Forholdet mellom Det tysk-romerske riket og Danmark mellom 1125 og 1185

Forholdet mellom Det tysk-romerske riket og Danmark mellom 1125 og 1185

Sören Döpker

Institutt for arkeologi, konservering og historie Universitetet i Oslo

Vår 2016

Forord

I løpet av de to årene jeg har jobbet med denne oppgaven har jeg fått mye hjelp og støtte fra mange personer. I det følgende ønsker jeg å takke alle sammen for hjelpen jeg har fått. Først og fremst vil jeg takke min veileder, Hans Jacob Orning, for alle innspill, kommentarer og hjelpen jeg har fått gjennom hele prosessen. Jeg vil også takke min samboer Kristina Brembach Furuvang for språkvaskene og støtten jeg har fått. Videre er det flere historikere som har hjulpet meg med konstruktive tilbakemeldinger og kommentarer. For disse innspillene vil jeg takke Jón Viðar Sigurðsson, Helle Vogt, Kim Esmark og Randi Bjørshol Wærdahl. Dessuten ønsker jeg å takke Alexander John Smith-Hald og Jørgen Westlund for faglige tilbakemeldinger, Nils Holta og Joakim Pedersen Berg for hjelp med latinske kilder, Paul Moen for språkvask, Tor-Aksel Solberg for moralsk støtte, og alle andre middelalderstudenter ved Universitetet i Oslo som har gitt med tilbakemeldinger på utkastene. En spesiell takk går også til det sosiale miljøet på studentpuben Uglebo, og til lunsjgjengen som har sørget for hyggelige skrivepauser de siste to årene. Til slutt vil jeg også takke mine foreldre Heike og Wolfgang Döpker som har støttet meg gjennom hele studiet.

Innhold

1. Innledning 1

1.1. Problemstillinger og avgrensning 1

1.2. Historiografi 3

1.3. Teori 8

1.4. Kilder og metode 11

1.4.1. Saxo Grammaticus: Gesta Danorum 12

1.4.2. Andre danske kilder 14

1.4.3. Helmold av Bosau: Chronica Slavorum og Arnold av Lübeck 15

1.4.4. Otto av Freising og Rahewin 16

1.4.5. Tyske krøniker og annaler 18

1.4.6. Diplomsamlinger 20

2. Svake tyske og svake danske herskere 21

2.1. Innledning 21

2.2. Posisjonen til den tyske og den danske herskeren 22

2.3. Kirkepolitikken under Erik Lam 24

2.3.1. Lunds gjenopprettelse 24

2.3.2. Striden rundt biskop Okke 28

2.4. Kongefeide og tysk støtte under feiden 33

2.5. Konklusjon 38

3. Svake tyske og sterke danske herskere 39

3.1. Innledning 39

3.2. Posisjonen til den tyske og den danske herskeren 40 3.3. Valdemars rolle under konflikten mellom Friedrich og Heinrich 42 3.4. Knuds regjering og konflikt med Friedrich Barbarossa 47

3.5. Konklusjon 50

4. Sterke tyske og svake danske hersker 52

4.1. Innledning 52

4.2. De tyske herskernes posisjon 53

4.3. Knud Lavard og konflikten rundt ham 55

4.3.1. Knud Lavards bakgrunn 55 4.3.2. Konflikter mellom danske stormenn og Knud Lavard 61

4.3.3. Sammensvergelsen og drapet på Knud 63

4.4. Tronstriden mellom Niels og Erik 67

4.4.1. Lothar og de danske aktørene etter Knuds død 67

4.4.2. 1134 – riksdagen og slaget ved Fodevik 70

4.4.3. Eriks kongedømme 73

4.4.4. Forholdet mellom den danske og den tyske kirken 76

4.5. Friedrich I Barbarossa og kongefeiden 78

4.5.1. Friedrich I Barbarossa og de danske kongene 79

4.5.2. Konfliktens slutt 82

4.6. Konklusjon 85

5. Sterke tyske og sterke danske herskere 87

5.1. Innledning 87

5.2. Valdemar og Friedrich frem til lenseden i 1162 88

5.2.1. Første kontakter 88

5.2.2. Dansk involvering under konflikten mellom Friedrich og paven 90 5.2.3. Paveskismaet og betydningen for Danmark 93

5.3.. Friedrichs overherredømme over Valdemar 98

5.3.1. Valdemars lensed til Friedrich 98

5.3.2. Valdemar og pavedømmet 101

5.4. Forholdet mellom Valdemar og Heinrich Løve 103

5.4.1. Etableringen av forholdet med Heinrich Løve 103 5.4.2. Utviklingen av forholdet mellom Valdemar og Heinrich 106

5.4.3. Konflikten om Rügen 110

5.5. Konklusjon 114

6. Konklusjon 116

Litteraturliste 122

Kilder 122

Litteratur 125

Vedlegg 1

Oversikt over de tyske og de danske herskerne i perioden De tyske herskerne:

Lothar III (regjeringstid 1125-1137, keiser fra 1133)

Konrad III (regjeringstid 1138-1152)

Friedrich I Barbarossa (regjeringstid 1152-1190, keiser fra 1155)

De danske kongene:

Niels I (regjeringstid 1104-1134)

Erik II Emune (regjeringstid 1134-1137)

Erik III Lam (regjeringstid 1137-1146)

Svend III Grathe (regjeringstid 1146-1157)

Knud V Magnussen (regjeringstid 1146-1157)

Valdemar I den Store (regjeringstid 1154-1182)

Knud VI (regjeringstid 1170-1202)

1. Innledning

1.1. Problemstillinger og avgrensning

I denne oppgaven skal jeg analysere forholdet mellom Danmark og Det tysk-romerske riket i årene mellom 1125 og 1185. Analysen er delt opp etter om den tyske og den danske herskeren sto i en sterk eller svak posisjon.¹ Hvordan var forholdet mellom Det tysk-romerske riket og Danmark i de konkrete tilfellene? I hvilken grad forandret det seg ut ifra hvor sterkt eller svakt herskerne i rikene sto? Jeg forventer at den sterke eller svake posisjonen til de forskjellige herskerne skapte en

dynamikk som preget forholdet mellom Danmark og Det tysk-romerske riket. Dynamikken skal belyses gjennom analysens inndeling, etter de ulike styrkeforholdene mellom rikene.

Denne tanken er likevel ikke en spesielt original idé. Forholdet mellom Danmark og Det tysk-romerske riket har spilt en viktig rolle for mange danske historikere. Problemet er at de først og fremst fokuserer på Det tysk-romerske riket som en trussel for Danmark.² Det tyske presset ble særlig krystallisert gjennom at den danske kongen var nødt til å avlegge lenseden til den tyske herskeren. Ifølge noen danske historikere, fikk den tyske herskeren gjennom lenseden betydelig innflytelse i Danmark, samt at dansk selvstendighet var, om ikke allerede tilintetgjort, i det minste sterkt truet.³ Målet med denne oppgaven er å nyansere dette synet. Angående dette har jeg to

1 Denne inndelingen henter sin metodiske inspirasjon fra den såkalte Weibull-syntesen. Lauritz Weibull mener at Roskildekrøniken deler de danske kongelige i en svart flokk og en hvit flokk. Jeg er uenig i inndelingen, og i Weibull-syntesens øvrige resultater, men mener det er viktig å påpeke at min inndelingen i sterke og svake herskere er metodisk ikke veldig forskjellig fra Weibulls inndeling (jfr. Weibull, Lauritz, «Nekrologierna från Lund,

Roskildekrøniken och Saxo. Grunddrag i Danmarks historia under det 12. århundradet», Scandia 1 (1928). 1. mars 2016, http://journals.lub.lu.se/index.php/scandia/article/viewFile/1553/1259. 98).

2 Ole Fenger påpeker at det i perioden mellom 1134 og 1157 fantes fem konger og tronfølgestridigheter i Danmark, og at dette «kunne øge risikoen for keiserlig innblanding.» Danmarks uavhengighet var, ifølge Fenger, «i disse år [...] betinget af kongernes lensed til kejseren.» (jfr. Fenger, Ole, «Kirker rejses alle vegne». 1050-1250, bind 4, Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie, redigert av Olaf Olsen. København: Gyldendahl, 1993. 132). Også etter 1157 var kong Valdemar vasallen til den tyske keiseren, og det var ifølge Fenger på 1170-tallet at kongedømmet ble styrket både utad og innad. (jfr. Fenger, Kirker, 161-162+166). Carsten Breengaard mener at det tyske presset i perioden begynte med Knud Lavards lensforhold til kong Lothar, og resulterte i Hamburg-Bremens gjenopprettede overherredømme over Lunds bispesete (jfr. Breengaard, Carsten, Muren om Israels hus. Regnum og sacerdotium i Danmark 1050-1170, København: G.E.C. Gads Forlag, 1982. 208, 210, 214-215). Etter at Lund fikk gjenopprettet status som erkebispesetet, observerer Breengaard fra rundt 1150 på nytt sterkt tysk press, og han påpeker den

«genskabte danske afhengighed af tysk politik» (jfr. Breengaard, Muren, 250). Det er først under Valdemar at Breengaard ser en mulighet for et noe friere forhold Danmark hadde til den tyske keiseren (jfr. Breengaard, Muren, 289).

