i
Forutsetninger for gjennomslag?
En analyse av Miljøpartiet De Grønnes ideologiske rom
Anbjørg Tovsrud
Masteroppgave i statsvitenskap Institutt for statsvitenskap UNIVERSITETET I OSLO
Februar 2017
Antall ord: 34 692
ii
iii
Forutsetninger for gjennomslag?
En analyse av Miljøpartiet De Grønnes ideologiske rom
iv
© Anbjørg Tovsrud 2017
Forutsetninger for gjennomslag? En analyse av Miljøpartiet De Grønnes ideologiske rom Anbjørg Tovsrud
http://www.duo.uio.no/
Trykk: CopyCat, Oslo
v
Sammendrag
Oppgaven tar utgangspunkt i Miljøpartiet De Grønnes (MDG) økte oppslutning de senere årene, og søker å kaste lys over hvorvidt denne utviklingen kommer til å fortsette. Dette gjøres ved hjelp av konseptet politisk rom, hvilket på den ene siden angir hvorvidt det finnes velgere som kan komme til å stemme på et nytt parti som søker å etablere seg innenfor et partisystem, og på den andre siden hvorvidt det allerede finnes partier som okkuperer den aktuelle politiske posisjonen som det nye partiet inntar. Oppgaven fokuserer på dette andre aspektet ved begrepet og legger til grunn at
Venstre og Sosialistisk Venstreparti (SV) har blitt identifisert som blokkeringspartier som forhindrer MDG fra å få nasjonalt gjennomslag. Problemstillingen tar sikte på å belyse i hvilken grad SV og Venstre faktisk okkuperer det miljøpolitiske rommet i norske politikk, og hvorvidt MDG inntar en miljøpolitisk posisjon som er distinkt forskjellig fra de andre partienes miljøpolitikk.
For å besvare problemstillingen gjennomfører jeg idéanalyser av de tre partienes miljøpolitikk.
Disse supplerer jeg med intervjuer med representanter fra hvert av partiene. Som et analyseverktøy i arbeidet med idéanalysene benyttes fire idealtyper som klassifiserer de tre partienes miljøpolitikk;
nemlig industrialisme, grønn forvaltning, økologisk modernisering og grønn politikk. I tillegg viser analysen til tre nivåer av ideer: public philosophies, problemdefinisjoner og tiltak.
Den empiriske analysen dokumenterer at SV og Venstre kan knyttes til idealtypen for «økologisk modernisering», mens MDG er sterkere forankret i idealtypen for «grønn politikk». Dette innebærer at MDGs miljøpolitikk bør anses som distinkt annerledes enn miljøpolitikken til SV og Venstre. Om man ser dette i sammenheng med begrepet politisk rom, viser resultatet at MDG har en miljøpolitisk profil som på det idémessige plan skiller lag med de andre to partiene. Dette antyder at partiet på
«tilbudssiden» innehar et selvstendig politisk rom. Hvorvidt det er tilstrekkelig etterspørsel blant velgerne for den særegne ideologiske posisjonen til MDG gir denne masteroppgaven ikke grunnlag for å slutte noe om. Partiet har inntatt en fremtredende rolle i ordskiftet omkring miljøspørsmål, men er avhengig av at disse spørsmålene står sentralt blant velgerne for å etablere seg i det norske partisystemet.
vi
vii
Forord
Jeg har vært heldig som fikk skrive masteroppgave om mitt favorittema, nemlig miljøpolitikk. Det var ikke en selvfølge, men du verden så fint det var når designet endelig falt på plass. Det er selvfølgelig noen som må takkes i forbindelse med at prosjektet nå avsluttes.
Øivind Bratbergs dyktige veiledning har vært helt avgjørende for at denne oppgaven ble til. Hans evne til å fange opp mine ideer og hjelpe meg å sette dem inn i en sammenheng var avgjørende i oppgavens innledende fase, mens hans presise tilbakemeldinger og gode forslag var uunnværlig i den avsluttende fasen. Ikke minst er han en kjempeinspirasjon når det gjelder å arbeide med språk og ideer innenfor statsvitenskap. Tusen takk!
Ola Elvestuen, Lars Gaupset og Heikki Holmås: Tusen takk for at dere stilte opp på intervjuer og villig delte deres tanker rundt miljøpolitikk og øvrig politikk!
Tusen takk til Evelyn Utigard for oppmuntrende ord, og for korrekturlesning og kreative innspill helt på tampen.
Alessandro: Grazie mille!
Eventuelle feil eller mangler er selvfølgelig mitt ansvar.
viii
ix
Innholdsfortegnelse
1. Introduksjon 1
1.1. Grønne partier 1
1.2. Politisk rom og politiske mulighetsstrukturer 3
1.3. Formål og problemstilling 5
1.4. Miljøpartier og miljøvelgere 7
1.5. Oppgavens struktur 9
2. Metode 10
2.1. Idéanalyse 10
2.2. Ideer og ideologi 13
2.3. Hvorfor og hvordan studere ideer? 15
2.4. Datamateriale 18
2.5. Intervjuer 20
2.6. Vitenskapsteoretisk plassering, validitet og reliabilitet 23
3. Teoretisk rammeverk 27
3.1. Industrialisme 29
3.2. Grenser for vekst 30
3.3. Problemløsning: Grønn forvaltning 31
3.4. Økologisk modernisering 33
3.5. Grønn politikk 34
4. Analyse 37
4.1. Miljøpartiet De Grønne 37
4.1.1. Eksplisitt miljøpolitikk 37
4.1.2. Øvrig miljøpolitikk 46
4.1.3. Intervju 51
4.1.4. Oppsummering 53
4.2. Venstre 56
4.2.1. Eksplisitt miljøpolitikk 56
4.2.2. Øvrig miljøpolitikk 66
4.2.3. Intervju 72
x
4.2.4. Oppsummering 75
4.3. Sosialistisk Venstreparti 77
4.3.1. Prinsipprogrammet 79
4.3.2. Eksplisitt miljøpolitikk 83
4.3.3. Øvrig miljøpolitikk 86
4.3.4. Intervju 87
4.3.5. Oppsummering 89
4.4. Sammenfatning av de tre analysene 91
5. Konklusjon og veien videre 93
5.1. Forutsetninger for gjennomslag? 93
5.2. Metodologiske implikasjoner 94
5.3. Veien videre 95
Litteraturliste 97
Vedlegg 103
xi
Tabeller
Tabell 3.1: Klassifisering av miljødiskurser ……….. 29
Tabell 3.2: Analyseskjema ……….… 36
Tabell 4.1: Oppsummering av MDGs bærende ideer……….… 55
Tabell 4.2: Oppsummering av Venstres bærende ideer………..… 77
Tabell 4.3: Oppsummering av SVs bærende ideer……….… 91
i
1
1. Introduksjon
Ved stortingsvalget i 2013 gjorde Miljøpartiet De Grønne (MDG) for første gang sitt inntog på Stortinget. Rasmus Hansson ble da valgt inn som partiets eneste representant, etter at MDG oppnådde 5,5 % oppslutning i Oslo valgkrets. I 2015 gjorde partiet sitt beste lokalvalg noensinne, der deres nasjonale oppslutning økte fra 0,9 % i 2011 til 4,2 % (Jupskås 2013:131, NTB 2015).
Relativt til enkelte av sine europeiske søsterpartier (for eksempel i Tyskland og i Sverige), har MDG i Norge måttet vente lenge på sitt politiske gjennombrudd - de stilte for første gang til valg i 1989, men endte da opp med kun 0,4 prosent av stemmene og ingen representanter på Stortinget (Berntsen 2011:287).
Hvorvidt MDGs velgeroppslutning vil fortsette å øke, slik at partiet også vil være et stortingsparti i fremtiden, eller om oppslutningen vil avta igjen, er det flere elementer som kan bidra til å predikere.
Ett av disse elementene – nemlig andre partiers politiske posisjoner – vil utgjøre temaet for denne oppgaven. Jeg vil i de kommende avsnittene skape en oversikt over elementer som spiller inn for å forklare grønne partiers tilblivelse og videre oppslutning, før jeg i kapittel 1.3 vil presentere oppgavens problemstilling. Jeg vil først presentere hva det er som kjennetegner grønne partier og deres forekomst i Europa, før jeg vil utlede begrepet politisk rom og forklare hvordan dette kan bidra til å gi en indikasjon på MDGs videre fremtid.
1.1. Grønne partier
MDG er medlem av partisammenslutningene European Green Party og Global Greens. De er med dette en del av en global grønn bevegelse, og har som nevnt fremgangsrike søsterpartier i flere land (Miljøpartiet De Grønne 2016). Richardson og Rootes (1995) tar i boken «The Green Challenge»
for seg utviklingen av grønne partier i utvalgte europeiske land, og undersøker hvorfor de har eller ikke har oppnådd politiske gjennomslag. Mellom de ulike landene finner de store variasjoner i hvordan de grønne partiene har utviklet seg. For det første påpeker de at selv om økt miljøbevissthet i befolkningen som regel er nødvendig for grønne partiers gjennomslag, så er ikke dette alltid nok.
