Opptak på kommunallinjen

(1)

(2)

NORGES KOMMUNAL- OG SOSIALHØGSKOLE

Opptak på kommunallinjen

Norges kommunal- og sosialhøgskole tar opp nye studenter på kommunallinjen høs- ten 1980. Søknadsfrist 1. mai 1980.

OPPTAK TIL GRUNNUTDANNINGEN

Søkere må være minst 19 år og ha eksamen artium eller tilsvarende utdanning, men det kan dispenseres fra dette kravet for søkere som har annen høvelig utdanning og god praksis. Studenter som tar eksamen artium våren 1980, kan søke på grunnlag av standpunktkarakterer.

Utdanningen er 3-årig, og består av en økonomisk/administrativ studieretning og en studieretning i helse- og sykehusadministrasjon. Den er delt opp i en 2-årig grunnut- danning, som i hovedsak er lik for begge studieretningene, og en 1-årig spesialutdan- ning i henholdsvis økonomi /administrasjon og helse- og sykehusadministrasjon.

Grunnutdanningen tilsvarer utdanningen ved distriktshøgskolene når det gjelder faglig nivå. I spesialutdanningen gis et videregående utdanningstilbud som er innrettet mot ulike typer av oppgaver og stillinger i lokalforvaltningen.

Utdanningen tar sikte på A utdanne tjenestemenn til saksbehandlere og lederstillinger i den kommunale og fylkeskommunale forvaltning og i helse- og sykehussektoren.

OPPTAK TIL SPESIALUTDANNINGEN I HELSE- OG SYKEHUSADMINISTRASJON Til den 1-årige spesialutdanningen i helse- og sykehusad mi nistrasjon som nevnt ovenfor, tas det også inn søkere som ikke har gjennomgått grunnutdanningen. Følgende kan søke om opptak til denne spesialutdanningen:

1. Kommunalkandidater med eksamen etter den gamle studieordningen ved kommunallinjen.

2. Kandidater fra distriktshøgskolenes offentlig/administrative og økonomisk/administrative studieretninger eller annen akademisk bakgrunn.

3. Personer med praktisk yrkeserfaring fra administrative stillinger i helse- og sykehusadministrasjon og annet arbeid i sykehus og helseinstitusjoner, som øko- nomisjefer, saksbehandlere o.l. Også andre interesserte med utdanning i helse- og sosialfag og erfaring fra ledende stillinger i institusjoner kan søke.

OPPTAK TIL SPESIALUTDANNINGEN I ØKONOMI/ADMINISTRASJON

Til den 1-årige utdanningen i økonomi/administrasjon som nevnt ovenfor, tas det også inn søkere som ikke har gjennomgått grunnutdanningen. Følgende kan søke om opptak til denne spesialutdanningen:

1. Kommunalkandidater med eksamen etter den gamle studieordningen ved kommunallinjen.

2. Kandidater fra distriktshøgskolenes offentlig/administrative og økonomisk/administrative studieretninger

3. Andre personer med spesielle forutsetninger for spesialutdanningen, f.eks. kontor- sjefer, etatsjefer og saksbehandlere med lengre praksis fra kommunal forvaltning.

Undervisningen tar til 1. september 1980.

Søknadsskjema og plan

for undervisningen ved kommunallinjen fås fritt tilsendt ved henvendelse til NORGES KOMMUNAL- OG SOSIALHØGSKOLE,

Postboks 263, Økern, Oslo 5.

Telefon (02) 22 07 00.

(3)

1906

SOSIALOKONOMEN

Redaksjon:

Nr. 3. 1980 årgang 34

Svein Gjedrem Michael Hoel Arne Jon Isachsen Morten Reymert

•

Redaksjonsutvalg:

Tormod Andreassen Finn Anonsen Jarle Bergo Kristen Knudsen Knut Arild Larsen Jorn Rattsø Henning Strand Steinar Strøm Arild Sæther Aina Uhde Per Halvor Vale Stein Østre

SOSIALOKONOMEN ISSN 0038-1624 Utgitt av

Norske Sosialøkonomers Forening

Formann:

Leif Asbjørn Nygaard

•

LEDER

Oljevirksomheten 3

AKTUELLE KOMMENTARER FRITZ C. HOLTE:

Sosialøkonomi i den videregående skolen 4 KÅRE P. HAGEN:

Renteutvalgets innstilling 8

ARTIKLER ERLING EIDE:

Aktuelle spørsmål i norsk oljepolitikk

i lys av økonomisk teori 12

ASBJØRN RØDSETH:

Har eit lånefinansiert budsjettunderskott

ein ekspansiv verknad på etterspørselen? 19 AGNAR SANDMO:

Hvilken holdning bør offentlige

myndigheter ha til risiko? 25

DEBATT 32

BOKANMELDELSER 33

Utkommer med 10 nummer pr. år, den 15. hver måned unntatt juli og august

•

Sekretariat:

Storgt. 26 IV OSLO 1

Telefon 20 22 64

Abonnementpris kr. 115.—

pr. år. Enkeltnummer kr. 13,—

ANNONSEPRISER* (EKSKL. MOMS):

1/1 Side 1 325,—

3/4 side 1 050,—

1/2 side 700,—

1/3 side 500,—

1/4 side 400,—

Farvetillegg: kr. 600,— pr. ekstra farve.

Tillegg for utfallende format: 10%

Bilagspriser oppgis på forespørsel.

Prisene er eksklusive klisjearbeid.

Tidsfrist: Innen 5. i utgivelsesmåneden.

Klisjeraster: Omslag 40 linjer.

Innmat 48 linjer.

Omslag: 154 gr. kunsttrykk.

Innmat: 90 gr. Silverstar.

Trykt i offsett.

Reklametrykk As, Bergen

(4)

NORSKE SOSIALØKONOMERS FORENING ARRANGERER KURS OM

«Bedrifter ï omstilling:

Planlegging og budsjettering i en informasjonsrik og omskiftelig verden..

Hensikten med kurset er å

- belyse hvordan bedrifter og næringsorganisasjoner innretter seg i en informasjonsrik og omskiftelig verden,

- vise hvordan moderne edb-baserte data- og modellbanker kan nyttes og vurderes, - gå konkret inn på omstillingsproblemer som norsk næringsliv i dag står overfor,

- belyse hvordan bedrifter kan styre og styrer sin økonomi gjennom planlegging og budsjettering.

PROGRAM:

MANDAG:

Næringslivets bruk av makro-okonomisk og annen informasjon i planleggings- og beslut- ningsprosessen

- Cand. oecon. Finn Anonsen, Norges Industrifor- bund.

- Sjefsokonom Jan-Erik Korsæth, Norsk Hydro A/S.

- Siviløkonom Stein H. Øvrebo, Leif Høegh & Co.

A/S.

Bedriftene, omstillingen og styringen.

- Adm. direktør Harald Henriksen, Den Norske Industribank A/S.

Hvordan kan bedriftene ha nytte av den sentrale planleggingen

- Cand.oecon. Olav Magnussen, Norconsult A/S.

Bedriftene og bankene

- Banksjef Jarl Whist, Kreditkassen.

Kilder til informasjon Bedrift under omstilling.

- Sjeføkonom Tormod Andreassen, Kreditkassen. - økonomidirektør Arvid Bjørnstad, Viking-Askim EDB-baserte data-banker tilknyttet modell- A/S.

muligheter

- Prosjektleder Jon Solheim, Norges Bank.

The DRIdata-bank and models

- Senior consultant Jim Russel, Data Resources Inc. (DRI).

TIRSDAG:

Bransjeanalyser - Analyseopplegg og metodikk - Forskningsjef Einar Hope, Senter for anvendt

forskning - NHH.

Praktisk bruk av bransjetall.

- Adm. direktør Oddvar Eikeri, Produksjonsteknisk Forskningsinstitutt.

ONSDAG:

Bedriftsøkonomisk styring gjennom planleg- ging og budsjettering

- Hovedlærer Jon Lundesgaard, Bedriftsøko- nomisk Institutt.

EDB-modeller og modellspråk for utarbeiding av bedriftsbudsjetter.

- Siviløkonom Finn W. Strand, TEAMCO.

Hva bor avklares gjennom planlegging og bud- sjettering.

- Adm. direktør Kåre Moe, Norgas A/S.

Strategisk planlegging i et sammensatt foretak.

- Planleggingsjef Harald Liland, Elkem- Spigerverket A/S.

Kurset holdes på Vestlia Høyfjellshotell, Geilo, i tiden 21.-23. april.

