Medisinstudenters syn på reservasjonsrett: En spørreskjemaundersøkelse

(1)

UNIVERSITETET I OSLO

Institutt for helse og samfunn Senter for medisinsk etikk

Medisinstudenters syn på reservasjonsrett:

En spørreskjemaundersøkelse

Prosjektoppgave på medisinstudiet

Sven Jakob Nordstrand Magnus Andreas Nordstrand

Veiledere:

Ph.d.-kandidat Morten Magelssen Professor Per Nortvedt

(2)

Sammendrag

Formål Undersøke norske medisinstudenters holdninger til reservasjonsrett.

Metode En spørreundersøkelse ble distribuert til norske 5. og 6. års medisinstudenter.

Resultat 531 av 893 studenter (59 %) besvarte spørreundersøkelsen, 66 % kvinner og 34 % menn. Bare 21 % mente at en lege bør ha anledning til å reservere seg mot deltakelse i enhver behandling eller prosedyre som legen har moralske eller religiøse innvendinger mot. Hele 96

% mente at en lege som reserverer seg har plikt til å henvise pasienten til en kollega som ikke reserverer seg. 85 % mente at leger ikke bør kunne reservere seg mot å henvise til abort, mens 5 % selv ønsket å reservere seg mot dette. Nesten halvparten av studentene mente det ikke bør være adgang til å reservere seg fra å utføre abort før 12. uke, mens hele 88 % mente det bør være anledning til reservasjon mot eutanasi dersom det skulle bli lovlig i Norge.

Diskusjon Norske medisinstudenter har generelt en restriktiv holdning til reservasjonsrett. En minoritet mener reservasjon bør være tillatt også i situasjoner der de selv ikke vil reservere seg. Kun en liten minoritet ville ønske å reservere seg mot å henvise til abort.

Abstract

Objective To explore attitudes toward conscientious objection among medical students in Norway.

Methods A questionnaire was distributed to Norwegian 5th and 6th year medical students.

Results 531 of 893 students (59 %) responded, 66 % women and 34 % men. Only 21 % believed in the right of doctors to conscientiously object to any procedure for which they have a moral or religious objection. As many as 96 % agreed that doctors who conscientiously object must refer patients to a colleague. 85 % thought that doctors should not be allowed to refuse to refer for abortion, while 5 % themselves wanted to object to referrals. Nearly half of the students stated that it should not be allowed to conscientiously object to perform abortion, while 88 % thought it should be possible to conscientiously object to euthanasia if it was to become legal in Norway.

Discussion Norwegian medical students have a restrictive attitude towards conscientiously objection in general. A minority would allow conscientious objection for procedures they themselves do not object to personally. Only a small minority would object to referrals for abortion.

(3)

Innholdsfortegnelse

Sammendrag ... 2

Abstract ... 2

Innholdsfortegnelse ... 3

1.0 Innledning ... 5

1.1 Formålet med studien ... 5

2.0 Teoretisk bakgrunn ... 6

2.1 Reservasjonsrettens historie ... 6

2.2 Tre hovedsyn på reservasjonsrett ... 7

2.3 Norsk lovverk ... 10

2.4 Gjennomgang av tidligere studier ... 12

3.0 Metode ... 14

3.1 Litteratursøk ... 15

3.2 Utvalget ... 15

3.3 Utarbeidelse av spørreskjema ... 16

3.4 Distribusjon av spørreskjema ... 17

3.5 Statistisk analyse ... 17

3.6 Etisk godkjenning ... 18

4.0 Resultater ... 18

4.1 Studiepopulasjon og svarprosent ... 19

4.2 Demografiske data ... 19

4.3 Holdninger til reservasjon generelt ... 20

4.4 Holdninger til reservasjon mot abort før 12. uke ... 20

4.5 Holdninger til reservasjon mot henvisning til abort ... 22

4.6 Holdninger til reservasjon mot ultralyd i 12. svangerskapsuke som ledd i fosterdiagnostikk 24 4.7 Holdninger til reservasjon mot assistert befruktning til lesbiske par ... 24

4.8 Holdninger til reservasjon mot å utføre eutanasi ... 25

4.9 Holdninger til reservasjon mot rituell omskjæring ... 26

4.10 Holdninger til reservasjon mot behandling av selvpåført sykdom eller skade ... 27

4.11 Andre funn ... 27

5.0 Diskusjon ... 28

5.1 Metode-diskusjon ... 28

5.1.1 Litteratursøk ... 28

5.1.2 Utvalget ... 28

5.1.3 Utarbeidelse av spørreskjemaet ... 28

5.1.4 Distribusjon av spørreskjema ... 29

5.2 Resultat-diskusjon ... 29

5.2.1 Studiepopulasjon og svarprosent ... 29

5.2.2 Demografiske data ... 29

5.2.3 Holdninger til reservasjon generelt ... 30

5.2.4 Holdninger til reservasjon mot abort før 12. uke ... 30

5.2.5 Holdninger til reservasjon mot henvisning til abort ... 31

5.2.6 Holdninger til reservasjon mot ultralyd i 12. svangerskapsuke som ledd i fosterdiagnostikk ... 32

5.2.7 Holdninger til reservasjon mot assistert befruktning til lesbiske par ... 32

5.2.8 Holdninger til reservasjon mot å utføre eutanasi ... 32

5.2.9 Holdninger til reservasjon mot rituell omskjæring av gutter ... 33

5.2.10 Holdninger til reservasjon mot behandling av selvpåført sykdom eller skade ... 34

5.2.11 Andre funn... 34

(4)

5.2.12 Viktige tendenser ... 34

6.0 Konklusjon ... 37

6.1 Viktigste funn ... 38

6.2 Forslag til videre forskning... 38

Litteraturliste ... 39

Vedlegg 1 - Spørreundersøkelsen ... 42

Vedlegg 2 - Tabeller ... 47

Vedlegg 3 – Studiepopulasjon og svarprosent ... 48

Vedlegg 4 – Svar fra Personvernombudet ... 49

(5)

1.0 Innledning

Som vår prosjektoppgave på medisinstudiet ved UiO, har vi undersøkt norske

medisinstudenters holdninger til reservasjonsrett. Vi har gjort en spørreskjemaundersøkelse der holdninger til dette, både anledning til og eget ønske om reservasjon mot kontroversielle prosedyrer, blir belyst. I tillegg har vi også flere spørsmål som omhandler andre etiske

problemstillinger man kan møte i legeyrket, for eksempel eutanasi, lege-assistert selvmord og abortlovgivning. Likevel har vi i denne oppgaven valgt å konsentrere oss utelukkende om medisinstudenters holdninger til reservasjonsrett, fordi datamaterialet som er samlet inn på dette emnet i seg selv er omfattende.

1.1 Formålet med studien

Reservasjonsrett har å gjøre med viktige spørsmål, og vi tror spørsmål som omhandler reservasjonsretten blir stadig mer aktuelle, av to grunner: Medisinen får stadig flere muligheter, og Norge har blitt et multikulturelt og -religiøst land med økt potensial for

meningsbrytning i verdispørsmål vedrørende medisinsk behandling. I tillegg er spørsmålet om reservasjonsrett etisk viktig da det dreier seg om forholdet mellom pasientrettigheter og legens faglig-etiske autonomi. Derfor har vi valgt å undersøke fremtidige norske legers holdninger til reservasjonsretten mot etisk omstridte behandlingsformer i dagens medisin.

Hovedformålet med studien er å få kunnskap om hvilke medisinske behandlingstilbud norske medisinstudenter selv ville ønske å reservere seg mot å delta i samt å kartlegge deres

synspunkt på hvorvidt og i hvilken grad det bør være adgang til å reservere seg mot moralsk kontroversielle behandlingsformer.

For å belyse hovedformålet med studien skal vi se nærmere på disse delmålene:

Studentenes holdninger til reservasjon - generelt

- mot abort før 12.uke - mot henvisning til abort

- mot ultralyd i 12.svangerskapsuke - mot assistert befruktning til lesbiske par - mot å utføre eutanasi

- mot rituell omskjæring

(6)

Studien er en tverrsnittstudie, hvor data blir hentet inn ved bruk av et spørreskjema (vedlegg 1). Utvalget er medisinstudenter fra de fire medisinske fakultetene i Norge (Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø) som er på de to siste årene av studiet.

2.0 Teoretisk bakgrunn

Kapittelet begynner med at vi ser nærmere på reservasjonsrettens historie, hvilke

hovedtilnærminger det er i den normative etiske litteraturen, hva det norske lovverket tillater, og til slutt hva bakgrunn annen litteratur og forskning gir oss.

2.1 Reservasjonsrettens historie

Å ha reservasjonsrett vil si at man har juridisk hjemmel til å reservere seg fra handlinger man i utgangspunktet er pliktig til å utføre. Dette er i motsetning til å ha reservasjonsmulighet som ikke er juridisk hjemlet. Et eksempel på en slik mulighet kommer frem av et rundskriv fra Statens helsetilsyn fra 1995 hvor reservasjon mot å henvise til abort blir akseptert selv om dette ikke er juridisk hjemlet (1). Dette viser skillet mellom en ”reservasjonsmulighet” og en juridisk regulert ”reservasjonsrett”.