Det finnes flere eksempler på stater der miljøbevissthet florerer, men hvor grønne partier ikke får
2
gjennomslag (Rootes 1995:232-233). Likeså har det vist seg at grønne partier ikke er en nødvendig følge av en bred nasjonal miljøbevegelse. Dette forklares med at miljøorganisasjoner ofte har et annet ideologisk utgangspunkt enn grønne politiske partier. I tillegg hevdes det at organisasjonenes historie og institusjonelle forankring forhindrer at politiske partier springer ut fra dem. Det påpekes at massemobiliseringer sjelden er forårsaket av miljøorganisasjoner. Rootes trekker likevel frem at grønne partier i flere land, blant annet Sverige, Vest-Tyskland og Østerrike, har sprunget ut i fra antikjernefysiske bevegelser. Dette forklares med at slike bevegelser gjerne oppstår i sammenheng med konkrete politiske bestemmelser og dermed har en begrenset tidshorisont. Bevegelsene består gjerne av aktivister med ulike organisasjonelle tilhørigheter som finner sammen gjennom en felles tidsbegrenset sak, og som i ettertid samarbeider om å utvikle grønne partier (Rootes 1995:236-237).
Videre fremholder Rootes den politiske konkurransen som særlig viktig for å forklare hvorfor grønne partier slår gjennom i enkelte land der høy miljøbevissthet er utbredt blant befolkningen, mens partiene forblir marginaliserte i andre land med samme grad av miljøbevisste borgere. En klassisk forklaring er at venstresidepartier som oppsto på 1960-tallet, slik som Sosialistisk Venstreparti (SV) i Norge, har kommet til å okkupere deler av det politiske rommet som grønne partier har plassert seg i i andre land. Disse partiene har oppnådd sakseierskap til miljøpolitikk, og har dermed mobilisert miljøvelgere til fordel for grønne partier (Rootes 1995:242).
Richardson vektlegger betydningen av at grønne partier ikke kan plasseres innenfor det
konvensjonelle, antroposentriske høyre-venstre-spektrumet som kjennetegner partisystemene i samtlige av landene boken tar for seg. Han påpeker at grønne partier i stedet har et biosentrisk verdenssyn, som blant annet kjennetegnes av at de legger planetens tåleevne til grunn, og aksepterer at en stadig voksende økonomi ikke er forenlig med planetens behov. Grønne partier karakteriserer gjerne politikk som støtter opp om en vekstavhengig økonomi som «grå», mens grønn politikk står som motsatsen til det grå (Richardson 1995:9-11). Dette utgjør et viktig poeng for denne studiens design. Jeg vil ikke forsøke å presse MDG inn i det konvensjonelle høyre-venstre-spektrumet. I stedet vil jeg la grønt-grått-spektrumet utgjøre et utgangspunkt for analysen. MDG vil dermed bli analysert på sine egne premisser. SV og Venstre vil bli forsøkt plassert inn i dette samme
miljøpolitiske spektrumet. Dette kan gjøres fordi det er partienes miljøpolitikk som vil bli vektlagt, mens deres øvrige politikk og ideologiske forskjeller vil komme i bakgrunnen. Kapittel tre, om studiens teoretiske rammeverk, vil ta for seg dette i detalj.
3 1.2. Politisk rom og politiske mulighetsstrukturer
Det at det politiske gjennombruddet for grønne partier i noen land har latt vente på seg har ofte blitt forklart ved hjelp av begrepet politisk rom og i hvilken grad grønne aktivister har evnet å utnytte det eventuelle rommet. Det antas at det politiske rommet må være av en viss størrelse før et nytt parti kan lykkes med å mobilisere velgere. Denne forklaringen har blitt brukt også på det norske tilfellet, der tilstedeværelsen av andre partier som har profilert seg som miljøpartier – i hovedsak SV og Venstre – har sett ut til å blokkere MDGs mulighet til å mobilisere velgere (Jupskås 2013:135-136).
Med utgangspunkt i dette diskuterer Jupskås (2013) de ulike elementene som spiller en rolle for hvorvidt MDG kan få parlamentarisk gjennomslag i Norge. Konkret tar han for seg SVs og Venstres profileringssaker, vurderer i hvilken grad partiene har sakseierskap til grønn politikk, og hvilke koblinger disse partiene har til grønne sosiale bevegelser. Jupskås baserer seg på data om velgernes oppfatninger av partiene, og finner at velgernes etterspørsel etter et grønt parti i Norge ikke har blitt noe særlig større i løpet av det siste tiåret. Videre påpeker han at både SV og Venstre fortsatt
mobiliserer miljøengasjerte velgere, og at befolkningen generelt fortsatt har stor tiltro til disse partienes miljøpolitikk (Jupskås 2013:140).
Jupskås opererer med en bred definisjon av begrepet politisk rom; begrepet er todelt, og omhandler både politikkens etterspørselsside og en sofistikert forståelse av politiske mulighetsstrukturer.
Politikkens etterspørsel omhandler velgernes preferanser – som kan endre seg i tråd med for eksempel økt utdanningsnivå, mens et partis politiske mulighetsstrukturer særlig omhandler de andre partienes politiske posisjoner (altså politikkens tilbudsside). Legger man en utvidet forståelse til grunn, kan man også inkludere valgordningen, medienes dekning og tilstedeværelsen av
støttespillere utenfor partipolitikken, for eksempel sosiale bevegelser som en del av dette begrepet (Jupskås 2013:132-133). Med andre ord kan det politiske rommet sies å utgjøre premissene de politiske partiene konkurrerer under.
4
Begrepet politiske mulighetsstrukturer ble opprinnelig utviklet for forskning på sosiale bevegelser, og betegner i hvilken grad et politisk system var åpent og tilgjengelig for slike bevegelser, og som dermed kunne bidra til å forklare hvorfor sosiale bevegelser spilte viktige roller i enkelte stater, mens de i andre ikke vant frem (Arzheimer og Carter 2006:422). For eksempel benyttet Kitschelt konseptet for dette formålet da han studerte variasjonene mellom antikjernekraftbevegelser i fire ulike land. Hans operasjonelle forståelse av begrepet tilsier at de politiske mulighetsstrukturene utgjør den totale summen av de politiske input- og outputstrukturene; der inputstrukturer innebærer egenskaper ved det politiske systemet - som for eksempel antall politiske partier, forholdet mellom lovgivende og utøvende makt, og forholdet mellom interessegrupper og utøvende makt, mens outputstrukturene tilsa i hvilken grad systemet var i stand til å iverksette politikk som imøtekom de sosiale bevegelsenes interesser. Kitschelt ville med dette kunne måle de politiske systemenes evne til å omsette de sosiale bevegelsenes krav til utført politikk (Kitschelt 1986:62-63). Van der Heijden (2006:28) ser de politiske mulighetsstrukturene som ett av statsvitenskapens viktigste bidrag for å forstå sosiale bevegelser og deres grad av suksess, i tillegg til deres valg av strategier,
handlingsrepertoar og organisasjonsstrukturer. Begrepet hadde hittil kun vært benyttet på lokale og nasjonale tilfeller, og han søkte å videreutvikle det, slik at det også kunne nyttiggjøres for analyse av sosiale bevegelser (særlig miljøbevegelsen) tilhørende internasjonale arenaer.
Vi ser dermed at de politiske mulighetsstrukturene er relevante på flere ulike politiske nivåer (lokalt, nasjonalt og globalt), i tillegg til innad i et partisystem – hvilket er fokuset for denne oppgaven. Når jeg nå skal operasjonalisere dette begrepet for at det skal fungere som et grunnlag for oppgavens problemstilling vil jeg kun ta utgangspunkt i det Kitschelt omtalte som
inputstrukturer. Som nevnt trekker Jupskås frem de andre partienes politikk, valgordningen,
medienes dekning og støttespillere utenfor partipolitikken som elementer som bidrar til å utgjøre de politiske mulighetsstrukturene for et politisk parti (Jupskås 2013:132-133). Hva angår de øvrige partienes politikk, hevder Meguid (2005) at det kan være vanskelig å etablere nye politiske nisjepartier dersom det finnes etablerte partier som okkuperer den aktuelle politiske posisjonen.
Hun finner at måten de etablerte partiene reagerer på i møte med nye nisjepartier som regel spiller en sentral rolle for hvorvidt et nytt parti får gjennomslag, og påpeker at det kan være strategiske hensyn som tilsier hvorvidt etablerte partier enten vil ignorere nyetablerte nisjepartier og/eller saken de fokuserer på, støtte opp om deres sak eller ta til motmæle. Hun viser så hvordan hver av disse
5 tilnærmingene til det nye partiet øker eller reduserer sannsynligheten for at det nyopprettede partiet skal få politisk gjennomslag, og at de etablerte partiene i enkelte tilfeller kan gjøre at nisjepartiets sak gjør suksess, selv om selve partiet ikke får gjennomslag (Meguid 2005:354-357).
1.3. Formål og problemstilling
Med dette utgangspunktet ønsker jeg her å gå nærmere inn på den delen av de politiske mulighetsstrukturene som omhandler de andre politiske partienes posisjoner i det et nytt parti forsøker å etablere seg. Mer spesifikt ønsker jeg å undersøke i hvilken grad SV og Venstre, partiene Jupskås (2013:135) og Aardal (2015:69) identifiserer som blokkeringspartier for MDG, okkuperer de miljøpolitiske posisjonene som MDG har programfestet. I praksis vil dette innebære at jeg i tillegg til å undersøke SVs og Venstres miljøpolitikk, også undersøker MDGs miljøpolitikk. Dette for å kunne avgjøre i hvilken grad MDG tilbyr en form for miljøpolitikk som er distinkt annerledes enn hva de øvrige partiene tilbyr. Hvis dette er tilfellet, kan dette være én av flere mulige
forklaringer på MDGs økte oppslutning i de senere årene. De øvrige bestanddelene i
mulighetsstrukturkonseptet vil ikke utgjøre en del av den kommende analysen, men vil i stedet kunne bli gjenstand for senere studier.