3 Dette synet finnes blant annet hos Fenger, som påpeker ved flere anledninger at troskapsforbindelser til den tyske kongen var truende for dansk selvstendighet (jfr. Fenger, Kirker, 74 og 138.). Breengaard betoner keiser Friedrich I Barbarossas «legitim adgang til vidtgående manipulation i dansk politik» (Breengaard, Muren, 250), Danmarks

«markant[e] afhengighedsforhold over for Tyskland» (Breengaard, Muren, 251), og den tyske «imperialismen»

overfor Danmark (Breengaard, Muren, 276). I Tiden indtil 1340 betegnes Magnus Nielsens lensed til keiser Lothar som en konsekvens av keiserens krav og som «endnu strengere vilkår» enn boten Magnus og kong Niels var nødt til å betale tidligere (jfr. Skovgaard-Petersen, Inge; Christensen, Aksel E. og Paludan, Helge, Tiden indtil 1340, bind 1, Danmarks historie, redigert av Christensen, Aksel E.; Clausen, H.P.; Ellehøj, Svend og Mørch, Søren. København:

Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag A.S., 1977. 282). Om Svends lensed til Barbarossa skrives det at han og Knud var nødt til å «afstå deres rige til den tyske konge» (jfr. Skovgaard-Petersen, Christensenog Paludan, Tiden, 292), og Valdemars reise til å avlegge lenseden til Friedrich Barbarossa betegnes som «ydmygelsens rejse» (jfr.

Skovgaard-Petersen, Christensen og Paludan, Tiden, 333).

hypoteser. For det første er jeg uenig i at forholdet mellom Danmark og Det tysk-romerske riket først og fremst var preget av tysk press på Danmark, og at Tyskland var en stadig trussel for

Danmark. For det andre mener jeg at lenseden ikke var en stor trussel for Danmark, at den ikke var utelukkende negativ for Danmark, og at den i tillegg kunne være en styrke for de danske kongene.

Nyanseringen skal skje på to måter. For det første skal jeg vise at presset fra Det tysk- romerske riket var veldig varierende. Jeg skal kaste lys over situasjonene til de forskjellige tyske herskerne, og gå inn på i hvilken grad det ble utøvd press på Danmark i disse situasjonene. For det andre skal jeg også vise at forholdet mellom Det tysk-romerske riket og Danmark besto av langt mer enn lenseden som uttrykk for et formalisert forhold.

Jeg mener at to perspektiver er viktige for å undersøke dette. For det første skal jeg se på forskjellige politiske aktører og deres nettverk. For det andre skal jeg gå detaljert inn på uformelle sosiale bånd mellom de forskjellige aktørene for å kontekstualisere lenseden. Dette betyr ikke at riker ikke fantes eller ikke kan være en viktig ressurs, men jeg mener at den fremste måten å problematisere et rike på er å se på aktørene. Jeg skal analysere de politiske aktørenes roller og relasjoner til hverandre, og ut ifra dette skal jeg trekke konklusjoner i forbindelse med forholdet mellom danske og tyske aktører.

Aktørperspektivet får betydning på to nivåer sammenlignet med rikene. For det første sammensvarte aktørenes nettverk ikke med riksgrensene. De kunne gå på tvers over grensene, eller bare innbefatte en del av et rike. Det dreide seg dermed om regionale og/eller transnasjonale nettverk. For det andre må man være klar over at aktørene ikke hadde en fellesinteresse av å styrke riket, men at de hadde sine personlige interesser som kunne gå på tvers av herskerens mål. I tillegg var geistlige og verdslige aktører tett sammenvevd og vanskelig å skille fra hverandre.

Jeg mener også at en aktørs nettverk, og aktørens kontroll over nettverket, var en avgjørende faktor for aktørens styrke eller svakhet. En hersker som klarte å knytte så mange stormenn som mulig til seg, og som klarte å sørge for at det var så få konflikter som mulig i nettverket, sto sterkt.

Dette gjaldt ikke bare for herskere. Stormenn med mange og sterke forbindelser befant seg etter min mening også i en sterk og mektig posisjon. I perioden jeg undersøker var dette også en viktig faktor for hvorvidt en aktør hadde muligheten til å utøve innflytelse utenfor sitt eget nettverk.

Hypotesene innebærer en klar avgrensning av analysen. Jeg kommer ikke til å belyse danske og tyske aktørers forhold til eventuelle andre parter, med mindre det er viktig for analysen. Jeg kommer heller ikke til å gå inn på ringvirkningene forholdet mellom tyske og danske aktører hadde for de andre skandinaviske rikene. Analysens rom er begrenset på Danmark og Det tysk-romerske riket. Mitt formål er å unngå et tysk eller dansk perspektiv på hendelsene og neglisjere den andre siden. Jeg skal systematisk betrakte danske og tyske aktører uten å ha et nasjonalt synspunkt.

Oppgaven er avgrenset til årene mellom 1125 og 1185. Noe av bakgrunnen til aktørene og begrunnelsene til hendelser vil gå litt utover denne tidsrammen, men hendelsene som skal

analyseres skjedde i løpet av disse 60 årene. Jeg bruker 1125 som startpunkt fordi Lothar III, som skulle spille en viktig rolle for forholdet mellom tyske og danske aktører, i dette året ble valgt som konge i Det tysk-romerske riket. Under Lothars regjering kan man i kildene spore mer kontakt mellom tyske og danske aktører enn i tidligere perioder. 1185 tilbyr seg som sluttpunkt av to grunner: For det første var dette året da den danske kongen Knud VI beseiret hertug Bugislav som var en vasall til den tyske keiseren Friedrich Barbarossa. Som konsekvens av dette måtte Bugislaw avlegge lenseden til Knud. Denne hendelsen innledet en periode da danske aktører sto stadig sterkere i forhold til tyske aktører. For det andre er denne hendelsen også sluttpunktet i Saxos omfattende verk Gesta Danorum. Saxos Gesta er én av mine hovedkilder, og dermed er det ikke unaturlig å avslutte min egen analyse med den siste hendelsen som omtales i verket.

For å analysere dynamikken og alle aspekter ved forholdet mellom de forskjellige politiske aktørene mener jeg den beste tilnærmingsmåten er å inndele analysen etter hvor sterk eller svak posisjonen til den danske eller tyske herskeren var. Analysen er derfor delt inn i fire deler: For det første skal jeg behandle situasjonen da begge herskere sto svakt, for det andre skal jeg gå inn på perioder da danske herskere sto sterkt mens de tyske sto svakt, for det tredje skal jeg kaste lys over svake danske konger som møtte på sterke tyske herskere, og for det fjerde skal jeg analysere situasjonen da begge herskere sto sterkt.

1.2. Historiografi

Det finnes en del forskningslitteratur som er relevant for analysen min. Naturligvis refererer jeg oftere til noen forskere enn andre. I det følgende skal den vitenskapelige historiografien som brukes i oppgaven fremstilles.

Til å begynne med er det viktig å påpeke at relasjoner mellom danske og tyske aktører dukker opp både hos tyske og danske historikere. Forholdet mellom Danmark og Det tysk-romerske riket har vært viktigere for danske historikere, mens det heller er andre aktører enn danske som har spilt en viktig rolle for tyske historikere. Derfor finner man i den danske forskningen mer om forholdet mellom de to rikene enn i den tyske.

En av de viktigste historikerne jeg bruker under analysen min er Gerd Althoff. I forskjellige bøker presenterer han sine forskningsresultater angående gruppedannelser, spilleregler og ritualer i middelalderen. De to viktigste bøkene for min analyse er Verwandte, Freunde und Getreue⁴ og Die

4 Althoff, Gerd, Verwandte, Freunde und Getreue. Zum politischen Stellenwert der Gruppenverbindungen im früheren Mittelalter, Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft, 1990.

Spielregeln der Politik im Mittelalter⁵. Siden Althoffs teorier også spiller en viktig rolle for min egen teori skal jeg presentere hans observasjoner mer detaljert senere i innledningen.

I Släkt, vänner och makt⁶ diskuterer Lars Hermanson danske elitenettverk gjennom et aktørstyrt syn. Han analyserer nettverket ved to forskjellige tidspunkt. Den første delen handler om Knud Lavards samtid og konflikten som han var involvert i. Den andre delen av analysen befatter seg med nettverket under kong Valdemars regjering. Dermed er Hermansons detaljerte analyse til stor hjelp for min analyse når det kommer til forholdene innad i Danmark.⁷

Hans-Otto Gaethke forfattet en detaljert analyse om forholdet mellom Heinrich Løve og de slaviske stammene i nord-øst. Boka Herzog Heinrich der Löwe und die Slawen nordöstlich der unteren Elbe⁸ trekker ved flere anledninger også inn danske aktører, først og fremst kong Valdemar.

På grunn av den detaljerte analysen og diskusjonen av kildene anser jeg Gaethkes bok som en verdifull analyse i forbindelse med min egen problemstilling. Jeg benytter boka først og fremst i forbindelse med forholdet mellom Heinrich og Valdemar, og Valdemars rolle under Friedrichs konflikt med Heinrich.

Bernd Schneidmüller presenterer i Die Welfen. Herrschaft und Erinnerung (819-1252) historien til fyrsteslekten welferne i det avgrensede tidsrommet.⁹ Dette er relevant for min analyse, siden flere aktører jeg behandler regnes til denne slekten. Den viktigste welfiske aktøren jeg behandler er utvilsomt Heinrich Løve, men også under Konrad III spilte welfiske fyrster en rolle som kongens motstandere. Schneidmüller går inn på forholdet mellom welferne til de forskjellige tyske herskerne. Under analysen anvender Schneidmüller en del ganger Althoffs teorier om grupper og spilleregler. Schneidmüller beretter dog ikke om forholdet mellom tyske og danske aktører. Alt i alt er Schneidmüllers historie om welferne likevel et nyttig supplement til andre historiske

fremstillinger, først og fremst fordi den belyser allianser og konflikter mellom flere viktige fyrster i Det tysk-romerske riket.