På særlig tre områder skiller sivil ulydighet seg fra det å reservere seg av

samvittighetsgrunner. For det første er målet ved sivil ulydighet å forandre samfunnet, mens en som reserverer seg gjør det av personlige grunner. For det andre er sivil ulydighet en synlig protest for å få en forandring i lovgivningen, mens reservasjon vanligvis foregår i det stille.

For det tredje er sivil ulydighet å handle eller å la være å handle imot noe som man er lovfestet pliktig til å gjøre eller ikke gjøre. Man bryter loven med vilje for å tvinge frem forandringer, og er klar for å møte straff. Den som benytter en reservasjonsrett leter derimot etter løsninger som aksepteres av loven for de som er i minoritet, for å unngå å handle på tvers av sin samvittighet (2).

Reservasjonsretten (eng.:”conscientious objection”) har sin opprinnelse fra det militære. Det er kjent at det var praksis med en form for reservasjon eller akkomodasjon mot

krigshandlinger helt fra 100 og 200-tallet e.Kr. Det var spesielt de kristne som benyttet seg av dette. Videre ble reservasjonsretten under krigshandlinger mer formalisert under første og

(7)

andre verdenskrig, kjent som militærnekting på norsk. I motsetning til militærnekting, er reservasjonsrett i helsevesenet en forholdsvis ny praksis. Den ble først tatt i bruk i USA på 1970-tallet i kjølevannet av legalisering av først og fremst abort, men også sterilisering. Siden har stadig nye prosedyrer, eksempelvis avslutning av livsforlengende behandling,

foreskrivelse av visse typer prevensjonsmidler, in vitro-fertilisering og organdonasjon ført til krav om reservasjonsmulighet (2).

I den akademiske litteraturen mener mange at å bevare et individs moralske integritet er basisen for reservasjonsrett. Fundamentet for personlig integritet er individets etiske eller religiøse overbevisninger, det vil si, relativt dyptgripende moralske overbevisninger. Mark Wicclair presenterer tre kriterier som skal avgjøre om moralsk integritet virkelig står på spill.

Kun når disse er oppfylt er det god grunn for reservasjon (2):

- Individet har et sett av dyptgående moralske overbevisninger.

- Å utføre en behandling eller en prosedyre er uforenlig med disse overbevisningene.

- Individets reservasjon er basert på disse overbevisningene.

2.2 Tre hovedsyn på reservasjonsrett

Det finnes en omfattende litteratur om de normative sidene ved reservasjonsrett. Blant de som har skrevet om dette finnes de som avviser reservasjonsrett (et mye referert eksempel er Julian Savulescu (3)), de som krever en svært omfattende reservasjonsrett av hensyn til legens samvittighet (for eksempel Daniel Sulmasy (4)), og de som ser reservasjonsrett som et kompromiss mellom hensynet til helsearbeideren og pasientens interesser (for eksempel Morten Magelssen (5)). I følgende avsnitt vil vi redegjøre for disse tilnærmingene til reservasjonsrett.

En representant for de som argumenterer for en omfattende reservasjonsrett er Daniel Sulmasy (4). Grunnlaget for hans argumentasjon er menneskets samvittighet. Han hevder at samvittigheten er en kombinasjon av to dimensjoner: viljen (dens opprinnelse) og

dømmekraften (dens virke). Det er ikke uvanlig å tenke på viljen som en følt trang til å handle i samsvar med egne etiske overbevisninger, mens dømmekraften er den følelsesmessige responsen (tilfredshet eller skyldfølelse) assosiert til en handling. Men i stedet for å ta utgangspunkt i følelsene mener Sulmasy at samvittigheten oppstår som en fundamental forpliktelse eller intensjon om å være moralsk. Samvittighetens virke derimot, er ikke basert

(8)

på følelser, men er en meta-moralsk dømmekraft. Den dømmer ens bevisste handlinger (både retro- og prospektivt), om disse krenker den fundamentale forpliktelsen om å være moralsk. Å følge sin samvittighet er derfor den mest fundamentale av alle moralske plikter. Følgene av å mangle den fundamentale forpliktelsen til ens moralske integritet er å ikke være et helt menneske. Med andre ord legger Sulmasy stor vekt på samvittighetens betydning for mennesket, at den er tett bundet til en persons identitet og moralsk integritet.

Videre argumenterer han for en omfattende reservasjonsrett med utgangspunkt i toleranse- begrepet (4). Han definerer toleranse som en gjensidig respekt for en persons samvittighet, og derfor som et viktig gode for et samfunn. Derfor skal man i stor grad godta en persons ønske om reservasjon av samvittighetsgrunner.

Without conscience, no morality is possible. To have a conscience is to commit oneself, no matter what one’s self-identifying moral commitments, to respect for the conscience of others. This is tolerance (4).

For å avgrense hvor grensen for toleransen for samvittighetsnekt skal gå skisserer Sulmasy tre spørsmål som må besvares (4):

- Vil praksisen/reservasjon undergrave eller motsi prinsippet om toleranse?

- Vil praksisen/reservasjon medføre betydelig risiko for alvorlig sykdom, skade eller død for dem som ikke deler overbevisningen som skal rettferdiggjøre

praksisen/reservasjonen?

- Er praksisen/reservasjonen en aktiv handling eller en unnlatelseshandling?

Til slutt konkluderer han (4):

I have attempted to illuminate the nature, scope, and importance of conscience. In particular, I have shown that respect for conscience is not a trivial matter. It is timely to begin to get clearer about the role of conscience in medical practice. On the basis of the understanding of conscience that I have set forth in this essay, it should be clear that one should not readily empower the state to compel its physicians to alienate themselves from their deepest moral convictions. True tolerance suggests the need for a wide berth of tolerance in medical practice. Issues of conscientious disagreement will only increase as medical knowledge begins to be used for a myriad of purposes other than treating disease.

Flere har prøvd å lage retningslinjer for når reservasjon bør aksepteres av samfunnet. Morten Magelssen ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo er en av dem som har

(9)

kommet med forslag til kriterier for vurdering av et reservasjonsønske. Forslaget uttrykker en kompromissbasert tilnærming mellom helsearbeiderens og pasientens interesser. Han

argumenterer for at moralsk integritet er essensielt for alle rasjonelle vesener (5). Deltagelse i prosedyrer en finner gale innebærer et svik mot en selv og kan lede til tap av selvrespekt. Når vi velger moralske eller umoralske handlinger, velger vi også å bli en viss type person.

Handlingene våre påvirker personligheten vår på godt og ondt. Å handle mot ens samvittighet har empirisk blitt vist å kunne lede til utbrenthet og emosjonell utmattelse. Magelssen

konkluderer med at moralsk integritet er et verdifullt gode for et menneske. Dessuten er det tre grunner til at samfunnet burde ha interesse av moralsk integritet. For det første er moralsk integritet et gode for alle, både individet som innehar det og de rundt det. For det andre har samfunnet en unik mulighet til å fremme moralsk integritet. For det tredje er noen profesjoner av sentral betydning i et samfunn avhengig av at deres utøvere har moralsk integritet. Den medisinske profesjonen trenger utøvere med en god moralsk karakter. Altså er ikke moralsk integritet bare viktig for individet, men også for samfunnet. Den moralske integriteten beskyttes av retten til å reservere seg. Likevel må det være retningslinjer for når reservasjonsønsket bør respekteres. Magelssens kriterier er (5;6):

Reservasjonsønsket bør respekteres når de følgende kriteriene er oppfylt:

1. Å yte helsehjelpen vil skade legens moralske integritet ved å

 utgjøre en alvorlig krenkelse...

 ... av en dyp overbevisning

2. Reservasjonsønsket har et plausibelt religiøst eller moralsk rasjonale 3. Helsehjelpen ikke anses som en helt sentral del av legens arbeidsoppgaver 4. Byrdene for pasienten er på et akseptabelt lavt nivå

 Pasientens tilstand ikke er livstruende

 Reservasjonen ikke fører til at pasienten ikke får helsehjelpen, eller til uakseptable tidstap eller utgifter

 Legen har forsøkt aktivt å minimere byrdene for pasienten 5. Byrdene for kolleger og arbeidsgivere er på et akseptabelt lavt nivå

I tillegg styrkes reservasjonsønsket hvis:

6. Reservasjonsønsket er fundert i sentrale medisinske normer 7. Den aktuelle helsehjelpen er ny eller spesielt moralsk omstridt

Først når alle de fem første kriteriene er oppfylt kan en helsearbeider påberope seg en moralsk reservasjonsrett.

