Et aldersvennlig Norge

(1)

Leve hele livet – En kvalitetsreform for eldre Leve hele livet – En kvalitetsreform for eldre

Beskrivelser av eksisterende kunnskap om reformens utfordringsområder Beskrivelser av eksisterende kunnskap om reformens utfordringsområder

Et aldersvennlig Norge Et aldersvennlig Norge

Frode F Jacobsen og Astrid Ouahyb Sundsbø

(2)

(3)

Frode F Jacobsen og Astrid Ouahyb Sundsbø

Leve hele livet – En kvalitetsreform for eldre

Beskrivelser av eksisterende kunnskap om reformens utfordringsområder

Et aldersvennlig Norge

(4)

Helsedirektoratet. Kunnskapsnotatene viser eksisterende kunnskap om de ulike temaene i reformen.

Tittel på Kunnskapsnotat: Leve hele livet – En kvalitetsreform for eldre Beskrivelser av eksisterende kunnskap om reformens utfordringsområder Et aldersvennlig Norge

Forfattere: Frode F Jacobsen og Astrid Ouahyb Sundsbø Institusjon: Senter for omsorgsforskning

Oppsummering nr 14 Februar 2020

Satt med Adobe Caslon 10,5/12,5 (Avenir Next) ISBN (digital utgave): 978-82-8340-097-7 ISSN (digital utgave): 2464-4382

Oppsummeringen finnes på: www.omsorgsbiblioteket.no

(5)

FORORD

¹

1 INNLEDNING

³

1.1 Fokus på aldersvennlig samfunn 3

1.2 Dokumentets struktur og innretning 4

2 SENTRALE BEGREPER

⁵

Eldre og alderdom 5

Aktiv aldring 5

Aldersvennlighet 6

Aldersvennlig samfunn 6

Aldersvennlige byer 7

3 METODISK TILNÆRMING

⁹

3.1 Temaord for litteratursøk 9

3.2 Resultater fra systematiske litteratursøk i artikkel-databaser

(se vedlegg) 9

3.3 Resultater fra systematiske litteratursøk i grå litteratur

(se vedlegg) 9

3.4 Nettsteder 9

4 SENTRALE DOKUMENTER: ALDERSVENNLIG SAMFUNN SOM POLITISK SATSINGSOMRÅDE

¹¹

4.1 Sentrale WHO-dokumenter 12

4.2 Andre internasjonale grunnlagsdokumenter 13

4.3 Nordiske offentlige dokumenter 13

4.4 Norske stortingsmeldinger og offentlige utredninger 14

4.5 Kommunenes sentralforbunds dokumenter 16

4.6 Rapporter fra Statens eldreråd og Pensjonistforbundet 16

4.7 Oppsummert offentlige dokumenter 17

5 KUNNSKAPSGRUNNLAGET. HVA FREMMER, OG HVA HEMMER ET ALDERSVENNLIG SAMFUNN?

PERSPEKTIVER FRA FORSKNING

¹⁹

5.1 Fysiske omgivelser: Forskningsperspektiver på muligheter og utfordringer 21 5.2 Sosial inkludering og deltakelse: Forskningsperspektiver på muligheter og

utfordringer 24 5.3 Samspill mellom fysiske omgivelser og sosial inkludering og deltakelse:

Forskningsperspektiver på muligheter og utfordringer 29

6 PRAKSISER OG ARBEIDSMETODER: EKSEMPLER FRA

NORSKE KOMMUNER

³³

6.1 Bolig, service, idrett og kultur i ett 34

6.2 Samlokalisering med næringslivet: Haram omsorgssenter på Sunnmøre 35 6.3 De eldre som kunder: Sartor senter, i Fjell utenfor Bergen 36 6.4 Kursing av servicepersonell i Haugesund og andre kommuner i Rogaland 37

(6)

7 KONKLUSJON/ AVSLUTNING

³⁹

REFERANSER

⁴¹

VEDLEGG:

RESULTATER FRA SYSTEMATISKE LITTERATURSØK

⁴⁷

(7)

Senter for omsorgsforskning (SOF) har fått i oppdrag å lage en

kunnskapsoppsummering for temaområdet «aldersvennlige samfunn» og fire andre temaområder i oppdragsavtale av 23.01.19. De andre fire tematiske hovedområdene; mat og måltider, aktivitet og fellesskap, helsehjelp, sammenheng og overgang i tjenestene, anses i reformens dokumenter som viktige dimensjoner ved aldersvennlige samfunn og omgivelser. Dermed er også dokumenter og litteratur som gjennomgås i disse mer spesifikke emnene av høy relevans for temaet i denne kunnskapsoppsummeringen om aldersvennlige samfunn («Aldersvennlig Norge»). I temadelen Aldersvennlige samfunn er fokus både på friske eldre og på eldre i behov av langvarig og omfattende helsehjelp.

Oppdraget SOF har fått er å understøtte kommunenes endringsarbeid, legge til rette for erfaringsdeling og kunnskapsutveksling, samt identifisere relevant kunnskap, spisse og skreddersy denne. Heller enn etablering av ny kunnskap er oppdraget spesifisert som

«tilrettelegging og spredning av eksisterende kunnskap». Følgende kilder til kunnskap nevnes konkret i oppdragsavtalen: a. Stortingsmeldinger og eksisterende strategier og handlingsplaner (særlig omtalt i del 4), b. regionale dialogmøter, c. lokale eksempler (se del 6), og, d. kunnskapsoppsummeringer (se del 5).

(8)

2

(9)

3 1 INNLEDNING

1 INNLEDNING

1.1 FOKUS PÅ ALDERSVENNLIG SAMFUNN

Aldersvennlig Norge er ett av flere spesifikke temaområder i den nasjonale reformen

«Leve hele livet. En kvalitetsreform for eldre». Satsingen på aldersvennlige samfunn utgjør et paradigmeskifte i forhold til hvordan den aldrende befolkningens behov skal imøtekommes (Greenfield et al., 2015). Fra å ha et fokus på tjenester, levert og finansiert av offentlige myndigheter, skal det nå skje en dreining mot at ulike aktører samhandler og bidrar med det de har muligheter til, for å skape aldersvennlige samfunn. I denne delen av kunnskapsgrunnlaget tilknyttet reformen (de andre delene, er de andre satsingsområdene) presenterer vi ulike tilnærminger og forståelser av konseptet aldersvennlig samfunn –fra politisk ståsted (f.eks. fra internasjonale og nasjonale beslut- ningsprosesser), fra forskningens ståsted (f.eks.: hvilke faktorer kan fremme vs. hindre utviklingen av aldersvennlige samfunn), og like viktig, fra praksisfeltet ståsted (bl.a.:

hvilke konkrete tilnærminger og prosjekter er iverksatt rundt omkring i kommunene, og hvilke erfaringer er gjort?).

Aldersvennlig Norge forstår vi som et bredt satsningsområde som er tverrfaglig og tverrsektorielt i sin natur, og som angår både fysiske (naturlige og menneskeskapte), sosiale og kulturelle omgivelser. I tråd med oppdragsgivers ønske har vi valgt å avgrense temaområdet i forhold til direkte relevans for helse- og omsorgstjenestene, dvs. at for eksempel kollektivtrafikk og infrastruktur er tema som blir belyst kun utfra perspektivet om hvordan behov og bruk for helse- og omsorgstjenester blir berørt av dette.

Målet om å tilrettelegge for aldersvennlige samfunn er begrunnet med mål om (mer) aktiv aldring, best mulig helse, deltakelse og trygghet for den eldre befolkningen (Buffel et al., 2012). Som det framgår av dette kunnskapsgrunnlaget har konseptet aldersvennlig samfunn fått betydelig oppmerksomhet og utbredelse som et politisk satsingsområde, både internasjonalt, nasjonalt og lokalt, i løpet av de siste 10-15 årene.

I denne tidsperioden har det også vokst frem en stadig økende forskningslitteratur på feltet, og dette kunnskapsgrunnlaget skisserer hovedtrender i denne litteraturen.

Aldersvennlig samfunn- begrepet, og fortolkninger av konseptet har også for lengst nådd ut til det brede og langstrakte kommune-Norge. I økende grad har eldres ressurser og potensiale for samfunnsdeltakelse, også når sykdom og funksjonsnedsettelse rammer, blitt et tema i fagdebatter og offentlige debatter. Våre funn og analyser av lokale

initiativ som søker å utvikle og omsette aldersvennlig samfunn til praksis viser at det er mange ulike tilnærminger og veier en kan velge i dette arbeidet. Et viktig poeng som tydeliggjøres når en retter blikket mot disse ulike praksisene og tilnærmingene er at eldres behov for aktivitet og deltakelse kan være mye forskjellig.

En økende andel av eldre er friske eldre, et poeng som fremheves både i forskningslitteratur og offentlige dokumenter. Videre påpekes det i flere forskningspublikasjoner at «de eldre» er en heterogen gruppe, med ulike behov og at det dermed er nødvendig med ulike tilnærminger og praktiske løsninger i arbeidet med å tilrettelegge for et aldersvennlig samfunn. Noen dimensjoner av denne heterogeniteten er ulikheter når det gjelder interesser, seksuell orientering, funksjonsevne (kognitiv og fysisk), migrasjonser- faringer og kulturelle forskjeller.