Problemstillingen jeg tar sikte på å besvare lyder som følger:
I hvilken grad okkuperer blokkeringspartiene SV og Venstre det miljøpolitiske rommet i norsk politikk? Inntar MDG en miljøpolitisk posisjon som de andre partiene ikke allerede har okkupert?
Det overordnede formålet med å besvare problemstillingen vil være å gi en indikasjon på i hvilken grad det er sannsynlig at MDGs oppslutning vil fortsette å øke. Dette vil kunne gjøres fordi
mulighetsstrukturene sies å ha påvirkning på hvorvidt et nytt parti vil lykkes (Jupskås 2013). Vel å merke vil dette kun være en vag indikasjon; dette fordi de øvrige miljøpartienes politikk kun er én av flere dimensjoner ved MDGs politiske mulighetsstrukturer, som igjen utgjør én av to deler av partiets politiske rom. En fullstendig kartlegging av MDGs politiske rom ville i tillegg måtte inkludere studier av hvordan de øvrige elementene av de politiske mulighetsstrukturene – som
6
valgordningen, medienes dekning og ikke-partipolitiske støttespillere – påvirker partiets muligheter for gjennomslag. I tillegg ville man måtte gjennomføre kvantitative studier av velgernes
etterspørsel; altså kartlegge hvilke holdninger som finnes blant velgerne. Hva en analyse av den programfestede politikken likevel kan bidra med er en vurdering av i hvilken grad MDG har etablert en særegen miljøpolitisk posisjon, hvilket ifølge Meguid er en forutsetning for partiets gjennomslag.
Oppgavens tittel; nemlig «Forutsetninger for gjennomslag?» henspiller på samtlige av de nevnte elementene i det politiske rommet som i større eller mindre grad vil måtte være tilstede dersom MDG skal øke sin politiske oppslutning. For å ta sistnevnte først, vil det være nødvendig at det finnes noen velgere som etterspør politikken MDG tilbyr. Dette har igjen sammenheng med hvorvidt MDG tilbyr de aktuelle velgerne, det vil si miljøvelgerne, en miljøpolitikk som er distinkt forskjellig fra den miljøpolitikken som allerede tilbys av SV og Venstre – og at noen av velgerne anser MDGs politikk som bedre enn alternativene. Imidlertid kan det tenkes at dette ikke
nødvendigvis er et absolutt krav for at MDG skal kunne øke sin oppslutning, i og med at andre eksterne elementer kan spille en rolle, som for eksempel misnøye med SV og/eller Venstre eller at det skapes en illusjon blant velgerne om at MDG tilbyr en politikk velgerne ønsker (det ville da være velgernes oppfatning av politikken som var avgjørende, heller enn partiets faktiske politiske tilbud). Uansett vil oppgavens problemstilling like fullt studere en avgrenset del av MDGs politiske rom, og overlate de øvrige bestanddelene til fremtidige studier.
En hypotese som kan avledes ut i fra problemstillingen er at man grunnet SVs og Venstres
identiteter som henholdsvis et sosialistisk og et sosialliberalt parti (SV 2015 og Venstre 2015), vil kunne anta at disse identitetene har førsteprioritet, mens deres miljøpolitikk kun vil uttrykkes på en måte som er i samsvar med disse idétradisjonene. Skulle dette være tilfellet, kan dette i seg selv bidra til å åpne opp MDGs miljøpolitiske mulighetsstruktur, i og med at dette partiet i større grad vil ha mulighet til å la miljøpolitikken være førsteprioritet. Likeså er det grunnlag for å anta at MDGs politikk vil være i tråd med politikken andre partier i den grønne partifamilien fører, hvilket som nevnt vil være kvalitativt forskjellig fra politikken de såkalte «grå» partiene fører.
7 1.4. Miljøpartier og miljøvelgere
Problemstillingen forutsetter at partiene som studeres faktisk utgjør det miljøpolitiske rommet i norsk politikk. Videre er problemstillingen kun relevant for MDGs faktiske forutsetninger for politisk gjennomslag dersom det også finnes en velgergruppe som lar partienes miljøpolitikk være den avgjørende tungen på vektskålen for deres partivalg. For å vise at det er riktig å karakterisere Venstre, SV og MDG som miljøpartier som tiltrekker seg denne velgergruppen er det naturlig å søke til Aardals (2011 og 2015) analyser av stortingsvalgene. Deretter vil jeg sette Aardals funn i sammenheng med Sartoris (1976) studie av dynamikker som oppstår i flerpartisystemer, for gjennom dette å sannsynliggjøre eksistensen av den nevnte velgergruppen.
Aardals analyser av stemmegivning ved stortingsvalgene tar utgangspunkt i en serie
konfliktdimensjoner som er utarbeidet ut i et survey som undersøker hvordan valgundersøkelsens respondenter stiller seg til ulike politiske stridsspørsmål (Aardal 2015:51). Ved hjelp av en
faktoranalyse har han for stortingsvalget i 2013 kommet frem til følgende fem konfliktdimensjoner:
Innvandring-solidaritet, offentlig-privat, vekst-vern, sentrum-periferi og religiøs-sekulær1.
Konfliktdimensjonen som er relevant for denne studien er vekst-vern, og velgerne vi er interesserte i er de som plasserer seg nærmere ytterpunktet for vern enn ytterpunktet for vekst (Aardal 2015:58- 61). Dette fordi det er disse velgerne som potensielt vil kunne vektlegge disse tre partienes ulike tilnærminger til miljøpolitikk i det de avlegger sine stemmer. Grunnlaget for konfliktdimensjonen er bygget opp av spørsmål om hvordan respondentene stiller seg til påstander om hvorvidt
klimaendringer utgjør et problem, om miljøvern er ønskelig, om klimaendringene er
menneskeskapte, om man bør tillate olje- og gassutvinning i Lofoten og Vesterålen og om man prioriterer økonomisk vekst framfor miljøvern.2
Analysen av konfliktdimensjonen for vekst-vern for stortingsvalget i 2013 viser at MDG, SV og Venstre utgjør en tydelig miljøverngruppe; med andre ord har velgerne som identifiserer seg
1 Aardals faktoranalyse viste opprinnelig en todeling av miljøspørsmålet, mellom faktorene “vekst–vern” og “ren energi”. “Ren energi”-dimensjonen ble imidlertid vurdert til å være for lite reliabel, og den ble dermed ikke lagt til grunn for den videre analysen av stortingvalget i 2013 (Aardal 2015:60-61).
2 De konkrete påstandene er: «Klimaendringer er ikke et problem», «Det legges for liten vekt på miljøvern»,
«Klimaendringer er menneskeskapte», «Satse mindre på miljøvern», «Bør tillate olje-, gassutvinning i Lofoten og Vesterålen» og «Økonomisk vekst framfor miljøvern» (Aardal 2015:57).
8
sterkest med miljøvern og øvrig miljøpolitikk stemt på disse partiene. Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti (KrF) utgjør en mellomgruppe, mens velgerne som vektlegger vekst til fordel for miljøpolitikk i hovedsak har stemt på Høyre og Fremskrittspartiet (Aardal 2015:83).
Partifordelingen for denne konfliktdimensjonen var den samme for stortingsvalget i 2009, bortsett fra at MDG da var utelatt (Aardal 2011:104). Med andre ord viser disse analysene at det finnes grunnlag for å hevde at det er Venstre, SV og MDG som kjemper om den mest verneorienterte velgergruppen, og dermed at det også finnes en reell konkurranse om den aktuelle velgergruppen.
Det at ikke alle partiene konkurrerer om den samme velgergruppen er et premiss som ligger til grunn for denne oppgaven, i og med at det kun er den verneorienterte velgergruppen som er av interesse her. At dette faktisk er tilfellet, sannsynliggjøres av Sartori (1976:340-342). Han hevder at velgere i flerpartisystemer bestående av minst fem ulike partier nødvendigvis vil måtte simplifisere partienes standpunkter og prestasjoner når de skal avlegge sine stemmer. Konsekvensen av dette som regel vil være at velgerne vil oppfatte partiene som at de er spredt langs én dimensjon. Med utgangspunkt i dette kan man anta at kun de aller mest verneorienterte velgerne, altså de som virkelig mener at miljøspørsmål er viktig, vil velge parti med utgangspunkt i vekst-vern-
dimensjonen, og la de øvrige konfliktdimensjonene komme i bakgrunnen. Et annet element som bygger opp om denne antakelsen er at MDGs velgere befinner seg omtrent på gjennomsnittet på samtlige av de andre konfliktdimensjonene (Aardal 2015:78-86). Dette kan tolkes som at det er få andre saker enn miljøpolitikk som gjør at folk stemmer på dette partiet. Dette igjen gir grunn til å tro at det faktisk eksisterer en velgergruppe som lar miljøpolitikk være avgjørende for deres partivalg.