(10)

Julian Savulescu ved University of Oxford sier at leger som hindrer at pasienter får medisinsk behandling av samvittighetsgrunner bør straffes med inndragning av lisens eller andre

juridiske sanksjoner. Han argumenterer sterkt i mot reservasjonsrett (3). Han sier at lov, rettferdig fordeling av begrensede ressurser, pasientens informerte ønsker og ikke legers verdier bør være bestemmende faktorer i medisinen. Fire argumenter blir brukt mot reservasjonsrett: ineffektivitet og urettferdighet, inkonsekvens, diskriminering og legens forpliktelser. Dersom tilbudet pasienten får er avhengig av legens verdier medfører dette at pasienten må ”shoppe” mellom ulike leger for å få behandlingen den har krav på. Dette fører til ineffektivitet og bortkastede ressurser. Det medfører dessuten at pasienter som ikke er opplyst om rettighetene sine ikke vil få tjenester de burde fått. Dette fører til

forskjellsbehandling og urettferdighet. Savulescu stiller spørsmålet; hvis ikke legens egeninteresser er tilstrekkelig grunnlag for reservasjon, hvordan kan religiøse eller andre verdier være det? Aksept av noen reservasjonsønsker og ikke andre vil føre til en

inkonsekvent og diskriminerende praksis. Ikke-religiøse verdier kan være like sentrale i folks liv som religiøse verdier. Folk må påta seg visse forpliktelser for å bli lege. Å være lege er å være villig og i stand til å tilby medisinsk intervensjon som er lovlig, hensiktsmessig, ønsket av pasienten, og en del av et rettferdig helsevesen. Savulescu sier at medisinstudenter bør være klar over forpliktelsene legeyrket innebærer og ikke bli lege dersom de ikke vil følge disse.

2.3 Norsk lovverk

I Norge er én reservasjonsrett lovfestet, nemlig adgangen til reservasjon fra å utføre og assistere ved abortinngrep (7). Det er ingen juridisk hjemmel for reservasjon mot å henvise til abort fra allmennpraksis, men det har tidligere likevel blitt praktisert og akseptert av

Helsetilsynet (1).

I et rundskriv fra Helse- og omsorgsdepartementet oktober 2011 gjøres det klart at praksis med å tillate at fastleger reserverer seg, må opphøre (8). Dette er i strid med det synet Rådet for legeetikk la frem i sin årsberetning for 2008 (9):

Rådet for legeetikk er av den oppfatning at leger må kunne reservere seg mot å utføre oppgaver som de av alvorlige overbevisningsgrunner er mot. Dette kan dreie seg om oppgaver som assistert befruktning til lesbiske, provosert abort eller det å avslutte hensiktsløs behandling (f.eks. kople ut pacemaker). Rådet ser her ingen prinsipiell forskjell mellom det å henvise og utføre assistert befruktning. All den tid det er en

(11)

lovbestemt rettighet, mener Rådet videre at hvis en lege reserverer seg i forhold til en pasients ønske om assistert befruktning, må legen sørge for at den aktuelle pasient får bistand av annen lege, for eksempel ved å be kommunelegen om å formidle kontakt til lege som er villig til å henvise.

Når det gjelder assistert befruktning, er Stortingets anmodningsvedtak nr. 614 fra 2008 av betydning. Det sier: ”Stortinget ber Regjeringen sørge for at det legges til rette for at

helsepersonell som av samvittighetsgrunner ønsker det i enkelttilfeller, skal kunne fritas fra å utføre eller assistere ved assistert befruktning” (10). Her nevnes ikke fastlegers

reservasjonsrett mot å henvise.Rådet for legeetikk foreslo i et brev til Helse- og omsorgsdepartementet 1. desember 2008 at fastleger også burde få reservere seg mot å henvise lesbiske par til assistert befruktning. Departementet svarte 24. februar 2009 at det ”er intet rettslig i veien for at legen kan gis en reservasjonsrett dersom kommunen legger til rette for at det lesbiske paret kan få samme hjelp av en annen lege” (11).

Flere har etterlyst en prinsipiell grense for reservasjonsrett. I noen tilfeller kan det være bred enighet om at reservasjonsretten har sin plass. Dette ser vi for eksempel i den lovfestede retten til reservasjon under selve abortinngrepet i Norge (7). Ifølge rundskrivet fra Helse- og

omsorgsdepartementet oktober 2011 (8) er dette det eneste tilfelle hvor reservasjon skal aksepteres i Norge. Lover og retningslinjer gjenspeiler det flertallet i en befolkning tenker og mener. De som ønsker å reservere seg mot en lovlig behandling eller prosedyre vil da alltid være en minoritet. Hadde de vært majoriteten ville behandlingen eller prosedyren vært ulovlig. Derfor vil spørsmålet om reservasjonsrett alltid være aktuelt. Mye tyder likevel på at dette vil bli enda mer aktuelt i tiden fremover.

Forskjellig kultur og religiøs bakgrunn blant legene og i befolkningen for øvrig, nye lovbestemte rettigheter som bryter med gamle normer og nye muligheter for medisinsk behandling bidrar til at spørsmålet om å kunne reservere seg blir mer konfliktfylt og aktuelt (12).

Et eksempel på et kontroversielt helsetilbud som i 2009 ble en lovfestet rett i Norge er lesbiskes tilgang til assistert befruktning på lik linje med heterofile (13;14). I dette tilfellet dreier det seg ikke om å forebygge, undersøke eller behandle sykdom. Det er heller ikke noe som krever rask avklaring. Dette illustrerer derfor problemstillingen på en enkel måte.

Dilemmaet rundt reservasjonsrett dreier seg om hensynet til legens samvittighet på den ene siden og pasientens rett til behandling på den andre (6). Å handle på tvers av dyp

overbevisning er en stor belastning. Respekt for legers, så vel som alle andres, religiøse,

(12)

kulturelle og moralske verdier er viktig (12). Samtidig har ethvert menneske krav på likhet for loven. I tillegg til tema som assistert befruktning til lesbiske ser vår undersøkelse på

reservasjon mot abort (både utførelse og henvisning), eutanasi, rituell omskjæring, ultralyd i 12. svangerskapsuke som ledd i fosterdiagnostikk, forskrivning av prevensjonsmidler som kan hindre implantasjon av befruktet egg og et par andre tema. Andre tema som genetisk

modifisering, eggdonasjon, bruk av surrogatmor og assistert befruktning til enslige kvinner kan også bli aktuelt i fremtiden (12). Mange av de nevnte prosedyrene er ulovlige i Norge nettopp fordi majoriteten i samfunnet til dags dato finner dem umoralske.

2.4 Gjennomgang av tidligere studier

En spørreundersøkelse fra 2011 blant norske medisinstudenter fant at så mange som 27,3 % ville vurdere å benytte reservasjonsretten ved abortinngrep (15). Dette var et overraskende høyt tall, særlig tatt i betraktning at det var bred oppslutning blant studentene om prinsippet om selvbestemt abort (87,5 % av studentene var tilhengere av selvbestemt abort). Denne studien gikk ikke nærmere inn på temaet reservasjon. I en britisk studie fra 2011 (16) fant man at 45 % av 4. og 5. års medisinstudenter ved fire universiteter syntes leger burde kunne reservere seg mot en hvilken som helst prosedyre man har en moralsk, kulturell eller religiøs innvending mot. Selv om nesten halvparten støttet opp om retten til å kunne reservere seg var det langt færre som selv ønsket å benytte seg av reservasjon i de enkelte tilfellene. Høyeste andel fant man ved abort etter 24. uke på grunn av medfødte misdannelser, hvor 42,8 % (314 av 733) ønsket å reservere seg. 0,6 % av studentene ønsket å reservere seg mot å lære om alkoholrelaterte skader under studiet. For de resterende ni prosedyrene lå andelen et sted mellom disse ytterpunktene. Studien skilte mellom det å ha innvendinger mot en prosedyre, og det å faktisk ønske å reservere seg mot den. For eksempel oppga 35,4 % (23 av 65) av muslimene å ha innvendinger mot undersøkelse av genitalia hos motsatt kjønn, mens bare 7,7

% ville nekte å gjøre det. Av alle reservasjonsønsker var 20 % begrunnet i religiøse årsaker, 44 % i ikke-religiøse årsaker og 36 % i religiøse og ikke-religiøse årsaker. Dette kan tyde på at det blir for enkelt å sette likhetstegn mellom bruk av reservasjon og religion. Ikke-religiøse verdigrunnlag og synspunkter må anses å være like relevante som en sentral del av personers integritet.

