Kirkens Bymisjon Trondheim
Fagsamling 27. august 2019, Scandic Hell Stjørdal.
Stine Sundan
Sosionom/prosjektmedarbeider ByBo.
Kirkens Bymisjon Trondheim
ByBos målgruppe:
Vanskeligstilte med utfordringer knyttet til rus, psykiatri og/eller krevende adferd som Kirkens
Bymisjon kommer i kontakt med gjennom oppsøkende arbeid og på våre møtesteder. ByBo retter seg mot personer som
• er uten bolig
• opplever bosituasjonen som uholdbar
(krevende naboskap, utrygghet, manglende tilpasning av boligen eller lignende)
• står i fare for å miste boligen sin
(manglende husleieinnbetaling, rus, krevende adferd eller lignende)
• strever med de ferdigheter som kreves for å bo stabilt og godt
«Fortsatt Z»
Et boligsosialt prosjekt i virksomheten ByBo, Kirkens Bymisjon Trondheim.
Finansiert av Husbanken gjennom boligsosialt kompetansetilskudd i 2018.
En videreføring etter arbeidet i «Z – Et bidrag til identifisering av flaskehalser og virkningsfulle elementer i arbeidet med bosetting av personer med bostedsløshet som en langvarig del av sin historie.» som mottok boligsosialt kompetansetilskudd i perioden 01.12.16 – 28.02.18.
- Dybdentervjuer med erfaringsinformanter (4 stk) og fagfolk i førstelinjetjenesten i Trondheim kommune (5 stk - en fra hvert av Nav-kontorene, en fra hver av Helse- og velferdskontorene, Ombudet for Helse, sosial og oppvekst i kommunen).
Hvordan kan vi hjelpe bostedsløse?
En oppskrift.
1.HVEM 2.HVA
3.HVORDAN
4.HVOR
En oppskrift.
1.HVEM er dette?
2.HVA trenger vedkommende?
3.HVORDAN kan vedkommende få det han
trenger på en måte som han eller hun kan nyttiggjøre seg hjelpen som gis?
4.HVOR kan vedkommende få slik hjelp? Hvor skal
hjelpen ytes fra?
Momenter fra «Z» som har hatt spesielt fokus i arbeidet i ByBo og «Fortsatt Z» i 2018.
- Omorganisering i hjelpeapparatet - Digitalisering
- Rettssikkerhet
- Midlertidig botilbud - Egnet bolig
- Boligsosialt fokus:
Herunder referansegruppe, informasjonsarbeid og metodeutvikling.Del 3: «Bolig på liv og død»
- Erfaringsinformantenes historier blir formidlet slik de ble fortalt og i stor grad med deres egne ord.
- Temaer: Helse, bosituasjon i dag, bolighistorikk, møte med hjelpeapparatet,
bostedsløsheten, løsningen på bostedsløsheten, trygghet, ensomhet, makt over og ansvar for eget liv.
- Der vi profesjonaliseres, klientifiserer vi den andre.
Vebjørn.
Ca. 50 år.
« Det er veldig viktig at det kommer frem. (…) Det er jo at urettferdighet og sånne ting, sant.
Vi blir behandlet som… Ja, kakerlakkene har det bra de altså. I forhold til sånne som meg.
Har fått et stempel, putta i bås. Vil ikke ha noe med oss å gjøre. Vi er bare en utgiftspost, er
ikke en ressurs lenger.»
Karsten.
60+ år. «Jeg har en sånn kommunal «boks».»
Karsten.
60+ år.
«Jeg vantrives ikke, men jeg kan ikke si noe særlig mer. Det er bare så rart. Det
ble ikke… Det er vanskelig å finne den rette følelsen. Ja. Jeg vet ikke hva jeg
skal si.»
Karsten.
60+ år. «Det kom ett år for seint. Egentlig.»
Ola.
50+ år.
«30+ år. Siden jeg satte min første sprøyte. Så jeg kan ikke nøkternlivet. Jeg kan bare et liv i
rus. (…) Jeg vet ikke, når folk snakker om et nøkternt liv, jeg kan danne meg et bilde oppi hodet. Jeg har prøvd å leve et nøkternt liv, men
det har aldri blitt helt nøkternt. (…) Jeg var inn og ut av rus akutt og rus forskjellig. 28 ganger.
Men jeg har aldri fått noe skikkelig. (…) Jeg var til og med, de var så gærne at de sendte meg
igjennom noe de kalte «Raskere tilbake».
Skulle bli frisk på 14 dager, så skulle jeg tilbake til jobb. Galskap, vet du.»
Erfaringsinformantenes forhold til skriftlig kommunikasjon med hjelpeapparatet
- Del 4 i rapporten.
- Gjennomgang av et utvalg vedtak eller brev fra det offentlige sammen med informanten for å lære mer om hvordan de som tjenesteytere forholder seg til disse.
- Kan sees i sammenheng med historiene og erfaringene informantene deler i del 3.
- Fokus: Informantenes egne tanker, erfaringer og refleksjoner.
- Hensikt: Et innblikk i hvordan den enkelte som tjenestemottaker opplever den skriftlige
kommunikasjonen med hjelpeapparatet og hvordan de selv relaterer denne til egen situasjon.
- Temaer: Skriftlige søknader, vedtak/svar/brev fra det offentlige, individuell tilpasning, rettsikkerhet og tilgjengelighet til hjelpeapparatet og nødvendige tjenester.
Vebjørn.
Ca. 50 år.
«Jeg vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg.
