Misklang, motstand og makten bak makten:

Misklang, motstand og makten bak makten:

En studie av konspirasjonsteorienes utforming, innhold og rolle på ytre høyre fløy

Jørgen Eikvar Axelsen

Masteroppgave i statsvitenskap, Institutt for statsvitenskap

UNIVERSITETET I OSLO

VÅR 2018 Ordtelling: 27626

15.05.2018

II

III

Jørgen Eikvar Axelsen

Misklang, motstand og makten bak makten:

- En studie av konspirasjonsteorienes utforming, innhold og rolle på ytre høyre fløy

Masteroppgave i statsvitenskap, Institutt for statsvitenskap VÅR 2018

UNIVERSITETET I OSLO

Ordtelling: 27626

IV

© Jørgen Eikvar Axelsen 2018

Misklang, motstand og makten bak makten Jørgen Eikvar Axelsen

http://www.duo.uio.no/

Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo

V

Sammendrag

Selv om konspirasjonsteorier har vært tema for en økende mengde studier de siste tiår, finnes det få undersøkelser som setter konspirasjonsteorier som sådan i sentrum, undersøker spekteret av disse innenfor ideologiene på ytre høyre fløy eller forsøker å gi en oversikt over de viktigste konsekvensene av konspirasjonstro innenfor slike bevegelser og ideologier. Denne artikkelen tar utgangspunkt i ordskiftet på hjemmesidene til to sentrale organisasjoner på ytre høyre fløy i Norge i dag. Den gir, gjennom en idéanalyse av innlegg og kommentarer på disse sidene, et innblikk i de mest sentrale konspirasjonsteoriene på ytre høyre fløy, teorienes innhold og utforming, og hvilket forhold som eksisterer mellom konspirasjonsteorier og andre ideer. Fordi de to organisasjonene i mitt utvalg, Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM) og Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), er representanter for to ulike grener på ytre høyre fløy, en gammel (DNM) og en ny gren (SIAN), utgjør analysen en sammenligning som kan si noe om variasjoner innad på ytre høyre fløy når det gjelder konspirasjonsteorienes utforming, innhold og ideologiske rolle. Analysene viser både likheter og forskjeller i hvordan de to gruppene forholder seg til konspirasjonsteorier. Konspirasjonsteorier utgjør en grunnpilar i begge organisasjonenes verdensbilde. Konspirasjonsteoriene lar begge bevegelsene isolere seg mot og justere for kognitiv dissonans. Ekstreme holdninger underbygges også regelmessig av konspirasjonsteorier i begge tilfeller. Anti-demokratiske og voldsfremmende forslag presenteres konsekvent som løsninger på problemer formulert innenfor konspirasjonsteorier.

Biologisk rasisme er et unntak som i hovedsak underbygges av kvasivitenskap, snarere enn konspirasjonsteorier. De to organisasjonene skiller seg imidlertid fra hverandre når det gjelder hva slags typer konspirasjonsteorier de slutter seg til, hva slags fiendebilde som utgår fra disse teoriene, hva slags kognitiv dissonans de justerer for ved hjelp av konspirasjonsteorier og hvilke ekstreme holdninger som uttrykkes.

Nøkkelord:

Ytre høyre, konspirasjonsteorier, Norge, kognitiv dissonans, ekstreme holdninger

VI

VII

Forord

Jeg har alltid hatt en særlig interesse for ideologiene i ytterkanten av det politiske landskapet.

Studier i ekstremisme fremstår for meg som undersøkelser i den tøyelige menneskenaturen.

Ved å kartlegge spennvidden i politisk atferd kan en slik studie på sitt beste si noe grunnleggende om hva som styrer vår atferd og våre tanker.

Det har i de siste årene blitt viet mye oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet til politiske konspirasjonsteorier av den typen jeg her tar for meg. Mange av disse redegjørelsene har vært innsiktsfulle og nøkterne, mens andre har vært preget av misforståelser og dårlig belagte påstander. Denne oppgaven er et forsøk på å ta et steg tilbake fra den debatten. Jeg har gått til kildene og utformet en systematisk kartlegging og analyse av de teoriene som preger landskapet ytterst til høyre.

I løpet av arbeidet med denne oppgaven har jeg måttet gå mange runder med meg selv. Jeg har forsøkt, så godt det lar seg gjøre, å beholde rollen som objektiv observator og ikke la mine egne holdninger styre analysen. Mye kan sies om ideologiene under omtale her, men neppe at de er kjedelige. Det har ofte vært utmattende å lese om manipulerende fiender, korrupte eliter og vår sivilisasjons undergang, men jeg har latt meg fascinere og forbause under hele arbeidet med dette materialet.

Jeg har fått mye hjelp og støtte underveis. Jeg skylder mine veiledere, Anders Ravik Jupskås og Terje Emberland en særlig takk. De har utfordret mine fastlåste tankemønstre, gitt meg nye ideer og reddet meg fra fadeser. Seminaret for masterstudenter ved senter for ekstremismeforskning (C-rex) har også vært en fin tumleplass for meg i en periode hvor jeg for det meste har sittet for meg selv.

Jørgen Eikvar Axelsen, Oslo 07.05.18

VIII

IX

Innholdsfortegnelse

Introduksjon ... 1

Tidligere forskning ... 3

Ytre høyre ... 10

Utvelging av enheter ... 12

Om de to organisasjonene ... 13

Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN)... 14

Den Nordiske Motstandsbevegelsen (DNM) ... 15

Personvernhensyn og –begrensninger ... 17

Oppgavens videre gang ... 18

Metode ... 19

Validitets- og reliabilitetsutfordinger ... 20

Teori ... 22

Konspirasjonsteorier – operasjonalisering og typologi ... 22

Konspirasjonstroens funksjoner og ideologiske rolle ... 26

Kognitiv dissonans ... 28

Radikalisering ... 32

Analyse ... 36

SIAN og konspirasjonsteorier ... 36

Teorien om en muslimsk invasjon ... 36

Indre fiender ... 40

Justering for kognitiv dissonans ... 45

Ekstreme holdninger ... 49

DNM og konspirasjonsteorier ... 53

Jødisk konspirasjon... 54

Jødisk makt og den indre fienden ... 58

X

Jødisk makt, holocaustfornektelse og kognitiv dissonans ... 60

Ekstreme holdninger ... 67

Konklusjon: Konspirasjonsteorienes innhold, utforming og rolle ... 74

Konspirasjonsteoriene – innhold og tykkelse ... 75

Justering for kognitiv dissonans ... 76

Ekstreme holdninger ... 78

Hva jeg ikke fant ut ... 79

Litteraturliste ... 81

Primærkilder ... 81

Sekundærkilder... 81

Vedlegg: Vedtak om prosjektet fra NSD ... 87

1

Introduksjon

«Jeg anser konspirasjonsstereotypier rettet mot etniske grupperinger for å være de med mest sprengstoff (…). [Disse] kombineres gjerne med teorier rettet mot myndighetene.»

- Asbjørn Dyrendal i Minerva¹

I rapporten Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017 utgitt av Holocaust-senteret, kan vi lese at 14 prosent av deres utvalg mener påstanden om at «verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser» stemmer helt eller nokså godt. Videre var det 31 prosent av utvalget som mente det samme om påstanden «muslimer ønsker å ta over Europa»². Disse fiendebildene er langt mer utbredt enn mange tror og de får en sterk politisk ladning innenfor enkelte ekstreme og radikale ideologier, hvor de ofte kombineres med en sterk mistro mot indre fiender (politikere, media, institusjoner etc.). De synes for eksempel å utgjøre en viktig del av virkelighetsforståelsen ytterst til høyre. Denne oppgaven dreier seg om tro på konspirasjonsteorier. Flere forfattere har observert, bemerket og delvis kartlagt dette forholdet:

Høyreekstreme og høyreradikale miljøer i Norge i dag slutter seg i utstrakt grad til konspirasjonsteorier som mangler overbevisende belegg.³

Dette prosjektet søker å kartlegge spekteret av konspirasjonsteorier på ytre høyre fløy, avdekke hvilke funksjoner konspirasjonsteoriene tjener og hvordan denne ideen påvirker og påvirkes av andre ideer ytterst til høyre i dagens Norge. Problemstillingen er todelt:

(1) Hva kjennetegner konspirasjonsteorier på ytre høyre fløy⁴ og (2) hvilke funksjoner har de innenfor disse ideologiene?

Idéanalyse vil benyttes til systematisk undersøkelse av innlegg og kommentarer fra to nettfora på ytre høyre fløy; SIANs hjemmeside sian.no og Den nordiske motstandsbevegelsens hjemmeside frihetskamp.net.