Til tross for mye offentlig oppmerksomhet rundt temaet reservasjon er det gjort få empiriske studier som omhandler legers eller medisinstudenters holdninger til reservasjonsrett. I Norge

(13)

finnes ingen empiriske studier som diskuterer temaet. En spørreundersøkelse av 1497 norske leger viste at 51 % av legene syntes det var problematisk å noen ganger måtte handle mot samvittigheten sin (17). Studien omhandlet ”moralsk stress” og gikk ikke inn på spørsmål om reservasjon. En spørreundersøkelse med 154 responderende turnusleger (svarprosent på 45 %) gjort ved University of Wisconsin (18) viste at avhengig av hvilken prosedyre det var snakk om mente fra 12 til 58 % at det burde være lov for turnusleger å reservere seg. Majoriteten mente at legen er pliktig til å informere pasienten om (96 %) og henvise pasienten til (90 %) prosedyrer som han eller hun har reservert seg mot. I en undersøkelse sendt til 879 leger (svarprosent på 51 %) i primærhelsetjenesten rundt om i hele USA (19) svarte 42 % at en lege aldri er forpliktet til å gjøre noe de selv synes er galt. En undersøkelse fra USA publisert i Journal of Medical Ethics i 2011 (20) viste at 57 % av 1032 responderende leger (svarprosent 55 %) fra alle spesialiteter var enig med at leger må henvise pasienter uavhengig om legen synes selve henvisningen er umoralsk eller ikke. Dette synet var assosiert med å være teologisk pluralistisk, å beskrive seg selv som sosiopolitisk liberal og å ha respekt for pasientens autonomi som det viktigste etiske prinsipp i klinisk praksis. En amerikansk undersøkelse av 1154 responderende gynekologer og obstetrikere (svarprosent på 66 %) publisert i april 2011 (21), viste at majoriteten støttet gynekologens eller obstetrikerens reservasjon mot å utføre abort så lenge pasienten blir henvist til noen som vil gjøre det.

Dersom legen skjuler reservasjonen for pasienten og i enda større grad dersom legen ikke henviser, synker aksepten for reservasjon drastisk.

I 1995 ble det i forbindelse med utarbeiding av Stortingsmelding nr. 16 (22), som omhandler erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd, gjort en undersøkelse vedrørende praktisering av helsepersonellets reservasjonsrett i henhold til lov og forskrift om svangerskapsavbrudd.

På landsbasis var det til sammen 29 leger, 101 operasjonssykepleiere, 80 anestesisykepleiere og 4 hjelpepleiere som hadde reservert seg mot å assistere ved eller utføre

svangerskapsavbrudd. Fylkeslegene mente i samme undersøkelse at bruk av

reservasjonsretten ikke førte til vanskeligheter med å få utført abortinngrep i deres fylke.

Undersøkelsen viste også at det i noen tilfeller var feil anvendelse av loven i forhold til hvem som kan benytte seg av reservasjonsretten. Til sammen var det 4 jordmødre og 8 sykepleiere som hadde reservert seg mot å stelle og pleie kvinner som hadde gjennomgått

svangerskapsavbrudd. Loven sier derimot at det er bare de som utfører eller assisterer ved abortinngrep som har rett til å reservere seg.

(14)

Sykehus og andre institusjoner skulle ifølge loven i 1995 informere fylkeskommunen, fylkeslegen og Helsedirektoratet hvert kvartal om hvor mange innenfor hver gruppe av helsepersonell som hadde benyttet seg av reservasjonsretten. Det ble derimot avdekket mangelfulle rutiner i forhold til dette i over halvparten av rapportene. Derfor fantes det ingen lett tilgjengelig oversikt over hvilke personer som hadde reservert seg. Kvartalsvis

rapportering ble heller ikke gjennomført slik det ble påkrevd i loven (23).

Våren 2012 kartla Helse- og omsorgsdepartementet omfanget av samvittighetsbegrunnede reservasjoner mot å utføre eller assistere ved henholdsvis svangerskapsavbrudd og assistert befruktning (24). Ingen av fylkene meldte om kjennskap til stilltiende avtaler om

samvittighetsbegrunnede reservasjoner, men flere utelukket ikke at det kan være tilfeller av dette ute i kommunene. Ingen meldte om at pasienter har hatt problemer med å få den helsehjelpen de trengte. Kartleggingen viste at i primærhelsetjenesten var det 16 kjente tilfeller av samvittighetsbegrunnede reservasjoner mot å henvise til svangerskapsavbrudd og assistert befruktning. I spesialisthelsetjenesten var det til sammen 79 fritak fra oppgaver som var samvittighetsbegrunnede, men Helse Sør-øst hadde ikke svart (Helse Sør-Øst oppga i 2009 at 15 leger reserverte seg mot å utføre eller assistere ved provosert abort (25).) Alle fritakene gjaldt utelukkende svangerskapsavbrudd. Her var det et klart overtall av jordmødre som hadde fått fritak. Gyldigheten til denne undersøkelsen har blitt mye diskutert på grunn av den dårlige svarresponsen (bare 41 % av kommunene svarte på undersøkelsen). Flere har i media uttalt at denne undersøkelsen derfor ikke gir et korrekt bilde av virkeligheten. Avisen VG hadde blant annet en artikkel med overskriften ”Helseministerens kartlegging av legers samvittighet floppet” (26).

3.0 Metode

Hensikten med studien var fra starten av å se nærmere på medisinstudenters holdninger til reservasjonsrett. I første rekke var det spørsmål til reservasjon rundt abort og henvisning til dette vi ønsket å undersøke. Etter hvert ble spørreundersøkelsen utvidet til å omfatte andre kontroversielle prosedyrer som for eksempel eutanasi, assistert befruktning av lesbiske par og rituell omskjæring av gutter.

(15)

3.1 Litteratursøk

Som en bakgrunn og motivasjon for å utføre denne studien hadde vi studien til Hagen et al.

som utgangspunkt (15). Denne studien viste oppsiktsvekkende tall på andelen

medisinstudenter som ønsket å reservere seg mot å utføre abort. Vi ønsket derfor å gå mer i dybden på hvilke holdninger medisinstudenter har til reservasjonsrett.

For å få en oversikt over hva annet som tidligere er gjort av undersøkelser rundt

reservasjonsrett brukte vi PubMed som database. Vi har brukt søketermene: (conscientious objection) AND (questionnaire), (medical ethics) AND (conscientious objection),

(conscientious objection) AND (medicine), (medical students OR physicians OR residency training OR doctors) AND (questionnaire OR empirical studies OR survey) AND

(conscientious objection OR conscientious refusal) I tillegg brukte vi søketermen

”reservasjonsrett” i Tidsskrift for Den norske legeforenings database. Vi ble også anbefalt artikler av veileder Morten Magelssen, som kjenner den internasjonale debatten om temaet godt. De viktigste dataene fra disse studiene har vi kort oppsummert under avsnittet ”2.4 Gjennomgang av tidligere studier”. Det er disse resultatene vi har brukt som

sammenligningsgrunnlag for våre resultater.

For å utarbeide relevante spørsmål til dagens politiske debatt rundt reservasjonsrett har vi sett på lovverket som omhandler dette. Vi har også sett på skriv fra Helsedirektoratet som

omhandler reservasjonsretten.

3.2 Utvalget

Vi bestemte oss tidlig for å bruke et utvalg som hadde gjennomført undervisning i gynekologi/obstetrikk slik at utvalget hadde best mulig bakgrunnskunnskap til å kunne

besvare spørreundersøkelsen på en god måte. Vi ville også få utvalgene fra alle de medisinske fakultetene i Norge, noe som også gav oss muligheten til å se om det var ulike oppfatninger til om undervisningen var god nok på dette området.

Gynekologi/obstetrikk-undervisningen er lagt til ulike semestre ved de forskjellige medisinske fakultetene. Noen steder gjennomføres den i løpet av 4. året andre steder 5. året. Derfor ble det til at vi samlet inn data fra 6.året i Tromsø, siden 5. året var spredt rundt i Nord-Norge i praksis. I Bergen tok vi med 10. (07A), 11. (06B) og 12. (06A) semester. Den aktuelle

(16)

undervisningen var i 10. semester, derfor ble spørreundersøkelsen delt ut i slutten av dette semesteret. I Trondheim samlet vi inn data fra 5. og 6. året (termin 3 A, B, C, D). Der foregikk undervisningen på det fjerde året. I Oslo tok vi med 10., 11. og 12. semester siden undervisningen foregår på 9. semester.

En annen grunn til at vi ikke tar med flere semestre er at undersøkelsen da ville blitt altfor omfattende for vårt formål.

3.3 Utarbeidelse av spørreskjema

Ved utarbeidingen av spørsmål til spørreskjemaet har vi sett på tidligere spørreundersøkelser som er gjort. I all hovedsak har vi tatt utgangspunkt i spørreundersøkelsen til Strickland, der hun undersøkte britiske medisinstudenters holdninger til reservasjonsrett (16). Noen av spørsmålene fra denne spørreundersøkelsen kopierte vi direkte, men de fleste tilpasset vi norske forhold. I tillegg er spørsmålene vi utarbeidet preget av vårt utgangspunkt for studien og hva vi ønsket å undersøke.