1 INNLEDNING

(10)

4 1 INNLEDNING

Aldring og diversitet, at det finnes mange måter å bli eldre på, knyttet til et bredt spekter av livsprosjekter, er et viktig tema i oppsummeringen. Aldersvennlighet bør ses i et gruppeperspektiv, og ikke bare et individperspektiv, og der sosiale forskjeller er? knyttet til blant annet kjønn, sivilstatus, yrkesbakgrunn, etnisitet og annen sosial bakgrunn. Et viktig spørsmål blir dermed, aldersvennlig for hvem, i hvilken grad og på hvilken måte? Et relevant aspekt er at noen grupper i samfunnet vil være spesielt utsatt for sosial marginalisering, og å arbeide for inkludering av slike grupper i en satsing på aldersvennlige samfunn er en klar utfordring. Som gjennomgangen av vitenskapelige- og politiske dokument, og andre publiseringer viser, er det for eksempel lite fokus på den aldrende rusbrukeren eller den aldrende med et kriminelt rulleblad.

Aldersvennlige samfunn innebærer også møtesteder mellom generasjoner. I flere av dokumentene og forskningspublikasjonene som gjennomgås fremheves det at aldersvennlighet innebærer aldersvennlig samfunn og omgivelser for alle generasjoner.

Om dette oppnås, kan også gode møtesteder mellom mennesker av ulike aldre oppstå.

Oppsummeringen peker altså på flere viktige dimensjoner ved aldersvennlige omgivelser og aldersvennlige samfunn. I tillegg drøftes noen viktige dilemma knyttet til satsingen, bl.a. knyttet til de skrøpeligste eldre og behovet for forutsigbarhet, trygghet og sikkerhet vs. behovet for et rikt sosialt liv, aktivitet og fellesskap. At aldersvennlig samfunn også handler om tilrettelegging for pårørende og å kunne gi pårørende et bedre liv, drøftes også.

1.2 DOKUMENTETS STRUKTUR OG INNRETNING

I dette dokumentet betraktes «aldersvennlig samfunn» fra tre ulike vinkler:

a. Aldersvennlig samfunn som politisk satsingsområde (kapittel 4)

Dette kapitlet redegjør for og drøfter politisk definerte målsetninger, som anbefalt, tilrådt eller vedtatt i ulike politiske dokument

b. Aldersvennlig samfunn som forskningstema (kapittel 5)

Hovedtemaet i dette kapitlet er hvilke komponenter/ faktorer som kan eller bør inngå i aldersvennlige samfunn, og spørsmålet hva som fremmer og hemmer aldersvennlige samfunn.

c. Aldersvennlig samfunn som praksisfelt (kapittel 6)

I dette kapitlet gis eksempler fra kommuner der en har gått i gang med å prøve ut ulike tilnærminger og måter å sikre eldres livskvalitet og samfunnsdeltakelse på, inklusiv det å oppnå at eldres egne ressurser kommer til nytte.

(11)

5

2 SENTRALE BEGREPER

ELDRE OG ALDERDOM

I offentlige norske og internasjonale politiske og fagpolitiske dokumenter som har fokus på aldring og eldre, omtales en del ganger befolkningen som er over 60 år.

Andre ganger tas pensjonsalderen som utgangspunkt, der man i Norge snakker om befolkningen over 67 år og i andre land over 65 år. I OECD (organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) og EU (den europeiske union) statistikk er 65+

en vanlig angivelse. Som oftest drøftes ikke alderskategoriseringen eksplisitt. Det er svært viktig å ha bevissthet rundt, og arbeide utfra et perspektiv som erkjenner at spennvidden innad i gruppen «eldre» er stor. 40 år – nesten to generasjoner – skiller mellom en 65-åring og en 105-åring. Tilværelsen som pensjonist påvirkes av mange ulike faktorer som personlighet, hva man har arbeidet med, utdanning, økonomi, boligforhold, familiesituasjon, interesser, aktiviteter, helse og hvor i verden man har vokst opp (Jönsson, 2018). I Norge fleste som går ut i pensjon har 15-20 friske år å se fram til, år som de fyller med «fritid» - reiser, håndarbeid og å ta hånd om barnebarn.

Men forskjellene i forutsetningene er store, for eksempel når det handler om økonomi, familie og helse. Det er mange ulike faktorer som spiller inn, slik som kjønn, klasse, livsstil og etnisitet (ibid.).

I en del gerontologisk faglitteratur skilles det mellom «den tredje alder» og «den fjerde alder», der førstnevnte knyttes til god helse og funksjonsnivå, mens sistnevnte relateres til en økende grad av avhengighet av hjelp og støtte fra profesjonelle og andre.

Kronologisk alder blir ikke vesentlig i denne kategoriseringen. Alderdomsforskeren Svein Olav Daatland drøfter i sin bok «Aldring som provokasjon» (Daatland 2008) hvordan nordmenn har endret syn på når tid man blir gammel eller eldre siden begynnelsen av 1970-tallet, og at nordmenns alderskategorier er i stadig utvikling.

Dette burde kanskje ikke være overraskende for noen, siden folks forventede levealder i Norge har vært økende siden den gangen, og siden en stadig større andel av folk i pensjonsalder opplever god helse.

AKTIV ALDRING

Aktiv aldring er et begrep som ofte brukes sammen med begrepet aldersvennlig samfunn og omgivelser i helsepolitiske tekster. I stortingsmeldingen «Leve hele livet»

føyes det til at aldersvennlige samfunn må ses på som en forutsetning for aktiv aldring.

Særlig i de nyere folkehelsemeldingene er aktiv aldring et sentralt begrep (Jacobsen 2017). År 2012 var EUs år for «aktiv aldring og solidaritet mellom generasjonene».

Tre nyere norske folkehelsemeldinger har fulgt opp dette initiativet (St.meld. 34, 2012-13a; St.meld. 19, 2014-15; St.meld. 19, 2018-19). I den første av disse (St.meld.

34, 2012-13a), defineres aktiv aldring på denne måten: «Aktiv aldring omfatter eldre

2 SENTRALE BEGREPER

(12)

6 2 SENTRALE BEGREPER

menneskers deltakelse både som medborgere i sosiale, økonomiske, politiske, kulturelle sammenhenger, og i arbeidslivet». I den femte og siste folkehelsemeldingen (St.meld.19, 2018-19) omtales aktiv aldring som at «aktiv aldring handlar om at eldre menneske blir rekna som ein ressurs i samfunnet, og om å leggje til rette for deltaking og medverknad»

(s.20).

Både folkehelsemeldingene og andre stortingsmeldinger vil naturlig nok primært uttrykke generelle innsikter og helsepolitiske mål knyttet til aldring og til aktiv aldring, selv om det ofte poengteres i meldingene at eldre er en heterogen kategori. En kritisk ettertanke kan være verd å ha med når man anvender begrepet, slik som denne for eksempel kommer til uttrykk i en dansk kulturforskers refleksjoner om aktiv aldring i danske helsepolitiske dokumenter:

“I danske sundhedsrapporter og andre politiske dokumenter indkredses aktivitet ofte til at være fysisk aktivitet, fritidsaktivitet, erhvervsaktivitet eller aktivitetsbe- grænsning, forstået som funktionsbegrænsning i forhold til daglige aktiviteter ...

Studier viser imidlertid, at menneskers subjektive opfattelser af deres aktivitetsni- veau er meget mere varierede. I et sociologisk studie af ældre fastliggere på en cam- pingplads så sociologerne en gruppe mennesker, som sad meget ned i og omkring deres campingvogne hele sommeren. Selv beskrev campisterne sig som mere aktive end andre ældre, fordi de godt kunne lide at snakke med andre campister, og fordi de opholdt sig meget udendørs (Blaakilde 2012).”

Med andre ord er ulike eldres egen oppfattelse av hva som er gode og meningsfulle aktiviteter verd å undersøke og ha fokus på, og kan bidra til at aktiv aldring og

aldersvennlige omgivelser er satsingsområde som informeres nedenfra, av befolkningen selv.

ALDERSVENNLIGHET

Et gjennomgående tema både i forskning og praksis knyttet til temaet aldersvennlig samfunn, er at det overordnet sett skal handle om muligheten til å oppleve en god alderdom (Scharlach and Lehning 2016), som innebærer blant annet aktivitet og deltakelse. Aldersvennlighet handler også om verdighet, og om en meningsfylt tilværelse (Bale, 2018).

Aldersvennlige næromgivelser har både fysiske (naturmiljø og bygd miljø) og sosiale dimensjoner. Eldre med svekket helse og funksjon har særlige behov knyttet til trygghet og sikkerhet. Det stilles særlige krav til å gjøre omgivelsene tilgjengelige og «lesbare» for dem. Disse eldre har også behov for aktivitet og fellesskap, for sosiale sammenhenger der de inkluderes og der de opplever at det er bruk for dem.

ALDERSVENNLIG SAMFUNN

Til tross for mye internasjonal innsats for å skape og vedlikeholde aldersvennlige samfunn (WHO 2018), har man ennå ikke blitt enig internasjonalt om en definisjon på hva aldersvennlig samfunn kan være. Verdens helseorganisasjons (WHO) definisjon, at å skape aldersvennlige samfunn innebærer å “…encourage active aging by optimizing opportunities for health, participation and security to enhance quality of life as people age…(and) adapt its structures and services to be accessible to and inclusive of older people with varying needs and capacities”, er ofte sitert, men definisjonen er svært vid og ikke helt klar i forhold til hvordan denne satsingen skiller seg fra

(13)

7

2 SENTRALE BEGREPER

tidligere satsinger på såkalt «sunn aldring» (healthy ageing) og «aktiv aldring» (active ageing). I stortingsmeldingen Leve hele livet (St.meld. 15, 2017-2018) vektlegges det bl.a. at arbeidet med et aldersvennlig samfunn er sektorovergripende, at det krever en tverrprofesjonell og tverrfaglig tilnærming, at det er en forutsetning at de eldre selv inviteres med for å skape dette, og at det er et mål at eldre kan være deltakende, aktive og selvstendige. Det vektlegges også, som allerede nevnt, at et aldersvennlig samfunn innebærer gode møtesteder mellom generasjoner.