1 (Dyrendal, 2018, p. 45)

2 (Hoffmann & Moe, 2017)

3 (Berntzen & Sandberg, 2014), (Fekete, 2011), (Bangstad, 2014).

4 Her kommenteres konspirasjonsteorienes form og innhold

2

Begrepet konspirasjon er negativt ladet og knyttes til utførelsen av ondsinnede eller forbudte handlinger og påfølgende hemmelighold. En konspirasjonsteori er en forklaringsmodell som setter en slik hemmelig sammensvergelse som den viktigste årsaken til en hendelse eller tilstand. Asbjørn Dyrendal skriver om konspirasjonsteoretikere at «(d)e forteller frem en verden der uønskede hendelser og situasjoner er et villet produkt av korrupte og onde krefters virke.»⁵

Konstruksjonen av de sammensvergede som mektige mennesker som aktivt manipulerer, fabrikkerer eller skjuler bevismateriale gjør at konspirasjonsteorier vanskelig lar seg tilbakevise. Hverken motbevis eller mangel på bevismateriale kan gjøre at teorien må forkastes, hvis man har dette utgangspunktet. Det er snarere akkurat det man kunne forvente å finne dersom mektige aktører satte i gang en dekkoperasjon. I denne oppgaven skiller jeg mellom ulike typer konspirasjonsteorier basert på fiendebildet som fremgår av teorien (det skilles blant annet mellom ytre og indre fiender), hvilke målsetninger «fienden» har og omfanget av de hendelsene de sammensvergede tenkes å stå bak.

Litteraturen om tema gir meg særlig grunn til å forvente tre ting. For det første går det frem av litteraturen at konspirasjonsteorier er utbredt på ytre høyre fløy og at disse særlig retter seg mot fremmede grupper, maktpersoner og meningsmotstandere. Det er imidlertid lite forskning som systematisk kartlegger og kommenterer innholdet og utformingen på de ulike konspirasjonsteoriene som florerer i dette landskapet.

For det andre er det god grunn til å forvente at konspirasjonsteoriene bidrar til å justere for kognitiv dissonans. Kognitiv dissonans er definert som en ubehagelig psykologisk konfrontasjon mellom to motstridende kognitive elementer. Det kjennetegnes av en uoverensstemmelse mellom to ulike ideer eller erfaringer. To sentrale kilder til kognitiv dissonans på ytre høyre indikeres av litteraturen: (1) Et mulig gap mellom ideologi og virkeligheten eller den dominerende diskursen i samfunnet og (2) en moralsk dissonans som oppstår idet umoralske handlinger, hendelser eller personer knyttes til ideologien.

Konspirasjonsteorier kan tenkes å redusere dissonansen i begge disse tilfellene ved å avvise sannhetsgehalten i det forstyrrende kognitive elementet. Det er imidlertid uklart i hvor stor grad og på hvilke måter dette foregår.

5 (Dyrendal, u.d.).

3 For det tredje forventer jeg at konspirasjonsteoriene er med på å underbygge ekstreme holdninger. Her ser jeg på tre sentrale ideer: (1) synet på demokratiet, (2) synet på politisk vold og (3) biologisk rasisme. Konspirasjonsteorier kan tenkes å påvirke disse ideene (særlig de to første) ved at de skaper et mer intenst fiendebilde, skaper mistro mot det bestående system og omtaler en trussel mot samfunnet som må stoppes før det er for sent. Dette gjelder særlig når konspirasjonsteorien bygges inn i en såkalt subversjonsmytologi. I slike tilfeller knyttes konspiratørene til en spesifikk og overhengende fare mot samfunnet, et sett med skadelige motiver/målsetninger og det foreslås en plan for å stoppe denne trusselen.

I denne innledende delen oppgaven skal jeg gå gjennom tidligere forskning på konspirasjonsteorier. Deretter redegjør jeg for omrisset og inndelingen av ytre høyre – det politiske landskapet jeg forsøker å si noe om. Videre vil jeg begrunne valget av grupper og dokumenter som utgjør kildematerialet for denne oppgaven. Jeg skal også klargjøre hvilke begrensninger denne oppgaven har hatt i form av personvernhensyn.

Tidligere forskning

Forskningen om konspirasjonsteorier er spredt utover mange fagfelt og det er ingen tydelige, overordnede teoretiske familier de ulike bidragene kan sorteres under. Den mest logiske måten å sortere disse bidragene på er etter fokuset for forskningen; Hvilke aspekter ved konspirasjonsteorier som undersøkes. Den følgende gjennomgangen søker å kartlegge de punkter det synes å være bred enighet om og å tegne et bilde av forskningslandskapet denne oppgaven skal plassere seg i – hva vet vi og hva kan jeg bidra med?

For det første vil jeg trekke frem en rekke tekster som utdyper konspirasjonsteorier som begrep og fenomen. Denne litteraturen gir en oversikt over konspirasjonsteorienes definitoriske kjennetegn og avgjørende aspekter som lar oss skille mellom ulike typer konspirasjonsteorier.

Sentrale bidrag i denne kategorien er Brian Keeleys Of Conspiracy Theories, Michael Butters Plots, Designs and Schemes, David Bromleys The Evolution of Modern American Anticult Ideology, Michael Barkuns Conspiracy Theories as Stigmatized Knowledge og Asbjørn Dyrendals typologi for konspirasjonsteorier basert på fiendebilde. Disse bidragene vil undersøkes nærmere i kapittelet hvor jeg redegjør for operasjonaliseringen og typologiseringen av konspirasjonsteorier som ligger til grunn for min analyse.

Psykologien og sosiologien er dominerende i forskningen om de psykologiske mekanismer, personlighetstrekk og sosiale omstendigheter som muliggjør og sannsynliggjør troen på konspirasjonsteorier. Det synes å være bred enighet om at konspirasjonstro er en tenkemåte

4

som enkelte er mer disponert for enn andre. Ser vi funnene fra denne forskningen under ett, virker det rimelig å hevde at tilslutning til konspirasjonsteorier skyldes noe annet enn en rasjonell vurdering av bevismaterialet knyttet til den enkelte teori. Snarere er det individuelle forskjeller, basert på personlighetstype, sosiale omstendigheter og politiske grunnholdninger, som avgjør vår generelle tendens til å vurdere konspirasjonsteorier som gyldige forklaringer.

Konspirasjonstro kan med rette defineres som tendensen til å foreta unødvendige antagelser om at en konspirasjon har funnet sted når andre forklaringer er mer sannsynlige.⁶

Ted Goertzel viser at personer som tror på en konspirasjonsteori har høyere sannsynlighet for også å tro på andre konspirasjonsteorier som ikke er direkte forbundet med den første.

Konspirasjonstro begrenser seg med andre ord sjelden til en enkelt konspirasjonsteori.⁷ Wood, Douglas og Sutton viser at troen på én konspirasjonsteori korrelerer positivt med troen på direkte motstridende konspirasjonsteorier:

«In Study 1 (n ¼ 137), the more participants believed that Princess Diana faked her own death, the more they believed that she was murdered. In Study 2 (n ¼ 102), the more participants believed that Osama Bin Laden was already dead when U.S. special forces raided his compound in Pakistan, the more they believed he is still alive”. ⁸ De fant at årsaken til denne sammenhengen var en grunnleggende tro på at myndighetene eller en mektig elite hadde iverksatt en dekkoperasjon. Disse deltagerne var altså tilbøyelige til å tro på en redegjørelse hvis den stemte overens med denne grunnoppfatningen. Den indre sammenhengen mellom konspirasjonsteoriene, og det konkrete innholdet i hver teori, var altså mindre viktig, rent epistemologisk, enn den bredere påstanden – «en mektig elite med onde hensikter styrer viktige hendelsesforløp og forleder befolkningen ved å endre, fabrikkere eller fjerne bevismateriale». Dette synes imidlertid ikke å være det eneste epistemologiske kriteriet.

En artikkel av Greenhill og Oppenheim indikerer at vi er tilbøyelige til å akseptere uverifisert informasjon som sann eller sannsynlig hvis det stemmer overens med det verdensbildet og særlig trusselbildet vi allerede har og hvis vi har hørt informasjonen mange ganger tidligere. ⁹ I april 2011 frigjorde Barack Obama sin fødselsattest. Denne handlingen førte til en markant nedgang i antall personer som støttet påstanden om at Obama ikke var født i USA. Innen januar

6 (Brotherton, et al., 2013, p. 1)

7 (Goertzel, 1994)

8 (Wood, et al., 2012, p. 767)

9 (Greenhill & Oppenheim, 2017, p. 663)

5 2012 hadde imidlertid denne nedgangen forsvunnet, og innen juli 2012 var antall personer som trodde på denne «birther-teorien» høyere enn før fødselsattesten ble vist frem.¹⁰ Påstander med sterk politisk ladning er overraskende immune mot motinformasjon over tid. Å slutte seg til denne påstanden uten å ha noe bevis for at den stemmer, eller sågar etter å ha blitt presentert med motbevis, er både irrasjonelt og rasjonelt samtidig. Det er irrasjonelt fordi man potensielt baserer viktige avgjørelser (f.eks. hvem jeg skal stemme på ved valget) på uriktig informasjon.

