Skal det bo folk i husan?
Skal det bo folk i husan?
Skal det bo folk i husan?
Skal det bo folk i husan?
Bo- og driveplikta i et diskursanalytisk perspektiv
Hovedfagsoppgave
Grethe Karlsen
Institutt for planlegging og lokalsamfunnsforskning Det samfunnsvitenskapelige fakultet
Universitetet i Tromsø
Våren 2006
FORORD
I forbindelse med mitt hovedfagsprosjekt vil jeg takke:
Alle som har vært villige til å dele deres erfaringer med meg. Spesielt Henry Mæland ved Vest-Telemark Næringsutvikling for all hjelp.
Vertskap og ansatte på Uppigard Natadal for et hyggelig opphold under feltarbeidet.
Veilederen min Anniken Førde – for å beherske veiledningskunsten.
Konstruktiv, klar, ærlig og oppmuntrende. Og ikke minst – tålmodig.
Anita Garden for korrekturlesning.
Medstudentene mine, spesielt Elisabeth, for at de har gjort studiehverdagen langt artigere.
Pappa for all økonomisk støtte - uten det hadde jeg aldri kommet i mål.
Tromsø, juni 2006
INNHOLDSFORTEGNELSE
Kapittel 1
Introduksjon
Bakgrunnen for oppgavas tema 7
Et omstridt forvaltningsverktøy 9
Motstridende interesser 10
Oppgavas målsetting 12
Nasjonal diskurs, lokalt nedslagsfelt 14
Oppgavas oppbygging 15
Kapittel 2
Teoretiske betraktninger
Innledning 17
Diskursbegrepets flertydighet 18
Diskursens posisjonerte aktører 19
Legitimitet som uttrykk for samtykke 20
Diskursens iboende maktdimensjon 22
Oppgavas problemstillinger 25
Kapittel 3
Metodiske betraktninger
Innledning 27
Valget av metode 27
Datainnsamlinga 29
Datamaterialet mitt 34
Forskeren som posisjonert aktør 36
Kapittel 4
Bo- og drivepliktsbestemmelsen
Innledning 38
Hva innebærer bo- og driveplikta? 38
På hvilke eiendommer er det bo- og driveplikt? 40
Hvorfor bo- og driveplikt? 41
Endringer i bo- og drivepliktsbestemmelsen 41
Kapittel 5
Bo- og drivepliktsdiskursens mange aspekt
Avgrensning av diskurs 44
1. ET SPØRSMÅL OM KRONER OG ØRER 46
Regulert til passivitet 46
Regulert til aktivitet 49
En dominerende virkelighetsforståelse 49
Kunnskap gir makt 52
I takt med rådende ideologier 53
Effekten av diskursens virkelighetsforståelser 55
Behovet for alternative forklaringer 56
2. FRA ODELSRETT TIL ODELSPLIKT 58
Lyst foran plikt 59
Odelsloven som uttrykk for langsiktig forvaltning 63
Eiendomsoverdragelse – en privatsak? 66
Odelslovens sterke posisjon 66
3. LOVVERKET OG FORVALTNINGENS MANGLENDE LEGITIMITET 70
Behovet for en strengere praktisering 70
Fem år er for kort tid 72
En vanskelig kontroll 73
Manglende likhet for loven 75
Lokal forvaltning – en styrke? 79
Evnen til å bevege 80
4. SMÅTT ER IKKE NÆRING 83
Størrelsen teller 83
Vekk med hobbydrifta 85
Ønsket om livskraftige bygder – et dilemma 87
Ei styrt utvikling 89
Å ta i bruk brukets plussfaktor 91
5. GÅRDSBRUKET – BOSTED ELLER FERIESTED? 94
Behovet for en ny politikk 94
Fritt fram for feriefolk 96
Rikfolk versus ”vanlige” folk 99
Alternativet er forfall 100
Og kjøperne er… 102
Manglende salgsinteresse 104
6. EN SVEKKET EIENDOMSRETT? 107
Ulike forståelser av eiendomsrettsbegrepet 107
Eiendomsbegrepet i den politiske offentligheta 108
Bønder bærere av et funksjonelt eiendomssyn? 111
Passive eiere bærere av et substansielt eiendomssyn? 114
Offentlige reguleringer under press 115
Kapittel 6
Oppsummering og avslutning
Diskursive grenser og handlingsvalg 118
Økonomiske argumenter dominerende i diskursen 119
Slektskap som et argument i diskursen 120
Lik praktisering som argument i diskursen 121
Størrelse som argument i diskursen 122
Feriefolk som en ressurs for bygda 123
Privat eiendomsrett som argument i diskursen 124
Bo- og drivepliktsordninga satt under press 124
Litteraturliste 128
Vedlegg: Intervjuguide
1. INTRODUKSJON
Bakgrunnen for oppgavas tema
”Vi er begge vokst opp på småbruk, og vi ønsker å bo landlig. En skulle jo tro at det var et enkelt ønske å oppfylle i et område der gårdene ligger brakke på rekke og rad, men så enkelt er det altså ikke, sier Flemming Gjerdrum, som er en smule oppgitt etter tre års husjakt i Målselv” (Nationen 3. mai 2003).
Denne fortellinga fra Målselv er ikke et enkeltstående tilfelle. Mange som er interessert i å flytte til bygda og til et gårdsbruk i dette landet, opplever at det ikke lar seg gjøre fordi de ikke får kjøpt seg en landbrukseiendom1. Dette på tross av at mange bruk på bygda står uten fast bosetting. Paradokset er tydelig. De som ønsker å flytte til, får ikke mulighet til det fordi de som har flyttet fra, fortsetter å eie. Mange bygder i dag sliter med lave innbyggertall, noe som gjerne gir seg utslag i vanskeligheter med å opprettholde offentlige og private sørvistilbud for innbyggerne. Folk opplever at nabohuset står uten lys fra vinduene, og at det sosiale miljøet svekkes. Landbruksnæringa berøres ved at fagmiljøene blir mindre, gårdsbruk forfaller og kulturlandskapet gror igjen. Slik sett er hver eneste person som ønsker å flytte til ei bygd og til et gårdsbruk, et viktig tilskudd til bygda. De negative konsekvensene av at gårdsbruk står uten fast bosetting, er tydelige. Et sentralt spørsmål i en slik sammenheng er hvorfor folk velger å eie landbrukseiendommer når de likevel ikke skal bo der? For mange av dem som eier uten å bo, er forklaringa på mange måter opplagt. Jeg kan bruke slekta mi som et eksempel: Vi eier et lite bruk i Nordland, et bruk som ingen bor fast på, og som dermed står tomt mesteparten av året. Vi ønsker ikke å selge det selv om andre kunne tenke seg å bo der fast. Vi er knyttet til bruket og stedet, enten gjennom oppvekst eller gjennom fine ferier. For alt vi vet, er det noen i slekta som en gang i framtida ønsker å bosette seg der. For oss, som for mange andre slekter, er det derfor mange gode grunner til å beholde bruket. For oss er dette grunner som overskygger de negative konsekvensene vårt valg om ikke å bo og selge, har for bygda.
1 I oppgava veksler jeg mellom begrepene landbrukseiendom, gårdsbruk og bruk. Vekslinga har ingen analytisk betydning. Det er bare forskjellige navn brukt om samme fenomen.
Temaet i denne oppgava tar utgangspunkt i en interessemotsetning. På den ene sida har man en interesse i å styrke bosettinga i distriktet, og noen av de fremste bærerne av denne interessen, er Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Landbrukseiendommene står sentralt her, både fordi de i dag er en uutnyttet ressurs ved at mange står uten fast bosetting, og fordi de for potensielle kjøpere utgjør en attraktiv levemåte. Målsettinga i en slik sammenheng er at eiere av gårdsbruk enten bor der selv eller selger det videre til andre som ønsker å bo der. På den andre sida har vi en interesse som med utgangspunkt i den private eiendomsretten handler om at rettmessige eiere av landbrukseiendommer selv skal ha råderett over eiendommene sine – uavhengig av om de ønsker å bo der eller ikke. Noen av de fremste bærerne av denne interessen, er forskerne Normann Aanesland og Olaf Holm, ei rekke politikere og passive eiere. Dette er to ulike interesser som vanskelig lar seg kombinere, og som bidrar til en vanskelig situasjon for en rekke aktører i samfunnet. I denne interessemotsetningen ser vi nok et paradoks. Et paradoks fordi en situasjon der mange gårdsbruk står uten fast bosetting, i utgangspunktet skal være begrenset gjennom bo- og drivepliktsreguleringa2. I 1974 ble bo- og drivepliktsordninga innført som et juridisk virkemiddel for å sikre at det er brukerne selv som både eier og bor på gårdsbrukene.
