførepensjon. I Studien (2004) argumenteres det for at langtidssykemelding øker risikoen for at trygdeytelsen utvikler seg til å bli en uførepensjon. Lengre fravær er dermed forbundet med redusert sannsynlighet for å komme tilbake i jobb, og bidrar til påfølgende økonomiske og sosiale berøvelser (Henderson, Glozier & Elliott, 2005).
8
Innføring av midlertidige ytelser, slik som AAP, var opprinnelig et forsøk på å ivareta de med nedsatt evne til arbeid grunnet psykisk lidelse inntil de gjenopptar arbeidsevne igjen.
Målsetningen var å hindre permanent uføretrygd (OECD, 2013, s. 71). Likevel har det vist seg at denne ordningen, i sin opprinnelige form, ikke fungerer som den skal. I forbindelse med innføringen av AAP, presenterte NAV i 2010 et fall i nye tilfeller av uføretrygd i alderen 20- 29 år (Bragstad, 2018). I utgangspunktet skal AAP ha en varighet opptil fire år, men i 2014, kun fire år etter innføringen, så man en kraftig vekst av nye uføretilfeller (Economics &
Frischsenteret, 2019, s. 5). Dette viser at AAP ofte glir over i en permanent uføretrygd og at AAP sjelden fungerer som en midlertidig ordning.
En uheldig konsekvens av at personer med milde til moderate psykiske lidelser mottar en slik permanent ordning, er at selv om de oppnår bedring, vil de ikke nødvendigvis komme tilbake i arbeid, selv om de klinisk sett er i stand til å arbeide (OECD, 2013, s. 71-72). For gruppen unge vokse som tidlig får innvilget en uføretrygd, vil en slik permanent ordning i praksis kunne medføre at de vil stå utenfor arbeidslivet opptil 45 år (OECD, 2013, s. 75).
Dette er problematisk for de unge uføre som rammes på flere vesentlige områder, deriblant sosialt og økonomisk over store deler av livsløpet. I tillegg kan det øke sannsynligheten for dårligere psykisk helse og redusert livskvalitet (Economics & Frischsenteret, 2019, s. 6).
Samtidig får dette store samfunnsøkonomiske konsekvenser, fordi samfunnet går glipp av viktig verdiskapning ved at potensielle produktive arbeidstakere trer ut av arbeidsstyrken i ung alder (Economics & Frischsenteret, 2019, s. 6). Ettersom det er et fåtall som vender tilbake i arbeid når de først har fått uføretrygd (Gjesdal et al., 2004), utgjør denne gruppen en vesentlig samfunnskostnad.
2.3 Hva kjennetegner gruppen unge voksne?
Barn, ungdom og ung voksen er blant annet sosiale, kulturelle og biologiske begreper for å kategorisere ulike deler av utviklingsløpet (Patel, Flisher, Hetrick & McGorry, 2007). I vitenskapelig forskning ser det ikke ut å eksistere ett avgrenset aldersspenn for gruppen unge voksne. Alderskategorier som likevel går igjen, er blant annet 18-29 år (Brage & Thune, 2015; Bragstad, 2018; NAV, 2017), 15-29 (OECD, 2018) og 18-34 år (NAV, 2019). Felles for disse aldersinndelingene er at de består av mennesker som har tatt, eller skal ta, fatt på flere sosialt aksepterte voksenaktiviteter som blant annet å fullføre høyere utdannelse, finne en jobb og inngå langvarige romantiske relasjoner (Espnes & Smedslund, 2009, s. 348; Patel et al., 2007). Gjennom barne- og ungdomsårene har viktige utviklingsoppgaver som kognitiv
9 utvikling (Piaget, 1964), moralutvikling (Kohlberg, Levine & Hewer, 1983) og utforming av personlighet og identitet (Erikson, 1994) stått sentralt. På et biologisk nivå gjenspeiler dette en betydelig utvikling av hjernen, samt fysiske og hormonelle endringer (Blakemore &
Choudhury, 2006; Paus, Keshavan & Giedd, 2008). Overgangen fra ungdom til ung voksen er en sårbar periode i livet (OECD, 2013, p. 112). En rekke psykiske lidelser debuterer like før, eller i løpet av tiden som ung voksen (Kessler, Berglund, et al., 2005; Patel et al., 2007).
Tilstedeværelse av en mental lidelse kan påvirke muligheten for å gjennomføre viktige utviklingsoppgaver (Erikson, 1994), og videre ha en stor innvirkning på deres psykologiske, sosiale og økonomiske situasjon (Patel et al., 2007) Mange mentale lidelser påvirker ikke bare egne liv, men kan i det lange løp resultere i mindre kontakt med familie, venner, kolleger og naboer. Dette kan igjen føre til økt grad av isolasjon og dermed hindre sosial støtte (OECD, 2012, s. 87)
En rapport fra NAV (2019, s. 55) viser at det er manglende yrkestilknytning som står for hovedårsaken til dårligere økonomi hos unge voksne. Når det er sagt kan relasjonen mellom psykisk helse og sosioøkonomisk status gå begge veier (Patel et al., 2007). Mens psykiske lidelser kan føre til uteblivelse fra arbeidslivet, og videre lavere sosioøkonomisk status, blir samtidig det å vokse opp i et hjem med lav sosioøkonomisk status sett på som en risikofaktor for å utvikle en psykisk lidelse (Patel et al., 2007). Dette illustrerer det komplekse bildet, der personlige, kontekstuelle og samfunnsmessige faktorer spiller en rolle for
menneskelig utvikling eller skjevutvikling (Bronfenbrenner & Morris, 2007). Det betyr at mentale lidelser sjeldent er forårsaket av en enkelt biologisk, psykologisk eller sosial faktor, men at de interagerer. Både Engel (1980) med den biopsykososiale modellen og Zubin &
Spring(1977) sin stress-sårbarhetsmodell er eksempler på flerdimensjonale sykdomsmodeller som prøver å forstå og videre håndtere disse komplekse interaksjonene. Modellene gir
implikasjoner for at helseforetak ikke bare skal adressere de kliniske behovene, men vel så mye de sosiale og økonomiske utfordringene, som for eksempel støtte til å skaffe -eller komme tilbake i arbeid.
2.4 Arbeid som helsefremmende tiltak
Kan arbeid i seg selv ha helsefremmende effekter? I så fall, hvordan? Som vi skal se i teksten under forsøker enkelte studier å besvare disse spørsmålene ved å dokumentere helseskadelige konsekvenser av å være arbeidsledig og helsefremmende effekter ved å komme tilbake i arbeid.
