OSLO TINGRETT
DOM
Avsagt: 25. august 2014 i Oslo tingrett Saksnr.: 13-208822TVI-OTIR/03
Dommer: Tingrettsdommer Jonas Petter Madsø
Saken gjelder: Gyldigheten av Statens landbruksforvaltnings vedtak av 6. juni 2013
Ove Henrik Mørk Eek Advokat Mauritz Aarskog
mot
Staten v/Landbruks- og matdepartementet
Advokat Erik Bratterud
DOM
Saken gjelder gyldigheten av Statens landbruksforvaltnings vedtak av 6. juni 2013.
Framstilling av saken
Hovedspørsmålet i saken er om smågrisprodusentene Ove Henrik Mørk Eek (heretter
"Mørk Eek"), Svein Engebretsen (heretter "Engebretsen") og Hamon Fabio Moaddab (heretter "Moaddab") i perioden 2006-2008 samarbeidet om konsesjonsregulert produksjon i en slik grad at de må anses å ha hatt økonomiske interesser i samme produksjon, jf. svine- og fjørfeproduksjonsloven § 3.
Enkeltpersonforetakene Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab drev i denne perioden hovedsakelig med smågrisproduksjon på hver sin gård i Skiptvedt kommune i Østfold.
Mørk Eek drev sin produksjon på gården Mørk (gnr. 56, bnr. 5), Engebretsen på gården Skipperud (gnr. 86, bnr. 1) og Moaddab på gården Taraldrud (gnr. 48, bnr. 1). Ingen av dem eide gårdene. Både Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab leide driftsbygningene, samt produksjonsutstyr, fra Mørk Engebretsen Invest AS (heretter "MEI").
MEI ble stiftet 1. januar 1997. Hovedaksjonær i MEI med 71,57 % av aksjene er World Farm Holding AS, som eies 100 % av Mørk Eek. Engebretsen eier de resterende 28,43 % av aksjene i MEI.
MEI inngikk langvarige avtaler om leie av driftsbygninger med grunneiere på flere gårder i Skiptvet kommune. MEI oppgraderte deretter bygningene og produksjonsutstyret i
bygningene før de leide ut bygningene og produksjonsutstyret til flere svineprodusenter, herunder til Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab. MEI driver også med produksjon og salg av kraftfôr, herunder til Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab.
Hampshire AS (heretter "Hampshire") er et heleid datterselskap av MEI. Hampshire leier lokaler av MEI i den samme driftsbygningen som Mørk Eek leier på gården Mørk. Etter det opplyste kjøper Hampshire lett smågris på ca. 8 kg fra smågrisprodusenter, herunder fra Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab. Deretter fôrer Hampshire grisene opp til
ca. 25-30 kg, for så å selge dem videre til slakteriprodusenter. Ettersom grisene selges før de når 50 kg, reguleres ikke denne produksjonen av konsesjonsregelverket, jf. forskrift om regulering av svine- og fjørfeproduksjon § 1 første ledd nr. 4 og § 4 nr. 4.
Fylkesmannen og Mattilsynet gjennomførte en uvarslet kontroll 11. september 2008 av produksjonene til Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab.
Fylkesmannen sendte senere varsel til Mørk Eek 20. desember 2010 der det fremgikk at det ble vurdert å fatte vedtak om å ilegge Mørk Eek standardisert erstatning i medhold av
svine- og fjørfeproduksjonsloven § 10. Etter fylkesmannens vurdering hadde Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab i perioden 2006-2008 samarbeidet om konsesjonsregulert produksjon i en slik grad at de måtte anses å ha økonomiske interesser i samme
produksjon. Mørk Eek ved sin daværende advokat kommenterte forhåndsvarselet i et brev av 31. januar 2011.
Fylkesmannen fattet 30. mai 2011 vedtak om å ilegge Mørk Eek standardisert erstatning på kr. 2 958 900. Fylkesmannen la til grunn at de tre smågrisprodusentene hadde drevet omfattende samarbeid etter initiativ fra Mørk Eek.
Mørk Eek ved sin daværende advokat påklagde vedtaket til Statens Landbruksforvaltning (heretter "SLF") i brev av 21. juni 2011. Under saksforberedelsen ba SLF om ytterligere dokumentasjon/informasjon fra de tre smågrisprodusentene, og SLF mottok dette blant annet gjennom flere brev fra smågrisprodusentenes daværende advokat.
SLF fattet vedtak 6. juni 2013. Fylkesmannens vedtak om å ilegge Mørk Eek standardisert erstatning på kr. 2 958 900 ble da stadfestet.
Mørk Eek tok den 16. desember 2013 ut stevning for Oslo tingrett med påstand om at SLFs vedtak er ugyldig. Staten v/Landbruks- og matdepartementet tok til motmæle ved tilsvar av 3. februar med påstand om frifinnelse.
Hovedforhandling ble avholdt i Oslo Tinghus 17.-20. juni 2014. Mørk Eek avga
partsforklaring. Det ble avhørt 13 vitner og ellers foretatt slik bevisføring som fremgår av rettsboken.
Saksøkeren har i hovedtrekk gjort gjeldende
SLFs vedtak av 6. juni 2013 bygger på feil faktum/bevisbedømmelse og feil
lovtolking/rettsanvendelse. Feilene har medført at vedtaket har innholdsmangler, og vedtaket må kjennes ugyldig i sin helhet.
Mørk Eek har ikke samarbeidet om konsesjonsregulert produksjon med
smågrisprodusentene Svein Engebretsen og Hamon Fabio Moaddab i en slik grad det det foreligger økonomiske interesser i samme produksjon. SLFs tolking av uttrykket
"økonomisk interesse i samme produksjon" i svine- og fjørfeproduksjonsloven § 3 er feil.
Det avgjørende må være om man driver sin produksjon for egen regning og risiko.
Indirekte økonomisk samarbeid kan ikke rammes av bestemmelsen. Det foreligger to relevante dommer som tolker begrepet "økonomisk interesse i samme produksjon". Det anføres at Borgarting lagmannsrett tolker begrepet riktig i Kyllingdommen
(LB-1998-2996) og feil i MEI-dommen (LB-2008-73238). Når det gjelder MEI-dommen var det eneste som skilte smågrisprodusentene fra slakteriprodusentene at
smågrisprodusentene leide purker av MEI. Dette ble avgjørende. SLF feiltolker dommen ved å legge til grunn at purkeleien ikke var avgjørende.
At det avgjørende må være om man driver sin produksjon for egen regning og risiko, harmonerer med lovens ordlyd og forarbeider, og en slik tolkning er heller ikke i strid med lovens formål eller andre rettskilder. Dette er også den eneste tolkningen som kan være lettfattelig nok til å sikre produsentene forutberegnelighet ved organisering av egen produksjon. Denne forståelsen harmonerer også med tradisjonell organisering innenfor landbruket med utpreget samhandel med egne samvirker.
Det er ikke grunnlag for mistanken om rullering av purker mellom produsentene. Vedtaket baserer seg kun på en uanmeldt kontroll som fylkesmannen fortok 11. september 2008, og bevisførselen har vist at denne kontrollen var foranlediget av rykter. Kontrollen som ble foretatt var ikke egnet til å avdekke om det foregikk rullering av purker. Fylkesmannen burde ha notert ned dyrenes individnumre og deretter ha gjennomført en eller flere oppfølgende kontroller. Dette ble ikke gjort på tross av det i NILF-rapporten av
7. desember 2005 står at avdekking av dyreflyt krever gjentatte stedlige kontroller. Mørk Eek har uansett kommet med plausible svar på de forhold som ble påpekt av fylkesmannen etter kontrollen. Ved bevisbedømmelsen har SLF ikke lagt tilstrekkelig vekt på at
hendelsene ligger langt tilbake i tid, og at det derfor er vanskelig for Mørk Eek å gi helt sikre svar. SLF burde også ha gjennomgått dyreholdjournalene for å se om samme individnumre framkom hos flere av produsentene.
Staten forsøker å underbygge riktigheten av SLFs vedtak med opplysninger fra senere kontroller som er utført etter vedtaksperioden. Opplysninger som stammer fra før og etter vedtaksperioden 2006-2008 har svært beskjeden betydning. Det er også opplysninger fra den senere tid som taler i produsentenes favør, men dette synes ikke å være vektlagt.
Det bestrides at produksjonskapasiteten hos Engebretsen og Moaddab er et moment som kan underbygge statens mistanke om at det foregår rullering av purker mellom
produsentene. Både Engebretsen og Moaddab hadde tilstrekkelig med fødebinger i forhold til sine besetninger.
De øvrige momentene som er opplistet og vektlagt i SLFs vedtak kan heller ikke legges til grunn. Dette gjelder merking av purker, veterinærtjenester, kjøp av ungpurker/purker fra Fatland, kjøp av livdyr fra Hampshire, store innkjøp av purker i 2008, transport av dyr mellom Hampshire og produsentene, kjøp av semin fra Hampshire, vurderinger fra møte med Moaddab 29. november 2012, produsentenes regnskap og anført purkeleie i
vedtaksperioden. Disse momentene kan ikke underbygge konklusjonen i vedtaket.
SLF har foretatt feil bevisbedømmelse. Mørk Eek gjør gjeldende at retten etter bevisførselen må se helt bort fra flere forhold som SLF har lagt vekt på. Det er ikke
grunnlag for mistanken om rullering av purker mellom produsentene. Produsentenes regnskap og næringsoppgaver med fakturaer fra Fatland kan ikke tas til inntekt for at det har foregått et konsesjonsstridig samarbeid. Det har ikke foregått purkeutleie til
produsentene i 2006-2008 ettersom denne ble avsluttet i 2005. Det forhold at det ble gitt en uriktig opplysning i MEIs brev til Mattilsynet 4. november 2008 er ikke avgjørende. Det vises til erklæring fra revisor Bjørn Karlsen av 3. mai 2009 hvor det bekreftes at MEI ikke har eid dyr siden 2006, og at MEI ikke har hatt leieinntekter av dyr siden 1. januar 2006.