Målsettinga er å opprettholde bosettinga og holde landbruksarealet i hevd. Den samme ordninga gir eiere som ønsker det, en mulighet til å få fritak fra å bo og drive. Mange fritak blir gitt, blant annet med det resultatet at rundt 26 prosent av alle bebygde landbrukseiendommer i dette landet står uten fast bosetting (Statistisk sentralbyrå 2002). Ser man dette i forhold til intensjonene bak bo- og drivepliktsbestemmelsen, er den høge andelen tomme bruk en klar indikasjon på at lovverket ikke fungerer tilfredsstillende.
Da jeg bestemte meg for å skrive om bo- og driveplikta, gjorde jeg en undersøkelse av hvordan ståa er i Nordland og Troms når det gjelder behandlinga av søknader om fritak fra bo- og driveplikta. Tallmaterialet jeg fikk fra fylkesmannens landbruksavdelinger, viser at flertallet av kommunene ikke er særlig restriktive i behandlinga av slike søknader. I Nordland var det kun én kommune som gav flere avslag på søknadene enn det de innvilga. Nordland og Troms er ikke i utakt med resten av landet. Tallmaterialet fra staten viser at det gis langt flere fritak enn avslag i sakene om bo- og driveplikt (Stortingsmelding nr. 35 1999-2000). Ser vi landet under ett, behandlet kommunene mellom 1997 og 1999 til sammen 3297 søknader om fritak fra bo- og driveplikta. Av disse ble kun 292 søknader om fritak avslått, mens de
2 For nærmere utdyping av bo- og drivepliktsbestemmelsen, se kapittel 4.
resterende 3005 søknadene ble innvilget3. Når så få søkere får avslag i forhold til dem som innvilges fritak, viser dette tydelig at lovverket praktiseres på en liberal måte. Bo- og drivepliktsbestemmelsen er et omstridt fenomen som griper inn i ulike samfunnsdiskurser, og som dermed synes å være vanskelig å praktisere.
Et omstridt forvaltningsverktøy
Problematikken rundt bo- og driveplikta engasjerer folk, enten de har en fot innenfor landbruksnæringa eller ikke. På tross av det man må kunne kalle positive målsettinger, det å opprettholde bosettinga og holde jordbruksarealet i hevd, er mange negative til bo- og driveplikta som et virkemiddel for å oppnå dette. En venn av meg overtok for ei stund sida en landbrukseiendom i Troms fylke og fikk dermed føle bo- og driveplikta på kroppen. Han uttalte i denne sammenhengen at han var positivt innstilt til bo- og driveplikta – helt til den plutselig gjaldt han selv. Bo- og driveplikta oppfattes som tvang, som urettferdig og tilfeldig.
Avisoverskrifter som fokuserer på at folk tvinges til å bo, er ikke et sjeldent syn. Det skrives om enkeltpersoner som av myndighetene tvinges til å bo på landbrukseiendommene sine, og at dette oppfattes som et overgrep av dem som utsettes for det. Ettersom vi tar det for gitt at vi selv skal få bestemme over forhold som hva vi skal jobbe med, hvem vi skal bo med, og ikke mist hvor vi skal bo, er dette ei oppfatning av bo- og drivepliktsordninga som mange sympatiserer med. Det handler om avgjørelser som tilhører den private sfære, og som vi ikke ønsker at myndighetene skal blande seg inn i. I media fortelles det om eiere som må selge eiendommer, som har vært i slektas eie i flere generasjoner, fordi de ikke er i stand til å oppfylle bo- og driveplikta. Dette blir forståelig nok oppfattet som et grovt inngrep i den private eiendomsretten. Det blir pekt på at praktiseringa av bo- og driveplikta er urettferdig fordi bestemmelsen håndheves forskjellig både fra kommune til kommune og innad i en kommune. Noen får fritak, mens andre ikke får det, og denne forskjellsbehandlinga oppfattes som urettferdig av de involverte. I en avisartikkel i Agderposten blir dette tatt opp.
Landbruksdirektøren i Agder vil la en stortingsrepresentant slippe boplikt, mens han krever at eierne på nabobruket må bosette seg på eiendommen (Agderposten 7. mars 2002). Nå har denne saken sikkert flere sider enn det som kommer fram i avisa, men poenget er at denne saken ikke er den eneste i sitt slag, og at den illustrerer en forståelse blant de involverte om at bo- og driveplikta er noe tilfeldig og urettferdig. I den samme artikkelen fortelles det om
3 Av de 3005 søknadene ble 1695 innvilget med varig fritak, mens 1310 ble innvilget med tidsbegrenset fritak.
manglende sanitæranlegg og nedslitte hus på eiendommen som gjør at eierne mener de ikke kan bo fast på bruket. Når det likevel stilles krav om at eierne skal bo der fast, blir et slikt vedtak ofte oppfattet som uforståelig.
Motstridende interesser
Går man nærmere inn i meningsutvekslinga rundt bo- og driveplikta, er det tydelig at vi har å gjøre med to hovedinteresser som står i et motsetningsforhold til hverandre, og at disse interessene vanskelig lar seg kombinere. Det dreier seg i hovedsak om det som jeg velger å kalle en offentlig samfunnsinteresse og en privat individuell interesse, der bo- og drivepliktsordninga kommer i press i mellom de to hovedinteressene. La meg utdype dette.
I en distriktsmessig sammenheng har landbruksnæringa en viktig funksjon i forhold til det å skape livskraftige bygder. I hovedsak er dette knyttet til sysselsetting og bosetting. Når drifta på en gård opphører, har det ikke bare konsekvenser for hver enkelt bonde, men også for sysselsettinga innenfor andre næringer. Dette fordi hvert enkelt gårdsbruk gjerne inngår i et lokalt produsentmiljø, der de både er kunde og leverandør i en lokal verdikjede (Jervell 2001).
I løpet av de siste tiårene har et stort antall aktive bønder lagt ned drifta på brukene sine. Selv om den næringsmessige funksjonen i tilknytning til bruket da forsvinner, har bruket fortsatt en viktig bofunksjon for folk. Dette er et poeng som også løftes fram i Stortingsmelding nr. 19, 1999-2000:
”Alle landbrukseiendommer med bolighus kan ha en funksjon knyttet til bosetting i distriktene. På mange landbrukseiendommer leies produksjonsgrunnlaget bort, og eiendommens hovedfunksjon er som bosted. Landbruksdepartementet vil bidra til bosetting på disse brukene ved utformig av de landbrukspolitiske virkemidlene”.
(Stortingsmelding nr. 19:16)
I tillegg til denne samfunnsinteressen der et aktiv landbruk kobles til sysselsetting og bosetting, kobles det aktive landbruket også til andre fellesgoder. Stortingets næringskomité uttaler i en innstilling til Stortinget (Innst. S. nr. 167, 1999-2000):
”Komiteen mener at et vakkert kulturlandskap og andre miljøverdier i landbruket er samfunnsgoder som avhenger av et aktivt landbruk” (Innst.S.nr 167:10).
Hvis kulturlandskapet gror igjen kan det indirekte ramme (lokale) næringer som for eksempel turisme. Turister som ønsker å se landet, er neppe interesserte i å se på og ta bilder av en tett skog. Gjengroinga gjør det også vanskeligere for folk å ta seg fram i naturen, både for turister og for lokalbefolkningen. Når alt kommer til alt ser vi at det passive eierskapet til landbrukseiendommer ikke bare angår den enkelte eier, men at det også fører til en rekke konsekvenser for andre aktører i samfunnet. Når jeg beskriver gårdsbrukets funksjon i tilknytning til sysselsetting, bosetting og kulturlandskap som en offentlig samfunnsinteresse, gjør jeg det med utgangspunkt i at en opprettholdelse av bosetting og sysselsetting i distriktet, trygg matproduksjon og bevaring av kulturlandskapet er vedtatte samfunnsmål, som angår en større del av landets befolkning. Bo- og driveplikta er et redskap for å nå disse samfunnsmålene. Dette er samfunnsmål som er vedtatt av våre politiske folkevalgte på Stortinget, og er mål som våre lokalpolitikere skal forsøke å nå fram til.
