Tro og praksis hos Pontoppidan og Balle

- 0 -

Tro og praksis hos Pontoppidan og Balle

Komparativ studie av Erik Pontoppidans katekisme

«Sannhed til gudfryktighed» sett opp imot Nicolai Edinger Balles katekisme «Lærebog i den

evangelisk-christelige religion»

Geir Gjessing

Veileder: Professor Hallgeir Elstad

Fordypningsoppgave i teologi av 30 studiepoeng

Det teologiske fakultet, ved Universitetet i Oslo, Høst 2021

- 1 -

Tro og praksis i lys av Pontoppidan og Balle

Innholdsfortegnelse

Kapittel 1. Innledning ... - 2 -

Problemstilling ... - 3 -

Metode ... - 3 -

Avgrensning ... - 4 -

Hva er en kristen praksis? ... - 5 -

Disposisjon ... - 5 -

Kapittel 2. Bakgrunnsstoff for oppgaven ... - 6 -

Pietismen ... - 6 -

Philip Jacob Spener som pietismens far ... - 9 -

«Pia Desideria» ... - 11 -

Pietismen i Danmark-Norge ... - 13 -

Katekismesjangeren i Danmark-Norge ... - 15 -

Opplysningstiden ... - 18 -

Kapittel 3. Erik Pontoppidans katekisme «Sannhet til gudfryktighet» ... - 20 -

«Sannhet til gudfryktighet» ... - 23 -

Kapittel 4. Nicolai Edinger Balles katekisme «Lærebog i den evangelisk-christelige religion» ... - 26 -

«Lærebog i den evangelisk-christelige religion» ... - 26 -

Hvordan forholder Balles katekisme seg til tro og praksis? ... - 28 -

Kapittel 5. Drøfting og konklusjon ... - 29 -

Drøfting av hvordan de to katekismene forholder seg til tro og livets praksiser. ... - 29 -

Konklusjon ... - 31 -

Litteraturliste ... - 33 -

Bøker ... - 33 -

Artikler ... - 33 -

Tidsskrifter ... - 34 -

- 2 -

Kapittel 1. Innledning

Denne oppgaven skal handle om kristen praksis i to Dansk-Norske katekismer på 1700-tallet.

Disset to katekismene er Erik Pontoppidans katekisme «Sannhet til gudfryktighet» fra 1736, og Nicolai Edinger Balles katekisme «Lærebok i den evangelisk-christelige religion» fra 1791. Ved å gjøre en komparativ studie med nærlesning av disse to katekismene skal vi finne ut hvordan disse to fremstiller den kristne religion som en livets praksis for sine lesere.

Spørsmålet som denne oppgaven skal kretse omkring er: Hvordan fremstiller Erik

Pontoppidan og Nicolai Edinger Balle kristen praksis gjennom sine katekismer? Og er det forskjeller i måten disse to fremstiller det praktiske aspektet ved den lutherske

kristendommens tro i livet utenfor kirken? Dette handler mye om hvordan disse to tekstene viser hvordan man skal forstå seg selv som kristen i møte med det daglige livet, og de valgene man står ovenfor hver dag. Dette er en måte å forstå seg selv som kristen som går ut over det å gå i kirken hver søndag. Denne kristendomsforståelsen som gjør seg gjeldende i overføring til livets praksiser er det som skal være den røde tråden gjennom denne oppgaven. Vi skal se hvordan de pietistiske idealene fra Tyskland preget de dansk-norske katekismene til å bli opptatt av å endre folks tro fra en søndagstro til en hverdagstro. Dette skjedde ved at de fikk et tydeligere forhold til pietismens tanker. Det er derfor viktig for denne oppgaven at vi gjør et grundig dykk ned i pietismens opphav og grunntanker siden disse er grunnlaget for det synet som spesielt katekismen til Pontoppidan har på liv og tro i praksis. Balle sin katekisme er, som vi skal se gjennom denne oppgaven, preget av opplysningstidens idealer og dermed skal vi også se hva som ligger til grunn for disse tankene i grove trekk, men hovedfokuset mitt vil være på pietismen. Jeg skal vise hvordan pietismen oppsto og fikk sine tanker om omvendelse ved tro og sine tanker om livets praksis ved å se på Philip Jacob Spener og hans

programskrift. Som jeg sa skal vi også se hvilket tanker som gjorde seg gjeldende for opplysningstiden som står i kontrast til pietismen i denne oppgaven. Det er viktig fordi Nicolai Edinger Balle er en teolog som er preget av opplysningens idealer om frihet. Målet med min oppgave er å vise hvordan katekismene til Pontoppidan og Balle, gjennom

pietismens og opplysningens idealer formidler dette budskapet om tro i praksis. Min oppgave blir å vise hvordan Erik Pontoppidan og Nicolai Edinger Balle oppfordrer til å leve et kristent liv fra søndag til søndag gjennom sine katekismer til tross for deres ulike utgangspunkt i to samtidige samfunnstrømninger.

- 3 -

Problemstilling

«Hvordan fremstiller Erik Pontoppidan og Nicolai Edinger Balle kristen tro og praksis gjennom sine katekismer?»

Dette er min problemstilling og det er dette jeg har tenkt til å undersøke gjennom denne fordypningsoppgaven. Jeg skal gå i dybden på katekismene til henholdsvis Pontoppidan og Balle, og undersøke hvordan disse to tekstene fremstiller sin det å leve et liv i en sann kristen tro og hvordan dette gjør seg gjeldende i livets praksiser. Det er altså pietismens ideal om kristen praksis og en levende tro som er den røde tråden gjennom denne oppgaven.

Gjennom arbeidet skal vi utforske pietismens tanker og se hvordan de har utviklet seg i fra pietismen oppsto på andre halvdel av 1600-tallet og de neste hundre årene fremover. Ved hjelp av kirkehistorisk og hermeneutisk metode skal vi finne ut hvordan Pontoppidan sin fremstilling av kristendommen og dens praksis gjør seg gjellende opp imot den

kristendomsforståelsen som blir fremstilt i den katekismen som tok over for Pontoppidan i Danmark, nemlig den som ble skrevet av Nicolai Edinger Balle som er en mer

opplysningsorientert katekisme.

Metode

Det er ikke så enkelt å snakke om metode i en klassisk teologisk oppgave som dette er. Det er fordi det ikke finnes noen såkalt teologisk metode i seg selv. Faktum er at man ofte må jobbe med flere forskjellige metoder avhengig av hva man ønsker å undersøke og hvilken teologisk fagdisiplin man arbeider innenfor. Med andre ord valg av metode kan variere ganske mye i en så variert fagdisiplin som teologi.

Metodene jeg har valgt å bruke i mitt arbeid med denne oppgaven er kirkehistorisk og hermeneutisk metode med nærlesning av to katekismer. Grunnen til at jeg har valgt dette er fordi jeg mener at disse metodene er de mest hensiktsmessige redskapene for å finne ut av det jeg lurer på i denne oppgaven, basert på den problemstilling som jeg har formulert, og for å undersøke det materialet jeg har å arbeide med. Dette materialet dreier seg om å undersøke skriftlige kilder og å tolke disse hermeneutisk for å skape ny mening av det som står skrevet i disse gamle tekstene ved å tolke de på nytt.

- 4 -

Den første metoden jeg vil si noe om er hermeneutikken. I hermeneutikken er det den hermeneutiske sirkelen jeg forholder meg til. Både Hans Georg Gadamers forklaring av den hermeneutiske sirkelen hvor leseren kommer til teksten med sine fordommer og det man trodde man kunne om temaet, for så å oppdage tekstens nye innsikter, hvor man kommer med en revidert utgave av sine fordommer på den andre siden av disse nye innsiktene. Deretter leser man videre med nye innsikter og fordommer som stadig endres. Jeg forholder meg også til Friedrich Schleiermachers forklaring av den hermeneutiske sirkelen som handler om at man heletiden veksler mellom helheten av teksten og delen av teksten i en hermeneutikk hvor man stadig får ny innsikt ved å forstå helheten på nye måter ut ifra delene (Stausberg &

Engler, 2011, s. 277). Så bruker jeg også kirkehistorisk metode som egentlig forholder seg ganske likt til tiden hendelser slik andre historiske metoder gjør. Grunnen til at jeg må bruke historisk metode, er at dette er et kirkehistorisk verk som jeg arbeider med her. Et

kirkehistorisk verk hvor jeg bruker den hermeneutiske sirkelen for å forstå den historiske utviklingen i kirken i Danmark-Norge ut ifra historiske kilder. Dette betyr at jeg må forholde meg til det historiske aspektet som handler om å forstå en tid som er annerledes enn min egen.

Måten jeg bruker disse metodene og gjør de til nyttige redskaper i min oppgave er ved nærlesing av de kildene jeg har å arbeide med. Jeg nærleser tekstene for å forstå viktige aspekter ved Pontoppidan og Balles katekismer for å forstå helheten ut ifra disse delene og dermed kunne si noe om hvordan de forholder seg til tro og praksis.