Mørk Eek gjør gjeldende at retten må korrigere flere forhold som SLF har lagt vekt på.
Hampshire har viderefakturert produsentene for veterinærtjenester, men det kan ikke legges til grunn at det var noen feil ved denne viderefaktureringen. Produsentene har kjøpt livdyr fra Hampshire/Fatland, men det kan ikke legges til grunn at det var noen feil ved prisingen. Det kan heller ikke legges til grunn at Moaddab ikke hadde god nok kunnskap om sin egen produksjon til å kunne være en selvstendig produsent.
Mørk Eek gjør gjeldende at man etter dette står tilbake med følgende forhold som SLF har påpekt: Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab leide i 2006-2008 driftsbygning med inventar fra MEI. Mørk Eek, Engebretsen og Moddab kjøpte i 2006-2008 fôr av MEI. Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab solgte/kjøpte i 2006-2008 smågris/livdyr til/fra Hampshire (dels vis Fatland). Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab kjøpte i 2006-2008 semin fra
Hampshire. Hampshire viderefakturerte i deler av 2006-2088 veterinærkostander til Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab. Alle handler er gjort til markedsmessige vilkår. For salg av semin finnes det ikke noe velfungerende marked. Salget av semin ble derfor gjort til en balansert pris for både kjøper og selger.
I tillegg kommer to momenter i vedtaket (avløsere og forsikring) som staten ikke har lagt noen vekt på under saksforberedelsen og hovedforhandlingen. Moaddab har uansett gitt en god forklaring på hvorfor han i de tre angitte perioder tilsynelatende ikke hadde utgifter til avløser. Om man vil forsikre dyrene sine er videre en ren kommersiell vurdering.
De forhold som SLF har påpekt, og som Mørk Eek har gjort gjeldende at man står tilbake med etter bevisbedømmelsen, viser at Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab har drevet for egen regning og risiko, og dermed i henhold til svine- og fjørfeproduksjonsloven § 3.
Dersom statens bevisbedømmelse legges til grunn, anfører Mørk Eek subsidiært at rullering av purker ikke vil gi noe annet resultat så lenge dette foregår ved leie eller kjøp/salg på alminnelige kommersielle vilkår i markedet. Mangler ved regnskapet vil ikke gi noe annet resultat så lenge kostnader/inntekter ikke flyttes til andre rettssubjekter. Heller ikke de øvrige forholdene vil gi noe annet resultat.
Dersom retten ved tolkningen av svine- og fjørfeproduksjonsloven § 3 skulle komme til at det ikke er avgjørende om man driver sin produksjon for egen regning og risiko, anfører Mørk Eek subsidiært at lagmannsrettens tolkning i MEI-dommen må legges til grunn. Den
avgjørende forskjellen mellom smågrisprodusentene og slaktegrisprodusentene i den dommen var purkeleien. Basert på bevisførselen må det legges til grunn at purkeleien til smågrisprodusentene opphørte i 2005. Det eneste som da ikke forelå i MEI-dommen var Engebretsens og Moaddabs kjøp av semin og Hampshires viderefakturering av
veterinærkostander. Dette utgjør meget beskjedne kostander i produksjonen, og kan ikke sammenlignes med purkeleie. Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab kan derfor ikke anses å ha økonomiske interesser i samme produksjon. Dersom statens bevisbedømmelse legges til grunn, anfører Mørk Eek subsidiært at rullering av purker ved kjøp/salg uansett kan
aksepteres på alminnelige kommersielle vilkår. Regnskapsanførslene til staten kan ikke føre til noe annet resultat. Purkeleieanførselen i vedtaket gjelder bare for 2006.
Standardisert erstatning etter svine- og fjørfeproduksjonsloven § 10 kan bare ilegges dersom det er klar sannsynlighetsovervekt for at vilkårene for erstatning foreligger. Mørk Eek anfører at det ikke engang foreligger sannsynlighetsovervekt i nærværende sak. Det skjerpede beviskravet er i alle fall ikke oppfylt.
Mørk Eek kan heller ikke anses som "den ansvarlige" etter svine- og
fjørfeproduksjonsloven § 10. I MEI-dommen kom lagmannsretten fram til at MEI, som tilrettelegger for smågrisprodusentene og ved å drive med utleie av purker, kunne bli ansett som den ansvarlige. Det er denne dommen og dens argumenter for å plassere ansvaret hos MEI som SLF har tatt utgangspunkt i for sitt vedtak. En enkelt smågrisprodusent kan ikke, på grunnlag av at hans handelspartnere MEI og Hampshire også handler med andre
smågrisprodusenter, bli ansett som den ansvarlige. Det er kun et eventuelt horisontalt samarbeid mellom smågrisprodusentene som Mørk Eek kan være ansvarlig for sammen med Engebretsen og Moaddab. I vedtaket legger SLF inn en betraktning om
ansvarsgjennombrudd ettersom det står at "klager eier de fleste av aksjene i MEI og Hampshire". Mørk Eek eier imidlertid ikke, og eide heller ikke i 2006-2008, aksjer i MEI eller Hampshire. Han eide 100 % av aksjene i World Farm Holding AS som igjen eide 72 % av aksjene i MEI som igjen eide 100 % av aksjene i Hampshire. Det SLF har basert sitt vedtak på er et ansvarsgjennombrudd gjennom henholdsvis to og tre aksjeselskaper som fortsatt er i full virksomhet og da mot bare en utvalgt aksjonær. Et slikt
ansvarsgjennombrudd er det ikke grunnlag for i norsk rett, jf. aksjeloven § 1-2.
Erstatningskravet i vedtaket er uansett foreldet. Det dreier seg her om standardisert erstatning som fastsettes med utgangspunkt i den fortjeneste produsenten har hatt av en ulovlig produksjon. Prinsipalt anføres at kravet er foreldet etter foreldelsesloven § 9 nr. 1. Det er støtte i underrettspraksis og juridisk litteratur for at foreldelsesloven § 9 gjelder for berikelseskrav. Kravet foreldes da 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Staten har vært løpende orientert om dette gjennom vedtaksperioden 2006-2008 og senere under
behandlingen av saken. Fristavbrudd skjedde først ved stevningen av 16. desember 2013.
Kravet er derfor foreldet.
Subsidiært anføres at kravet er foreldet etter foreldelsesloven § 3 nr. 1. Kravet foreldes da 3 år etter den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve oppfyllelse. Rettspraksis gir et sprikende bilde. At vedtakstidspunktet ikke kan være avgjørende for når
foreldelsesfristen starter å løpe har støtte i lovens forarbeider, juridisk teori og uttalelser fra Sivilombudsmannen. Foreldelsesfristen i nærværende sak startet å løpe fortløpende
gjennom 2006-2008, og senest ved fylkesmannens uvarslede kontroll med telling av griser i 2008. Fristavbrudd skjedde først ved stevningen av 16. desember 2013. Kravet er derfor foreldet.
Når kravet er foreldet foreligger det også en materiell kompetansemangel som må medføre at vedtaket er ugyldig. Borgarting lagmannsretts avgjørelse i LB-2010-201967 kan ikke være riktig. Spørsmålet kan ikke ses å være prøvd for Høyesterett. Mørk Eek anfører at forvaltningen ikke kan ha materiell kompetanse til å fatte et slikt vedtak når kravet allerede var foreldet på vedtakstidspunktet.
Saksøkerens påstand
1. Statens landbruksforvaltnings vedtak av 6. juni 2013 er ugyldig.
2. Staten dømmes til å erstatte Ove Henrik Mørk Eek sakens kostander.
Saksøkte har i hovedtrekk gjort gjeldende
Staten anfører at SLFs vedtak av 6. juni 2013 er gyldig. Det er verken feil ved
rettsanvendelsen eller feil ved bevisbedømmelsen som kan ha hatt betydning for vedtakets innhold.
Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab har i 2006-2008 samarbeidet om konsesjonsregulert produksjon i en slik grad at de må anses å ha hatt økonomiske interesser i samme
produksjon. Svine- og fjørfeproduksjonsloven § 3 tar sikte på å hindre omgåelse av konsesjonsplikten, og det vil derfor være sentralt ved vurderingen om samarbeidet som påvises er i strid med intensjonene bak konsesjonsplikten. Det skal foretas en konkret helhetsvurdering. Mange momenter kan være relevante. Terskelen er overskredet når samarbeidet gjelder et så viktig område eller så mange områder at produsentene må anses å ha gjensidig interesse i å opprettholde det. Det er ikke noe vilkår om å påvise en konkret økonomisk fordel. Mørk Eeks alternative formulering av samarbeidsvurderingen, om produsentene driver for egen regning og risiko, kan ikke legges til grunn. En slik forståelse mangler holdepunkter både i lovens ordlyd og i forarbeidenes merknader til bestemmelsen.
En slik forståelse ville også åpnet for omgåelser og samarbeid i strid med lovens formål.
Det er produsentene som har bevisbyrden for at produksjonen ikke er konsesjonspliktig, jf.
svine- og fjørfeproduksjonsloven § 6 annet ledd. Bakgrunnen for dette er at det er vesentlig enklere for produsentene å dokumentere at produksjonen ikke er konsesjonspliktig, enn hva det er for forvaltningen å bevise det motsatte. Ved bevisvurderingen må det ses hen til at produsentene har kommet med ufullstendige, villedende og usanne opplysninger. Dette må også få betydning for den generelle troverdigheten til produsentene. Det er de som sitter med det vesentlige av opplysninger og dokumentasjon, og det har vært krevende for forvaltningen å avdekke det komplette bildet.