Etter hvert som vi utarbeidet spørreundersøkelsen ble det en offentlig debatt rundt reservasjonsretten. Derfor så vi muligheten til å utvide undersøkelsen til å omfatte flere kontroversielle prosedyrer som eutanasi, rituell omskjæring av gutter, assistert befruktning av lesbiske par, tidlig ultralyd, utskriving av visse typer prevensjonsmiddel, undersøkelse av genitalia av det motsatte kjønn og behandling av selvpåført sykdom. Vi har også foretatt en pilot-testing av spørreskjemaet i to runder, med totalt 14 medisinstudenter fra Universitetet i Oslo. Pilotundersøkelsen hjalp oss til å finpusse spørsmålsformuleringene og oppsett, for å unngå feiltolkninger.

Spørreskjemaet kan deles inn i fire deler (vedlegg 1). Den første delen inneholder 24 spørsmål som omhandler reservasjon. De to første spørsmålene går på studentens holdninger til

reservasjon generelt, mens de 22 andre undersøker holdningene til anledning til reservasjon og om studenten selv ønsker å reservere seg mot ulike kontroversielle prosedyrer. Andre del består av fem situasjoner der studenten må ta standpunkt til om eutanasi eller lege-assistert selvmord bør bli tillatt i Norge. Den tredje delen inneholder syv spørsmål der studenten skal si seg enig eller uenig i påstander rundt abort, rituell omskjæring av gutter og assistert

(17)

befruktning til lesbiske par, samt svare på et spørsmål om fosterets moralske verdi. Den siste delen inneholder fire spørsmål om demografiske data.

Den første siden av spørreskjemaet består av informasjon til den som besvarer undersøkelsen.

3.4 Distribusjon av spørreskjema

Spørreskjemaene er trykket på papir og besvart for hånd. De ble sendt per post til Tromsø, Trondheim og Bergen. Ved alle fakultetene er undersøkelsen distribuert og besvart i en pause mellom to forelesninger. I Oslo ble skjemaene delt ut og samlet inn av en av oss. Vi kunne dermed svare direkte på spørsmål fra studentene angående besvarelsen. Ved de andre universitetene var det bekjente av oss som delte ut og samlet inn spørreundersøkelsene. Vi fikk hjelp av tre 5. og 6. års medisinstudenter i Bergen, to 4. og 5. års medisinstudenter i Trondheim og en psykologistudent i Tromsø. Disse personene har vi hatt kontakt med via e- post og telefon. De ble forklart hvilken informasjon studentene skulle få ved utlevering av spørreskjemaene og selve spørreundersøkelsen inneholdt også denne informasjonen. Ved at alle som leverte ut spørreskjemaene var godt kjent med eget studiested kunne de velge å dele ut spørreskjemaene mellom forelesninger der oppmøtet var forventet å være godt. De fleste av studentene brukte mellom fem og 15 minutter på besvarelsen. Ferdig utfylte skjemaer ble sendt tilbake til oss per post. Svarene ble fylt inn på SPSS fortløpende. Spørreundersøkelsen ble distribuert i perioden januar til juni 2012.

3.5 Statistisk analyse

For bearbeidelse av resultatene har vi brukt Statistical Package for the Social Sciences (SPSS) og gjort statistiske analyser ved hjelp av frekvensanalyser og krysstabeller. I arbeidet med dette har vi blant annet fått hjelp av Odd Aalen fra Avdeling for medisinsk biostatistikk ved Universitetet i Oslo og en bekjent som har jobbet mye med SPSS. Statistisk signifikans vurderes ved å bruke kji-kvadrattest. Vi oppgir en p-verdi og en x²-verdi. Grensen for

statistisk signifikans har vi satt til p-verdi lik eller mindre enn 0,050. Er det forventede antallet i kji-kvadratet for lave, er x²-verdien ikke gyldig. Det vil normalt være akseptabelt så lenge ikke mer enn 20 % av cellene i tabellen har forventede frekvenser under fem (27;28). Viser det seg at de forventede frekvensene synes å være utilstrekkelige, blir dermed noen statistiske analyser enten ekskludert eller inkludert med forsiktighet i tolkningen av resultatene.

(18)

De fem variablene som blir brukt for å se etter sammenhenger er: ”Kjønn”, ”religion”,

”viktigheten av religion”, ”selvbestemt abort før 12. uke bør forbli tillatt” (denne kalles videre for ”abortsyn”) og ”synet på fosterets moralske status”. Vi har valgt å ta bort alle besvarelsene som mangler (”missing”) fra analysen og tabellene.

Variabelen ”viktigheten av religionen” kan bli oppfattet som tvetydig siden mange som har svart at de ikke har noen religion har besvart dette spørsmålet. Det vi har vært ute etter med dette spørsmålet, har vært å gruppere de som faktisk har en religion i grupper etter hvor viktig de mener religionen er for dem. Derfor har vi valt å ta bort alle de som har svart ”ingen religion” fra variabelen ”viktigheten av religion”. Det er her snakk om 265 besvarelser som blir tatt bort. Når det gjelder variabelen ”viktigheten av religionen” har vi også slått sammen gruppene slik at det blir to hovedgrupper; ”svært/ganske viktig” og ”litt/ikke viktig”.

Desimalene til tallene som beskriver frekvensen har vi valgt å runde av slik at de går bort, da de ville gitt et falskt inntrykk av nøyaktighet. Av den grunn vil det av og til ikke bli 100 % når man legger sammen den totale prosenten.

3.6 Etisk godkjenning

Forespørsel om etisk godkjenning etter helseforskningsloven (REK-søknad), var ikke nødvendig ved en slik undersøkelse. Når det gjaldt behandling av personvernsopplysninger opplyste Personvernombudet følgende: ”Etter gjennomgang av opplysninger gitt i

meldeskjemaet og øvrig dokumentasjon, finner vi at prosjektet ikke medfører meldeplikt eller konsesjonsplikt etter personopplysningsloven §§ 31 og 33.” (Vedlegg 4). I informasjonsdelen på første side av spørreskjemaet informerte vi om at det var en frivillig og anonym

undersøkelse.

4.0 Resultater

Først blir studiepopulasjonen og demografiske data presentert. Videre blir delmålene

beskrevet. I tabell 1 (vedlegg 2) fremstilles andelen av studenter som ønsker generell adgang til reservasjon eller som selv ønsker å reservere seg ved 13 ulike medisinske prosedyrer. I den følgende delen omtales de prosedyrene som er nevnt i oppgavens innledning. Det er disse vi mener er mest aktuelle for å belyse vårt hovedmål med oppgaven. I tillegg vil vi si noe om

(19)

spørsmålet om reservasjon mot å behandle selvpåført sykdom. Dette spørsmålet vil fungere som en slags ”negativ kontroll”. I gjennomgangen viser vi til spørsmålene i spørreskjemaet, som er vedlegg 1.

4.1 Studiepopulasjon og svarprosent

Studiepopulasjonen var på 893 studenter fra de to siste årene fra medisinstudiet ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Totalt svarte 531 studenter på

spørreundersøkelsen (59 %). Av disse var 216 (40 %) av utvalget studenter i Oslo, 143 (27 %) i Bergen, 120 (22 %) i Trondheim og 52 (10 %) i Tromsø. Svarprosenten i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø var henholdsvis 65 %, 63 %, 52 % og 50 % (se vedlegg 3 for detaljert informasjon).

4.2 Demografiske data

Kjønn:

Andelen kvinner og menn som besvarte undersøkelsen var henholdsvis 66 % og 34 %. Dette gjenspeiler etter hva vi tror kjønnsfordelingen på kullene, selv om vi ikke har egne tall for hvor mange av hvert kjønn som går på de studerte kullene.

Alder:

Majoriteten (70 %) av utvalget var mellom 25 og 29 år. Omtrent 18 % av utvalget var 24 år eller yngre mens 12 % var over 29 år.

Religion

276 (53 %) av utvalget oppgav at de hadde ingen religion, mens 211 (41 %) var kristne, 15 (3

%) muslimer og 15 (3 %) oppgav annen religion.

Viktigheten av religion

Nesten alle, 95 %, svarte på hvor viktig religionen var for dem. Av disse sa halvparten at religionen ikke var viktig (52 %), 23 % at religionen var litt viktig, 11 % at religionen var ganske og 14 % svært viktig. Tar vi bort de som ikke har noen religion får vi følgende resultat innen religionene: Av de kristne svarte 43 % at religionen var svært/ganske viktig. Av

muslimene svarte 93 % (dvs 14 av 15) svært/ganske viktig, mens de med annen religion 33 %.

(20)

4.3 Holdninger til reservasjon generelt

Til påstanden om at en lege bør ha anledning til å reservere seg mot deltakelse i enhver

behandling eller prosedyre som legen har moralske eller religiøse innvendinger mot (spørsmål 1) var svarene: Svært enig: 7 %. Litt enig: 14 %. Verken enig eller uenig: 5 %. Litt uenig: 28

%. Svært uenig: 46 %. Sammenhengen mellom dette og kjønn viste en liten signifikant forskjell, ved at mennene var mer åpne for en slik reservasjon (x²-verdi: 10,002. p-verdi:

0,040). Det var en stor signifikant sammenheng mellom dette og viktigheten av religion, da de som svarte at religionene er ”svært/ganske viktig” var mer åpen for dette enn de som har svart

”litt/ikke viktig” (x²-verdi: 31,432. p-verdi: 0,000).