Det er imidlertid rasjonelt på et annet nivå fordi det å hevde at Obama ble født utenfor USA kan øke min status og sementere min tilhørighet innenfor visse grupper. Den umiddelbare sosiale kostnaden ved å legge fra meg en slik påstand er potensielt langt større enn den langsiktige kostnaden knyttet til å beholde en usannsynlig eller feilaktig oppfatning. Snarere enn å være motivert av å oppnå et så nøyaktig bilde av virkeligheten som mulig, er min behandling av de konkurrerende påstandene om Obama preget av en vurdering av hva det vil innebære for meg, sosialt sett, å uttrykke tilslutning til den ene eller den andre påstanden.¹¹ Politisk tilhørighet predikerer derfor med større nøyaktighet hvorvidt en gitt person støtter en slik politisk ladet påstand enn mengden og kvaliteten på bevismaterialet som ligger til grunn for påstanden¹². Vi kan kanskje kalle dette sosialt betinget epistemologi, eller lojale erkjennelser.

Videre finnes det en rekke artikler som utforsker personlighetstrekk og sosiale forhold knyttet til konspirasjonstro. Goertzel (1994) har funnet at konspirasjonstro korrelerer med mangel på mellommenneskelig tillit, anomi¹³ og usikkerhet omkring egen arbeidssituasjon. Darwin m.fl.

viser at konspirasjonstro er forbundet med overtro, tro på overnaturlige fenomener og paranoid tenkning.¹⁴ Radnitz og Underwoods undersøkelse fra 2017 viste ved hjelp av et surveyeksperiment at en generell angst eller uro sannsynliggjorde tro på konspirasjonsteorier.¹⁵ Det er en håndfull artikler som undersøker forbindelsen mellom ekstremisme som sådan og konspirasjonsteorier. Van Prooijen m.fl. viser ved hjelp av en surveyundersøkelse at politisk ekstremisme er empirisk forbundet med tro på konspirasjonsteorier.¹⁶ De fant en kvadratisk sammenheng mellom politisk orientering på en høyre-venstre-skala og troen på bestemte

10 (Nyhan, 2012)

11 (Kahan, 2017)

12 I 2012 trodde 22 prosent av republikanere og 79 prosent av demokrater at Obama var født i USA. Dette skyldes neppe at en gruppe er mer rasjonell enn den andre eller har en unik innsikt som den andre gruppen ikke besitter.

13 En opplevelse av at trygghetsstrukturene rundt deg er i ferd med å gå i oppløsning

14 (Darwin, et al., 2011)

15 (Radnitz & Underwood, 2017)

16 (van Prooijen, et al., 2015)

6

konspirasjonsteorier. Dette innebærer at både deltagerne ytterst til venstre og ytterst til høyre var mer tilbøyelige til å slutte seg til konspirasjonsteorier enn de som plasserte seg på midten av skalaen. Dette underbygges av Bartlett og Millers analyse av litteratur, ideologi og propaganda for mer enn 50 ekstremistiske grupper på tvers av det politiske spektrum¹⁷. De fant at konspirasjonsteorier florerer over hele dette spekteret. De hevder at dette funnet indikerer at konspirasjonsteorier har en viktig sosial og instrumentell funksjon for ekstremister generelt:

“The frequency of conspiracy theories within all these groups suggests that they play an important social and functional role within extremism itself.”¹⁸

De understreker imidlertid at dette ikke nødvendigvis innebærer at konspirasjonsteorier er en nødvendig eller tilstrekkelig årsak til politisk voldsutøvelse. I stedet foreslår de at deres funn viser at konspirasjonsteorier kan fungere som en «radikaliseringsmultiplikator». Dette skjer på tre måter: (1) demonisering av fienden, (2) avvisning av meningsmotstandere som medsammensvorne og (3) legitimering av vold som et nødvendig politisk virkemiddel (f.eks.

for å vekke det sovende folket). Videre hevder de at konspirasjonsteoriene fører til økt mistillit mot myndighetene og det bestående system i den grad myndighetene omtales som en del av konspirasjonen, eller som inkompetente ledere som ikke har forstått den faren vi alle befinner oss i.

Det finnes en litteratur om terrorister, fordomskonstruksjoner, totalitære ideologier og ideologiene og bevegelsene på ytre høyre fløy som omtaler konspirasjonsteorier som et av mange ideologiske kjennetegn. Disse tekstene kan til sammen gi en oversikt over de mest sentrale konspirasjonsteoriene og spekteret av konsekvenser disse får for ulike politiske bevegelser ytterst til høyre. De mest utbredte konspirasjonsteoriene på ytterste høyre fløy er antagelig den anti-islamske Eurabia-teorien og antisemittiske konspirasjonsteorier (f.eks.

ZOG) og varianter og avarter av disse to. Det finnes en del studier av disse teoriene og deres utbredelse i Norge. I HL-senterets rapport, Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017¹⁹ får vi et overblikk over hva som preger anti-islamske og anti-semittiske holdninger i Norge i dag og hvilken rolle konspirasjonsteorier spiller for disse holdningene. De utførte både surveyundersøkelser og gruppeintervju for å kartlegge disse ideene. De viser for det første at både anti-semittisme og anti-islamske holdninger knyttes til konspirasjonsteorier. Ideen om at

17 De inkluderte høyreekstreme, venstreekstreme, religiøse ekstremister, øko-terrorister, anarkister, kulter og

«andre»

18 (Bartlett & Miller, 2010, pp. 3-4)

19 (Hoffmann & Moe, 2017)

7

«Verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser», og påstander om jødenes veldige internasjonale politiske og økonomiske makt ble støttet av en betydelig del av utvalget²⁰. Likeledes hevdes det at fryktforestillinger mot muslimer gjerne bygger «på påstandene om en pågående hemmelig islamisering av Europa»²¹. Disse forestillingene har, ifølge rapporten, sin rot i Eurabia-teorien²². De to fordomskonstruksjonene (jøder og muslimer) deler altså en forestilling om en omfattende konspirasjon:

«Likhetstrekkene finner vi blant annet i frykten for overtakelse, der minoriteten tillegges truende politiske intensjoner og skjulte hensikter. Men først og fremst sammenfaller de to fenomenene i funksjonen av å tillegge et individ kollektive negative egenskaper»²³

Dette siste, «å tillegge et individ kollektive negative egenskaper», kan vurderes som et nødvendig steg i konspirasjonsteorier som setter en etnisk eller religiøs gruppe i rollen som de sammensvergede. Hvis jødene eller muslimene er en mangfoldig og variert gruppe hvor hvert individ har ulike motiver og personlige egenskaper, så kollapser konspirasjonsteorien.

Holocaustfornektelse er også utbredt i den antisemittiske grenen på ytre høyre fløy²⁴. De som forfekter dette synspunktet angriper alle de sentrale aspektene ved historien om folkemordet:

«Holocaust-benektelse inneholder typisk argumentasjon som har til hensikt å så tvil om antallet drepte (nesten 6 millioner jøder), metoden for drapene (gasskamrene) og intensjonen bak (utryddelsen av Europas jøder)»²⁵

De som fremmer en slik revisjonisme hevder at jødene benytter skyldfølelsen knyttet til folkemordet til sin egen fordel. Motivene til disse «jødene som har skapt myten om Holocaust»

skal være at de kan spille på denne skyldfølelsen for å oppnå en slags moralsk immunitet eller vinne til seg urettferdige fordeler uten at noen protesterer. Dette er en konspirasjonsteori hvor historieforfalskning er den uønskede hendelsen, den jødiske eliten og de alliertes regjeringer er de sammensvergede og en enorm dekkoperasjon har blitt iverksatt hvor bevis har blitt fjernet,

20 (Hoffmann & Moe, 2017, p. 37) - 14% mente påstanden: «Verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser» stemmer helt eller nokså godt. «Jøder har altfor stor innflytelse over internasjonal økonomi»

støttes av 13%, mens «Jøder har altfor stor innflytelse over amerikansk utenrikspolitikk» støttes av 29%.