I forskningen finner vi ulikheter i tilnærmingen til aldersvennlige samfunn og i ordbruken (Lui et al., 2009). Mens noen av av konseptene legger mest vekt på fysiske aspekter som infrastruktur og boligtilpasning, slik som AdvantAge Initiative og National Association of Area Agencies on Aging, (begge fra USA), legger andre, som Lifetime neighbourhoods (UK) mer vekt på sosiale relasjoner som fremmer deltakelse, inkludering og personlig utvikling (Høyland et al., 2018).

Vi finner at mens det i politiske dokumenter er et sterkt fokus på aktivitet, helse og mestring som komponenter i aldersvennlig samfunn, kan forskningsbidrag formulere dette rundere og være mer raus og åpen for hva de eldre selv har som perspektiv på hva aldersvennlig samfunn vil si. De definerer for eksempel at et aldersvennlig samfunn utmerker seg ved at det svarer på eldres ønsker og behov (Buffel et al. 2012).

ALDERSVENNLIGE BYER

Initiativet fra WHO i 2010 ble først kalt for «aldersvennlige byer» og hadde særlig fokus på storbyer. Den opprinnelige visjonen var fremvekst av bysamfunn som steder hvor det er godt å bli gammel. Siden den gangen har antall deltakende byer vokst til 833 byer i 41 land, som etter hvert også inkluderer mindre byer slik som Levanger i Norge.

Det arbeides nå med å utvikle et eget nasjonalt nettverk for aldersvennlige byer i Norge (NAL 2019). Utgangspunktet for WHO var at aldring av befolkningen og urbanisering skjer parallelt i hele verden, og at bybefolkningene blir stadig eldre.

Selv om dette synes å være et riktig bilde på et generelt nivå, varierer nordiske og europeiske byer i forhold til befolkningsutviklingen. En banebrytende rapport, Shaping Ageing Cities: 10 European Case Studies (Arup et al. 2015), fremhever at ikke alle storbyer i Europa opplever en aldring av befolkningen. Mens for eksempel København, London og Amsterdam opplever dette, er situasjonen motsatt i byer som Berlin, Madrid og Lisboa. I de sistnevnte byene blir befolkningen stadig yngre. Rapporten demonstrerer blant annet at jo eldre bybefolkningen blir, jo mer spredt bor de eldre innbyggerne, mens bostedsmessig alderssegregasjon synes å være en særlig utfordring der bybefolkningen blir yngre. Dette er en av mange ulike innsikter som denne

tematiske delen bygger på, og som demonstrerer at et mangfold av tilnærminger til hva som er utfordringer for eldre i byer og tettsteder har mye for seg, og at utfordringer for eldre og løsninger på disse utfordringene kan variere mye mellom ulike byer. Selv om man kan trekke på noen generelle innsikter når det gjelder å skape aldersvennlige byer, er det viktig også å anerkjenne at enhver by har unike særtrekk og at også gode løsninger kan være stedsspesifikke.

(14)

8 2 SENTRALE BEGREPER

(15)

9 METODISK TILNÆRMING

3 METODISK TILNÆRMING

I dette arbeidet har vi kombinert a. systematiske litteratursøk i forskningsdatabaser, b. usystematiske søk i portaler (f.eks. Google scholar) og databaser, c. «snøballme- toden» ved gjennomgang av referanselister i sentrale rapporter og publikasjoner, samt d. tips fra fageksperter og nøkkelpersoner i arbeidet med Aldersvennlig Norge.

Inklusjonskriteriene er at arbeidene som det refereres til er, med noen få unntak, maksimum 10 år gamle (f.o.m. 2009) og at de er publisert på engelsk eller et skandi- navisk språk, og med referanse til nordiske land (Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island).

3.1 TEMAORD FOR LITTERATURSØK

Aldersvennlig samfunn Aldersvennlige omgivelser Age-friendly communities Age-friendly societies Flere generasjoner På tvers av generasjoner Cross-generation Across generations Intergenerational

3.2 RESULTATER FRA SYSTEMATISKE LITTERATURSØK I ARTIKKEL-DATABASER (SE VEDLEGG)

3.3 RESULTATER FRA SYSTEMATISKE LITTERATURSØK I GRÅ LITTERATUR (SE VEDLEGG)

3.4 NETTSTEDER

Foruten litteraturdatabaser er det søkt i følgende nettsteder:

1. www.regjeringen.no 2. www.helsedirektoratet.no 3. www.ks.no

4. https://kommunal-rapport.no 5. https://seniorporten.no 6. www.utviklingssenter.no 7. www.omsorgsforskning.no

METODISK TILNÆRMING

(16)

10 METODISK TILNÆRMING

(17)

11 SENTRALE DOKUMENTER: ALDERSVENNLIG SAMFUNN SOM POLITISK SATSINGSOMRÅDE

SENTRALE DOKUMENTER: ALDERSVENNLIG SAMFUNN SOM POLITISK SATSINGSOMRÅDE

4 SENTRALE

DOKUMENTER:

ALDERSVENNLIG SAMFUNN

SOM POLITISK

SATSINGSOMRÅDE

I tidsperioden 2015-2050 regner man med at verdens befolkning over 60 år nesten vil dobles, fra rundt 12 til 22 %, en viktig bakgrunn for offentlige debatter om

aldersvennlige samfunn og omgivelser både i Norge, Norden og videre internasjonalt. I Norge er allerede over en million mennesker over 60 år, og et flertall av disse bor i eget hjem. Selv om antallet med demens og annen skrøpelighet øker, synes andelen av eldre med god helse å øke, både i Norge og i mange andre land. Mange vil kunne forvente en å leve som pensjonist i 20-30 år. Stortingsmeldingen «Leve hele livet» (St.meld.

15, 2017-18), som vektlegger betydningen av et aldersvennlig samfunn for folkehelse generelt og for helse og velvære for eldre spesielt, er klart inspirert av WHOs initiativ for å skape aldersvennlige byer og lokalsamfunn.

Satsingen harmonerer også med ett av FNs 17 sentrale bærekraftsmål, mål 3: Good health and well-being: Ensure healthy lives and promote well-being for all at all ages.

Et av emneområdene under dette målet er “fostering healthier cities through urban planning for … safer and more active living” (http://www.sdgfund.org). Her relateres byplanlegging eksplisitt til helse og velvære.

Videre presenteres ulike offentlige dokumenter, først fra WHO, som er organisasjonen som først tok initiativet til aldersvennlige byer, og mer generelt, aldersvennlige samfunn og omgivelser. Deretter følger omtale av noen andre

internasjonale dokument, fra EU og OECD, og til slutt, presentasjon av sentrale norske offentlige dokumenter. Noen av dokumentene forholder seg særlig til aldersvennlighet som begrep, mens andre i større grad relaterer seg til begrepet aktiv aldring.

SENTRALE DOKUMENTER: ALDERSVENNLIG SAMFUNN SOM POLITISK SATSINGSOMRÅDE

(18)

4.1 SENTRALE WHO-DOKUMENTER

World Health Organization. (2007) Global age-friendly cities: A Guide. Paris: WHO.

Tilgjengelig på: http://www.who.int/ageing/publications/Global_age_friendly_cities_

Guide_English.pdf?ua=1, sist opplastet 10 oktober 2019.

Utgangspunktet for denne rapporten er at rask urbanisering og aldring av befolkningen skjer parallelt over hele verden, og at en stadig større andel av

bybefolkningene er eldre mennesker. Eldre defineres her som 60+. Rapporten er ment som en guide for de enkelte byene for å oppnå større grad av aldersvennlighet, der aldersvennlighet særlig knyttes til optimalisering av helse, deltakelse og sikkerhet. Noen uttalte tiltak for å oppnå dette har med helsetilbud og sikkerhet å gjøre: å forutse og respondere på en fleksibel måte på aldringsrelaterte behov og preferanser, og, å særlig beskytte de mest sårbare eldre. Andre tiltak går bredt sett på inklusjon og deltakelse av eldre i samfunnet, slik som: å anerkjenne ressurser, kunnskap og erfaringer i den aldrende befolkningen, å respektere beslutninger og valg av livsstil, og å promotere inklusjon og deltakelse for eldre i alle deler av samfunnslivet. Muligheter og hindre for å oppnå dette knyttes til en rekke kontekstuelle faktorer, blant annet fysiske omgivelser, sosiale og økonomiske rammer, hvordan helse- og sosiale tjenester fungerer samt personrelaterte forhold, der blant annet kjønn og kulturell bakgrunn nevnes spesifikt.

Guiden, som bygger på intervju med en rekke eldre over hele verden, er til dels detaljert, med for eksempel råd for utforming av fortau og tilgjengelige sosiale aktiviteter.

World Health Organization. (2002). Active Ageing. A Policy Framework. Geneva:

WHO. Tilgjengelig på: https://apps.who.int/iris/bitstream/handle/10665/67215/WHO_

NMH_NPH_02.8.pdf?sequence=1, sist nedlastet 10. oktober 2019.