Vi spurte om en lege som reserverer seg bør ha plikt til å henvise til en kollega som ikke reserverer seg (spørsmål 2). 86 % var svært enig i dette, 10 % litt enig, 1 % verken enig eller uenig, 2 % litt uenig og 1 % svært uenig. Sammenhengen mellom dette og kjønn viste en liten signifikant forskjell, ved at kvinnene var enige i påstanden i større grad enn mennene (x²- verdi: 12,717. p-verdi: 0,013). Det var en liten signifikant forskjell når viktigheten av religion ble sammenlignet. Av de som svarte ”svært/ganske viktig” var 90 % enige i påstanden, mens 7 % var uenige Av de som svarte ”litt/ikke viktig” var 97 % enige i påstanden, mens 2 % var uenige (x²-verdi: 9,729. p-verdi: 0,045). Anmerkning: Av forventet antall i en celle var 60 % under fem.

4.4 Holdninger til reservasjon mot abort før 12. uke

Adgang til reservasjon: Når det gjelder adgang til reservasjon mot abort før 12. uke (spørsmål 3.1) svarte 53 % ja til dette, 42 % svarte nei, mens 5 % svarte vet ikke. Her var det signifikant sammenheng mellom dette og viktigheten av religion. Av de som svarte at religionen var

”svært/ganske viktig” svarte 83 % ja til en slik adgang, mens 17 % svarte nei. Av de som svarte ”litt/ikke viktig” svarte 54 % ja til en slik adgang, mens 44 % svarte nei (x²-verdi:

21,905. p-verdi: 0,000). Anmerkning: Av forventet antall i en celle var 33 % under fem. Det minste forventede var 1,84 innen en celle. Er religionen viktig for studenten er det altså en tendens til at man er mer åpen for adgang til reservasjon mot abort før 12. uke.

Sammenlignes religionene kom det frem at av de kristne svarte 32 % nei til adgang til

reservasjon mot abort før 12. uke, mens 67 % svarte ja. Av muslimene svarte 20 % nei, mens

(21)

80 % svarte ja til en slik adgang. Av de med ingen religion svarte 52 % nei, mens 42 % svarte ja til dette (x²-verdi: 37,413. p-verdi: 0,000).

Også synet på fosterets moralske status viste en sammenheng med synet på abort før 12.uke.

Av de som mente at fosteret har fullt menneskeverd fra befruktningen (16 % av studentene) svarte 11 % at det ikke skal være adgang til å reservere seg mot abort før 12. uke, mens 88 % svarte ja til en slik adgang. Av de som mente at fosterets verdi stiger utover svangerskapet (61

% av studentene) svarte 46 % nei til adgang til reservasjon mot abort før 12. uke, mens 50 % svarte ja. Av de som mente at fosteret får fullt menneskeverd ved fødselen (10 % av

studentene) svarte 65 % nei, mens 31 % ja (x²-verdi: 57,172. p-verdi: 0,000). Anmerkning:

Av forventet antall i en celle var 25 % under fem.

92 % var enig i at selvbestemt abort før 12. uke bør forbli tillatt, 7 % var uenig. 25 % var enig i at grensen for selvbestemt abort bør utvides til 18 uker, 53 % uenig. Var studenten enig i at selvbestemt abort før 12.uke bør forbli tillatt var det større sjanse for at man var i mot adgang til reservasjon mot denne prosedyren, enn dersom man var uenig (x²-verdi: 55,718. p-verdi:

0,000). Anmerkning: Av forventet antall i en celle var 40 % under fem.

Det vises ingen sammenheng mellom holdning til adgang til reservasjon før 12.uke og kjønn.

Om de selv ønsker å reservere seg mot prosedyren: Da svarte 15 % ja, 79 % nei, og 6 % vet ikke. Her er det signifikant sammenheng mellom dette og viktigheten av religion. Av de som svarte ”svært/ganske viktig” på viktigheten av religion svarte 32 % nei, mens 57 % svarte ja.

Av de som svarte ”litt/ikke viktig” svarte 84 % nei, og 5 % ja (x²-verdi: 79,062. p-verdi:

0,000).

Av de med ingen religion svarte 96 % at de ikke ønsket å reservere seg, mens 2 % svarte ja til dette. Av de kristne svarte 61 % nei, mens 28 % svarte ja. Av muslimene 27 % nei, mens 60

% ja. Av de med annen religion svarte 80 % nei, 7 % ja. (x²-verdi: 120,604. p-verdi: 0,000).

Anmerkning: Av forventet antall i en celle var 33 % under fem.

Synet på fosterets moralske status viste her en sammenheng. Av de som mente at fosteret har fullt menneskeverd fra befruktningen svarte 17 % at de ikke ønsket å reservere seg, mens 73

% ønsket det. Av de som mente at fosterets verdi stiger utover svangerskapet svarte 90 % nei,

(22)

mens 4 % svarte ja. Mens 100 % av de som mente at menneskeverdet er først fra fødselen av svarte nei (x²-verdi: 279,472. p-verdi: 0,000). Anmerkning: Av forventet antall i en celle var 25 % under fem.

Av de som mente at selvbestemt abort før 12.uke bør forbli tillatt ønsket 86 % ikke å

reservere seg, mens 8 % ønsket det. Av de som mente at selvbestemt abort før 12.uke ikke bør forbli tillatt ønsket 3 % ikke å reservere seg, mens 94 % ønsket det (x²-verdi: 300,939. p- verdi: 0,000). Anmerkning: Av forventet antall i en celle var 47 % under fem.

Det var ingen signifikant forskjell mellom kjønnene.

4.5 Holdninger til reservasjon mot henvisning til abort

Adgang til reservasjon: Til dette (spørsmål 3.4) svarte 10 % ja, 85 % svarte nei, mens 4 % vet ikke.

Sammenhengen mellom dette og viktigheten av religion viste at 57 % av de som svarte

”svært/ganske viktig” på viktigheten av religion var i mot adgang til reservasjon mot

henvisning til abort, mens 32 % sa ja til dette. Av de som svarte ”litt/ikke viktig” var 94 % i mot, mens 3 % var for en slik adgang (x²-verdi: 45,896. p-verdi: 0,000).

Sammenlignes religionene kom det frem at av de kristne svarte 75 % nei til en slik adgang, mens 18 % svarte ja. Av muslimene svarte 71 % nei, mens 21 % svarte ja. Av de med ingen religion svarte 93 % nei til dette, mens 5 % svarte ja (x²-verdi: 35,125. p-verdi: 0,000).

Mente studenten at abort før 12.uke bør forbli tillatt var det større sannsynlighet for at man var i mot en adgang til reservasjon mot å henvise til abort (x²-verdi: 206,728. p-verdi: 0,000).

Anmerkning: Av forventet antall i en celle var 53 % under fem.

Også synet på fosterets moralske status viste en sammenheng. Blant de som mente at fosteret har fullt menneskeverd fra befruktningen svarte 43 % nei til en adgang til reservasjon mot å henvise til abort, mens 44 % svarte ja. Av de som mente at verdien stiger utover

svangerskapet svarte 94 % nei, og 3 % ja. 94 % av de som mente menneskeverdet er først fra

(23)

fødselen av sa nei, mens 6 % svarte ja (x²-verdi: 143,596. p-verdi: 0,000). Anmerkning: Av forventet antall i en celle var 25 % under fem.

Det er en viss sammenheng med at flere av kvinnene (88 %) enn mennene (80 %) var mot at en slik adgang skal være mulig (x²-verdi: 8,843. p-verdi: 0,012).

Om de selv ønsker å reservere seg mot å henvise til abort: Da svarte 5 % ja, 93 % nei, og 2 % vet ikke.

Det er signifikant sammenheng mellom dette og viktigheten av religion. Av de som svarte

”svært/ganske viktig” på viktigheten av religion svarte 66 % nei, mens 24 % svarte ja. Av de som svarte ”litt/ikke viktig” svarte 99 % nei, og 0 % ja (x²-verdi: 45,450. p-verdi: 0,000).

Av de med ingen religion svarte 100 % at de ikke ønsker å reservere seg. Av de kristne svarte 84 % nei, mens 11 % svarte ja. Av muslimene svarte 67 % nei, mens 27 % svarte ja. Av de med annen religion svarte 100 % nei (x²-verdi: 60,397. p-verdi: 0,000). Anmerkning: Av forventet antall i en celle var 42 % under fem.

Av de som mente at fosteret har fullt menneskeverd fra befruktningen svarte 56 % at de ikke ønsket å reservere seg mot å henvise til abort, mens 31 % ønsket det. Av de som mente at fosterets verdi stiger utover svangerskapet svarte 99 % nei, mens 0,3 % svarte ja. Mens 100 % av de som mente at menneskeverdet er først fra fødselen av svarte nei (x²-verdi: 179,660. p- verdi: 0,000). Anmerkning: Av forventet antall i en celle var 50 % under fem.