21 (Hoffmann & Moe, 2017, p. 25)

22 31% mente påstanden «Muslimer ønsker å ta over Europa» stemmer helt eller nokså godt.

23 (Hoffmann & Moe, 2017, p. 25)

24 (Robins & Post, 1997, p. 206)

25 (Hoffmann & Moe, 2017, p. 23)

8

endret eller fabrikkert. Det settes også i sammenheng med den bredere teorien om den jødiske sammensvergelsen, og deres forsøk på å pervertere og kontrollere vestlig sivilisasjon.

Katrine Fangens kartlegging av ideologien til aktivistene ytterst til høyre omtaler den ideologiske rollen til antisemittiske konspirasjonsteorier. Antisemittiske konspirasjonsteorier finner vi først og fremst blant de som identifiserer seg selv som nasjonalsosialister²⁶. En utbredt variant er den såkalte ZOG-teorien (Zionist Occupation Government). Ifølge denne teorien sitter en jødisk, sionistisk elite i de viktigste maktposisjonene verden over. Målet til denne gruppen er å pervertere samfunnet og spre grusomhet og ødeleggelse²⁷. «Jøde» eller «sionist»

benyttes i visse diskurser som synonymer for det undertrykkende «systemet». Ofte beskrives den ultimate årsaken til denne jødiske sammensvergelsen i rasemessige termer:

“They use the expressions "Aryan race" and 'Jewish race" and believe the distinctions between these groups are rooted in both psychology and biology. They talk about the need to conserve the purity of the Aryan race. Some of them also believe Jews to be responsible for everything "evil" and relate this belief to political ideologies such as communism, capitalism, and liberalism, and to the Mafia. Others have a more diffuse hatred of Jews”²⁸.

Dette stemte i det minste for nasjonalsosialistiske aktivister i 1998. De antok at ZOG og jødene stod bak alt ondt i verden og knyttet, på samme måte som nasjonalsosialistene i Det tredje rike, jødene til fremveksten av kommunisme, kapitalisme og liberalisme²⁹.

Eurabia-teorien har vært tema for en rekke analyser. Både Lars Erik Berntzen og Sveinung Sandberg, Liz Fekete og Sindre Bangstad har tatt for seg denne teorien og redegjort for dennes rolle i ideologiene ytterst til høyre. Den ble først lansert av forfatteren Giselle Littman under pseudonymet Bat Ye’or, og hevder i korte trekk at en hemmelig sammensvergelse mellom europeiske politikere og den arabiske verden har satt i verk en prosess som skal islamisere Europa. Det endelige målet med denne planen skulle være å knuse USA og Israel, med Europa som kolonien til de islamske statene. Europa er, ifølge denne teorien, et kontinent som står i fare for å bli kulturelt utslettet. I dette koloniriket vil europeerne bli drept eller holdt som

26 (Fangen, 1998)

27 (Fangen, 1998, p. 223)

28 (Fangen, 1998, p. 224)

29 (Sørensen, 2011, p. 247)

9 slaver³⁰. Situasjonen for jøder og kristne under muslimsk herredømme omtales som dhimmi, eller dhimmitude:

“The new European civilization in the making can be called a ‘civilization of dhimmitude.’ The term dhimmitude comes from the Arabic word ‘dhimmi.’ It refers to subjugated, non-Muslim individuals or people that accept the restrictive and humiliating subordination to an ascendant Islamic power to avoid enslavement or death”³¹

Flere forfattere understreker likhetstrekk mellom den strukturelle utforming av Eurabia-teorien og den vi finner i klassiske antisemittiske konspirasjonsteorier³². Bernt Hagtvet poengterer for eksempel at «Nazistenes visjon om jødenes verdenskonspirasjon har fått sitt motstykke i visjonen av den islamske sammensvergelsen»³³. Et av disse strukturelle fellestrekk er ideen om tilsynelatende ufarlige fiender som skjuler sine egentlige, onde motiver³⁴. Berntzen og Sandberg omtaler tro på Eurabia-teorien som et av hovedskillene mellom høyrepopulisme og høyreradikalisme i Norge i dag – altså at høyreradikale slutter seg til teorien, mens høyrepopulister generelt ikke gjør det³⁵.

Den forskningen som setter konspirasjonsteorier og konspirasjonstro rent generelt i sentrum er i hovedsak interessert i årsaker til konspirasjonstro, og stort sett lite interessert i de politiske konsekvenser av en slik tro. Det finnes artikler og bøker som har bevegelser og ideologier som studieobjekt hvor konspirasjonsteoriene regnes som et av mange ideologiske kjennetegn. Det finnes også artikler som setter en enkelt konspirasjonsteori (f.eks. Eurabia-teorien) i sentrum.

Denne analysen skiller seg ut ved å undersøke spekteret av konspirasjonsteorier og spekteret av ideologiske konsekvenser i ideologiene på ytre høyre fløy. Den likner sånn sett mest på Bartlett og Millers kartlegging av konspirasjonsteorier i ekstreme bevegelser og teorienes radikaliseringspotensiale. Den har konspirasjonsteoriene og konspirasjonstroen som sitt sentrale analyseobjekt og den søker å si noe generelt om hva en slik tro kan føre med seg for bevegelsene ytterst til høyre i politikken. Alle disse punktene er bare delvis belyst av tidligere studier.

30 (Fekete, 2011, pp. 43-44)

31 (Ye'or, 2005, p. 9)

32 (Bangstad, 2013, p. 373), (Fekete, 2011, p. 30)

33 (Hagtvet, 2012, p. 324)

34 (Fekete, 2011, p. 35)

35 (Berntzen & Sandberg, 2014)

10

Ytre høyre

I denne oppgaven tar jeg utgangspunkt i at ytre høyre kan deles inn i to grener, en ny gren og en gammel gren. Bernt Hagtvets essay om høyreekstremismens forvandlinger tar for seg kontinuitet og endring ytterst til høyre over de siste tiårene³⁶. En del sentrale aspekter har blitt bevart i den omfattende utviklingen som har skjedd på ytre høyre fløy. Disse aspektene er sterke renhetsfantasier – ideen om den truende inntrengeren som bryter seg inn i det «rene»

forstilte fellesskap, et intenst fiendebilde preget av stereotypier og brennemerking og et apokalyptisk trusselbilde som predikerer vår sivilisasjons undergang. En rekke viktige endringer har imidlertid forkommet. Islam og muslimer har erstattet jødene som det sentrale hatobjekt. Biologisk rasisme har blitt kraftig nedtonet til fordel for en inndeling av mennesker basert på kulturelle kriterier. Den belastende «naziarven» har medført en tydelig og bevisst avvisning av den gamle høyreekstremismen. De revolusjonære og antidemokratiske aspektene har blitt erstattet med en forkastelse av de liberale aspektene ved det moderne demokratiet. Den

«gamle» høyreekstremismen kjennetegnes altså av (1) antisemittisme, (2) biologisk rasisme, (3) uttalt sympati med de nasjonalsosialistiske og fascistiske regimer i det 20. århundre og (4) en revolusjonær, antidemokratisk grunnholdning. Den nye retningen i landskapet ytterst til høyre preges av (1) islamofobi, (2) Kulturelle begrunnelser og forklaringer, (3) avvisning av den «gamle» høyreekstremismen og (4) en illiberal holdning med et ønske om å bevare det overordnede demokratiske system.

Dette kan omtales som en bred overgang fra høyreekstremisme til høyreradikalisme. Sørensen m.fl. understreker at ekstremisme vanskelig lar seg definere helt presist. Det er fordi begrepet umulig lar seg bestemme utenfor en konkret politisk kontekst. Helt generelt slår de fast at ekstremisme innebærer å befinne seg «helt i utkanten av eller utenfor [den] brede [verdimessige, politiske og institusjonelle] konsensus»³⁷. Siden Norge i dag er et politisk demokrati, med ytringsfrihet, lovfestede rettigheter og etablerte institusjoner og verdier, så innebærer politisk ekstremisme et ønske om å erstatte dette systemet med noe helt annet.

Ekstremisme kan også defineres utfra hvilke virkemidler man vil bruke for å oppnå politisk endring:

36 (Hagtvet, 2012)

37 (Sørensen, et al., 2012, p. 7)

11

«Om man vil omstyrte statsforfatningen med ulovlige midler (…), om man vil bruke vold og terror for å oppnå sitt mål om en annen type samfunn – da er man ekstremist»³⁸ Å ta avstand fra voldelige virkemidler innebærer imidlertid ikke nødvendigvis at man ikke er ekstremist. Ekstreme politiske målsetninger er en tilstrekkelig betingelse for å innpasses i kategorien. Ekstreme politiske målsetninger er som sagt et normativt og kontekstavhengig begrep. Her defineres de altså som forslag som går ut på å forkaste det bestående system slik det ser ut i Norge i dag.