Målgruppen for dokumentet er beslutningstakere innenfor offentlig, privat ideell og privat kommersiell sektor. I dokumentet reises og forsøksvis besvares følgende hovedspørsmål: Hvordan kan eldre mennesker opprettholde en autonom og aktiv livsstil? Hvordan kan helsefremmende og forebyggende aktiviteter nå eldre? Hvordan kan eldres livskvalitet bedres? Er aldringen av befolkningen en trussel mot våre velferdssystemer? Hvordan kan det offentliges og familiens rolle i omsorgsarbeid best balanseres? Hvordan kan vi bevisstgjøres på og støtte eldre menneskers rolle i å ta omsorg for andre? De samme hoveddimensjonene som trekkes fram for aldersvennlige byer i WHO-dokumentet «Global age-friendly cities» fremføres også som sentrale her: optimalisering av helse, deltakelse og sikkerhet, med målsettingen om å fremme livskvalitet for eldre.

World Health Organization. (2018). The Global Network for Age-friendly Cities and Communities. Looking back over the last decade, looking forward to the next.

Geneva: WHO. Tilgjengelig på: https://www.who.int/ageing/gnafcc-report-2018.pdf, sist nedlastet 10. oktober 2019.

Rapporten starter ut med å formulere en forutsetning for aldersvennlige byer og samfunn: At det krever en innsats fra hele samfunnet for å oppnå dette, på tvers av ulike sektorer og aktører. Rapporten har som mål å se tilbake på hva som er oppnådd generelt sett siden det første WHO-initiativet for aldersvennlige byer og samfunn i 2006, i samarbeid med Public Health Agency of Canada (PHAC). Det er også en målsetting å vurdere hva som prioriteres og er oppnådd i spesifikke byer og land, der medlemskapet har økt fra 11 byer i 2010 til 760 byer og lokalsamfunn i 2018. En viktig målsetting er at boken kan være en ressurs for gjensidig læring på tvers av ulike land og lokaliteter.

(19)

4.2 ANDRE INTERNASJONALE GRUNNLAGSDOKUMENTER

EU-DOKUMENTER

European commission (2013). Innovation for age-friendly buildings, cities and environments. Brussels: European commission.

European commission and World Health Organization (2016). Creating age-friendly environments in Europe. A tool for local policy-makers and planners. Copenhagen:

EU and WHO. Tilgjengelig på: http://ec.europa.eu/research/innovation-union/pdf/

active-healthy- ageing/gp_d4.pdf#view=fit&pagemode=none, sist nedlastet 10. oktober 2019.

Målsettingen i dette dokumentet er å redegjøre for gode praksiser (“good practices”) for aldersvennlige samfunn og omgivelser i Europa, på tvers av 12 ulike EU-land samt Norge, i 32 ulike regioner. Rapporten er delt opp i fire tematiske hovedområder: 1.

Aldersvennlige boområder, 2. Aktiv aldring i (lokal)samfunnet, 3. Aktiv og sunn livsstil, og, 4. Demensvennlige omgivelser.

OECD-DOKUMENTER

OECD (2015). Ageing in cities. Paris: OECD Publishing.

Tilgjengelig på: https://read.oecd- ilibrary.org/urban-rural-and-regional-development/

ageing-in-cities_9789264231160-en#page3

Tre hovedantakelser danner utgangspunktet for dette dokumentet: 1. Et aldrende samfunn er ikke i seg selv et problem, men kan gi nye muligheter, 2. Aldrende samfunn er ikke bare samfunn for eldre, men kan være gode samfunn for alle generasjoner, og, 3. Potensielle utfordringer knyttet til aldring av samfunnet er svært forutsigbare, i motsetning til mange andre mulige utfordringer samfunnet står overfor. Rapporten bygger på erfaringer fra 275 storbyer i OECD-området og presenterer case-studier fra ni utvalgte byer. To hovedspørsmål reises: Hva betyr aldringen av befolkningen for byenes bærekraft? Hvordan kan alle sektorer og aktører gjøre felles sak for å oppnå aldersvennlige samfunn?

4.3 NORDISKE OFFENTLIGE DOKUMENTER

Nordens välfärdscenter (Nordisk ministerråd) 2018. En bättre plats att åldras på – arbete för åldersvänliga städer i Norden.

I rapporten poengteres det at eldre i økende grad lever et langt og friskt liv.

Den oppsummerer noen erfaringer fra de nordiske byene i WHOs nettverk for aldersvennlige byer med hensyn til åtte innsatsområder som WHO vektlegger: 1.

utendørsområder og bebyggelse, 2. transport, 3. bolig, 4. sosial deltagelse, 5. respekt og sosial inkludering, 6. deltagelse i samfunns- og arbeidslivet. 7. kommunikasjon og informasjon, og, 8. helse- og sosialtjenester. Foruten dette har rapporten et særlig fokus på livskvalitet for eldre kvinner og menn, et fokus som Nordens välferdscenter ser på som sitt særlige ansvarsområde, og vektlegger i den forbindelse muligheter til fysisk aktivitet, gode matvaner, sosialt fellesskap og meningsfullt liv. Den fremhever at de ulike deltakende byene i Norden, Stockholm, Göteborg, Uppsala, Oslo, Trondheim, Tammerfors og Reykjavik har ulike arbeidsmåter for å nå målet om aldersvennlig by, SENTRALE DOKUMENTER: ALDERSVENNLIG SAMFUNN SOM POLITISK SATSINGSOMRÅDE

(20)

14 SENTRALE DOKUMENTER: ALDERSVENNLIG SAMFUNN SOM POLITISK SATSINGSOMRÅDE der noen velger ut en pilotbydel, mens andre gjennomfører en større innbyggerdialog

og atter andre vektlegger møter mellom ulike involverte forvaltninger. Rapporten viser til at det gjennomføres både tidsavgrensede og langsiktige prosjekter, og at det også foregår omfattende samarbeid på tvers av byene, i ulike konstellasjoner.

4.4 NORSKE STORTINGSMELDINGER OG OFFENTLIGE UTREDNINGER

St. meld. nr. 15 (2017-2018). Leve hele livet – en kvalitetsreform for eldre. Helse- og omsorgsdepartementet.

Denne stortingsmeldingen følger opp strategiplanen Flere år – flere muligheter (Regjeringen 2016). Det understrekes at arbeidet med et aldersvennlig Norge krever en tverrsektoriell tilnærming og samskaping, innbyggerinvolvering og partnerskap er sentrale begrep i dokumentet. Ikke minst vektlegges det at eldre selv inviteres med i dette arbeidet, som må bygge på «et bredt partnerskap mellom offentlige myndigheter i stat og kommune, arbeids- og næringsliv, private aktører, sivilsamfunn og forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Programmet skal utfordre den eldre befolkning til selv å engasjere seg i planlegging av egen alderdom og utforming av sine omgivelser. Samtidig blir det viktig å sørge for at også helse- og omsorgssektoren gjør sin del av arbeidet ved å skape aldersvennlige sykehus, sykehjem, botilbud og tjenester» (s.12).

Flere år – flere muligheter. Regjeringens strategi for et aldersvennlig samfunn (Regjeringen 2016). Helse- og omsorgsdepartementet.

I meldingen forplikter regjeringen seg til å utvikle et mer aldersvennlig samfunn.

Dette begrunnes i at man blir stadig flere eldre som lever lenger og har flere sunne og aktive år. Det pekes på utfordringen med at mange eldre opplever at de er utenfor i samfunnslivet generelt og arbeidslivet spesielt. Det tas til orde for at regelverk og organisering av samfunnet må endres for å gi bedre muligheter for aktiv aldring, økt livskvalitet for enkeltmennesker og en mer bærekraftig samfunnsutvikling.

St.meld. 19 (2018-19). Folkehelsemeldinga. Gode liv i eit trygt samfunn.

Det poengteres i denne folkehelsemeldingen at vi lever lenger og at dette krever tilrettelegging for aktivitet og deltakelse og god livskvalitet også i høy alder. Det vises til at det er store variasjoner blant norske kommuner når det gjelder i hvor stor grad det tilrettelegges for en aldrende befolkning i et folkehelseperspektiv. Det fremheves bl.a. at det må arbeides for å motvirke diskriminering, økt innsats for å oppnå universell utforming av bygg, uterom og transport, og for at inkludering og medvirkning skal kunne skje. I stortingsmeldingen gjennomgås sentrale punkt i den internasjonale satsingen på aldersvennlige byer og samfunn, samt på hvordan denne satsingen planlegges gjennomført i Norge.

St.meld. 34 (2012-13a). Folkehelsemeldingen. God helse – felles ansvar. Helse- og omsorgsdepartementet.

Denne folkehelsemeldingen har særlig fokus på å redusere sosiale helseforskjeller.

Regjeringens mål uttrykkes som at «Norge skal være blant de tre landene i verden som har høyest levealder, befolkningen skal oppleve flere leveår med god helse og trivsel og reduserte sosiale helseforskjeller, vi skal skape et samfunn som fremmer helse i hele befolkingen» (s.10). Den understreker betydningen av et aldersvennlig samfunn for aktivitet i eldre år, og fremhever også betydningen av at et aldersvennlig samfunn tar utgangspunkt i kulturelle forskjeller: «Aktiv aldring omfatter eldre

(21)

menneskers deltakelse både som medborgere i sosiale, økonomiske, politiske, kulturelle sammenhenger, og i arbeidslivet. Aldersvennlige samfunn er en forutsetning for dette.

Respekt for kulturell ulikhet og muligheter for deltakelse i samfunnet gir mening og trivsel både for den enkelte, familien, lokalsamfunnet og storsamfunnet» (114).

St. meld. 19 (2014-15). Mestring og muligheter. Helse- og omsorgsdepartementet.