Avgrensning

Denne oppgaven er en kirkehistorisk oppgave, og skal dermed være en studie av historiske kilder. Jeg har valgt å spisse denne oppgaven ved å arbeide med Erik Pontoppidans tekst

«Sannhet til gudfryktighet» sett opp imot Nicolai Edinger Balles tekst «Lærebog i den evangelisk-christelige religion», som ble innført som erstatning for Pontoppidans tekst i Danmark, men ikke i Norge. Dette er en komparativ studie av kristendomsforståelsen i de to katekismene. Det skal likevel være en større vekt på pietismen i denne oppgaven enn

opplysningen, siden jeg har arbeidet med denne oppgaven med utgangspunkt i pietismen og Pontoppidan. Jeg har valgt å ta med en del om opplysningstiden for å få en kontrast til pietismetanken, med Balle og hans katekisme som en representant for denne bevegelsen.

Jeg har lyst til å se på disse to katekismene for å finne ut om måten de formidler det å leve et liv i sann kristen tro og handle deretter, er annerledes ut ifra hvilket tankesett de forholder seg

- 5 -

til. Ved å bruke begrepene tro og praksis med betydningen å leve ut sin kristne tro også

utenfor kirkens rom, har jeg lyst til å se hvordan disse to katekismene til Pontoppidan og Balle fremstiller det å leve ut sin tro i praksis ut ifra sine ulike tankesett.

Hva er en kristen praksis?

Et nøkkelbegrep i denne oppgaven er kristen praksis, og derfor må vi definere hva kristen praksis faktisk er. Ordet praksis har betydning som dreier seg om å overføre teoretisk kunnskap til eget liv slik det defineres med tanke på hvordan dette ordet brukes i dagligtale.

Kristen praksis blir da slik jeg definerer det i min oppgave å overføre den kunnskapen man har fått om kristen tro gjennom katekismene til Pontoppidan og Balle, til sitt eget hverdagsliv slik at man lever rett ifølge det man vet om hva Gud krever. Det finnes flere former for kristen praksis. En form for kristen praksis er de ritualer og handlinger vi finner i kirken, med ord og bevegelser i kirkerommet. En annen form for kristen praksis er det å handle kristent utenfor kirkerommet i livet ellers. Dette handler om å leve ut det en proklamerer i kirken, og leve et liv som har samsvar mellom liv og lære.

Disposisjon

Det jeg skal gjøre i denne oppgaven er at jeg skal innlede med å si hva oppgaven skal handle om, hvilken problemstilling jeg har valgt, valg av metode og den avgrensing som denne oppgaven skal forholde seg til Det handler om at det å skrive en oppgave handler om å ta valg, for man kan ikke skrive om alt. Så skal jeg begynne selve oppgaven med å forklare pietismen i generelle trekk og dens utgangspunkt i Tyskland med hovedfokus på Spener og

«Pia Desideria». Deretter skal jeg gå litt mer inn i det spesifikke ved å snakke om pietismen i Danmark-Norge, før jeg etter det skal forklare katekismesjangeren i Danmark-Norge. Så skal jeg gå over opplysningstiden ganske kort og i grove trekk, slik at vi har noe bakgrunnsstoff for Balle og hans tanker. Det er viktig å ha litt kunnskap om opplysningstiden med i tankene, siden Balle må betegnes som en opplysningsteolog. Jeg skal ikke gå like nøye inn i

opplysningens tanker som jeg gjør i pietismen, fordi det er pietismen jeg tar utgangspunkt i når jeg har laget denne oppgaven. Opplysningen blir på grunn av dette en kontrast til

pietismen i denne oppgaven. I hoveddelen skal jeg gå igjennom Erik Pontoppidans katekisme og Nicolai Edinger Balles katekisme hver for seg. Det skal jeg gjøre ved sette de delene av katekismene som dreier seg om det å leve som kristen i praksis opp imot hverandre, og se hvordan hver av disse tar for seg denne tematikken. Etter å ha sett på de to katekismene skal

- 6 -

jeg drøfte likheter og ulikheter i hvordan disse fremhever dette. Her blir det også størst fokus på Pontoppidan siden han er pietist, og Balle blir på den måten en representant for

opplysningen og en kontrast til Pontoppidan. Til slutt skal jeg konkludere basert på den

drøftingen jeg har gjort, og svare på oppgavens problemstilling om hvordan disse katekismene håndterer formidlingen av kristen livsførsel i hverdagens tro og praksis.

Kapittel 2. Bakgrunnsstoff for oppgaven

Pietismen

Pietisme er et begrep som er notorisk vanskelig å definere og mange har prøvd, men gitt opp.

Jeg skal dermed heller ikke si at jeg har funnet en definitiv definisjon, men jeg har prøvd å gjøre et forsøk på å definere dette likevel. Ordet Pietisme kommer av det latinske ordet

«pietas» som ifølge den klassiske oxford dictionary egentlig betyr plikt, gjerne sett opp i sammenheng med en plikt til å være i lojalitet til fedrelandet, altså en patriotisk plikt. Det kan også være en plikt til å følge religiøse føringer til glede for gudene, altså en religiøs lojalitet.

Pietas var en av de romerske dydene, og et viktig begrep i det romerske samfunnet. I den kristne sammenhengen er dette begrepet blitt til gudfryktighet, som en motivasjon for å være i lojalitet til Guds regler, og tanken var at religiøs kunnskap skulle lede til en personlig opplevd tro som ville gi rett livsførsel. Dette var grunntanken i det pietistiske prosjektet i en

tysk/skandinavisk kontekst. Med dette i tankene synes jeg den definisjonen jeg har lagt frem her passer godt med fokuset i denne oppgaven, som handler om katekismer og deres

påvirkning på menneskers livsførsel i overensstemmelse med Guds nedskrevne føringer.

Pietismen er viktig for min oppgave fordi den setter de tekstene jeg skal jobbe med i inn i sin historiske kontekst. I den tidsepoken Pontoppidan og Balle var en del av (1700-tallet) var pietismen en retning som preget tidsånden. Statspietismen er var en kirkeutvikling under den dansk-norske kongen Christian 6. Statspietismens tid strakte seg fra 1735-1746 skriver Dag Thorkildsen i artikkelen «Skandinavisk strid om katekisme, salmebok og lesebok i det 19.

århundre – med hovedvekt på Norge». Det er dermed vanskelig å si noe fornuftig om disse tekstene uten å først gå ganske grundig gjennom det pietistiske prosjektet. Det er også en annen utviklingen i denne tiden som preget Balle i større grad en Pontoppidan og det var

- 7 -

opplysningen og jeg skal si litt om kontrasten mellom pietisme og opplysning i avrundningen av kapittelet om pietismen i Danmark-Norge.

Pietismen slik jeg skal snakke om den i denne oppgaven var en vekkelsesbevegelse som utviklet seg i Tyskland i andre halvdel på 1600-tallet, i spenningene mellom den lutherske protestantismen og Calvins reformerte protestantisme. Den kom til Tyskland gjennom

strømninger fra den britiske øygruppa mer spesifikt Skottland. Jeg skal i min oppgave snakke om pietismen i en tysk retning på grunn av innvirkningen denne hadde på Danmark-Norge og fremstillingen av katekismer med spesielt fokus på 1700-tallet.

Pietismen i en tysk/skandinavisk retning dreier seg nemlig om en dreining fra en

kollektivistisk forståelse av kristendommen med kirken i fokus, til en mer individualistisk tilnærming hvor det enkelte individets relasjon til Gud hadde en mer fremtredende rolle.

Pietismen har i ettertid fått et ganske dårlig rykte og man bruker det gjerne på

kristendomsforståelser som er snevre og strenge ifølge Store Norske leksikons artikkel om pietisme. Men for å forstå pietismen må man se den fra den historiske konteksten den oppsto i, og se det store bilde av hvorfor pietistene tenkte slik de gjorde. Det gjør det enklere å forstå hvorfor de hadde et så strengt kristendomssyn som de hadde.

Her er vi nødt til å starte med å se på pietismen i et bredt perspektiv for å snevre den inn siden. For å begynne å se på dette skal vi gå til Michael Neiiendam og hans bok om Erik Pontoppidan den yngre. I kapittelet i denne biografien om pietismens bakgrunn, skriver Neiiendam at pietismen ikke er så snever som det kan virke som når man bare oppfatter den i en tysk/skandinavisk kontekst. Han sier videre at pietismen egentlig er en intereuropeisk og en interkonfesjonell fromhetsretning som har dype røtter i den reformerte-puritanske vekkelsesbevegelsen. Grunntanken i pietismen var at det skulle skapes fromhet av at den enkelte fikk et bevisst og personlig forhold til nåden, og at denne bevisstheten skal gjøre seg gjeldende i livets praksis. Den skal med andre ord ha en påvirkning på hvordan den troende velger å leve sitt liv i det daglige. Pietismen er ikke en bokreligion, heller ikke en

gjerningsreligion, men en sinnelagsreligion sier Neiiendam (Neiiendam, Michael, 1930, s20).

Pietismen var på denne måten en økumenisk retning som sto i kontrast til den stadig voksende skolastikken, og den veldig akademiske teologiske kristendommen som var vanskelig for lekmannen å forstå. Spener ønsket en mer alminnelig tilnærming til troen som var nærmere vanlige folks liv, og mente at dette ville revitalisere folks forhold til kirken heller enn nøye formulerte dogmer.