MEI og det heleide datterselskapet Hampshire forsyner de tre smågrisprodusentene med nær sagt alle de sentrale innsatsfaktorene. Hampshire kjøper i tillegg produktene deres (smågrisen). Alle fem aktørene spiller hver for seg en avgjørende rolle ved å kjøpe, leie og selge essensielle innsatsfaktorer til/fra de andre, og dermed holde hjulene i gang for hele gruppen. Det vises til beskrivelsen i Borgarting lagmannsretts dom av 19. desember 2008, og lagmannsrettens uttalelse om at denne måten å drive på ligger fjernt fra de
landbrukspolitiske mål som ligger til grunn for konsesjonsreguleringen i
husdyrkonsesjonsloven. Dette er fortsatt riktig, uavhengig av hvordan man ser på purkeleien. Under purkeleien måtte også smågrisprodusentene selv kjøpe inn
erstatningspurker, og da som nå yter Fatland kreditt. Da som nå kjøpes purkene i hovedsak fra Hampshire (eventuelt via Fatland).
Nå har vi imidlertid et annet og bredere faktum enn det som var situasjonen da Borgarting lagmannsretten avsa ovennevnte dom. Det har foregått et direkte samarbeid om
konsesjonsregulert produksjon mellom de tre smågrisprodusentene, og de har også samarbeidet indirekte gjennom MEI og Hampshire.
Ut fra bevisførselen må det legges til grunn at det i vedtaksperioden foregikk rullering av purker mellom Moaddab, Engebretsen og Mørk Eek. Moaddab og Engebretsen har sendt mange av sine purker til Mørk Eek for grising der. Etter grising og avvenning har
smågrisene blitt flyttet direkte til smågrisavdelingen til Hampshire som er i samme driftsbygning. Purkene har deretter blitt inseminert på nytt og returnert til Engebretsen og Moaddab eller levert til slakt. Slik rullering gir stordriftsfordeler. Staten mener at denne purkerulleringen alene vil være tilstrekkelig til å etablere et samarbeid om
konsesjonsregulert produksjon i lovens forstand.
Staten mener videre at purkeleien ikke opphørte i 2005. De tre smågrisprodusentene fortsatte å betale for leie av avlsdyr i 2006 med samme beløp og terminer som i 2005. Det vises også til at det i brev fra MEI v/Mørk Eek til Mattilsynet 4. november 2008 ble opplyst at MEI leide ut purker til Engebretsen, Moaddab og Mørk Eek.
Det er også andre forhold som viser at de tre smågrisprodusentene har samarbeidet om konsesjonsregulert produksjon i lovens forstand, herunder gjelder dette kjøp av purker fra
Hampshire til under markedspris, kjøp av semin fra Hampshire til under markedspris, felles innkjøp av veterinærtjenester og viderefakturering fra Hampshire, store innkjøp av purker fra Fatland og uriktig regnskapsføring i denne forbindelse, manglende
inntektsføring og manglende bilag til kostandsføring hos Moaddab, manglende kunnskap hos Moaddab til å være selvstendig produsent, bruk av avløsere og forsikring.
Samlet sett er det klar sannsynlighetsovervekt for at Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab har samarbeidet om konsesjonsregulert produksjon i lovens forstand i 2006-2008.
Det er uomtvistet at det samlede produksjonsomfanget til de tre produsentene overstiger grensen for konsesjonsfri drift. Dermed er det grunnlag for å ilegge standardisert erstatning etter svine- og fjørfeproduksjonsloven § 10. Beregningen av erstatningsbeløpet er ikke bestridt.
Erstatningskravet er rettet mot Mørk Eek som "den ansvarlige". Det er ikke i egenskap av aksjonær at Mørk Eek er ansvarlig, men det er i egenskap av at han personlig har stått for ulovlig produksjon. Alle tre smågrisprodusentene er ansvarlige, men svine- og
fjørfeproduksjonsloven § 10 åpner for å rette pålegget om betaling mot én av dem. Det finnes en tilsvarende bestemmelse i forskrift om kvoteordning for melk § 7. SLF kan der kreve overproduksjonsavgift fra den eller de av de ansvarlige som forvaltningen finner det mest hensiktsmessig å kreve midlene fra. Eventuelle regresspørsmål produsentene i mellom, vil være et forhold av ren privatrettslig karakter. Tilsvarende må gjelde etter svine- og fjørfeproduksjonsloven § 10.
Staten bestrider at erstatningskravet er foreldet. Vedtak om standardisert erstatning som fattes i medhold av svine- og fjørfeproduksjonsloven § 10 faller utenfor
anvendelsesområdet for foreldelsesloven § 9 fordi det ikke dreier seg om krav på
"skadeerstatning". Erstatningskravet er heller ikke foreldet etter foreldelsesloven § 3 nr. 1.
Foreldelsesfristen etter denne bestemmelsen begynner først å løpe fra og med kravets omfang er endelig fastlagt i et forvaltningsvedtak. Dette følger av en fortolkning av foreldelsesloven og forvaltningsloven. At offentligrettslige krav først oppstår når kravet er endelig fastsatt i enkeltvedtak er også entydig slått fast i rettspraksis.
Vedtaket vil uansett ikke være ugyldig selv om erstatningskravet hadde vært foreldet.
Foreldelse innebærer at fordringen ikke kan inndrives, men det innebærer ikke at vedtaket som etablerer fordringen er ugyldig, jf. foreldelsesloven § 24 nr. 1. Kompetansen til å fatte vedtak foreldes følgelig ikke.
Saksøktes påstand
1. Staten v/Landbruks- og matdepartementet frifinnes.
2. Staten v/Landbruks og matdepartementet tilkjennes sakskostnader.
Rettens vurdering
Saken gjelder gyldigheten av SLFs vedtak av 6. juni 2013. Vedtaket er basert på svine- fjørfeproduksjonsloven (heretter benevnt som loven). Det følger av § 1 at lovens formål er:
"å legge til rette for spredning av svine- og fjørfeproduksjon på flere enheter ved å regulere produksjonsomfanget hos den enkelte produsent."
Det er gitt følgende merknader til lovens formålsbestemmelse i Ot.prp.nr. 94 (2002-2003) side 15:
"Loven skal bidra til å fordele de kraftfôrbaserte produksjonene på flere enheter, for å opprettholde en differensiert bruksstruktur med basis i familiejordbruket og forhindre en utvikling mot en industrialisert produksjon. Dette gjøres ved å regulere det maksimale produksjonsomfanget hos den enkelte produsent."
For å oppnå dette formålet er det innført en konsesjonsordning i lovens § 2:
"Uten konsesjon fra departementet kan ingen produsere et større antall svin eller fjørfe enn Kongen har bestemt."
Antall svin som kan produseres konsesjonsfritt er regulert i forskrift om regulering av svine- og fjørfeproduksjon (heretter benevnt som forskriften). I forskriften § 1 første ledd nr. 4 er konsesjonsgrensen for svineproduksjon fastsatt til inntil 2.100 omsatte og slaktede slaktegriser pr. år, eller maksimalt 105 innsatte avlspurker på ethvert tidspunkt. Som slaktegris regnes gris fra 50 kg levende vekt, og som avlspurke regnes gris som har født minst ett kull, jf. forskriften § 4 nr. 4 og 5.
For å motvirke omgåelse av konsesjonsgrensen er det i lovens § 3 første ledd fastsatt at konsesjonsplikt også inntrer i følgende tilfeller:
"Dersom to eller flere konsesjonsregulerte produksjoner har felles eierinteresser, inntrer konsesjonsplikt dersom det samlede produksjonsomfang overstiger grensen for konsesjonsfri drift. Det samme gjelder dersom to eller flere samarbeider om konsesjonsregulert produksjon i en slik grad at de må anses å ha økonomiske interesser i samme produksjon."
Hovedspørsmålet i saken er om smågrisprodusentene Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab i 2006-2008 har samarbeidet om konsesjonsregulert produksjon i en slik grad at de må anses å ha økonomiske interesser i samme produksjon, jf. lovens § 3 første ledd annet punktum. Det er på det rene at det samlede produksjonsomfanget til de tre produsentene langt overstiger grensen for konsesjonsfri drift i vedtaksperioden.
Partene er uenige om hva som skal til for å utløse konsesjonsplikt etter lovens § 3 første ledd annet punktum. Mørk Eek anfører at det avgjørende må være om produsentene driver for egen regning og risiko, og at et indirekte økonomisk samarbeid ikke kan rammes. Etter rettens vurdering kan ikke bestemmelsen tolkes så snevert som Mørk Eek gjør gjeldende.
Som staten har påpekt kan det ut fra lovens ordlyd ikke oppstilles noe krav om at det må kunne påvises en konkret økonomisk fordel hos produsentene. Det avgjørende er om produsentene har samarbeidet om konsesjonsregulert produksjon i en slik grad "at de må anses å ha" økonomiske interesser i samme produksjon. Bestemmelsen legger følgelig opp til at det skal foretas en helhetsvurdering, hvilket også fremgår av forarbeidene. I
merknadene til bestemmelsen står det følgende i Ot.prp.nr. 94 (2002-2003) side 16:
"Når det skal vurderes om det foreligger et samarbeid som utløser konsesjonsplikt etter første ledd annet punktum, må det gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Det må gjøres en samlet helhetsvurdering av en rekke momenter, som for eksempel graden av felles arbeidsinnsats og driftsopplegg."