Kursavgiften er kr. 1 500 for medlemmer av NSF, og kr. 1 600 for ikke-medlemmer.

Avgiften er eksklusive reise og opphold.

Påmelding innen 11. april.

Nærmere opplysninger - med detaljert programoversikt - fås ved henvendelse til foreningens sekretariat, Storgt. 26, Oslo 1

Telefon 02-20 22 64.

2 Sosialokonomen nr. 3 1980

(5)

Oljevirksomheten

Regjeringen har nylig lagt fram en stortingsmelding om oljevirk- somheten i Nordsjøen (St. meld.

nr. 53, 1979180, «Om virksomheten på den norske kontinentalsokkel»).

Meldingen behandler i hovedsak konsesjons-, utbyggings- og avset- ningspolitikken. Derimot gis det ingen mer helhetlig analyse av pe- troleumsvirksomhetens plass i den norske økonomien. En slik analyse blir lovet i en framtidig stortings- melding.

I meldingen legges det opp til en oljeutvinning av størrelsesorden 90 mill. tonn fra ca. 1990. En del momenter av betydning for valg av omfang av utvinningen er gitt meldingen. Disse momentene er imidlertid stort sett av den gener- elle typen «virkningen på den sam- lede norske økonomi», «energisi- tuasjonen i Norge og den øvrige verden» o.l. Slike vage forhold gir få konkrete holdepunkter for valg av framtidig oljeutvinningsprofil.

Vi savner en vurdering av lønn- somhet og risiko forbundet med al- ternative utvinningsforløp under alternative forutsetninger om ut- vinningskostnader, oljeprisutvi- kling, utvikling av rentenivå og an- dre forhold på det internasjonale kredittmarked, o.l. Valget av ut- vinningsprofil bør selvsagt ikke tas utelukkende på grunnlag av slike rene lønnsomhetsbetraktninger.

Men valget bør heller ikke tas uten å ta noe hensyn til slike lønnsom- hetsbetraktninger. Vi håper Regje- ringen vil dokumentere mer av slike beregninger i den lovede stor- tingsmelding.

Regjeringen legger opp til en gradvis fornorskning av virksomhe- ten på kontinentalsokkelen. I den grad utenlandske selskaper skal delta, vil utvelgelsen av sel- skaper fortsatt bli basert på «for^- handlingssystemet», mens mer markedsorienterte systemer avvi- ses. I forhandlingssystemet inngår muligheten for industrisamar- beidsprosjekter som et viktig ledd i utvelgelsen av selskaper. Det hev- des at <<industrisamarbeidet må forutsettes å være interessant i seg selv også for den utenlandske part- ner». Vi har ikke sett noen overbe- visende argumenter mot at slike prosjekter i så fall burde kunne gjennomføres selv om de aktuelle utenlandske selskapene ikke får delta i oljeutvinning. Og hvis sam- arbeidsprosjektene isolert sett er en byrde for de utenlandske selska- pene, betyr dette at de harfått delta i oljevirksomheten på bedre be- tingelser enn de ville vært villige til uten å bli pålagt noe industrisam- arbeidsprosjekt. Slike unødig gun- stige betingelser er en form for kostnad for Norge. Denne kostna- den må vurderes mot den mulige

fordelen for Norge av industri- samarbeidsprosjekter.

Meldingen legger opp til at en økende del av oljen skal disponeres av den norske stat. Begrunnelsen er at dette både vil gi staten større inntekter og at staten dervedfå r økt oljepolitisk handlefrihet. Det burde imidlertid også vært pekt på at økt statlig disposisjonsrett over oljen setter staten i en mer utsatt posi- sjon. Når andre land (bl.a. Israel) tidligere har ytret ønske om olje fra Norge, har dette kunnet blitt avvist under henvisning til at staten ikke disponerer oljen. Denne mulighe- ten for avvisning vil etter hvert for- svinne, noe som vil sette Norge i en atskillig mer utsatt utenrikspolitisk situasjon. Innenlandske press- grupper som ønsker subsidiert olje vil også stå sterkere når staten har direkte disposisjonsrett over oljen.

Riktignok heter det i meldingen at«salg av statlig petroleum må foregå etter forretningsmessige prinsipper». Vi er imidlertid skep-

tiske til at et departement som har hovedansvaret for den samfunns- økonomisk uheldige subsidieringen av den kraftkrevende industrien og av gass til den petrokjemiske indu- strien også skal ha ansvaret for disponeringen av norsk olje. Vi håper at vår bekymring på dette

punkt vil vise seg å være ubegrun- net.

Sosialøkonomen nr. 3 1980 ³

(6)

AKTUELLE KOMMENTARER

Sosialøkonomi i

den videregående skolen

AV

FRITZ C. HOLTE

Innledning

Hvert år gis det undervisning i sosialøkonomi til et stort antall elever i den videregående skolen. Det inntrykket de får av faget, påvirker rekrutteringen til det sosialøkonomiske studiet. For et flertall av elevene er denne undervisningen den eneste de får i faget. Den er av betydning for hvilke sosialøkonomi- ske resonnementer de blir i stand til å følge, og for hvor positivt eller negativt de kommer til å stille seg til det sosialøkonomene har å bidra med i samfunns- debatten.

På bakgrunn av dette synes jeg at sosialøkonomi- undervisningen i den videregående skolen er noe som angår alle sosialøkonomer, og ikke bare de av dem som arbeider i denne skolen. Jeg synes derfor det er rimelig at undervisningen fra tid til annen blir debat- tert i «Sosialøkonomen» , og jeg vet at oppfatningen deles av flere av lærerne ved Universitetet i Oslo.

Denne artikkelen er ment som en innledning til en slik debatt. Den er en litt bearbeidet versjon av et innlegg i Norsk Lektorlags tidsskrift «Skoleforum».

La meg si litt om bakgrunnen.

For en tid siden skrev jeg en artikkel i «Skolefo- rum» hvor jeg bl.a. hevdet at innføringen i nasjonalregnskapsbegrepene ikke burde bli for omfattende.

En av dem som svarte på artikkelen var cand.oecon.

Nils Erik Myhr. Jeg kom til at de spørsmål han tok opp var så viktige at jeg i mitt neste innlegg (dvs.

materialet for denne artikkelen) fant det formAlstjen- lig å gi en nokså konkret og detaljert drøfting av dem.

Mitt inntrykk var at det lett ville bli ufruktbart med en fortsatt diskusjon på det generelle plan jeg beveget meg på i min første artikkel.

Den videregående skolen

Det som tidligere het ogymnasiet», heter nå «den videregående skolen, studieretning for allmenne fag». Studieretningen er delt i naturfaglinja, språk- linja og samfunnsfaglinja.

Elever på naturfaglinja og språklinja har faget

«samfunnskunnskap», som inneholder noe sosialø- konomi.

Alle elever på samfunnsfaglinja må ta et sosial- Okonomikurs på 3 timer pr. uke i ett år. Det gis dessuten to videreføringskurs i faget, på henholdsvis 2 og 5 timer pr. uke i ett år. De elever som ønsker det, kan ta ett av disse kursene. — Når jeg i det følgende viser til bestemte kurs, er det disse kursene jeg sikter til

Den videregående skolen har også en studieretning for handels- og kontorfag. I flere av variantene på denne linja gis det en god del undervisning i sosial- økonomi.

Nils Erik Myhrs syn

Nils Erik Myhr skriver bl.a.: «En forutsetning for å få en meningsfylt diskusjon om samfunnsøkono- miske problemstillinger, er et presist begrepsapparat.

Dersom man setter i gang drøfting av slike emner uten på forhånd å beherske begrepsapparatet og presise- ringer av de forutsetninger det bygger på, vil en lett havne i selvfølgeligheter og lite fruktbare konklusjoner. Det må derfor forutsettes at elevene til å begynne med lærer begrepsapparatet skikkelig. Dette krever igjen en viss innsats, men gir god «avkastning» senere når aktuelle problemstillinger som f.eks. årsaker til manglende balanse i driftsregnskapet, skal tas opp.»

Myhr nevner ikke hvilke begreper han mener elevene bør lære. Men ut fra den sammenheng hans innlegg kommer i, finner jeg det rimelig å anta at han mener følgende: 1) På et tidlig stadium i undervisningen i sosialøkonomi bør elevene gis en grundig innføring i nasjonalregnskapsbegrepene. — 2) Uten en slik innføring vil en drøfting av samfunnsøkonomiske problemstillinger lett bli lite fruktbar. — 3) Elevene vil få god «avkastning» på det arbeidet de bruker på en grundig innføring i nasjonalregnskapsbegrepene.