- 8 -

Michael Neiiendam er også opptatt av å avlive myten om at pietismen oppsto i Tyskland og at det skjedde ut av den lutherske reformasjonen alene. Jeg har allerede nyansert dette synet noe i min oppgave ved å si at pietismen oppsto i spenningene mellom den lutherske reformasjonen og den kalvinistiske reformerte protestantismen, men Neiiendam presiserer dette enda mer presist når han sier at pietismen faktisk springer ut av de reformerte kirkene på det britiske fastlandet. Altså de reformerte kirkene i England og Skottland. Han begrunner dette ved å si at på den andre halvdelen av 1600-tallet satte den puritanske bevegelsen seg i oppgave å

reformere reformasjonen. De mente at de reformerte kirkene hadde beholdt for mye av elementer fra den romersk-katolske tradisjonen som de mente var uvesentlige for troen.

Denne reformeringen av reformasjonen fortonet seg slik at puritanerne ville rense alle kirkelige seremonier, og all lære for det de anså som rester av papisme eller retter sagt rester av den romersk-katolske kirken (Neiiendam, Michael,19930, s21).

Et annet aspekt ved utviklingen av pietismen som er viktig å ta hensyn til når man skal prøve å forstå den pietistiske bevegelsen og andre samtidige vekkelsesbevegelser i Europa på 1600 og 1700-tallet, er motivasjonen for hvorfor de oppsto. Da tenker jeg på bevegelser som for eksempel Pietisme, puritanismen og metodismen. Hva var motivasjonen som ledet til denne utviklingen? Dette står det noe om i de innledende kapitlene av boken «Pietism in Germany and North America 1680-1820». Det har seg nemlig slik at kirken med reformasjonen fikk mindre innflytelse og makt, og dermed dalte interessen for religionen og en omfattende sekularisering var i anmarsj. Disse bevegelsen var en reaksjon på denne utviklingen og ble formet med det formål å gjenskape folks tillit til og engasjement i kirken. Dette skulle skje ved å vekke folk til å forstå hvor viktig Gud var for deres frelse, og hvor viktig kirken var for deres relasjon med Gud. Den individuelle aktualiseringen av frelsen skulle gjøre folk mer aktive i kirken igjen. Dette fokuset på kirken som et felleskap for oppriktige troende, er grunnen til at den tyske pietismen med Spener og Francke i spissen, er blitt kalt for den ekklesiastiske pietismen. Det er fordi den hadde som mål å gjøre folk til aktive kirkegjengere med en inderlighet for troen og ved dette gjøre kirken til et sted hvor likesinnede og investerte troende møttes i et felleskap. Målet med budskapet som pietismen formidlet var å vekke folk til å forstå at valgene de tok hadde konsekvenser for deres frelse. Med andre ord de ville få folk til å tenke over det de gjorde eller valgte å ikke gjøre. Det var altså en bevisstgjøring av at troen måtte føre til handling i praksis. Denne bevisstgjøringen som skulle lede til en sann tro, hadde som formål å stoppe ateismen og de demoniske kreftene som var i ferd med å ta over Europa. Det budskapet hadde effekt, og løftene disse lederne for de nye

- 9 -

vekkelsesbevegelsene kom med, fikk folks oppmerksomhet. Dette budskapet tente en gnist og en ny interesse for troen og kirken. Dermed fikk disse bevegelsene vekst og fremgang nok så fort (Strom, Jonathan, 2009, s.18). Når man ser den pietistiske bevegelsens framvekst i lys av dette perspektivet, og tar i betraktning den trusselen som de følte de sto ovenfor, så er det lettere å forstå de virkemidlene de tok i bruk for å motarbeide samfunnsutviklingen. De følte de var nødt til å få mennesker tilbake til kirken og en levende tro og hadde en svært ektefølt oppfatning at det virkelig handlet om å redde sjeler. Dette det pietismen egentlig handlet om.

Pietismen er ikke en ting da. Allerede fra det 18. århundre kan vi snakke om at det eksisterer flere forskjellige typer av pietisme. De fire som vi først og fremst tenker på da er: 1. Den Hallensiske bevegelsen 2. Den Würtembergske 3. Den radikale pietismen som er en utpreget økumenisk bevegelse 4. til slutt Hernhutismen (Neiiendam, Michael, 1930, s.39). I min oppgave har jeg i all hovedsak valgt å sette søkelys på den Hallensiske bevegelsen, fordi denne fikk så stor betydning for pietismen utvikling i Danmark-Norge og vi skal se på hvordan dette tegner seg i kapittelet om pietismen i Danmark-Norge.

Philip Jacob Spener som pietismens far

Vi kan ikke snakke om pietismen i Danmark-Norge uten å nevne Philip Jacob Spener og hans programskrift «Pia Desideria». Den innvirkningen som denne teksten hadde i Tyskland preget Danmark-Norge i stor grad. Denne påvirkningen på den kirkelige eliten som skjedde i en så utstrakt grad fra den pietistiske bevegelsen, gjør at vi må si noe om hvem Philip Jacob Spener var.

Philip Jacob Spener ble født 13. Januar i året 1635 i en liten landsby utenfor Strassburg. En av mennene som hadde stor påvirkning på den unge Philip Spener var presten Joachim Stoll som var prest for familien. Han påvirket Spener som kattekist, forkynner og fungerte senere som Speners rådgiver. Han giftet seg også med Philips eldre søster, og han ble dermed en viktig sparringspartner for Speners teologiske tanker gjennom hele hans liv. En annen som gjorde sterkt inntrykk på Spener, var en jeg skal si litt mer om senere i oppgaven, nemlig Johann Arndt. Skriftene hans fant han lett tilgjengelig i bokhyllen hjemme og han leste flittig. Det som særlig fasinerte Spener ved det Arndt skrev, var de tankene han hadde om at kristen ortodoksi ikke var nok til å produsere kristne som levde et fromt liv i henhold til Guds bud.

Arndt fremsnakket mystikken og viste til at den var en del av det å leve et liv som var fylt av fromhet og tilbedelse som førte til handling i den kristnes hverdag. Det Spener leste av Arndt

- 10 -

fikk ham til å tenke annerledes om hva som skal til for å leve et kristent liv i fromhet og tilbedelse som påvirket hvordan man faktisk lever sitt liv i det daglige, og ikke noe man bare sier i kirken for å virke from. Johann Arndt var en som senere også ble veldig populær i Skandinavia, og nesten like populær her i landet som i sitt hjemland Tyskland. Dette var også noe som også var med på å drive Danmark-Norge i en pietistisk retning, og denne

påvirkningen skal vi se senere i denne oppgaven.

Spener var som sagt veldig inspirert av Johann Arndt som levde fra 1555 til 1621. Han skrev en del skrifter om kristen livsførsel og den kristne tro som Spener så på som de fremste skriftene for kristen veiledning ved siden av bibelen. Michael Neiiendam skriver på side tjueseks i sin bok om Erik Pontoppidan at den teologen som har betydd mest for den lutherske mystikken er Johann Arndt. Tekstene Arndt har skrevet betegner et vendepunkt i utviklingen av den lutherske lære. Det disse tekstene gjorde var å bane vei for en ny forståelse av hva begrepet praktisk kristendom faktisk betyr i en luthersk kontekst og hvilket forpliktelser som faktisk ligger i de ordene for den enkelte og hans eller hennes trosliv. Spener så veldig opp til Arndt og hans arbeid og han fortsatte på mangemåter å gå på den veien som Arndt hadde åpnet med en fordypelse i Kristi liv og en ny forståelse av kristendommens livskrav med en avisning av teologiske stridigheter. Dette er noe av det som førte direkte ned til pietismens gjennombrudd som i alminnelighet regnes fra Speners offentliggjøring av programskriftet

«Pia Desideria» (Neiiendam, Michael, 1930, s.26). For å forstå hvordan og hvorfor Speners programskrift så hurtig kunne få den gjennomslagskraften den fikk, og bli så godt mottatt på så kort tid etter offentliggjøringen, må vi se på de mennene som kom mellom Arndt og Spener. For det var to menn som la grunnlaget for Spener og pietismens fremgang. De

mennene var Heinrich Müller og Theophilus Grossgebauer. Det var nemlig deres skrifter som skapte et bindeledd mellom den eldre ortodoksien innenfor lutherdommen og en oppvurdering av personlig kristendomstilegnelse. Så med andre ord var det gjennom Müller og

Grossgebauer at det ble skapt en mottakelig stemning og atmosfære for Speners program, og dermed hadde hans skrifter en positivitet i tiden og dermed fikk de slik gjennomslagskraft ganske umiddelbart (Neiiendam, Michael, 1930, s.28). Det er riktignok et skille mellom tankene til Müller og Grossgebauer i forhold til Spener. Det handler om at Müller og Grossgebauer legger fokus på fornyelse av tankene innenfor kollektivet i en menighet, men for Spener er fokuset flyttet til å omhandle den troendes personlige utvikling. Dermed har spener et mye større fokus på enkeltindividet enn de to forutgående hadde (Neiiendam, Michael, 1930, s.33).