10
Roelfs med kolleger (2011) konkluderer i sin systematiske gjennomgang at det er en kausal sammenheng mellom arbeidsledighet og dødelighet. En vanlig innvending mot denne samvariasjonen er at det er eksisterende helseatferd (f.eks. røykevaner og alkoholkonsum) som fører til arbeidsledighet og videre forårsaker dårlig helse – ikke arbeidsstatus i seg selv (Roelfs et al., 2011). Denne innvendingen ble imidlertid testet av Roelfs og kolleger (2011) og resultatene viste at eksisterende helseproblemer kun utgjorde en liten del av variasjonen mellom det multivariable problemet, arbeidsledighet og dødelighet. Det samme gjorde kontekstuelle faktorer som velferdssystemet og type helsesystem (Roelfs et al., 2011).
Metaanalysen over illustrerer en pågående debatt mellom den sosiale årsakshypotesen (Social causation hypothesis) og den sosiale seleksjonshypotesen (Social selection hypothesis) (Ross & Mirowsky, 1995; Rueda et al., 2012). Overordnet stilles det spørsmål til hvorvidt sosiale faktorer skal bli sett på som årsak til, eller konsekvens av sykdom. Førstnevnte hypotese gir implikasjoner om at ansettelse kan være et helsefremmende tiltak, mens sistnevnte stiller seg spørrende til om arbeidsretur i seg selv fører til en reversering av de negative konsekvensene av å være arbeidsledig. De foreslår i stedet at god helse er en nødvendig betingelse for å returnere i arbeid (Ross & Mirowsky, 1995). Murphy og Athanasou (1999) viste imidleritid at arbeidsretur reverserte de negative mentale
konskevensene arbeidsledighet hadde påført. Selv om flere longitudinelle studier både støtter den sosiale seleksjonshypotesen (Breslin & Mustard, 2003; Schaufeli & VanYperen, 1992;
Stauder, 2019) og den sosiale årsakshypotesen (Claussen, 1999; Ginexi, Howe & Caplan, 2000; Vuori & Vesalainen, 1999), konkluderer en overordnet gjennomgang av disse studiene at de to hypotesene representerer prosesser som begge er betydningsfulle og gjensidig
forsterkende (Rueda et al., 2012).
Det er dermed belegg for å argumentere for at arbeid kan ha helsefremmende effekter.
Likevel gjelder ikke dette under alle omstendigheter. Både individuelle og kontekstuelle faktorer ser ut til å påvirke effekten. Lavere utdanning og høyere alder er assosiert med forsinket arbeidsretur (Cornelius, Van der Klink, Groothoff & Brouwer, 2011), mens høy sosioøkonomisk status er forbundet med raskere arbeidsretur (Gragnano, Negrini, Miglioretti
& Corbière, 2018). I tillegg kan den enkeltes egne forventinger om å komme tilbake i arbeid bidra til å predikere hvorvidt de faktisk gjennomfører det eller ikke (Cornelius et al., 2011;
Løvvik, Øverland, Hysing, Broadbent & Reme, 2014). Dette kommer vi tilbake til i neste kapittel.
11 Når det gjelder kontekst, viser studier at faktorer knyttet til selve arbeidsplassen kan være direkte skadelig for den mentale helsen (Harvey et al., 2017). Et konkret eksempel på dette er mobbing på arbeidsplassen (Asfaw, Chang & Ray, 2014; Niedhammer, Chastang, Sultan-Taïeb, Vermeylen & Parent-Thirion, 2013). I Vries og kolleger (2018) sin
litteraturgjennomgang trekker de frem faktorer som høye arbeidskrav, opplevelse av lite kontroll, stor arbeidsmengde og lite støtte fra leder som prediktorer for sykefravær hos personer med milde til moderate psykiske lidelser. Derfor argumenterer de for at
arbeidsplassen bør bidra til å redusere psykososiale risikofaktorer (de Vries et al., 2018).
Dette peker på at arbeidsfungering som fenomen er komplekst, og omhandler både det enkelte individ, men også ulike kontekster individet er en del av (Loisel & Anema, 2014). Dekkers- Sánchez og kollegger (2011) argumenterer for at det dermed er nødvendig å benytte en holistisk tilnærming i møte med personer med nedsatt arbeidsfungering og følgelig inkludere ulike intervensjoner for å øke sannsynligheten for å bli eller komme tilbake i arbeid.
Et eksempel på en slik tilnærming er arbeidsfokusert kognitiv atferdsterapi (W-CBT) (Kröger et al., 2015; Lagerveld et al., 2012). Lagerveld med kolleger (2012) viste i sin studie at W-CBT fikk bedre resultater enn CBT uten arbeidsfokus. Det samme gjør Nieuwenhuijsen med kolleger (2014) i sin systematiske gjennomgang av 23 studier, der de fant at tiltak som både inkluderte arbeidsfokuserte intervensjoner og komponenter fra CBT i større grad reduserte sykefravær sammenlignet med en klinisk intervensjon alene. Disse studiene støtter hypotesen om at et eksplisitt søkelys på arbeid er nødvendig for å øke sannsynligheten for at personer ikke forblir sykemeldt eller uføretrygdet, men i stedet kommer tilbake i arbeid.
12
3 Teoretisk rammeverk
Som vi har sett konkluderer flere studier med at arbeid kan ha helsefremmende effekter (de Vries et al., 2018; Murphy & Athanasou, 1999; OECD, 2008, s. 205; Roelfs et al., 2011).
Basert på disse funnene kan det argumenteres for at mennesker som faller ut av arbeidslivet grunnet mentale helseproblemer bør få hjelp til å komme tilbake i arbeid. Likevel viser det seg at selv om personer på uføretrygd oppnår bedring, kommer kun et fåtall tilbake i arbeid selv om de i et klinisk perspektiv er i stand til det (OECD, 2013, s. 71).
Ulike psykologiske teorier har prøvd å forklare hvilke faktorer som påvirker
menneskers helseatferd (Kennedy & Llewelyn, 2006, s. 334). En sentral forklaringsmodell er Banduras (Bandura, 1986) sosialkognitive teori (SCT). Denne teorien vektlegger kognitive prosesser for menneskelig atferd (Bandura, 1986). Bandura beskriver mennesker som bevisste og målrettede agenter i egne liv, der forventing til egen mestring står sentralt (Bandura, 1989).