Påstandene som ligger til grunn for vekst-vern-dimensjonen tar for seg både miljøvern og øvrige deler av miljøpolitikken. Som en konsekvens av dette vil jeg i denne oppgaven referere til den aktuelle velgergruppen som miljøvelgere, i stedet for det mer begrensede begrepet verneorienterte velgere. Partiene som denne velgergruppen stemmer på vil jeg referere til som miljøpartier. Dette bør ikke forveksles med den partifamilien jeg beskrev innledningsvis, nemlig de grønne partiene.
9 Det er altså miljøpolitikken til Venstre, SV og MDG som vil bli studert. MDG hadde som nevnt sitt nasjonale gjennombrudd i 2013, og har i forkant og etterkant av dette hatt en sterk økning i antall partimedlemmer; fra 270 i 2007 til omtrent 7500 i januar 2017 (Jupskås 2016, NTB 2017). Det sosialliberale partiet Venstre ble dannet i 1884, og kjempet da for demokratiet og parlamentarismen.
De første tiårene hadde partiet flere ganger regjeringsmakt, og har i etterkrigstiden vært med i flere koalisjonsregjeringer, senest Bondevik-regjeringen frem til 2005. EF-striden i 1972 medførte splittelse av partiet, der Det Liberale Folkepartiet ble opprettet. Venstre har per i dag i overkant av 8000 partimedlemmer, ni stortingsrepresentanter, og en avtale om parlamentarisk støtte til Solberg- regjeringen (Garvik et al. 2014, Heidar 2013:48, NTB 2017). SV er etterfølgeren til Sosialistisk Folkeparti, som i 1961 ble dannet av utbrytere fra Arbeiderpartiet grunnet deres motstand mot norsk NATO-medlemskap. Sosialistisk Venstreparti ble stiftet i 1975, og miljøpolitikk ble da en viktig sak. I 2005 fikk SV for første gang innpass i regjeringskontorene; da som en del av en
koalisjonsregjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet (Heidar 2013:49). Partiet har i dag syv stortingsrepresentanter og talte i 2015 omtrent 10 000 medlemmer (Sosialistisk Venstreparti 2015).
1.5. Oppgavens struktur
Som det nå kanskje har kommet frem, vil dette være en kvalitativ studie som vil være basert på en fortolkende analyse av de tre partienes politikk. Jeg vil i kapittel to diskutere de metodiske valgene jeg har tatt og redegjøre for den konkrete fremgangsmåten for analysen, i tillegg til å begrunne valget av datamateriale og diskutere implikasjonene av å gjennomføre en fortolkende analyse. Én av metodene jeg vil benytte er en form for idéanalyse som benytter et sett med forhåndsdefinerte weberianske idealtyper som analyseverktøy. Utarbeidingen av disse vil finne sted i kapittel tre, der jeg vil komme frem til fire idealtyper som vil utgjøre analysens teoretiske rammeverk. I kapittel fire vil jeg gjennomføre analysene, før jeg i kapittel fem blant annet vil besvare problemstillingen og diskutere funnenes gyldighet.
10
2. Metode
Dette er en studie som baserer seg på to typer datamateriale; tekstmateriale og intervjumateriale.
Første del av analysen vil bestå av å gjennomføre en idéanalyse av de aktuelle partienes
partiprogrammer. Deretter vil jeg gjennomføre intervjuer med representanter for hvert av de tre partiene. Intervjuene vil så bli analysert ved hjelp av de samme idealtypene som ble benyttet for tekstanalysen. Til slutt vil resultatene av idéanalysen og analysen av intervjumaterialet bli
sammenlignet, slik at partiene kan plasseres innenfor de mest egnede idealtypene. Ut i fra dette skal problemstillingen kunne besvares.
Jeg vil nå først presentere idéanalysens egenskaper, før dette leder over i en diskusjon om ideer og ideologi. Deretter vil jeg gjøre rede for hvordan jeg i praksis vil gå frem for å identifisere og tolke ideer. Dette etterfølges av delkapittel som omhandler intervjuene, før jeg til slutt vil diskutere studiens vitenskapsteoretiske plassering, samt dens validitet og reliabilitet.
2.1. Idéanalyse
For å kunne besvare problemstillingen ved hjelp av det overnevnte datamaterialet vil det være nødvendig å ta i bruk en tekstanalysemetode som både muliggjør identifisering av ideers
tilstedeværelse i tekster og som samtidig tilrettelegger for en videre sammenligning av funnene fra de ulike partienes politikk. Idéanalyse er en metode som ser ut til å møte dette behovet. Bergström og Boréus (2005:159) fremholder at man gjerne velger å gjennomføre en idéanalyse når formålet med studien er å analysere og bestemme politiske aktørers ideologi, for eksempel ved å identifisere hvilke ideer som forekommer innenfor en viss politisk debatt eller innenfor et avgrenset
politikkområde. Bratberg (2014:57) fremhever at idéanalyse er en kvalitativ og fortolkende form for tekstanalyse, der målet vil være å få tak på en teksts underliggende antakelser og overbevisninger.
For å kunne gjøre dette søker man å fange opp og filtrere ideer i tekstene, snarere enn kun å gjengi det øyeblikkelig håndgripelige innholdet.
11 Bergström og Boréus (2005:159) og Bratberg (2014:67) presenterer to ulike fremgangsmåter for å gjennomføre en idéanalyse; nemlig bruk av enten idealtyper eller dimensjoner som analyseverktøy.
Dimensjoner benyttes gjerne når formålet med analysen er å analysere ideologisk endring over tid (Bratberg 2014:71), mens idealtyper muliggjør klassifiseringer av ulike ideer (Bratberg 2014:67).
Bratberg (2014:68-69) påpeker at man gjerne forankrer idealtypene i ideologi eller idétradisjoner.
De ulike idétradisjonene man finner innenfor miljøpolitikk har blitt grundig kartlagt i Dryzeks (2005) diskursanalyse, og videreutviklet av Zannakis (2009). Jeg vil legge deres funn til grunn for idealtypene som skal utgjøre rammeverket for idéanalysen. Vel å merke identifiserer disse
diskurser, og ikke idealtyper. Det er derfor på sin plass med en klargjøring av hva idealtyper er, og hva det er som skiller disse fra diskurser.
Det som i hovedsak skiller disse to begrepene er deres formål og måten de ble konstruert på.
Idealtyper er et verktøy til bruk i analyse av sosiale fenomener – et verktøy som stammer fra Weber.
Med hans egne ord:
(...) it is necessary for the sociologist to formulate pure ideal types of the corresponding forms of action which in each case involve the highest possible degree of logical
integration by virtue of their complete adequacy on the level of meaning. But precisely because this is true, it is probably seldom if ever that a real phenomenon can be found which corresponds exactly to one of these ideally constructed pure types (Weber 1968:20).
I dette ligger det at idealtyper er kunstig konstruerte typer. De skal ikke være realistiske
representasjoner av virkeligheten, men i stedet være rendyrkede modeller som fenomener fra den virkelige verden kan knyttes opp mot. En idealtype skal bestå av et klart definert sett av sentrale egenskaper som kjennetegner en klasse eller kategori (Bratberg 2014:67). Videre bør idealtypene som skal benyttes i samme studie kunne kontrasteres ved at de gir ulike svar på de samme
variablene (Bratberg 2014:68, Zannakis 2009:53). Det vil derfor være hensiktsmessig at idealtypene
12
som skal benyttes presenteres i et analyseskjema der variablene studien har ambisjoner om å belyse også utgjør variablene i analyseskjemaet. Dette vil da utgjøre grunnlaget for sammenligning av ulike tekster.
Diskurs defineres gjerne som «kollektive meningsbærende strukturer». Det er gjennom disse språklige strukturene at en tekst eller en sosial praksis gis mening. Diskursen utgjør det på forhånd foreliggende rammeverket for teksten – og den vil gjøre at avsender og mottaker har en mer eller mindre felles referanseramme for å tolke den (Bratberg 2014:30). Imidlertid hersker det uenighet om hvorvidt diskurser ligger til grunn for hele vår forestillingsverden (og dermed utgjør den sosiale virkeligheten), eller om de kun skal anses som variabler i en større sosial virkelighet der materielle forhold også inngår. På den ene siden finner man Laclau og Mouffes diskursteori, som legger til grunn at diskurser konstituerer den sosiale verdenen i sin helhet. Ifølge dette perspektivet er alle handlingmønstre diskursive, hvilket innebærer at også fenomener som institusjoner, infrastruktur og økonomi oppfattes som en del av diskursen (sitert i Jørgensen og Phillips 2013:29). På den andre siden finner man forståelser av diskursbegrepet der man skiller mellom diskursive og ikke- diskursive fenomener (Bergström og Boréus 2005:17, Fairclough 2003:124).
Til forskjell fra idealtyper vil diskurser nødvendigvis være tolkninger av virkeligheten. De er ikke primært ment som et analyseverktøy, men kan i stedet være resultatet av en analyse. En diskurs vil dermed ikke nødvendigvis være rendyrket som en idealtype, men heller gi et mer helhetlig bilde av det aktuelle fenomenet. En forskjell mellom idealtyper og diskurser er at idealtyper bør være gjensidig utelukkende, mens dette ikke er et krav for diskurser (Zannakis 2009:53). Diskursene jeg skal basere idealtypene på er imidlertid tilnærmet rendyrkede, slik at de med visse justeringer kan innordnes i idealtyper.