- 11 -

Spener ble også inspirert til et mer individualistisk syn på kristendommen i møte med den reformerte kirken, som han kom i kontakt med både i Strassburg og senere i Frankfurt.

Gjennom denne kontakten fikk han se hvordan den reformerte kirken forholdt seg til frivillighet i liv og praksis helt annerledes enn det han kjente tidligere. Det fortonet seg gjennom husbesøk, katekisasjoner og lekfolkets aktive rolle i menighetens arbeid på et genert grunnlag. Gjennom dette var det også at Spener stiftet bekjentskap med den puritanske andaktslitteraturen som blant annet besto av Lewis Bailys bok «Practice of piety». Disse tankene sammen med annen asketisk litteratur av forfattere som Jeremias Dyke og Richard Baxter gjorde sterkt inntrykk på ham og sammen med et opphold han hadde i Genève dannet dette et grunnlag for de tankene vi finner igjen i «Pia Desideria». Når vi ser det slik er det tydelig at en av de første reformene innenfor den lutherske kirken og gjenoppdagelsen av lutherdommen som en personlighetsreligion skjer etter forbilde av den reformerte kirken. Det var på bakgrunn av dette at bruken av konventikler eller hjemmemøter ble mer vanlig

innenfor de lutherske omgangskretsene, men ikke for å innføre en strengere kirketukt, men snarere til en ren og skjær oppbyggelse av troen for den enkelte ved hjelp av flittigere bruk av skriften (Neiiendam, Michael, 1930, s.35).

Målet for spener var et de troende skulle få et større bilde av bibelen, og en mer inngående kunnskap av hva de bibelske fortellingene faktisk prøver å formidle. På denne måten skulle de troende menneskene få et mer personlig forhold til troen og dermed opparbeide seg en

sterkere individualistisk tro på Gud og på evangeliene i forståelse av sin egen frelse. Men hvordan skulle han får formidlet dette budskapet ut til alle kirkene slik at folket kunne dra nytte av de erfaringene han hadde tilegnet seg og på den måten redde kirkens fremtid? Svaret var å lage et skrift som forklarte dett på en enkel og grei måte. Både hvordan situasjonen lå an og hva som kunne løse problemet (Tappert, Theodore. G, 1964, s.8). Dette skriftet er det vi kjenner som «Pia Desideria», som på norsk er blitt kalt «fromme ønsker». For å vise hvordan Spener og «Pia Desideria» med sine pietistiske fromhetsidealer har påvirket Pontoppidan og Balle må vi se på hva som står skrevet i denne teksten.

«Pia Desideria»

Denne teksten starter med å adressere de menneskene teksten er laget for, og det er alle prestene og de religiøse lederne i hele den evangeliske kirken. I introduksjonen til skriftet skriver Spener om motivasjonen for teksten og argumenterer for hvorfor det er viktig at

- 12 -

prestene og de religiøse lederne tar seg tid til å lese og undervise sine menigheter etter de retningslinjene som teksten gir. Spener er heller ikke sparsommelig når han skal fortelle om hvordan det står til folks religiøse liv. Han utrykker seg ganske klart uten å pynte på ting og politikere, prester og lekfolk får gjennomgå. Dette tar han for seg ettertrykkelig i del 1 av

«Pia Desideria» Det er gjennom å vise hvor dårlig det står til at han får poengtert hvor viktig

det er at de tar tak nå og snur denne samfunnstrenden som dreier seg bort fra Gud og i retning av Guds fravær i tilværelsen. En vending fra gudfryktighet til ateisme noe Spener så som en fryktelig utvikling for samfunnet. I del 2 av teksten er Spener mer optimistisk. Etter å ha sagt hvor ille det står til kommer det i del 2 en oppmuntring til presten om at det ikke er for sent å snu trenden og at det fortsatt er mulig å skape en bedre fremtid for forholden i kirken. En fremtid hvor det er mulighet for at troen kan blomstre under kyndig evangelisk ledelse.

Spener gikk da til de hellige skriftene for å argumentere for sitt syn og pekte på løftene som teksten gir om kirkens fremgang på jorden på tross av all motgang og det er spesielt Paulus sine tekster han refererer til. I del 3 kommer selve forslaget til hvordan prestene og de

religiøse lederne konkret skal gå frem for å snu trenden og føre kirken tilbake på stø kurs mot sann utøvd kristendom, og det hele skulle skje ved kyndig ledelse fra prekestolen.

Jeg mener at vi gjennom dette som jeg nå har lagt frem fra «Pia Desideria» ser konturene av de tankene som gjorde at det ble viktig og naturlig å lage en dansk-norsk katekisme for å revitalisere troen, og gjøre kirken relevant igjen gjennom konfirmasjonsundervisningen. Når det gjelder denne oppgavens forhold til pietismen og den relasjonen det er mellom pietisme og konfirmasjon, så har biskop emeritus Andreas Aarflot beskrevet dette forholdet mellom pietismen og konfirmasjonen i det han har skrevet i boken «Konfirmasjonen i går og i dag»

der står det at: «Konfirmasjonen ble båret fram i vår kirke av et ønske om å fornye menighetslivet og det personlige kristne engasjementet i kirken. Det var pietismens fromhetsideal som lå bak initiativet» (Haraldsø, 1986, s.9).

Gjennom «Pia Desideria» sin tredje del går Spener utførlig gjennom hvordan man skal gå frem for å lære bort troens prinsipper slik at det skal være mulig for en lekmann å forstå (Tappert, Theodore G., 1964, s.113). Dette er retningslinjer som må ha vært veldig nyttige å følge hvis man skulle lage en katekisme etter pietistiske prinsipper med pietistisk liv og fromhet som formål, slik Erik Pontoppidan har gjort. Jeg kan ikke si helt sikkert at

Pontoppidan brukte «Pia Desideria» som rettesnor i måten han fremstilte konteksten for sin katekisme da han skrev «Sannhet til gudfryktighet», men slik jeg ser det er det ikke utenkelig heller. Jeg tror i det minste Speners tekst var kjent for Pontoppidan.

- 13 -

Når vi i et skandinavisk perspektiv referer til pietismen i Tyskland er det spesielt Halle- pietismen eller den Hallensiske pietismen som det refereres til. En retning som tok over universitetet i Halle, og som ble støttet av velstående menn i Tyskland. Det var menn som for eksempel August Hermann Francke. En mann som er blitt kjent som en framtredende mann i pietismens utvikling. Universitetet i Halle ble opprettet i 1691 og åpnet i 1694. Halle ble da til et sentrum for den pietistiske bevegelsen og et sted hvor den fortsatte å utvikle seg med tanker og ideer.

Den Hallensiske pietismen var anført av August Hermann Francke og kjennetegnet for denne retningen var blant annet at det sosiale arbeidet som de drev med var knyttet til vekkelsen fremgang (Neiiendam, Michael, 1930, s.39). Dette var virkelig en pietistisk retning som hadde fokus på det å ha en tro som førte til handling. Denne Hallensiske formen for pietisme hadde veldig stor påvirkning på pietismen i Danmark- Norge og det vi skal se på i det neste

kapittelet som skal handle om pietismen i Danmark-Norge.

Pietismen i Danmark-Norge

Pietismen spredte seg via det europeiske Aristokratiet, hoffene og universitetene som omfavnet disse nye religiøse tankene og spredte dem videre. Tiden mellom 1736 og 1739 i Danmark-Norge er historisk sett blitt kalt for den andre reformasjonen og i denne andre reformasjonen var presten Erik Pontoppidan og juristen og embetsmannen Andreas Hojer nøkkelpersoner. Det var allerede etablert et ønske fra kirkeledelsen at man skulle innføre allmenn konfirmasjon i Danmark-Norge, men hvordan man skulle legge opp et pensum for hva som skulle læres til konfirmasjonen var ikke klarlagt. Konfirmasjonen for alle kom på plass og ble lovfestet i 1736, og man hadde tenkt seg at Luthers lille katekisme skulle stå på pensum for konfirmasjonskandidatene. Pontoppidan hadde allerede skrevet en del viktige tekster om reformasjonen som knyttet seg til det pietistiske prosjektet i sin tid som prest både på Als og etter det som prest ved Fredriksborg slott. Dermed var det han som fikk i oppgave å lage et skrift som skulle fungere som pensum for konfirmasjonsundervisningen basert på Martin Luthers lille katekisme (Horstbøl, Henrik, 2004, s145). Dette arbeidet er det som ble til det dokumentet vi kjenner så godt, nemlig «Sannhet til gudfryktighet». Et skrift som en dansk oversettelse av Martin Luthers lille katekisme med forklaringer av Erik Pontoppidan.