«Høyre»-delen av høyreekstremisme er mer historisk betinget. Den kan defineres ut fra sitt fiendskap med den tradisjonelle venstresiden, sitt forhold til nasjonalismen og forherligelse og vektlegging av «tradisjonelle, autoritære og samfunnsbevarende krefter»³⁹. Anders Jupskås skriver at de «aller fleste høyreekstreme er etniske nasjonalister, antidemokratiske, autoritære, rasistiske og preget av fremmedfrykt»⁴⁰.

Høyreradikalisme på sin side er ikke anti-demokratisk. I høyreradikalismen avvises en del av de liberale aspektene ved dagens demokrati. De høyreradikale uttrykker heller ikke biologisk rasisme, men vektlegger i større grad kultur som de sentrale medlemskriteriene for nasjonen.

Der de høyreekstreme opererer med ideer om absolutt ekskluderende menneskegrupper åpner de høyreradikale i noen grad for assimilering av «fremmede» grupper. De høyreradikales standpunkt kan «oppfattes som ekstreme holdninger sammenlignet med konvensjonelle ideologier,» men er langt mer moderate enn de vi finner blant de høyreekstreme.⁴¹ Det virker med andre ord rimelig å snakke om den gamle høyreekstremismen og den nye høyreradikalismen.

38 (Sørensen, et al., 2012, p. 8)

39 (Sørensen, et al., 2012, p. 10)

40 (Jupskås, 2012, p. 42)

41 (Jupskås, 2012, p. 49)

12

Utvelging av enheter

Det er viktig å understreke at forvandlingen av ytre høyre fløy ikke er absolutt. Det finnes fortsatt bevegelser og organisasjoner som kan plasseres tydelig innenfor den gamle høyreekstremismen. Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM) er en av disse, mens Stopp Islamiseringen Av Norge (SIAN) representerer den nye grenen. Analysen som følger vil ta for seg dokumenter fra disse to, som er de største og mest sentrale norske representantene for hver gren. Oppgaven vil altså utgjøre en sammenlikning av konspirasjonstroens rolle i den «nye»

og «gamle» inkarnasjonen av ytre høyre fløy. Disse generelle utviklinger utgjør som nevnt en bred endring i grad av radikalisering. Der den gamle grenen er tydelig høyreekstrem, kan den nye grenen bredt beskrives som høyreradikal. Det vil imidlertid være variasjoner når det gjelder synet på demokrati, politisk vold og rasisme også innenfor hver av disse organisasjonene, fra innlegg til innlegg og kommentar til kommentar. De inndelingene jeg har gjort er brede, overordnede og analytiske. I virkeligheten er det snakk om flytende overganger og mer uklare ideologier. Sammenhengen mellom konspirasjonstro og holdningsradikalisering lar seg undersøke med mitt datamateriale og er fremdeles et uavklart punkt.

Det er flere elementer, utover det faktum at SIAN og DNM er de største og mest sentrale representantene for henholdsvis nye og gamle ytre høyre, som gjør at de egner seg for analyse og sammenligning. Begge organisasjoner har medlemmer og bedriver aktivisme «i den virkelige verden». De finnes med andre ord ikke utelukkende på nettet. Begge gruppene publiserer relativt store mengder tekstmateriale jevnlig på sine hjemmesider, sian.no og frihetskamp.net. Dette tillater en analyse som tar hensyn til de samme gruppenes forhold til et bredt spekter av diskursive elementer hvor de ulike teoretiske konseptene jeg er interessert i er til stede i ulik grad fra tekst til tekst. Begge hjemmesidene er helt åpne og tilgjengelige for meg.

Utformingen av disse hjemmesidene er nærmest identisk; Det dreier seg om hovedinnlegg skrevet av sentrale medlemmer av de respektive organisasjonene⁴² med tilhørende kommentarfelt. Det er ingen uakseptable avvik i sjanger eller retoriske formål som gjør at tekstene fra de to gruppene er usammenlignbare. Jeg forkastet intervju som kilde til fordel for nettsider. Dette er fordi den formen nettsidene har (innlegg med underliggende kommentarer) tillater en analyse av medlemmenes umiddelbare reaksjoner. Videre lar de meg studere

42 Når det gjelder DNM er det noe uklart hva slags personer som har skrevet hovedinnleggene, da de fleste ikke er navngitt. De utgis under navnet «redaksjonen».

13 utviklingen i en samtale mellom mange medlemmer. I kommentarfeltene finner du også møter mellom «typiske» medlemmer, folk med varierende grad av avvikende meninger og motstandere som konfronterer medlemmene på ulike måter. I en intervjusituasjon kunne vi forvente en mer kalkulert og «pyntet» fremstilling av ideologien og jeg ville ikke kunne studere samtaler mellom medlemmer. I tillegg til dette er naturligvis nettkildene lettere tilgjengelig og krever mye mindre arbeid å samle inn.

Jeg har valgt å trekke ut de 100 nyeste innleggene med tilhørende kommentarfelt fra hvert nettsted. Med en slik utvelgingsmetode sikrer jeg meg mot selektiv utvelging og utvalget er tilstrekkelig stort til å gi et representativt bilde av de to gruppenes ordskifte.

Om de to organisasjonene

Det er viktige forskjeller mellom de to organisasjonene når det gjelder ideologi og politisk identitet, organisasjonenes størrelse, organisering og former for aktivitet. DNM er åpent rasistisk, antidemokratisk, antisemittisk og identifiserer seg selv som en nasjonalsosialistisk bevegelse. SIAN på sin side avviser rasisme og hevder at det snarere er en kultur og ideologi de motsetter seg. SIAN reagerer aggressivt mot tilløp til antisemittisme i kommentarfeltene på sine hjemmesider. Under et av innleggene har moderator Lars Thorsen slettet en kommentar som hevdet at jødene står bak muslimsk innvandring. Han skriver:

«Jeg har slettet kommentaren der jødene gis skylden for muslimenes muslimske oppførsel. (…) Den enkelte står fritt til å like eller mislike hvem man vil, men sian.no er ikke åpen for agitasjon og konspirasjonsteorier som ikke vedrører islamiseringen.»⁴³ SIAN hevder å handle på vegne av demokratiet. De avviser dessuten DNM helt spesifikt. I reglene for SIANs facebook-gruppe nevnes «Nyheter hentet fra Nordfront o.l.» blant innlegg som regnes som «upassende». SIANs medlemskap og publikum er langt større enn DNM sitt.

Der SIAN simpelt hen skiller mellom styremedlemmer og andre medlemmer har DNM et stort hierarki med sterk kontroll av informasjon og kommunikasjon oppover og nedover. SIAN er dessuten svært aktive på sosiale medier, som facebook, mens DNM sin nettaktivitet foregår nesten utlukkende på hjemmesiden. I sum står vi overfor én høyreradikal gruppe som henvender seg til et relativt stort publikum og setter fokus på islam som en ideologisk

43 SIAN (28. Mars 2017) «Islams sanne ansikt» [internett], tilgjengelig fra http://sian.no/artikkel/islams-sanne- ansikt, [lest 5. februar 2018]

14

dødsfiende, og én liten, strengt hierarkisk og høyreekstrem⁴⁴ organisasjon som hyller nasjonalsosialismen og definerer sine dødsfiender i rasetermer. Bernt Hagtvets oversikt over de ideologiske endringer som har forekommet på ytterste høyre fløy får en temmelig nøyaktig parallell i forskjellene mellom SIAN og DNM. Han legger som nevnt vekt på fire vesentlige endringer: (1) overgangen fra antisemittisme til islamofobi, (2) overgangen fra biologiske til kulturelle begrunnelser og forklaringer, (3) en bevisst avstandtagen fra nazismen og (4) en overgang fra en revolusjonær antidemokratisk holdning til et antiliberalt standpunkt hvor man ønsker å bevare det overordnede demokratiske system. Han understreker imidlertid at

«fiendebildet er endret, men brennemerkingen, stereotypiseringen, katastrofescenariet, endetidsretorikken er den samme»⁴⁵. Disse fiendebildene utvikles i relativt lukkede, isolerte og nettbaserte diskurser.

Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN)

SIAN er en organisasjon med tydelig anti-islamsk profil. Den har sin opprinnelse i Aksjonskomiteen mot bønnerop som ble opprettet i 2000⁴⁶. Senere samme år endret organisasjonen navn til Foreningen mot islamisering. I 2008 fikk foreningen navnet Stopp Islamiseringen av Norge. På sine hjemmesider skriver de at organisasjonens formål er å

«motarbeide, stoppe og reversere islamiseringen av Norge». Årsaken de oppgir for dette formålet er at «Islam er en trussel mot vår fred og frihet». De understreker at de er en

«partiuavhengig organisasjon», med medlemmer fra «hele partispektrumet fra SV til Frp». De legger vekt på at SIAN tar avstand fra rasisme, og poengterer at Islam ikke er en rase. Det er, ifølge nettsiden, ikke muslimer som mennesker SIAN motsetter seg, men snarere «islam som religiøs-politisk ideologi». De hevder at motstanden mot islam er et forsvar for «demokratiske og menneskelige verdier i hele verden». De avviser voldsbruk, og understreker at det virkemiddelet organisasjonen skal bruke er spredning «av informasjon om hva islam står for, og hvilke konsekvenser islamiseringen av Norge vil få»⁴⁷.

Arne Tumyr ledet organisasjonen fra 2007 til 2014. Stig Andersen tok over ledervervet i 2014.

Organisasjonen har utført mange offentlige demonstrasjoner, politiske markeringer, stands og appeller. Oppslutningen ved slike arrangementer har imidlertid vært relativt beskjeden, og de

44 Jeg har bevisst unnlatt å bruke betegnelsen fascisme om DNM, selv om denne beskrivelsen passer vel så godt som høyreekstremisme. Dette er fordi det er mer nyttig for min analyse å se på ytre høyre som et spektrum hvor aktivistene og diskursen er i stadig endring. Ekstremisme og radikalisme kan beskrives som to punkter på det samme spektrum. Dette utforskes nærmere i kapittelet om radikalisering.

45 (Hagtvet, 2012, pp. 321-322)

46 (Haugedal, 2017)

47 SIAN (u.d.) «Om SIAN» [internett], tilgjengelig fra http://sian.no/om-sian, [lest 17. mars 2018]

15 blir ofte møtt av aggressive motdemonstranter. Eurabia-teorien, og avarter av denne, står sentralt i SIANs ordskifte. Bangstad understreker dette når han skriver at:

“Tumyr and sian have in the Norwegian context long contributed to a localised articulation and defence of the far-right and Islamophobic conspiracy theory known as

‘Eurabia’”⁴⁸.

SIAN har lenge vært blant de største medlemskapsorganisasjonene på norsk anti-islamsk ytre høyre⁴⁹. I skrivende stund har gruppen om lag 29 800 følgere på facebook. Dette er bare litt færre enn partiene Rødt og Venstre (med henholdsvis 37 000 og 34 000). De har en aktiv hjemmeside som oppdateres hyppig med artikler og kronikker. De er også aktive på andre fora, som facebook og youtube.

Den Nordiske Motstandsbevegelsen (DNM)

DNM er i skrivende stund den største og best organiserte organisasjonen i Norge og Norden som definerer seg selv som nasjonalsosialistisk eller raserevolusjonær. De hevder å være en pan-nordisk bevegelse, og ser for seg en fremtidig forent Nordisk stat som bygger på nasjonalsosialistiske prinsipper. De har sitt hovedsete og øverste lederskap (inkludert den norske lederen) i Sverige⁵⁰. Sverige er også det landet med desidert flest medlemmer. Det er vanskelig å si nøyaktig hvor mange medlemmer organisasjonen har, siden de selv ikke vil oppgi noe tall⁵¹. NRK skriver at en avis i Sverige har fått tak i en liste med navnet på 823 svenske medlemmer, hvorav 140 regnes som «svært aktive»⁵². Det er betydelig færre medlemmer i Norge og Finland. NRK hevder å kjenne identiteten «til nesten 100 norske aktivister og støttespillere», men kun om lag 40 av disse antas å være aktivister⁵³. De «kontrollerte (…) 30 av aktivistene opp mot domregistrene». De fant at over halvparten var dømt for forbrytelser de siste ti årene, hvorav seks var for grov vold og tre for brudd på våpenloven. Videre var det

48 (Bangstad, 2016, p. 163)

49 (Bangstad, 2016, p. 154)

50 (Evertson, et al., 2017)

51 «Den nordiske lederen» Simon Lindberg ble intervjuet av NRK. På spørsmålet «hvor mange medlemmer har dere i Norden» svarte han: «Det er et spørsmål jeg ikke svarer på. Det er ikke mengden, men kvaliteten på medlemmene som avgjør hvor sterke vi er.» (Evertson, et al., 2017)

52 (Evertson, et al., 2017)

53 (Hansen, et al., 2017)

16

snakk om mindre alvorlige voldsdommer, ran, narkotikabesittelse og en rekke mindre lovbrudd⁵⁴.

Idet den nynazistiske gruppen Boot Boys gikk i oppløsning i 2003 gikk en del av gruppens medlemmer over til den nylig opprettede Norske Motstandsbevegelsen⁵⁵. En periode av inaktivitet fulgte, før bevegelsen gjenoppstod i 2011 med Haakon Forwald som norsk leder. I juni 2016 ble den svenske, norske og finske motstandsbevegelsen slått sammen under navnet Den nordiske motstandsbevegelsen.

Ideologisk tar DNM utgangspunkt i nasjonalsosialismen slik den ble forstått av Adolf Hitler i Mein Kampf. De har et rasebasert verdensbilde, og en omfattende og intens fiendekonstruksjon.

«Rasefiendene» i DNM sin diskurs inkluderer jødene, politikere, homofile, den politiske venstresiden, mainstream-media og meningsmotstandere av ulik art. Gruppen er mannsdominert og er preget av et «tradisjonelt» kvinnesyn. De tillegger morsrollen stor vekt og er uttalte antifeminister.

Gruppen styres som sagt fra Sverige, og det er her den har hatt størst påvirkningskraft. Til tross for sin beskjedne medlemsmasse opprettet de i 2015 et politisk parti i Sverige, som skal forsøke å gi DNM en parlamentarisk innflytelse. De har fått en viss lokal makt i Dalerna, hvor de har fått valgt inn en representant i to kommunestyrer (Borlänge og Ludvika)⁵⁶. Gruppen er hierarkisk oppbygd og utøver en streng indre kontroll over sine medlemmer. På toppen av hierarkiet finner vi den nordiske lederen, Simon Lindberg. Under ham finner vi landsledere for hvert av landene, med et tilhørende riksråd. I hvert land er organisasjonen delt inn i «reder».

Norge har fem reder: Rede 1 (Østlandet), rede 2 (Sørlandet), rede 3 (Vestlandet), rede 4 (Midt- Norge) og rede 5 (Nord-Norge). Hvert rede har en redesjef. Under hvert rede er det kampgrupper med gruppesjefer⁵⁷. Informasjonsflyten og kontakten mellom medlemmene skjer i strengt kontrollerte former. Hvis man vil formidle noe oppover i hierarkiet skal dette gå via medlemmets nærmeste overordnede, og hvis noe skal formidles nedover må man ta kontakt med nærmeste underordnede som skal formidle dette videre. I Finland har bevegelsen blitt forbudt etter at et av medlemmene sparket ned en forbipasserende meningsmotstander. Mannen som ble sparket slo hodet i fortauet og døde senere på sykehus⁵⁸.

54 (Hansen, et al., 2017)

55 (Width, 2003)

56 (Hansen, et al., 2017)

57 (Frengstad, 2017)

58 (Krekling & Strand, 2017)

17 DNM har organisert en rekke aktiviteter i Norge de siste årene, inkludert demonstrasjoner og spredning av propaganda, gjennom plakatklistring, flyveblader og gateaktivisme. Den største offentlige markeringen i Norge var demonstrasjonen som fant sted i Kristiansand 29. juli 2017.

Rundt 50 personer møtte opp. 17 av disse var norske. Det aller meste av gruppens nettbaserte aktivitet foregår på hjemmesiden (frihetskamp.net). De er lite aktive på sosiale medier som facebook. Gruppen har en relativt aktiv twitter-konto, men her publiseres stort sett korte meldinger med lenker til hjemmesiden.

Personvernhensyn og –begrensninger

I denne analysen har jeg måttet forholde meg til enkelte begrensninger knyttet til personvern.