Av de som mente at selvbestemt abort før 12.uke bør forbli tillatt ønsket 97 % ikke å reservere seg mot å henvise til abort, mens 2 % ønsket det. Av de som mente at selvbestemt abort før 12.uke ikke bør forbli tillatt ønsket 32 % ikke å reservere seg, mens 53 % ønsket det (x²-verdi: 344,354. p-verdi: 0,000). Anmerkning: Av forventet antall i en celle var 53 % under fem.

Det var en liten sammenheng med kjønn og ønske om reservasjon.

(24)

4.6 Holdninger til reservasjon mot ultralyd i 12. svangerskapsuke som ledd i fosterdiagnostikk

Sammenhengen mellom dette og viktigheten av religion viste at 45 % av de som svarte

”svært/ganske viktig” på viktigheten av religion var i mot dette, mens 39 % var for. Av de som svarte ”litt/ikke viktig” var 76 % i mot, mens 14 % var for. (x²-verdi: 25,331. p-verdi:

0,000).

Det var ingen signifikant kjønnsforskjell.

Om de selv ønsker å reservere seg mot prosedyren: Da svarte 5 % ja, 88 % nei, og 8 % vet ikke.

Det var en signifikant sammenheng mellom dette og viktigheten av religion. Av de som svarte

”svært/ganske viktig” på viktigheten av religion svarte 63 % nei, mens 20 % svarte ja. Av de som svarte ”litt/ikke viktig” svarte 91 % nei, og 1 % ja (x²-verdi: 31,813. p-verdi: 0,000). Det var ingen signifikant forskjell mellom kjønnene.

4.7 Holdninger til reservasjon mot assistert befruktning til lesbiske par

Adgang til reservasjon: Til dette (spørsmål 3.8) svarte 27 % ja, 59 % svarte nei, mens 15 % vet ikke. 65 % var enig i at lesbiske par bør ha rett til assistert befruktning, 20 % var uenig og 15 % var verken enig eller uenig.

Sammenhengen mellom synet på adgang til reservasjon og viktigheten av religion viste at 28

% av de som svarte ”svært/ganske viktig” på viktigheten av religion var i mot dette, mens 51

% var for. Av de som svarte ”litt/ikke viktig” på viktigheten av religion var 54 % i mot, mens 25 % var for (x²-verdi: 19,591. p-verdi: 0,000).

(25)

Det er signifikant sammenheng mellom dette og viktigheten av religion i konservativ retning.

Av de som svarte at religionen er ”svært/ganske viktig” ønsket 44 % ikke å reservere seg, mens 36 % ønsket det. Av de som svarte ”litt/ikke viktig” ønsket 88 % ikke reservasjon, mens 3 % ønsket det (x²-verdi: 55,605. p-verdi: 0,000). Det var ingen signifikant forskjell mellom kjønnene.

4.8 Holdninger til reservasjon mot å utføre eutanasi

Adgang til reservasjon: Til dette (spørsmål 3.5) svarte 89 % ja, 3 % svarte nei, mens 8 % vet ikke. 19 % av studentene var for eutanasi ved terminal sykdom, 28 % visste ikke. 31 % var for legeassistert selvmord ved terminal sykdom, 28 % visste ikke. Det var ingen sammenheng mellom ønsket adgang til reservasjon og viktigheten av religion.

Det var en liten sammenheng med at færre av kvinnene (2 %) enn mennene (6 %) var mot at en slik adgang til reservasjon skal være mulig (x²-verdi: 7,235. p-verdi: 0,027). Ingen

sammenheng når religionene sammenlignes.

Av de som svarte ”svært/ganske viktig” på viktigheten av religion, svarte 4 % nei til dette, mens 88 % svarte ja. Av de som svarte ”litt/ikke viktig” svarte 8 % nei, mens 60 % svarte ja (x²-verdi: 23,430. p-verdi: 0,000).

Av kvinnene var det 9 % og av mennene 18 % som ikke ønsket å reservere seg (x²-verdi:

11,619. p-verdi: 0,003).

Av de med ingen religion svarte 17 % at de ikke ønsker å reservere seg mot å utføre eutanasi, mens 53 % av dem ønsker det. Av de kristne svarte 4 % nei, mens 73 % svarte ja. Av

muslimene svarte 13 % nei, mens 87 % svarte ja. Av de med annen religion svarte 20 % nei,

(26)

og 47 % ja (x²-verdi: 33,149. p-verdi: 0,000). Anmerkning: Av forventet antall i en celle var 33 % under fem.

4.9 Holdninger til reservasjon mot rituell omskjæring

24 % var enig i at rituell omskjæring av gutter bør utføres på norske offentlige sykehus, 55 % uenig og 21 % verken enig eller uenig.

Sammenhengen mellom dette og viktigheten av religion var ikke signifikant.

Sammenlignes religionene kom det frem at en større andel muslimer (47 %) enn kristne (10

%) sa nei til en slik adgang. Av de med ingen religion svarte 14 % nei til dette, mens hos de med annen religion svarte 14 % nei. (x²-verdi: 23,903. p-verdi: 0,001).

Det var en liten signifikant sammenheng mellom dette og viktigheten av religion. Av de som svarte at religionen er ”svært/ganske viktig” ønsket 36 % ikke å reservere seg, mens 41 % ønsket det. Av de som svarte ”litt/ikke viktig” hadde 22 % ikke dette ønsket, mens 55 % hadde det. (x²-verdi: 6,539. p-verdi: 0,038).

Av de med ingen religion svarte 24 % at de ikke ønsker å reservere seg. Av de kristne svarte 23 % nei, av muslimene svarte 93 % nei, mens av de med annen religion svarte 33 % nei. (x²- verdi: 38,880. p-verdi: 0,000). Anmerkning: Av forventet antall i en celle var 33 % under fem.

(27)

4.10 Holdninger til reservasjon mot behandling av selvpåført sykdom eller skade

Om de selv ønsker å reservere seg mot prosedyren: Da svarte 0,2 % ja, 99 % nei, og 1 % vet ikke.

4.11 Andre funn

De som svarte ja til ønske om selv å reservere seg mot en gitt prosedyre måtte krysse av om dette var av moralske grunner, religiøse grunner eller både av moralske og religiøse grunner.

Av alle reservasjonsønsker var 59 % begrunnet i moralske grunner, 5 % i religiøse grunner og 37 % i både moralske og religiøse grunner. 585 av totalt 950 reservasjonsønsker gjaldt

eutanasi og rituell omskjæring av gutter. Ved eutanasi var 69 % av reservasjonsønskene begrunnet i moralske grunner. Ved rituell omskjæring av gutter (spedbarn) var 92 % begrunnet i moralske grunner. Ser vi bort fra reservasjonsønskene mot eutanasi og

omskjæring av gutter var 25 % av reservasjonsønskene begrunnet i moralske grunner, 10 % i religiøse grunner og 65 % i moralske og religiøse grunner.

Studentene ble spurt om de syntes spørsmål knyttet til legers reservasjonsrett var godt nok dekket i undervisningen. 66 % av studentene syntes temaet ikke var godt nok dekket i undervisningen. 20 % mente temaet var godt nok dekket, mens 14 % visste ikke. Det var forskjeller mellom fakultetene. Studentene ved Universitet i Tromsø var minst fornøyde (ja:

14 %, nei: 80 %, vet ikke: 6 %), mens studentene i Bergen var mest fornøyde (ja: 25 %, nei:

62 %, vet ikke: 13 %). Resultatene i Oslo (ja: 18 %, nei: 66 %, vet ikke: 16 %) og Trondheim (ja: 19 %, nei: 66 %, vet ikke: 15 %) lå midt i mellom resultatene fra Tromsø og Bergen.

16 % av studentene mente at fosteret har fullt menneskeverd fra befruktningen. 61 % mente at fosterets verdi stiger utover svangerskapet og at fosteret har fullt menneskeverd når det er levedyktig. 10 % mente at fosteret får fullt menneskeverd ved fødselen.

(28)

5.0 Diskusjon

Vi har valgt å dele diskusjonsdelen inn i to deler, en metode-diskusjon og en resultat- diskusjon. I metode-diskusjonen diskuterer vi hva som er sterke og svake sider ved vår metode for å samle inn datamaterialet. Under resultat-diskusjonen vil de mest interessante funnene bli analysert og diskutert.

5.1 Metode-diskusjon

Hvert delkapittel under metodedelen blir diskutert for seg.

5.1.1 Litteratursøk

Vi fikk trolig samlet det aller meste av tidligere studier og artikler på dette feltet. I tillegg fikk vi tips fra Morten Magelssen om artikler og annen litteratur som omhandlet temaet.

5.1.2 Utvalget

En metodisk styrke med undersøkelsen er at alle hadde gjennomført undervisning som går på temaene gynekologi/obstetrikk og relatert etikkundervisning. Dette gjør at de som har svart har hatt en viss bakgrunnskunnskap om det de har blitt spurt om, og det styrker

undersøkelsens reliabilitet. Svarprosenten var tilfredsstillende, og på linje med det man kan forvente å oppnå i spørreundersøkelser.