Inkludering i arbeidslivet for eldre er et særlig sterkt fokus i de delene der eldre omtales i denne folkehelsemeldingen. Generelt er psykisk helse løftet fram som et viktig overordnet tema i meldingen: «Regjeringen vil styrke det forebyggende helsearbeidet. Psykisk helse skal få en større plass i folkehelsearbeidet, arbeidet med livsstilsendring skal få en ny og mer positiv vinkling, og vi vil utvikle en ny og moderne eldrepolitikk som retter oppmerksomheten mot betydningen av aktiv aldring» (s.9). I meldingen brukes begrepet «Aldersvennlig samfunnsutvikling». Det redegjøres for WHOs globale nettverk av aldersvennlige byer og tettsteder som et tiltak som både har utgangspunkt i den økende aldringen av verdens befolkninger, samt økende urbanisering. Det drøftes i den forbindelse hvordan WHOs satsing kan følges opp i Norge, blant annet i forhold til utvikling av helse- og omsorgstjenester, der helsefremmende virksomhet vektlegges, og i forhold til boliger og nærmiljø som er

«gode å bli gamle i» (s.96).

St. meld. 29 (2012-13). Morgendagens omsorg. Helse- og omsorgsdepartementet.

Stortingsmeldingen lanseres som en «mulighetsmelding» (s. 11) der begrepet innovasjon er vesentlig og der man ikke bare tenker strategier i forhold til eldre og aldring isolert, men planlegger for hele livsløpet. Forebygging, tidlig innsats og rehabilitering er sentralt i meldingen, samt brukermedvirkning samt samskaping mellom kommuner, pårørende, frivillige og bedrifter. Aldersvennlige omgivelser er et viktig tema, og der aldersvennlige fysiske omgivelser særlig knyttes til ambisjonen om universell utforming, ikke minst når det gjelder bolig og transport.

Handlingsplan for Inn på tunet (2007). Landbruks- og matdepartementet.

I handlingsplanen understrekes det at landbrukets menneskelige og materielle ressurser er utgangspunkt for regjeringens ønske om å legge til rette for etablering av nye næringer langt ut over det å produsere mat og råvarer. Det hevdes at gårder og gårdsdrift kan tilby oppvekst- og omsorgstjenester som samfunnet trenger. Ikke minst Inn på tunet – satsingen fremstilles som en vinn- vinn situasjon der gårdsdriften kan bli mer lønnsom samtidig som mennesker som får dagtilbud på gård kan oppleve økt mestring og mening. Følgende satsingsområder fremheves som del av planen:

1. Etablering av samarbeid mellom gårdbruker og offentlig sektor, 2. Forskning og dokumentasjon, 3. Kvalitetssikring og kvalitetsutvikling, 4. Kompetanseutvikling, og, 5.

Nettverk (fagforum av tilbydere).

St. meld. 31 (2014-15). Garden som ressurs – marknaden som mål. Vekst og

gründerskap innan landbruksbaserte næringar. Landbruks- og matdepartementet.

I denne stortingsmeldingen tas det blant annet utgangspunkt i regjeringens ønske om å styrke dagtilbudet til personer med demens og at kommunene er blitt pålagt å tilby dagaktivitetstilbud for hjemmeboende med demens, fra og med 1. januar 2020.

Det understrekes at Inn på tunet-tilbud gir mening, mestring og gode opplevelser for deltakerne, og at forskning indikerer at blant annet bedret søvn og mindre bruk av antidepressiva kan knyttes til gårdsrelaterte tilbud. Det hevdes også at tilbudet avlaster pårørende og kan bidra til å utsette innleggelse i institusjon. Det redegjøres for en offentlig tilskuddsordning for Inn på tunet og andre former for dagaktivitetstilbud.

(22)

4.5 KOMMUNENES SENTRALFORBUNDS DOKUMENTER

Universell utforming fører til et aldersvennlig samfunn. Gode eksempler fra norske kommuner og fylkeskommuner (2019). Kommunenes sentralforbund (KS).

Et utgangspunkt for KS-rapporten er at universell utforming ikke bare er noe som møter særlige behov hos aldrende mennesker og mennesker med nedsatt funksjonsnivå.

Universell utforming er noe alle trenger. På den ene siden fremhever rapporten universell utforming som et viktig utgangspunkt for et aldersvennlig samfunn, for alle aldre. På den annen side nyanseres også dette i rapporten, der det påpekes at aldersvennlige sosiale og materielle omgivelser er mer enn universell utforming. I rapporten uttrykker forsker Karin Høyland det på denne måten:

«Planlegging for eldre har handlet mye om helse, bygg-forskrifter og tjenestetilbud.

Det har ikke vært så mye snakk om hvor ting ligger i forhold til hverandre, om du føler at du bor i et lokalmiljø som oppleves som trygt, og om det finnes rekreasjons- områder, og steder der man kan se og oppleve ting. Dette ligger ikke i lovverket.

Men det hjelper jo heller ikke med et flott tilbud om du ikke har muligheten til å komme deg dit, eksemplifiserer Karin Høyland. Fokus på hvor man lokaliserer for eksempel sykehjem har endret seg. Nå er flere opptatt av sammenhengen mellom flere tilbud, og å kunne bli et tilskudd til lokalmiljøet» (s.10).

4.6 RAPPORTER FRA STATENS ELDRERÅD OG PENSJONISTFORBUNDET

Flere eldre - flere muligheter! Seniorpolitisk redegjørelse fra Statens seniorråd 2014-2017.

I denne rapporten redegjør Statens eldreråd for sitt arbeid med et aldersvennlig samfunn i perioden 2014-2017. Det framheves at det viktigste arbeidet har vært knyttet til motvirkning av diskriminering av eldre: «Det viktigste rådet har oppnådd i perioden, er å få alder inn som diskrimineringsgrunnlag i loven mot diskriminering som trer i kraft i 2018. Med den nye loven gis det et klart signal fra Stortingets side om at aldersdiskriminering er forbudt på alle samfunnsområder – også utenfor arbeidslivet»

(s.3). Relatert til dette har rådet gitt anbefalinger med målsetting om at eldre skal kunne stå lenger i arbeidslivet, og mer generelt, for at eldre skal oppfattes og fungere som samfunnsressurs. Aktiv aldring har også vært et viktig temaområde for Statens seniorråd.

Pensjonistforbundets handlingsplan 2018-21: Tydelig, sterk, synlig.

I rapporten fremheves betydningen av trygghet for eldre, både friske eldre og eldre med langvarige behov for helse- og omsorgstjenester. Trygghetsbegrepet anvendes i vid betydning, og relaterer seg også til diskriminering: «Trygghet innebærer også fravær av opplevd diskriminering i møte med helsevesen, rettsvesen eller i det offentlige» (s.19).

Foruten temaet trygghet, tar rapporten opp sentrale anliggender som medvirkning og politisk innflytelse, et inkluderende arbeidsliv mellom 62 og 75 år, transport og universell utforming, aktivitet og forebygging, samt deltakelse i et digitalisert samfunn.

(23)

4.7 OPPSUMMERT OFFENTLIGE DOKUMENTER

De offentlige dokumentene som er redegjort for har flere felles elementer. For det første representerer de i stor grad helhetlige perspektiv der aldersvennlige omgivelser og samfunn ses på i forhold til fysiske omgivelser (både naturomgivelser og

menneskeskapte innendørs- og utendørs omgivelser), transport og annen infrastruktur (særlig offentlig transport), politiske, sosiale og økonomiske forutsetninger, helse- og omsorgstjenester (tilgjengelighet, kvalitet, fleksibilitet i forhold til skiftende behov), kulturell variasjon og kulturelle forutsetninger. Migrasjon og migranters helsemessige og generelle behov poengteres, spesielt i de nyere dokumentene. I økende grad vies eldre med urbefolkningsbakgrunn oppmerksomhet både i internasjonale og nasjonale dokumenter.

I dokumentene er man gjennomgående opptatt av at å skape aldersvennlige omgivelser og samfunn krever en tverrfaglig tilnærming. Dokumentene tilkjennegir også at dette krever en tverrsektoriell tilnærming, i to betydninger av ordet: Både på tvers av ulike offentlige etater og institusjoner og dermed på tvers bl.a. helse-, sosial-, skole-, og bygg- og planleggingssektorer. I flere av dokumentene poengteres det at aldersvennlige omgivelser og samfunn vil være gunstige for alle generasjoner, og at aldersvennlighet må knyttes til gode møtesteder mellom generasjoner.

Tilgang på informasjon er et viktig anliggende, særlig i dokumenter fra

Pensjonistforbundet og andre interesseorganisasjoner. I disse problematiseres forholdet mellom makt og tilgang på informasjon, og spesielt knyttet til den økende digitalisering av informasjon.

Flere av dokumentene relaterer demensvennlighet til aldersvennlighet. På den ene side betraktes demensvennlighet som en underkategori under aldersvennlighet. På den annen side gis det uttrykk for at demensvennlige samfunn og omgivelser også bidrar til aldersvennlige omgivelser, ved at det å tilrettelegge for spesielt sårbare mennesker, mennesker med demens, legger man også til rette for aldrende mennesker generelt.

I ulik grad forholder dokumentene seg til problematikk knyttet til sosial ulikhet og marginalisering. Noen marginale og marginaliserte grupper synes å få relativt lite oppmerksomhet, slik som aldrende rusmisbrukere og aldrende straffedømte og innsatte i fengsler.