Erfaring og observasjon av andre (modell-læring) vil, ifølge Bandura (1989), påvirke
menneskers tro på egen mestring og videre påvirke vår atferd. Tre sentrale elementer i teorien er self-efficacy (mestringstro), outcome expectancies (resultatforventninger) og goals (mål) (Bandura, 1986). Mestringstro regnes i dag som en av de viktigste teoretiske begrepene innen helsepsykologi (Espnes & Smedslund, 2009), og kan defineres som en personlig vurdering av hvor godt man kan utføre de handlingene som kreves for et ønsket utfall (Bandura, 1982, s.
122). Forenklet vil det si at sannsynligheten for at vi utfører en handling, øker proporsjonalt med troen på at vi klare å gjøre det (Espnes & Smedslund, 2009). Dermed blir forventning til personlig effektivitet avgjørende for individets mestringsatferd, innsatsnivå og hvor lenge innsatsen opprettholdes til tross for utfordringer og manglende resultater på oppgaven (Bandura, 1977).
Innenfor det sosialkognitive perspektivet blir ikke mestringstro sett på som et passivt og statisk trekk, men mer som et dynamisk og spesifikt trekk som er rettet mot bestemte handlinger som på en kompleks måte interagerer med personlige, atferdsmessige og kontekstuelle faktorer (Lent & Brown, 1996). Teorien foreslår at det stadig skjer gjensidig påvirkning mellom ulike personspesifikke faktorer og hendelser i omgivelsene, og at
mennesker både er et produkt av, men også produsenter av miljøet (Wood & Bandura, 1989).
I en metaanalyse av Stajkovic & Luthans (1998) om sammenhengen mellom mestringstro og arbeidsrelaterte prestasjoner, påpekes det at to tiår med empirisk forskning har generert et stort antall studier som viser en positiv relasjon mellom mestringstro og ulike motivasjonelle
13 og atferdsmessige utfall i både klinisk sammenheng (Bandura, Adams, Hardy & Howells, 1980), utdanning (Lent, Brown & Hackett, 1994) og organisatoriske settinger (Wood &
Bandura, 1989). Når det kommer til organisatoriske settinger, inngår jobbrelaterte faktorer (Stajkovic & Luthans, 1998). Basert på Banduras sosialkognitive modell og studier som viser sammenhenger mellom mestringstro og arbeidsrelaterte faktorer, har modeller med søkelys på å utfylle og danne kausale koblinger mellom eksisterende teoretisk tilnærming og karriere sprunget frem (Hackett & Betz, 1981; Lent et al., 1994). Sentralt ved modellene er at mestringstro er en nøkkelprediktor når det gjelder intensjon og valg om å utføre en oppgave (Maurer, 2001). Jo mer sikker en person er på å mestre et arbeid på en suksessfull måte, desto mer øker sannsynligheten for at personen vil starte å utføre arbeidet (Maurer, 2001).
Flere studier peker på en sammenheng mellom høy grad av mestringstro og sannsynlighet for å komme tilbake i arbeid (Brouwer et al., 2011; Brouwer et al., 2009;
Fitzgerald, Becker, Celentano, Swank & Brinker, 1989; Labriola et al., 2007; Regenold, Sherman & Fenzel, 1999; Shaw & Huang, 2005). Labriola med kolleger (2007) fant lavere mestringstro hos gruppen sykemeldte sammenlignet med gruppen i arbeid, og konkluderte derav med at lav mestringstro så ut til å være forårsaket av, og ikke en forløper for
sykefraværet. I Nieuwenhuijsen med kolleger (2006) sin studie på pasienter med milde til moderate psykisk lidelse, var forventning om hvor lang tid det ville ta før de oppnådde bedring en prediktor for den faktiske tiden det tok før de returnerte i arbeid. Forventning til arbeidsretur har også vist seg å være en større prediktor for å komme tilbake i arbeid enn symptomnivå ved milde til moderate psykiske lidelser (Løvvik et al., 2014). Dette er i tråd med andre studier som viser at personer med lav mestringstro har en oppfatning av at de i mindre grad klarer å oppfylle sine arbeidskrav og rolle som arbeidstaker (Lagerveld, Blonk, Brenninkmeijer & Schaufeli, 2010). Det er antatt at denne manglende følelsen av mestringstro er fremtredende blant de med psykiske helseproblemer, nettopp fordi psykiske lidelser i sin natur kan bidra til å svekke et positivt selvbilde (Corrigan, Watson & Barr, 2006). Basert på teori knyttet til mestringstro er det nærliggende å forvente at sykemeldte grunnet psykiske lidelser og lav mestringstro bruker lengre tid på å komme tilbake i arbeid og er mindre vellykket i sine forsøk på å returnere, enn de med høyere nivå av mestringstro (Lagerveld et al., 2010).
14
4 Introduksjon av hovedstudien
4.1 Senter for jobbmestring
Den foreliggende studien tar utgangspunkt i en evaluering av det forskningsbaserte tiltaket Senter for jobbmestring (SFJ). Dette tiltaket ble etablert i 2008 som et resultat av et vellykket pilotprosjekt i regi av NAV Østfold (Steihaug & Harsvik, 2009). Tiltaket har som hensikt å hjelpe mennesker med milde til moderate former for psykisk lidelse til økt arbeidsfunksjon og bedre psykisk helse (Reme et al., 2013). SFJ integrerer W-CBT og prinsipper fra IPS.
Kognitiv atferdsterapi (CBT) er i dag en utbredt terapiform ved en rekke psykiske lidelser, deriblant angst og depresjon (Hofmann, Asnaani, Vonk, Sawyer & Fang, 2012). Selv om flere psykoterapiformer har vist seg å være effektiv i behandling av disse lidelsene, er CBT en av de mest studerte psykoterapiene for depresjon, og har vist seg å ha god effekt (Cuijpers et al., 2013). Som nevnt tidligere i oppgaven er jobbfokusert CBT en fruktbar tilnærming når det gjelder både symptomlette og mulighet for å komme tilbake i arbeid (Lagerveld et al., 2012).