5 Althoff, Gerd, Spielregeln der Politik im Mittelalter. Kommunikation in Frieden und Fehde, Darmstadt: Primus Verlag, 1997.

6 Hermanson, Lars, Släkt, vänner och makt. En studie av elitens politiska kultur i 1100-talets Danmark, Ph.D.avhandling. Universitetet i Göteborg. 2000.

7 Til tross for at jeg i det store og hele er enig med Hermansons teorier, er det viktig å nevne at hans teorier ikke står uimotsagt. Særlig Henrik Janson kritiserer deler av Hermansons bok. Hovedkritikkpunktet er at Hermansons modell mangler dynamiske elementer som kan skape forandring. Dermed er det fra Hermansons perspektiv vanskelig å forklare endringer i samfunnet (jfr. Janson, Henrik, «Danmarks 1100-tal och andra perspektiv. Reflektioner kring nya problem och gammal forskning», i Ett annat 1100-tal. Individ, kollektiv och kulturella mönster i medeltidens Danmark, redigert av Carelli, Peter; Hermanson, Lars og Sanders, Hanne, 340-367. Göteborg: Makadam Förlag, 2004. 351-352).

8 Gaethke, Hans-Otto, Herzog Heinrich der Löwe und die Slawen nordöstlich der unteren Elbe, Bind 24, Kieler Werkstücke. Reihe A: Beiträge zur schleswig-holsteinischen und skandinavischen Geschichte, redigert av Hoffmann, Erich. Frankfurt am Main: Peter Land, 1999.

9 Schneidmüller, Bernd, Die Welfen. Herrschaft und Erinnerung (819-1252), Stuttgart; Berlin; Köln: Verlag W.

Kohlhammer, 2000.

I artikkelen «Da Eskil ville være ærkebiskop af Roskilde. Roskildekrøniken, Liber daticus Ludensis og det danske ærkesædes opphævelse 1133-1138»¹⁰ spiller forholdet mellom Det tysk- romerske riket og Danmark en forholdsvis stor rolle. Han går inn på forholdet mellom den tyske keiseren Lothar og forskjellige danske aktører. I tillegg er også kirkehistorien viktig for Gelting.

Han argumenterer for at det danske erkebispesetet i Lund i en kort periode ble underlagt det tyske erkebispesetet i Hamburg-Bremen. Dessuten analyserer han de etterfølgende hendelsene. Alt dette gjør Geltings argumentasjon til en viktig del av oppgaven min, både for kirkepolitiske forhold og for relasjonen mellom tyske og danske aktører i tidsrommet fra rundt 1135 til rundt 1147.

I Muren om Israels hus går Carsten Breengaard detaljert inn i den danske historien i årene mellom 1050 og 1170.¹¹ Breeengaards mål er å foreta en analyse «mellem regnum og sacerdotium i Danmark i perioden mellem 1050 og 1170.»¹² Gjennom en analyse av Roskildekrøniken kommer Breengaard frem til at de geistlige i Danmark i middelalderen hadde en veldig svak sosial posisjon.

Breengaard påpeker at det, ifølge Roskildekrøniken, var kongens oppgave å innta rollen som det sosiale vernet for geistligheten.¹³ Kongedømmets rolle som beskytter for kirken i perioden er Breengaards utgangspunkt for analysen, og samtidig det han argumenterer for. I forbindelse med det ser han seg også nødt til å ta hensyn til både tyske aktører og paven. For Breengaard er forholdet mellom Danmark, Det tysk-romerske riket og pavedømmet en essensiell faktor som betinget den danske kirkepolitikken i hele perioden av hans analyse.¹⁴ Dermed har også han behandlet forholdet mellom de to rikene.

Odilo Engels gir i sin artikkel «Friedrich Barbarossa und Dänemark»¹⁵ en veldig kort, og ikke alltid overbevisende oversikt over hovedtrekkene av forholdet mellom Danmark og Det tysk- romerske riket før Friedrich Barbarossas tid, og går mer detaljert inn på Friedrichs forhold til Danmark. For Engels er forholdet mellom den danske og den tyske kirken viktig, og mye av teksten behandler akkurat dette. I løpet av artikkelen tar Engels opp noen poenger som er viktige å

diskutere med tanke på min egen analyse.

I oppgaven benytter jeg også noen oversiktsverk. Disse verkene hjelper til å få overblikk over perioder, samt at de kan brukes som referanser for enkelte utsagn. For tysk historie bruker jeg

10 Gelting, Michael H., «Da Eskil ville være ærkebiskop af Roskilde. Roskildekrøniken, Liber daticus Ludensis og det danske ærkesædes opphævelse 1133-1138», i Ett annat 1100-tal. Individ, kollektiv och kulturella mönster i

medeltidens Danmark, redigert av Carelli, Peter; Hermanson, Lars og Sanders, Hanne, 181-229 Göteborg: Makadam Förlag, 2004.

11 Breengaard, Muren 12 Breengaard, Muren, 7 13 Breengaard, Muren, 70-71 14 Breengaard, Muren, 11

15 Engels, Odilo, «Friedrich Barbarossa und Dänemark», i, Friedrich Barbarossa. Handlungsspielräume und Wirkungsweisen des staufischen Kaisers, redigert av Haverkamp, Alfred, 353-385, bind 40, Vorträge und Forschungen, redigert av Konstanzer Arbeitskreis für mittelalterliche Geschichte. Sigmaringen: Jan Thorbecke Verlag, 1992. 16. februar 2016, https://journals.ub.uni- heidelberg.de/index.php/vuf/article/view/16646/10487

hovedsakelig Horst Fuhrmanns Germany in the Middle Ages. Boka ble forfattet i 1978, behandler årene fra rundt 1050 til rundt 1200 og var opprinnelig del av en rekke som heter Deutsche

Geschichte. I oppgaven bruker jeg den engelske versjonen som ble oversatt av Timothy Reuter.¹⁶ Et annet tysk oversiktsverk er Benjamin Arnolds Medieval Germany 500 – 1300: A political

Interpretation.¹⁷ Denne boka behandler et større tidsrom, og er derfor mindre detaljert når det kommer til perioden som er relevant for meg.

Når det kommer til dansk historie er det først og fremst Ole Fengers Kirker rejses alle vegne¹⁸ jeg bruker i oppgaven. Denne boka, som befatter seg med årene mellom 1050 og 1250, er et bind av en omfattende dansk historie som ble utgitt i 1993. Hal Kochs Kongemagt og kirke. 1060 – 1241¹⁹ og Inge Skovgaard-Petersens Tiden indtil 1340²⁰ er andre oversiktsverk over dansk historie.

Bøkene er fra 60- og 70-tallet, og derfor har jeg valgt å heller bruke Fengers litt mer moderne oversiktsverk. Erik Ulsigs Danmark 900–1300²¹ og Kurt Villards Jensens Det danske imperium²² er mindre omfattende enn de andre nevnte. Begge bøker tilbyr bare forholdsvis korte beskrivelser av den relevante perioden, og dermed er de vanskelige å bruke i min analyse.

For min analyse er Fuhrmanns Germany in the Middle Ages og Fengers Kirker rejses alle vegne de mest brukbare oversiktsverkene. Likevel har jeg lagt merke til to utfordringer med bøkene.

For det første har begge historikere et nasjonalt syn på historien. Begge har skrevet en historie som beretter om hendelsene fra sitt lands ståsted. Dette kan ha negative virkninger på objektiviteten når det berettes om møtet mellom den «egne» og den «andre» nasjonaliteten. For det andre finnes det ingen direkte kildehenvisninger i bøkene. Dermed er hverken Fengers eller Fuhrmanns empiri etterprøvbar. Dette gjør bruken av disse verkene vanskelig. I oppgaven bruker jeg disse bøkene derfor på to måter: For det første henviser jeg til dem når det gjelder lite omstridte påstander, og for det andre kritiserer jeg dem når jeg er uenig i dem.

Johannes Laudages bok Friedrich Barbarossa (1152-1190) er en biografi av den tyske keiseren.²³ Problemet med denne boka er det samme som med oversiktsverkene: Laudage mangler direkte kildehenvisninger, noe som gjør det umulig å etterprøve hans påstander.²⁴ Jeg har valgt å

16 Fuhrmann, Horst, Germany in the High Middle Ages c. 1050-1200, oversatt av Timothy Reuter. Cambridge:

Cambridge University Press, 1986.

17 Arnold, Benjamin, Medieval Germany, 500-1300. A Political Interpretation. London: MacMillan, 1997.

18 Fenger, Kirker

19 Koch, Hal, Kongemagt og Kirke. 1060-1241, bind 3, i Danmarks historie, redigert av Dahnstrup, John og Koch, Hal. Politikkens forlag, 1963.

20 Skovgaard-Petersen, Christensen og Paludan, Tiden.

21 Ulsig, Erik, Danmark 900-1300. Kongemagt og samfund, Aarhus: Aarhus Universitetsforlag, 2011.

22 Bregnsbo, Michael og Villads Jensen, Kurt, Det danske imperium. Storhed og fald, København: Aschehoug, 2004.

23 Laudage, Johannes, Friedrich Barbarossa (1152-1190). Eine Biografie, utgitt av Hageneier, Lars og Schrör, Matthias. Regensburg: Verlag Friedrich Pustet, 2009.