I alle dokumentene fremheves heterogeniteten i det å aldres, og at eldre er en mangfoldig befolkning og representerer et mangfold av livsstiler. Dokumentene synes i vekslende grad å presentere gruppeperspektiv, og der et gruppeperspektiv gjerne er særlig fremtredende når for eksempel migrasjon, urbefolkninger og seksuelle minoriteter omtales. I noe mindre grad synes det å være fokus på et mangfold i sosioøkonomisk bakgrunn («sosial klasse») og yrkesbakgrunn. Kjønn og aldring er flere steder et tema, samtidig som et mer gjennomgående kjønnsperspektiv på aldring og muligheter og begrensninger i dagens samfunn ikke er tydelig.

(24)

18 SENTRALE DOKUMENTER: ALDERSVENNLIG SAMFUNN SOM POLITISK SATSINGSOMRÅDESENTRALE DOKUMENTER: ALDERSVENNLIG SAMFUNN SOM POLITISK SATSINGSOMRÅDE

(25)

19 5 KUNNSKAPSGRUNNLAGET. HVA FREMMER, OG HVA HEMMER ET ALDERSVENNLIG SAMFUNN? PERSPEKTIVER FRA FORSKNING

5 KUNNSKAPSGRUNNLAGET. HVA FREMMER, OG HVA HEMMER ET ALDERSVENNLIG SAMFUNN? PERSPEKTIVER FRA FORSKNING

5 KUNNSKAPS-

GRUNNLAGET. HVA FREMMER, OG HVA HEMMER ET ALDERS- VENNLIG SAMFUNN?

PERSPEKTIVER FRA FORSKNING

I dette kapittelet presenterer vi perspektiver fra forskning som kan benyttes som kunnskapsgrunnlag i arbeidet med å utvikle aldersvennlige samfunn. Presentasjonen av forskningen er sammensatt av både bidrag fra, eller om, norsk kontekst, men vi har også lagt inn en del internasjonale referanser. Det er fortsatt slik at forskningen knyttet til aldersvennlige samfunn stort sett er internasjonal, med WHO som en av flere sentrale referansekilder . For særlig interesserte som ønsker å gå mer i dybden på hva aldersvennlige byer og samfunn handler om, og hvordan og hvorfor dette er gjenstand for forskning (globalt), anbefales for eksempel bidrag skrevet av Buffel og Phillipson m. flere (Buffel et al., 2012; Buffel et al., 2019). Det finnes også ulike tekster som omhandler og forsøker å sette ord på hvilke utfordringer det er som kommer som følge av et aldrende samfunn (se f.eks Sander et al., 2014). En oversikt over de ulike

«domenene»/virksomhetsområdene kommuner kan og bør utvikle tiltak på, for å utvikle aldersvennlige samfunn, er å finne i WHOs håndbok «Age-friendly environments in Europe» (World Health Organization, 2017), eller eksempelvis fra norsk nasjonal sammenheng, fra norske arkitekters landsforbund, med fokus på stedsutvikling (2019).

En interessant tilnærming, som vi ikke går nærmere inn på her, er forsøk på å lage modeller for å måle hvorvidt lokalsamfunn svarer på kvalitetsmål for aldersvennlighet, eller mer spesifikt, «healthy and positive ageing-in-place» (Gibney and Ward, 2018).

Rammebetingelsene for hva som anses som gode løsninger og muligheter for å oppnå målet om aldersvennlige samfunn er langt på vei definert av politiske føringer, som referert til i tidligere kapittel. Satsingen knyttet til et mer aldersvennlig samfunn handler i stor grad om å tilrettelegge for at eldre, særlig «yngre eldre», som utgjør en

KUNNSKAPSGRUNNLAGET. HVA FREMMER, OG HVA HEMMER ET ALDERSVENNLIG SAMFUNN? PERSPEKTIVER FRA FORSKNING

(26)

20 5 KUNNSKAPSGRUNNLAGET. HVA FREMMER, OG HVA HEMMER ET ALDERSVENNLIG SAMFUNN? PERSPEKTIVER FRA FORSKNING stor gruppe, blir motiverte og får muligheter til å bidra til å løse store samfunnsmessige utfordringer (Høyland et al., 2018). Konseptet om «aktiv aldring» handler om både eldres rettigheter, og plikter til å bidra (ibid., s. 32). Blant de politiske føringene som er gitt, er at den eldre befolkning skal utfordres til selv å engasjere seg i planlegging av egen alderdom og utforming av sine omgivelser (Program for aldersvennlig Norge).

Samtidig er det fastholdt at det er viktig å sørge for at også helse- og omsorgssektoren gjør sin del av arbeidet ved å skape for eksempel aldersvennlige sykehus, sykehjem, botilbud og tjenester.

Som bakgrunn for disse politiske føringene nevnes blant annet at det stadig blir færre personer i yrkesaktiv alder per eldre over 80 år. Det påpekes at det vil være umulig for omsorgssektoren alene å løse denne utfordringen med å imøtekomme økende behov for tjenester. En annen viktig bakgrunn er paradigmeskiftet i den norske eldreomsorgen som har pågått over de siste tiårene, med mål om at eldre skal bo hjemme lengst mulig, og institusjonsopphold helst skal reduseres eller unngås. Det vektlegges også at mangelfull inkludering av eldre, for eksempel i planprosesser, utgjør et demokratisk problem. Sviktende helse og økt hjelpebehov som følge av mangel på aktivitet og/eller sosiale kontakter er også en del av utfordringsbildet. Å legge til rette for aktivitet, økt deltakelse i samfunnslivet, å forebygge helseproblemer og dessuten, å oppnå bedre utnyttelse av den aldrende befolkningens ressurser, anses derfor som viktige strategiske virkemidler i arbeidet med å imøtekomme store utfordringer som samfunnet står ovenfor.

Utgangspunktet og fokuset i denne oppsummeringen av forskningslitteratur er derfor spørsmålet: Hva sier forskning om hvilke perspektiv og faktorer som bør tas med i betraktning når en skal søke å imøtekomme disse målsettingene og utfordringene?

Forskningslitteraturen strekker seg fra å tematisere aldersvennlige byer (Plouffe and Kalache, 2010) aldersvennlige samfunn i distrikter (Keating et al., 2013) til

aldersvennlige boliger (Štaube et al., 2016), helsetilbud (Castle et al., 2009) og transport (Rosenbloom, 2009). En betydelig del av forskningen knyttet til aldersvennlige byer og samfunn har utforsket kjennetegn ved særskilte lokalsamfunn og steder, og hva som gjør at de fremstår som aldersvennlige eller ikke, blant annet gjennom å diskutere disse temaene med de eldre selv, omsorgsgivere og/eller ansatte i relevante tjenester (f.eks. Plouffe and Kalache, 2010). Slike perspektiver har fått fram både et mangfold av strategier på hvordan utfordringene besvares, og samtidig at satsingene skjer i ulik skala og inn mot ulike problemstillinger.

Forskningslitteraturen som omhandler hva et aldersvennlig samfunn er, og hvilke faktorer som skal til for å lykkes med å utvikle aldersvennlige samfunn, bærer preg av at den i ulik grad vektlegger enten sosiale eller fysiske faktorer. Men vi finner også at det er en økende tendens i litteraturen til å se disse faktorene i samspill med hverandre. Vi har derfor organisert denne kunnskapsoppsummeringen av forskningslitteraturen i tråd med denne tredelingen.

Gjennomgangen viser at våre forskningssøk resulterte i at vi finner forholdsvis lite litteratur som omhandler «aldersvennlighet» eller «aldersvennlig samfunn» med referanse til Norge, eller ett av de andre nordiske landene (se kap. 3). Selv om vi ser et økende engasjement rundt denne tematikken, både i politikk og i forskning (f.eks i form av vitenskapelige foredrag), så er litteraturen fortsatt dominert av bidrag fra land utenom Norden. Fordi de bidrar med viktige innspill til forskningens perspektiv på hva som er viktig å ta hensyn til for å skape aldersvennlige samfunn, har vi integrert flere av bidragene som vi har funnet gjennom våre søkestrategier (kap. 3) i denne kunnskapsoversikten.

(27)

Aldersvennlig samfunn – et vidt og uavgrenset begrep

Som beskrevet i kapittel 2 i denne delrapporten er det noe uklarhet knyttet til hva et aldersvennlig samfunn er, og hva som er i fokus. I de kommende avsnittene trekker vi fram konkrete perspektiver sett fra forskningens synsvinkel på muligheter og begrensninger som samfunn i dag står overfor når aldersvennlighet skal implementeres.

Framstillingen her er relatert til perspektiver som trekkes frem i litteratur der begreper som «aldersvennlig samfunn», «aldersvennlighet» eller «age-friendliness» osv. (se metodekapittel), og dermed har vi valgt å ikke gå enda bredere ut, selv om det ville være nærliggende å gjøre det. Aldersvennlighet og aldersvennlig samfunn henger tett sammen med og berører tematikker som «livskvalitet» og «god helse», og disse igjen henger tett sammen med «muligheten til fysisk aktivitet», «gode matvaner», «sosialt fellesskap», «meningsfullhet» osv. Vi har i denne kunnskapsoppsummeringen ikke tatt utgangspunkt i å selv definere hva som er viktige og relaterte temaer til det som er i fokus her, aldersvennlige samfunn, men snarere å gi en oversikt over hva som trekkes frem og knyttes til dette begrepet når det refereres til «aldersvennlig samfunn» (og relaterte begreper) i forskningslitteraturen.