IPS er en evidensbasert tilnærming og brukes for å bistå mennesker med psykiske helseproblemer til å skaffe og beholde ordinært arbeid (Bond et al., 2012). Metodikken er nært beslektet med Supported Employment (SE), som en annen betegnelse og variant av en tilnærming til arbeidsinkludering (Heid Nøkleby & Hernes, 2017). IPS ble først utviklet i USA og i dag viser studier effekt i flere europeiske land (Reme et al., 2016). En grunntanke innenfor denne oppfølgingsmetodikken er idéen om at alle som ønsker å jobbe, kan jobbe, forutsatt at man finner riktig type jobb og arbeidsmiljø (Reme et al., 2016).
Gjennom SFJ fikk deltagerne primært oppfølging i form av individuell veiledning i håndtering og mestring av psykiske plager i jobbsammenheng. Dette var basert på elementer fra jobbfokusert kognitiv atferdsterapi (Reme et al., 2013). Denne veiledningen ble utført av helsefaglig utdannet personale med spesialkompetanse på fagområdet. I tillegg fikk
deltagerne etter behov tilbud om bistand fra en jobbkonsulent til å skaffe arbeid eller får hjelp til tilrettelegging på arbeidsplassen. En integrering av disse to tiltakene representerer en unik tilnærming for denne målgruppen, og er et tiltak som befinner seg i et skjæringsfelt mellom et helse- og arbeidsmarkedstiltak (Reme et al., 2013). Intervensjonsprogrammet SFJ ble
presentert som et lavterskeltilbud der brukere kunne bli henvist fra fastlege, saksbehandler hos NAV eller ved å kontakte senteret på eget initiativ (selvhenvisning). Tilbudet hadde kort
15 ventetid og var rettet like mye mot mestring av arbeid som bedring av psykisk funksjon, men med et uttalt mål om å hindre at personer med lettere psykiske lidelser faller ut av arbeidslivet (Reme et al., 2013, s. 10). Rekrutteringen skjedde i perioden 2010-2012. Deltagerne var i alderen 18-60 år og den enkeltes hovedutfordring var knyttet til arbeidsdeltagelse på bakgrunn av psykiske helseproblemer (Reme, Grasdal, Løvvik, Lie & Øverland, 2015). Arbeidsstatus varierte mellom deltagerne, der noen sto uten jobb og ønsket å komme i arbeid, mens andre var i et ansettelsesforhold hvor de var, eller sto i fare for å bli sykemeldt (Reme et al., 2013).
Overordnet viste evalueringen at deltagerne som deltok i intervensjonsprogrammet SFJ oppnådde høyere arbeidsdeltagelse og bedre psykisk helse enn kontrollgruppen.
16
5 Problemstilling
Denne studien har som mål å undersøke effekten av intervensjonsprogrammet Senter for jobbmestring hos subgruppen unge voksne (< 30 år) gjennom å ta utgangspunkt i disse forskningsspørsmålene:
1. Hva kjennetegner subgruppen unge voksne som deltok i SFJ basert på variablene alder, kjønn, utdanningsnivå, trygdeytelse ved inklusjon, arbeidsrelatert forventing og sosial støtte?
2. Hvordan var effekten av SFJ på arbeidsdeltakelse i subgruppen unge voksne ved 12 måneder oppfølging?
3. Hvordan var effekten av SFJ på helseutfall (depresjon og angst) i subgruppen unge voksne ved 12 måneder oppfølging?
4. Kan variablene utdanningsnivå, type trygdeytelse ved inklusjon, arbeidsrelatert forventing og sosial støtte bli sett på som prediktorer for arbeidsdeltagelse ved 12 måneder oppfølging hos subgruppen unge voksne som mottok SFJ?
17
6 Metode
Denne studien baserer seg på datatilfanget innhentet i forbindelse med RCT-studien av intervensjonsprogrammet Senter for Jobbemestring (Reme et al., 2013). For å besvare forskningsspørsmålene vil studien foreta egne kvantitative analyser (t-test, chi-kvadrattest, mixed between-within ANOVA og logistisk regresjonsanalyse). Analyseresultatene vil deretter bli diskutert i lys av relevant forskning og teori. Formålet med de ulike analysene er først og fremst å undersøke eventuelle sammenhenger mellom subgruppen unge voksne og utfall på intervensjonsprogrammet når det kommer til arbeidsdeltagelse og symptomendringer ved 12 måneder oppfølging. Her vil t-test, chi-kvadrattest og mixed between-within ANOVA benyttes. Logistisk regresjonsanalyse vil bli benyttet for å undersøke eventuelle prediktor- effekter på arbeidsdeltagelse som følge av SFJ.
Datatilfanget inneholder både deltagernes selvrapporterte mål på symptom- og
helseplager, men også en rekke andre karakteristikker ved deltagerne som bl.a. alder, kjønn og utdanningsnivå. Det vil følgelig være relevant å innledningsvis benytte deskriptive analyser for å kartlegge hva som kjennetegner studiepopulasjonen unge voksne når det kommer til de nevnte variablene.
Utover de selvrapporterte målene inneholder datatilfanget også registerdata1 med informasjon om trygdeytelser og sysselsetting for alle deltagerne (Reme et al., 2013). Dette ble gjort for at den overordnede effektevalueringen av SFJ ikke skulle være avhengig av deltagernes respons på spørreskjema ved inklusjon eller oppfølging (Reme et al., 2013).
6.1 Utvalg og prosedyre
Deltakerne i studien ble rekruttert som en del av det overordnede forskningsprosjektet.
Potensielle deltakere ble informert om prosjektet og screenet for inklusjons- og eksklusjonskriterier av en klinisk psykolog. Psykologene vurderte om deltagernes selvrapporterte symptomer samsvarte med milde til moderate angst og/eller
depresjonssymptomer. Dersom det forelå andre primære grunner enn milde til moderate mentale lidelser for manglende evne til arbeidsdeltagelse ble deltagere ekskludert. Eksempler på slike eksklusjonskriterier var manglende motivasjon for arbeidsdeltagelse, alvorlig psykisk lidelse, rusproblematikk, graviditet og høy selvmordsrisiko. I tillegg ble deltagere med store
1 Data om utbetaling av trygdeytelser ble hentet fra INFOTRYGD (sykepenger og uføretrygd) og fra ARENA (arbeidsavklaringspenger og dagpenger/individstønad) (Reme et al., 2013, s. 23).
18
språkbarrierer ekskludert fra studien. De kvalifiserte og villige deltagerne ble bedt om å signere informert samtykke (Reme et al., 2015).
Til sammen deltok 1193 deltagere i hovedstudien. Blant disse var 67 % kvinner og 33
% menn (Reme et al., 2013). 52,8 % (n = 630) av deltagerne ble randomisert til intervensjonsgruppen, mens 47,2 % (n = 563) ble randomisert til kontrollgruppen.