I LB-2008-73238 la lagmannsretten grunn at også en indirekte økonomisk interesse etter omstendighetene kan omfattes av lovens § 3 første ledd annet punktum, og denne rett slutter seg til dette. Bestemmelsen tar sikte på å hindre omgåelser av konsesjonsgrensen. Et sentralt moment i vurderingen vil derfor være om det foreligger en samarbeidsmodell som motvirker det som er intensjonen med konsesjonsreguleringen. Det fremgår blant annet av forarbeidene at driftsfelleskap vil legge til rette for en undergraving av lovens formål, jf.
Ot.prp.nr. 94 (2002-2003) side 7.
Forholdet mellom MEI, Hampshire og de tre smågrisprodusentene Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab var også gjenstand for vurdering i LB-2008-73238. Den saken gjaldt prøving av et tidligere vedtak fra SLF som omhandlet perioden 2004-2005. Lagmannsrettens vurdering av samarbeidet mellom de aktuelle aktører fremgår på side 8 i dommen hvor det står følgende:
"Ved å lete opp ledige driftsbygninger, inngå leieavtaler med grunneierne, påkoste bygningene, anskaffe et stort antall purker og leie ut driftsbygninger med utstyr og purker, tilbyr MEI en ”pakke” som gjør det mulig for personer som ellers kanskje ikke ville hatt initiativ eller økonomi til å begynne med svineavl, til å starte
svineproduksjon. De får levert alle vesentlige innsatsfaktorer til en fast leie, uten kapitalkostnader til driftsbygning og dyrebesetning, og uten at det er nødvendig for dem å bo på gården. Denne måten å drive på ligger fjernt fra de landbrukspolitiske mål som ligger til grunn for konsesjonsreguleringen i husdyrkonsesjonsloven. Det dreier seg om en ”inngangsbillett” som tvert imot legger til rette for en form for industrialisering som loven tar sikte på å motvirke.
Etter lagmannsrettens mening er det mye som taler for at den organiserte
purkeutleien til flere produsenter alene etablerer en slik felles økonomisk interesse i smågrisproduksjonen at MEI og smågrisprodusentene må anses å ha økonomiske interesser i samme produksjon. Det er imidlertid ikke nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til dette, idet hele ”pakken” sett i sammenheng i hvert fall må anses som et slikt samarbeid som omfattes av husdyrkonsesjonsloven § 3 første ledd annet punktum. Basert på en helhetsvurdering hvor det er lagt vekt på graden av
økonomisk fellesskap og på formålet med konsesjonsordningen, er lagmannsretten således kommet til at samarbeidet mellom MEI og smågrisprodusentene omfattes av bestemmelsen. Dette innebærer at det er det samlede antall ”innsatte” avlspurker som er avgjørende i forhold til grensen for konsesjonsplikt etter forskriften. Det er på det rene at det samlede antall avlspurker som leies ut til smågrisprodusentene langt overstiger konsesjonsgrensen."
Mørk Eek har anført at purkeutleien var avgjørende for lagmannsrettens konklusjon, og at purkeutleien til smågrisprodusentene opphørte ved utgangen av 2005. Mørk Eek har videre forklart at det bortsett fra purkeutleien ikke er foretatt noen vesentlige i driftsopplegget etter 2005. Staten mener derimot at purkeutleien ikke opphørte i 2005, og at det må legges til grunn at denne ble videreført i vedtaksperioden. Retten kommer nærmere tilbake til dette spørsmålet.
Uavhengig av om purkeutleien ble videreført eller ikke er det på det rene at MEI og det heleide datterselskapet Hampshire fortsatt forsynte de tre smågrisprisprodusentene med helt sentrale innsatsfaktorer i 2006-2008, herunder gjennom utleie av driftsbygninger, inventar og fôringsutstyr, salg av purker, semin og fôr, samt at veterinærtjenester ble fakturert gjennom Hampshire. I tillegg kjøpte Hampshire produktene til
smågrisprodusentene (smågrisen). Retten er derfor enig med staten i at de fem aktørene hver for seg spiller en avgjørende rolle ved å kjøpe, leie, og selge essensielle
innsatsfaktorer til/fra de andre, og dermed holde virksomheten i gang for hele gruppen.
Retten bemerker at SLFs vedtak av 6. juni 2013 er basert på flere andre forhold som verken var tema eller gjenstand for vurdering i den forrige saken (LB-2008-73238). På side 8 i vedtaket påpeker SLF at de andre forholdene taler for at smågrisprodusentene har hatt økonomisk interesser i samme produksjon i 2006-2008. Disse forholdene gjennomgås deretter på side 8-24 i vedtaket, jf. punktene 2.2.3 – 2.2.14.
I vedtaket legger SLF blant annet til grunn at det har foregått rullering av purker mellom de tre smågrisprodusentene, herunder at Engebretsen og Moaddab har sendt mange av sine drektige purker til Mørk Eek for grising der. Staten mener at smågrisene etter avvenning har blitt flyttet direkte til smågrisavdelingen til Hampshire som holder til i samme
driftsbygning som Mørk Eek, mens purkene enten har blitt inseminert på nytt og returnert til Engebretsen og Moaddab eller levert til slakt. Mørk Eek har på sin side bestridt at det
har foregått noen slik rullering av purker mellom produsentene, og han anfører at vedtaket er bygget på et uriktig faktum.
Basert på bevisførselen er det etter rettens vurdering flere forhold som samlet sett gir god og tilstrekkelig dekning for SLFs konklusjon om at det har foregått rullering av purker mellom de tre smågrisprodusentene.
Retten legger blant annet vekt på det som ble avdekket under fylkesmannens kontroll hos Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab 11. september 2008. Fylkesmannen foretok da en opptelling av fødebingene og dyrene som Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab hadde på sine respektive produksjonssteder.
Mørk Eek hadde 88 fødebinger. Fylkesmannen registrerte 96 avlspurker, 64 ungpurker, 11 råner, og 1960 smågris. Store deler av smågrisbesetningen tilhørte Hampshire som holder til i samme driftsbygning som Mørk Eek.
Engebretsen hadde 18 fødebinger som alle var tomme. Fylkesmannen registrerte 71 avlspurker, 97 ungpurker, ingen råner og ingen smågris.
Moaddab hadde 15 fødebinger. Fylkesmannen registrerte 125 avlspurker, 22 ungpurker, ingen råner og 67 smågris.
Opptellingen som ble foretatt av fylkesmannen er etter rettens syn egnet til å underbygge at Engebretsen og Moaddab sendte drektige purker til Mørk Eek for grising der. På tross av at det ikke er så store forskjeller i antall purker hos de tre produsentene har Mørk Eek
vesentlig flere fødebinger enn de to andre. Det samme gjelder antall smågris selv om deler av smågrisbesetningen som ble registrert hos Mørk Eek tilhørte Hampshire. Retten finner det påfallende at alle fødebingene til Engebretsen var tomme og at han ikke hadde noen smågris på kontrolltidspunktet. Fylkesmannen bemerket også at fødebingene hos Engebretsen og Moaddab bar preg av å være lite brukt.
Retten bemerker videre at SLF sammenholdt fylkesmannens dyreopptelling med
produsentenes egne dyreholdsjournaler. Fylkesmannen registrerte 58 purker med smågris hos Mørk Eek under kontrollen 11. september 2008. Dyreholdsjournalen til Mørk Eek viste imidlertid at han bare skulle hatt 39 purker med smågriser på kontrolltidspunktet. Det dreier seg følgelig om et betydelig avvik på 19 purker med smågriser. Forklaringen fra Mørk Eek om at enkelte av purkene ved en feil ikke hadde blitt registrert i hans
dyreholdsjournal, eller at enkelte dyr kunne ha blitt slettet fra databasen, fremstår etter rettens syn som lite troverdig.
Etter rettens vurdering er det derimot grunn til å se avviket hos Mørk Eek i sammenheng med de avvik som også ble avdekket hos Engebretsen under kontrollen. Det fremgikk av
dyreholdsjournlaen til Engbretsen at 6, 5 og 3 purker ble avvent fra sine smågriser henholdsvis på kontrolldagen 11. september 2008, 18. september 2008 og
25. september 2008. Fylkesmannen registrerte imidlertid ingen smågriser hos Engebretsen under kontrollen 11. september 2008. Da SLF stilte spørsmål ved dette avviket svarte advokat Edvardsen at 6 purker ble avvent fra smågrisene på kontrolldagen, men før fylkesmannen kom. Det ble videre hevdet at de resterende 8 purkene med smågriser måtte ha stått i en avdeling som fylkesmannen ikke hadde tatt med i sin opptelling. Denne forklaringen på avviket fremstår etter rettens syn som lite sannsynlig. Dersom 6 purker hadde blitt avvent fra smågrisene hos Engebretsen på kontrolldagen rett før fylkesmannen kom, burde dette også å ha vært synlig for fylkesmannen som kontrollerte fødebingene.
Som tidligere nevnt påpekte fylkesmannen at fødebingene til Engebretsen bar preg av å være lite brukt. Seniorrådgiver Torbjørn Kristiansen fastholdt dette i sin vitneforklaring, herunder betegnet han fødebingene hos Engebretsen som nedstøvet. Kristiansen framholdt også at det var svært lite sannsynlig at de kunne ha oversett noen purker med smågris.
Etter rettens syn underbygger ovennevnte avvik mellom telte dyr og dyreholdsjournalene til Mørk Eek og Engebretsen at det har funnet sted slik rullering av purker som SLF har lagt til grunn.
Mørk Eek har for øvrig forklart at det ikke er foretatt noen vesentlige endringer i
driftsopplegget i tiden etter 2006-2008. Etterfølgende kontroller kan derfor også kaste lys over forholdene i vedtaksperioden. Mattilsynet foretok inspeksjoner hos Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab 11. og 12. februar 2014. Det som ble avdekket under
inspeksjonen taler etter rettens syn for at drektige purker ble sendt til Mørk Eek for grising.