24 I tillegg virker det som om Laudage ikke alltid har faktakunnskapene på plass. Han mener for eksempel at Hamburg-Bremens erkebiskop Hartwig måtte betale en bot på en riksdag i 1155 (jfr. Laudage, Friedrich, 88).

Faktisk var det biskop Hartwig av Regensburg som måtte betale en bot, og ikke Hartwig av Hamburg-Bremen (jfr.

bruke Laudages bok på lik måte som de to andre bøkene jeg allerede har gått inn på, nemlig som belegg for enkelte hendelser som ikke er særlig omstridt, og er ellers forsiktig med informasjonen som blir presentert.

I The Papacy 1073-1198²⁵ ønsker I. S. Robinson først og fremst å fremstille pavenes forhold til Europas vestlige kongedømmer i den avgrensede perioden, og analysen foregår ut ifra

pavedømmets synspunkt.²⁶ I tillegg til dette tilbyr Robinson en detaljert oversikt over pavedømmet og enkelte paver. Paven og hans forhold til den tyske herskeren spiller i blant en viktig rolle for min analyse, og derfor er Robinsons bok godt egnet til å skaffe seg oversikt over dette temaet.

Wolfgang Seegrüns bok Das Papsttum und Skandinavien bis zur Vollendung der nordischen Kirchenorganisation (1164)²⁷ handler om pavedømmets forhold til den skandinaviske kirken frem til opprettelsen av det svenske erkebispesetet i Uppsala i 1164. Seegrüns hovedmål er å fremstille pavedømmets forventninger og krav til de skandinaviske rikene, samt å belyse pavens politikk i disse situasjonene.²⁸ Siden pavens forhold til Danmark kunne spille en viktig rolle for danskenes forhold til tyske aktører tilbyr boka et verdifullt tilskudd i min analyse.

Sammenfattende mener jeg at det har blitt skrevet mye som er relevant for min analyse.

Forholdet mellom Danmark og Tyskland har vært viktigst for danske historikere, men blir i blant også behandlet av tyske historikere. Dessuten har både danske og tyske historikere skrevet om mye som er viktig bakgrunn for min analyse. Min egen analyse skiller seg på to måter fra den

eksisterende forskningen. For det første er det ikke mange historikere som tar opp

aktørperspektivet. For mange, særlig tidligere historikere, handler forholdet ikke om aktører og nettverk, men om riker. For det andre er det ingen av historikerne som tilbyr en fullstendig analyse av forholdet mellom danske og tyske aktører i perioden mellom 1125 og 1185. Det har blitt skrevet mye om enkelte perioder innenfor dette tidsrommet, eller om enkelte viktige aktører. Ofte har dette også blitt inkorporert i en annen problemstilling, og forholdet mellom tyske og danske aktører var kun en sideeffekt som måtte forklares i den graden det var viktig for problemstillingen. Min analyse er derfor den første som retter fokuset på forholdet mellom Danmark og Det tysk-romerske riket i tidsrommet, og som gjør dette i lys av aktørperspektivet.

Bischof Otto von Freising und Rahewin, Die Taten Friedrichs oder richtiger Cronica, oversatt av Schmidt, Adolf, utgitt av Schmale, Franz-Josef, Bind 17, Ausgewählte Quellen zur Deutschen Geschichte des Mittelalter. Freiherr vom Stein-Gedächtnisausgabe, redigert av Buchner, Rudolf; Goetz, Hans-Werner og Schmale, Franz-Josef, Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft, 2000. 373+375).

25 Robinson, I. S., The Papacy 1073-1198. Continuity and innovation, Cambridge: Cambridge University Press, 1990.

26 Robinson, Papacy, VII-VIII

27 Seegrün, Wolfgang, Das Papsttum und Skandinavien bis zur Vollendung der nordischen Kirchenorganisation (1164), bind 51, Quellen und Forschungen zur Geschichte Schleswig-Holsteins, redigert av Gesellschaft für Schleswig-Holsteinische Geschichte. Neumünster: Karl Wachholtz Verlag, 1967.

28 Seegrün, Papstttum, 13

1.3. Teori

En stor utfordring under hele analysen er begrepsbruken. Oppgaven handler om forholdet mellom tyske og danske aktører. Samtidig befatter jeg meg med en periode som er veldig forskjellig fra den moderne tiden. Jeg mener at det derfor er anakronistisk å snakke om nasjonalstater i forbindelse med middelalderen. Etter min mening fantes det hverken Danmark eller Tyskland i moderne forstand på 1100-tallet. Derfor synes jeg det er viktig å avklare hva jeg mener med og legger i begrepene «dansk» og «tysk» som jeg bruker mye under analysen.

Når jeg bruker begrepene «dansk» og «tysk» i oppgaven er det den følgende verdien jeg legger i dem. Ingen av ordene må forstås fra et moderne perspektiv, siden hverken Danmark eller Det tysk-romerske riket var moderne nasjonalstater på 1100-tallet. Jeg mener derimot at det er fullt mulig å snakke om riker. Det jeg legger i begrepet «rike» er et geografisk avgrenset område som er tilknyttet en overherre, det vil si konge eller keiser. Når jeg definerer «dansk» eller «tysk» skal jeg ta utgangspunkt i områdenes tilhørighet i tidsrommet jeg behandler, og ikke i nåtidens tilhørighet.

Skåne, for eksempel, var i epoken jeg behandler underlagt det danske kongedømmet, og dermed en del av Danmark. Derfor definerer jeg Skåne som «dansk» i forbindelse med prosjektet mitt. Den samme definisjonen kan til en viss grad brukes om personer. Jeg mener at både individets herkomst og hvilket nettverk de er knyttet til, spiller en rolle. Heinrich Løve, for eksempel, kom fra Sachsen, var hertug i Sachsen og vasallen til keiser Friedrich. Etter min mening er det derfor ingen tvil om at han kan betegnes som «tysk». Denne karakteriseringen er vanskelig når man har med individer å gjøre som har nettverk på tvers av de forskjellige riksgrensene. Knud Lavard ble for eksempel født i Danmark, oppfostret i både Danmark og Det tysk-romerske riket, hadde som kongelig og jarl av Schleswig en sterk tilhørighet i et danske elitenettverk, men hadde på grunn av oppfostringen og vasall-tilværelsen også sterke bånd til den tyske kongen. På grunn av disse kryssende

nettverksbåndene mener jeg det er vanskelig å betegne Knud som enten «dansk» eller «tysk», selv om han var en dansk kongelig. I slike tilfeller er bruken av disse begrepene ikke fruktbart. Jeg ønsker heller å fokusere på individenes personlige forbindelser. Jeg mener at disse forbindelsene er nyttigere å forholde seg til når det kommer til individets tilhørighet og lojalitet.

På grunn av at jeg setter fokus på aktørene og personlige forbindelser mellom aktørene er teoriene til Althoff sentrale under analysen min. Althoff har i flere bøker presentert sine

forskningsresultater om middelalderen. For meg er det først og fremst hans resultater rundt gruppedannelse og nettverksbygging, og rundt ritualenes rolle og konflikter som er viktige. Den svenske historikeren Lars Hermanson ble inspirert av Althoffs teorier. Han anvender mye av disse teoriene under analysen i boka Släkt, vänner och makt. Jeg går detaljert inn på Althoffs teorier på forskjellige steder i oppgaven, men likevel skal jeg i det følgende gi en kort oversikt over hans

hovedargumenter.

For det første tilbyr Althoff gode teorier rundt gruppedannelse og nettverksbånd i

middelalderen. Althoff påpeker at gruppene og forbindelsene i middelalderen hadde en viktig rolle for menneskene: Samfunnet i middelalderen var i utgangspunktet voldelig, og det var nettverket av personlige forbindelser som garanterte et menneske i middelalderen fredelig omgang og støtte i alle områder i livet. Samtidig innebar disse forbindelsene også plikter.²⁹ Althoff deler de forskjellige forbindelsene inn i tre typer: slektskapsforbindelser, vennskapsforbindelser og troskapsforbindelser, som gikk fra en lensherre til dens vasall. Disse forbindelsene kunne også overlappe hverandre. Det var for eksempel mulig å opprette slektskapsbånd gjennom giftermål med en venn, noe som

forsterket forbindelsen individene hadde til hverandre. I tillegg til overlapping kunne båndene også krysses. Det var mulig at en nær slektning befant seg i en konflikt med en venn. I disse tilfellene mener Althoff at et individ kunne velge selv hvem vedkommende ønsket å støtte. Althoff mener også at det ikke fantes et fastlagt hierarki mellom vennskap og slektskap.³⁰ Han relativerer denne påstanden litt i slutten av boka. Han skriver at det ikke fantes noen hierarki, men at han selv har observert at troskapsforbindelser oftere ble nedprioritert til fordel for vennskap og slektskap hvis det kom til konflikter og kryssende nettverksbånd.³¹

Selv om disse forbindelsene skulle garantere gjensidig støtte og hjelp, er det viktig å være klar over at det ikke dreide seg om bånd som holdt hele livet. Althoff gjør oppmerksom på at noen av partene handlet imot sine forbindelser, det vil si brøt båndene de egentlig hadde, hvis de følte at situasjonen var fordelaktig for dette.³² Det kunne derfor ikke dreie seg om veldig tette bånd.