Denne offentlige samfunnsinteressen går i motsatt retning av det jeg kaller en privat individuell interesse. Ikke fordi bærerne av en privat individuell interesse nødvendigvis er uenig i målet om livskraftige bygder, trygg matproduksjon og et vakkert kulturlandskap, men fordi bo- og drivepliktsvirkemiddelet ikke er forenlig med deres ønske om å eie uten å bo og drive. Deres interesser kan først og fremst knyttes opp mot den private eiendomsretten der en eier skal ha rett og mulighet til å råde over egen eiendom4. Offentlige reguleringer som bo- og driveplikt oppfattes som en direkte inngripen i en slik rett. Bo- og drivepliktbestemmelsen griper som sagt inn i enkeltmenneskets rett til selv å bestemme hvor det skal bo, noe vi tar for gitt at vi som privatpersoner selv skal ha muligheten til å bestemme. En eiers interesse av å råde over egen eiendom, tar ikke bare utgangspunkt i ønsket om selv å bestemme hvor man skal bo, men ofte også i et ønske om å bruke eiendommen som et feriested, i tillegg til et ønske om å beholde eventuelle jakt- og fiskerettigheter som gjerne er tilknyttet en landbrukseiendom. Samlet sett vil de private interessene, når man ikke bor på eiendommen, ikke være forenlig med kravet om bo- og driveplikt, uavhengig om eieren er enig i målet om livskraftige bygder eller ikke. Denne interessen er slik sett knyttet opp til handling og ikke opp til ønsker. Når jeg omtaler dette som private individuelle interesser, gjør jeg det fordi dette er interesser som i hovedsak er knyttet til en eksklusiv eiendomsrett til gårdsbruk, som en mindre del av befolkningen innehar. I denne oppgava blir denne interessen i hovedsak
4 I denne sammenhengen kan vi forstå begrepet privat eiendomsrett som en situasjon som gir eieren frihet og makt til å disponere eiendommen slik at det tjener hans egen interesse (Austenå 1978).
knyttet til gruppen passive eiere5, selv om andre aktører også sympatiserer med denne interessen. Videre i oppgava omtales den private individuelle interessen derfor som de passive eiernes interesser.
Hvem sine interesser er det som vinner fram – samfunnets eller de passive eiernes? Man kan kanskje si at det kommer an på hvordan vi velger å tolke tallmaterialet. I en undersøkelse gjort av Statistisk sentralbyrå, kommer det, som sagt, fram at rundt 26 prosent av alle bebygde landbrukseiendommer er uten fast bosetting (SSB 2002) 6. Det vil si at flertallet av landets omlag 183 000 bebygde landbrukseiendommer har fast bosetting, og at flertallet av de som eier en landbrukseiendom faktisk velger å bo der. Med et slikt utgangspunkt kan man derfor kanskje si at samfunnets mål om et aktiv eierskap langt på vei oppfylles, og at det er denne interessen som vinner fram. Jeg mener likevel at dette tallet på 26 prosent, i kombinasjon med den høge andelen som får fritak fra bo- og driveplikta, gjør det helt åpenbart at det er de passive eiernes interesser som langt på vei vinner fram, og at resultatet er en manglende måloppnåelse i forhold til målsettinga om et aktivt eierskap. Dette fører meg over til målsettinga med denne oppgava.
Oppgavas målsetting
Mitt hovedmål med dette arbeidet er å avdekke mulige forklaringer på hvorfor bo- og driveplikta ikke fungerer i forhold til de målsettingene det skulle være et hjelpemiddel for.
Dette hovedmålet bygger på den tidligere skisserte premissen om at vi har å gjøre med ei liberal praktisering av bo- og drivepliktbestemmelsen, der de passive eiernes interesser vinner fram på en slik måte at vi har en manglende måloppnåelse i forhold til noen vedtatte samfunnsmål.
For å avdekke mulige forklaringer på det passive eierskapets ”suksess”, er det naturlig å ta utgangspunkt i de passive eierne og deres fortellinger om sine handlingsvalg om ikke å bo og drive. Å kun konsentrere seg om de passive eiernes fortellinger, er imidlertid ikke tilstrekkelig
5 En passiv eier er en eier som ikke bor på landbrukseiendommen sin og som heller ikke driver jorda. Disse eierne blir passive enten ved at de har fått innvilget søknaden sin om fritak fra bo- og driveplikta, har overtatt bruket før regelen om bo- og driveplikt trådte i kraft, har oppfylt kravet om bo- og driveplikt i de fem eller ti årene dette kreves og som etter dette har flyttet vekk fra eiendommen, eller som ikke har valgt å etterkomme kravet om bo- og driveplikt.
6 Dette tallet gjelder for landet som helhet. Går man inn på fylkesnivå, varierer tallene fra ca 15 prosent i fylkene rundt Oslofjorden til 36 prosent i Nordland fylke.
som forklaring, og jeg mener at vi derfor må ta noen steg videre for å avdekke de forutsetningene og føringene som antakeligvis gjør det mulig for de passive eierne å handle som de gjør. Med det mener jeg at det antakeligvis vil være en rekke andre prosesser i samfunnet som er med på å støtte opp om og legge til rette for de passive eiernes valg om ikke å bo og drive. I en slik sammenheng er det da vel så interessant å se nærmere på andre aktørers forståelse av bo- og driveplikta, både andre aktører som støtter de passive eiernes interesser, og aktører som står i et motsetningsforhold til deres interesser. Kan det være slik at de passive eiernes ”suksess” skyldes at man har klart å skape en negativ forståelse av bo- og driveplikta som har resonans hos andre aktører, og som til syvende og sist er med på å gagne de passive eiernes interesse? For å klare å identifisere og belyse de ulike aktørenes forståelser av bo- og drivepliktsordninga, vil jeg derfor bruke diskursanalyse som et hjelpemiddel.
Utgangspunktet for diskursanalysen er at verden er sosialt konstruert. Det vil ikke foreligge bare ei fastlagt mening eller en gitt virkelighetsforståelse av et fenomen, noe som innebærer at ulike aktører gjerne vil ha ulike forståelser av ett og samme fenomen. Med utgangspunkt i det at vi tar våre handlingsvalg ut i fra hvordan vi forstår en gitt situasjon, så vil ulike virkelighetsforståelser derfor gi ulike sosiale praksiser. Ifølge samfunnsforsker Iver Neumann er poenget med diskursanalyse å ”(…) studere hvorledes det eksisterer en rekke handlingsbetingelser for det talte og det gjorte, hvorledes et gitt utsagn aktiverer eller ”setter i spill” en serie sosiale praksiser, og hvorledes utsagnet i sin tur bekrefter eller avkrefter disse praksisene” (Neumann 2001:178). Neumann peker også på at det vil være et spenn av forskjellige representasjoner (virkeligheter som ligner på hverandre) som til enhver tid er med på å utgjøre en diskurs. Med dette som et utgangspunkt vil jeg gå nærmere inn i bo- og drivepliktsdiskursen for på den måten å avdekke de ulike aktørenes virkelighetsforståelser – forståelser som kan settes i sammenheng med handlingsbetingelsene for det å bo og drive eller det å ikke bo og drive.
For å avdekke mulige forklaringer på det passive eierskapet og dets suksess, er det ikke tilstrekkelig å bare fokusere på de ulike virkelighetsforståelsene i diskursen og dens målbærere. Hvis vi forutsetter at våre virkelighetsforståelser legger føringer for våre handlinger, trenger vi å analysere om noen av virkelighetsforståelsene står mer eller mindre uutfordret i diskursen, slik at de dermed er hegemoniske – og slik sett utelukker alternative handlingsvalg. Å oppfatte en virkelighetsforståelse som hegemonisk, innebærer at den
fremstår som selvfølgelig eller ”sann”, noe som igjen forutsetter at aktørene gir sin tilslutning til denne virkelighetsforståelsen.
Oppgavas bærende idé er at jeg, ved å se nærmere på de ulike virkelighetsforståelsene av bo- og driveplikta og ”gjennomslagskrafta” til disse virkelighetsforståelsene, vil klare å synliggjøre hvilke prosesser som til syvende og sist bidrar til å svekke eller styrke bo- og drivepliktsordninga, og samtidig vise på hvilken måte disse prosessene er med på å styrke de passive eiernes interesser i å eie landbrukseiendommer. En nærmere presisering av oppgavas problemstillinger vil komme i kapittel 2.
Nasjonal diskurs, lokalt nedslagsfelt
Bo- og drivepliktsproblematikken kan knyttes til landet som helhet, ettersom bo- og driveplikt, er en bestemmelse som gjelder for hele landet. Noen områder ”rammes” likevel hardere av problematikken fordi de har en høgere konsentrasjon av gårdsbruk som står uten fast bosetting. Et av de områdene som har mange tomme bruk, er Vest-Telemark. Dette er en av grunnene til at denne oppgaven blant annet bygger på et datamateriale derifra, nærmere bestemt på intervjuer med aktører i tilknytning til kommunen Seljord. En annen grunn til at Vest-Telemark er interessant i en bo- og drivepliktssammenheng, er et prosjekt som er satt i gang for å få fast bosetting på gårdsbrukene som står tomme. Jeg vil komme tilbake til dette prosjektet i kapittel 3.
Jeg har valgt å supplere datamaterialet fra Seljord med datamateriale bestående av informasjon fra ulike aviser rundt omkring i landet, nettopp fordi bo- og drivepliktproblematikken har et nedslagsfelt i hele landet, og fordi det er diskursen om bo- og driveplikta som står sentralt i oppgava. Når det gjelder informantene mine, kommer vi ikke til å bli kjent med dem i den forstand at jeg gir et dypere innblikk i deres personlige liv og virke.