Retten viser i denne forbindelse til det som fremgår av Mattilsynets tilsynsrapporter av 28. mars 2014, og da særlig til tilsynsrapporten som vedrører inspeksjonen hos Moaddab.
Retten viser også til vitneforklaringen fra førsteinspektør Karl Kristian Kongsted som var den som gjennomførte inspeksjonen fra Mattilsynet.
Retten bemerker at rullering av purker innebærer at disse må ha blitt transportert fra de to andre smågrisprodusentene til Mørk Eek for grising der. I stevningen ble det på side 8 opplyst at det forekom utstrakt ferdsel mellom smågrisprodusentene Mørk Eek, Moaddab og Engebretsen. Staten ba da om en nærmere redegjørelse for hva slags ferdsel det ble siktet til. Mørk Eek opplyste i prosesskriv av 13. mai 2014 at det ikke hadde vært noen direkte transport mellom smågrisprodusentene. Som svar på dette fremla staten i
prosesskriv av 23. mai 2014 dokumentasjon fra et trafikkuhell 8. september 2011 der det fremgikk at Mørk Eeks avløser hadde fraktet 15 purker med traktor og henger langs Langliveien i retning fra Taraldrud (gården hvor Moaddabs produksjon foregikk). På bakgrunn av bildene som lokalavisens journalist hadde tatt, mente staten at det dreide seg om høydrektige purker. Staten mente videre at ulykkestedet og retningen var forenlig med transport av høydrektige purker fra Moaddab til Mørk Eek. Etter dette bekreftet Mørk Eek i prosesskriv av 28. mai 2014 at det var hans avløser som hadde transportert purkene fra
Moaddab. Mørk Eek opplyste at han hadde kjøpt de drektige purkene av Fatland som igjen hadde kjøpt disse av Moaddab. Som dokumentasjon for dette fremla Mørk Eek en faktura fra Fatland av 1. august 2011.
Det fremgår av fakturaen fra Fatland at det dreier seg om kjøp av 34 bedekte purker. Både Mørk Eek og Moaddab framholdt i retten at dette var den eneste gangen som det hadde blitt transportert drektige purker fra Moddab til Mørk Eek. Moaddab forklarte at han hadde for mange drektige purker, og at det var derfor han hadde valgt å selge de 34 purkene.
Retten finner ikke grunn til å betvile at Moaddab hadde for mange drektige purker i forhold til sin produksjonskapasitet med 15 fødebinger. De øvrige deler av forklaringen til Moaddab og Mørk Eek fester retten derimot ikke lit til. Etter rettens vurdering kan det ikke legges til grunn at fakturaen fra Fatland gjelder de 15 drektige purkene som Mørk Eeks avløser transporterte fra Moaddab 8. september 2011. Fakturaen fra Fatland gjelder som nevnt kjøp av 34 purker. Det fremgår videre av fakturaen at leveringsdatoen var 1. august 2011, og at Mørk Eek betalte kr. 10 200 til Fatland for frakt av alle purkene. Retten legger til grunn at Fatland ikke ville ha krevd betaling for frakt dersom det var Mørk Eek selv som sto for transporten. Axel Erling Dønnum Jensen, som er slaktersjef i Fatland, forklarte for øvrig at leveringsdatoen på fakturaen er den dagen dyrene har blitt levert til kunden.
Transporten som fant sted 8. september 2011 må følgelig ha dreid seg om andre drektige purker som ble fraktet fra Moaddab til Mørk Eek. Dette underbygger at drektige purker ble sendt til Mørk Eek for grising.
Andre forklaringer som smågrisprodusentene har kommet med om transport av dyr fremstår etter rettens syn heller ikke som troverdige. Retten viser i denne forbindelse til forklaringen som Moaddab avga i et møte med SLF 29. november 2012, og som er gjengitt i vedtaket på side 16:
"I møtet med oss sa Hamon Fabio Moaddab at eieren av gården Taraldsrud, Morten Wennersgård, har flere traktorer som han får låne mot at han hjelper til med
snømåking, feiing og kløyving av ved. Han sa at han får bruke en "case" eller tilhenger. Videre sa han at det stort sett er avløseren hans som frakter smågrisen til Hampshire, og at ungpurkene fra Hampshire som oftest blir tatt med tilbake igjen."
Advokat Ann Gunn Edvardsen kom senere med ytterligere merknader til Moaddabs bruk av traktor i et brev av 7. desember 2012 hvor det sto følgende:
"Hamon benytter en traktor tilhørende Morten Wennersgaard (som eier gården Taraldrud). Hvilken traktor (Case / John Deere) kan avhenge av hvilken som er tilgjengelig. Morten Wennersgaard har ca 20 traktorer som han benytter i forbindelse med sin kornproduksjon, samt feie og snørydding virksomhet. Som opplyst i møte betaler ikke Hamon for denne bruk, og således finnes ikke bilag gjeldende transport av dyr."
Staten festet ikke lit til Moaddabs forklaring, og i prosesskriv av 23. mai 2014 varslet staten at Morten Wennersgaard ville bli ført som vitne. I retten endret Moaddab sin forklaring. Moaddab forklarte nå at han hadde fått låne en traktor av Magnus Skipperud. I følge Moadabb sto denne traktoren angivelig på Langli gård. Moaddab sa han trodde at Morten Wennersgaard også var eier av Langli gård. Det var imidlertid Magnus Skipperud som da var eier av denne gården. Moaddab forklarte videre at det var hans avløser som hadde sagt at han kunne bruke traktoren som sto på Langli gård til å transportere dyr.
Avløseren hans hadde tidligere jobbet hos Mørk Eek.
Moaddabs divergerende forklaringer fremstår som lite troverdige. Den første detaljerte forklaringen om at han lånte forskjellige traktorer av Morten Wennersgaard, er etter rettens syn helt uforenlig med hans andre forklaring om at han kun lånte en traktor av Magnus Skipperud som sto på Langli gård. Etter at Moaddab hadde avgitt sin forklaring i retten, fremla staten for øvrig en stevning fra MEI i en annen sak hvor det fremgår at MEI kjøpte Langli gård på tvangssalg i 2006. Det var følgelig MEI som var eier av Langli gård fra 2006, og ikke Magnus Skipperud.
Det forhold at Moaddab ikke engang vet hvem som eide traktoren som han hevder ble benyttet til å frakte smågris fra hans produksjonssted til Hampshire er påfallende. Retten er enig med staten i at dette klart taler for at det ikke fant sted noen slik transport av smågris, men at det derimot var drektige puker som ble kjørt fra Moaddab til Mørk Eek for grising der. Som nevnt ovenfor er det også i ettertid avdekket at Mørk Eeks avløser har kjørt drektige purker fra Moaddab til Mørk Eek. Dette underbygger og styrker det faktum SLF har lagt til grunn.
SLF har også lagt til grunn at Moaddab ikke synes å ha god nok kunnskap om sin egen produksjon til å kunne være selvstendig produsent, og at dette taler for at hans produksjon var et ledd i et større samarbeid om svineproduksjon. Retten er enig i dette. Det vises til momentene og vurderingene under punkt 2.2.13 i vedtaket som retten slutter seg til.
Forklaringene til de tre smågrisprodusentene, om hvordan de rekrutterte sine avlsdyr, fremstår etter rettens vurdering heller ikke som troverdige. SLF ba i brev av 1. mars 2012 om at de tre smågrisprodusentene fremla regnskapsbilag for innkjøp av dyr i 2006-2008.
Smågrisprodusentene fremla deretter fakturaer for kjøp av bedekte og ubedekte ungpurker fra Fatland i perioden 2006-2008. Fakturaene fra Fatland viste at Mørk Eek hadde kjøpt 829 ungpurker for kr. 2 515 919, Engebretsen hadde kjøpt 572 ungpurker for kr. 2 518 602 og Moaddab hadde kjøpt 322 ungpurker for kr. 954 370. I stevningen hevdet Mørk Eek at SLF hadde tatt med samme leveranse av dyr to ganger. Staten bestred dette. Staten fremla alle fakturaene fra Fatland i et prosesskriv og ba om en nærmere forklaring på hva Mørk Eek mente. Staten påpekte videre at det forelå fakturaer for betydelige beløp som ikke var bokført hos smågrisprodusentene, samt at de bokførte fakturaene viste at det var kjøpt et svært høyt antall purker i løpet av kort tid i 2008. I prosesskriv av 28. mai 2014 bekreftet
Mørk Eek at bare et fåtall av fakturaene fra Fatland i perioden 2006-2008 var bokført.
Mørk Eek hevdet imidlertid at leveransene i fakturaene som ikke var bokført inngikk i fakturaene fra 2008 som var bokført, og at dette var samlefakturaer. Dette ble også opprettholdt i saksfremstillingen under hovedforhandlingen.
Under hovedforhandlingen påviste imidlertid staten at fakturaene fra 2008 som var bokført ikke var noen samlefakturaer slik Mørk Eek hadde hevdet. Leveransene som er angitt i fakturaene som ikke er bokført, inngår følgelig ikke i fakturaene som er bokført. Etter at staten hadde påvist dette endret Mørk Eek sin forklaring. I sin forklaring for retten
framholdt Mørk Eek at han ikke hadde kjøpt noen purker fra Fatland i 2006 og 2007. Han hadde kjøpt 186 bedekte purker og 182 ubedekte purker fra Fatland i 2008, jf. faktura 135628 og faktura 139320 som begge er bokført hos Mørk Eek og Fatland. Det fremgår av fakturaene at leveringsdatoen for de to kjøpene var henholdsvis 23. september 2008 og 21. november 2008. Mørk Eek hevdet imidlertid at de to fakturaene også omhandlet leveranser av dyr som hadde skjedd på tidligere tidspunkter i 2008.