Prosjektet er innmeldt til norsk senter for forskningsdata (NSD) og jeg har fått instruksjoner når det gjelder hva slags data jeg kan bruke, på hvilke måter og under hvilke betingelser⁵⁹. Bestemmelsen som ble fattet i forbindelse med mitt prosjekt la til grunn at jeg med min tematikk behandler særlig sensitive personopplysninger. Dette er fordi jeg behandler politiske standpunkt knyttet til «tabu/stigma». I den grad jeg siterer fra innlegg og kommentarer på en måte som gjør at sitatene kan spores tilbake til enkeltpersoner eller konkrete brukere vil jeg kunne gjøre meg skyldig i brudd på personvernloven. Når det gjelder hovedinnlegg på sian.no, ble det stilt krav om at forfatterne, som er navngitt på siden, skulle ha mulighet til å reservere seg mot å bli forsket på. Jeg kontaktet derfor Lars Thorsen og Arne Tumyr, de to skribentene som til sammen publiserer brorparten av materialet på sian.no, og fikk en skriftlig tillatelse til å sitere fra deres innlegg. Jeg ble fritatt fra informasjonsplikten når det gjelder de hovedinnleggene på frihetskamp.net hvor forfatteren ikke er oppgitt (det store flertallet av innleggene). Disse ble regnet for å være tilstrekkelig anonyme. Observasjoner fra kommentarfeltene under hvert innlegg kan kun lagres og omtales digitalt hvis det er skrevet om slik at det ikke er søkbart. Dette gjelder også i de tilfellene hvor kommentarer er publisert under pseudonym. Det er fordi programmet som benyttes til å drive kommentarfeltene (disqus) krever at nye brukere oppgir en e-postadresse idet de lager en profil. Denne adressen er ikke tilgjengelig for meg eller offentligheten for øvrig. På grunn av faren for hacking vurderte NSD det allikevel som nødvendig med en slik omskriving.

Jeg kan altså, med min tillatelse fra skribentene på sian.no, fritt sitere fra hovedinnleggene. Jeg har imidlertid ikke mulighet til å sitere fra kommentarfeltene eller fra artikler hvor forfatteren er navngitt, bortsett fra når det gjelder Lars Thorsen og Arne Tumyr.

59 Se vedlegg for vedtaket fra NSD

18

Oppgavens videre gang

Denne oppgaven vil begynne med et kapittel om metoden som benyttes for å analysere tekstene i mitt utvalg. Deretter følger en teoretisk gjennomgang og operasjonalisering av de sentrale konseptene jeg skal undersøke i analysen. Hoveddelen av oppgaven er viet til analysen av de respektive organisasjonene, spekteret av konspirasjonsteorier, konspirasjonsteorienes utforming og hvorvidt og på hvilke måter konspirasjonsteorier lar ideologiene justere for kognitiv dissonans og bidrar til holdningsradikalisering.

Analysekapitlene vil først ta for seg organisasjonenes ordskifte hver for seg. Jeg vil gjennomgå form og innhold i de mest sentrale konspirasjonsteoriene i begge diskurser, spekteret av ytre og indre fiender, hvorvidt og på hvilke måter konspirasjonsteoriene benyttes til å justere for kognitiv dissonans og hvorvidt og på hvilke måter de underbygger de ekstreme holdningene som uttrykkes. Deretter følger et sammenligningskapittel hvor det blir redegjort for viktige likheter og forskjeller i de to foreningenes konspirasjonsteorier og de sentrale ideologiske funksjonene disse spiller.

19

Metode

Denne oppgaven vil benytte idéanalyse. En grunnleggende antagelse i dokumentbaserte undersøkelser generelt og idéanalyse spesielt er at ideer har en uavhengig og vesentlig betydning for menneskers atferd. Dette innebærer for det første at de er med på å forme menneskers handlinger og for det andre at de ikke lar seg redusere til en annen, ikke-idémessig størrelse⁶⁰. Videre antas det at ideer kan leses og tolkes på en meningsfylt måte utfra tekst.

Hovedformålet med en idéanalyse er å avgjøre hvordan – på hvilke måter – ideer har betydning.

Dette formålet kan oppfylles ved å fastslå:

“What kinds of ideas serve what functions, how ideas of different types interact with one another, how ideas change over time, and how ideas shape and are shaped by actors’

choices”.⁶¹

Kvalitative analyser av innholdsdata går ut på å lete frem underliggende tema ved hjelp av kategorier som kan styre innsamlingen av relevante utdrag og legge føringer for videre tolkning. Undersøkelsen er forskerstyrt og manuell. Dette innebærer stadig fortolkning og revidering av kategoriene. Derfor regnes denne metoden som mindre reliabel enn for eksempel kvantitativ innholdsanalyse. Kvalitative undersøkelser er generelt vanskeligere å replisere enn det kvantitative undersøkelser er. Videre er ytre validitet (generaliserbarhet) generelt svakere for kvalitative undersøkelser på grunn av utvalgsstørrelsen⁶². Samtidig er det noen betydelige validitetsgevinster ved en kvalitativ tilnærming. En kan ved hjelp av en slik metode i større grad forsikre seg om at det er samsvar mellom de teoretiske konseptene man er interessert i og det man vi faktisk måler (målevaliditet), siden man kan ta hensyn til konteksten omkring konkrete utsagn.

Operasjonaliseringene jeg har gjort lar meg systematisk observere og kategorisere tekstinnhold og oppsummere, eksemplifisere og tolke observasjonene med henvisning til de teoretiske konseptene jeg har tatt utgangspunkt i. De analyseskjemaene og operasjonaliseringene jeg har utarbeidet utgjør idealtyper som legger premissene for hvordan tekstene i mitt arbeid skal analyseres⁶³.

60 (Mehta, 2011, p. 24)

61 (Mehta, 2011, p. 25)

62 (Bryman, 2016, pp. 383-384)

63 (Bratberg, 2014, p. 69)

20

Når det gjelder operasjonaliseringen og typologiseringen av konspirasjonsteorier har jeg for det første utarbeidet en liste med tre nødvendige kjennetegn på konspirasjonsteorier som til sammen utgjør de tilstrekkelige betingelser for å omtale en gitt tekst som en konspirasjonsteori.

Videre har jeg utformet to analyseskjema som lar oss skille mellom ulike konspirasjonsteorier hvor de avgjørende kjennetegn er oppfattelsen av hvem som utgjør «fienden», hvilke målsetninger de sammensvergede har og hvor omfattende hendelser de antas å være ansvarlige for. Videre identifiseres to sentrale kilder til kognitiv dissonans, og tre sentrale ideer som til sammen utgjør ekstreme holdninger. Målet med denne idéanalysen er å kartlegge tilstedeværelsen av disse ideene i de to organisasjonenes ordskifte, utdype ideenes utforming og innhold og avgjøre forholdet mellom ideene.

Validitets- og reliabilitetsutfordinger

Denne oppgaven søker å si noe generelt om ytre høyre. Det er derfor viktig å understreke at de to organisasjonene jeg har valgt ut ikke fullstendig dekker det ideologiske landskapet som antydes i problemstillingen. Jeg har, som allerede nevnt, en generaliseringsbegrensning. Det lar seg ikke gjøre, med utgangspunkt i mine funn, å si noe sikkert om konspirasjonsteorienes utforming, innhold og rolle i bevegelser og organisasjoner som ikke er inkludert i mitt utvalg.

Mine funns gyldighet for universet av grupper og personer ytterst til høyre bør med andre ord ikke overdrives. Jeg har måttet balansere ønsket om å kunne si noe definitivt om konspirasjonsteoriene og deres politiske rolle på ytre høyre fløy og de begrensningene jeg står overfor knyttet til tid og plass. Jeg har forsøkt å dekke så mye som mulig av dette politiske landskapet ved å velge ut de to største og mest sentrale representantene for henholdsvis den nye og den gamle grenen ytterst til høyre i Norge. Det spekter av konspirasjonsteorier og ideologiske funksjoner som finnes i disse to organisasjoner kan utgjøre et nyttig utgangspunkt for senere undersøkelser av dette tema.

Det faktum at denne studien er forskerstyrt, manuelt utført og i stor grad informert av mine hermeneutiske tolkninger kan utgjøre en begrensning knyttet til reliabilitet og repliserbarhet.

Det er lagt mindre vekt på at analysen «bør kunne reproduseres i detalj, og [at] resultatet […]

da [bør] bli det samme»⁶⁴. Det ville vært mulig å i stor grad unngå denne begrensningen ved i stedet å gjennomføre en kvantitativ innholdsanalyse, hvor innholdet i tekstene kunne kodes etter en bestemt kodenøkkel og innholdet kunne beskrives eller sammenfattes «ved hjelp av

64 (Bratberg, 2014, p. 100)

21 kvantitative mål»⁶⁵. Den viktigste grunnen til å ikke benytte seg av en slik metode er at det ville gått utover validiteten i analysen. Det ville ikke la seg gjøre å ta hensyn til konteksten og bakgrunnen for et gitt utsagn. Et ord, en frase eller en (kvasi-)setning har ulik betydning i ulike sammenhenger og for forskjellige personer. Slike nyanser vil ikke la seg fange opp av en kvantitativ innholdsanalyse. Siden denne oppgaven er delvis eksplorerende, vil dessuten den utformingen som en kvantitativ innholdsanalyse krever – streng binding til på forhånd bestemte analytiske kategorier – være lite fruktbar. Jeg har balansert ønsket om standardiserte mål (reliabilitet) og behovet for kontekstspesifikk fortolkning (validitet) ved å benytte ideanalyse, som befinner seg i en mellomposisjon mellom den ustrukturerte og fortolkende diskursanalysen og den standardiserte og kvantifiserende innholdsanalysen⁶⁶.