Hvis jeg har tolket Myhr riktig, er jeg uenig med han på alle tre punkter. I det følgende skal jeg prøve å gi noe av min begrunnelse for dette.

4 Sosialøkonomen nr. 3 1980

(7)

Kværnes innføring i nasjonalregnskapsbegrepene I sosialøkonomi-undervisningen i den videregå- ende skolen brukes bl.a. bøker av Einarsen/Arentz og Kværne. Jeg synes disse forfatterne gir for stor plass til nasjonalregnskapsbegrepene. Det kan da væ- re nærliggende d se litt nærmere på boka til den av dem som gir den minst utførlige behandling av tema- et

Hos Kværne er kapitlet om nasjonalregnskapsbegrepene på ca. 20 sider, og det innføres 30-40 forskjellige betegnelser på begreper. I to tilfeller innføres to betegnelser på ett og samme begrep.

Det fins en rekke andre kapitler i Kværnes lære- verk, og det er rimelig å spørre: Har elevene, under arbeidet med disse «andre» kapitlene, nytte av det meste av det de har lært i nasjonalregnskapskapitlet?

I kapittel IV i Kværnes bok utgjør fire av betegnelsene nødvendige redskaper i en redegjøring for en bestemt økonomisk modell. Disse fire er: nettonasjonalprodukt, nettoinvestering, konsum og sparing.

I kapitlet om inntektsfordelingen (som ikke er pensum i 3-timerskurset) brukes betegnelsene faktorinntekt, eierinntekt og lønn i en beskrivelse som er sentral i framstillingen.

Betegnelsene import og eksport brukes flere ste- der. Betegnelsen bruttonasjonalprodukt brukes, sd- vidt jeg kan se, bare en gang, men da i en viktig sammenheng.

De øvrige betegnelsene, eller i et hvert fall de aller fleste av dem, spiller en perifér rolle utenfor nasjonalregnskapskapitlet. Noen av dem nevnes ikke i det hele tatt. Andre nevnes en eller to ganger, men da pd en måte som gjør at de neppe kan sies å utgjøre et nødvendig tankeredskap. Jeg skal konkretisere dette siste ved to eksempler.

Eksempel I: På s. 165-166 siés følgende: «Norge har negativ nettofinanskapital, dvs. verdien av utenlandske kapitalplasseringer i Norge (inklusive lån Norge har tatt opp i utlandet) er større enn de fordringer som norske enkeltpersoner, bedrifter og institusjoner har i utlandet.» Hvis formålet med dette utsagnet er å informere om Norges situasjon, kan gjerne de seks første ordene sløyfes, slik at utsagnet begynner med: «Verdien av de utenlandske kapitalplasseringer . . .». En kan også feste seg ved at litt seinere bruker forfatteren betegnelsen «nettogjelden til utlandet» (som ikke er definert tidligere) i stedet for betegnelsen «nettofinanskapital» (som er definert i nasjonalregnskapskapitlet).

Eksempel 2: I en tabell på s. 225 fins størrelsen

«Utlendingers nettoinntekt av kapital». Den er ikke definert tidligere, men i en kommentar sies at den svarer til nettofinansinntekten (som er definert i nasjonalregnskapskapitlet).

Disse merknadene gjelder delene I og II i Kværnes læreverk. Del III, som er beregnet for tilleggskurset på 5 timer, inneholder fem kapitler. I fire av disse kapitlene brukes nasjonalregnskapsbegrepene svært

lite. I det femte kapitlet, om offentlig økonomi, brukes de mye.

I sitt innlegg i Skoleforum nr. 25/79 kommer Myhr også inn pd elevenes eksamensprestasjoner. Hvis jeg har forstått han rett, har han observert at elever som kjenner nasjonalregnskapsbegrepene godt, har let- test for å svare presist på oppgaver hentet fra andre kapitler enn nasjonalregnskapskapitlet.

Det virker som om Myhr mener at det her fins en nokså direkte årsakssammenheng. Jeg tviler på dette.

Jeg tror det meste av forklaringen p4 det han har observert, ligger i at elever som har lest grundig sitt pensum om nasjonalregnskapsbegreper, som regel også har forberedt seg godt på det øvrige pensum.

Nytten utenfor skolen

La oss så se på hvilken nytte elevene vil ha av nasjonalregnskapsbegrepene utenfor skolen.

Jeg tror det kan være formålstjenlig om vi her, i analogi med hva som gjøres i idrett, deler begrepene i et A-lag og et B-lag.

Som medlemmer av A-laget vil jeg forsøksvis no- minere: Brutto- og nettonasjonalprodukt, brutto- og nettoinvestering, kapitalslit, sparing, import, eksport, import- og eksportoverskudd, offentlig og privat forbruk og faktorinntekt. De øvrige av de nasjonalregnskapsbegrepene Kværne innfører, vil jeg kalle B-laget.

La meg understreke at det ikke er opplagt hvor grensene mellom de to lagene skal gå, og at jeg gjerne kan gå med på d utvide A-laget med noen få medlemmer. På den andre siden vil det blant A-lagets medlemmer kunne plukkes ut et lite utvalg av ostjerner».

Forøvrig vil lagene også avhenge litt av hvilke begreper vi kaller nasjonalregnskapsbegreper.

Det er flere forhold som gjør at jeg tror at utenfor skolen vil de fleste av elevene få lite utbytte av det meste av det de lærer om nasjonalregnskapsbegrepene. Jeg skal nevne fire av dem.

1. B-medlemmene blir sjelden nevnt i aviser, radio og TV. Pd tross av den kritikk jeg har fått for min påpeking av dette, fastholder jeg at det er et forhold av interesse. En majoritet av elevene vil nemlig få sine framtidige informasjoner om økonomi utelukkende eller hovedsaklig gjennom massemedia.

2. Jeg tror heller ikke at de elevene som i framtida kommer til å beskjeftige seg noe mer med økonomi, vanligvis vil få særlig mye utbytte av det de har lært om B-medlemmene. Jeg bygger her på egne erfa- ringer om hva jeg har fått bruk for under lesing av faglitteratur. Hvorvidt disse erfaringene er av inter- esse for andre, vil i høy grad avhenge av hva jeg leser.

La meg derfor si litt om det.

Jeg leser regelmessig tidsskriftet « Sosialøkono- men» , og jeg leser hvert år enkelte stortingsmeldinger og enkelte publikasjoner fra Statistisk Sentralbyrå.

Jeg får regelmessig tilsendt bl.a. «Bergens Banks kvartalstidsskrift», «Norges Industri» , «Industrifor-

Sosialøkonomen nr. 3 1980 5

(8)

bundets debatt- og studiehefter» , «Penger og Kre- ditt» , og «Økonomisk 'Revy». Jeg vil ikke på noen måte påstå at jeg leser alt i disse publikasjonene. Men jeg blar da i et hvert fall gjennom dem, og leser noe.

Jeg leser noe utenlandsk faglitteratur.

Mitt inntrykk er at under denne lesningen får jeg sjelden bruk for å kjenne B-medlemmene. Det gjelder i alle fall for de fleste av dem. Noen av dem støter jeg antakelig aldri på. Andre nevnes en sjelden gang i blant. I en del av de tilfellene hvor dette skjer, blir de definert, eller det går fram av sammenhengen hva de betyr.

Jeg vil understreke at disse vurderingene bygger på inntrykk, og ikke på nøyaktige undersøkelser. Det er mulig at inntrykket er feilaktig, men jeg tror det ikke.

Og ett er i alle fall sikkert: I den siste tiden har jeg lest gjennom kapitlene om nasjonalregnskapsbegrepene i de lærebøker Kværne og Einarsen/Arentz har skrevet for den videregående skolen. Det har fort til at jeg i dag kan mer om nasjonalregnskapsbegrepene enn jeg noen gang tidligere har kunnet, muligens bortsett fra den tiden jeg var førsteavdelingsstudent ved det sosialøkonomiske studium.

For min egen del ønsker jeg ikke d bruke tid og krefter til å lære definisjonene av begreper jeg sjelden støter på. Jeg synes det er fornuftigere at jeg, når jeg måtte trenge dem, finner fram til dem i en økonomisk ordbok eller et leksikon.