Informasjon om hvem som var henviser til prosjektet ble funnet hos 1049 personer i utvalget.
Blant disse ble 336 deltagere henvist fra NAV, 238 deltagere var henvist fra deres fastlege, 351 deltagere tok kontakt selv, 124 deltagere ble henvist av andre tjenesteleverandører (Reme et al., 2013).
Rekrutteringen av deltagerne ble gjort over en periode på tre år (fra juni 2010 – februar 2012). Deltagere inkludert i hovedstudien var født i perioden 1951 til 1992. Ettersom dato for rekruttering for hver deltager ikke er registret i datatilfanget, har jeg inkludert deltagere født i perioden 1980 til 1992 i studien og disse representerer subgruppen unge voksne (< 30 år). Variabelen ‘født’ ble omgjort til den kategoriske variabelen ‘aldersgruppe’, med verdiene; 1 = 1980 – 1992 og 2 = 1951 – 1979.
6.2 Kartleggingsverktøy
Ved inklusjon ble et selvrapporteringsskjema delt ut til alle deltagerne. Dette skjemaet inneholdt blant annet spørsmål om deltagernes bakgrunn og nåværende arbeidssituasjon. I tillegg fikk de spørsmål knyttet til alder, kjønn, utdanningsnivå, opplevd sosial støtte og deres forventning til behandlingen. For å få et bilde av deltagernes psykiske og fysiske plager, var ulike kartleggingsverktøy innlemmet i spørreskjemaet. Disse ble gitt ved inklusjon og enkelte av dem også ved oppfølging slik at eventuelle endringer i symptombelasting kunne
registreres. Under vil kartleggingsverktøy som er relevant for denne studien bli presentert sammen med spørsmålene som ble brukt for å måle forventning og sosial støtte.
Mål av angst- og depresjonssymptomer
Hospital Anxiety and Depression Scale (HADS) (Zigmond & Snaith, 1983) er et av de mest brukte kartleggingsverktøyene i klinikk og psykologisk forskning, og er et relativt godt validert screeninginstrument for psykologisk symptombelastning (psykologisk «distress») (Leiknes, Dalsbø & Siqveland, 2016). Spørreskjemaet består av 14 spørsmål hvor halvparten dekker delskalaen angst (HADS-A), mens resterende spørsmål dekker symptomer på
depresjon (HADS-D). Når disse to delskalaene slås sammen, får vi en totalskala (HADS-T).
19 Ettersom HADS ble utviklet for å kartlegge angst- og depresjonssymptomer hos pasienter under behandling av somatiske lidelser, er somatiske symptomer på angst og depresjon utelatt (Leiknes et al., 2016). Sammenligner man personer med alvorlig somatisk lidelse med friske personer, er det en tendens til at førstnevnte generelt rapporterer høyere symptomnivå på HADS. I tillegg rapporterer flere kvinner enn menn høyere symptomnivå, og eldre høyere enn yngre (Leiknes et al., 2016). De foreslåtte normene som brukes ved kartlegging av
symptomnivå er det noe uenighet om (Leiknes et al., 2016). Normalområdet ved HADS-A og HADS-D er gjerne en skår mellom 0-7, mens en skår mellom 8-10 indikerer milde
symptomer. Moderate og alvorlige symptomer befinner seg henholdsvis mellom 11-14 og mellom 15-21. Når det gjelder totalskåren (HADS-T) er foreslåtte verdier for milde
symptomer på angst og/eller depresjon mellom 8-22 (Leiknes et al., 2016). HADS ble gitt til deltagerne i SFJ både ved inklusjon og ved 12 måneder oppfølging.
Subjektive helseplager
Subjektive Helseplager (SHC) er et standardisert kartleggingsverktøy, som måler hele
spekteret av subjektive helseplager (Ihlebæk, Eriksen & Ursin, 2004). Instrumentet oppgir en liste på 29 vanlige somatiske og psykologiske helseplager og spør etter grad av plager de siste 30 døgn, samt varighet av plagene i dager. I normalbefolkningen er subjektive helseplager ikke uvanlig, og det er rent statistisk normalt å oppleve en form for plage nå og da (Ihlebæk et al., 2004). En fordel med SHC er at det er et sensitivt instrument som registrerer normale plager som ikke er alvorlige nok til å bli fanget opp av en del andre spørreskjemaer (Eriksen, Ihlebæk & Ursin, 1999). Kvinner ser ut til å rapportere flere og mer alvorlige plager enn menn, det samme er tilfellet for eldre sammenlignet med yngre (Eriksen et al., 1999).
Mål på utmattelsessymptomer
The Chalder Fatigue Questionnaire (FQ) er et kartleggingsverktøy som er utviklet for å måle alvorlighetsgrad av ulike utmattelsessymptomer (Chalder et al., 1993). Instrumentet er mye brukt hos pasienter med depresjon uten komorbide utmattelsesassosierte forhold (Ferentinos, Kontaxakis, Havaki-Kontaxaki, Dikeos & Papadimitriou, 2010). Selv om utmattelse kan representere et enkelt fenomen, vil det også være riktig å se på utmattelse langs et kontinuum som kan erfares ulikt fra person til person (Chalder et al., 1993). Kartleggingsverktøyet består av 11 spørsmål som måler symptomer på utmattelse og nivået rangeres på en 4-poengsskala.
20
Spørsmål 1-7 skal måle fysisk utmattelse, mens 8-11 måler psykisk utmattelse (Ferentinos et al., 2010).
Utdanning
I spørreskjemaet ble deltagere bedt om å krysse av for høyeste nivå av utdanning de hadde fullført. Utdanningsvariabelen ble i denne studien omgjort til skala fra grunnskolenivå til høyere utdannelse over 4 år, og avkrysningsalternativet «annet» blir fjernet. Dette ble både gjort med hensyn til lav svarrespons på «annet» og vanskeligheter knyttet til å vurdere hvilket utdanningsnivå «annet» kan betegnes som i en skala fra lavt til høyt utdanningsnivå.