For å kunne gjennomføre en idéanalyse vil det være nødvendig med en klar forståelse av hva det faktisk er man forsøker å identifisere i datamaterialet. Dette vil være tema for neste delkapittel.
13 2.2. Ideer og ideologi
Maynard (2013:299-301) kategoriserer ulike tilnærminger til forskning på ideer ut i fra hvordan ulike studier forholder seg til forskningsmetodologien. De tre tilnærmingene han kommer frem til er konseptuelle, diskursive og kvantitative tilnærminger til forskning på ideer. Kort fortalt
kjennetegnes konseptuelle studier av at de ser ideer som ideologienes byggesteiner; ideologier er systemer av ideer, og ideer og ideologier bør studeres med utgangspunkt i dette premisset.
Diskursive tilnærminger fokuserer derimot på de kommunikative praksisene som gjør at ideologi oppstår, videreføres og blir synliggjort (ibid.:304), mens de kvantitative studiene som regel har som mål å identifisere korrelerende og kausale koblinger mellom ideologi og politiske handlinger (ibid.:310).
Det er innholdet i nevnte partiers politikk som er i fokus i denne oppgaven, og den faller da inn under den konseptuelle tilnærmingen til studier av ideer. Bergström og Boréus (2005) befinner seg også innenfor denne tilnærmingen. De definerer ideer som “en tankekonstruksjon som til forskjell fra de flyktigere inntrykkene eller holdningene karakteriseres av en viss kontinuitet” (2005:1493).
Videre påpeker de at de mener ideer manifesterer seg både som deskriptive forestillinger om virkeligheten, som normative vurderinger av hendelser, og som preskriptive forestillinger om hvordan man bør handle. De nevner også at ideer er vanskelig å avgrense, samt at det kan være vanskelig å skille ideer fra ideologi (ibid.:150). Hva gjelder begrepet ideologi, gjør de rede for tre ulike oppfatninger av dette begrepet. For det første kan ideologi forstås som et idésystem. Dette innebærer at ideer anses som ideologiens bestanddeler – en ideologi er satt sammen av ulike ideer.
Denne måten å forholde seg til ideologi på omtales som nøytral. Den er nøytral i det at definisjonen ikke legger noen føringer for hvilke funksjoner en ideologi kan ha. Det andre synet på ideologi legger derimot vekt nettopp på hva ideologiene kan benyttes til. De sees her i lys av funksjonene de har i samfunnet. Som en tredje oppfatning av ideologibegrepet nevnes de tre elementene som Tingsten mener en ideologi bør bestå av; nemlig grunnleggende verdipremisser, virkelighetssyn og konkrete anbefalinger til hvordan samfunnet bør utformes (Bergström og Boréus 2005:150-152).
Ikke veldig ulikt Tingstens tre elementer utleder Bratberg en fjerde forståelse av ideologi som “et system av ideer som er gjensidig funksjonelt avhengige”; en ideologi består av en visjon av
fundamentale mål og en strategi for å oppnå disse målene (2014:79). Ifølge denne forståelsen er det altså ikke alle tenkelige sett av ideer som vil kunne kalles en ideologi. For eksempel ville et sett av
3 Forfatters oversettelse.
14
ideer som består av visjoner eller verdier, men som mangler en strategi for hvordan disse kan oppnås, ikke kunne kalles en ideologi.
Implisitt i disse forståelsene av ideologi ligger det at ikke alle ideer har samme rolle – noen vil ta form som visjoner, andre som strategier, mens atter andre vil gi en beskrivelse eller tolkning av foreliggende forhold. I analysen vil det være viktig og nyttig å kunne skille mellom de ulike formene av ideer. Dette fordi en nyansert forståelse av ideer vil kunne utgjøre et grunnlag for en operasjonalisering, hvilket vil være hensiktsmessig for å kunne identifisere ideene i tekstene. Mehta (2011:27) identifiserer tre nivåer av ideer, det vil si tre ulike måter ideer kan fungere på; nemlig som policy solutions (hva Tingsten kaller anbefalinger og Bratberg kaller strategier), problem definitions (tilsvarer til en viss grad hva Tingsten kaller virkelighetssyn og Bratberg kaller fundamentale mål), og public philosophies eller zeitgeist (tidsånd). Førstnevnte, policy solutions, er forslag til en løsning der både problemet og målet er gitt på forhånd. Jeg vil i den kommende teksten referere til denne typen ideer både som tiltak og som løsninger, i tillegg til policy solutions. En
problemdefinisjon er en måte å forstå en kompleks virkelighet på, mens public philosophies er brede ideer som legger grunnlaget for problemdefinisjoner, som i neste omgang vil behøve løsninger. Public philosophies defineres som en forståelse av hva som skal være styresmaktenes rolle i lys av et sett av antakelser om samfunnet og markedet. Som regel konkurrerer flere slike ideer mot hverandre. Men der det blir tydelig at én av disse har vunnet frem, vil den for en periode inneha status som en tidsånd. En tidsånd defineres som et sett av allment aksepterte antakelser som for en viss tidsperiode ikke er åpne for kritikk (Mehta 2011:27). Når jeg benytter begrepet public philosophy i analysen vil det ikke nødvendigvis kunne forstås som en idé om hva som skal være styresmaktenes rolle, men i stedet som en beskrivelse av en ideell situasjon. Med en slik ideell situasjonen som utgangspunkt, kan man utlede problemdefinisjoner. Det som utgjør en
problemdefinisjon vil være det som skiller virkeligheten fra den ideelle situasjonen.
Løsningene/tiltakene, blir så det man kan gjøre for å medvirke til at virkeligheten kan nærme seg den ideelle situasjonen. Denne forståelsen av Mehtas tre typer av ideer vil være sentrale for tekstanalysen. Dette vil jeg komme nærmere inn på i neste delkapittel.
15 2.3. Hvorfor og hvordan studere ideer?
Ideer, bredt definert, spiller en sentral rolle hva gjelder spørsmål om agendasetting, sosiale bevegelser, revolusjoner, diffusjon, valg av politikk, de konseptuelle
kategoriene som ligger til grunn for politikken, stiavhengighet og -endring, opprettelse av institusjoner, institusjonell stabilitet, institusjonell endring, velgernes
identitetsdannelse, tilblivelse av interessegrupper og politisk koalisjonsbygning (Mehta 2011:254).
Et premiss som ligger til grunn for denne oppgaven er at ideer spiller en viktig rolle i mange, kanskje de fleste, politiske hendelser. Mehtas poeng er at ideer innehar en slik rolle fordi de påvirker aktørers handlinger, mens Béland og Cox omtaler ideer som en primær kilde til politisk atferd og som «guides for action»; at ideene hjelper oss med å komme frem til måter vi kan løse våre utfordringer på (2011:3-4). Bratberg (2014:57) hevder at ideer er politikkens drivhjul, og at det er disse vi bør studere dersom man ønsker å forstå politiske aktører og beslutningene de tar. Han sier også at ideer utgjør grunnlaget for måten vi betrakter verden omkring oss på, og er enig med Mehta i at ideer styrer våre holdninger og legger grunnlaget for politisk handling. Samtidig mente Freeden at ideologier, som han anser som bygget opp av ideer, gir folk rammeverk til å forstå virkeligheten omkring dem – som inngang til tolkning og som rettesnor for handling (sitert i Maynard 2013:302). Videre påpeker Mehta (2011:24-25) at selv om ideer lenge har blitt undertrykt som forskningsobjekt hersker det liten tvil om at de fleste aksepterer at ideer spiller en rolle både i og utenfor politikken, i og med at mennesker stadig lar seg engasjere av ideer av forskjellige slag.
Han konkluderer med at det viktigste man kan vite om et samfunn er dets underliggende antakelser, hvordan disse ble dominerende, hvilke roller de spiller og hvorfor de noen ganger endres.
Oppgavens undersøkelsesopplegg baserer seg på antakelsen om at partienes politikk faktisk er bygget opp av ideer – ideer som kan kartlegges gjennom tekst og tale. Med dette som utgangspunkt vil jeg i de kommende avsnittene utarbeide en strategi for å gjennomføre en idéanalyse som kan bidra til å besvare oppgavens problemstilling.
Dahle (2015:45) gjennomfører en idéanalyse der hun undersøker ideologiene til Canadas
4 Forfatters oversettelse.
16
konservative partier. Hun har valgt å operere med to nivåer av koding; ett basert på hvilket politikkområde den aktuelle ideen omhandler, og et annet basert på Mehtas tre nivåer av ideer (beskrevet ovenfor). Dette ser ut til å være et system som kan utgjøre et utgangspunkt for denne studiens fremgangsmåte. Et element som skiller Dahles studie fra min analyse av miljøpolitikk er at hun undersøkte partienes helhetlige politikk; hun var interessert i å identifisere deres faktiske ideologiske tilhørighet. Derimot søker jeg kun å studere partienes miljøpolitikk, hvilket gjør det overflødig å kategorisere ideene ut i fra politikkområder. I stedet har jeg valgt å først inndele datamaterialet i to hovedkategorier; én som omhandler miljøpolitikk eksplisitt, og en annen som omhandler øvrig politikk. Partienes arbeidsprogrammer og prinsipprogrammer vil typisk inneholde kapitler dedikert til eksplisitt miljøpolitikk. Men, som det vil komme frem når jeg presenterer idealtypene, er det ikke kun her at partiene forteller noe om deres miljøpolitiske posisjon. Enkelte av idealtypene vil nemlig kreve at det er en viss koherens mellom hva partiene fremholder som sin eksplisitte miljøpolitikk og deres øvrige politikk, og da særlig økonomisk politikk. Det ser dermed ut til at det kan være hensiktsmessig å behandle disse to kategoriene av datamateriale separat i begynnelsen, for senere å diskutere hvert av partienes to analyser opp mot hverandre. Dette betyr at det for idéanalysen vil være seks ulike deler av datamaterialet som skal analyseres separat; én del for miljøpolitikk, og én del for øvrig politikk for hvert av de tre partiene. Som jeg vil komme tilbake til, vil datamaterialet bestå av både arbeidsprogrammer og prinsipprogrammer. Disse to typene av dokumenter vil bli analysert sammen, og det er da å forvente at man vil finne en annen type ideer i prinsipprogrammene enn hva man gjør i arbeidsprogrammene.