3. Begrepet «sparing» spiller en sentral rolle i Kværnes læreverk. På s. 67 i del I (utgitt i 1977) defineres sparingen i en åpen økonomi på en slik måte at den pr. definisjon er den delen av nasjonalinntek- ten som ikke nyttes til forbruk. Blant annet på grunn- lag av denne definisjonen utledes følgende ligning:

S = NI + (Eks ^—Imp) + NFinnt.

Her er S = sparing, NI = nettoinvestering, Eks = Eksport, Imp = import og NFinnt = nettofinansinn- tekt.

Denne ligningen anser forfatteren for å være så viktig at den gjentas i et seinere kapittel (se s. 97).

Statistisk Sentralbyrå definerer imidlertid spa- ringen som den delen av landets disponible inntekt som ikke nyttes til forbruk. Hvis Byråets definisjon brukes som norm, er Kværnes definisjon feil, og det er da også en feil i den ligningen jeg refererte. De samme «feilene» forøvrig fins i Kværnes bok «Sam- funnsøkonomi» som ble utgitt i 1973. Såvidt jeg vet, ble denne boka mye brukt i gymnaset.

Etter å ha vært i kontakt med Kværne vet jeg at hans definisjon er valgt fordi han mener det byr på pedagogiske fordeler å knytte begrepet «sparing» til det et land har oppnådd ved egne bestrebelser, dvs.

nasjonalinntekten, istedet for å knytte begrepet til den disponible inntekten, som jo bl.a. kan være et resultat av mottatte stønader.

La meg gjøre følgende tankeeksperiment. Sett at halvparten av elevene i skolen bruker en lærebok

hvor det står at én meter pr. definisjon er lik 99 cm, mens offentlig statistikk og de lærebøkene resten av elevene bruker, benytter et system for lengdemåling hvor én meter pr. definisjon er lik 100 cm. I et sam- funn med et slikt undervisningsopplegg vil det måtte oppstå en rekke misforståelser, og noen av dem vil uten tvil skape alvorlige problemer. Problemene vil ganske sikkert føre til debatt og til krav om standardi- sering av begrepsapparatet.

Hvorfor har ikke den forskjellen jeg har pekt på i bruken av «sparing», ført til debatt og krav om stan- dardisering? Jeg synes følgende forklaring virker rimelig: Svært få av de elever som har benyttet Kvær- nes lærebøker, har seinere oppdaget at de har lært d definere sparing pd en måte som avviker fra den måten som brukes bl.a. i offentlig statistikk og i lære- boka til Einarsen/Arentz. For svært få, om noen av disse elevene, har dette avviket betydd særlig mye. I de tilfeller hvor de har kommet i kontakt med prakti- ske økonomiske problemer, har de finere nyanser i definisjonen av «et lands sparing» betydd svært lite.

Med få unntak har de utenfor skolesituasjonen heller ikke brukt den ligningen jeg har referert.

Hvis denne forklaringen er riktig, synes jeg at den er av en viss interesse for diskusjonen om hvor omfattende innføringen i nasjonalregnskapsbegrepene bør være.

4. I de seinere årene har jeg etterhvert spurt en rekke tidligere elever i gymnaset/den videregående skolen om hva de har fått ut av undervisningen i sosialøkonomi. Svarene varierer noe, men når det gjelder nasjonalregnskapsbegrepene er det vanligste svaret noe i likhet med følgende: «Emnet var kjedelig. Jeg pugget en del definisjoner og ligninger. Det er lite av dette jeg synes jeg har fått bruk for seinere. Nd har jeg glemt det meste.»

Jeg er klar over at jeg bør vise forsiktighet med å trekke konklusjoner på grunnlag av de svarene jeg har fått. Utvalget er antakelig skjevt, og antall elever jeg har spurt er ikke større enn at tilfeldige avvik kan spille en betydelig rolle. Det er også mulig at formule- ringene av spørsmålene i noen tilfeller var slike at de stimulerte til bestemte svar. Men litt vekt synes jeg likevel at jeg kan legge på de svarene jeg har fått. Og jeg synes det må være en idé for rette vedkommende (RVO?, Norsk lektorlags landsseksjon for økono- miske fag?) å foreta en tilsvarende, men mer solid undersøkelse. Jeg tror en godt planlagt undersøkelse av denne typen vil kunne gi informasjon av betydelig interesse.

Hvordan bør innføringen i nasjonalregnskapsbegre- pene være?

Elevene må gis en innføring i nasjonalregnskapsbegrepene. Men bl.a. av følgende grunner synes jeg den bør være forholdsvis kort: a) Jeg tror at elevenes arbeid med en omfattende innføring gir liten avkastning. — b) Jeg tror at mange elever finner dette stoffet

6 Sosialøkonomen nr. 3 1980

(9)

kjedelig, og at en omfattende innføring derfor kan bidra til redusert interesse for sosialøkonomi. — c) Den tid som blir frigjort hvis innføringen forenkles, vil kunne brukes til problemer mange synes er rele- vante, men som i dag ikke behandles eller bare gis nokså liten omtale.

I forhold til det som sies i lærebøkene til Einar- sen/Arentz og Kværne, bør innføringen reduseres på fOlgende måter: 1) Det innføres færre begreper. — 2) Definisjonene gjøres enklere. — 3) Det legges mindre vekt på å bruke definisjonsligningene for nasjonalregnskapsbegrepene til å utlede andre sammenhenger mellom disse begrepene.

Disse punktene burde vært utdypet en god del, men plasshensyn gjør at jeg skal nøye meg med noen få kommentarer til punkt 2.

For mange av oss kan det være en besnærende tanke at definisjonene av de begreper vi bruker, bør gjøres helt presise, slik at det vi sier har en helt eksakt mening. Men noe slikt lar seg ikke gjennomføre i praksis, og dette er meget tydelig når det gjelder nasjonalregnskapsbegrepene. Hvis man skal gi presise definisjoner av disse begrepene, må man nemlig ta standpunkt til svært mange avgrensningsproble- mer. Se f.eks. de definisjonene som er gitt i Statistisk Sentralbyrås «Nasjonalregnskap 1860-1965». Det kan ikke komme på tale A bruke disse definisjonene i en lærebok for den videregående skolen. Forfatterne av lærebøker for denne skolen må forenkle Byråets definisjoner, og forenklingene bidrar til at lærebokde- finisjonene blir upresise. Lærebokforfatterne står følgelig ikke overfor et valg mellom presise og upresise definisjoner, men overfor et valg av forenklings- nivå.

Jeg synes det er rimelig A gå lenger i forenklingene enn hva Kværne og særlig Einarsen/Arentz gjør. Et eksempel: Jeg synes det er liten grunn til å la elevene lære at bygging av militære festningsanlegg ikke skal regnes som investering, men at kostnadene ved slik bygging skal regnes som forbruk i det Aret de påløper.

Kanskje er det formålstjenlig å ta med dette som petitstoff for å live opp framstillingen, men det bør ikke være pensum.

foran) understreke at reduksjon på dette området gir muligheter til ekspansjon på andre områder. Her er noen eksempler på temaer som kanskje med fordel kunne tas opp eller utvides: 1) Eksterne virkninger av produksjonen. 2) Cost-push som årsak til prisstigning. 3) Konsekvensene av den nåværende tekniske utvikling for mulighetene for full sysselsetting. 4) Dis- triktsproblemer og distriktspolitikk. 5) Økonomiske konsekvenser av miljøverntiltak. 6) Økonomiske problemer i u-land og i forholdet mellom u-land og i-land. — Jeg tror at disse temaene vil kunne gi både flinke og mindre flinke elever utfordringer som er minst like store som dem de får ved å beskjeftige seg mye med nasjonalregnskapsbegrepene.

Hensynet til elever som seinere skal studere sosi- aløkonomi, har også vært nevnt. Til dette vil jeg si at disse elevene utgjør et mindretall, og at utformingen av undervisningen først og fremst bør skje ut fra hva de øvrige elevene er tjent med. Forøvrig tror jeg at heller ikke vordende sosialøkonomiske studenter vil være best tjent med at de i den videregående skolen får en undervisning hvor nasjonalregnskapsbegrepene gis stor plass.

Avsluttende merknader

I denne artikkelen har jeg brutt regelen om at en lærebokforfatter ikke bør uttale seg om lærebøker skrevet av andre forfattere. Jeg har ikke likt å gjøre det. Når det^- likevel er blitt gjort er det fordi jeg har ment det har vært nødvendig for å få debatten såpass konkret at den vil kunne bli nyttig.