Dessuten var det på ingen måte slik at disse forbindelsene ble styrt av noen nedskrevne lover eller lignende.³³ Selv om disse forbindelsene er veldig viktige i min analyse må man derfor være klar over at de eksisterte bare så lenge som de involverte partene kunne ha en fordel ut av dem, eller når noen var mektig nok til å «tvinge» andre inn i en direkte forbindelse.³⁴

For det andre har Althoff også verdifulle syn på hvilke uskrevne «regler» det var som gjaldt i samfunnet i middelalderen. Hva dette innebar og hvordan dette ytret seg drøfter han hovedsakelig i boka Spielregeln der Politik im Mittelalter. Det hadde sprengt innledningens – og oppgavens –

29 Althoff, Verwandte, 2 30 Althoff, Verwandte, 111 31 Althoff, Verwandte, 215 32 Althoff, Verwandte, 103

33 Althoff påpeker amicitia gjerne fungerte som en kontrakt, og har eksempler på at vennskapets detaljer ble skrevet ned (se Althoff, Verwandte, 92). Dette kan likevel ikke sammenlignes med en offisiell ordning på hvordan forbindelsene måtte behandles.

34 En nordisk forsker som har jobbet med lignende teorier som Althoff er Jón Viðar Sigurðsson. Han kaster særlig lys over vennskapets betydning på Island og i Norge i middelalderen. Hans teorier fokuserer på elitenivået, men samfunnet som Gerd Althoff beskriver ligger nærmere i tid og rom. Derfor har jeg valgt å bruke Gerd Althoff under min analyse (jfr. Sigurðsson, Jón Viðar, Den vennlige vikingen. Vennskapets makt i Norge og på Island ca. 900- 1300, Oslo: Pax Forlag, 2010.).

rammer å gjengi hele boka, derfor skal jeg fokusere på å gi en kort oversikt over de viktigste

argumentene for min analyse. Det jeg mener er viktigst, er Althoffs analyse om bruk av symboler og ritualer. Han mener disse spilte en veldig stor rolle for livet i middelalderen, siden man befant seg i et ikke-skriftlig samfunn. Althoff mener at de ikke-verbale tegnene som man viste i offentligheten hadde veldig stor betydning. For eksempel hadde handlinger som fra et moderne perspektiv virker emosjonelle – for eksempel sinne, tårer eller lignende – en viktig funksjon: Emosjonene ble brukt til den nonverbale kommunikasjonen i offentligheten. Dermed var disse emosjonene ikke spontane eller emosjonelle. Offentlige emosjoner var heller viktige rituelle deler av samfunnet i

middelalderen.³⁵

Offentligheten var i det hele tatt et viktig område i middelalderen. Dette gjaldt blant annet for offentliggjøringen av resultater man kom frem til under forhandlinger. Althoff påpeker at man ikke forhandlet i offentligheten, men bak lukkede dører. Det som ble presentert i offentligheten var en iscenesettelse av forhandlingens resultat.³⁶ Det var på ingen måte mulig å vise sin uenighet i offentligheten: En fyrste som ikke aksepterte det som ble fremstilt, om det var en rådsbeslutning eller etablering av et nytt hierarki, dukket rett og slett ikke opp ved den offentlige anledningen.³⁷

For Althoff er også konfliktene og deres avslutning veldig viktig. Han mener at partene som kom i konflikt ikke bare begynte å prøve å tilintetgjøre motstanderen, men at konflikten ble regulert av forskjellige ritualer som skulle gi mulighet til å løse konflikten før den eskalerte.³⁸ Det samme gjelder for konfliktens slutt. Ofte endte en konflikt med at den underlegne parten gjennomførte en rituell underkastelse, før det opprinnelige forholdet som hadde hersket før konfliktens begynnelse etter hvert ble gjenopprettet.³⁹ Dessuten spilte også meglerne en viktig rolle, ifølge Althoff. Disse individene bidro til å løse konflikter ved å føre forhandlinger på begge sider.⁴⁰

Selv om jeg i det store og hele er enig med Althoffs teorier, ønsker jeg å diskutere dem.

Althoff har et syn på middelalderen som er preget av det normative og at aktørene fulgte datidens

«spilleregler» som han selv har analysert. Han gir selv ikke mye rom for andre grunner til

handlinger enn dette. Gjennom å påpeke de implisitte normene tegner Althoff en harmonimodell for overklassens samfunn i middelalderen. I The Dangers of Ritual kritiserer Philippe Buc Althoffs syn.

For Buc viste ikke kildene «the importance attached to consensus.»⁴¹ Buc mener dessuten at

aktørene i middelalderen manipulerte reglene som Althoff har presentert eller bare ikke fulgte dem.

35 Althoff, Spielregeln, 276 36 Althoff, Spielregeln, 167 37 Althoff, Spielregeln, 294 38 Althoff, Spielregeln, 28-30 39 Althoff, Spielregeln, 36

40 Althoff, Spielregeln, 175-179+182

41 Buc, Philippe, The Dangers of Ritual. Between early medieval texts and social scientific Theory. Princeton &

Oxford: Princeton University Press, 2001. 256.

I tillegg påpeker Buc at bruk av vold ikke kan betraktes som en unntakstilstand.⁴²

Buc ble igjen kritisert av Geoffrey Koziol. Koziol betegner Buc som polemisk og hevder at han kritiserer unyansert uten å tilby en alternativ modell. I tillegg mener Koziol at Bucs kritikk er basert på generaliseringer som ikke tilsvarer måten historikerne jobber på.⁴³ Likevel påpeker Koziol at «Buc's implicit criticisms of Althoff are in some ways correct».⁴⁴ Koziols hovedkritikk mot Althoff fokuserer på to problemer. For det første mener han at det ikke virker riktig å betegne det som Althoff hevder som «regler», «if only because they are far too broad.»⁴⁵ Han foreslår heller å kalle dem for «principles» eller «patterns».⁴⁶ For det andre hevder Koziol at Althoffs modell gjør det vanskelig å forklare forandring i samfunnet: Hvis alt i samfunnet jobber for å vedlikeholde og gjenopprette balanse, hvordan kan man da forklare forandringer?⁴⁷

Til tross for disse innvendingene mener jeg at Althoffs teorier er veldig relevante og

brukbare i forbindelse med min egen analyse. Jeg mener at hans analyser kan hjelpe til å forklare en del av hendelsene jeg har befattet meg med. Presentasjonen jeg har foretatt av Althoffs teorier skal tjene til å gi en kort oversikt over de av hans teorier som er viktigst for min analyse. I løpet av drøftingen skal jeg behandle dem mer detaljert når det blir relevant. Mitt mål er å analysere aktører, sosiale bånd, strategier, normer og konflikter. På grunn av dette spiller Althoffs observasjoner en stor rolle i oppgaven min.

1.4. Kilder og metode

Under analysen benytter jeg mange forskjellige kilder. En del av dem brukes ganske hyppig, mens andre bare brukes ved få anledninger. I utgangspunktet er det viktig å være kritisk mot kildene fra middelalderen. Middelalderkildenes pålitelighet kan ofte være tvilsom av forskjellige årsaker. I forbindelse med kildene jeg bruker blir jeg hovedsakelig konfrontert med to utfordringer.

For det første er det viktig å være klar over hva en kilde egentlig kan berette om. En del av kildene ble forfattet lenge etter hendelsene de beskriver fant sted. Selv om middelalderens forfattere ofte brukte andre kilder for opplysningene som lå langt tilbake i tid, er stor tidsavstand til

hendelsene problematisk. Forfatterne var ofte ukritiske til sine kilder, og deres beretning av hendelsene kan være farget av senere hendelser. Kildenes tidsavstand til de faktiske hendelsene er derfor et problem som må tas alvorlig i forbindelse med middelalderkilder.

42 Buc, Dangers, 256-257

43 Koziol, Geoffrey, «Review article: The dangers of polemic: Is ritual still an interesting topic of historical study?», i Early Medieval Europe, 11, nr. 4 (2002): 367-388, 7. januar 2016, http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/j.0963- 9462.2002.00116.x/epdf. 372

44 Koziol, «Review», 378 45 Koziol, «Review», 381 46 Koziol, «Review», 381 47 Koziol, «Review», 381-382

For det andre må man være oppmerksom på at kildene ofte er preget av subjektivitet. Dette problemet går ikke ut på hva kildene kan berette om fortiden, men hva de ønsker å berette.

Forfatterne til middelalderkildene formidlet ofte sine egne meninger gjennom beretninger. I forbindelse med dette hadde mange middelalderkilder tydelige tendenser, og til og med helter og skurker i beretningene. Disse tendensene har negative virkninger på kildenes pålitelighet, og det er viktig å være klar over dem. Begge utfordringer jeg har tatt opp er veldig relevante for kildene jeg bruker under min analyse.

Det som er viktig angående mitt kildebruk er at de fleste kilder jeg har med å gjøre er berettende, og at jeg skal bruke disse berettende kildene hovedsakelig som beretning. Siden jeg skal bruke kildene først og fremst som beretning er det viktig å være klar over hva de kan og hva de vil berette. I det følgende skal jeg gå detaljert inn på kildene jeg bruker og kildenes utfordringer.

1.4.1. Saxo Grammaticus: Gesta Danorum

Én av hovedkildene jeg bruker i oppgaven er Saxo Grammaticus' detaljerte verk Gesta Danorum.