Dette fordi de i denne oppgava på sett og vis ikke representerer kun seg selv, men er representanter for en større gruppe av aktører som står sentralt i bo- og drivepliktsproblematikken. Debatten om bo- og driveplikta i media viser tydelig at folk har gjort seg de samme erfaringene, enten de bor i Telemark eller et annet sted i landet. Jeg vil komme nærmere inn på datamaterialet og valg av informanter i kapittel 3.
Oppgavas oppbygging
I kapittel 1 presenteres oppgavas bakgrunn og tema. Utgangspunktet er at vi har å gjøre med en liberal praktisering av bo- og drivepliktsbestemmelsen, hvor resultatet er at mange bruk står uten fast bosetting. Jeg viser at vi har å gjøre med motstridende interesser når det gjelder bo- og drivepliktsordninga – det jeg kaller en offentlig samfunnsinteresse og en privat individuell interesse. I oppgava legger jeg til grunn at den private individuelle interessen i økende grad vinner fram på bekostning av målsettingen om aktiv eierskap på gårdsbruk. Jeg presenterer også oppgavas hovedmål som handler om å avdekke forklaringer på bo- og drivepliktas manglende måloppnåelse.
I kapittel 2 presenteres teori og problemstillinger. For å belyse oppgavas problemstillinger er diskursanalyse valgt som det teoretiske grunnlaget. Begrepene legitimitet og makt står sentralt her og disse begrepene, ved siden av diskursbegrepet, gis en utdyping.
I kapittel 3 presenterer jeg hvilke metoder jeg har tatt i bruk og hvorfor jeg har valgt disse metodene. Jeg viser at datamaterialet mitt er basert på både intervjuer, offentlige dokumenter, faglitteratur og avisartikler. Jeg gir en presentasjon av informantene mine, og hvorfor jeg valgte å snakke med akkurat disse aktørene. Utvalget mitt av informanter problematiseres, og jeg diskuterer også min egen posisjon som forsker.
I kapittel 4 gir jeg en nærmere utdyping av bo- og drivepliktsbestemmelsen. Hva den innebærer, på hvilke eiendommer det knytter seg bo- og driveplikt, hvorfor vi har denne bestemmelsen og jeg gir en beskrivelse av de siste års endringer i bestemmelsen.
Kapittel 5 er oppgavas empiri og analysedel. Bo- og drivepliktsdiskursen presenteres her ut fra seks sentrale aspekter i diskursen – økonomi, slektskap og odelsrett, lovverk og forvaltning, bosetting og fritid, næringsdrift og til slutt eiendomsrett. I disse seks delene synliggjøres de ulike virkelighetsforståelsene som gjøres gjeldende i bo- og drivepliktsdiskursen, og jeg viser hvilke aktører som er bærere av disse virkelighetsforståelsene. Her diskuteres hvilke virkelighetsforståelser som gis legitimitet, og i hvilken sammenheng legitimiteten gis.
I kapittel 6 oppsummeres oppgavas målsettinger, og jeg ser nærmere på oppgavas hovedfunn.
Videre gis oppgava et ”løft” i form av bo- og drivepliktsdiskursen settes inn i en større
sammenheng, hvor det synliggjøres på hvilken måte bo- og drivepliktsordninga er satt under press.
2. TEORETISKE BETRAKTNINGER
Innledning
Intensjonen med denne oppgava er å avdekke mulige forklaringer på hvorfor bo- og driveplikta ikke fungerer tilfredsstillende i forhold til de målsettingene den skulle være et hjelpemiddel for. For å nå målsettinga mi, vil jeg ta utgangspunkt i diskursanalyse. Begrepet diskurs er ikke et entydig og klart definert begrep. Begrepet gis ulikt innhold alt etter i hvilken sammenheng det opptrer i og etter hvem som gjør bruk av det. Folk flest har nok først og fremst kjennskap til begrepet gjennom en språklig sammenheng, der begrepet forstås som synonymt med diskusjon, tale eller samtale. I en samfunnsvitenskapelig sammenheng vil en slik forståelse av begrepet bli for snever fordi man, ved å ta utgangspunkt i og bare fokusere på det reint språklige (skrift og tale), utelukker andre kanaler hvor mennesker også utrykker seg, for eksempel gjennom handlinger. Ved å inkludere også slike uttrykksformer, fanger man dermed opp en større del av det mangfoldet av kommunikasjonsmåter vi mennesker har tilgjengelig. I denne oppgava vil jeg for så vidt forholde meg til tekst og tale, men da ikke i form av tekstanalyse kjent fra språkforskernes verden. Derimot vil jeg forholde meg til diskursanalyse, der utsagn (tekst/tale) er knyttet opp mot de handlingsvalgene aktørene har foretatt. Når jeg har valgt å støtte meg til diskurs i bearbeidinga og analysen av det empiriske materialet, har jeg gjort det fordi det er i diskursen virkeligheta konstrueres, og det er i diskursen aktørers handlingsvalg konstrueres. Ved å se nærmere på bo- og drivepliktsdiskursen ønsker jeg å avdekke hvilke prosesser det er som ligger til grunn for aktørers valg om å ikke bo og drive eller å bo og drive. Nærmere bestemt på hvilken måte ulike forståelser av bo- og drivepliktsordninga virker virkelighetskonstruerende for aktører, i form av at diskurser setter grenser for aktørers handlingsvalg, som dermed bestemmer samfunnsutviklinga. En studie av diskurs blir i denne sammenhengen også en studie av legitimitet og makt. Hvilke aktører som best evner å definere rammevilkårene for ulike forståelser av bo- og drivepliktsproblematikken, er blant annet avhengig av maktstrukturene i diskursen, der et spørsmål om makt også blir et spørsmål om legitimitet.
Diskursbegrepets flertydighet
Diskursanalyse representerer ikke en klart avgrenset teoriretning, men en tverrfaglig og en multidisiplinær tilgang som kan anvendes på en rekke forskjellige områder, og i mange typer undersøkelser (Jørgensen og Phillips 1999). Denne multidisiplinære tilnærmingsmåten til diskursbegrepet og sådan mangelen på en klar definert teoriretning kan by på en rekke utfordringer for oss som ønsker å gjøre en diskursanalyse. Michel Foucault som (innenfor den samfunnsvitenskapelige fagtradisjonen) regnes som diskursanalysens far, gir oss ingen annen trøst enn at man rett og slett bør ha ei pluralistisk tilnærmig til begrepet: ”Discourse in general and scientific discourse in particular, is so complex a reality that we not only can but should approach it at different levels and with different methods” (Foucault 1973:xiv i Neumann 2001:22). Jeg velger å forholde meg til en forståelse av diskursbegrepet som tar utgangspunkt i Iver Neumanns definisjon av begrepet, men som også bygger på elementer fra Foucault.
Diskurs er ”et system for frembringelse av et sett utsagn og praksiser som, ved å innskrive seg i institusjoner og fremstå som mer eller mindre normale, er virkelighetskonstruerende for sine bærere og har en viss grad av regularitet i et sett sosiale relasjoner” (Neumann 2001:18). Et forhold ved diskurs som kanskje ikke kommer like tydelig fram i Neumanns definisjon, er at diskurser, ved siden av å være virkelighetskonstruerende for sine bærere, også er med på å forme fenomenet som omtales. Eller som Foucault uttaler, diskurs er ”practises that systematically form the object of which they speak” (Foucault 1972:49 i Neumann 2001:17).
Med utgangspunkt i disse to definisjonene av diskursbegrepet, forstår jeg diskurs som en rekke regelmessige uttrykk, både i form av utsagn og handling, og i forhold til et gitt fenomen, og disse uttrykkene er forankret i visse ståsteder. Måten vi uttrykker oss i forhold til et gitt fenomen, vil bidra til å skape og forme dette fenomenet, samt at disse uttrykkene, i forhold til et fenomen, vil være virkelighetsdannende for de som målbærer dem. Med andre ord kan vi se på diskurs som et uttrykk for hvordan vi forstår/fortolker vår virkelighet i forhold til et gitt fenomen, (altså som ei avspeiling av vår forståelse). Og vi kan se på diskurs som ei påvirkningskraft i forhold til vår forståelse/fortolkning av ei gitt virkelighet (som at den er virkelighetskonstruerende for sine bærere). I følge Foucault må dette forholdet forstås dialektisk (Lindseth 2001), slik at vi ikke på den ene sida overfokuserer på diskurs som konstruksjon (diskurs som sosialt konstruerende – som påvirker vår forståelse av et gitt fenomen), eller at vi på den andre siden overfokuserer på konstruksjonen av diskurs (at vi skaper et fenomen via måten vi omtaler det på).