Jeg har foran konsentrert meg om nasjonalregnskapsbegrepene, og jeg ser gjerne at jeg får reaksjo- ner på det jeg har skrevet. Men jeg har ikke med denne konsentrasjonen ment å innskrenke rammen for en debatt om sosialøkonomien i den videregående skolen. Det fins en rekke andre spørsmål som også bør drøftes. Her er to av dem: Hvilke temaer er det som først og fremst bør gis større plass enn de har i dag? Hvilken plass bør bruken av symboler og mate- matiske modeller ha?

REFERANSER:

Hensynet til bestemte grupper av elever

Enkelte har hevdet at en reduksjon av innføringen i nasjonalregnskapsbegrepene vil være urimelig overfor de flinke elevene, fordi de da ikke får de utfordringer de har krav pd. La meg derfor (jfr. punkt c

Johan Einarsen og Johan Chr. Arentz: Sosialøkonomi, Del 1, 2.

utg., Oslo 1974.

Gunder Kværne: Sosialøkonomi for den videregående skole, Del I, de/II, de/Ill, Oslo 1977^-1979.

Gunder Kværne: Samfunnsøkonomi, Oslo 1973.

Skoleforum nr. 13/79 og nr. 25/79.

(10)

Renteutvalgets innstilling

AV

KARE P. HAGEN

Renten er vel den pris som det har vært mest mot- stridende syn på opp gjennom tidene. Dels har det vært gjort gjeldende religiose motforestillinger mot å beregne renter på lån og dels er rentebegrepet blitt forkastet på ideologisk grunnlag. Selv blant økono- mer har det vært delte oppfatninger om rentebegre- pets berettigelse. En så fremragende økonom som Cambridge-økonomen Frank P. Ramsey var på etisk grunnlag mot at en skulle bruke diskonteringsrenter i offentlig planlegging og skrev i 1928 0. . . we do not discount later enjoyments in comparison with earlier ones, a practice which is ethically indefensible and arises merely from the weakness of imagination» . En må likevel si at økonomer som har sin skolering innenfor den nyklassiske tradisjon, har en tilbøyelighet til å se på renten og dens rolle i økonomien som enhver annen pris. Rentedannelsen og den ressursal- lokering som skjer gjennom tilpasning av tilbud og etterspørsel i kredittmarkedene blir ut fra en slik synsvinkel langt på vei et eksempel på hvordan pris- mekanismen virker i en markedsøkonomi.

Mange priser synes imidlertid å være sett på som så viktige at de ikke tillates å variere i takt med endrede tilbuds- og etterspørselsforhold. Meget treffende i så måte er en uttalelse som er tillagt økonomen Harry Johnson om at « . . . there is a tendency of econo- mists to decide in each decade that there is some one price that is of such fundamental importance that it must be fixed and thus prevented from doing its job».

Han mente å finne støtte for denne påstanden ved å se på hvilken politikk som har vært ført med hensyn til renter, valutakurser og i det siste også energipriser i enkelte land.

I Norge har det etter krigen vært ført en såkalt lavrentepolitikk med en i lange perioder fast rente til dels betydelig under den rente som ville ha skapt balanse i lånemarkedene. Det kan være delte me- ninger om tankegangen bak denne politikken, men det er vel neppe urimelig å gå ut fra at rent historisk har arbeiderbevegelsens syn på renten tatt farge av den marxistiske oppfatning. I tillegg var vel lavrentepolitikken motivert ut fra enkle betraktninger om rentens rolle for den funksjonelle inntektsfordeling.

Ifølge den politiske folklore skulle en høy bankrente favorisere kapitaleiere (kupongklippende kapita- lister) mens en lav rente presumptivt skulle virke i kapitaleiernes disfavor.

Etter omlag 30 år med såkalt lavrentepolitikk ført av både sosialdemokratiske og borgerlige regje- ringer, er man etterhvert blitt klar over at sammen- hengene neppe er så enkle. I 1977 ble lavrentepolitikken i realiteten forlatt i og med at den såkalte rente- normeringen ble opphevet og sommeren 1978 ble det nedsatt et allsidig sammensatt utvalg — det såkalte Renteutvalget — for å gi en vurdering av hensiktsmes- sigheten av en friere rentedannelse. Innstillingen fra dette utvalget er nå offentliggjort og med bakgrunn i den rolle renten har hatt i etterkrigstidens økono- miske politikk er det med stor interesse man tar fatt på lesningen av utvalgets vurderinger og tilrådinger.

Jeg skal i det følgende gi en kort oppsummering av hvajeg anser for å være hovedpunktene i innstillingen og så knytte noen kommentarer til noen av tilrå- dingene.

La meg først få si at denne innstillingen er et omfattende dokument og utvalget skal ha honnør for at det på forholdsvis kort tid har foretatt en grundig analyse av de problemstillinger som er knyttet til rentepolitikken. Utvalget sier selv at dette ikke ville ha vært mulig uten å innhente sakkyndig hjelp siden betyde- lige deler av saksområdet ikke var tilstrekkelig dek- ket av eksisterende statistiske analyser og økono- misk teori. Slik sakkyndig bistand har utvalget fått i form av del-utredninger fra økonomer ved Sosial- økonomisk Institutt, Universitetet i Oslo og fra Senter for anvendt forskning ved Norges Handelshøyskole, Bergen. Disse del-utredningene danner det faglige grunnlag for enkelte hovedavsnitt i innstillingen og de er også trykket som vedlegg til selve innstillingen.

Det må betraktes som særdeles positivt at utvalget har stilt seg så åpent for bidrag fra nyere økonomisk forskning til belysning av de spørsmål som reises i forbindelse med rentepolitikken.

Innstillingen starter med en lang og inngående beskrivelse av norsk rentepolitikk etter krigen. Grunn- tanken bak denne var at det av hensynet til glen- reisningen var viktig å ha en lav rente for å stimulere investeringsetterspørselen. Dessuten forsøkte man å tilføre visse prioriterte formål lånekapital til spesielt lave renter. Et viktig poeng i den forbindelse er at i forhold til den likviditetssituasjonen som gjaldt i år- ene etter krigen, var det generelle rentenivået neppe for lavt. Når denne politikken likevel ble betegnet som lavrentepolitikk, var det trolig fordi renten ble 8 Sosialøkonomen nr. 3 1980

(11)

liggende pd et lavere nivå enn før krigen. Det kan forøvrig i denne sammenheng pekes pd at diagram- met pd side 19 i innstillingen som viser utviklingen av endringer i prisnivå og deflaterte obligasjonsrenter i mellomkrigstiden, er sterkt misvisende. Utvalget finner at realrenten i denne perioden var negativ til tross for en deflasjonsrate pd opp til 15% i året. Dette er selvsagt ikke riktig. Ifølge utvalgets egne dia- grammer skulle realrenten være positiv og til dels svært høy i mesteparten av mellomkrigstiden. Denne feilen kan muligens skyldes at en er så vant til å trekke fra prisstigningen for å komme frem til realrenten at en automatisk trekker fra den relative prisendring også i tider med prisfall.

Nå har en i årene etter krigen hatt en betydelig prisstigning og selv om de nominelle rentesatser ble justert oppover med lange mellomrom, har dette pd langt nær vært tilstrekkelig til å kompensere for prisstigningen. Under den sterke prisstigningen i første halvdel av 70-årene var endog realrenten pd de fleste utlånsformer negativ. Det er klart at dette fallet i realrenten har brakt den administrerte renten stadig lenger bort fra den rente som ville ha skapt likevekt i kredittmarkedet, noe som har ført til et stadig sterkere etterspørselspress og strammere kredittrasjonering og derfor også til sterkere spenningsforhold i markedet.

Filosofien bak tanken å holde renten på et lavere nivå enn det som ville klarere markedet, var som sagt delvis av fordelingspolitisk natur, men en har også antatt at en lavrente ville gi større økonomisk stabili- tet gjennom stabilisering av etterspørselsiden. Dette mente man at en kunne få til ved d opprettholde en kg) av investeringsprosjekter gjennom kredittrasjone- ringen og sd regulere den realiserte etterspørsel gjennom styring av kredittilførselen. Dette forutsetter at man har kontroll over kredittilførselen, men erfaringene har vel vist at dette har vært det svake punkt i det penge- og kredittpolitiske opplegget. Kredittilfør- selen har man forsøkt å styre gjennom likviditetsregu- leringer overfor kredittinstitusjonene , men i tider med stort etterspørselspress har dette vist seg util- strekkelig. Dette forholdet er blitt forsterket ytterli- gere ved at en etter 1974/75 har fått en sterk stigning i pengemengden som følge av motkonjunkturpolitik- ken og dette har det ikke vært mulig å regulere glen- nom markedsoperasjoner med den lave renten en har hatt pd obligasjoner. Når en sd også etterhvert ble klar over at de fordelingsmessige virkningene av et lavt rentenivå ikke var så klare og entydig positive som en tidligere hadde antatt, var de politiske forhol- dene lagt til rette for den omlegging av rentepolitikken en fikk i 1977.