Forventing
Spørsmål fra selvrapporteringsskjemaet som ble tatt med i analysen berører ulike aspekter av forventing. Disse vil bli presentert under. Svarene ble gitt på en Likert-skala. I denne studien ble det vurdert hensiktsmessig å slå sammen enkelte svarkategorier med hensyn til
studiepopulasjonens størrelse (N= 245). Med færre svarkategorier øker antall deltagere i hver kategori. Dette ble også gjort for å tydeligere få frem tendensen til høy eller lav forventning hos deltagerne. Tilsvarende kategorisering av svaralternativene ble gjort i en tidligere studie fra det samme datamateriale (Løvvik et al., 2014). I resultatdelen vil krysstabell bli benyttet for å undersøke studiepopulasjonens grad av forventning, mens logistisk regresjonsanalyse anvendes for å undersøke den prediktive effekten av forventning på arbeidsdeltagelse ved 12 måneder oppfølging.
(1) «Hvis nei, hvor gode muligheter tror du at det er for å få arbeid etter endt
behandling?» (‘arbeid mulig’). Her var det kun deltagere som ikke hadde en jobb å gå tilbake til på daværende tidspunkt som besvarte spørsmålet. Svarene ble gitt på en femdelt Likert- skala, fra «svært gode» til «svært dårlige» En svakhet ved denne Likert-skalaen er at svaralternativ 3, «gode», ikke er nøytralt, men går i en positiv retning. Likert-skalaen ble dermed omgjort til en dikotom variabel der svaralternativ 1-3 ble kodet som «høy
forventning» og 4-5 ble kodet som «lav forventning».
(2) «Jeg har ikke mulighet til å påvirke min egen arbeidssituasjon» (‘påvirke arbeid’). Det neste spørsmålet er knyttet til jobbrelatert mestringstro. Her ble svarene gitt på en seksdelt Likert-skala fra «helt uenig» til «helt enig». Likertskalaen ble omgjort til en dikotom variabel («uenig» og «enig»)
21 (3) «Jeg regner med å være tilbake på jobb i løpet av noen uker» (‘tilbake på jobb’).
Spørsmålet undersøker deltagernes forventing om arbeidsretur. Her ble svarene gitt på en femdelt Likert-skala fra «passer svært godt» til «passer svært dårlig». Likert-skalaen ble omgjort til tre kategorier («høy forventning», «nøytralt» og «lav forventning»).
(4) «Hvis du fortsetter i arbeid, hvilken effekt vil det ha på dine plager?» (‘fortsette arbeid’). Et fjerde spørsmål ble tatt med for å undersøke oppfattet sammenheng mellom arbeid og psykisk helse. Her ble svarene gitt på en femdelt Likert-skala fra «forverre tilstand»
til «svært gunstig effekt». Likert-skalaen ble omgjort til tre kategorier («forverre tilstand»,
«nøytral» og «gunstig effekt».
Sosial støtte
For å vurdere effekten av sosial støtte på utfallet av SFJ ble følgende fire spørsmål tatt med i analysen. Har du i løpet av de siste 14 dagene snakket med: a) «Noen i familien om gleder og sorger?», b) «Noen i familien om helseplager?», c) «Andre, utenom familien om gleder og sorger?», d) «Andre, utenom familien om helseplager?», svaralternativ ja/nei. Disse spørsmålene ble konstruert i forbindelse med hovedstudien (Reme et al., 2013).
6.3 Arbeidssituasjon og trygdeytelse
Informasjon om trygdeytelser og sysselsetting for alle deltagerne ved inklusjon og 12 måneder oppfølging ble innhentet gjennom registerdata i etterkant av studien. Denne oversikten er svært omfattende, og det ble derfor vurdert hensiktsmessig å dele de ulike trygdeytelsene inn i subgrupper. Den første subgruppen ble registrert som I arbeid. Her inngår alle deltagere som var i jobb. Noen av disse var i jobb med delvis sykemelding. Den andre subgruppen inneholder deltagere som ved inklusjon var 100 % sykemeldt og ble registrert som 100 % sykemeldt. Den tredje og siste subgruppen ble registrert som Langtidsytelse og omfatter deltagere som ved inklusjon sto utenfor arbeidslivet. De fleste deltagerne i denne kategorien var oppført med ulike helserelaterte trygdeytelser, i hovedsak AAP og dernest uførepensjon.
Hovedmålet ved 12 måneder oppfølging var å undersøke om deltagerne hadde opprettholdt jobbdeltagelse for de som var i jobb ved inklusjon, eller om de hadde økt sin arbeidsdeltagelse etter at de ble innlemmet i studien. Informasjon om jobbstatus ble i datasettet gjort om til en dikotom sysselsettingsvariabel (suksess/ikke-suksess). Denne kategoriseringen av deltagerne innebærer at kandidater som for eksempel opprettholdt sin
22
arbeidsdeltagelse, økte sin arbeidsdeltagelse og ikke lenger mottok sykemelding eller gikk fra 100 % sykemelding til gradert sykemelding, ble kodet «suksess». Deltagere som derimot hadde redusert sin arbeidsdeltagelse ved 12 måneders oppfølging ble kodet «ikke-suksess».
6.4 Primære analyser av datatilfanget
I forkant av analysene for denne studien, ble det foretatt en gjennomgang av datasettet i IBM SPSS Statistics 26.0 med hensyn til normalfordeling, uteliggere og manglende verdier (missing). I primæranalysen ble de mest sentrale avhengige variablene undersøkt, deriblant kartleggingsverktøyene som måler tilstedeværelse av psykiske plager (HADS) og helseplager (FQ, SHC).
Normalfordeling. Normaliteten ble vurdert både statistisk og grafisk for hele utvalget (18-60 år) og for subgruppen unge voksne. Når det gjelder hele utvalget viste
normalitetstesten, Shapiro-Wilk signifikansverdier < .05 for alle de nevnte variablene. De deskriptive analysene viste asymmetri i fordelingen indikert av skjevhet og kurtose. Dette trenger ikke å tolkes som et problem med selve skalaen, men kan reflektere, i likhet med mange mål brukt ved sosialvitenskaplig analyse, egenskaper ved selve konstruktet som måles (Field, 2013, s. 170; Pallant, 2013, s. 59). Det store utvalget (n = 1193) kan påvirke grad av skjevhet og kurtose fordi flere av testene blir for sensitive ved store utvalg (Tabachnick, Fidell & Ullman, 2007, s. 80). Histogrammene og Normal Q-Q Plots viste tilfredsstillende form og rett linje for normaldistribusjon for samtlige kartleggingsverktøy og det ble
konkludert med at fordelingen i variablene var tilstrekkelig normalfordelt til at det ikke ville utgjøre en risiko for resultatene av de ulike analysene.