I og med at arbeidet med tekstene skal munne ut i at datamaterialet plasseres innenfor idealtypene, virker det fornuftig å la elementene som identifiserer idealtypene utgjøre veiledende kategorier når jeg skal bestemme hvilke idealtyper ideene tilhører. Jeg vil komme tilbake til hvordan jeg har etablert disse kategoriene i kapittelet som omhandler det teoretiske rammeverket, men for nå holder det å kun nevne disse kort, slik at utgangspunktet for kodingen er kjent. Kategoriene lyder som følger: Oppfatninger om samfunnets grunnleggende enheter, antakelser om aktører og deres motiver, hva det er som forårsaker miljøproblemer, hvordan miljøproblemer bør løses, narrativ, normer, hvorvidt det er brudd med veksttankegangen, samt hvorvidt det er brudd med dagens politiske og økonomiske forhold. Jeg vil forsøke å ordne de relevante ideene etter disse åtte kategoriene, hvilket vil gjøre det mulig å gi dem en idealtypisk plassering. I tillegg vil jeg
identifisere hvilke av Mehtas idénivåer ideene tilhører. Public philosophies vil da kodes som nivå 1,
17 problemdefinisjoner kodes som nivå 2 og policy solutions som nivå 3. Det som utgjør relevante ideer er som nevnt partienes eksplisitte miljøpolitikk, i tillegg til elementer fra andre deler av deres programmer som sier noe om holdningene til miljøet eller der det er tydelig at tiltakene partiet foreslår vil ha konsekvenser for miljøet. Neste skritt er å gjennomføre en grovopptelling, der jeg vil telle hvor mange ideer fra hvert nivå som befinner seg innenfor hver av idealtypene (fortsatt holder jeg analysene av eksplisitt miljøpolitikk separat fra analysene av øvrig miljøpolitikk). Resultatene fra opptellingen vil stake ut forventningene for de mer detaljerte analysene.
Prosessen krever imidlertid at man er i stand til å skille de ulike ideene fra hverandre. For mange av ideene er det innlysende hvordan man skal gå frem for å gjøre dette, i og med at tiltakene som foreslås i arbeidsprogrammene ofte er listet opp punktvis. For andre ideer, særlig for de som er hentet fra prinsipprogrammene, er dette mindre innlysende. Dette fordi man gjerne må identifisere dem ut i fra sammenhengende tekster. I praksis har jeg løst dette ved å ta for meg ett avsnitt av gangen, for så plukke ut de meningsbærende delene av avsnittet. De ulike ideene har jeg så identifisert ved å plassere tekstutdragene innenfor kategoriene som fremkommer i tabell 3.2, i tillegg til innenfor Mehtas idénivåer. En idé kan dermed operasjonaliseres som et tekstutdrag (som regel én eller to setninger) som faller inn under en annen kategori og/eller et annet idénivå enn teksten som befinner seg før og etter det aktuelle tekstutdraget.
Formålet med å sortere ideene etter Mehtas idénivåer er å unngå at alle ideer vektes likt, i tillegg til å gjøre det mulig å se sammenhenger mellom ideer som befinner seg på ulike nivåer. Dersom man ikke skulle vekte ideene ville man risikere at analysen overser viktige nyanser, i og med at man ikke på en systematisk måte vil kunne identifisere hvilke tiltak som hører sammen med hvilke
problemdefinisjoner, hvilke igjen hører sammen med sine public philosophies. For å sikre at disse nyansene blir fanget opp vil neste steg være å gjøre detaljerte analyser av hvert av de tematiske kapitlene i det aktuelle datamaterialet, med vekt på å identifisere særlig bærende ideer. Methas tre nivåer vil være en veiledning for å identifisere disse ideene, og jeg vil da legge merke til om ideene som befinner seg på nivå 1 havner innenfor samme idealtype som ideene som befinner seg på nivå 2 og 3. Dette kan betraktes som en test på hvorvidt et tekstutdrag faktisk befinner seg innenfor
idealtype grovopptellingen tilsa. Med andre ord vil jeg lete etter koherens mellom hvert av de tre idénivåene. Dette fordi jeg forventer at det finnes en rød tråd mellom et partis overordnede
18
målsetninger, dets problemdefinisjoner og tiltakene som foreslås.
Neste steg i prosessen består av å plassere hver av de seks delanalysene innenfor sine idealtyper. Jeg vil her stille ideene tilhørende hvert av Mehtas tre nivåer ved siden av hverandre, slik at jeg kan vurdere hvorvidt det er koherens mellom hvert av nivåene. Skulle det vise seg at man ikke finner slik koherens, og at for eksempel ideene på nivå 1 faller innenfor en annen idealtype enn ideene på nivå 2 eller nivå 3, og at det heller ikke finnes en annen fornuftig kobling mellom ideene, vil jeg gå tilbake til tekstmaterialet og lete etter en forklaring på hvorfor det kan være slik. I slike tilfeller vil også intervjuene kunne bidra med relevante forklaringer.
Heretter vil jeg gjennomføre og analysere intervjuene, før resultatene fra tekstanalysen og fra analysen av intervjuene vil bli sammenfattet. Jeg vil komme tilbake til fremgangsmåten og
begrunnelsen for at jeg har valgt å gjennomføre intervjuer i kapittel 2.5. Før dette er det imidlertid på sin plass med en redegjørelse for hvorfor jeg har valgt nettopp partiprogrammer som
datamateriale for tekstanalysen.
2.4. Datamateriale
Som nevnt er det partiprogrammer for hvert av de tre partiene som utgjør datamaterialet for tekstanalysen. Jeg har valgt å benytte valgprogrammer (arbeidsprogrammer) som ble utarbeidet i forbindelse med stortingsvalget i 2013. I tillegg har jeg analysert partienes prinsipprogrammer.
Begrepet partiprogrammer vil referere til både prinsipp- og arbeidsprogrammer.
Ryghaug (2002:306) poengterer viktigheten av å bedrive kildekritikk av materialene man velger å benytte som grunnlag for analyse. En essensiell del av dette er å skaffe seg en forståelse av hva slags dokument det er man har i hende. Dette innebærer at man kjenner til konteksten det ble skrevet i, hvem som skrev dokumentet og hvilket formål det var skrevet til. Vi vet at partienes valgprogrammer og prinsipprogrammer har flere formål. De er partienes offisielle kommunikasjon til velgere og media om hva som er partiets ideologiske profil og om hvilke politiske saker som anses som viktige. Formen er også relativt standardisert, og til sammen gjør dette dokumentene godt egnet for sammenligning (Bratberg 2014:74-75). Videre er de vedtatt av partienes landsmøter, og
19 spiller rollen som styringsdokumenter for det aktuelle partiet. Som regel inneholder
partiprogrammene lister over handlinger partiet har som mål å gjennomføre (Sterri 2013). Rent praktisk består partiprogrammene til samtlige av partiene denne studien interesserer seg for av både ett prinsipprogram og ett arbeidsprogram. Arbeidsprogrammene vedtas i forkant av hvert
stortingsvalg, og består av lister av konkrete handlinger partiene vil arbeide for i den kommende stortingsperioden. Prinsipprogrammene er mer tidløse, selv om endringer forekommer fra tid til annen. Disse dokumentene inneholder partienes langsiktige visjoner, og har gjerne også en beskrivelse av partiets forståelse av ideologien det identifiserer seg med. I hvilken grad partienes representanter faktisk arbeider for å gjennomføre det som står i programmene varierer sannsynligvis fra parti til parti, og fra stortingsrepresentant til stortingsrepresentant. Det er en viss risiko for at partienes politiske representanter i praksis ikke lever opp til partiprogrammene; enten fordi de av bevisste eller ubevisste grunner prioriterer vekk enkelte saker til fordel for andre, eller at partiene i hovedsak ser arbeidsprogrammene som en del av en valgkamp. Disse dokumentene kan da være preget av vage formuleringer designet for å tiltrekke seg velgere. Dette kan medføre at
dokumentene vil være mindre egnet som retningslinjer for partiets politiske representanter i deres daglige arbeid. Hvorvidt dette er tilfellet er noe jeg vil kartlegge i intervjuene som vil bli foretatt i etterkant av tekstanalysen.