Utvalget har konsentrert sine utredninger om tre saksområder som også er spesifisert i mandatet. Det gjelder rentens realøkonomiske virkninger, rentens betydning for inntekts- og formuesfordeling og rente- politikkens betydning for den penge- og kredittpolitiske styring.

Når det gjelder rentens realøkonomiske virkninger legger utvalget vekt på at hensynet til en effektiv ressursdisponering krever en mest mulig fri rentedannelse hvor tilbud og etterspørsel etter kreditt blir avstemt gjennom renten. Subsidiering av leiepriser for realkapital gjennom lavrente vil kunne føre til overinvesteringer og sløsing med kapital i den for- stand at det vil kunne være privatøkonomisk lønn- somt å realisere investeringsprosjekter som er sam- funnsøkonomisk ulønnsomme. Videre vil det være viktig d unngå at brukere av kapital stilles overfor ulike rentevilkår da dette vil kunne føre til at lite lønnsomme investeringer pd enkelte områder for- trenger investeringer med høyere avkastning pd andre områder.

Utvalget går forholdsvis grundig inn pd rentens betydning for inntektsanvendelsen pd konsum og sparing og for investeringer i realkapital. Dette er selvfølgelig et viktig spørsmål siden det er en forutsetning for at renten skal ha betydning for ressursdisponeringen at markedsaktørenes adferd er påvirket av renteendringer. Utvalget konkluderer ikke uven- tet med at sammenhengen mellom rente og privat forbruk både teoretisk og empirisk er usikker, mens realinvesteringer ser ut til d være negativt relatert til rentenivå, og dette er for sd vidt i samsvar med den konvensjonelle visdom pd dette området.

Når det gjelder analysen av rentens betydning for inntekts- og formuesfordelingen, legger utvalget frem en del nytt materiale som gir grunnlag for mange interessante konklusjoner. Det viser seg at når man ser på formuesforholdene og fordelingen av formuen på realkapital og fordringer og gjeld, er det liten for- skjell mellom inntektsgrupper. Den eneste klare for- delingsvirkning av en renteheving er at den vil være til fordel for eldre aldersgrupper som gjennomgående har positiv nettofinansformue, mens den vil virke til ugunst for de yngre og spesielt dem som er i etable- ringsfasen. Innenfor de aldersklasser som taper pd en renteheving, vil det være en tendens til at tapet i sum vil være størst for dem med høy inntekt. Utvalget har gått forholdsvis grundig inn på de virkningene en renteheving kan få for tilpasningen i boligmarkedet og for boutgiftene. Den generelle konklusjonen synes d være at boutgiftene naturlig nok vil stige med en økt rente dog slik at boligeiere vil tape mer enn leiere av bolig på en renteøkning.

Det man kan trekke ut av dette synes derfor d være at den sosiale profil på fordelingsvirkningene av en lavrentepolitikk synes d være høyst tvilsom ut fra hva som ellers er erklært som fordelingspolitiske mdlset- tinger. En analyse av de fordelingsmessige virkninger av en lavrentepolitikk blir selvsagt noe mangelfull hvis man ikke spesifiserer etter hvilke kriterier kredittinstitusjonene rasjonerer ut kreditten. Den popu- lære oppfatningen synes å ha vært at de som får lån, er nettopp de som kan dokumentere at de har minst bruk for lån. Dette er også til dels reflektert i det forhold at en renteøkning vil gjennomgående gå mest utover

(12)

dem med høy inntekt. Utvalget uttaler forøvrig at under enhver omstendighet må renten sies å være et uhensiktsmessig fordelingspolitisk virkemiddel og at man i stedet burde se seg om etter virkemidler som virker mer direkte på de grupper eller de prosjekter en ønsker å støtte, og de fleste økonomer vil ganske sikkert kunne si seg enig i dette.

Utvalget har lagt stor vekt på drøftingen av rente-- politikkens betydning for den penge- og kredittpolitiske styring. Ufullstendig kontroll med den samlede kredittilførsel og manglende muligheter til å påvirke publikums likviditet var nettopp en av svakhetene ved det makroøkonomiske opplegget under et system med lavrente. Siden kredittilførselen er blitt styrt gjennom påvirkning av bankenes likviditet, har det vært vanskelig å få til en innstramming av banklikvi- diteten uten at det har slått ut i renteglidning samtidig som en ikke har kunnet regulere publikums likviditet gjennom markedsoperasjoner når obligasjonsrenten har vært betydelig under klareringsrenten. Utvalget har derfor lagt stor vekt på at for at penge- og kredittpolitikken skal kunne nyttes mest mulig effektivt som konjunkturpolitisk virkemiddel, vil det være nød- vendig å ha fleksible rentesatser.

Utvalget erkjenner at en administrert lavrente kombinert med kredittrasjonering har uheldige virkninger for samfunnets ressursdisponering og at dette heller ikke synes å ha fordelingsvirkninger som kor- responderer med prioriterte fordelingsmål. Samtidig vil en lavrente også vanskeliggjøre en effektiv styring av penge- og kredittpolitikken gjennom de spen- ninger som ulikevekten skaper i kredittmarkedet.

Denne erkjennelsen har fått utvalget enstemmig til å gå inn for at som hovedprinsipp bør renten være fleksibel og bestemt av tilbuds- og etterspørselsfor- hold i markedet, noe som betyr et systemskifte i den politikk som har vært ført på dette området etter krigen.

Det er tre hovedtrekk i utvalgets anbefalinger. Det fOrste hovedpunkt er at en anbefaler at det forsøkes etablert et fritt obligasjonsmarked i Norge hvor renten blir bestemt gjennom tilbud og etterspørsel. En foreslår derfor at emisjonsreguleringen bortfaller men man anbefaler at en fremdeles opprettholder bruk av plasseringsplikten overfor kredittinstitusjonene for å sikre en viss minimumstilførsel av kreditt over obligasjonsmarkedet. Derved kan en dempe noe renteøkningen på obligasjoner i en overgangsperiode hvis det skulle være nødvendig.

Det andre hovedpunkt gjelder styringen av statsbankene. Utvalget er av den oppfatning at denne styringen må bli strammere enn hva tilfellet har vært i de senere år. En vil fremdeles gå inn for at grupper av låntakere subsidieres gjennom billige lån av nærings- eller sosialpolitiske grunner. Men en mener at denne subsidieringen må bli mere bevisst eller målrettet enn det som har vært tilfelle. Med den store økningen i statsbankenes utlån en har hatt i det siste, er det blitt hevdet at de som nyter godt av subsidierte lån er i stor

utstrekning de samme grupper som er med på å betale lånesubsidiene. Under slike forhold vil lånesubsidi- ering ikke tjene noe formål samtidig som det fører til ineffektivitet i ressursdisponeringen og problemer for den penge- og kredittpolitiske styring.

Utvalget tilrår også at den enkelte statsbank i fremtiden skal skaffe midler til veie gjennom lån i obligasjonsmarkedet til markedsrenten eller hvis den får midler tilført fra statskassen, skal den belastes de renter som staten må betale for sine låneopptak.

Dette betyr altså at statsbankene skal stilles midler til rådighet til markedsrenten. Hvis den enkelte bank skal låne ut til lavere rente, mener utvalget at dette bør gjøres gjennom eksplisitte subsidievedtak i Stor- tinget. På denne måten kan en si at en vil få et klarere uttrykk for hva det egentlig koster å subsidiere låne- formål gjennom rimelige utlån fra statsbankene. Stor- tingsrepresentantene vil bokstavelig talt få regningen på bordet. Utvalget har for året 1978 anslått direkte og indirekte rentesubsidier gjennom statsbanksyste- met til noe i underkant av 2 milliarder kroner så det er ikke små beløp det er snakk om.