Mørk Eek sa han ikke hadde noen forklaring på hvorfor Fatland hadde utstedt en rekke fakturaer både til han selv, Engebretsen og Moaddab for kjøp av ungpurker i 2006, 2007 og deler av 2008 som ikke hadde funnet sted. I følge Mørk Eek hadde verken Engebretsen eller Moaddab mottatt noen av fakturaene. Mørk Eek forklarte at han bare hadde satt alle disse fakturaene inn i en perm som ble oppbevart hos Hampshire ettersom de ikke skulle betales. På spørsmål fra statens prosessfullmektig svarte Mørk Eek at han verken hadde tatt kontakt med Fatland, Engebretsen eller Moaddab for å undersøke hva disse fakturaene gjaldt. Engebretsen og Moaddab forklarte også at de kun hadde kjøpt purker fra Fatland i 2008 i tråd med det som fremgikk av fakturaene som var bokført.
Ovennevnte forklaringer er etter rettens syn oppsiktsvekkende. Retten bemerker at
fakturaene ble overlevert til SLF etter at SLF hadde bedt de tre smågrisprodusentene om å fremlegge regnskapsbilag for innkjøp av dyr i perioden 2006-2008. Etter rettens syn kan det derfor ikke være tvil om at fakturaene ble presentert for SLF som dokumentasjon for reelle kjøp av dyr både i 2006, 2007 og 2008. At fakturaene ble anført å gjelde reelle kjøp i hele perioden ble også fastholdt av Mørk Eek under saksforberedelsen ettersom han da hevdet at de bokførte fakturaene fra 2008 var samlefakturaer for de andre fakturaene som ikke var bokført. Det var først da staten under hovedforhandlingen påviste at dette ikke var noen samlefakturaer at både Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab forklarte at de likevel ikke hadde kjøpt noen purker fra Fatland i 2006 og 2007.
Som staten har påpekt dreier det seg her om uriktig regnskapsføring. Fatland har utstedt en rekke fakturaer til de tre smågrisprodusentene både i 2006, 2007 og deler av 2008 som ikke er bokført hos noen av dem. Dersom fakturaene var utstedt ved en feil skulle det i så fall vært utstedt en kreditnota for å rette opp i forholdene. Både fakturaene og kreditnotaene skulle videre vært regnskapsført hos Fatland og smågrisprodusentene, men dette har ikke
blitt gjort. Fatland er en stor aktør og retten finner det meget spesielt at selskapet gjennom flere år har utstedt fakturaer til tre smågrisprodusenter som ikke kan gjenfinnes i
regnskapene til verken Fatland eller smågrisprodusentene. Retten er enig med staten i at det er alvorlig at det i denne perioden har blitt utstedt en rekke fakturaer for leveranser som ikke har funnet sted. Dette gjelder ikke minst når fakturaene fremlegges for offentlige myndigheter som dokumentasjon på hvilke kjøp smågrisprodusentene har foretatt.
Etter rettens vurdering taler ovennevnte omstendigheter for at Mørk Eek, Engbretsen og Moaddab har samarbeidet om svineproduksjon. Fakturaene fra Fatland ble som nevnt presentert for SLF som dokumentasjon for de tre smågrisprodusentenes kjøp av dyr både i 2006, 2007 og 2008. Retten finner det meget påfallende at alle tre først under
hovedforhandlingen hevdet at de fleste av fakturaene er feil, og at ingen av dem har kjøpt noen purker fra Fatland i 2006 eller 2007. Slik Mørk Eek forklarte seg i retten visste han at de angjeldende fakturaer (som ikke ble bokført) ikke skulle betales selv om han verken hadde tatt kontakt med Fatland, Engebretsen eller Moaddab for å undersøke hva disse fakturaene gjaldt. Dette taler etter rettens syn klart for at Mørk Eek også må ha hatt mer kunnskap om de angjeldende fakturaer enn det han har gitt utrykk for. Samlet sett bærer Mørk Eeks forklaringer og opptreden preg av at det har foregått et samarbeid om svineproduksjon som han ikke har ønsket å opplyse om.
I vedtaket er det videre påpekt at Engebretsen og Moaddab kjøpte inn et svært høyt antall purker i løpet av kort tid i 2008. SLF mener dette også taler for at de var involvert i et større samarbeid om svineproduksjon. Det fremgår av vedtaket at SLF spurte hvor mange dyr Engebretsen og Moaddab hadde i produksjon i 2006-2008, og at det ble svart at de hadde henholdsvis 120 purker og 90 purker i produksjon. Som SLF har påpekt kjøpte Engebretsen 368 ungpurker fra Fatland i løpet av to måneder mens Moaddab kjøpte 182 ungpurker fra Fatland i løpet av en og en halv måned i 2008, jf. faktura 136784, 139729, 138484 og 136357 som alle er bokført. Både Engebretsen og Moaddab kjøpte følgelig inn flere puker enn de oppga å ha i produksjon. Retten er enig med SLF i at forklaringene som Engebretsen og Moaddab ga i denne forbindelse ikke kan begrunne hvordan det var mulig for dem å kjøpe inn så mange purker i løpet av kort tid. Driftsbygningene de leide hadde begrenset kapasitet. Det anses ikke sannsynlig at de kjøpte inn mange ungpurker for så å selge de ut igjen som slaktegriser. Dette ville vært svært ulønnsomt.
I stevningen og under hele saksforberedelsen anførte Mørk Eek at vedtaket var basert på et uriktig faktum fordi SLF hadde tatt med leveranser av dyr to ganger. Som tidligere nevnt hevdet Mørk Eek at leveransene i fakturaene fra Fatland som ikke var bokført inngikk i fakturaene fra 2008 som var bokført, og at dette var samlefakturaer. Denne forklaringen ble ikke opprettholdt etter at staten påviste at denne anførselen var uriktig. Det er således på det rene at de bokførte fakturaene kun gjelder kjøp av ungpurker i 2008, og at SLF ikke har tatt med leveranser av dyr to ganger. Både Engebretsen og Moaddab kjøpte følgelig inn betydelige flere puker i 2008 enn de selv oppga å ha i produksjon.
Det fremgår av fakturaene fra Fatland at leveringsdatoene for Engebretsens purkekjøp var 2. oktober 2008 og 3. desember 2008 mens leveringsdatoene for Moaddabs purkekjøp var 5. november 2008 og 20. desember 2008. I sine forklaringer for retten framholdt imidlertid både Engebretsen og Moaddab at fakturaene gjaldt leveranser som også hadde funnet sted på tidligere tidspunkter i 2008. Så vidt retten forstår hevder begge to at de angjeldende fakturaer var samlefakturaer for en rekke leveranser fra Fatland som hadde funnet sted gjennom hele 2008. Dette finner retten ikke å kunne legge til grunn. Slik de fire fakturaene er utformet er det intet som tyder på at de gjelder leveranser som skal ha funnet sted gjennom hele 2008. Det er derimot angitt én konkret leveringsdato i hver av de fire fakturaene som retten har gjengitt ovenfor. Slaktersjef Axel Erling Dønnum Jensen forklarte for øvrig at leveringsdatoen på fakturaen til Fatland er den dagen dyrene har blitt levert til kunden, og retten forsto det sånn at dette i alle fall var situasjonen når det var Fatland som fraktet dyrene til kunden. Retten bemerker at Fatland har krevd betaling for frakt i alle de angjeldende fakturaer. Det legges derfor til grunn at det var Fatland som fraktet dyrene, og at dyrene ble kjørt til Engebretsen og Moaddab på leveringsdatoene som er angitt i fakturaene.
Det forhold at Engebretsen og Moaddab i løpet av en kort periode i 2008 kjøpte inn betydelige flere puker enn de selv oppga å ha i produksjon, sammenholdt med at driftsbygningene deres også hadde begrenset kapasitet, taler etter rettens syn for at de innkjøpte purkene delvis må ha blitt plassert i andre besetninger slik SLF har lagt til grunn.
Retten er også enig med SLF i at de store innkjøpene til Engebretsen og Moaddab dette året underbygger at de ikke drev normal drift, og at de var involvert i et større samarbeid om svineproduksjon.
I vedtaket er det videre lagt til grunn at smågrisprodusentenes kjøp av livdyr fra Hampshire i 2006-2008 også taler for at de hadde et tett samarbeid om svineproduksjon. Mørk Eek bestrider dette og han anfører at smågrisprodusentenes kjøp av livdyr fra Hampshire skjedde til markedsmessige vilkår.
Det fremgår av vedtaket at Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab i perioden 2006-2008 kjøpte henholdsvis 926 purker, 211 purker og 218 purker fra Hampshire. I den forrige saken som retten har omtalt ovenfor (LB-2008-73238) ble det opplyst at virksomheten til Hampshire gikk ut på å kjøpe lett smågris på ca. 8 kg, fôre dem opp til ca. 25-30 kg, for så å selge dem videre til slakteriprodusenter. SLF var da ikke kjent med at Hampshire også drev med oppavl og salg av livdyr til de tre smågrisprodusentene. Dette fremgår for øvrig heller ikke av illustrasjonen som Mørk Eek har fremlagt som bilag 3 til stevningen i nærværende sak. I denne illustrasjonen står det at Hampshire selger alle grisene videre til Fatland. Det forhold at Hampshire også selger livdyr til de tre smågrisprodusentene viser nok et tilknytningspunkt mellom disse aktørene. Hampshire kjøper altså smågriser fra de tre smågrisprodusentene og selger senere livdyr tilbake til de samme smågrisprodusentene.