Diskursens posisjonerte aktører
Virkelighetsforståelsene i tilknytning til bo- og drivepliktsordninga konstrueres diskursivt av en rekke aktører. I denne oppgava har jeg satt meg som mål å avdekke hvilke virkelighetsforståelser som gjøres gjeldene i diskursen, og hvilke aktører som er bærere av disse virkelighetsforståelsene. Man kan si at når aktører er bærere av samme representasjoner (virkeligheter som ligner hverandre), så utgjør de en posisjon i diskursen (Neumann 2001). I oppgava opererer jeg med to hovedleirer innenfor diskursen – de som argumenterer mot bo- og driveplikta, og de som argumenterer for. I utgangspunktet kan man kanskje tenke seg at det vil være en enkel sak å plassere flere av aktørene inn i en av de to hovedleirene. For eksempel kan man se for seg at bo- og driveplikta forstått som et angrep mot den private eiendomsretten, ville posisjonere de passive eierne som motstandere mot bo- og drivepliktsordninga. Men skulle det bli snakk om bo- og driveplikta forstått som et middel for å bevare kulturlandskapet, ville kanskje de passive eierne posisjoneres som tilhengere av ordninga. Ifølge Jørgensen og Phillips vil det i en diskurs alltid finnes noen ferdig utpekte posisjoner som en aktør kan innta. Skulle for eksempel et barn si ”mor” og den voksne reagerer, så blir hun ”kallet inn” med en identitet som mor – som det knytter seg visse forventninger om hennes oppførsel til (Jørgensen og Phillips 1999). Sjelden vil en diskurs klare å etablere seg så totalt at der kun eksisterer én posisjon for aktørene. Ei mor vil gjerne også inneha posisjonen som kone, som venninne, etc. – posisjoner som gjør at hun kan bli fragmentert i forhold til hvordan hun skal opptre. Representasjonene plasserer ikke bare aktøren i én posisjon i diskursen, men gjerne i flere posisjoner. Det er med andre ord mulighet for at en aktør kan havne i en konflikt ved at man posisjoneres av flere motstridende representasjoner i diskursen. En posisjon som ikke er i synlig konflikt med diskursens andre posisjoner, er ifølge Jørgensen og Phillips et resultat av hegemoniske prosesser – et resultat av at alternative muligheter er blitt utelukket, og en bestemt representasjon framstår som den sanne (ibid). I forhold til min undersøkelse er det av interesse å avdekke om aktørene i bo- og drivepliktsdiskursen er bærere av motstridende representasjoner, eller om en representasjon fremstår som hegemonisk. Dette er av interesse i forhold til virkelighetsforståelser som et utgangspunkt for handlingsvalg, der spørsmålet blir om en representasjon etablerer seg som dominerende, enten ved at det ikke finnes alternative representasjoner, eller at konkurrerende representasjoner trenges vekk. Det siste innebærer en innskrenkning eller ei utkrystallisering av handlingsvalg i forhold til spørsmålet om man skal bo og drive eller ikke. Spørsmålet rundt hegemoniske representasjoner kan knyttes opp til legitimitet og makt. Da som en diskusjon
om hvordan makt utøves i konstruksjonen av en bo- og drivepliktsdiskurs, og hvilke virkelighetsforståelse som gis legitimitet i diskursen.
Legitimitet som uttrykk for samtykke
Når vi snakker om legitimitet, knyttes dette begrepet ofte opp til samtykke. Graden av samtykke, forstått som en sluttsum av hvert enkelt menneskes subjektive oppfatninger, er med på å bestemme om noe gis legitimitet eller ikke. Legitimitet knyttes da til noe som mange kjenner seg igjen i, slik som i Andras Homplands bruk av begrepet. Legitimitet handler om (…) ”dei forståelsesformer som nokså automatisk og direkte går heim hos folk flest uten at ein treng å slite så fælt for det” (Hompland 1990:35). Vi ser her at Hompland knytter legitimitet til en form for forforståelse som folk flest har. En slik forforståelse kan vi forstå med det som Ottar Brox kaller for vår allment godtatte og aktive anvendte felleskunnskap (Brox 2000). Skulle for eksempel myndighetene føre en økonomisk politikk som ekspertisen, etater, interessegrupper, media og folk flest ikke finner klok, så kan det føre til problemer for myndighetene. Myndighetene vil rett og slett miste autoritet og troverdighet – og ikke minst legitimitet for sin førte politikk. For på samme måte som myndighetenes vedtak må være lovlige, må de også kunne rettferdiggjøres i forhold til det som folk flest oppfatter som klokt, riktig og rettferdig. Problemet med å knytte legitimitet til det folk flest mener, er at det gjerne vil dreie seg om et mylder av forskjellige meninger. Folk er ulikt posisjonert til å definere verden, og alle stemmer teller ikke likt. Brox løser dette problemet ved å knytte begrepet om felleskunnskap til en dominerende representasjon av det samfunnet vi lever i, og ikke til den samlede kunnskapen i samfunnet. Dette kan forklares nærmere ved bruk av Nils Oskals begrep om ei politisk offentlighet.
Ei politisk offentlighet forstår Oskal som et felles rom hvor medlemmene av det politiske fellesskapet møtes gjennom ulike medier for å diskutere saker som er av felles interesse. Ved å gjøre det, dannes det ei felles offentlig mening om de ulike sakene (Oskal 2003). Premisset for ei felles offentlig mening er at den er kommet i stand gjennom ei offentlig meningsutveksling. Å snakke om offentlighet som bare ei offentlighet, blir ofte misvisende, da det gjerne er snakk om mange forskjellige offentligheter. Når Oskal likevel bruker dette begrepet, gjør han med utgangspunkt i en forståelse om at ei politisk offentlighet eksisterer gjennom at media har en interaksjon seg imellom, der det som tas opp i avisene, gjerne tas opp i radioen og på TV og omvendt. Dermed vil de ulike offentlighetene utvikle en viss
autonomi samt en egen diskurs med en felles problemforståelse og argumentasjon. De ulike offentlighetene kan også være konkurrerende, og diskurser fra noen offentligheter kan få en hegemonisk status som gjør at andre offentligheter blir mer usynlig. Selv om ei politisk offentlighet skaper offentlige meninger og overbevisninger, så fatter de sjølsagt ikke offentlige vedtak. Ei politisk offentlighet er likevel ikke uten betydning da vedtak som myndighetene fatter, må kunne begrunnes og forsvares innfor den politiske offentligheta (ibid).
I forhold til problematikken i oppgava mi, er det interessante å se hvordan den politiske offentligheta kan øve innflytelse på offentlige myndigheters beslutninger. Et eksempel på dette er en bopliktssak fra Froland kommune på Sørlandet. Ei 10 år gammel jente arvet en gård da faren hennes døde i ei ulykke. Hennes søknad om fritak fra boplikta ble ikke innvilget blant annet fordi kommunestyret mente at det er viktig å opprettholde bosetningen i dette området. Saken fikk bred dekning i media med fokus på det urimelige i kommunens vedtak.
En FrP-representant fra Froland kommune valgte å ta opp saken i Stortingets spørretime, og da landbruksminister Lars Sponheim skrev et brev til kommunen der han gav uttrykk for at jenta burde få utsettelse fra boplikta fram til hun ble 18 år, ble saken på nytt tatt opp i kommunestyret. Kommunestyret gjorde helomvending, og det nye vedtaket var i tråd med landbruksministerens anbefaling. I et intervju med Agderposten gir mora til 10-åringen media æren for at jenta til slutt fikk fritak, og hun trekker fram all den støtten de har fått: ”Faktisk er hele landet med meg, mer eller mindre. Jeg har bare fått positive tilbakemeldinger”
(Agderposten 4. november 2004). Denne saken fungerer som en god illustrasjon på at myndighetenes vedtak mangler legitimitet når det ikke er i takt med den dominerende offentlige meninga. I etterkant av kommunens helomvending gir ordføreren uttrykk for at vedtaket er imot hans og politikernes vilje, og at kommunene i denne saken føler seg umyndiggjort (NRK.no 12. november 2004). Hadde lokalpolitikerne klart å argumentere for sitt syn og forme den offentlige virkelighetsforståelsen, og slik sett dannet et større legitimitetsgrunnlag for deres beslutning, hadde kanskje utfallet av saken blitt en annen. Det som vanskeliggjør dette for kommunen, er at de i mindre grad vil klare å appellere til våre følelser, enn det enkeltaktører vil klare, og dette minsker kommunens mulighet til å forme den offentlige virkelighetsforståelsen.