Verket forteller den danske historien fra førhistorisk tid frem til Knud VIs seier over Bugislav i 1185. Saxo var mest sannsynligvis en geistlig person.⁴⁸ Gesta Danorum ble skrevet rundt årene mellom 1190 og 1210.⁴⁹ Saxo kommer med omfattende beskrivelser av perioden jeg behandler, og er for tidsrommet den mest detaljerte danske kilden. Mest omfangsrik er han om regjeringstiden til Valdemar I den Store. Selv om Saxo skriver veldig mye og ganske detaljert, er det flere problemer knyttet til hans fremstilling. Dette har betydelig innflytelse på Saxos troverdighet.

For det første må man være klar over tidsavstanden Saxos beretning har til hendelsene den beskriver, og kildene den danske forfatteren benyttet seg av. Saxo begynte ikke på sitt verk før det siste tiåret av 1100-tallet, noe som gir et betraktelig tidsavstand til mange hendelser som også er relevante for min analyse. Michael Gelting påpeker at Saxo mest sannsynlig hadde tilgang til erkebiskopens arkiv, og muligens også til kongens arkiver.⁵⁰ Til tross for det må man være oppmerksom på at Saxo ikke skrev samtidig som hendelsene fant sted, og at han var nødt til å ta hensyn til situasjonen i sin samtid.

For det andre var Saxos oppdragsgiver den danske erkebiskopen Absalon, som også var en av Saxos kilder.⁵¹ Derfor er Saxo preget av den danske erkebiskopens meninger og fremstillinger.

48 Fenger, Kirker, 208

49 Hermanson, Lars, «How to legitimate Rebellion and condemn Usurpation of the Crown: Discourses of Fidelity and Treason in the Gesta Danorum of Saxo Grammaticus.», i Disputing Strategies in Medieval Scandinavia, redigert av Esmark, Kim; Hermanson, Lars; Orning, Hans-Jacob og Vogt, Helle, 107-140. Leiden, Boston: Brill, 2013. 107 50 Gelting, Michael H., «Uløste oppgaver. Adam af Bremen, Saxo Grammaticus og Knytlinga Saga.», Scandia.

Tidskrift för historisk forskning, 77, nr.2 (2011): 126-143,

http://journals.lub.lu.se/index.php/scandia/article/viewFile/5500/4827. 23. november 2011. 133-134 51 Hermanson, «Rebellion», 110

Under beskrivelsen av et slag mellom nordmenn og dansker i 1062 beskriver Saxo de utrolige og egentlig overmenneskelige dådene til en viss Aslak.⁵² Saxo avslutter beretningen med: «Alt dette havde ikke været til at tro hvis ikke det stammede fra Absalons egen mund.»⁵³ Man kan dermed observere en nesten blind tro den geistlige Saxo har til sin erkebiskop. Dette gav Absalon store muligheter til å ha innflytelse på verket.

For det tredje skrev Saxo en historie som ønsket å la Danmark stå frem så sterkt og mektig som mulig. I tillegg er Saxo veldig kritisk mot tyskerne, noe som gjenspeiles i hans negative oppfatning av alt som var vanlig i Det tysk-romerske riket, som for eksempel tysk klesmote, skikk og bruk, eller lignende. Dessuten vises denne anti-tyske oppfatningen også under karakteriseringen av tyske aktører. Disse blir i Saxos Gesta Danorum ofte fremstilt som upålitelige, lumske og

moralsk underlegne.⁵⁴ Likevel er det ikke bare tyskere Saxo ikke liker. I forbindelse med et opprør i Skåne beskriver Saxo skåningenes utakknemlighet og uforskammethet.⁵⁵ Jyderne karakteriserer hos Saxo som kujoner.⁵⁶ For Saxo er det eneste verdige folkeslaget sjællanderne. Saxos partiskhet i forbindelse med tyskerne er derfor ikke enestående, og blir avsvekket av hans syn på andre folkeslag.

For det fjerde er Saxos fremstilling ofte preget av tydelige helter og skurker. Særlig

erkebiskop Absalon er fortellingens helt. Det er først og fremst han som er dyktig, er i stand å lede danske styrker til seirer og treffer vise avgjørelser. Lars Hermanson observerer i Saxos verk «en legitimering av ett bestämt elitskikts politiska roll», og han påpeker at Absalon innehar i Gesta Danorum «rollen som det danska rikets landsfader.»⁵⁷ Disse og lignende tendenser gjør ikke bare analysen av danske aktørers forhold til tyske aktører vanskelig, men er også problematisk når det gjelder forholdene i Danmark.

Det er også viktig å nevne at oppfatningen av Saxos verdi som berettende kilde har forandret seg. Curt Weibull kom i 1915 frem til to hovedpoeng angående Saxo: Han hevdet at Saxos

beretning fra Svend II Estridsens regjeringstid (konge fra 1047) hadde brukt andre kilder som grunnlag. I tillegg mente Weibull at Saxo var veldig tendensiøs i sin beretning, det vil si at han var veldig positiv ovenfor erkebiskop Absalon og den regjerende kongeslekten.⁵⁸ Weibull fikk støtte av

52 Saxo Grammaticus, Gesta Danorum. Danmarkshistorien. Bind 2, oversatt av Zeeberg, Peter; København: Det Danske Sprog- og Litteraturselskab & Gads Forlag, 2005. 11.5.1., 13+15

53 Saxo, Gesta, 11.5.1. 15

54 For eksempel karakteriseres den tyske keiseren Friedrich Barbarossa som upålitelig (jfr. Saxo, Gesta, 14.28.10., 305), og Heinrich Løve blir gjennomgående karakterisert som en uhyggelig karakter som oppførte seg ufint og begikk forræderske handlinger mot danske aktører. (jfr. Saxo, Gesta, 14.31.1. 329)

55 Saxo, Gesta, 15.4.15., 491+493 56 Saxo, Gesta, 14.42.11, 397+399 57 Hermanson, Släkt, 200

58 Knudsen, Anders Leegaard, «Saxo-forskning gennem 800 år», i Saxo og hans samtid, redigert av Andersen, Per og Heebøll-Holm, Thomas K., 17-34, Aarhus, Aarhus Universitetsforlag, 2012. 27

broren Lauritz Weibull og Erik Arup i sin opposisjon mot de etablerte historikerne i Danmark.⁵⁹ Etter særlig Weibull-brødrenes grunnleggende kritikk mot Gesta Danorum, ble verket i en periode hovedsakelig ikke brukt som beretning.⁶⁰ Til tross for den «lammende virkning» Anders Leegaard Knudsen tilskriver Curt Weibulls undersøkelse, påpeker han at verket i dag blir brukt både som beretning og som levning.⁶¹ Niels Skyum-Nielsen var, ifølge Knudsen, den første historikeren etter Weibull som mente at man kunne bruke Gesta Danorum som beretning hvis man tok godt hensyn til tendensene i verket. Dette synet endte med å bli det rådende blant historikerne.⁶² Til tross for Curt Weibulls innvendinger mot bruken av Saxo, er det derfor etter min mening likevel mulig å bruke Gesta Danorum som en beretning, så lenge kilden behandles med den nødvendige kildekritikken.

1.4.2. Andre danske kilder

Utenom Saxos Gesta Danorum er det også noen andre danske kilder som jeg av og til bruker i oppgaven. Disse er først og fremst Roskildekrøniken, Knud Lavards helgenhistorie og Sven Aggesøns historie. Både Roskildekrøniken og Sven Aggesøns beretning er veldig kortfattet. Ingen av dem nevner danske aktørers forhold til tyske aktører. Dermed er verdien de to kildene har for denne oppgaven begrenset. I tillegg kommer også en historieoppfatning som i likhet med Saxo Grammaticus er preget av heltefigurer og antagonister. Selv om kildene ikke beretter like detaljert som Saxo, deler de ikke nødvendigvis Saxos oppfatning av hendelsene, og fremstiller dem iblant annerledes. Dette gjelder særlig for Roskildekrøniken, som har helt andre helter og skurker enn Saxo. Derfor bruker jeg disse to kildene først og fremst som et supplement til Saxos Gesta.

Knud Lavards helgenhistorie er en annen type kilde. Verket befatter seg med livet til Knud Lavard som ble kanonisert i 1170. Kilden gir dermed en biografisk oversikt over ett individ i stedet for å berette om dansk historie. Det viktig å være bevisst utfordringene med denne kilden. Hans Olrik påpeker at «hele stykke om Knud er en anordning for de to årlige minnegudstjenester til hans ære».⁶³ Dessuten mener Olrik at verket må ha blitt forfattet på 1100-tallet, og at det inneholder messeordninger som har blitt fulgt siden 1170.⁶⁴ Alt dette tyder på at verket oppsto kort før 1170.

Dermed hadde det gått rundt 40 år siden Knuds død.

I tillegg er det viktig å være klar over at man har å gjøre med en kilde som sannsynligvis har blitt forfattet på et dansk kloster⁶⁵ og som er biografien til en dansk helgen. Derfor ligger det i

59 Knudsen, «Saxo-forskning», 28 60 Knudsen, «Saxo-forskning», 29 61 Knudsen, «Saxo-forskning», 34 62 Knudsen, «Saxo-forskning», 30-31

63 Danske Helgeners Levned I, oversatt av Olrik, Hans; København: Rosenkilde og Bagger, 1968. 115 64 Helgeners, Olrik, 116

65 Helgeners, Olrik, 116

kildens natur at Knud Lavard er fortellingens helt. Man må være oppmerksom på at kilden muligens fremstiller sin hovedperson som mektigere enn han var, eller finner på ting for å la han opptre på en måte som er verdig en helgen.⁶⁶

1.4.3. Helmold av Bosau: Chronica Slavorum og Arnold av Lübeck

En annen viktig kilde for oppgaven min er Chronica Slavorum – Slavekrøniken – som ble forfattet av den tyske geistlige Helmold av Bosau. Helmolds historie begynner med Karl den Store (keiser fra 800) og slutter med fredsslutningen mellom Valdemar og Heinrich Løve i 1171. Helmold skriver først og fremst om tysk bosetning i de slaviske områdene i øst og om misjoneringen av slaverne.