- 14 -

Det som karakteriserer denne Hallensiske pietismen er at den i Danmark-Norge blir en form for «statspietisme» eller noe man også kan kalle for en «kirkepietisme». Det var fordi Danmark-Norge var et enhetlig monarki, noe som gjorde at det var kongen som valgte

religion for sitt land. Christian den 3. som var Konge i Danmark-Norge ved reformasjonstiden hadde valgt Luthers side under reformasjonen, og nå noen hundre år senere var hans

etterkommer Christian den 6. blitt veldig positiv til pietismen og ville innføre denne i alle kirkene i sitt rike. Kirkepietisme eller statspietisme er et treffende begrep, fordi den pietistiske bevegelsen ønsket å få virkeliggjort sine idealer gjennom den hjemlige landskirken. Pietismen i Danmark-Norge var faktisk noe vi kan kalle for en kirkelig misjonsbevegelse med det formål å hjelpe det kristne livet innenfor statskirken gjennom indremisjon i pietismens navn (Neiiendam, Michael,1930, s.39).

Pietismen i Danmark-Norge er først og fremst en botspietisme basert på tanker som springer ut av kalvinistiske tanker om kirketukt (Lindhardt, P.G, 1939, s.20). I pietismen er ikke kirken lenger bare et sted hvor ordet blir forkynt og sakramentene forvaltet. Nei, det er også et sted hvor religiøst likesinnede kommer sammen i et felles religiøst kultisk formål (Lindhardt, 1939, s.21). Dette henger sammen med pietismens mål om å gjøre troen mer personlig, og gi de troende et større eierskap til sin tro gjennom en bredere forståelse av nådens betydning for den enkeltes frelse. Denne forståelsen skulle lede til en større innsats fra den troende for å leve sitt liv i samsvar med den troen de bekjente i kirken.

Pietismen i Danmark-Norge handler ikke bare om Erik Pontoppidan. Når vi skriver om pietisme i denne konteksten, kommer vi ikke utenom å nevne Peder Hersleb. Peder Hersleb var en mann som gjorde så stort inntrykk på Erik Pontoppidan at han valgte å skrive en biografi om ham. Peder Hersleb er som jeg har vært inne på tidligere mannen som står bak konfirmasjonsloven som ble innført i 1736, som igjen førte til den allmenne skolen og

skoleloven som kom i 1739. Det er naturlig at det er Hersleb som kommer med disse tankene når vi ser på det han har skrevet om troen og hvor opptatt han er i at det skal være en opplyst tro. Hersleb har nemlig en stor overbevisning om at måten et menneske komme inn i en virkelig, sikker og varig forbindelse med Gud er gjennom bot og botskamp. Den eneste måten man kommer inn i denne botskampen er gjennom Guds inngripenen, og det skjer på en måte, og det er gjennom den spesielle åpenbaringen som er skriften. Det skjer i spenningen mellom lov og evangelium. Først virker loven på en ved å røre ved samvittigheten, og forskrekker synderen slik at hjertet synker av tanken på synden. Deretter må synderen få oppbyggelse som leder til omvendelse og det kan bare komme gjennom evangeliet (Lindhardt, 1939, s.155).

- 15 -

Hos Hersleb er pietismen en personlig tro som er høyst kognitiv. Det vil si at det å tro på Kristus ikke er nok hvis man fortsatt lever et liv i synd. Det å tro på Kristus må lede til omvendelse og et ønske om å leve et mer rettskaffent liv. Det er nok disse tankene som er med på å gi Hersleb ideen om å innføre en lovfestelse av konfirmasjonen med obligatorisk undervisning og pensum. Denne undervisningen skulle gi kunnskap om troen som skulle lede til omvendelse og et ønske om å leve et moralsk liv i tråd med Guds bud. Dette fører oss til bakgrunnen for hvorfor Erik Pontoppidan fikk i oppgave å lage en katekisme som kunne brukes med konfirmasjonsundervisningen som formål.

Pontoppidan fikk tidlig kritikk i Danmark for at hans katekisme var for lang og omfattende.

Dette var en viktig grunn for at «Sannhet til gudfryktighet» ble byttet ut i Danmark relativt tidlig med Nicolai Edinger Balles katekisme «Lærebok i den evangelisk-kristelige religion»

som kom ut i 1791. Denne boken har en mye sterkere tilhørighet til opplysningen enn

pietismen og Nicolai Edinger Balle må betegnes som en opplysningsteolog mer enn en pietist.

Hva var så forskjellen mellom opplysningen og pietismen. Begge disse bevegelsene oppsto i samme tidsrom og vokste fram parallelt, men i starten hadde pietismen et lite forsprang på opplysningen. De hadde en felles fiende i ortodoksien og kjempet mot denne på hver sin måte.

I boken «Opplysningens tidsalder» skriver Christen Brun om Pietismen at denne må vike for opplysningen etter om lag hundre år med herskermakt i det åndelige livet og spørsmål omkring dette. Det er i denne tiden på slutten av 1700-tallet hvor opplysningen tar over septeret som symbol på at denne bevegelsen nå hersker over de rådende svar i åndelige spørsmål.

Katekismesjangeren i Danmark-Norge

Det vi må etablere først når vi skal snakke om Pontoppidans katekisme og Balle sin katekisme er hva en katekisme faktisk er? En definisjon på en katekisme kan være: At en katekisme er et sett med læresetninger som sammenfatter en religiøs lære. Katekismer kan være varierte og strekke seg fra de helt enkle og grunnleggende, til de mer omfattende og avanserte.

Boken Tankeliv i den lutherske stat tar opp noen sentrale punkter som omhandler

katekismesjangeren og en del spesielt om katekismer i en dansk-norsk sammenheng. Gilje og Rasmussen skriver i denne boken i kapittelet om katekismefromhet at kirkeordinansen trakk opp det ideologiske rammeverket for den lutherske reformasjonen i Danmark-Norge. Men den

- 16 -

gikk ikke særlig langt når det gjaldt å utfolde lutherdommens religiøse ideer. I

kirkeordinansen var det listet opp en rekke bøker de lutherske prestene burde eie. Det

viktigste dokumentet for både prester og politikere i en luthersk stat som Danmark-Norge var Confessio Augustana som sammenfattet den lutherske tro. Det er disse lutherske tekstene som for eksempel Confessio Augustana, som hadde som formål å skille det lutherske fra det katolske og det reformerte kristne synet. I Norge ble det viktigste skriftet for både prester og lekfolk Luthers lille katekisme. Den lille boken som Luther skrev i 1529 hadde som formål å sammenfatte den kristne tro på en så enkel måte at det skulle være en grei tekst til

undervisning av barn og unge. Den posisjonen denne teksten hadde var grunnen til at Erik Pontoppidan tar utgangspunkt i denne når han skal skrive sin katekisme.

Katekismen som sjanger var ikke ny, men den slo virkelig gjennom med reformasjonen.

Dermed er katekismene i ettertid blitt sett på som reformasjonens viktigste produkter. Når det gjelder hva en katekisme må inneholde så er det tre deler som er sentrale hos Luther: 1. De ti bud, 2. Den apostoliske trosbekjennelsen, 3. Fadervår. Disse tre kjernetekstene ble sitert og kommentert setning for setning. Når man skulle gi lekfolk et minimum av kristen kunnskap var det disse tekstene som gjaldt fremfor noen andre. Luthers lille katekisme var en svært kort tekst, og var beregnet på å kunne læres utenat. Dette er et prinsipp vi ser blir tatt i bruk også ved innføringen av andre katekismer her til lands og et prinsipp som både Pontoppidan og Balle fremhever. Etter de første tre delene av katekismen som besto av tre kristne

kjernetekster, og som ga en innføring i hvordan man skulle leve et kristent liv i fromhet, kom en del som like nøye tok for seg de to reformatoriske sakramentene dåpen og nattverden.

Dette viser et av katekismens prinsipper som er å skille mellom lov og evangelium. Først handler det om hva troen krever og viser menneske at det ikke strekker til, for så å vise til hvordan Kristus er til stede i våre liv gjennom kirkens sakramenter og det som er troens botemiddel (Gilje & Rasmussen, 2002, s.52)

Katekismer ble en viktig del av strategien for å få troen ut til folket fra kirkeledelsen i København. Dette var spesielt rettet mot befolkningen i Norge, for å gi den norske

befolkningen en innføring katekismens religionsforståelse. Allerede i 1541 kom den første katekismen rettet mot den norske befolkningen. Den var skrevet av daværende Biskop på Sjælland, Peder Palladius. Denne katekismen hadde tittelen: «Brevis expositio catechismi pro parochis norvegianis». Altså en kort utlegning av katekismen beregnet på norske

sogneprester. Denne boken av Peder Palladius var seksti sider lang og målgruppen var først og fremst de lutherske prestene som for en stor del hadde studert lite teologi, og om de hadde

- 17 -

gjort det, hadde dette vært katolsk teologi. Nå skulle de få en innføring i lutherdommens primære tanker (Gilje & Rasmussen, 2002, s.53).

