VIKING
Norsk
arkeologisk årbok
Bind LXXIX – 2016
Oslo 2016 UTGITT AV
NORSK ARKEOLOGISK SELSKAP
Viking Open Access:https://www.journals.uio.no/index.php/viking/
Bjørn Myhre 1938–2015, minneord
En nestor i arkeologifaget, Bjørn Myhre, døde 27. september 2015, 77 år gammel. En mar- kant skikkelse innen norsk arkeologi i mer enn 50 år er gått bort. Bjørn etterlater seg et stort livsverk; han var aktiv innen forskning, formidling, forvaltning og undervisning ved flere sentrale institusjoner og i fagmiljøer, både nasjonalt og internasjonalt. Som tidligere studen- ter og kolleger i Oslo, Bergen og Stavanger, og på vegne av Norsk Arkeologisk Selskap og tidsskriftet Viking, der han publiserte flere av sine artikler (Myhre 1977, 2003, 2006, 2013a), er vi takknemlige for Bjørns store og betydningsfulle innsats for arkeologifaget i Norge.
Bjørn var født i Time på Jæren, men tilbrakte barneår i Porsgrunn før han som niåring kom til Stavanger og senere tok examen artium ved St. Svithun skole. Hans far, Albert Myhre, kjent for sine historiske pionérstudier av det jærske jordbrukslandskapet, var nok en viktig inspirator i ungdomsårene. Bjørn brukte hans arbeider aktivt i sin egen forskning.
Bjørn startet sin akademiske karriere som student ved Universitetet i Bergen. Han regis- trerte og drev med utgravinger i lavlandet og i høyfjellet i Rogaland for Stavanger museum fra 1961. I 1964 deltok han i feltarbeid for Scandinavian Joint Expedition i forbindelse med UNESCOs redningsarbeid i Nubia som følge av utbyggingen av Aswandemningen i Egypt.
Samme år avla han magistergraden i nordisk arkeologi ved Universitetet i Bergen med avhandlingen Jernalderens bosetningsutvikling i Høyland fjellbygd, Rogaland (publisert i 1972). Her rettet han oppmerksomheten mot de lange tidslinjene i landskapet, og økte bevisstheten omkring agrare strukturer, agrarsamfunn og de større politiske prosessene som formet samfunnet. Disse temaene ble hans hovedinteresse.
Som tema for sin prøveforelesning til magistergraden valgte Bjørn å drøfte de nye ny- arkeologiske ideer som da var på vei inn i faget. Denne interessen for faghistorie, teoretiske retninger og bruk av modeller innen samfunnsanalyse kom til å prege hans forskning. Han var sentral i etableringen av det internasjonale tidsskriftet Norwegian Archaeological Review, der han var redaktør fra starten i 1967 til 1978 (les mer om historien bak tidsskriftet i Myhre et al. 2008). Han engasjerte seg på nytt i redaksjonsarbeidet fra 1984, og var igjen redaktør fra 1986 til 1990. Tidsskriftet brakte norsk forskning inn i internasjonal fagdebatt, og ble for mange norske arkeologer en viktig innfallsport til nye, internasjonale forsknings- trender. Den posisjon tidsskriftet etterhvert fikk, var i stor grad et resultat av Bjørns vidsyn, standhaftighet, vilje og evne til å realisere den visjon han hadde for norsk arkeologi.
Etter at magistergraden var fullført, ble han ansatt som konservator ved Arkeologisk avdeling ved Stavanger museum i 1965. I 1968 fikk han ansettelse som konservator/første- konservator på Historisk museum ved Universitetet i Bergen (nå Universitetsmuseet i Ber- gen) – en stilling han la ned et stort arbeid i, og som ga ham en sentral posisjon på museet.
Forvaltningen av et stort museumsdistrikt, fra Hordaland i sør til og med Sunnmøre i nord, og oppfølgingen av store forskningsprosjekter i Rogaland ga ham inngående innsikt i det vestlandske kulturlandskapets vekslende former, arkeologiske funn og strukturer. Denne innsikten benyttet han senere i både empiriske og teoretiske arbeider.
Det omfattende arbeidet med utgravinger (1967–1968), rekonstruksjon (1972–1978) og hans fremstilling av det viktige ødegårdsanlegget på Ullandhaug var tenkt som en avhand- ling til doktorgraden (Myhre 1980), men Bjørn valgte å ikke levere den til bedømmelse da han mente at doktorgraden ikke ville gjøre noen forskjell fra eller til. Bjørn søkte ikke det han betraktet som et uttrykk for personlig prestisje.