Likevel finnes det også en del trekk av både tysk og dansk historie som ikke direkte har med forhold til slaverne å gjøre, men som Helmold likevel beretter om. Derfor er Helmold en verdifull kilde til min analyse.

Dette betyr ikke at man kan bruke slavekrøniken uten å være kritisk til kilden. Det er viktig å være klar over tidsavstanden Helmold har til hendelsene. Helmold ble født rundt 1120.⁶⁷ Verkets to bøker oppsto i to forskjellige perioder. Heinz Stoob antar at den første boka ble forfattet mellom 1167 og 1168, mens den andre boka ble skrevet mellom 1171 og 1172.⁶⁸ Tidsavstanden til

begynnelsen av min analyse i 1125 er dermed forholdsvis stor, mens den blir liten for beretningen av 1160-tallet. Grunnleggende er Helmold derfor mer pålitelig jo lengre beretningen hans kommer.

En annen utfordring med Helmold er at også hans beretning er preget av helter og skurker.

Volker Scior analyserer at Heinrich Løve blir hos Helmold fremhevet som kjemper mot slaverne og som garantist for fred. Heinrichs handlinger blir fremstilt veldig positivt av Helmold, og etter hvert går Helmold inn for Heinrichs sterke maktposisjon.⁶⁹ Denne veldig positive fremstillingen av Heinrich Løve gjør ham til en av beretningens helter.⁷⁰ På den andre siden mener Stoob at Helmold er grunnleggende negativ mot danskene.⁷¹ Scior mener at Helmold forakter de mange interne stridighetene i Danmark og den resulterende svakheten og upåliteligheten danskene viser i kampen mot slaverne. Dette er likevel ikke det eneste som Helmold synes er forstyrrende med danskene.

66 En annen dansk kilde for perioden er Knytlinge Saga, som ble forfattet på Island i andre halvdel av 1200-tallet. (jfr.

Knytlinge Saga, oversatt av Ægidius, Jens Peter; København: G.E.C. Gad, 1977.) Jeg mener at kilden ikke har noe nytt å tilføye i forbindelse med min problemstilling, samt at dens troverdighet er i stor grad tvilsom. Derfor har jeg valgt å ikke benytte kilden under analysen.

67 Stoob, Heinz, «Einleitung», i Helmold von Bosau, Slawenchronik, oversatt av Stoob, Heinz 1-34, bind 19, Ausgewählte Quellen zur deutschen Geschichte des Mittelalters. Freiherrr vom Stein-Gedächtnisausgabe, redigert av Buchner, Rudolf. Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft, 1973. 3

68 Stoob, «Einleitung», 7-9

69 Scior, Volker, Das Eigene und das Fremde. Identität und Fremdheit in den Chroniken Adams von Bremen, Helmolds von Bosau und Arnolds von Lübeck. Berlin: Akademie Verlag, 2002. 184

70 Stoob går imot denne oppfatningen og mener at Helmolds heltefigurer først og fremst var forkjempere for misjoneringen av slaverne i stedet for enkeltpersoner som f.eks. Heinrich Løve (se Stoob, «Einleitung», 2).

71 Stoob, «Einleitung», 2

Scior går detaljert inn på de mange negative trekkene som Helmold karakteriserer danskene og de danske kongene med.⁷² I tillegg mener Scior at Helmolds beretning om Danmarks svakhet har funksjonen å opphøye Heinrich Løves posisjon som overherre over slaverne.⁷³

Selv om dette viser problemene med Helmolds beretning, særlig i forbindelse med min analyse, bruker jeg Helmold likevel ofte. Det er viktig å være oppmerksom på problemene jeg har gjort rede for, og på at Helmold også er preget av subjektivitet, men dette gjør ikke kilden

ubrukelig. Det er dessuten interessant å se at tendensene til Helmold er nesten akkurat motsatt av Saxos. En komparasjon av Helmolds og Saxos påstander kan dermed gi et mer sammensatt bilde av hendelsene enn en betraktning av kildene hver for seg.

En annen slavekrønike ble forfattet av Arnold av Lübeck. Hans Chronica Slavorum behandler årene fra 1171 til hans egen samtid i 1209. Stephan Freund og Bernd Schütte drøfter spørsmålet om Arnolds troverdighet og slår fast at verket er preget av både sannhet og oppdikting.⁷⁴ Derfor må man også være forsiktig når man bruker denne kilden.

1.4.4. Otto av Freising og Rahewin

En annen omfattende tysk kilde er Gesta Frederici Imperatoris. Denne kilden består av fire bøker, hvorav de to første er forfattet av den geistlige Otto av Freising, som var biskop av Freising. Etter Ottos død i 1158 ble de siste to bøkene forfattet av hans notar Rahewin. Bøkene tilbyr en kort oversikt over historien frem til Friedrich Barbarossas kongevalg i 1152 og behandler detaljert Friedrichs regjeringstid frem til 1160.

Ottos tydelige subjektivitet kan begrunnes ut ifra flere faktorer. For det første var Otto onkelen til Friedrich. For det andre skrev Otto sitt verk for Friedrich og på Friedrichs oppdrag.⁷⁵ Franz-Josef Schmale utdyper dette i sin innledning. Han påpeker at Otto gjør alt for å la det staufiske dynastiet som Friedrich var en del av, fremstå som feilfritt: Han unngår å berette om hendelser eller kritisere hvis dette kunne virke negativt for stauferne, og nedvurderer andre

individer bare for å la Friedrich stå frem som en enda bedre hersker.⁷⁶ Dessuten påpeker Schmale at

72 Scior, Eigene, 202-203 73 Scior, Eigene, 203-204

74 Freund, Stephan og Schütte, Bernd «Zusammenfassung oder: Von der Unmöglichkeit einer Kategorisierung.», i, Die Chronik Arnolds von Lübeck. Neue Wege zu ihrem Verständnis, redigert av Freund, Stephan og Schütte, Bernd, 203- 214, bind 10, Jenaer Beiträge zur Geschichte, redigert av Ameling, Walter; Hahn, Hans-Werner; John, Jürgen;

Nagler, Jörg; Niethammer, Lutz; von Puttkamer, Joachim; Schmidt, Georg; Walther, Helmut G. Og Werner, Matthias. Frankfurt am Main: Peter Lang, 2008. 209-210

75 Schmale, Franz-Josef, «Einleitung», i Bischof Otto von Freising und Rahewin, Die Taten Friedrichs oder richtiger Cronica, oversatt av Schmidt, Adolf, utgitt av Schmale, Franz-Josef, 1-81, bind 17, Ausgewählte Quellen zur Deutschen Geschichte des Mittelalter. Freiherr vom Stein-Gedächtnisausgabe, redigert av Buchner, Rudolf; Goetz, Hans-Werner og Schmale, Franz-Josef, Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft, 2000.

76 Schmale, «Einleitung», 12-13

Ottos bøker baserer seg enten på muntlige beretninger eller egne observasjoner.⁷⁷

De siste to bøkene i verket ble ikke skrevet av Otto, men av Rahewin. Siden verket har en annen forfatter er det viktig å behandle denne delen av verket med et eget kildekritisk utgangspunkt.

Rahewin ble både av Otto og senere også av keiser Friedrich bedt om å fortsette verket. Rahewin var Ottos notar og også personlig kjent med keiseren.⁷⁸ Schmale påpeker at Rahewins del av verket heller burde betraktes som selvstendige bøker enn bare en fortsettelse, siden Rahewins stil avviker fra Ottos. Schmale informerer om at Rahewin gjengir flere dokumenter i verket sitt, noe som Schmale tolker som et ønske om å dokumentere informasjonen.⁷⁹ Derfor, mener Schmale, var Rahewin mer oppmerksom på informasjonen han fikk.⁸⁰ Dette var likevel ikke ensbetydende med at Rahewin var mindre subjektiv i sin beretning. Schmale observerer at Rahewin var enda mer

begeistret for keiser Friedrich enn Otto.⁸¹ Han mener også at selv om Rahewin prøver å la

dokumentene tale for seg, viser utvalget av dokumentene, særlig under beretningen av skismaet, at Rahewin sto på keiserens side: Av de 13 dokumentene som Rahewin gjengir om skismaet som brøt ut i 1159, er bare to forfattet av keiserens motstandere og ett annet kan betegnes som nøytral.⁸² Dessuten påpeker han at Rahewin er mer naiv overfor handlingene. Dette resulterer i at Rahewins del av verket er friere for bevisst forfalskning.⁸³ Likevel er det viktig å holde fast at heller ikke Rahewins del av verket er en upartisk kilde. Dette må man være bevisst på når man jobber med Gesta Frederici Imperatoris.

I tillegg benytter jeg et annet verk som ble forfattet av Otto av Freising, nemlig Chronica sive Historia de duabus civitatibus, eller «historien av to riker», som tittelen lyder oversatt til norsk.