Kirkeordinansen er regnet som den danske protestantismens politiske hovedtekst, men Gilje påpeker at hvis dette er tilfelle, så må Palladius sin tekst «brevis expositio» være å regne som den den norske reformasjonens teologiske hovedtekst (Gilje & Rasmussen, 2002, s54). Dette sier noe om posisjonen som katekismer har hatt i Norge før Erik Pontoppidans katekisme

«Sannhet til gudfryktighet» ble skrevet på 1730-tallet og det gir også en annen forståelse av hvorfor denne teksten ble så viktig i Norge i ettertiden de neste 150 årene. Katekismer fikk en så viktig posisjon i Norge på slutten av 1500-tallet og starten av 1600-tallet at enkelte kirker byttet ut sine bildealtertavler og fikk det vi kaller for katekismealtertavler et eksempel på dette er altertavlen vi finner i Gaupen kirke i Luster (illustrasjon på neste side). Vi ser hvor viktig katekismer ble for kirkeledelsen som var plassert sentralt i Danmark spesielt rettet mot befolkningen i Norge som var langt unna kirkemakten. Dette behovet for kontroll har nok mye å gjøre med at denne delen av den dansk-norske befolkningen befant seg langt unna kirkemakten i Danmark, og dermed ble katekismer en viktig måte å passe på at den norske befolkningen lærte de rette ting om troen. Ved å sende ut offisielle katekismer fra kirken sentralt kunne man ha en viss kontroll over hva prestene lærte kirkegjengerne om den kristne troen og på måten forstå hvordan de skulle leve rett etter en sann kristen tro. Dette ser vi spesielt med Palladius skrift «brevis expositio». Peder Palladius var også en veldig viktig person når det gjelder innføringen av lutherdommen i Danmark-Norge fordi han hadde vært i Wittenberg og studert. Han kjente dermed både Philipp Melanchthon og Johannes

Bugenhagen som var nære medarbeidere av Martin Luther selv. Bugenhagen er blitt regnet som den skandinaviske reformatoren som brakte lutherdommen til Danmark-Norge.

- 18 -

katekismealtertavle i Gaupen kirke i Luster

Flest av disse katekismealtertavlene finner vi i kirker som tilhørte Bergen stift. Peter dass var også med på å holde katekismesjangeren og tradisjonen for disse i live i her til lands med sine katekismesalmer. Dette viser også den sterke posisjonen katekismetradisjonen hadde her i landet. Den sterke tilknytningen man hadde til katekismer som fantes i Norge var så sterk at den preget kulturlivet så mye at den til og med preget måten man skrev salmer.

Opplysningstiden

I min oppgave står pietismen i kontrast til opplysningstiden. Det er fordi Nicolai Edinger Balles tanker om tro og praksis står i kontrast til Erik Pontoppidans tanker om tro og praksis.

Den ene er opplysningsteolog og den andre pietist. Disse to tankene oppstår samtidig på 1600- tallet, og selv om pietismen også er en opplysningstanke, så skiller den seg betraktelig fra tankene i opplysningstiden. Opplysningstiden i det protestantiske Nord-Europa var en moderat versjon av opplysningstidens tanker. Det vil si at den ikke avviste religion og var en

- 19 -

forkjemper for kirke og stat. Men den la sterk vekt på individets frihet. Disse frihetene som det kjempet for var tankefrihet, ytringsfrihet, handlingsfrihet og trosfrihet. Opplysningen var, i likhet med pietismen, en transnasjonalbevegelse som det også blir påpekt i artikkelen til det store norske leksikonet om opplysningstiden (Krefting, 2020).

Opplysningstiden var den perioden som tok over etter pietismen hadde hatt sin storhetstid på det europeiske kontinentet fra midten av 1600-tallet til midten av 1700-tallet. Denne historien om pietismen og opplysningen starter med at disse to bevegelsene skred frem side ved side på 1600-tallet, med pietismen som den bevegelsen som var et hestehode framfor opplysningen i starten. Dette skulle en dog endre seg, og opplysningen skulle skyte fart på slutten 1700-tallet og dra fra pietismen som det ledende tankesettet i samfunnet. Pietismen er på denne måten en bevegelse som baner vei for opplysningen og gjorde at denne bevegelsen kunne skyte fart i det 18.århundret (Brun, 1886, s182).

- 20 -

Kapittel 3. Erik Pontoppidans katekisme «Sannhet til gudfryktighet»

Erik Pontoppidan født i Århus i Danmark i 1698. Han var en teolog som etter sin utdannelse i flere land i Europa, raskt steg i gradene i de geistlige rekkene i Danmark-Norge. Amundsen og Laugerud skriver i boken: «Norsk fritenkerhistorie» at Pontoppidan var en prest som fikk en mangslungen karriere under den pietistiske høykonjunkturen i Danmark-Norge som strakk seg fra 1720-1750. Størst betydning fikk han som forfatter av den offisielle læreboken for konfirmasjonsundervisningen «Sannhet til gudfryktighet» i fra 1736 (Amundsen og Laugerud, 2001, s.187).

«Sannhet til gudfryktighet» kom som en konsekvens av allmenn konfirmasjon og

konfirmasjonsloven som var en ide av Biskop i Akershus stift, Peder Hersleb. Hersleb var biskop i Akershus stift i perioden mellom 1730 og 1737. Konfirmasjonsloven ble innført i Danmark-Norge i 1736. I 1739 kom skoleloven som en direkte reaksjon, fordi skulle man ha en lov om konfirmasjon og en plikt om deltakelse, måtte barna også lære seg å lese og skrive slik at de kunne stå til konfirmasjon. Dette var bakgrunnen for at Pontoppidan ble utpekt til å skrive en forklaring til Martin Luthers lille katekisme. En forklaring som ble kalt for «Sannhet til gudfryktighet» eller rett og slett bar «forklaringen». Det var en tekst som besto av 759 spørsmål og svar (Elstad, Hallgeir, 2009, s163) og ble innført til bruk i

konfirmasjonsundervisningen i 1737. Den skulle gi grunnleggende forståelse og kunnskap om den kristne tro. En kunnskap som skulle lede til tro for den enkelte ved at de ble bevist troens betydning, og deres egne personlige frelse. Boken har hatt stor betydning i Danmark og Norge, men hadde også spesielt en særstilling i Norge hvor den ble brukt i

konfirmasjonsundervisning og sto på skolepensum i 150år fra den ble utgitt første gang (Elstad, Hallgeir, 2009, s161).

Allmenn konfirmasjon hadde stor påvirkning på utbredelsen av Pontoppidans skrift «Sannhet til gudfryktighet». Det ble et skrift som barna måtte pugge for å kunne stå til konfirmasjon noe som i denne tiden var lovpålagt. Det spredte seg på grunn av dette ut over hele Danmark- Norge og fikk stor innflytelse. Større innflytelse i Norge, hvor den ble brukt i 150år, enn i Danmark hvor den ganske tidlig ble byttet ut av Balles tekst som vi skal se på i det påfølgende kapittelet.

«Sannhet til gudfryktighet» er en forkortet tittel for å gjøre det litt lettere å referere til verket.

Skriftet har egentlig den fulle tittelen: «Sannhet til gudfryktighet: i en enfoldig og så kort som

- 21 -

mulig, dog tilstrekkelig forklaring over dr. Martin Luthers lille katekisme; denne bok inneholder alt det som den der vil bli salig, trenger å vite og gjøre». En nokså omfattende tittel som forklarer hva teksten er og hvilket formål den er laget for å tjene. Denne tittelen sier mye om tiden den er skrevet i også, fordi den tydelig har et individualistisk preg som tydelig knytter den til det pietistiske prosjektet som i tiden etter 1730 virkelig var i vinden. Denne boken knytter seg dermed allerede på første side til tematikken i «Pia Desideria» ved å referere til den enkeltes behov for kunnskap om troen, og at denne kunnskapen skulle lede til handling som skulle gi et fromt liv. Så allerede her ser vi det pietistiske preget hos

Pontoppidan, men også hans fokus på omvendelse ved tro.

«Sannhet til gudfryktighet» er et skrift som er bygget opp i en gitt rekkefølge etter modell av Martin Luthers lille katekisme. Det vil si at den først tar for seg det som dreier seg om loven, så troen, deretter bønnen, før den til slutt går igjennom de to lutherske sakramentene nemlig dåpen og nattverden. Teksten har spørsmål og svar som er retorisk bygget opp slik at det virker som om spørsmålene kommer fra en konfirmasjonskandidat, og svarene kommer fra Pontoppidan selv. Tanken bak denne teksten var at alle spørsmål og svar skulle læres utenat av konfirmasjonskandidatene som hadde evnene på plass. De som ikke var så skoleflink eller ikke hadde så mye tid til å pugge kunne droppe spørsmålene som hadde stjerne markert ved siden av seg, men det var allikevel nok å ta for seg for dem også. Denne teksten med dette forbeholdet står i forordet til læreren som skulle undervise dette pensumet.

Når man starter så se på teksten i «Sannhet til gudfryktighet» er det første som møter en denne tittelen. Den pietistiske arven viser seg helt tydelig ved at denne tittelen sier at dette skriftet gir sannheter som underforstått og logisk sett vil føre til gudfryktighet basert på disse sannhetene. Denne gudfryktigheten, som kommer via innsikt i de sannhetene tekstene kommer med, vil gjøre folk i stand til å leve et liv i en levende tro. Det er fordi det å få

kunnskap om disse sannhetene vil føre til et ønske om å leve et fromt liv for Gud og sin neste.