I et viktig bidrag fra 1981 introduserte Bjørn nye perspektiver på og innfallsvinkler til det rike området i Sola og Madla (Myhre 1981). Blant hans mange sentrale artikler, det er ikke plass til å nevne alle her, utmerker studien av høvdinggraver og høvdingterritorier fra Sør- vestlandet i folkevandringstiden seg som et spesielt toneangivende og mye sitert arbeid (Myhre 1987). I årene som konservator i Bergen fikk han, sammen med ektefellen Bente Magnus, også tid til å trekke de lange linjer i syntesen om Norges forhistorie fram til viking- tiden (Magnus og Myhre 1976). Boken kom i ny utgave ti år senere, og ble for mange stu- denter den første introduksjon til arkeologifaget.
I 1985 ble Bjørn ansatt som dosent, senere professor i nordisk arkeologi ved Universite- tet i Oslo. Gjennom en periode på nærmere ti år fikk han stor innflytelse på fagets utvikling gjennom undervisning og veiledning på alle nivå. I disse årene fikk han, etter den store produksjonen å dømme, rikelig tid til egen forskning. Bjørns åpenhet for nye impulser kom hele fagmiljøet til gode, ikke minst studentene han veiledet. I årene som professor i Oslo økte antall studenter kraftig, og nye temaer ble innlemmet i pensum.
Bjørns største prosjekt fra denne perioden var Borreprosjektet (1988–1992). Interessen for samfunnsanalyse, teorier og modeller kunne nå appliseres på storhauger og saga- materiale knyttet til Viken i yngre jernalder. Dette forskningsfeltet hadde vært lite ansett etter den andre verdenskrig, men ble på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet revitalisert, og Bjørn var en av de sentrale forskerne som deltok i debatten om rikssamlings- prosessene. Mye ny kunnskap ble produsert i prosjektet gjennom studentenes arbeid, egne artikler og til slutt i monografien «Før Viken ble Norge» (Myhre 2015).
I 1993 vendte Bjørn tilbake til hjembyen som direktør ved Arkeologisk museum i Stavan- ger. Han overtok stillingen etter Odmund Møllerop, museets grunnlegger. Nå fikk Bjørn vist enda en side av sin personlighet og sitt engasjement. Som ledd i å utvikle forskningen ved museet fikk han knyttet flere unge forskere og doktorgradsstudenter til institusjonen. Mange av dem bidro som redaktører og forfattere av et festskrift til hans 60-årsdag, Et hus med mange rom (Fuglestvedt mfl. 1999). Dette var han helt uvitende om; han ble overrasket hjemme med overrekkelse av festskriftet, en hendelse han siden mintes med stor glede.
I 1998 gikk han over i stilling som seniorforsker fram til han gikk av med pensjon i 2008.
Selv om Bjørn hadde helsemessige utfordringer, fortsatte han å publisere vitenskapelige og populærvitenskapelige arbeider i høyt tempo. Både i nasjonale og internasjonale sam- menhenger vendte han tilbake til temaer som han tidligere hadde tatt opp på lokalt og regio- nalt nivå og i mer omfattende synteser. Han viste gjentatte ganger at det som «bare» framsto som lokale forhold, inngikk i større helheter og samfunnsstrukturer. For eksempel ble de nausttuftene han hadde registrert, betraktet som elementer i store, sosiopolitiske strukturer, for å nevne en viktig studie fra denne tiden (Myhre 1997).
Etter denne vitale forskningsperioden, var tiden igjen kommet for større synteser. Som medforfatter til første bind av verket Norges landbrukshistorie trakk han med sikker penn, og ofte med utgangspunkt i egen forskning, lange linjer gjennom landskap, funn og struktu- rer fra 4000 f.Kr. til 800 e.Kr. (Myhre 2002). Året etter kom en komprimert syntese av jernalderen i hele Skandinavia fra 500 f.Kr. til 800 e.Kr., presentert som et større kapittel i første bind av Cambridge History of Scandinavia (Myhre 2003). I 2004 utkom en kortver- sjon av jordbrukshistorien på engelsk, der tittelen på hans bidrag på mange måter summerer opp hans hovedinteresser gjennom en lang og rik forskerkarriere: «Agriculture, Landscape and Society ca. 4000 BC–AD 800».