Boka ble skrevet mellom 1143 og 1146⁸⁴ og er i motsetning til Gesta Frederici ikke biografisk, men gir en ganske detaljert oversikt over historien. Verket handler om historien fra Adam frem til Ottos samtid i 1146. Det er særlig én ting som er viktig med dette verket fra et kildekritisk perspektiv:

Ottos verk er preget av en grunnleggende negativitet, og forfatteren selv oppfattet det slik at verdens undergang var nær.⁸⁵ Derfor har Otto et negativt syn på hendelsene, noe som preger hans beretning.

Dermed er heller ikke dette verket en upartisk informasjonskilde.

77 Schmale, «Einleitung» 25 78 Schmale, «Einleitung», 26 79 Schmale, «Einleitung», 33-34 80 Schmale, «Einleitung», 37 81 Schmale, «Einleitung», 37 82 Schmale, «Einleitung», 40 83 Schmale, «Einleitung», 41-42

84 Lammers, Walther, «Einleitung», i Bischof Otto von Freising, Chronik oder Die Geschichte der zwei Staaten, oversatt av Schmidt, Adolf, utgitt av Lammers, Walther, bind 16 XI-LXXXIV,, Ausgewählte Quellen zur Deutschen Geschichte des Mittelalters. Freiherr von Stein-Gedächtnisausgabe, redigert av Buchner, Rudolf. Berlin: Rütten- Loening, 1960. XIII

85 Lammers, «Einleitung», XI

1.4.5. Tyske krøniker og annaler

I tillegg benytter jeg også en del forskjellige tyske krøniker og annaler. Ofte brukes de enkelte kildene bare noen få ganger under analysen. Likevel skal det i det følgende gis et fullstendig overblikk over de tyske krønikene og annalene som jeg har benyttet i løpet av min drøfting.

Utvalget av disse krønikene og annalene er ikke fullstendig. Det finnes mange flere kilder man kunne har brukt. Jeg forventer dog ikke å finne ny informasjon i disse kildene. Derfor mener jeg at utvalget av kildene jeg har brukt er tilstrekkelig for analysen.

Et grunnleggende problem med alle disse krønikene er både deres evne og deres vilje til å berette om hendelsene. For mange av de krønikene jeg bruker er enten tidsavstanden til hendelsene stor, eller beretningen er preget av helter og antagonister. Disse problemene behandler jeg mer detaljert under drøftingen når det blir aktuelt. I det følgende skal det bare gis en kort presentasjon av de forskjellige krønikene og annalene jeg bruker.

En av krønikene jeg bruker hyppigst er krøniken til Annalista Saxo, som informerer om årene fra 741 til 1139. Mest sannsynligvis ble verket forfattet av Arnold som var abbed for klostrene Berge og Nienburg. Ifølge tesene som Klaus Naß presenterer, ble verket forfattet mellom 1144 og 1152.⁸⁶ Tidsavstanden til hendelsene er dermed forholdsvis liten, noe som øker kildens troverdighet.

Det betyr likevel ikke at kilden kan brukes ukritisk. Som Schmale påpeker var forfatteren positivt innstilt mot Lothar III og welferne, mens han mislikte stauferne og salierne.⁸⁷ I beretningen for årene mellom 1125 og 1139 ser disse tendensene ut til å skifte, siden forfatteren i disse årene viser sympati for en av Heinrich Løves viktigste motstandere.⁸⁸ Althoff mener at disse forskjellige synspunktene ikke er uforenlige. Han påpeker at forfatterens sympati for welferne og Lothar før 1144 ikke er en motsetning til hans støtte til Heinrichs motstander under en konflikt som foregikk senere.⁸⁹ Dessuten påpeker han at Annalista Saxos sympatier og antipatier i en lang periode bare er veldig svake tendenser.⁹⁰ Det er viktig å være klar over kildens tendenser i beretningen, men likevel anser jeg Annalista Saxos krønike som en forholdsvis god kilde til hendelsene frem til 1139, særlig på grunn av dens forholdsvis detaljerte beretning og dens korte tidsavstand til hendelsene.

Det er omstridt når Sächsische Weltchronik ble forfattet. Forskernes mening har gått fra 1194 frem til 1275 som året da krøniken oppsto.⁹¹ Gjennom en analyse av håndskriftene kommer Michael

86 Naß, Klaus, Die Reichschronik des Annalista Saxo und die sächsische Geschichtsschreibung im 12. Jahrhundert, bind 41, Monimenta Germaniae Historica. Schriften., Hannover: Hahnsche Buchhandlung, 1996. 1

87 Schmale, Franz-Josef, «Arnold. 18. Abt v. Berge», i Lexikon des Mittelalters. Bind 1. Aachen bis Bettelordenskirchen. München/Zürich: Artemis Verlag, 1980. 1005

88 Althoff, Gerd, «Heinrich der Löwe und das Stader Erbe. Zum Problem der Beurteilung des «Annalista Saxo».».

Deutsches Archiv für Erforschung des Mittelalters 41 (1985): 66-100. 22. mars 2016.

http://www.digizeitschriften.de/dms/img/?PID=GDZPPN000358215&physid=phys91. 74 89 Althoff, «Heinrich der Löwe», 75

90 Althoff, «Heinrich der Löwe», 75

91 Menzel, Michael, Die Sächsische Weltchronik. Quellen und Stoffauswahl, bind 34, Vorträge und Forschungen,

Menzel frem til at krøniken må ha oppstått etter 1225, siden den siste hendelsen originalen beretter om finner sted dette året. I tillegg mener han at det ikke finnes grunnlag for å hevde at krønikens originalversjon har blitt forfattet senere enn 1229.⁹² Derfor er det viktig å være bevisst den store tidsavstanden til hendelsene. Menzels analyse konkluderer dessuten med at verket ble forfattet i det daværende hertugdømme Sachsen.⁹³

Annales Stadenses ble forfattet av Albert von Stade, og krøniken behandler årene frem til 1256, Alberts samtid. Selv om han hadde en del eldre kilder tilgjengelig⁹⁴ må man derfor sette spørsmålstegn ved Alberts pålitelighet. Dessuten er det viktig å være klar over at Alberts sympatier lå hos Hartwig og Hamburg-Bremens erkebiskoper, og ikke hos Heinrich Løve,⁹⁵ samt at Albert gjennom sin beretning av skismaet viser at han støttet keiserens synspunkter.⁹⁶

St. Peters Erfurt-krønike er også først og fremst problematisk på grunn av tiden den oppsto.

Krøniken beretter om hendelser frem til 1355⁹⁷, og det er dermed mulig at den oppsto en gang rundt denne tiden. Likevel påpekes det at krønikens beretning for årene mellom 1125 og 1137 har nesten samme ordlyd som en historie om keiser Lothar som bare varer frem til 1137.⁹⁸ Dermed har enten begge kilder overtatt teksten fra den samme kilden, eller den foreliggende krøniken har overtatt den eldre kildens beretning. Selv om det ikke utelukker at kilden er subjektiv, er tidsavstanden til hendelsene for Lothars regjeringstid liten.

Annales Palidensis eller Pöhlden-annalens opprinnelige del beretter om hendelser frem til 1182. Hans-Werner Goetz påpeker at kildens beretning er preget av sagn og anekdoter.⁹⁹ Derfor er kildens verdi som berettende kilde sterkt begrenset.

Magdeburg-annalene beretter om tiden frem til 1188. Eduard Winkelmann påpeker at disse annalene delvis brukte den samme kilden som Annalista Saxo, og at det dermed finnes

redigert av Konstanzer Arbeitskreis für mittelalterliche Geschichte. Sigmaringen: Jan Thorbecke Verlag, 1985. 176- 177

92 Menzel, Sächsische, 177-179 93 Menzel, Sächsische, 276

94 Plechl, Helmut, «Albert von Stade», Neue Deutsche Biographie 1, 1953. 136 [Onlineutgave], 25. november 2015, http://www.deutsche-biographie.de/pnd118844644.html

95 Maeck, Gerda, Die Weltchronik des Albert von Stade. Ein Zeitzeugnis des Mittelalters. Studien zur Geschichtsschreibung Alberts von Stade. Norderstedt: Books on demand, 2001. 26. november 2015, https://books.google.no/books?

id=KKTv8UR7oFIC&pg=PA3&hl=no&source=gbs_selected_pages&cad=2#v=onepage&q&f=f alse. 137 96 Maeck, Weltchronik, 117

97 Grandauer, Georg, «Einleitung», i Chronik von Sankt Peter zu Erfurt. 1100-1215, oversatt av Grandauer, Georg, I- IV. 12. århundre, bind 12, Die Geschichtsschreiber der deutschen Vorzeit. In deutscher Bearbeitung unter dem Schutze Sr. Majestät des Königs Friedrich Wilhelm IV. von Preussen, redigert av Pertz, G. H.; Grimm, J.; Lachmann, K.; Ranke, L.; Ritter, K.; viderført av Wattenbach, W.. Leipzig: Verlag von Franz Dundker, 1881. 10. mars 2015.

https://archive.org/details/bub_gb_NXoRAAAAYAAJ. I 98 Grandauer, «Einleitung», II

99 Goetz, Hans-Werner, «Konstruktion der Vergangenheit». Geschichtsbewusstsein und «Fiktionalität» in der hochmittelalterlichen Chronistik, dargestellt am Beispiel der Annales Palidenses», i Von Fakten und Fiktionen.

Mittelalterliche Geschichtsdarstellungen und ihre kritische Aufarbeitung, utgitt av Laudage, Johannes 225-258, bind 1, Europäische Geschichtsdarstellungen, utgitt av Laudage, Johannes, Köln: Böhlau Verlag, 2003.. 242-243