5.1 FYSISKE OMGIVELSER:

FORSKNINGSPERSPEKTIVER PÅ MULIGHETER OG UTFORDRINGER

Egnete boliger

Regjeringens «Omsorgsplan 2015 og 2020» fastholder at den mest kostnadseffektive løsningen på økt behov for omsorgstjenester er at flere skal bo hjemme, og at opphold ved institusjon enten strykes helt, eller har kortest mulig varighet. Fra forskningens ståsted finner vi skepsis til gjennomførbarheten av denne målsetningen, gitt at det gjenstår et stort arbeid – både med å tilrettelegge eksisterende boliger slik at eldre kan bo hjemme helst til livets slutt, og skape nye, bedre egnete boliger (og boformer) som fremmer livskvalitet og sosial inkludering (Høyland et al., 2018; Sørvoll et al., 2016; Sørvoll et al., 2018). For å få til gode boligløsninger vil tverrfaglighet og samspill mellom arkitekter og byplanleggere være en fordel, fordi en da kan kombinere ulik kunnskap og ta høyde for ulike og sammensatte behov (Vaidya and Raje, 2014). Man bør da ta i betraktning at løsningene, altså boligtilbudene, tilpasses ulike behov og økonomi, at det opprettes et fleksibelt tilbud om støttetjenester og at en etablerer flere generasjoner på ett sted (for at disse kan ha mulighet for å bistå hverandre med sine respektive ressurser) (Ball and Lawler, 2014). Hva som er effektene på det sosiale miljøet, og om disse løsningene kan anses som bærekraftige, er likevel uklart, ettersom det mangler forskning på dette (Steels, 2015).

Flere bidrag viser til at eldre gjerne ønsker å bo i kjente omgivelser, men dette betyr ikke nødvendigvis, som Høyland m.fl. minner om, at de må eller vil bli boende i samme bolig. Det etterlyses en større miks av boformer og –muligheter i boligområder, slik at forholdene ligger bedre til rette for at eldre kan få beholde sine vante omgivelser og nærhet til sosiale kontakter dersom det er det de ønsker (se også Norske arkitekters landsforbund, 2019).

Reformen ønsker å rette fokus mot at eldre selv har et ansvar for å tilrettelegge egen bolig, og NAV og Husbanken har økonomiske virkemidler til dette. Likevel vil dette være en økonomisk utfordring for mange. Det trekkes fram at de økonomiske ressursene til å skaffe seg en bedre tilrettelagt bolig vil være vanskelig, særlig for de som KUNNSKAPSGRUNNLAGET. HVA FREMMER, OG HVA HEMMER ET ALDERSVENNLIG SAMFUNN? PERSPEKTIVER FRA FORSKNING

(28)

22 5 KUNNSKAPSGRUNNLAGET. HVA FREMMER, OG HVA HEMMER ET ALDERSVENNLIG SAMFUNN? PERSPEKTIVER FRA FORSKNING leier og ikke har opparbeidet seg boligkapital (Høyland et al., 2018). Forskningen peker på dette som et dilemma, som må tas høyde for i planleggingen for et aldersvennlig samfunn.

Tilgang til boligens nærområde

Tilgjengelighet til og i boligområdet, som omfatter både at barrierer fjernes og at det legges til rette for aktivitet og bruk av uterommet må være med som en faktor i arbeidet med å utvikle aldersvennlige samfunn, påpekes det (Høyland et al., 2018).

På samme måte som å sørge for at bolig er tilpasset behov og legger til rette for aktivitet og deltakelse (se nedenfor) påpekes egenskaper ved boligområdet som et vel så viktig aspekt i arbeidet med å skape aldersvennlige samfunn. For at «ageing in place»- strategien, at eldre skal bo hjemme lengst mulig, skal være bærekraftig, kreves det at boligområdets sosiale og fysiske ressurser understøtter dette (se referanser hos Høyland et al., 2018, s.24). Her ser vi først på de fysiske ressursene. De sosiale ressursene i boligområdet omtales i 5.3, der fokuset er på samspillet mellom fysiske og sosiale strukturer..

Forskning bekrefter at det forekommer manglende kvalitet i utformingen av uteareal ved boligprosjekter, og at dette slår negativt ut særlig for befolkningsgrupper med lav mobilitet, som barn og eldre (Schmidt and Guttu, 2012). Materialiteten som rommet er utformet gjennom utgjør en strukturell makt, hevder Østerberg i 1977, og materialiteten består av fysiske strukturer som kan enten fremme eller hemme bruksmønstre og aktiviteter (Høyland et al., 2018). Dette er viktig for å utvikle en god forståelse av hvordan fysiske strukturer kan påvirke aktivitet og bruk av boligområdet for personer med funksjonshemming, altså virke enten fremmende eller hemmende.

Høyland m.fl. (2018) understreker viktigheten av å betrakte funksjonshemming som et relasjonelt fenomen. Med dette menes det at årsaken til funksjonshemmedes vanskeligheter er et misforhold (et gap) mellom brukernes ferdigheter og krav omgivelsene stiller og løsningene ligger derfor i å betrakte dette forholdet, i istedenfor å problematisere funksjonshemmingen i seg selv (Berg m.fl, 2009; se full referanse hos Høyland et al., 2018).

Årstidsvariasjon er sentralt å tenke med i planlegging av nærmiljø og utforming av uteområder. I områder av verden der vinteren kan by på både krevende og uforutsigbare værforhold, slik tilfellet er for Norge og Norden, er denne årstiden en «flaksehals» for tilgjengelighet til boligens nærområde for mange eldre. En studie som tematiserer dette, fra byen Edmonton i Canada, viser at for eldre mennesker som inngikk i studien, ved siden av å bekrefte viktigheten av alle WHOs mål for aldersvennlige byer, fremhevet at i hvilken grad de kunne bruke uteområder om vinteren var noe de tenkte på og planla for hele året (Garvin, Nykiforuk & Johnson 2012).

Fysiske omgivelser og møtesteder mellom generasjoner

Aldersvennlige omgivelser innebærer også gode muligheter for møter mellom generasjoner (Lin & Huang 2016). Dette er et sentralt temaområde i forskningslitteratur på aldersvennlige byer og tettsteder (Puhakka, Poikolainen &

Karisto 2015). Byer forholder seg også til det større landskap der parker og tilgang til skog og mark spiller en viktig rolle. Turer på fjellet og i skog og mark er sentralt for mennesker i alle aldre i Norden, og ikke minst i Norge, der «turkulturen» står sentralt (Gullestad 1989). God tilgjengelighet for bruk av naturområder kan dermed bidra til økt livskvalitet og til kontinuitet i livsløpet for eldre og funksjonshemmede. En finsk studie, med klar overføringsverdi til Norge, har også fokus på fritidsboligens rolle. I denne studien identifiseres hytta som det viktigste sted for møter mellom generasjoner, relatert til slekt og venner (Puhakka, Poikolainen & Karisto 2015).

(29)

Nærhet til aktivitetstilbud og tjenester kan fremme aktivitet og gi bedre helse Selv om en ofte kan skille mellom sosiale og fysiske faktorer som kjennetegn på aldersvennlige samfunn, påpekes det også i mange forskningsbidrag at disse faktorene kan henge tett sammen. For eksempel fant Richard m.fl. (se full referanse hos Buffel et al., 2012) at tilgang på tjenestetilbud som nærbutikker, puber, caféer, biblioteker og parker fører til økt sosial og kulturell deltakelse, som igjen har potensiale til å fremme helse enten indirekte eller direkte gjennom mulighetene de gir folk til å leve sunne liv (Macintyre og Ellaway; se Buffel et al., 2012). Det er en utbredt enighet i forskningen om at det er til fordel for eldre, og en viktig faktor i satsingen for aldersvennlige samfunn, at boligområdet tilbyr tilgang til tjenester som dekker daglige behov, som for eksempel butikker, posttjenester m.m., men også anledning til sosiale møteplasser.

Brewster 2014) skisserer rollen til offentlig bibliotek som terapeutisk landskap for mennesker med psykiske helseutfordringer. Den stadfester biblioteket som et rom som er “simultaneously familiar and welcoming, comforting and calming, and empowering”

(Brewster, 2014: 94). Altså, biblioteket har en rolle også som miljø, og ikke kun som en tjenesteinstitusjon.

Transport

Mange forskningsbidrag påpeker at tilgjengelige, pålitelige og prisgunstige

transporttilbud kan være en forutsetning for at aktivitet og deltakelse i familieliv eller samfunnsliv i det hele tatt er mulig (bl.a. Rosenbloom, 2009, Zeitler m.fl., 2012; se Steels, 2015). I en stor, internasjonalt sammenlignende studie der transportsystemer og løsninger for eldre i Norge er et av eksemplene finner Johnson m. fl. (2017) at systemene er noe for rigide og for lite tilpasset eldres behov og vaner knyttet til transport. De diskuterer blant annet at hvordan systemene er organisert, hvordan de driftes, og krav (pga. sikkerhet og så videre) som stilles kan redusere brukervennlighet og tilgjengelighet til tjenestene. Når det gjelder tilgjengelighet til transporttilbud, som flere andre bidrag påpeker, rommer dette flere aspekter. Det kan for eksempel vel så gjerne bety betalingsløsninger som fungerer godt for eldre, eller detaljer knyttet til den fysisk-romlige dimensjonen som godt vedlikeholdte gangveier, bussholdeplasser med tak/skur, og buss-stopp nær bolig. Alle disse aspektene (og flere enn dette) kan være viktige faktorer for å forebygge sosial isolasjon, samtidig som det kan virke fremmende for mobilitet og gåevne (Broome m.fl., 2010, 2012; Coronini-Cronberg et al., 2012;

Pangbourne m.fl., 2010; for full referanse, se Steels, 2015). Et mulig resultat er bedret helse og opplevelse av velvære og livskvalitet (se Zeitler m.fl., 2012; se ibid.). Som foreslått hos Høyland mfl. (Høyland et al., 2018) er brukeres hverdagsliv og ønsker og behov et godt utgangspunkt for å identifisere hvor og hvordan en bør utvikle eller tilpasse tjenestetilbud for å fremme eldres deltakelse og aktivitet. Å innhente perspektiver fra de eldre selv om hvor de opplever at de kan gåog hva som kan være hindre for å gå, er et eksempel på hvordan en kan få mer kunnskap om hva som kan være nyttige forbedringstiltak (Hjorthol et al., 2013).