Oskal argumenterer for at ei velfungerende politisk offentlighet forutsetter ei samfunnsform der det skilles mellom privat og offentlig sfære (Oskal 2003). Han beskriver privatiseringa av
det offentlige rommet som ei sentimentalisering av dette rommet: ”Sentimentalisering av det offentlige rommet går ut på at intimsfæren skyves inn i offentligheten. (…) Offentlighetens øyne rettes mot stemninger og emosjoner, samtidig som situasjonen og sakens innhold som emosjonene er en reaksjon på, skyves ut av synsfeltet. (…) Sentimentalisering av det offentlige rommet og intimitetstyranniet forhindrer saksorientering, kritiske undersøkelser og prinsipielle vurderinger. Den offentlige samtalen forfaller til en øvelse i kulten rundt berørthet” (ibid:22). Som vi nettopp har sett, og senere skal se i denne oppgava, er det offentlige rommet i forhold til bo- og drivepliktsproblematikken på mange måter sentimentalisert ved at det i stor grad fokuseres på enkeltpersoners ”plager” ved å bli utsatt for bo- og driveplikt. En situasjon der myndighetenes vedtak ikke gis legitimitet med mindre de er i tråd med den dominerende offentlige meninga, synliggjør betydningen av det å vinne kampen om den offentlige meninga, og på den måten legge til rette for at ens egne interesser, er sammenfallende med det folk flest finner klokt, riktig og rettferdig. Dette fører meg over til maktaspektet ved diskurser.
Diskursens iboende maktdimensjon
Når vi snakker om diskurs, er det gjerne nærliggende å snakke om makt. Utgangspunktet i denne oppgava er at diskurser er virkelighetskonstruerende for aktører gjennom måten man definerer og omtaler et fenomen på. I og med at en diskurs har en virkelighetsproduserende funksjon, innebærer dette gjerne at det vil være en kamp mellom ulike representasjoner om hvilken representasjon som skal være den dominerende. Denne kampen om å etablere en representasjon som dominerende, vil nødvendigvis involvere utøvelsen av makt. En diskurs lever ikke i kraft av seg selv, men er avhengig av at noen etablerer og holder diskursens representasjoner i live. Utøvelsen av makt blir således et spørsmål om hvem som evner å styre og kontrollere diskursens representasjoner. Ulike aktører rår over ulike maktressurser, og spørsmålet om hvem som evner å forme diskursens representasjoner, blir derfor også et spørsmål om hva det er som gir aktører makt til å styre og kontrollere diskursen.
Makt har vært gjenstand for teoretisk refleksjon i mange hundre år uten at det har ført til ei felles enighet om begrepet. En viktig årsak til at det finnes så mange forskjellige teorier om makt, og at de fleste forsøkene på å definere makt er kontroversielle, skyldes at makt som fenomen er så variert (Engelstad 2005a). I de forskjellige definisjonene av makt kan man likevel se en antydning til en felles kjerne, nemlig det at A påvirker B på en måte som ikke er
i samsvar med Bs interesser (Neumann 2001). Denne felles kjernen tar utgangspunkt i at makt kan knyttes til relasjonen mellom A og B, der makt er en egenskap ved relasjonen mellom A og B. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig å knytte makt kun til relasjonen mellom A og B. Man må også se nærmere på hva det er i relasjonen mellom A og B som gjør det mulig for A å påvirke B. Engelstad knytter dette til en modell for handling: ”Når aktører handler, søker de (i) å nå noen mål. De benytter seg av (ii) et sett av kunnskaper om og oppfatninger av hvordan verden er. Når de handler, gjør de det ved hjelp av (iii) ressursene de har til disposisjon, og de gjør det innenfor (iv) settet av mulighetene som omgivelsene byr på”
(Engelstad 2005a:20). La meg knytte dette til historia om den 10-årige jenta som ble pålagt boplikt. Utgangspunktet til denne familiens sak er at det er umulig for henne å oppfylle den pålagte boplikta først og fremst på grunn av hennes lave alder. Alternativet blir å selge gården, noe de ikke er interessert i ettersom jenta har arvet gården etter faren. For at hun skal kunne beholde gården, må hun derfor få utsettelse eller fritak fra boplikta. Dette er familiens målsetting. Den kanskje viktigste ressursen denne familien har til disposisjon for å oppnå det de ønsker, er jentas fortelling om en arv fra hennes avdøde far, og det urimelige i å kreve boplikt fra en 10-åring. Rammene rundt hennes historie er såpass spesielle at media griper fatt i den, og med medias hjelp får familien satt sin sak på den politiske dagsordenen. Det offentlige søkelyset resulterer i bred støtte for familiens sak, og det ender med at landbruksministeren skriver et brev til de lokale myndighetene med mer eller mindre instruks om å endre vedtaket, noe som i utgangspunktet ikke er i tråd med kommunens interesse. 10- åringens sak er av en slik art at hun har mulighet til å spille på følelser. Hennes sak evner å (følelsesmessig) bevege andre aktører, og slik sett mobiliserer denne familien støtte for sine interesser. Dette er ressurser som gir familien et maktmessig overtak i relasjonen mellom familien og kommunen. I utgangspunktet skulle kommunen være i en slik posisjon at de, med støttepunkt i det faktum at de både har jussen på si side, og det at de sitter i en styringsposisjon, skulle kunne ha makt over familien og derfor kunne kontrollere familiens handlinger. Saken synliggjør sammenhengen mellom makt og legitimitet – det at effektiv makt er avhengig av legitimitet. Makt uten legitimitet gjør at (…) den som vil utfordre en maktutøver, kan gjøre det ved å utfordre hennes eller hans legitimitet, og prøve å undergrave eller innsnevre den” (Engelstad 2005a:54).
En annen kilde til makt finner vi i kunnskap. Vi kan knytte dette til noe så hverdagslig som poteten. ”Folk flest” i Norge har i lang tid hatt et uproblematisk og positivt forhold til poteten.
Vi er vokst opp med en forståelse om at poteten er en sunn grønnsak, og at en middag først
blir en middag når det serveres potet ved siden av. Etter at kostholdseksperten Fedon Lindberg kom inn på banen, har vi blitt nødt til å revurdere vår oppfatning av poteten som kilde et sundt liv. Potet blir nå av mange sett på som en karbohydratbombe som langt på vei ikke representerer det sunne liv, og etter Lindbergs sunnhetsdiskurs så har ikke poteten lenger sin sjølsagte plass på det norske middagsbordet. Dette eksemplet viser at Lindberg, på grunn av sin posisjon som kostholdsekspert, kan tale med bemyndigelse, at han har mulighet til å tale med tyngde. Hans kunnskap, og andres mangel på det, gir han et maktmessig overtak fordi han i kraft av sin posisjon har definisjonsmakt og kan levere argumenter med større gjennomslagskraft enn aktører som mangler en slik posisjon. Og Lindbergs kunnskap om kosthold former andre aktørers forståelse av potet og bidrar til at mange velger å kutte ned på inntaket av potet. Dette er et eksempel på at kunnskap (…) bidrar til å påvirke og endre de tenkemåter som finnes. I denne forstand er det et indre forhold mellom kunnskap og makt”
(Engelstad 2005b).
Makt dreier seg ikke bare om muligheta til tale med bemyndigelse. Det handler også om muligheta til å bestemme hvilken kunnskap som er gyldig (som ”sanne” beskrivelser av virkeligheta), og videre hvilken kunnskap som skal legges til grunn når problemer skal løses og beslutninger fattes (Mathisen 2003). Å ha kontroll over kunnskapen, er viktig sett i lys av at vi lever i ei tid hvor det er mindre legitimt å styre ved å befale enn det kanskje har vært tidligere. Folk vil ikke uten videre akseptere enhver ordre, men vil ha begrunnelse for de vedtak som angår dem (ibid). Ikke bare må man ha begrunnelser, de må også være nære og klare. Vedtak tatt med utgangspunkt i kunnskap som vi anser som foreldet, for eksempel behandling av pasienter ved bruk av lobotomi, vil neppe bli godtatt i dag. Ser vi dette i forhold til bo- og drivepliktsproblematikken vil det, for myndighetene for eksempel, være viktig at de både klarer å synliggjøre begrunnelsene for bo- og drivepliktsordninga og knytte begrunnelsene til forhold ved dagens samfunn, slik at eierne som de forsøker å styre, skjønner hvorfor de styres.
Makt i tilknytning til diskurs er ei kontekstuell form for makt. Hva en diskurs handler om, hva som er dens saksfelt, vil nødvendigvis også definere en aktørs stemme ut eller inn. For eksempel vil en diskusjon om bo- og drivepliktreguleringa sett i forhold til spørsmålet om verdifastsetting (i forhold til pris) av landsbrukseiendommer legitimere eiendomsmegleres tilstedeværelse i debatten. Men skulle diskusjonen handle om reint landbruksfaglige spørsmål, ville eiendomsmegleres tilstedeværelse ikke være like legitim. Et effektivt maktmiddel vil
dermed være å innskrenke en aktørs spillerom, for eksempel i form av å vri diskursen slik at det ikke finnes en posisjon for henne i diskursen, og slik sett svekke legitimeringsgrunnlaget for hennes argumenter. Forskjellige bærere av diskursen råder med andre ord over forskjellige maktressurser, og konteksten er med på å bestemme grunnlaget for en aktørs (legitime) makt.