Figur 1. Fra gravfeltet på Borre. Foto: Eirik Irgens Johnsen, Kulturhistorisk museum. Lisens:
CC BY-SA 4.0
Bjørn var et skrivende menneske helt til det siste; han skrev deler av sin siste bok sent på våren i 2015. Heldigvis rakk han å se den ferdig trykket. Dette arbeidet hadde han jobbet med i over 27 år, og gleden over å få avsluttet Borreprosjektet var stor.
Arkeologen Bjørn hadde også et sterkt populærvitenskapelig engasjement. Det kom til uttrykk gjennom mange artikler i frá haug ok heiðni. Han var redaksjonell pådriver for et vellykket eksperiment der forfatteren Tor Obrestad fortalte og han selv sammen med 16 andre kolleger i petit-artikler utdypet Den lengste historia. Rogaland 10 000 f.Kr.–1350 e.Kr. (Obrestad mfl. 2004). Risset av de lange linjene i Norges historie fra 1976 ble sluttet da han satte kronen på sitt faglige bidrag til den eldste bosettingen – fra de første mennes- kene til sentralisering av makt i vikingtid – i det lokalhistoriske verket om Hå kulturhistorie på Jæren (Myhre 2013).
Bjørn Myhre var en hyggelig, ydmyk og omgjengelig mann; han hadde en mild form, men samtidig en fast vilje. Han kunne virke lavmælt, men det hindret ikke at han ble hørt.
Han hadde naturlig autoritet, men kunne også være kontroversiell. Han søkte gjerne nye perspektiver, stilte spørsmål ved vedtatte sannheter, og var ikke redd for debatt, som da han for eksempel ville endre tidspunktet for vikingtidens begynnelse (Myhre 1993). Bjørn fast- holdt sitt vitenskapelige ideal: å lytte til gode argumenter, tenke over dem og eventuelt revurdere sine synspunkter. Han endret flere av sine egne tolkninger, og viste gjennom praksis at forskningen bør være dynamisk og mangfoldig, ikke programmatisk. Han var brennende engasjert i å utforske fortiden, men som nåtidsmenneske tenkte han alltid fram- over. Han ville medvirke til samarbeid med og utvikling av gode og dyktige fagfolk.
Figur 2. Konservator Bjørn Myhre, ved skrivebordet sitt. Foto: Ann-Mari Olsen, Universitetet i Bergen. Lisens: CC BY-NC-ND-3.0
Den åpne og vitebegjærlige personen Bjørn stilte sine store kunnskaper og sin tid til disposisjon for yngre forskere. Tiden var dyrebar og livet kort. Når han ble spurt om han
«visste best», var svaret ærlig og tolerant. Det skøyeraktige smilet som fulgte, åpnet for den gode samtalen, for dialog om andres kunnskaper, ståsteder og synspunkter. I løpet av årene i Oslo hadde Bjørn truffet Lise Nordenborg, og gjennom ekteskapet med henne ble han til- ført impulser fra andre forskningsfelt enn sine egne. Til glede for sine britiske kolleger fulgte han med Lise og hennes doktorgradsstudier til Cambridge og tilbrakte tid der i årene 1998–2004. I 2011 kjøpte de gårdsbruket Buås, og flyttet med hestene til Trøndelag – og for ham en ny fortidsverden å engasjere seg i.
Bjørn Myhre var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, Honorary Fellow ved Clare Hall, University of Cambridge, og æresmedlem i Det norske arkeologmøtet (NAM).
Bjørn var tro mot sine hovedinteresser fra ungdomsårene og stivnet aldri i noen form.
Han var en viktig inspirator for alle som hadde gleden av å samarbeide og bli veiledet av ham, eller lese hans tekster. Hans minne vil bli hedret.