Det siste området som utvalget har kommet med anbefalinger for, gjelder det private bankvesen og andre private kredittinstitusjoner. På dette området går utvalget inn for fri rentedannelse under overvå- king. På grunn av den forholdsvis sterke konsentra- sjon en har i bankvesenet er det lett å forstå at utvalget mener at bevegelsene i bankrenten bør overvåkes slik at myndighetene kan gripe inn hvis man finner at bankrenten ikke beveger seg i takt med endringer i tilbuds- og etterspørselsforhold. På en måte kan en si at det blir myndighetenes oppgave å se til at bankrenten blir tilstrekkelig fleksibel. Hvis en lykkes med å gjøre obligasjoner til fullverdige plasseringsalternati- ver til bankinnskudd, vil dette redusere bankenes markedsmakt slik at det vil være naturlig å gå ut fra at rentenivået i bankene ikke kan avvike særlig mye fra den markedsbestemte obligasjonsrenten.

Jeg synes utvalgets innstilling virker grundig og anbefalingene er vel underbygget fra et faglig syns- punkt og jeg har ingen problemer med å slutte meg til disse. Når jeg likevel har et par motforestillinger, så går disse mer på de virkninger utvalget mener omleg- gingen av rentepolitikken vil få på kort sikt, og på den vekt man har lagt på de enkelte saksområder rentepolitikken har betydning for.

I perioden med lavrente og kredittrasjonering har bankene kunnet skaffe seg en monopolstilling overfor innskyterne ved å knytte tildeling av lån til tidligere kundestatus i banken. Bankene har også hevdet fra tid til annen at de ikke prioriterer lånesøkere utelukkende etter bedriftsøkonomiske kriterier, men at de også tar bredere samfunnsøkonomiske hensyn som f.eks . nærings- og distriktspolitiske. Mange har hevdet at dette skaper en uheldig ansvarsfordeling mellom bankene og de politiske myndigheter og bankene kan heller ikke sies å være spesielt egnede institusjoner til A løse slike samfunnsoppgaver. Fra et slikt

10 Sosialøkonomen nr. 3 1980

(13)

system hvor bankene har hatt en forholdsvis stor makt først og fremst over innskyterne gjennom kop- lingen av utlån til innskudd og i samfunnet forøvrig gjennom sin prioritering av låneverdige formål, fore- stiller utvalget seg at det på kort sikt skal la seg gjøre gjennomføre et systemskifte med fri markedstilpasning i kredittmarkedet. En tenker seg altså at publikum vil plassere sin finansielle formue der hvor den gir den høyeste avkastning mens bankene vil måtte konkurrere med hverandre og med obligasjonsmarkedet om publikums midler. PA utlånssiden vil bankene måtte gi lån til alle dem som er villige til A betale markedets rente. Etter nærmere en menneskealder med kredittrasjonering og mangel på konkurranse i kredittmarkedet, kan en da spørre seg om del ikke nødvendigvis må ta en del tid for markedsaktørene til A omstille seg til friere forhold. Siden markedsakt0- rene forblir de samme selv om systemet endres, kan en spekulere over om ikke både publikum og kredittinstitusjonene er så miljøskadde at de på kort sikt ikke har evne og tilstrekkelig fantasi til d se hvilke muligheter en friere markedstilpasning vil by på. Et kritisk spørsmål i den forbindelse er om obligasjonsmarkedet vil fungere godt nok pd relativt kort varsel uten at en får en samtidig endring i bankenes adferd.

Uvalget er selv inne på disse spørsmål uten d. gi noen svar. Det kan imidlertid være grunn til A vente at en slik mentalitetsendring vil ta en del tid slik at de gunstige virkninger av en omlegging av rentepolitikken først kan ventes å slå ut på noe lengre sikt. Det kan derfor virke litt rart at utvalget slår fast at dets anbefalinger først og fremst gjelder for de nærmeste årene. Det synes heller ikke særlig hensiktsmessig A betrakte systemskifte i den økonomiske politikk som kortsiktige løsninger.

Pd den annen side har vi eksempler fra andre områ- der hvor markedet har tilpasset seg systemskifte i den økonomiske politikk både hurtig og smertefritt. Jeg tenker da på valutapolitikken hvor markedet raskt tilpasset seg en situasjon med fleksible valutakurser gjennom opprettelse av terminmarkeder for A sikre seg mot kursrisiko.

Det virker som om utvalget i sine anbefalinger om en friere rentedannelse har lagt avgjørende vekt på at en derved vil oppnå en bedre penge- og kredittpolitisk styring. Først og fremst vil det under fri rentedannelse på obligasjonsmarkedet være adgang til A påvirke publikums likviditet gjennom markedsoperasjoner og

det vil også være lettere A styre kredittilførselen siden fri rentedannelse vil minske spenningene i markedet og skape mindre incitament til omgåelser av systemet. En bedre penge- og kredittpolitisk styring er selvsagt motivert ut fra ønsket om en bedre kontroll med den samlede etterspørsel. Det kan imidlertid være slik at de etterspørselsbestemmende faktorer ei^- forskjellig under et system med ulikevekt og rasjone- ring sammenlignet med et system med likevekt i kredittmarkedet. I det første tilfellet vil kredittilførselen være avgjørende for den samlede etterspOrsel mens i likevektstilfellet skulle man anta at kredittilførselen bare har betydning i den utstrekning den påvirker markedsrenten og likviditetsforholdene i markedet.

Det avgjørende spørsmål om effektiviteten av penge- og kredittpolitikken under et system med kredittrasjonering sammenlignet med et system med fri rentedannelse må derfor bli om det er lettere å styre den samlede etterspørsel gjennom påvirkning av bankenes likviditet i en situasjon med kredittrasjonering enn det er A styre etterspørselen gjennom påvirkning av rente- og likviditetsforhold i en situasjon med markedsbestemt rente. Utvalget synes å ha konsentrert oppmerksomheten om det faktum at styringen av den samlede kredittilførsel og likviditeten vil være lettere under et system med fri rentedannelse. Over- føringsmekanismen mellom finansøkonomien og re- aløkonomien kan imidlertid være forskjellig under de to systemene. Med fri markedstilpasning vil kredittil- fOrselen virke via renten og likviditeten i samfunnet, og denne sammenhengen kan være uklar og i alle tilfelle noe som virker på lengre sikt. Utvalgets på- stand om at det ut fra stabiliseringspolitiske hensyn er nødvendig med en fri rentedannelse blir derfor hengende noe i luften.

Det viktigste argument mot lavrentepolitikken er etter min mening at det fører til ineffektivitet i res sursallokeringen og sløsing med knappe ressurser.

Når det så dessuten kan påvises at lavrente og rasjo- nering har fordelingsmessige virkninger som ikke kan anses som spesielt sosialt ønskverdige, og at denne politikken heller ikke kan gis noen overbevisende begrunnelse ut fra stabiliseringspolitiske hensyn, da synes det klart at denne politikken er moden for revi- sjon. Det er positivt at disse synspunktene har vunnet så stor forståelse i utvalget at anbefalingen om å forlate lavrentepolitikken er enstemmig.

(14)

Aktuelle spørsmål i norsk oljepolitikk i lys av **økonomisk teori*)**

AV

UTDANNINGSSTIPENDIAT ERLING EIDE, DET JURIDISKE FAKULTET

UNIVERSITETET I OSLO

Artikkelen tar i hovedsak opp visse problemer i tilknytning til valg av optimal utvinningstakt for olje. Hotellings klassiske modell for ressursutvinning er benyttet for å vise den sentrale betydning av forventninger om oljeprisutviklingen. Oljens

betydning for produksjonen på lang sikt er behandlet med utgangspunkt i en makro produktfunksjon.

Innledning

Når man skal diskutere aktuelle spørsmål i økono- misk politikk, er det ofte klargjørende A skille mellom målsetninger på den ene side og virkemidler på den annen. Diskusjon om målsetninger — om prioritering — er jo primært en politisk oppgave, mens valg av virkemidler for å nå oppstilte målsetninger i utgangs- punktet er et faglig sosialøkonomisk problem.

Selv om skillet på ingen måte er sylskarpt, gir det et nyttig holdepunkt når man skal bedømme hvilke spørsmål økonomisk teori kan belyse. Men man vil ofte oppdage at det kan være grunn for den økono- miske ekspert til A gå direkte inn i målsetningsdebat- ten for å oppklare inkonsistenser, samtidig som det vil være nødvendig for politikeren d velge virkemidler på et generelt politisk grunnlag i tilfelle hvor økono- misk teori ikke kan gi svar med rimelig grad av pålite- lighet. Slik vil det også være i forbindelse med norsk oljepolitikk.