65 (Bratberg, 2014, p. 84)

66 (Bratberg, 2014, pp. 97-98)

22

Teori

Dette kapittelet skal gi en oversikt over hva som kjennetegner konspirasjonsteorier og hvordan de kan oppdages i en tekst. Jeg skal også kartlegge hvilke kjennetegn som lar oss skille mellom ulike typer konspirasjonsteorier. Videre følger en redegjørelse for de ulike effektene og funksjonene konspirasjonsteorier kan tenkes å ha i ideologiene ytterst til høyre. Det hevdes for det første at konspirasjonsteorier kan bidra til å justere for kognitiv dissonans. For det andre fremmes hypotesen om at konspirasjonsteorier kan påvirke aktørenes syn på demokratiet, politisk motivert vold og rasisme.

Konspirasjonsteorier – operasjonalisering og typologi

Hvilken definisjon av konspirasjonsteori som legges til grunn for en gitt analyse varierer. Det er imidlertid bred enighet om at konspirasjonsteorier er en type forklaring som setter handlingene til en gruppe sammensvergede som den viktigste årsaken til en hendelse, en rekke hendelser eller en tilstand. Denne gruppen hevdes å utøve handlinger og ha målsetninger som er ondartede, ondsinnede, truende eller ulovlige. De sammensvergede evner, for eksempel fordi de er spesielt mektige, slu eller manipulerende, å kontrollere hendelsesforløp og det offisielle narrativ. Gruppen opererer i all hemmelighet og har iverksatt en dekkoperasjon for å skjule sitt virke⁶⁷. Denne dekkoperasjonen kan gå ut på å fabrikkere eller fjerne bevismateriale eller å øve innflytelse over bærerne av det offisielle narrativ slik at den virkelige fortellingen ikke når dagens lys. På grunn av denne utformingen er konspirasjonsteorier spesielt vanskelige å tilbakevise. Alle motbevis og all mangel på bevis tolkes som et resultat av hemmeligholdet og dekkoperasjonen. Data fra konvensjonelle kilder forkastes med samme begrunnelse.

I praksis innebærer dette et verdensbilde basert på ukonvensjonelle kilder og en utbredt mistro eller forakt mot de som forfekter det offisielle narrativ. Michael Barkun betegner konspirasjonsteorier som en type «undertrykket kunnskap». Dette defineres som:

“Claims that are allegedly known to be valid by authoritative institutions but are suppressed because the institutions fear the consequences of public knowledge or have some evil or selfish motive for hiding the truth”⁶⁸

67 Se f.eks. (Brotherton, et al., 2013), (Keeley, 1999), (van Prooijen, et al., 2015), (Brotherton, 2015)

68 (Barkun, 1998, p. 62)

23 Hvis disse institusjonene er involvert i en plan som innebærer å holde folket for narr, så kan vi ikke stole på informasjonen som kommer fra dem. Sannheten må være noe annet enn det vi får vite fra myndigheter, akademia og media. Hvis disse institusjonene fordømmer en påstand kan dette tas som bevis for påstandens gyldighet.

Konspirasjonsteorier kan videre forstås som en spesiell type fiendekonstruksjon. Det er tre grupper som er sentrale i alle konspirasjonsteorier: Den onde gruppen med sammensvergede (som regel svært mektige, særdeles slu eller kompetente), det uvitende folket og de (få) som har sett sannheten⁶⁹. Det lar seg gjøre å skille mellom konspirasjonsteorier ved å se på hva slags fiender som inkluderes. Hvem er aktørene som styrer det hele og har onde hensikter? Dyrendal gjør et skille mellom på den ene siden «fienden over» og «fienden under» og på den andre mellom «ytre fiender» og «indre fiender». Plasseringer av fienden som over og under dreier seg om hvor fienden befinner seg på den sosiale og politiske rangstigen. «Fienden over» blir således eliten, mens «fienden under» blir underklassen, de fattige eller «massen». Ytre fiender er de fiender som ikke inkluderes i inn-gruppen. I en norsk nasjonalistisk kontekst blir dette alle de som ikke er nordmenn, eller, for de som har et noe mer globalt perspektiv, de som ikke er vestlige (og altså oppleves som en trussel mot vestlige eller det norske samfunn). Den indre fienden er svikerne; de som tilhører inn-gruppen, men som motarbeider dennes interesse. Vi kan vurdere hvor omfattende, kompleks eller «tykk» en konspirasjonsteori er ved å se på hvor mange (kombinasjoner) av disse fiendekategoriene som inkluderes. Tykkelse er en måte å typologisere konspirasjonsteoriene på. Dessuten er det en variabel som kan tenkes å påvirke konspirasjonsteoriens ideologiske rolle.

Michael Butter foretar et konseptuelt skille mellom det han kaller «event conspiracies»,

«systemic conspiracies» og «superconspiracies»⁷⁰. Den førstnevnte holder de sammensvergede ansvarlige for en begrenset hendelse eller sett av hendelser. Eksempler på teorier av denne typen er konspirasjonsteoriene som dukket opp omkring attentatet på John F. Kennedy, Prinsesse Dianas død og terrorangrepet 11. september 2001⁷¹. Den andre typen, teorier om

«systemic conspiracies», retter seg mot en bestemt gruppe (jøder, muslimer, frimurere etc.) og

69 Et unntak her er i regimer hvor konspirasjonsteorier er allment utbredt og akseptert. I slike tilfeller er det ikke lenger tale om det uvitende folket og de få som har sett sannheten. Da har målet med konspirasjonsteorien blitt oppnådd (hvis det kan sies å ligge et mål bak den); Konspirasjonsteorien har erstattet den konvensjonelle forklaringen og får rollen som det «offisielle narrativ».

70 (Butter, 2014)

71 Enkelte av konspirasjonsteoriene som dukket opp i forbindelse med terrorangrepet 11. september kan kategoriseres som teorier som omtaler henholdsvis systemkonspirasjoner og superkonspirasjoner, avhengig av hvorvidt de kobler bakmennene til grupper med mål om verdensherredømme (f.eks. jødene) eller blander sammen flere slike (f.eks. at jødene og Illuminati stod bak).

24

anklager dem for å ha bredere mål om overtagelse og herredømme over nasjonen, en region eller hele verden. Teorier som tar for seg superkonspirasjoner blander sammen flere konspirasjonsteorier som tidligere (eller i andre sammenhenger) har eksistert uavhengig av hverandre, slik at de utgjør et komplekst system hvor ulike sammensvergelser er forbundet med hverandre. I systemkonspirasjonsteorier oppfattes fienden som mer ambisiøs og mektigere enn i hendelseskonspirasjonsteorier. Teorier om superkonspirasjoner omtaler mektigere og mer ambisiøse fiender enn de som omtaler systemkonspirasjoner. Variasjon mellom disse kategoriene kan tenkes å avgjøre konspirasjonsteoriens potensiale for å justere for kognitiv dissonans og for å underbygge ekstreme holdninger. En sterkere og mer ambisiøs fiende kan beskyldes for en mer omfattende perversjon av virkeligheten og gi opphav til mer ekstreme politiske løsninger.

Jeg kan nå utforme tre analyseskjema som hjelper meg med å bestemme hvorvidt en konspirasjonsteori er til stede i en tekst og å skille mellom ulike konspirasjonsteorier.

Ja Nei

1. Omtaler teksten en gruppe mennesker som sammen har målsetninger eller utøver handlinger som er ondsinnede, ondartede, truende eller ulovlige?

2. Er de sammensvergede spesielt mektige, slu eller manipulerende?

3. Opererer disse menneskene i all hemmelighet, eller har de iverksatt en dekkoperasjon for å skjule sine handlinger eller målsetninger?

Hvert av disse tre kjennetegnene kan betraktes som en nødvendig betingelse for å karakterisere innholdet i en gitt tekst som en konspirasjonsteori. Kun hvis alle tre kjennetegn er til stede