Det er videre opplyst at Hampshire ikke selger livdyr til noen andre enn disse tre. Etter
rettens syn er det utvilsomt etablert en samarbeidsmodell mellom de tre
smågrisprodusentene, Hampshire og MEI. I illustrasjonen som Mørk Eek har fremlagt benevnes dette som "MEIs pakkeløsning". Slik retten ser det bærer den såkalte
pakkeløsningen klart preg av å være etablert for å unngå konsesjonsgrensene.
SLF har lagt til grunn at det var ubedekte ungpurker som de tre smågrisprodusentene kjøpte fra Hampshire i 2006-2008. Smågrisprodusentene betalte kr. 1 750 per dyr til Hampshire, og prisen var den samme i alle tre årene. I vedtaket er det vist til hvilke priser Fatland opererte med for en bedekningsklar ungpurke i samme periode, og SLF
konkluderte etter dette med at Hampshires pris var mye lavere enn markedspris. SLF bemerket også at besparelsen til de tre smågrisprodusentene var betydelig ettersom de hadde kjøpt et stort antall ungpurker i denne perioden.
Mørk Eek anfører at vedtaket er basert på feil faktum. Han hevder at Hampshire
utelukkende har solgt småpurker til smågrisprodusentene, og at småpurker har en lavere pris enn ungpurker.
Retten bemerker at SLF forut for vedtaket sendte et brev til advokat Ann Gunn Edvardsen 8. november 2012 hvor SLF ba om ytterlige informasjon/dokumentasjon. Advokat
Edvardsen representerte da alle de tre smågrisprodusentene. I brevet ble det blant annet bedt om en forklaring på hvorfor Hampshire hadde solgt livdyr til Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab. SLF ba videre om at det ble presisert hva slags livdyr dette gjaldt. Moaddab og advokat Edvardsen hadde senere et møte med SLF 29. november 2012. I dette møtet ble Moaddab spurt om hva slags dyr som inngikk i posten "livdyr" som sto oppgitt på
avregningene fra Hampshire. Moaddab svarte da at dette var ubedekt ungpurke. I brev av 7. desember 2012 besvarte advokat Edvardsen spørsmålene som SLF hadde stilt i brevet av 8. november 2012. Det ble da opplyst at enhver besetning hadde behov for nye livdyr i forbindelse med at utrangerte purker ukentlig ble slaktet, og at smågrisprodusentene hadde valgt å kjøpe livdyrene fra Hampshire fordi denne besetningen hadde god helsestatus. I brevet ble det også vist til de opplysninger som Moaddab hadde gitt i møtet med SLF.
Slik retten ser det er vedtaket derfor basert på opplysninger som smågrisprodusentene selv hadde gitt til SLF. Smågrisprodusentene ble uttrykkelig oppfordret til å opplyse om hva slags livdyr de hadde kjøpt fra Hampshire. I det etterfølgende møtet med SLF svarte Moaddab at det var ubedekte ungpurker. Etter rettens syn er det intet som tyder på at de to andre smågrisprodusentene da var uenige i dette. Advokat Edvardsen, som representerte alle smågrisprodusentene, viste tvert i mot til opplysningene som Moaddab hadde gitt i møtet i det senere svarbrevet til SLF. Retten bemerker også at det ble skrevet referat fra møtet, og at det er uomtvistet hvilket spørsmål som ble stilt og hvilket svar Moaddab ga på dette punkt. Det var først i stevningen av 16. desember 2013 at det ble hevdet at Hampshire utelukkende hadde solgt småpurker til de tre smågrisprodusentene. Retten fester ikke lit til dette, og legger til grunn at vedtaket er basert på korrekt faktum. Den endrede forklaringen
kom først etter at SLF i vedtaket hadde sammenlignet prisen som Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab betalte til Hampshire for ungpurker med tilsvarende priser hos Fatland i samme periode. Forklaringen om at det i stedet var småpurker som de hadde kjøpt bærer etter rettens syn klart preg av å være en tilpasning. I likhet med SLF finner retten det også påfallende at prisen som de betalte til Hampshire var uforandret gjennom hele
treårsperioden, og at dette i seg selv viser at prisen avvek fra markedspris.
Ved å kjøpe livdyr fra Hampshire fikk de tre smågrisprodusentene en klar økonomisk fordel sammenlignet med andre produsenter. Retten er enig med SLF i at dette taler for at de var involvert i et større samarbeid om svineproduksjon.
SLF har videre lagt til grunn at kjøp av semin også taler for at smågrisprodusentene hadde et samarbeid om svineproduksjon som også involverte Hampshire. Mørk Eek bestrider at dette forholdet kan utgjøre et ulovlig samarbeid.
Det er uomtvistet at Engebretsen og Moaddab kjøpte semin fra Hampshire i 2006-2008, og at de betalte kr. 30 per dose semin i hele perioden. I vedtaket er det vist til at Norsvin hadde solgt semin fra rasen Hampshire siden 2007, og at denne seminen hadde samme pris som såkalt blandesemin. Norsvins medlemspris for blandesemin var kr. 59 i 2006-2007, og kr. 69 i 2008. SLF mente derfor at prisen som Engebretsen og Moaddab hadde betalt til Hampshire for semin var mye lavere enn markedspris.
Mørk Eek har anført at Norsvin i praksis har monopol i Norge, og at Norsvins priser på semin er kunstig høye. Mørk Eek hevder at kr. 30 per dose semin ga Hampshire en avanse på over 100 %, og at salget av semin derfor ble gjort til en balansert pris for både selger og kjøper.
Retten kan ikke se at det har noen betydning hvorvidt Norsvin i praksis hadde monopol i Norge slik Mørk Eek hevder. Det sentrale er at prisen som Engebretsen og Moaddab betalte til Hampshire var mye lavere enn prisen som andre i markedet måtte betale for semin. Engebretsen og Moaddab fikk følgelig en økonomisk fordel. Det forhold at Hampshire ikke solgte semin til noen andre smågrisprodusenter, er etter rettens syn en omstendighet som taler for at det forelå et samarbeid om svineproduksjon. Som tidligere nevnt solgte Hampshire heller ikke livdyr til noen andre smågrisprodusenter enn Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab. Retten er videre enig med SLF i at den opplyste
fremgangsmåten ved seminsalget, også viser at det var en tettere tilknytning mellom kunde og leverandør enn det som er vanlig i næringen. Moaddab har forklart at avløseren hans hentet semin på gården Mørk, og at avløseren selv registrerte hvor mange doser han tok.
Hampshire fakturerte deretter for semin hvert kvartal. Lokalet hvor seminen ble oppbevart var avlåst. Mørk Eek har imidlertid forklart at Moaddab og Engebretsen hadde fått vite koden på låsen slik at deres avløsere kunne gå inn og hente den seminen de trengte.
Moaddab og Engebretsen hadde følgelig fri tilgang til Hampshire sitt lager, og det ble
heller ikke kontrollert hvor mange doser som de faktisk tok med seg. Faktureringen fra Hampshire må derfor nødvendigvis ha basert seg på tillit til at de registrerte korrekt antall doser. Etter rettens syn taler ovennevnte omstendigheter samlet sett for at det forelå et tett samarbeid om svineproduksjon mellom disse aktørene slik SLF har lagt til grunn. I likhet med hva som var tilfellet ved kjøp av livdyr fra Hampshire, ga dette samarbeidet
økonomiske fordeler for smågrisprodusentene.
I vedtaket er det vist til at det også forelå et samarbeid mellom smågrisprodusentene og Hampshire gjennom felles bruk av veterinærtjenester. Det ble særlig lagt vekt på at smågrisprodusentene ikke fikk hver sin faktura fra veterinæren. Han sendte kun en samlefaktura for dem alle til Hampshire. I samlefakturaen sto det ikke hvilke kostander som knyttet seg til hver av produsentene og Hampshire. Det sto kun hvilke tjenester som var utført og beløp, men ikke noe om hvem den enkelte tjenesten var utført for. I
avregningene fra Hampshire ble det gjort et fratrekk for veterinærutlegg. SLF bemerket imidlertid at viderefaktureringen til de tre smågrisprodusentene nødvendigvis måtte bli tilfeldig når det ikke forelå noen dokumentasjon som viste hvilke kostander hver av dem hadde hatt til veterinær. SLF mente dette tydet på at økonomiene til de tre
smågrisprodusentene var mer eller mindre sammenblandet, og at ordningen med samlefakturaen uansett var lite forenlig med at de kunne anses som selvstendige produksjonsenheter. SLF la til grunn at ordningen talte for at Hampshire også på dette området samarbeidet tett med smågrisprodusentene.
Mørk Eek bestrider at felles bruk av veterinærtjenester kan utgjøre noe ulovlig samarbeid i dette tilfellet. I stevningen ble det blant annet opplyst at ordningen med samlefaktura ble gjort etter ønske fra veterinæren selv, og at veterinæren skrev et notat som sa hvilke kostnader som var påløpt i de ulike purkebesetningene. Det ble videre anført at det
avgjørende måtte være hvorvidt de enkelte smågrisprodusentene betalte veterinærutgiftene som påløp i deres besetninger.
Staten fant det påfallende at Mørk Eek først i stevningen opplyste at veterinæren skrev et notat som sa hvilke kostnader som var påløpt i de ulike purkebesetningene, og ba om at Mørk Eek fremla disse notatene. I det påfølgende prosesskriv ble det opplyst at Mørk Eek ikke hadde spart på veterinærens notater fra mange år tilbake. Staten viste da til at notatene burde finnes som bilag i Hampshires regnskap, og ba om det i alle tilfelle ble lagt frem tilsvarende notater fra nyere tid. I det påfølgende prosesskriv fra Mørk Eek ble det opplyst at veterinæren likevel ikke hadde skrevet noen notater. Det ble derimot opplyst følgende:
"Det er den røkter som bistår veterinæren som noterer ned hva veterinæren bruker av medisiner og arbeid hos de ulike foretakene – ikke veterinæren selv. Røkterens notater benyttes ved viderefaktureringen fra Hampshire og tas deretter ikke vare på."