Når det gjelder subgruppen unge voksne, viste Shapiro-Wilk signifikansverdier < .05 for alle de nevnte variablene (HADS, SHC, FQ) ved inklusjon. Histogrammene og Normal Q- Q Plots viste likevel ikke store avvik i normalitet. Selv om utvalgsstørrelsen var betydelig mindre for gruppen unge voksne sammenlignet med hele populasjonen, var det likevel tilstrekkelig antall kandidater for å kunne foreta parametriske analyser (Field, 2013, s. 172).
Denne konklusjonen understøttes også ved at det kun var variabelen SHC som har nevneverdig mange uteliggere.
Ved 12 måneder oppfølging viste Shapiro-Wilk signifikansverdi > .05 for HADS-A, men ikke HADS-D eller HADS-T. Dette indikerer at angstvariabelen ved 12 måneder oppfølging var statistisk normalfordelt. Histogrammene og Normal Q-Q Plots viste likevel
23 ikke store avvik i normalitet når det gjelder HADS-D og HADS-T, og parametriske analyser vil bli brukt på samtlige symptommål.
Uteliggere. Gjennom deskriptive analyser kom det frem at variabelen SHC hadde flere uteliggere. Ettersom gjennomsnittsverdien og «5% Trimmed Mean» ikke varierte i stor grad, kan vi anta at uteliggerne ikke var for ekstreme og dermed befinner seg innenfor rimelig avstand fra resten av fordelingen.
Tabell 1.
Mean 5 % Trimmed Mean
HADS-T 18,89 18,78
HADS-A 11,23 11,23
HADS-D 7,65 7,55
SHC 19,12 18,64
FQ 19,00 18,88
Manglende verdier. Little's MCAR test av kartleggingsverktøyene, HADS (ved inklusjon og ved 12 måneder oppfølging), SHC og FQ hos subgruppen unge voksne viste Chi-Square = 11,362, DF =14, Sig. = ,657, som indikerer at manglende verdier mangler ved tilfeldighet.
Dette resultatet antydet at manglende verdier ikke ville påvirke resultatene i analysene (Tabachnick et al., 2007, s. 63).
6.5 Etiske vurderinger
Studien ble utført i samsvar med alle prinsippene i Helsingfors-erklæringen. Personlig
konfidensialitet ble garantert, og informert samtykke ble signert av hver deltager med vekt på retten til å trekke seg fra studien når som helst uten noen forklaring (Reme et al., 2015). I tillegg ble prosjektet godkjent av REK (Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk) (Reme et al., 2015). Godkjenningen gjelder også for denne studien.
Resultater fra studier som dette kan gi implikasjon for videre forskning og i prinsippet påvirke politiske avgjørelse hva gjelder helse- og arbeidstiltak til unge voksne. Hensyn til hvordan resultater presenteres, og eventuelt tolkes blir dermed viktig.
24
7 Resultater
7.1 Beskrivelse av deltagerne ved inklusjon
Denne studien undersøkte effekten av intervensjonsprogrammet SFJ hos studiepopulasjonen unge voksne (< 30 år). 20,5 % (n= 245) av deltagerne i hele populasjonen (18 – 60 år) befant seg i denne aldersgruppen. Medianalderen i utvalget var 27 år (dersom 2011 brukes som referanseår for rekruttering). Av de 245 deltagerne var 61,6 % kvinner, mens 38,4 % var menn. Chi-kvadrattest (med Pearson Chi-Square) viste at i gruppen unge voksne var det signifikant færre kvinner enn menn sammenlignet med den eldre gruppen, X² (1, n = 1193) = 4,37 = p = ,036. Hos gruppen unge voksne var den randomiserte fordelingen mellom
intervensjonsgruppen og kontrollgruppen henholdsvis 56,3 % (n = 138) deltagere i intervensjonsgruppen og 43,7 % (n = 107) deltagere i kontrollgruppen.
7.1.1 Utdanningsnivå
Deskriptive analyser av gruppen unge voksne viste at 9,1 % hadde kun fullført grunnskolen, 52,6 % hadde kun fullført videregående skole, 26,3 % hadde tatt en høyere utdanning (mellom 1-4 år) og 12,1 % hadde tatt en høyere utdannelse over 4 år. Chi-kvadrattest (med Pearson Chi-Square) viste signifikante forskjeller mellom gruppen unge voksne og den eldre gruppen når det gjelder utdanningsnivå, X² (3, n = 1125) = 50,85 = p = ,000, Cramer’s V = ,213. Dette indikerer at den eldre gruppen hadde høyere utdanningsnivå enn gruppen unge voksne.
7.1.2 Forventning
Fra krysstabell svarte 51 % «høy forventning», mens 49 % svarte «lav forventning» på spørsmålet «Hvis nei, hvor gode muligheter tror du at det er for å få arbeid etter endt behandling?». På spørsmålet, «Jeg har ikke mulighet til å påvirke min egen
arbeidssituasjon», svarte 37,7 % «enig», mens 62,3 % av deltagerne svarte «uenig». På spørsmålet «Jeg regner med å være tilbake på jobb i løpet av noen uker», svarte 28 % «høy forventning», 36,5 % «nøytralt» og 35,5 % svarte «lav forventning». På spørsmålet «hvis du fortsetter i arbeid, hvilken effekt vil det ha på dine plager?» svarte 47,5 % «forverre», 12,7 %
«nøytralt» og 39,8 % «gunstig effekt». Chi-kvadrattest for uavhengige utvalgt (med Pearson
25 Chi-Square) viste signifikante forskjeller mellom aldersgruppene på variabelen ‘fortsette i arbeid’, X² (2, n = 1096) = 6,1 = p = .047, Cramer’s V = .059. Resultatet indikerer at
subgruppen unge voksne hadde lavere forventing om at videre arbeid ville ha en positiv effekt på plagene sammenlignet med den eldre gruppen. Tilsvarende signifikantverdier ble ikke funnet for de andre forventningsvariablene.
7.1.3 Sosial støtte
Deskriptive analyser viste at på spørsmål om deltagerne i løpet av de siste 14 dagene hadde snakket med noen i familien om gleder og sorger, svarte 80,3 % bekreftende, mens 19,7 % svarte avkreftende, og med familien om helseplager, svarte 62 % bekreftende, mens 38 % svarte avkreftende. På spørsmål om deltagerne hadde snakket med noen utenom familien om gleder og sorger, svarte 76 % bekreftende, mens 24 % svarte avkreftende, og utenom familien om helseplager svarte 58,4 % bekreftende og 41,6 % svarte avkreftende. De deskriptive analysene indikerer at det er en gjennomgående høyere prosentandel i gruppen unge voksne som opplever sosial støtte både i og utenfor familien, i forhold til de som ikke gjør det.