Nærmiljø og tilrettelegging for fysisk aktivitet

Reformen legger opp til at enhver har et ansvar for å «opprettholde best mulig funksjonsevne gjennom et aktivt liv». Å skape, eller legge til rette for omgivelser som innbyr til sosial og fysisk aktivitet, som for eksempel å utvikle universelt tilgjengelige grøntområder eller møteplasser som oppleves som gode, er blant satsingene som også anbefales på forskningsfronten, ettersom det er påvist sammenhenger mellom aktivitet og fysisk helse og livskvalitet. Norske arkitekters landsforbund har nylig (2019) gitt ut en håndbok som beskriver hvilke muligheter kommunen har innenfor KUNNSKAPSGRUNNLAGET. HVA FREMMER, OG HVA HEMMER ET ALDERSVENNLIG SAMFUNN? PERSPEKTIVER FRA FORSKNING

(30)

24 5 KUNNSKAPSGRUNNLAGET. HVA FREMMER, OG HVA HEMMER ET ALDERSVENNLIG SAMFUNN? PERSPEKTIVER FRA FORSKNING dagens plansystem og regelverk til å drive frem aldersvennlig stedsutvikling.

Håndboken konkretiserer også «10 råd for aldersvennlig stedsutvikling» og en rekke tematiske kapitler som gir innblikk i hva som er muligheter og utfordringer når det gjelder å utforme samfunn til å bli aldersvennlige på plan-nivå, og på tvers av ulike virksomhetsområder i kommunen.

Når det gjelder å tilrettelegge for fysisk aktivitet i og gjennom byområder, så påpekes det at det er noen utfordringer i å tilrettelegge for at eldre kan ta i bruk byrommet.

Det handler blant annet om at preferanser, praksiser og opplevelser av fysiske uterom kan variere mellom generasjoner (Puhakka et al., 2015) . Blant annet kan eldre ha en sterkere negativ eller stressladet opplevelse av endringer i de fysiske omgivelsene i byene, enten fordi at det kan rokke ved stedsidentitet eller fordi det virker forstyrrende på innlært navigering i byrommet hos en gruppe som tilbringer mesteparten av sin tid i hjemmet (Buffel et al., 2012). Det vises i forskningen også til at eldres livskvalitet i byer, og deres tilgang til byrommet kan begrenses av for eksempel mangel på steder der en kan hvile eller gå på toalettet. En masteroppgave som undersøkte pilotprosjektet

«alders- og demensvennlig bydel» som ble gjennomført i Nordre Aker i Oslo kom frem til at pilotprosjektet klarte å oppnå å bedre livskvaliteten blant de eldre ved å minske barrierer knyttet til mobilitet og møteplasser (Sæther, 2018).

Privatisering av offentlige rom

Transformasjon av byrom som for eksempel gjennom fortetting, eller gentrifisering, kan bidra til at tilgangen til uteområder rundt bolig begrenses. Bruksoverlating av offentlige areal til private aktører kan være en faktor som påvirker dette, men også at kvaliteter ved boligområdene endres gjennom at enkelte grupper tar i bruk og kontrollerer rommet og for eksempel at tjenestetilbud eller fasiliteter målrettes inn mot disse brukergruppene og i sin konsekvens, kan føre til at andre ekskluderes (Buffel et al., 2012).

5.2 SOSIAL INKLUDERING OG DELTAKELSE:

FORSKNINGSPERSPEKTIVER PÅ MULIGHETER OG UTFORDRINGER

Dette avsnittet presenterer betydningen av sosiale og samfunnsmessige faktorer som er ansett som betydningsfulle for å kunne utvikle aldersvennlige samfunn. Et sentralt tema når det gjelder aldersvennlige samfunn er sosial inkludering (Jacobsen 2017), som omfatter å tilrettelegge for deltaking, solidaritet, tillit og sosialt samhold. I tilknytning til dette er noen filosofiske betraktninger om hva det vil si å eldes, for selvforståelse og annenparts forståelse av det vi omtaler som den aldrende befolkningen, passende. I sine betraktninger av Simone de Beauvoirs refleksjoner i boken Alderdommen skriver Bale (Bale, 2018: 316):

«I vårt samfunn blir en eldre person betegnet som sådan gjennom andres vaner og atferd, av selve vokabularet, og den eldre må ta inn over seg denne virkeligheten (...) Det bilde de andre har av oss, opptrer ikke i bevisstheten. Det er et knippe av bevissthetsakter som danner et generisk, motstridende og uklart bilde. Slik oppstår en paradoksal motsetning som er særlig utpreget i alderdommen, hvis kompliserte sannhet er at den er et dialektisk forhold mellom min væren slik den defineres objektivt, og den bevisstheten jeg får om meg selv gjennom den. Som gamle setter vi en ubevegelig essens opp mot aldringens forfall. Vi opplever det som at det er den andre i oss som er gammel, det vil si den vi er for de andre. Ikke desto mindre

(31)

er denne andre oss selv. «At den universelle tidens gang har endt med en personlig forvandling, det er det som gjør oss forvirret» (s. 345) – «er jeg altså blitt en annen samtidig som jeg fremdeles er meg selv?» (s. 346)»

Dette er interessante perspektiv som utfordrer etablerte forståelser om at eldre ikke skulle være en ressurs, eller være andre personer enn før ble oppfattet som «eldre».

Som Bale beskriver her, aldring og alderdom er en prosess, som gjerne er en mer fremtredende oppfatning hos andre, enn hos den eldre selv- fordi at den eldre selv vil oppleve en kontinuitet i sitt «selv», som står i opposisjon til at aldringsprosessen medfører en forvandling. Og også her vises det til, at alderdom (som med

funksjonsnedsettelse) er et relasjonelt konsept: «en eldre person (blir) betegnet som sådan gjennom andres vaner og atferd». Tittelen på Bales vitenskapelige analyse av Simone de Beauvoirs refleksjoner rundt aldring og alderdom, er: «Hvordan eldes med verdighet?». Svaret hun gir på dette, er nært knyttet opp til flere av aspektene som er sentrale i regjeringens Leve Hele Livet strategi og Program for et aldersvennlig Norge:

å opprettholde aktivitet og engasjement for samfunnet.

«For at alderdommen ikke skal være en latterlig parodi på vår tidligere tilværelse, finnes det bare én løsning, skriver Beauvoir i sin konklusjon. Det er å fortsette å forfølge mål som gir livet mening: å ofre seg for individer, kollektiver og saker, sosialt og politisk, gjennom intellektuelt eller skapende arbeid. Vi må søke å bevare sterke nok lidenskaper i høy alder til at de hjelper oss med å unngå at vi vender tilbake i oss selv. Bare slik kan alderdommen beskrives som verdig. Men det er kun en håndfull privilegerte som har disse mulighetene, og det er i høy alder at kløften blir dypest mellom disse og det overveldende flertallet.» (Bale, 2018: 327).

Som det her påpekes, er intellektuelt eller skapende arbeid en ferdighet og erfaring som er forbeholdt noen få i befolkningen. Men ambisjonene for å utvikle et aldersvennlig samfunn kan likevel ses i sammenheng med disse beskrivelsene, for eksempel når det gjelder dette med at eldre må gis muligheter til å forfølge mål som gir livet mening, og at de har ressurser som må anerkjennes og utnyttes bedre i samfunnet. I strategien for et aldersvennlig samfunn påpekes det at eldres ressurser er verdifulle og bør anerkjennes og utnyttes bedre i samfunnet.

Anti-diskrimineringsarbeid

«Vi må jobbe for å endre holdninger som hindrer deltakelse» - dette skriver Erna Solberg i forordet til Regjeringens Strategi «Flere år, flere muligheter» (2016). Men det er ikke kun fra politisk hold at dette etterlyses og pekes på som et problem. Det er også et tema som fagmiljøene er opptatt av og anses som et viktig perspektiv og premiss for å skape aldersvennlige samfunn (Dyrli, 2018; Moe, 2019).

Ulike eldre – ulike behov (for ivaretakelse – av lokalsamfunnet rundt dem) Eldre er som påpekt tidligere en svært heterogen gruppe, altså «eldre» brukes som et samlebegrep for mennesker som er svært forskjellige både når det gjelder for eksempel livserfaringer, utdanningsnivå, kjønn, kultur, arbeidserfaring, funksjonsevne osv. En viktig faktor i dette mangfoldet er at de ulike egenskapene og evnene som enkeltindi- videne har, påvirker hvordan de har behov for å bli møtt – og ivaretatt – av menneskene rundt seg. Power og Bartlett (2018) tematiserer hvordan de-institusjonalisering og utviklingen av et «post-service landscape», altså en utvikling mot at befolkningsgrupper som i tidligere faser i velferdsstaten mottok omfattende omsorgstjenester nå i større grad må klare seg selv, stiller krav til at mennesker og samfunnet rundt dem tilpasser