En potensiell svakhet ved å bruke partiprogrammer som datamateriale er som nevnt at disse ikke nødvendigvis beskriver politikken partienes representanter fører mellom valgene. Jeg mener imidlertid at dette ikke vil være et problem for denne studien, i og med at det er partienes vedtatte miljøpolitiske profil som er i fokus i denne studien. Det fremgår ut i fra avsnittene over at det er grunn til å tro at partiprogrammene er en av de beste kildene for å studere dette. Faktisk utført politikk kommer dermed i bakgrunnen.
Som jeg kommer nærmere inn på nedenfor utgjør ikke partiprogrammene hele datagrunnlaget for denne studien. Jeg vil også gjennomføre intervjuer med minst én representant fra hvert av partiene.
Grunnen til at jeg har valgt å utvide datagrunnlaget på denne måten er i hovedsak det Bergström og Boréus påpeker i følgende passasje:
20
En ideologi kan ikke rekonstrueres kun gjennom at det synlige, manifeste ytre
analyseres. Selv om en ideologi kommer til uttrykk på en måte som er synlig for alle, for eksempel i partiprogrammer eller læreplaner, finnes det under dette synlige ytre et dypere nivå som ikke er tilgjengelig på samme måte. Analysen må også omfatte en undersøkelse av virkeligheten utenfor teksten som gjør det mulig å plassere teksten i en sammenheng. Ideologianalysen blir et dobbelt prosjekt: delvis å gjøre rede for teksten på et språklig manifest nivå, delvis å gjøre de underliggende nivåene synlige, hvilket ikke kan gjøres kun gjennom lesning av et visst programmateriale5 (Bergström og Boréus 2005:158).
Hensikten med å gjennomføre intervjuer er at de blant annet skal bidra til å belyse virkeligheten utenfor teksten, hvilket Bergström og Boréus her trekker frem som en viktig del av en idéanalyse.
Jeg har derfor valgt å supplere tekstanalysen med dybdeintervjuer gjennomført med én representant fra hvert av partiene. Jeg vil i det følgende delkapittelet diskutere ulike aspekter knyttet til å benytte intervjuer som en del av studien.
2.5. Intervjuer
Det vil som nevnt bli foretatt intervjuer med representanter for hvert av de tre politiske partiene, slik at behovet for å sette tekstmaterialet inn i en større sammenheng kan imøtekommes. De fleste intervjuspørsmålene er valgt ut nettopp med tanke på å belyse virkeligheten partiprogrammene befinner seg i. De tar blant annet for seg hvordan partienes representanter forholder seg til partiprogrammene (særlig med tanke på hvorvidt partiprogrammene er en reell indikasjon på partienes faktiske politikk), hvilket inntrykk de har av de andre partienes politikk, hva de mener og hvorfor de mener som de gjør, i tillegg til spørsmål om deres øvrige verdensanskuelse.6 Intervjuene vil også være en nyttig arena for å undersøke hvorvidt intervjuobjektene kjenner seg igjen i
antakelsene som ble gjort i forbindelse med utarbeidingen av oppgavens problemstilling og design.
En mulig fordel med dette er at det kan anses som en styrke at aktørene som studeres kjenner seg igjen i antakelsene studien baserer seg på.
5 Forfatters oversettelse.
6 Veiledende intervjuguide er å finne i vedlegg 1.
21 Intervjuene ble gjennomført i etterkant av at tekstanalysen var utført. Det er to grunner til at dette tidspunktet ble valgt. For det første ønsket jeg å unngå at tekstanalysene skulle bli farget av
intervjuene. Den andre grunnen er at jeg ønsket å ha mulighet til å benytte intervjuene som en arena for å verifisere om tekstanalysens tolkninger av partiprogrammene samsvarer med tolkningene til de som benytter dem i deres daglige arbeid. I tillegg ønsket jeg å ha muligheten til å belyse eventuelle uklarheter som hadde kommet frem under tekstanalysen. Sistnevnte er delvis inspirert av Béland og Cox (2011:14), der de fremholder at man bør ha et bevisst forhold til hva slags tolkninger man kommer frem til når man tolker ideer ut i fra tekstmateriale. De skiller mellom to typer av tolkninger. Enten kan man forsøke å komme frem til tolkninger som ville lyde kjent for de
opprinnelige aktørene, eller man kan satse på en annen type tolkning der formålet vil være å benytte ideer fra eldre tekster til å kaste lys over en av dagens politiske debatter. Jeg forstår det som at
«eldre» i denne sammenhengen innebærer at tekstene er så gamle at de tilhører en annen politisk virkelighet (jamfør sitatet fra Bergström og Boréus i kapittel 2.4) enn den vi har i dag. Tekstene jeg har valgt å benytte som datamateriale for denne studien passer da ikke inn i denne kategorien; de spiller tvert imot en rolle i dagens politiske virkelighet. Det ser dermed ut til at det mest fornuftige å gjøre i denne studien er å satse på å komme frem til en tolkning av tekstene som ville lyde kjent for de opprinnelige aktørene. Det å intervjue representanter for de opprinnelige aktørene (altså de politiske partiene) virker da som et fornuftig steg i retning av å komme frem til tolkninger som lyder kjent for aktørene.
Jeg valgte å gjennomføre semistrukturerte intervjuer (til fordel for strukturerte eller ustrukturerte intervjuer). Semistrukturerte intervjuer kjennetegnes ifølge Bryman (2004:321) av at forskeren har en liste over spørsmål eller emner hun ønsker å diskutere med intervjuobjektet. Spørsmålene er åpne, slik at intervjuobjektet kan svare som han vil. Det skal være en fleksibilitet i intervjuguiden som gjør det mulig å følge opp med oppfølgingsspørsmål der det passer. Samtidig gjør
intervjuguidens tilstedeværelse det mulig å stille de samme spørsmålene i flere intervjuer, slik at man kan sammenligne på tvers av dem (Bryman 2004:324). Disse fordelene var avgjørende for at valget falt på semistrukturerte intervjuer. Jeg ønsket å stille de ulike intervjuobjektene en del av de samme spørsmålene, slik at jeg kunne kontrastere disse med hverandre. I tillegg ønsket jeg mulighet til individuell tilpasning av intervjuene, slik at jeg kunne inkludere spørsmål direkte relatert til analysen av partiprogrammene.
22
Som nevnt er det representanter for de tre politiske partiene som har blitt intervjuet. Jeg har gjennomført et strategisk utvalg der intervjuobjektene ble valgt ut på bakgrunn av deres posisjon i partiene og det at kunnskapen de sitter på antas å kunne kaste lys over problemstillingen (Aberback og Rockman 2002:673). Jeg ønsket å intervjue de personene som til daglig arbeider tettest med tekstmaterialet jeg hadde analysert. Jeg søkte da fortrinnsvis folkevalgte politikere på nasjonalt nivå. Om disse ikke skulle være tilgjengelige var planen å i stedet intervjue deres rådgivere eller andre personer formelt tilknyttet til det aktuelle partiet, og som jobber tett opp mot de folkevalgte politikerne. En annen utvelgelsesfaktor var at det var ønskelig at intervjuobjektene hadde kunnskap om det aktuelle partiets miljøpolitikk. Jeg hadde derfor en preferanse for å velge politikere eller rådgivere som hadde miljø som sitt spesielle ansvarsområde. Intervjuobjektenes stillinger i partiene gjør at intervjuene karakteriseres som eliteintervjuer. Ifølge Aberback og Rockman (2002:674) bør slike intervjuer bestå av åpne spørsmål, slik at intervjuobjektene har mulighet til å forklare hvorfor de mener som de gjør. Den semistrukturerte intervjuformen etterkom dette kravet. Forfatterne poengterer også at det at intervjuobjektene selv kan respondere i henhold til sine egne rammeverk bidrar til å øke intervjuenes validitet. Dette er sannsynligvis fordi forskeren dermed ikke selv
trenger å dra slutninger om hvorfor intervjuobjektene mener som de gjør, men i stedet kan følge opp en respons med et «hvorfor det?» dersom intervjuobjektet ikke selv tar initiativ til å utdype
responsen.
Hvordan kan så forskeren vite hvorvidt intervjuobjektet er pålitelig? Andersen (2006:293)
poengterer at ulike intervjuobjekter kan uttrykke sprikende oppfatninger om de samme sakene, at de bevisst kan tilbakeholde informasjon, samt at deres pålitelighet blant annet kan være påvirket av deres tidligere erfaringer og holdninger. I tillegg påpeker Berry (2002:681) at intervjuobjekter kan komme til å overdrive sin egen rolle. Dette er et problem som kanskje særlig spiller inn når
forskeren søker å rekonstruere et hendelsesforløp. I likhet med Remøy (2014:40) var jeg interessert i hva intervjuobjektene tenker og mener, heller enn hva som faktisk har skjedd. Det potensielle problemet med at ulike intervjuobjekter kan ha sprikende oppfatninger løste jeg gjennom å ha tenkt nøye gjennom hvem det var som ble intervjuet. Det at jeg valgte å intervjue den personen fra hvert parti som var mest innflytelsesrik og/eller kunnskapsrik hva angår partienes miljøpolitikk, gjorde at jeg kunne se bort fra hva eventuelle andre representanter for partiene ville mene. Jeg tolker dermed disse personenes respons som representativ for partiet de representerer nettopp fordi de innehar slike sentrale roller. Det at det faktisk er intervjuobjektenes tanker og meninger jeg er interessert i,
23 gjør at jeg, i motsetning til Andersen, ser det som en styrke at responsen kan være farget av
intervjuobjektenes bakgrunn og holdninger.
Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) har godkjent bruken av intervjudata i denne studien, og jeg har sørget for å etterkomme deres betingelser. Dette innebærer at intervjuobjektene har blitt presentert både muntlig og skriftlig for sine rettigheter som deltakere i et
forskningsprosjekt, og at de har samtykket til deltakelse. I tillegg har samtlige gitt særskilt
samtykke til at deres navn publiseres. Jeg har også fulgt NSDs anbefaling om å la intervjuobjektene godkjenne det aktuelle tekstutdraget i forkant av publisering.
2.6. Vitenskapsteoretisk plassering, validitet og reliabilitet
Undersøkelsesopplegget innebærer at fortolkning forekommer på flere nivåer. Både
gjennomføringen og analysen av intervjuene innebærer en stor grad av fortolkning. Forskeren baserer spørsmålene hun velger å stille på hennes oppfattelse av hva som er viktig, mens
intervjuobjektene blant annet baserer sin respons på deres forståelse av spørsmålene som blir stilt.
Videre vil igjen forskeren legge sin forståelse av responsen til grunn for en videre fortolkningsbasert analyse. Også idéanalyse er en metode der fortolkning spiller en vesentlig rolle (Bratberg 2014:76).
Dette kommer konkret til uttrykk i fremgangsmåten jeg utledet i kapittel 2.3. Her kreves det at forskeren, ut i fra egen fortolkning av tekstmaterialet, avgjør hva det er som utgjør en idé, hvilket av Mehtas tre nivåer ideen befinner seg på, samt hvilken av idealtypene den aktuelle ideen tilhører. I tillegg ligger forskerens forståelse av ekstern litteratur til grunn for idealtypene. Fortolkning har også forekommet i utformingen av denne studien, der både formuleringen av problemstillingen og valg av metode og datamateriale er resultater av forskerens tolkninger.
Nettopp fortolkning, definert som «den mening man finner i for eksempel en tekst» (Pettersen 2015), er et aspekt som står sentralt i det konstruktivistiske vitenskapssynet – hvilket denne
oppgaven bør forstås som tilhørende i. Lincoln og Guba (1994) kontrasterer sosialkonstruktivismen med tre andre vitenskapsteoretiske paradigmer, nemlig positivismen, postpositivismen og kritisk teori. Jeg vil i det følgende gjøre rede for konstruktivismen ved å kontrastere den med positivismen, som gjerne omtales som «vitenskapens gullstandard» (ibid.:105). Positivismen kjennetegnes av at
24
man legger til grunn eksistensen av en objektiv virkelighet bestående av naturlover som forblir de samme uavhengig av kontekst. Positivistisk forskning kan da søke å avdekke objektive sannheter, i og med at det legges til grunn at disse eksisterer. Det strebes da etter å studere objektet uten at forskeren påvirker eller blir påvirket av objektet. Funn som kan etterprøves blir ansett for å være sanne (ibid.:109-110). Ut i fra hvilken rolle jeg har nevnt at fortolkning har i denne studien er det tydelig at jeg ikke her streber mot å leve opp til den positivistiske forskningens standarder. I stedet har jeg valgt å forankre studien i en mild variant av det konstruktivistiske paradigmet. Jeg vil komme nærmere inn på hva dette innebærer nedenfor. Først vil jeg imidlertid kort utlede hva som utgjør konstruktivismens essens.
Konstruktivismen kjennetegnes av et relativistisk syn på virkeligheten. I sin rene form vil dette si at man anerkjenner at oppfatningen av virkeligheten avhenger av øyet som ser. I praksis er det gjerne slik at grupper av individer til en viss grad deler den samme virkelighetsoppfatningen. Det
eksisterer med andre ord ikke en objektiv virkelighet, og det eksisterer heller ikke objektive
sannheter. Man bedømmer heller ikke konstruerte virkeligheter etter hvorvidt de er sanne, men etter horvidt de er informerte og sofistikerte. Antakelsen om at det ikke eksisterer objektive sannheter har implikasjoner for hva man kan vite og hvordan man skal gå frem for å søke etter kunnskap.
Innenfor et konstruktivistisk rammeverk er ikke kunnskapen «der ute» og venter på å bli oppdaget. I stedet må den frembringes som et resultat av interaksjon mellom forsker og studieobjekt. Det
overordnede målet er å bidra til fremkomsten av en konsensusbasert virkelighetskonstruksjon som er mer informert og mer sofistikert enn tidligere konstruksjoner (Lincoln og Guba 2004:110-111).
En skilnad på konstruktivismen og positivismen er at det i positivismen antas at aktører er
rasjonelle. Det vil si at det antas at man objektivt kan identifisere en aktørs egeninteresse, for så å predikere handling ut i fra denne. I konstruktivismen tas det derimot høyde for at interesser må tolkes og erkjennes, altså omformes til ideer, før de kan bli et grunnlag for handling (Bratberg 2014:77). Som nevnt ovenfor er dette idéanalysens utgangspunkt. Dette står også sentralt for Mehta (2011:25), der han påpeker at ideer spiller en sentral rolle for mange ulike typer av politiske
hendelser. Hay (2011) går dypere inn i materien da han tar for seg hvordan ideer påvirker aktører og hvordan aktører påvirker ideer (2011:67-68). I kontrast med den rene formen for konstruktivisme legger Hay til grunn at det finnes et objektivt ytre, hvilket kan være bestående av materielle
25 egeninteresser. Men, til forskjell fra positivismen, må disse interessene fortolkes av den enkelte aktør før de kan oppfattes som meningsfylte (ibid.:77). Hay utleder her en annen form for konstruktivisme, en mild konstruktivisme som legger til grunn at aktørens subjektive interesser oppstår gjennom en interaksjon mellom aktøren og omgivelsene. Han påpeker at individet har en fri vilje, slik at det er dets oppfatninger av hva som er til det beste for han/henne som til slutt avgjør hva som vil utgjøre en interesse. Med andre ord: omgivelsene påvirker, individet bestemmer. Det er denne formen for konstruktivisme denne studien plasserer seg innenfor. Dette har en praktisk implikasjon både hva angår tekstanalysen og analysen av intervjumaterialet; nemlig at jeg legger til grunn at både den skriftlige kommunikasjonen (partiprogrammene) og den muntlige
kommunikasjonen (intervjuene) fra samtlige partier tar utgangspunkt i den samme materielle virkeligheten. Implikasjonen av dette for analysen er at det gjør det mulig å sammenligne de ulike typene av datamateriale på tvers av partiene.
Ut i fra dette blir det klart at oppgavens vitenskapsteoretiske plassering nødvendigvis legger føringer for betraktningene rundt dens validitet og reliabilitet, samt hvorvidt disse begrepene er anvendbare. Innenfor det positivistiske paradigmet bør ny kunnskap etableres med så høy grad av validitet og reliabilitet som mulig (Lincoln og Guba 2004:114). Lincoln og Guba hevder imidlertid at positivismens idealer om validitet og reliabilitet ikke er egnet til å vurdere konstruktivistisk forskning fordi disse begrepene forutsetter en objektiv virkelighet (ibid.:105, 114). I stedet mener de at autentisitet kan benyttes for å vurdere konstruktivistisk forskning ut i fra konstruktivistiske idealer. De inndeler dette kriteriet i flere underkategorier, hvilke alle ser ut til å lede forskningen mot det de mener er formålet med konstruktivistisk forskning; nemlig å nærme seg en
konsensusbasert virkelighetskonstruksjon som er mer informert og mer sofistikert enn tidligere konstruksjoner (ibid.:114).
Imidlertid mener LeCompte og Goetz at forskningsidealene tilhørende kvantitativ forskning kan tilpasses, slik at de også kan benyttes for kvalitative studier. De påpeker at ekstern reliabilitet, altså etterprøvbarhet, kan være problematisk i en kvalitativ studie, nettopp fordi sosiale settinger alltid vil være i endring. Jeg har forsøkt å etterkomme dette idealet så godt som mulig ved å gi tydelige beskrivelser av hvordan jeg har gått frem for å analysere både tekstmaterialet og intervjumaterialet.
Jeg har også lagt intervjuguiden ved som vedlegg. Tekstene som har blitt analysert er offentlig
26
tilgjengelige. Opptakene fra intervjuene vil grunnet regler for personvern ikke være tilgjengelige for ettertiden. Intern reliabilitet tilsier hvorvidt man i studier med flere forskere har sikret at disse enes om hva de ser og hører. Dette er dermed ikke relevant for denne studien, i og med at alle analyser og datainnsamling for denne studien er gjennomført av samme person (sitert av Bryman 2004:273).
LeCompte og Goetz skiller også mellom intern og ekstern validitet, der intern validitet tilsier hvorvidt en studies konklusjoner er i tråd med observasjonene og analysene som har blitt
gjennomført. Hvorvidt denne studien scorer høyt på dette kriteriet vil jeg komme tilbake til etter at analysene har blitt gjennomført og konklusjonene har blitt trukket. Ekstern validitet dreier seg om hvorvidt en studies resultater er generaliserbare. Det å kunne generalisere resultatene fra denne studien til miljøpartier i andre land, eller til miljøpartiene i Norge på et senere tidspunkt har aldri vært målet for denne studien. Ambisjonen er kun at studien skal være av interesse nettopp på grunn av datamaterialet som har blitt benyttet og tematikkens er stilling i norsk politikk.