Nå har jeg redegjort for min forståelse av diskursbegrepet, og jeg har vist betydningen av makt og legitimitet i den politiske offentligheta, og således begrepenes sentrale funksjon når det gjelder konstruksjon av diskurser. Det er derfor på tide å komme med ei presisering av oppgavas problemstillinger.
Oppgavas problemstillinger
I kapittel 1 viste jeg at vi har å gjøre med ei liberal praktisering av bo- og drivepliktsbestemmelsen, der flertallet av dem som søker om fritak fra eller utsettelse av bo- og driveplikta får dette innvilget. Den overordnede problemstillinga i oppgava er derfor:
Når vi har vedtatte samfunnsmål om et aktivt eierskap til landbrukseiendommer og en styrket bosetting i distriktet, hvorfor vinner likevel de passive eiernes interesser om å eie landbrukseiendommer fram på bekostning av disse målsettingene?
Med det utgangspunkt at diskurser både har en virkelighetskonstruerende funksjon og står som representasjoner av virkeligheta, mener jeg at det vil være hensiktsmessig å gå nærmere inn i diskursen om bo og driveplikta, for på den måten å avdekke de ulike aktørenes virkelighetsforståelser av denne lovbestemmelsen. Å fokusere på virkelighetsforståelsene, er av betydning da disse kan settes i sammenheng med handlingsbetingelsene for aktørenes valg om å ”støtte opp om” et passivt eller et aktivt eierskap til landbrukseiendommer. Dette utløser følgende problemstilling:
Hvilke virkelighetsforståelser gjøres gjeldende i bo- og drivepliktsdiskursen, og hvilke aktører målbærer disse virkelighetsforståelsene?
I og med at våre virkelighetsforståelser legger føringer for våre handlinger, vil det ikke være tilstrekkelig å bare fokusere på de ulike virkelighetsforståelsene som inngår i diskursen. Det trengs også en analyse av om noen av disse virkelighetsforståelsene er dominerende og på den
måten trenger vekk alternative handlingsvalg. Det er en grunn til at noen beskrivelser og forståelser av virkeligheta blir stående som de dominerende. Forklaringer på dette mener jeg langt på vei ligger i samspillet mellom legitimitet og makt, og ulike aktørers evne til å mobilisere ressurser som bidrar til at de får gjennomslag for sine virkelighetsforståelser. Den neste problemstillinga blir derfor:
Hvilke virkelighetsforståelser gis legitimitet i bo- og drivepliktsdiskursen, og i hvilke sammenhenger gis de legitimitet?
Seljord kommune i Vest-Telemark er nedslagsfeltet for denne undersøkelsen, men bo- og drivepliktsproblematikken er på ingen måte avgrenset til dette geografiske området. De problemstillingene jeg reiser her, vil være av relevans for landet som helhet. Jeg bruker derfor empiriske eksempler også fra andre steder enn Seljord.
3. METODISKE BETRAKTNINGER
Innledning
Innenfor den samfunnsvitenskapelige fagtradisjonen blir metode fortstått som et redskap eller en framgangsmåte brukt i produksjonen av data, som igjen skal bidra til å belyse problemstillinga (Blaikie 1997). Når vi sier produksjon av data, så innebærer dette at data skapes av forskeren gjennom en fortolkende prosess, ved at forskeren går inn og deltar i de prosessene som skal studeres, og i tillegg stiller seg utenfor for å velge ut, kategorisere og analysere de erfaringene som gjøres (Paulgaard 1997). Data står med andre ord ikke i et entydig forhold til det det refererer til, som ei avspeiling av virkeligheta. Data skapes og bearbeides, og gjennom denne bearbeidinga framhever forskeren noen trekk ved det observerte samfunnet og overser andre. Slik sett kan man i tråd med Cato Wadels perspektiv, si at samfunnsvitenskapene konstruerer virkeligheta (Fossåskaret 1997). I dette kapittelet vil jeg gi en nærmere redegjørelse for den delen av forskningsprosessen som har med produksjon av data å gjøre, nærmere bestemt hvilken metode jeg har valgt. Jeg vil komme inn på hvem og hva som er kildene for det empiriske materialet, og jeg vil ta opp problemer i tilknytning til dataproduksjonen.
Valget av metode
For å få en nærmere innsikt i bo- og drivepliktsproblematikken, har jeg i hovedsak valgt å gjøre en analyse av offentlig diskurs og å gjøre feltarbeid med vekt på kvalitative intervju.
Grunnen til at jeg valgte akkurat denne metoden, kan i hovedsak summeres opp i tre forhold:
Metodens anvendelighet i forhold til problemstillingene, metodens formål og metodens iboende fleksibilitet.
Etter at jeg hadde gjort mine første undersøkelser rundt håndteringa av bo- og driveplikta satt jeg igjen med et datamateriale som ville ha passet godt til en kvantitativ undersøkelse, der målet blant annet er å undersøke ”(…) fenomenets utbredelse, mengde og omfang”
(Fossaskåret 1997:13). Dette datamaterialet sa meg noe om hvor mange bo- og drivepliktssaker som hadde blitt behandlet, og hvor mange av disse søknadene som hadde blitt innvilget eller avslått. Dette datamaterialet var nyttig i den forstand at det sa meg noe om bo-
og drivepliktas utbredelse, nærmere bestemt hvordan bo- og drivepliktssaker blir håndtert.
Antallet søknader om fritak fra bo- og driveplikta som innvilges, versus søknader som blir avslått, gjorde det mulig for meg å trekke noen slutninger om bo- og drivepliktas omfang. I forhold til hovedmålsettingen med oppgava, som er å finne ut hvorfor de passive eiernes interesser vinner fram på bekostning av samfunnsinteressene, er et slikt datamateriale ikke tilstrekkelig. Jeg hadde derfor behov for et datamateriale som sier noe om ”(…) meningsdimensjoner ved sosiale fenomener; deres karakter, beskaffenhet” (ibid). Et datamateriale av kvalitativ art vil derfor være mer hensiktsmessig i forhold til de spørsmålene jeg stiller. Ved å ta i bruk det kvalitative intervjuet som metode, mener jeg at det vil gjøre det mulig for meg å identifisere hva som ligger bak håndteringa av bo- og driveplikta, og på den måten oppnå en dypere forståelse av fenomenet.
Den andre grunnen til at jeg valgte kvalitative intervju som metode, ligger i metodens formål, som er ”(…) at fremskaffe et empirisk materiale, der består af den interviewedes egne beskrivelser/fremstillinger af sig selv og den livsverden, som han må forholde sig til” (Fog 1994:14). For å få belyst de spørsmålene jeg stiller i oppgava mener jeg det er viktig å snakke med de aktørene som på ulike områder blir berørt av bo- og drivepliktsbestemmelsen, og i denne sammenhengen er det for meg et poeng at disse aktørene får fortelle om sine virkelighetsforståelser med sine egne ord. Dette innebærer at jeg, som forsker, ikke er
”opptatt av å få intervjukandidaten til å plassere sin virkelighet i våre kategorier”
(Lotherington 1990:1). Det var derfor uaktuelt for meg å ta i bruk standardiserte spørreskjema, hvor både spørsmål og svaralternativ på forhånd var definert av meg. Det intervjuopplegget jeg tok i bruk, er i liten grad preget av strukturering, noe som innebærer at jeg har ikke har stilt nøyaktig de samme spørsmålene i nøyaktig samme rekkefølge til informantene. Det jeg konsentrerte meg om, var at jeg fikk diskutere sentrale temaer i tilknytning til bo- og driveplikta med de ulike informantene. Jeg hadde derfor med meg en intervju-temaguide på intervjuene (se vedlegg7), slik at jeg kunne ha kontroll med at de ønskede temaene faktisk ble diskutert.
Noe av styrken til det kvalitative intervjuet mener jeg ligger i intervjuets form – intervjuet som samtale. En samtale er noe løsere i si form ved at den ikke trenger å bli bundet opp og styrt av forskeren, og dette åpner opp for en rekke spontane prosesser som kan få fram
7 Intervjuguiden er blitt rekonstruert i etterkant av feltarbeidet da originalen ble borte i forbindelse med tyveri av min bærbare pc.
fortellinger som muligens ikke ville ha kommet fram i et intervju med et stramt opplegg. Det kvalitative intervjuet åpner også opp for å ta i bruk ny kunnskap som kommer fram underveis i forskningsprosessen. Min erfaring fra feltarbeidet er at det allerede under det første intervjuet kom fram momenter som jeg på forhånd ikke hadde tenkt på. Denne nyervervede kunnskapen kunne jeg da ta med meg til de neste intervjuene og spille videre på den der. Jette Fog peker på at den fleksible forma det kvalitative intervjuet har, gjør at man underveis i intervjuet har mulighet til å analysere det informanten forteller (Fog 1998). Dette ikke-skillet mellom intervju- og analysefasen gjør at forskeren under intervjuet kan ”(…) konfrontere interviewpersonen med sin forståelse – og får forståelsen af- eller bekræftet” (ibid:13).