Ikke sant, jeg vet ikke engang hva jeg har krav på i utgangspunktet.»
Vebjørn.
Ca. 50 år.
«Når jeg ser de paragrafene så bare bretter jeg sammen og orker ikke lese. (…)
Jeg skjønner ikke hva som står der.»
Vebjørn.
Ca. 50 år.
«Nei, de er så utilgjengelige at det…! Ja, Nav (bydel) er det verste kontoret jeg har vært på altså. Det er ikke kølapp-system engang. (…) Kommer oppover, det er totalt kaos. Kommer inn i ja, vestibylen eller hva jeg skal kalle det.
Det er plenty av folk der, ikke sant. Som ikke vet noen ting. Så svirrer det Nav-folk rundt deg, de vet jo… De skal vel egentlig vite, de
skal få til et system, de, men tssss…. Det fungerer ikke i det hele tatt.»
Vebjørn.
Ca. 50 år.
«Du må bare huke tak i noen. Kan ikke bry seg om køen i det hele tatt. (…) Jeg tar kontakt
med dem, ja. Det må jeg gjøre. Sikkert irritert på meg de andre som har stått der lenger. Men
jeg kan ikke vite. (…) Jeg vet ikke når det er min tur. Det står 40 personer der. Noen skal i samtale og sitter og venter. Noen skal på kurs.
Jeg vet ikke. *sukker* At det fungerer, det skjønner jeg ikke.»
Karsten.
60+ år.
«Det er nesten trusselbrev når man får de der, beskjed om at man må forlenge
husleiekontrakt. Ellers er det på hodet ut.
Det er ikke noe hyggelig skrevet. Det er nesten som en tiltale. Det er ikke… Det er
sant. (…) De bruker feil ordlyd. Det er ikke høflig. Jeg mener, de burde vært
høfligere, i tillegg. De jobber jo i et
serviceyrke. Men det ser ikke ut som de tenker den veien.»
Karsten.
60+ år.
«(…) Det har jo sine årsaker. De vet jo ikke alt om hvorfor jeg gjør ting eller ikke gjør ting. I alle fall når de kan komme og gjøre inntrykk av at de skjønner alt.
De skjønner jo ingenting egentlig. (…) De spør deg ikke om noe. De bare sier. Mange ganger. (…)
De kunne hatt et annet tonefall, som kunne vært litt mer vennlig. Så man sitter igjen med en følelse av at
man er, he, litt verdsatt. Og ikke bare en sånn…
Ulempe. For samfunnet. (…) Jeg vil ikke ha så mye
hjelp av dem. Da får du dem plutselig som formyndere.
Da blir du umyndiggjort plutselig kanskje. Nei, altså, det går ikke med meg. De kan jo bare prøve seg, det
kan jeg love dem.»
Karsten.
60+ år.
«(…) Det er for mye prat og for lite
handling. Det nytter ikke bare å prate om ting om det ikke gjøres noe i praksis. Da
er det jo like langt. Eller like kort.»
Ola.
50+ år.
«Jeg synes det er veldig vanskelig for jeg har skrive- og lesevansker. Jeg synes det er veldig
vanskelig. (…) Det er jo det at jeg har gjentatt
situasjonen min, jeg vet ikke hvor mange ganger.
Men det er jo hakk i plata. Om att og om att og om att. Så gjerne så får du en ny saksbehandler, det blir jo som når du bytter lege. Du må begynne på nytt og bla, bla, bla, bla, bla. Til slutt så blir det at
du kommer til det punktet at du gidder ikke å gå og spørre om hjelp. Du gidder ikke mer slikt. For
du vet hvordan det går. (…)»
Ola.
50+ år.
«(…) Som regel er det at du ikke får hjelp eller så blir det, nå snakker jeg for meg selv, ellers så er det sånn at jeg blir så irritert at jeg truer dem med
både det ene og det andre og så går jeg i fullt sinne. For når jeg har sittet og gjentatt meg selv 5-6 ganger og det enda ikke har gått inn i pappen
på dem, da gidder jeg ikke mer. Da går jeg bare.
Jeg vet jo at det er dumt å begynne med trusler, men det er et tegn på frustrasjon når jeg kommer
med trusler. Det er bare et tegn på at jeg er skikkelig frustrert.»
Ola.
50+ år.
«(…) Så sitter det ei, som jeg har møtt i 10
minutter, så skal hun, hun skal liksom forstå hva du har vært igjennom og hun skal forstå hva du
bærer på av traumer og… *trekker pusten*
I stedet for at du har en person som kjenner deg, så du slipper å begynne på nytt igjen, hver jævla
gang, å fortelle og… Ja.»
Ola.
50+ år.
«(…) Det høres ut som et brev der to leger skriver seg imellom.»
Viktige funn.
- Bekrefter og forsterker i stor grad erfaringene fra «Z».
- Behov for hensyn og tilpasning til tjenestemottakers forutsetning til å forstå og nyttiggjøre seg skriftlig kommunikasjon.
- Negative følelsesmessige reaksjoner er en del av prosessen.
Prosjektrapport Z: I Husbankens arkiv på nett.
http://biblioteket.husbanken.no/arkiv/dok/Komp/Z%20et%20bidrag%20til%20identifisering%20av%20flaskehalser.pdf
Prosjektrapport Fortsatt Z: I Husbankens arkiv på nett.
https://veiviseren.no/forstaa-helheten/forskning-og-utredninger/rapport/fortsatt-z
Stine Sundan
ByBo, Kirkens Bymisjon Trondheim [email protected]