Her ser vi hvor viktig det er for Pontoppidan at teksten hans skal føre til tro ved omvendelse som forandrer mennesker til troende som lever ut sin tro i handling.

noe som er blitt kalt for en inngang. Denne har som funksjon å motivere leseren til å forstå hvorfor det er tjenlig for den enkeltes liv å lese å lære det som denne teksten formidler. Så langt ser vi altså at «Sannhet til gudfryktighet» følger det pietistiske prosjektet når det gjelder å henvende seg til den enkelte troende, og motivere han eller hun til omvendelse. Den gjør denne teksten ved å fortelle at den kunnskapen som denne teksten gir vil lede til et liv i

- 22 -

rettskaffenhet og fromhet som ville lede en til det salige himmelrik. Sitatet fra undertittelen på førstesiden av teksten er:

«Denne bok inneholder alt det som den der vil bli salig, trenger å vite og gjøre»

Vi vet hvor glad Spener var i håndbøker som hjelp til å leve et fromt og pietistisk liv. Det skriver han ettertrykkelig om i «Pia Desideria». Dette er en slik tekst jeg mener at Erik

Pontoppidans «Sannhet til gudfryktighet» er. Det ser vi gjennom den teksten som Pontoppidan har kalt «Immanuel!» som er en innledning til «Sannhet til gudfryktighet» og som er plassert på de innledende siden til teksten. Der står det:

«Den Gud som vil at alle mennesker skal bli salige, vil også at de alle skal komme til kunnskap om sannheten, ja vokse og gå fram i denne kunnskap etter den anledning og de hjelpemidler som blir dem tilbudt i en tid mer enn en annen. Vi lever nå i en tid da verdslig visdom og alle de kunstner som grunnes derpå, er steget opp til en hyere grad enn våre forfedre muligens kunne ha forestilt seg. Ingen vil lenger synes å mangle noe i sin vitenskap. Det en gir seg ut for, vil enhver forstå til gangs. Akk, hvor meget mer burde en ikke være så sinnet i henseende til kunnskapen om Gud og vår saliggjørelse». Sitat fra «Sannhet til gudfryktighet» side5.

Her mener jeg vi ser at Pontoppidan appellerer til det kognitive hos leseren og prøver å argumentere for viktigheten av sin tekst gjennom bruk av logikk og tidsåndens nye

forkjærlighet for kunnskap. Dette er på mange måter en forsvarstale for hvorfor det er tjenlig for alle og enhver å lese «Sannhet til gudfryktighet», og lære seg den kunnskapen som denne teksten kommer med. Det er også et forsvar av hvorfor denne teksten skulle brukes som pensum i konfirmasjonsundervisningen i Danmark-Norge, fordi at for å kunne stå til

konfirmasjon måtte man ha et tilstrekkelig godt personlig forhold til troen noe de spørsmålene og svarene som denne teksten består av ville gi. Den sier at det er til ditt eget beste at du leser denne teksten og det vil du forstå når du får den kunnskapen som det å lese dette vil gi. Dette punktet viser oss også at det å lese denne teksten vil gjøre deg til en bedre kristen, fordi du vil forstå din rolle som kristen på en bedre måte og dermed ønske å overføre tekstens verdier til ditt eget liv og praksis.

Katekismen til Pontoppidan er bygget opp etter Luthers lille katekisme, som denne teksten er en skandinavisk forklaring av. Dermed følger denne teksten samme oppsett som det Luther gjør i sin lille katekisme. Den skiller seg også fra Luther ved å ha mye mer detaljerte spørsmål

- 23 -

og svar enn det Luther har. Dette er nok også et pietistisk preg, fordi fokuset på kunnskap og redegjørelse ble mer viktig i denne tiden.

Oppsettet i teksten til Pontoppidan er enkelt og greit det samme som vi finner i Luthers lille katekisme. Det vil si at den først tar for seg lov gjennom de ti bud, deretter går den gjennom den apostoliske trosbekjennelsen nøye artikkel for artikkel, før den forklarer fadervår bønn for bønn. Dette er de tre første delene av Pontoppidans katekisme. Del fire og fem handler om sakramentene i protestantismen altså dåpen og nattverden. Pontoppidan forklarer disse

sakramentene og hva de betyr for den troende. Når vi ser hvordan Pontoppidan ordlegger seg i sine forklaringer hører vi gjenklang av pietismen i den forstand at det som blir forklart skal lede til en tro som må leves ut i praksis for den enkelte troende. Dette er en forklaring som har til hensikt å gjøre mennesker i stand til å forstå sin rolle som mennesker i verden, ta inn over seg troens viktige aspekter og dermed endre sin måte å praktisere livet på.

Kristendomsforståelsen blir dermed endret ved å lese denne teksten er det jeg hører

Pontoppidan formidler her. Nå skal vi gå inn i selve teksten for å se hvordan denne teksten helt spesifikt gjør at kristendomsforståelsen blir endret ved at leseren får en ny forståelse av sin rolle som kristen.

«Sannhet til gudfryktighet»

Vi skal nå se på noen viktige temaer i Pontoppidan sin tekst som viser akkurat hvorfor det å være kristen er noe som må gjøre seg gjeldene i hvordan vi lever vårt liv og de valgene vi tar i det daglige. Dette skal vi se ved å peke på noen utvalgte eksempler fra denne katekismen som fremhever dette aspektet.

Det første eksempelet er det som står skrevet på side 20 i katekismen. Her skriver Pontoppidan at man må være en oppriktig troende, for å være en ordentlig kristen. Dette skriver han for å vise at troen er viktig som meningsbygger i livet, og argumenterer for hvorfor det er viktig at man lever et liv i en handlingens tro. Pontoppidan skriver blant annet om det å være skinnhellig og spørsmålet 88 i Pontoppidans katekisme lyder slik: Men alle som leser Guds ord og synger og ber mye, er vel gudfryktige mennesker? Da svarer Pontoppidan: Ikke alltid. Det finnes også mennesker som har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Her ser vi hvordan en tro som ikke er genuin eller bare i det ytre ikke er verdt noe som helst. Tro må føre til handling og påvirke valgene man gjør mener

- 24 -

Pontoppidan. Dette er et punkt som gjør at den som leser blir nødt til å gjøre en selvransakelse av sin egen tro, for å finne ut om den er oppriktig eller ikke. Man må se hva slags valg man tar i hverdagen og om dette gode kristne valg eller ikke. Dette er et avgjørende punkt for å forstå seg selv som kristen og hva det vil si å leve et liv i den kristne tro og handle der etter. Det å tro er knyttet til praksiser også utenfor kirkerommet.

Pontoppidan viser også til at det å være kristen er noe som må skje i praksis ved å peke på hjemmet. Dette gjør seg nemlig også gjeldende i barneoppdragelsen. Her viser Pontoppidan til at det å oppdra sine barn til å bli gode kristen mennesker er en kristen plikt. Det betyr at man må straffe barna hvis de gjør noe galt, men ikke for hardt slik at barna blir bitre og sinte, bare slik at de forstår at det de gjorde var galt og ønsker å bedre seg. Dette skriver Pontoppidan i forklaringene til det fjerde budet.

Pontoppidan skriver også om synden og viser til at alle mennesker er påvirket av synden på to måter. Den ene måten er arvesynden. Dette er en synd som etter fallet ved Adam og Eva er blitt en kosmisk kraft som påvirker alle mennesker og som det ikke er mulig å komme seg unna. Dette er en viktig grunn for at det er logisk å være kristen fordi Jesus er den eneste som kan frelse oss fra arvesynden. Det er på grunn av Jesus at det å gjøre gode gjerninger er noe vi ønsker å gjør i takknemlighet til Jesus og ikke noe vi gjør fordi vi må. Den andre måten vi blir påvirket av synden er ved ondskapen som er i verden, dette er den gjørlige synden som vi utfører selv og som vi selv må be om tilgivelse for. Denne synden er både svakhetssynd og ondskapssynd. Det vil si at man kan være svak og bli fristet til å begå synd eller man kan gjøre synd av onde tanker. Det å bli kjent med hvordan synden opptrer kan gjøre at man kan holde seg fri fra synd i større grad enn mann ellers ville klart. Det å holde kontroll på syndene er daglig ting som man må forholde seg til som en praksis for å kalle seg selv en kristen.

Pontoppidan skriver også om død tro. Dette er en tro som gjelder mennesker som bare ønsker det gode ved troen, men som ikke ønsker å forbedre måten de lever på eller gjøre de tingene som skriften krever. Dette er tro som ikke forandrer mennesker. Det står i kontrast til en levende tro, som er gjenkjennbar ved at den faktisk forandrer mennesker. Her ser vi hvordan det å ha en levende tro faktisk gjør seg gjeldende ved at den viser seg ved at den forandrer mennesker og gjør at de lever bedre og tar bedre valg. En levende tro gjør seg altså gjeldende i praksis.

Pontoppidan skriver også om kirken som to kirker. Den synlige kirken, og den usynlige kirken. Der deler han de tilhørende menneskene i to grupper, hvor den usynlige kirken er de i

- 25 -

fra den synlige kirken som er oppriktige kristne, de andre er hyklere. Det er bare de i den usynlige kirken som i virkeligheten blir frelst. Dette viser oss med et godt eksempel at det ikke er nok å være en kirkegjenger hvis du ikke lever et liv i kristen tro og lar det påvirket valgene du tar. Dette er et veldig pietistisk trekk.