Muligheta for direkte tilbakemelding på ens egen forståelse der og da, gjør at man kan rydde unna eventuelle misforståelser, og slik sett får en kvalitetssikring av ens eget datamateriale. Et hovedpoeng ved det kvalitative forskningsintervjuet er at det empiriske materialet blir produsert gjennom samtalen, der det er et samspill hvor både forsker og informant er sender og mottaker. Det stilles med andre ord ikke krav om at forskeren skal være en passiv lytter, men åpner derimot opp for at man kan gå inn i intervjuet som en aktiv deltaker. I følge Steinar Kvale er det ”(…) den menneskelige interaksjonen i intervjuet som produserer vitenskapelig kunnskap” (Kvale 2001:28). Samtalen fungerer med andre ord som et redskap i datainnsamlinga.
Datainnsamlinga
For meg startet ikke datainnsamlinga da jeg i februar 2002 gjennomførte mitt første intervju i Vest-Telemark. Den har foregått over en lengre periode og kan ikke avgrenses kun til det tidsrommet jeg var på feltarbeid. Årsaken til dette er de forskjellige kildene jeg har tatt i bruk i arbeidet med å forstå prosessene rundt bo- og drivepliktsproblematikken. I tillegg til at jeg har intervjuet aktører med kunnskap til bo- og driveplikta, har jeg også tilegnet meg kunnskap om dette ved å følge med i media, lese om det i fagbøker og i offentlige dokumenter, snakke om tematikken med andre som har erfaringer fra dette området, og gjennom egne erfaringer ved at min familie eier et småbruk. Mitt datamateriale er med andre ord satt sammen av informasjon fra mange ulike kilder. Dette mener jeg er en styrke ved datamaterialet da det gjenspeiler en problematikk som på mange måter er preget av et sammensurium av ulike meninger, synsinger og erfaringer. Utfordringa i oppgava i så henseende er å være tydelig på hvem det er som sier/mener hva, og hvor informasjonen kommer fra.
Før jeg dro til Vest-Telemark, hadde jeg bestemt meg for at jeg ville intervjue bønder, passive eiere, jordbrukssjefen i Seljord kommune, representanter for bøndenes interesseorganisasjoner og lederen for Småbrukprosjektet i regi av Vest-Telemark Næringsutvikling. Disse representantene8 ble valgt ut fordi jeg mener at de alle sammen har ei rolle i forhold til bo- og drivepliktsbestemmelsen og dens konsekvenser. Bøndene representerer de aktive eierne, de som har valgt å bli i igjen i bygda og i næringa, og som på flere områder berøres av et passivt eierskap. De er berørte fordi et passivt eierskap bidrar til et redusert landbruksmiljø for bøndene. Tomme hus gjør at man har færre naboer rundt seg, og i ytterste konsekvens kan en nedgang i folketallet få en negativ innvirkning på infrastrukturen i kommunen. Mange bønder leier jord av passive eiere og er driftsmessig avhengige av denne jorda. Jordleie skaper en usikker situasjon i forhold til planlegging av framtidig drift da man ikke selv har full kontroll over jorda. Bøndene er også interessante fordi det ikke er usannsynlig at bøndene og deres familie en gang i framtida vil bli passive eiere, akkurat som mange av dagens passive eiere har sin bakgrunn fra en aktiv bondefamilie. De passive eierne ble valgt fordi det er de som ikke bor på landbrukseiendommene, og som dermed representerer ei ”uønsket” gruppe i forhold til målsettinga om fast bosetting og lokalt eierskap. Jordbrukssjefen ønsket jeg å intervjue fordi det er hun i kommunen som til daglig jobber med bo- og drivepliktssakene.
Hun har kontakt med de som søker om fritak fra bestemmelsen, og hun har kontakt med politikerne, som er de som tar den endelige beslutningen i behandlinga av bo- og drivepliktssaker. I tillegg til disse aktørene har jordbrukssjefen også kontakt med de lokale bøndene. En av bøndenes interesseorganisasjoner, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, ble valgt fordi de er en aktør som deltar aktivt i den offentlige debatten rundt bo- og driveplikta. De ble også valgt ut fra sin posisjon som politisk aktør når det gjelder landbrukspolitiske spørsmål, både på statlig og kommunalt nivå. Småbrukprosjektet i Vest-Telemark ønsket jeg å snakke med i og med at dette prosjektet har som mål å få økt bosetting i regionen gjennom ny bosetting på bruk uten fast bosetting. Prosjektets målsetting om et aktivt eierskap er i stor grad sammenfallende med bo- og drivepliktsbestemmelsens formål, og i forbindelse med dette ønsket jeg å høre om deres erfaringer med dette arbeidet.
8I oppgava har jeg valgt å anonymisere de informantene som ikke vil kunne kjennes igjen i kraft av sine
stillinger, ved å endre navnene deres. Dette har jeg gjort fordi en av informantene uttrykte bekymring for å kunne bli identifisert i oppgava. Anonymiseringa har ingen betydning for oppgava. Det viktigste er ikke å vite nøyaktig hvem disse personene er. Det relevante er hvilken interesse de ulike informantene representerer.
Vest-Telemark Næringsutvikling har kartlagt de fleste eierne av bruk i regionen som står uten fast bosetting. Dette arkivet fikk jeg tilgang til, og slik kom jeg i kontakt med de passive eierne. Flertallet av disse eierne bor i Sør- Norge, og jeg valgte å ta kontakt med de som bor i Oslo-området. Dette ut i fra praktiske hensyn, da det ville være lettere for meg å gjennomføre intervjuene innenfor ett og samme geografisk område. Jeg skrev først et brev til disse eierne, deretter tok jeg kontakt med dem per telefon for å høre om de var interesserte i å la seg intervjue. Dette resulterte i at jeg fikk napp hos fem passive eiere som var villige til å la seg intervjue. Jeg visste svært lite om informantene jeg skulle møte. Jeg hadde dermed ingen mulighet til å kontrollere at jeg fikk en spredning blant informantene, for eksempel når det gjaldt alder. De jeg har intervjuet, er derfor godt voksne folk, der den yngste er 45 og den eldste 89 år. Når det gjelder alderen til informantene, så er det ikke uten grunn at jeg endte opp med å intervjue passive eiere som er eldre. Flertallet av de passive eierne i Seljord kommune er eldre. Datamaterialet som jeg har fått av Vest-Telemark Næringsutvikling i etterkant av feltarbeidet, viser at flertallet av de passive eierne er i 60-årene. Man kan likevel stille spørsmål om hvilken betydning den forholdsvis høge alderen har å si for det datamaterialet jeg sitter igjen med. Vil yngre eiere ha en annen forståelse av det å eie og av bo- og driveplikta, samt ha ei annen erfaring med bo- og drivepliktsproblematikken enn eldre eiere? Dette er det vanskelig å si noe bestemt om, men man kan kanskje tenke seg at årsakene til ikke å bo og drive og heller ikke selge, vil være forskjellige hos yngre passive eiere enn hos eldre. Da tenker jeg spesielt på det med tilknytning til bruket. Det vil antakeligvis være en høgere andel av yngre passive eiere som aldri har bodd fast på eiendommen, og som dermed vil ha en annen type tilknytning, en svakere tilknytning, til bruket, enn eiere som har vokst opp på bruket, og som har erfaring med landbruksdrift. Jeg kan derfor ikke si noe om de yngre passive eiernes erfaringer med bo- og driveplikta, rett og slett fordi jeg ikke har noe datamateriale på dette feltet.
Denne erkjennelsen fører meg over til neste spørsmål. Kan man ut fra de passive og aktive eierne jeg har intervjuet, si noe om alle de passive og aktive eierne i landet? Ifølge Lila Abu- Lughod skal man være forsiktig med å generalisere på bakgrunn av noen individer sine erfaringer (Abu-Lughod 1991). Man står da i fare for å viske ut forskjeller mellom aktørene slik at man skaper ei likhet som ikke nødvendigvis er der. Det som gjelder, for eksempel, for en passiv eier fra Seljord, vil ikke nødvendigvis gjelde for en passiv eier fra en annen del av landet. Jeg gjør derfor ikke krav på noen absolutt representativitet i denne undersøkelsen, men mener likevel at vi, ut fra disse spesifikke aktørenes fortellinger og forståelser kan trekke ut