La meg med dette utgangspunkt skissere enkelte sannsynlige og/eller mulige målsetninger og virkemidler for norsk oljepolitikk:

Erling Eide, cand. oecon. 1969. Vitenskapelig assistent og uni- versitetsstipendiat ved Sosialøkonomisk institutt, Universitetet i Oslo 1970-75. Universitetslektor samme sted 1976-78. Studieopp- hold ved Clare Hall, Cambridge 1978/79. For tiden utdanningsstipendiat ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

*) Denne artikkel er på alle vesentlige punkt identisk med forfat- terens prøveforelesning over oppgitt emne til den filosofisk dok- torgrad ved Universitetet i Oslo. På grunn av forelesningens munt- lige form har en forsiktig redigering vært nødvendig. Et tillegg er gitt i fotnote 2.

Reglementet for den filosofiske doltorgrad stiller ingen spesifiserte krav til prøveforelesningens form og innhold. For det oppgitte emnes vedkommende valgte jeg stort sett problemstillinger og analysemetoder som jeg mener kan være av særskilt interesse for 2. avd. studenter ved• Sosiakiskonomisk institutt.

Overordnede målsetninger

1. Høyt konsum —jevnt fordelt — idag og i fremtiden.

2. Full sysselsetting.

Underordnede målsetninger for oljesektoren 1. En viss utvinningstakt.

2. Liten ulykkesrisiko.

3. Norsk råderett over ressursene — uavhengighet av andre land.

4. Demokratisk kontroll med ressursene.

5. Balansert regionaløkonomisk utvikling.

6. Balansert næringsøkonomisk utvikling.

Oljepolitiske virkemidler

1. Tempo i tildeling av letetillatelser.

2. Konsesjonspolitikk.

a) Utvelgelse av selskaper.

b) Statsdeltagelse

c) Selskapenes bidrag til annen norsk næringsvirksomhet.

3. Beskatning.

4. Lokalisering av leting.

5. Statoil.

6. Anvendelse av statens oljeinntekter.

Som overordnet målsetning for all økonomisk virksomhet er det neppe stor uenighet om A stille opp høyt konsum. Som økonomer tenker vi da på en vid tolkning av begrepet konsum.

Spørsmålet om fordelingen av konsumet over tiden vil såvidt bli berørt nedenfor, mens fordelingen mellom privat og offentlig konsum, mellom personer og mellom konsumtyper ikke vil bli behandlet.

Siden folk stort sett ikke liker å gå ledige — og dessuten helst vil unngå åpenbare almisser — er full sysselsetting en rimelig sideordnet målsetning.

Det er ofte vanskelig å etablere en klar sammenheng mellom forskjellige virkemidler og disse to overordnede målsetninger. Dette er vel hovedgrun-

12 Sosialokonomen nr. 3 1980

(15)

nen til at vi opererer med visse underordnede målset- ninger. Et godt resultat for disse underordnede mål- setninger regner man med vil bidra positivt til den Ønskede konsumbane og til sysselsettingen.

Listen over underordnede målsetninger og virkemidler for oljepolitikken er neppe uttømmende, men oppstillingen er mer enn omfattende nok til A antyde en lang rekke oljepolitiske spørsmål.

Økonomisk teori kan bidra til A belyse en rekke sammenhenger mellom virkemidlene og de forskjellige målsetninger, og også den innbyrdes avhengighet mellom målsetningene. Jeg har naturligvis ikke an- ledning her til A nevne mer enn et lite utvalg av spørsmål, og av disse er det bare et par som jeg kan gi en noe mer utførlig behandling. Det valget jeg har foretatt bygger delvis på en vurdering av hva som er viktige spørsmål, og delvis på en vurdering av hvor effektive enkle økonomiske resonnementer er til å belyse de enkelte spørsmål. Beskatning og lokalisering av leting vil jeg i det hele tatt ikke komme inn på.

I noen korte avsnitt om anvendelse av statens ol- jeinntekter, om Statoil og om visse konsesjons- spørsmål vil jeg nøye meg med A påpeke enkelte momenter som jeg synes fortjener en mer fremtre- dende plass enn det jeg har inntrykk av at de har i oljepolitiske dokumenter. Hovedvekten vil jeg legge på lete- og utvinningstempoet. Dette er i seg selv en viktig sak, og dessuten er viktigheten av de fleste andre oljepolitiske spørsmål avhengig av omfanget av virksomheten.

Oljeinntekter

La meg da begynne med noen betraktninger om anvendelsen av statens oljeinntekter, og se spesielt på tidsprofilen for inntektsanvendelsen. (Dette er nærmere behandlet bl.a. i Eide (1973) og Eide (1974).)

Det er i og for seg en selvfølge at staten kan bruke sine oljeinntekter på akkurat samme måte som sine Øvrige inntekter, og virkningene blir stort sett de samme. Men forholdet til utlandet blir noe anderle- des, idet oljeeksporten gjør at valutaproblemene blir mindre alvorlige enn de ellers kunne ha blitt.'

Et viktig holdepunkt for vurdering av dette forholdet har vi i følgende relasjon som kan utledes i nasjo- nalregnskapsteorien:

eksport + netto finansinntekt = import + netto finansinvestering + netto stønader til utlandet.

Denne relasjon uttrykker at den inntekt vi får fra utlandet p.g.a. eksport og tidligere investeringer må gå til A betale for import eller til finansinvestering eller til gaver. Ekstrainntekten fra oljeeksporten må slå ut på samme måte. Som jeg nevnte innledningsvis er den overordnede målsetning høyt konsum. Rela- sjonen viser for det første at oljeeksporten kan bidra direkte til en ekstraimport som igjen kan medvirke til et høyt konsum.

Men vi ser også at konsumbanen kan forskyves i tid ved at eksportinntektene plasseres som finansinves- Sosialokonomen nr. 3 1980

tering. Sammen med finansinntekten av investe- ringene kan da disse finansinvesteringer konverteres til import på et senere tidspunkt.

Foreløpig er det en forskyvning i motsatt retning vi har opplevet. En betydelig negativ finansinvestering har funnet sted i de siste årene for A finansiere en Økning i importen som langt overstiger eksportøk- ningen.

Denne tidsforskyvning i totalkonsumet som uten- verdenen har hjulpet oss med, kan muligens være et resultat av en bevisst politikk og en fast, politisk styring i overensstemmelse med f.eks. en tradisjonell mål-middel-analyse.

Men følgende forklaring er kanskje heller ikke uten relevans:

Det endelige utfall i økonomien kan betraktes som resultatet av et spill, hvor staten bare utgjør én av dektagerne i spillet. I en modell for et slikt spill kan det vises at totalkonsumet kan bli fremskjøvet mer enn det noen egentlig ønsker. Dette kan kort forkla- res slik: For A unngå at de andre spillerne stikker av med oljekaken, velger hver enkelt av spillerne en strategi som i sum gir en meget rask importøkning.

Situasjonen ligner på den vi har i vissse modeller som brukes for A forklare at inflasjon kan være en konsekvens av at summen av de forskjellige gruppers krav er større enn det nasjonalprodukt som står til rådighet. Her blir resultatet høyere inflasjon enn hva en koordinert løsning kunne ha gitt. I en modell for

«spinet om oljeinntekten» spiller fremskyndet konsum omtrent samme rolle som høy inflasjon i den nevnte inflasjonsmodelltypen.

Men selv om slike spillbetraktninger vel har en viss relevans, er nok en viktig forklaring på de senere års høye importoverskudd at staten har ført en bevisst ekspansiv finanspolitikk, kombinert med en omfattende selektiv industripolitikk, for derved A oppnå både høy beskjeftigelse og høyt konsum.

Dette har staten kunnet gjøre p.g.a. forventede oljeinntekter. Disse forventninger er naturligvis også en viktig grunn til at utenlandske banker uten særlig nølen har gitt oss så stor kreditt. De forventede inntekter har gitt staten en handlefrihet som ellers ikke hadde forekommet.

Statoil

Om Statoils rolle vil jeg bare antyde et eneste aspekt, selv om selskapet har til oppgave A bidra til alle de spesielle målsetninger for oljesektoren som jeg nevnte innledningsvis.

En hovedårsak til at staten opprettet Statoil var A fremskaffe en medspiller i det store team-arbeidet med norsk olje.

NA synes det A være en ganske generell tendens i mange slags økonomier, både i øst og vest, at organer som er opprettet for A være statens medspillere i et team-arbeide, etter som tiden går utvikler seg til mer selvstendige enheter med egne preferanser — som 13

Opptak på kommunallinjen