Under hovedforhandlingen forklarte Mørk Eek at det var hans avløser (røkter) som
angivelig gjorde anmerkninger på et ark, og retten forsto forklaringen slik at det var denne avløseren som var med veterinæren rundt på besetningene til alle produsentene.
Retten finner det relativt betegnede for saken at forklaringer stadig endres underveis. Dette påvirker naturlig nok også troverdigheten av forklaringene, herunder gjelder dette en ny forklaring som først kommer etter at staten har påvist at den første ikke kan stemme. Basert på gjennomgangen ovenfor fester retten ingen lit til Mørk Eeks siste forklaring om at det angivelig eksisterte notater fra hans avløser som ble benyttet ved viderefaktureringen. Etter rettens vurdering har SLF korrekt lagt til grunn at Hampshires viderefakturering til
smågrisprodusentene nødvendigvis måtte bli tilfeldig ettersom det ikke fantes noen
dokumentasjon som viste hvilke kostander hver av dem hadde hatt til veterinær, og at dette er nok et moment som taler for at var et tett samarbeid om svineproduksjon mellom disse aktørene.
Retten går så over til purkeutleien fra MEI som smågrisprodusentene hevder ble avviklet ved utgangen av 2005. Mørk Eek har i denne forbindelse vist til en revisorerklæring av 3. mai 2009 hvor det bekreftes at MEI ikke har eid dyr siden 2006, og at MEI heller ikke har hatt leieinntekter av dyr siden 1. januar 2006. Som tidligere nevnt anfører staten at det derimot må legges til grunn at purkeutleien til de tre smågrisprodusentene også ble
videreført i vedtaksperioden. Staten har blant annet vist til et brev fra Mørk Eek til Mattilsynet av 4. november 2008 hvor det står følgende:
"Jeg vil gjøre Mattilsynet oppmerksom på at Mørk Engebretsen Invest AS (MEI) selv ikke er noen svineprodusent. Selskapet har imidlertid i beholdning purker som blir utleid til 3 svineprodusenter; Engebretsen, Moaddab og undertegnede. I tillegg til nevnte leier også Girts Malneiks og Girts Izmailovskis driftsbygninger av MEI.
Avvik, jf. merkeforskriften
1. Alle purker i ovenfor nevnte besetninger eies av MEI, og skal følgelig også merkes med øremerker tilhørende selskapet.
Ved å inntaste produsentnummer 0127059 i produsentregisteret sin database vil informasjon, jf. vedlegg 1 fremkomme. Øremerket kan i realiteten, jf. registeret adresseres til hele 5 produsenter, men begrenses ved at 3 er satt inaktive (Aktiv;NEI). Hvorfor Mørk Engebretsen Invest AS og Hampshire as er blitt satt inaktive vites ikke, men dette er allerede tatt opp med Fatland slakteri som vil rette status for registreringen med SLF. Altså, øremerke 01270509 tilhører MEI og ikke Hamon Fabio Moaddab."
Mørk Eek opplyste følgelig til Mattilsynet så sent som 4. november 2008 at det var MEI som eide alle purkene i besetningene til Engebretsen, Moaddab og han selv, samt at MEI fortsatte leide ut disse purkene til de tre produsentene.
Mørk Eek framholdt i sin forklaring for retten at det han opplyste i brevet til Mattilsynet var uriktig ettersom purkeutleien opphørte ved utgangen av 2005 da både Engebretsen, Moaddab og han selv kjøpte alle purkene som de hadde leid av MEI. Mørk Eek visste ikke hvorfor han hadde kommet med den feilaktige opplysningen til Mattilsynet, og han kunne ikke gi noen god forklaring på dette.
Retten bemerker at brevet fra Mørk Eek var et svar på Mattilsynets inspeksjonsrapport der det fremgikk at det var registrert avvik fra merkeforskriften. Mattilsynet hadde i likhet med fylkesmannen vært på kontroll hos de tre smågrisprodusentene 11. september 2008. Dette er også nærmere omtalt i SLFs vedtak punkt 2.2.4 hvor det står følgende:
"På kontrollen 11. september 2008 så fylkesmannen at purkene til klager, Svein Engebretsen og Hamon Fabio Moaddab var merket med samme nummer, nr. 01270509. Dette er de åtte første tallene i Hamon Fabio Moaddab sitt
produsentnummer. Mattilsynet, som var på kontroll hos produsentene samme dag, registrerte dette som et brudd på dagjeldende forskrift av 3. september 2002 nr. 970 om merking, registrering og rapportering av dyr."
SLF påpekte at når smågrisprodusentene brukte samme øremerke, ble det vanskelig å se hvem den enkelte purke tilhørte, og at purker derfor kunne flyttes fra den ene
driftsbygningen til den andre uten at dette lot seg spore. SLF mente derfor at den samme øremerkingen hos smågrisprodusentene talte for at purker ble rullert mellom dem.
I brevet til Mattilsynet av 4. november 2008 forklarte Mørk Eek hvorfor han mente det ikke var noen feil at purkene til de tre smågrisprodusentene var merket med samme
nummer (01270509). Mørk Eek opplyste som nevnt i brevet at alle purkene i besetningene var eid av MEI, og at purkene derfor også skulle merkes med øremerker tilhørende MEI ettersom purkene kun var utleid til Engebretsen, Moaddab og han selv.
Retten kan etter dette vanskelig se det annerledes enn at Mørk Eeks brev til Mattilsynet enten må forstås slik at han forklarte seg uriktig om eierforholdene fordi han ville tilsløre hvorfor purkene var merket med samme nummer, eller så var hans forklaring i brevet om eierforholdene riktig. Hvilket alternativ som legges til grunn får ikke så stor betydning.
Slik retten ser det taler begge alternativer uansett klart for at det forelå et tett samarbeid mellom aktørene om svineproduksjon.
Retten finner for øvrig grunn til å komme med noen bemerkninger til hva
smågrisprodusentene har forklart om kjøp av purkene som de tidligere hadde leid av MEI.
De har alle tre forklart at de kjøpte purkene ved utgangen av 2005. Etter det opplyste ble kjøpesummen betalt ved fire avdrag i 2006. Dette var samme beløp og terminer som var benyttet ved de årlige leiebetalingene. Forklaringene innebærer derfor at
smågrisprodusentene i realiteten ble eier av purkene fra 1. januar 2006 mot å betale ett års
leie til MEI i 2006. Både kjøpesummen og oppgjørsformen fremstår som spesiell og svært gunstig for smågrisprodusentene. Dette taler for at det forelå et interessefellesskap mellom MEI og smågrisprodusentene. Etter rettens vurdering har det formodningen mot seg at smågrisprodusentene ville fått kjøpe purkene av MEI på de angitte vilkår dersom de ikke samarbeidet tett om svineproduksjon. Hvorvidt man da ser det slik at leieforholdet fortsatte i 2006 (som SLF la til grunn i vedtaket), eller at smågrisprodusentene kjøpte purkene på de angitte vilkår, får derfor ikke nevneverdig betydning. Begge alternativer taler under enhver omstendighet klart for at aktørene samarbeidet tett om svineproduksjon.
Retten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på de øvrige momentene som er nevnt i vedtaket. Momentene som retten har gjennomgått ovenfor anses uansett mer enn
tilstrekkelig til å begrunne konklusjonen til SLF. De tre smågrisprodusentene har etter rettens vurdering samarbeidet direkte seg i mellom, og de har også deltatt i et større samarbeid om svineproduksjon sammen med MEI og det heleide datterselskapet Hampshire.
MEI og Hampshire har forsynt de tre smågrisprisprodusentene med sentrale innsatsfaktorer i 2006-2008. Smågrisprodusentene har nærmest fått levert alle vesentlige innsatsfaktorer til en fast leie eller gjennom kjøp til under markedspris, og uten at det har vært nødvendig for dem å bo på gården. Hampshire har videre kjøpt produktet til de tre smågirsprodusentene (smågrisen), og har deretter solgt livdyr tilbake til dem. De fem aktørene har derfor hver for seg spilt en avgjørende rolle ved å kjøpe, leie, og selge essensielle innsatsfaktorer til/fra de andre, og dermed holde virksomheten i gang for hele gruppen. Denne måten å drive på ligger fjernt fra de landbrukspolitiske mål som konsesjonsreguleringen er ment å ivareta.
Ordningen legger derimot til rette for en form for industrialisering som loven tar sikte på å motvirke. Samarbeidsmodellen, eller den såkalte pakkeløsningen, bærer etter rettens syn også klart preg av å være etablert for å unngå konsesjonsgrensene.
Smågrisprodusentene har videre samarbeidet direkte ved å rullere purker mellom
besetningene, herunder ved at Engebretsen og Moaddab har sendt mange av sine drektige purker til Mørk Eek for grising ettersom han hadde vesentlig flere fødebinger. Mørk Eek har særlig fremhevet at kontrollen burde vært utført på en annen måte ved at fylkesmannen foretok flere stedlige kontroller og sjekket dyrenes individnummer. Etter rettens syn er det uten betydning om kontrollen også kunne vært utført på en annen måte. I dette tilfellet foreligger det uansett en rekke omstendigheter som samlet sett klart underbygger at slik rullering fant sted. Retten viser i denne forbindelse til de momenter som er gjennomgått ovenfor.
Basert på bevisførselen finner retten at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab i 2006-2008 samarbeidet om konsesjonsregulert produksjon i en slik grad at de må anses å ha økonomiske interesser i samme produksjon, jf. lovens § 3 første ledd annet punktum.