Gjennom Chi-kvadrattest for uavhengig utvalg (med continuity correction) ble det undersøkt om denne tendensen skilte seg fra de eldre deltagerne. Resultatene viste at det ikke var signifikante forskjeller mellom aldersgruppene på noen av spørsmålene.
7.1.4 Arbeidssituasjon ved inklusjon
Deskriptive analyser av fordelingen mellom de tre subgruppene; i arbeid, 100 % sykemeldt og langtidsytelse viste at 32,7 % av deltagerne i gruppen unge voksne var i arbeid med eller uten ytelse, 35,9 % var 100 % sykemeldt og 31,4 % mottok en eller annen form for langtidsytelse ved inklusjon. Gjennom Chi-kvadrattest for uavhengig utvalg (med Pearson chi-square) ble det undersøkt om denne fordelingen var signifikant forskjellig fra fordelingen i den eldre gruppen. Resultatene viste at det ikke var tilfellet, X² (2, n = 1193) = 1,19 = p = ,550, Cramer’s V = ,032. Det indikerer at gruppen unge voksne sammenlignet med den eldre gruppen var omtrent likt representert i de tre subgruppene ved inklusjon.
7.1.5 Helseplager ved inklusjon
Gjennomsnittlig varighet av psykisk plager før de ble henvist til prosjektet var 6,6 år hos gruppen unge voksne, mens hos de eldre deltagerne var gjennomsnittstiden 9,1 år. Blant
26
gruppen unge voksne oppga 78,6 % symptomer på angst (HADS-A) utenfor normalområdet (> 8), mens 37,3 % oppga tilsvarende symptomnivå for depresjon (HADS-D). Dette indikerer at flertallet av deltagerne i gruppen unge voksne lå over grenseverdi for en angstlidelse.
Independent samples t-test viste at det var signifikante forskjeller i skårer på angstnivå mellom gruppen unge voksne (M = 11,23, SD = 3,64) og de eldre deltagerne (M = 10,53, SD
= 4,07), t (410,27) = 2,60, p = ,010, two-tailed) ved inklusjon. Tilsvarende signifikante forskjeller mellom gruppene var ikke til stede ved depresjon (HADS-D). For gruppen unge voksne lå gjennomsnittsverdien på HADS-D under klinisk terskelverdi (M = 7,64). Når det gjelder helsemålet SHC viste independent t-test at det var signifikante forskjeller mellom gruppen unge voksne (M = 19,12, SD = 9,54) og de eldre deltagerne (M = 20,91, SD = 10,90), t (421,8) = -2,54, p = ,011, two-tailed). Det indikerer at den eldre gruppen rapporterte flere subjektive plager enn den yngre gruppen. Det var ingen signifikante forskjeller mellom aldersgruppene på de andre helsemålene.
Tabell 2
Gjennomsnittsskårer og signifikansverdier ved inklusjon (gruppeforskjeller mellom unge voksne og den eldre gruppen)
< 30 30-60 år t-test for Equality of Means
M SD M SD t-verdi Sig. (2-tailed)
År med psykiske plager* 6,6 5,8 9,1 10,5 -4,70 ,000
Angst (HADS-A)* 11,23 3,64 10,53 4,07 2,69 ,010
Depresjon (HADS-D) 7,65 3,81 8,18 4,05 -1,83 ,067
Total (HADS-T)* 18,89 6,31 18,71 7,04 ,369 ,712
Subjektive helseplager (SHC)* 19,12 9,54 20,91 10,90 -2,54 ,011 Utmattelsessymptomer (FQ) 19,00 5,84 19,50 5,87 -1,18 ,235
*Equal variances not assumed
Independent samples t-test ble brukt for å undersøke eventuelle tilfeldige forskjeller mellom SFJ og kontrollgruppen på helsemål ved inklusjon. Resultatene viste at på samtlige HADS- mål skåret kontrollgruppen signifikant høyere enn intervensjonsgruppen.
7.2 Effekt av SFJ på arbeidsdeltakelse - stratifisert på alder
Hvordan var effekten av SFJ på arbeidsdeltakelse i subgruppen av unge voksne ved 12 måneder oppfølging?
27 Gjennom krysstabell av hele populasjonen (18-60 år) viste resultatene at blant deltagerne som mottok SFJ var 44,2 % helt eller delvis i jobb 12 måneder relativt til inklusjon, sammenlignet med 37,3 % i kontrollgruppen. Krysstabell av subgruppen unge voksne viste derimot at andelen som oppnådde jobbsuksess var høyere i kontrollgruppen (43,4 %) enn hos intervensjonsgruppen (40,9 %). Dette kan bety at for deltagere i gruppen unge voksne foreligger det en negativ marginaleffekt og resultatet går i motsatt retning av hovedstudiens funn. For å undersøke om forskjellen mellom betingelsene var stor nok til å utelukke at dette skyldes tilfeldigheter, ble Chi-kvadrattest for uavhengighet (med Continuity Correction) utført. Resultatene indikerte at det ikke var signifikante forskjeller mellom intervensjons- og kontrollgruppen, X² (1, n = 243) = ,070, p = ,792, phi = -,025.
Krysstabell viste at andelen eldre deltagere i SFJ (45,1 %) som oppnådde økt
arbeidsdeltagelse ved 12 måneder oppfølging var høyere enn andelen unge voksne i SFJ (40,9
%). Chi-kvadrattest for uavhengighet (med Continuity Correction) viste imidlertid ikke- signifikant resultater, X² (1, n= 629) = ,621, p = ,431, phi = ,035).
Figur 4. Arbeidsdeltagelse etter 12 måneder for henholdsvis gruppen unge voksne og øvrige deltakere i de to betingelsene ‟intervensjon/SFJ” og ‟kontroll”
7.3 Effekt av SFJ på mental helse - stratifisert på alder
40,90%
45,10%
43,4 %
35,80%
0,00%
5,00%
10,00%
15,00%
20,00%
25,00%
30,00%
35,00%
40,00%
45,00%
50,00%
< 30 år > 30 år
SFJ Kontroll