En potensiell svakhet kan være at studentene som har svart, er de som har møtt opp på de aktuelle forelesningene. Dette kan kanskje representere et skjevt utvalg ved at studentene som har møtt opp til forelesning er mer pliktoppfyllende og har en større grad av

samvittighetspåvirkning sammenlignet med de som ikke møter opp. Dette kan muligens forskyve resultatene i en retning.

5.1.3 Utarbeidelse av spørreskjemaet

Denne prosessen har vært grundig. Vi innhentet innspill fra flere kompetente personer.

Pilotstudien viste også svakheter i spørreskjemaet som vi fikk rettet opp i. En svakhet med skjemaet viste seg i ettertid å være at spørsmålene rundt eutanasi og lege-assistert selvmord viste seg å kunne være tvetydige. Tolkningene av disse svarene ble derfor kodet på en bestemt måte. Siden denne delen er utelatt i denne oppgaven går vi ikke noe mer inn på dette.

(29)

5.1.4 Distribusjon av spørreskjema

Vi tror at den gode svarprosenten skyldes at det er gjort en god jobb på forhånd av de som har distribuert skjemaene til de aktuelle kullene. De har siktet seg inn på forelesninger der

oppmøtet er forventet å være høyt. En svakhet med dette er at svarene ble samlet inn mellom forelesningene. Dette gir en seleksjon ved at bare studenter som gikk på forelesningene fikk besvart skjemaet. Stort sett alle som var på forelesningene tok seg tid til å besvare

undersøkelsen.

5.2 Resultat-diskusjon

Hvert delkapittel under resultatdelen vil i det følgende bli gjennomgått systematisk. Kun det vi mener er det mest relevante og interessante funn blir diskutert.

5.2.1 Studiepopulasjon og svarprosent

Målet vårt før vi utførte undersøkelsen var å få en svarprosent på over 50 %. Derfor er vi godt fornøyde når 59 % av den totale studiepopulasjonen besvarte skjemaet. Svarprosenten varierte fra 50 % i Tromsø til 65 % i Oslo, altså over 50 % for alle fire studiestedene.

5.2.2 Demografiske data

41 % betegnet seg som kristne. 56 % av disse svarte at religionen var ”litt/ikke viktig”. Dette kan tyde på at mange krysser av for kristen av vane/tradisjon og ikke har et aktivt og

gjennomtenkt forhold til sin religion. Derfor gir spørsmål om viktigheten av religionen bedre validitet enn spørsmålet om hvilken religion når det gjelder kristne. Av muslimer var det bare 7 % (1 av 15) som sa at religionen var ”litt/ikke viktig”. Av alle kristne ønsket 28 % å

reservere seg mot å utføre abort før 12. uke. Av kristne som betegnet religionen som ”litt/ikke viktig” ønsket 5 % å reservere seg mot å utføre abort før 12. uke (2 % hos de med ingen religion), mens 58 % av kristne som betegnet religionen som ”svært/ganske viktig” ønsket å reservere seg. Dersom man ikke tar viktigheten av religionen med i betraktningen er det derfor en tendens til at ulikhetene mellom ikke-religiøse og kristne blir mindre, mens ulikhetene mellom kristne og muslimer blir større. Dette skyldes at en stor del av de kristne betegnet religionen ”litt/ikke viktig”. Det var ikke mange muslimske studenter med i studien (15 stykker). Dette gjør sub-analyser på denne gruppen usikre.

(30)

5.2.3 Holdninger til reservasjon generelt

21 % er enig i at en lege bør ha anledning til å reservere seg mot en hvilken som helst prosedyre som legen har moralske eller religiøse innvendinger mot. Tilsvarende var 45 % av britiske medisinstudenter i Stricklands undersøkelse enige (16). Dette kan tyde på at norske medisinstudenter har et restriktivt forhold til reservasjonsrettens omfang. Strickland – og avisartikler i kjølvannet av studien – fremstilte det som et problem at så mange ønsket en svært vid reservasjonsrett. Det ble fremstilt som en potensiell trussel mot pasienters rettigheter til å få utført visse behandlinger i fremtiden. Våre tall gir ikke samme grunn til bekymring i Norge. De fremtidige legene som har svart i vår studie er gjennomgående kritisk til en vid reservasjonsrett.

Hele 96 % var enig i at legen på generelt grunnlag bør ha plikt til å henvise pasienten til en kollega som ikke reserverer seg. 90 % av de som svarte at religion var svært/ganske viktig var også enige i påstanden. Dette tyder på at mange støtter Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv som sier at fastlegers praksis med reservasjon mot henvisning må opphøre (8) og at viktigheten av religion ikke spiller en stor rolle i dette spørsmålet. Men spørsmålet vårt åpner også for en tvetydighet: Også det å vise pasienten videre til en kollega, slik fastleger som reserverer seg mot aborthenvisning trolig vanligvis gjør, kan kalles ”henvisning”. Avhengig av hvordan vårt spørsmål har blitt tolket, kan også noen av de 96 % ha holdt at fastlegers reservasjon mot aborthenvisning er akseptabelt. Dette ser vi også ved at 10 % mener det bør være anledning til slik reservasjon (se seksjon 4.5). Vårt funn her kan ellers sies å tyde på at studentene stort sett mener at legens plikter og pasientens rettigheter trumfer legens

personlige overbevisning. Undersøkelsen av turnusleger ved University of Wisconsin viste at 90 % mente at legen må henvise (18), mens bare 57 % av leger fra alle spesialiteter i USA var enige med at leger må henvise pasienter uavhengig av legens syn på henvisningen (20).

5.2.4 Holdninger til reservasjon mot abort før 12. uke

Det er oppsiktsvekkende at hele 42 % mener at det ikke bør være adgang til reservasjon mot å utføre abort før 12. uke til tross for at dette er en lovfestet rett i dag. Det er også interessant at blant dedikerte kristne og muslimer mener nesten en av fem at det ikke skal være

reservasjonsrett i denne “klassiske” situasjonen.

(31)

Av studentene ønsker 15 % å reservere seg mot å utføre abort før 12. uke. Dette er betydelig lavere enn undersøkelsen av norske medisinstudenter som ble gjennomført i 2010 hvor 27,3

% trodde de ville benytte seg av reservasjonsretten hvis det skulle bli aktuelt (15). Vi oppfatter våre tall som mer pålitelige, det vil si at de avspeiler virkeligheten bedre, fordi vår undersøkelse har flere spørsmål rundt temaet og formuleringene er mer presise.

I spørsmålet om de selv ønsker å reservere seg mot å utføre abort før 12. uke spiller religion en viktig rolle da 28 % av kristne, 60 % av muslimene og bare 2 % av de uten religion ønsket å reservere seg. Av de som svarte at religion er ”svært/ganske viktig” svarte 57 % at de ønsket å reservere seg mot å utføre abort før 12. uke, mens bare 5 % av de som svarte ”litt/ikke viktig” ønsket dette.

Det var 53 % som svarte ja til adgang til reservasjon, mens 15 % svarte at de selv vil reservere seg. Dette viser at en ganske stor andel studenter som selv ikke vil reservere seg aksepterer at andre gjør det. Men man kan også tenke seg en ”bias” i retning av å akseptere gjeldende lov, som jo åpner for reservasjon.

5.2.5 Holdninger til reservasjon mot henvisning til abort

10 % er åpen for anledning til å reservere seg mot å henvise til abort, mens 5 % selv ønsker å reservere seg. I spørsmålet om de selv ønsker å reservere seg mot å henvise til abort spiller religion en viktig rolle da 11 % av kristne, 27 % av muslimene og ingen av de uten religion ønsket å reservere seg. Av de som svarte at religion er ”svært/ganske viktig” svarte 24 % at de ønsket å reservere seg mot å henvise til abort, mens ingen av de som svarte ”litt/ikke viktig”

ønsket dette. Av de som svarte ”svært/ganske viktig” på viktigheten av religionen var 32 % åpen for anledning til reservasjon, mens bare 3 % av de som svarte ”litt/ikke viktig”.

Noe av hovedformålet med studien vår er å si noe om fremtiden for reservasjoner blant norske leger. Det er imidlertid vanskelig å sammenligne andelen av medisinstudenter som ønsker å reservere seg mot henvisning til abort med andelen av dagens fastleger som reserverer seg.

Dette fordi undersøkelsen til Helsedirektoratet har så lav svarprosent og gir et dårlig bilde av virkeligheten. Derimot kan man si at hvis et tverrsnitt av respondentene blir fastleger, kan man forvente at 5 % av disse vil reservere seg. Med ca. 5000 norske fastleger utgjør dette 250 leger som reserverer seg. Denne sammenligningen har sine svakheter. For det første vil trolig noen av de som ønsker å reservere seg som studenter kunne gi etter for press fra arbeidsgiver,