Dette er eksempler fra «Sannhet til gudfryktighet» som viser oss at det å leve et liv i kirken ikke bare handler om å gå dit på søndager. Det å være kristen er noe du tar med deg heletiden som en identitet og det er nødt til å påvirke det livet du lever og de valgene du tar i hverdagen.

Dette viser oss også hvor pietistisk anlagt Pontoppidan er og hvor opptatt han er av

omvendelse ved tro. Det som menes med dette er at det å tro må gjøre en forandring i hvordan man lever sitt liv og dermed hvordan man forstår seg selv som kristen.

- 26 -

Kapittel 4. Nicolai Edinger Balles katekisme «Lærebog i den evangelisk- christelige religion»

Nicolai Edinger Balle født 12. oktober 1744 på den danske øyen Lolland, nærmere bestemt i nærheten av byen Nakskov på den nevnte øy. Han begynte sin skolegang på Nakskov skole og viste seg tidlig ganske begavet. Etter en tid på Nakskov skole gikk turen videre til en skole i Slagelse på Sjælland. Etter sin tid i Slagelse hvor han fikk gode karakterer gikk turen videre til København og universitet der, hvor han bare åtte måneder etter å ha tatt artium tok en grad i filosofi. Etter den filosofi graden hvor han presterte beste karakter gikk ferden videre til det teologiske fakultet ved Universitetet i København hvor han begynte sin teologiske utdannelse.

Balle kom ikke fra noen rik slekt og var avhengig av velgjørere som gav ham stipend for å kunne fortsette utdannelsen. En av disse som så potensiale og hjalp til med å skaffe ham et stipend var Biskop Ludvik Harboe. En annen som hjalp til slik at Balle kunne fortsette

studiene var Erik Pontoppidan som den gangen var prokansler ved Universitetet i København.

Han gav ham kommunitet som også var til stor hjelp for å kunne fortsette studiene. Etter studiene reiste han litt rundt i Europa og var både i Halle, Leipzig og Göttingen før han vendte hjem igjen til Danmark-Norge (Koch, 1876, s.14). Der virket han som prest og professor før han endte opp som biskop.

«Lærebog i den evangelisk-christelige religion»

Bare tittelen i seg selv skiller seg vesentlig fra Pontoppidans tekst. Den er kort og konsis, og sier akkurat hva det er. Det er en lærebok i den evangelisk-kristelige religion. Den er på denne måten en opplysningstidens versjon av Pontoppidans katekisme. Den er på en måte en

katekisme strippet for pietistiske elementer og mystisisme. Den forholder seg ganske enkelt til troen på en logisk og forklarende måte med underbyggende tekstsitater fra bibelen.

Det er tydelig når man begynner å se på Balles katekisme at den følger katekismesjangeren i oppsett og minner derfor en del om sin forgjenger, altså katekismen til Pontoppidan. Det er i hvert fall likhet ved første øyekast, men det kan ha mye å gjøre med at begge er skrevet med gotisk skrift og dermed har en visuell likhet. Denne oppfatningen av at det er to like

katekismer vi har med å gjøre endrer seg imidlertid fort når man går nærmere inn i teksten og begynner å se hvordan denne teksten er skrevet og hvor annerledes denne teksten egentlig er

- 27 -

sin forgjenger. Det har seg nemlig slik at Balle sin katekisme ikke er laget med spørsmål og svar, men med temaoverskrifter og med argumentasjon som fungerer som forklaringer på hvordan dette temaet gir mening for den troende. Argumentasjonen bekreftes av bibelsitater som gir et bibelsk grunnlag for hvorfor dette temaet må tolkes slik ifølge Balle.

Katekismen til Balle er en annerledes tekst også fordi den ikke er pietistisk i den grad Pontoppidan er. Den knytter seg heller til opplysningen og den bevegelsens tankesett. Dette viser seg tydelig i måten Balle argumenterer, ordvalget og tekstens oppbygning.

Han skiller seg også noe fra Pontoppidan når det gjelder hvilke temaer han tar med og hvordan han starter sin katekisme. Han starter ikke med loven slik Pontoppidan og Luther gjorde, men med hvordan vi kan få kunnskap om Gud og Guds egenskaper. Han starter dette kapittelet med å forklare hvorfor det er viktig at vi mennesker er i kontakt med Gud og hvordan vi kan oppnå kunnskap om ham. I sin katekisme fremhever også Balle hvor viktig skriften er for den troende som Guds spesielle åpenbaring hvor han lar seg tilkjenne for de troende menneskene gjennom bibelens tekster.

Balle holder også på katekismens tradisjon om å lære katekismens prinsipper utenat, noe som vi kan spore helt tilbake til Luther og hans lille katekisme som jeg har pekt på tidligere i oppgaven. På samme måte som hos Pontoppidan gjøres det også her unntak for de som ikke er så lærenemme. Det er altså en forståelse for at alle ikke er like lærenemme som andre eller har det samme utgangspunktet for å lære seg katekismen. Det er altså noen spørsmål som kan droppes om nødvendig, men det er fortsatt mye som må læres.

Balles tekst «Lærebog i den evangelisk-christelige religion» er bygget opp slik: Teksten er delt opp i åtte kapitler og den kapittel oppdelingen tegner seg slik. Kapittel 1. handler om hvordan man kan komme til kunnskap om Gud. Kapittel 2. Tar for seg hva skriften sier om skapelsen og de skapte ting. Kapittel 3. Handler om menneskets fordervelse ved synden.

Kapittel 4. Forteller om menneskets oppreisning ved Jesus Kristus, Guds sønn, fra sin

fordervelse. Kapittel 5. Er om synderes delaktighet i Kristus sin forsonende nåde og salighet.

Kapittel 6. Om troens frukter i et hellig liv. Kapittel 7. Om hjelpemidlene til troens berettelse og gudfryktighets fremvekst. Kapittel 8. Om menneskets siste tilstand.

- 28 -

Hvordan forholder Balles katekisme seg til tro og praksis?

Dette skal vi se på ved å gå inn i tematikken til Balles katekisme og se på noen utvalgte eksempler her også som fremhever hvor viktig det er å leve et kristent liv i praksis. Det er noen tematiske punkter i denne katekismen som kan gi oss viktige svar på hvordan denne katekismen oppfordrer til sann tro som fører til at man handler kristent i det daglige livet.

Det første jeg vil trekke frem er det som står skrevet i kapittel 6 i Balles katekisme. Det er det viktigste kapittelet i Balles katekisme som omhandler dette temaet om hvordan man skal leve et liv i kristen tro i hverdagen. Det handler som sagt om troens frukter i et hellig liv. Altså hva du kan høste av goder ved å leve et liv hvor du tar valg etter Guds ord og handler der etter. I dette kapittelet vises det til at kunnskapen om at troen på Jesus Kristus er sann skal skape i oss et ønske om å gjøre Guds vilje i alle ting for å tilfredsstille Gud. Dette er altså en kunnskap om hva Gud har gjort for oss og en visshet om at dette er sant som vil påvirke hvordan vi velger å handle i hverdagen. Dette er en kunnskap vi har med oss heletiden og som skal hjelpe oss til å ta gode valg. En annen ting dette viser oss er at også Balle har et bevisst forhold til at tro må lede til rett handling i henhold til det man vet at Gud ønsker i alle livets situasjoner.

Balle har veldig stort fokus på hva vi må gjøre ifølge skriften og skriver i kapittel 6 også om pliktene vi har ovenfor Gud. Vi skylder å dyrke Gud, fordi han er vår skaper, vår overherre, vår største velgjører og kjærligste fader. Det betyr at alt vi gjør i livet må vi tenke på Gud når vi gjør, og denne hukommelsen må også påvirke de valgene vi tar. Balle skriver også om det å ta avgjørelser at: Vi må ikke la vår vilje av noen ond tilbøyelighet, men trakte etter å få den beveget, til å rette seg etter det, som forstanden erkjenner å være sant og tilbørlig etter Guds ords veiledning. Her ser vi også hvordan Balle skiller seg fra Pontoppidan ved at han er veldig opptatt av opplysnings idealer når han argumenterer i sin katekisme. Det han egentlig sier her er at i alle valgsituasjoner du står ovenfor i livet må du stoppe opp og tenke deg om hva som er Guds vilje, og om det valget du er i ferd med å gjøre er i samsvar med hva du tror Guds ønske er. Balles påvirkning av opplysningen ser vi spesielt i setningen «som forstanden erkjenner å være sant». Balle sier altså at man må gjøre en informert og analytisk beslutning om noe er sant og handle der etter. Dette viser oss at Balle har en oppfordring til å leve et liv i den kristne tro, som er med på å påvirke dine daglige valg, men det er ikke like tydelig som hos Pontoppidan. Pontoppidan har med sine pietistiske tanker en teologi som virkelig forkynner omvendelse ved tro, som påvirker dagliglivet og har en sterk polemikk mot det å være skinnhellig. En slik sterk polemikk ser vi ikke hos Balle.