På vegne av tidligere studenter, kolleger og Norsk Arkeologisk Selskap
Ingrid Fuglestvedt, førsteamanuensis, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo
Terje Gansum, seksjonssjef kulturarv, Vestfold fylkeskommune
Grete Lillehammer, professor, Arkeologisk Museum, Universitetet i Stavanger Dagfinn Skre, professor, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo Figur 3. Studietur til Lejre forsøgssenter v. Roskilde i Danmark. Fra venstre en av
medarbeiderne på Lejre, Bjørn Myhre, direktør Oddmund Møllerop og H. O. Hansen. Foto:
Synnøve Vinsrygg, Arkeologisk museum. Lisens: CC BY-NC-ND-3.0
Ingvild Øye, professor emeritus, Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religions- vitenskap, Universitetet i Bergen
Frode Iversen, generalsekretær, Norsk Arkeologisk Selskap Ole Rikard Høisæther, preses, Norsk Arkeologisk Selskap
Litteratur
Bjerck, Hein B. Og Siv Kristoffersen
2008 Surroundings, beginnings and formation of a journal – a dialogue with NAR’s Alpha editor Bjørn Myhre. Norwegian Archaeological Review 41(1):14–25.
Fuglestvedt, Ingrid, Terje Gansum og Arnfrid Opedal
1999 Et hus med mange rom. Vennebok til Bjørn Myhre på 60-årsdagen. AmS-Rapport vol. 11. Arkeo- logisk Museum i Stavanger, Stavanger.
Magnus, Bente og Bjørn Myhre
1976 Forhistorien. Jegergrupper til høvdingdømmer. Norges historie, bind 1, Cappelen, Oslo.
1986 Forhistorien inntil ca. 800. Norges historie, bind 1. Cappelen, Oslo.
Myhre, Bjørn
1972 Funn, fornminner og ødegårder. Jernalderens bosetning i Høyland fjellbygd. Stavanger Museums Skrifter, bind 7. Stabenfelt, Stavanger.
1977 Nausttuft fra eldre jernalder på Stend i Fana. Nausttuftene som kilde til kunnskap om bygnings- konstruksjon, bosetning og samfunnsforhold. Viking 40:29–78.
1980 Gårdsanlegget på Ullandhaug I. Gårdshus i jernalder og tidlig middelalder i Sørvest-Norge.
AmS-skrifter, vol. 4, Arkeologisk museum, Stavanger.
1981 Sola og Madla i førhistorisk tid. AmS-Småtrykk, vol. 10, Arkeologisk museum, Stavanger.
1987 Chieftain’s Graves and Chiefdom territories in South Norway in the Migration period. Studien zur Sachsenforschung, vol. 6. Hildesheim.
1993 The Beginning of the Viking Age – Some Current Archaeological Problems. I Viking revalua- tions: Viking Society Centenary Symposium, 14-15 May 1992, redigert av Anthony Faules og Richard Perkings, s. 182–216. Viking Society, University College London, London.
1997 Boathouses and naval organization. I Military Aspects of Scandinavian Society in a Scandinavian perspective AD 1-1300, redigert av Anne Nørgård Jørgensen og Birthe Clausen s. 169–183. Publi- cations from the national Museum. Studies in Archaeology and History,vol. 2. The National museum, København.
2002 Landbruk, landskap og samfunn 4000 f. Kr.– 800 e.Kr. I Bjørn Myhre og Ingvild Øye, Jorda blir levevei, Norges landbrukshistorie, bind1, s. 11–213. Det Norske Samlaget, Oslo.
2003 Borregravfeltet som historisk arena. Viking 66:49–78.
2003 The Iron Age. I The Cambridge History of Scandinavia. Vol. 1, Prehistory to 1520, redigert av Knut Helle, s.60–93, Cambridge University Press.
2004 Agriculture, Landscape and Society ca. 4000 BC–AD 800. I Norwegian Agricultural History, redigert av Reidar Almås, s. 14–77. Tapir,Trondheim.
2006 Fra fallos til kors – fra horg og hov til kirke? Viking 69:215–250.
2013a Viken – Sveariket – Rus-riket. Viken omkring år 900 i lys av en nytolking av Borre-funnet. Viking 76:151–180.
2013b Den eldste busetnaden (10 000–4000 f. Kr.) og påfølgende sju kapitler. I Frå eldste tider til 1000-tallet, Hå kulturhistorie, bind 1, redigert av Jan Bjarne Bøe og Marie Smith-Solbakken, s. 177–313, 359. Akademika, Trondheim.
2015 Før Viken ble Norge: Borregravfeltet som religiøs og politisk arena. Norske Oldfunn, vol. XXXI.
Vestfold Fylkeskommune, Tønsberg.
Obrestad, Tor (red.)
2004 Den lengste historia. Rogaland 10 000 f.Kr.–1350 e.Kr. Wigestrand, Stavanger.
