17. mars 2014
FNs Barnekonvensjon
Temaer i presentasjonen
• Konvensjonens bakgrunn
• Konvensjonens intensjon
• FNs barnekonvensjon i Norge
• Konvensjonens oppbygning
• Gjennomgang av noen utvalgte artikler
• Oppsummering
Bakgrunn
• Behov for FNs arbeid for å fremme barns rettigheter
• Barns særlige sårbarhet og utsatthet krever spesielt vern
• Egen barnekonvensjon i tillegg til menneskerettighetene ble ansett som viktig
Bakgrunn forts.
• Vedtatt 20. november 1989
• Bygger på FNs erklæring om barnets rettigheter
• Omhandler sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter til barn
• Ratifisert i 193 land, ikke i Somalia og USA
• To valgfrie tilleggsprotokoller ratifisert av mer enn 120 stater
Intensjon
• Barn er selvstendige individer, med særskilte behov og rettigheter
• Barn har behov for spesiell beskyttelse
• De samme grunnleggende rettighetene universelt
• Barnets beste skal alltid komme først, i alle situasjoner, overalt
• Anerkjennelse og respekt av barnas grunnleggende rettigheter
• Statlig ansvar for at rettighetene blir fulgt
• Overvåkes av FNs barnekomité, som kommer med anbefalinger og observasjoner
FNs konvensjon om barns rettigheter i Norge
• Ratifisert 16. november 1990
• Inkorporert i menneskerettsloven i 2003
• Forutsettes at norsk rett er i samsvar med ratifiserte konvensjoner
• Betydning ved fortolkningen av norsk rett
• Norske lover kan i noen tilfeller gi enda bedre rettigheter, og skal da legges til grunn, jf. art. 41
• FNs barnekomités nåværende leder er professor i jus og barnerett på UiO, Kirsten Sandberg.
Konvensjonens oppbygning
• Konvensjonen består av 54 artikler fordelt på tre deler:
- Del I med artikkel 1 – 41 beskriver barns rettigheter
- Del II har bestemmelser om hvordan konvensjonen skal følges opp - Del III har bestemmelser om ratifisering og endring av
konvensjonen
• Innledningen til konvensjonen sammenfatter de prinsipper som konvensjonen bygger på
- Ikke juridisk bindende på samme måte som artiklene,
- Men kan ha betydning for fortolkningen av konvensjonsartiklene
Konvensjonens oppbygning forts.
• En av de mest omfattende menneskerettighetskonvensjonene fremforhandlet i regi av FN
• Rettighetene som fremgår er uttrykk for overordnede prinsipper med få konkretiseringer
• Ivaretakelsen av barns rettigheter forutsetter derfor oppfølging av de overordnede prinsippene, i så vel overordnede politiske og nasjonale føringer som i enkeltsaker som gjelder individet
Artikkel 1 – Alder 18 år
• Alle under 18 år er barn, dersom ikke en tidligere alder er fastsatt av staten.
- I Norge er den formelle myndighetsalderen 18 år, jf. vergemålsloven § 8
- Alle under 18 år er derfor omfattet, i samsvar med konvensjonens utgangspunktet
Artikkel 2 – Ingen diskriminering
• Konvensjonens rettigheter gjelder for alle barn uten
forskjellsbehandling og uten hensyn til barnet og dets foreldres rase, farge, kjønn, språk, religion, opprinnelse, eiendom,
funksjonshemming eller oppfatninger.
• Staten skal sørge for at ingen diskrimineres.
- Lik adgang til rettigheter, og sikres mot forskjellsbehandling - Legitimt å forskjellsbehandle i positiv forstand
- Inneholder artikler som gir spesielle rettigheter for utsatte grupper - Grunnleggende konstitusjonelt prinsipp i Norge – loven gjelder for
alle
- Ulovfestet rettslig prinsipp om forbud mot usaklig forskjellsbehandling
Artikkel 3 – Til barnets beste
• Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler,
administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
- Staten har et overordnet ansvar for barn, og barnets beste skal komme i første rekke
- Gjelder all offentlig virksomhet
- Gjelder også kvaliteten på tjenester og tilsyn
Artikkel 4 – Statens ansvar
• Det er statens ansvar å sette barnerettighetene ut i livet.
- Statens forpliktelse til å iverksette tiltak som er nødvendige for å virkeliggjøre rettighetene konvensjonen gir
- Ikke tilstrekkelig å garantere rettighetene i lovbestemmelser - Solidaritet statene mellom
- Politiske og sivile rettigheter – absolutte
- Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter – ressursbaserte
- Viktig med lovgivning, men faktisk gjennomførelse er avgjørende - Avhenger av viljen til å prioritere
Artikkel 12 – Å si sin mening og bli hørt
• Barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det og barnets meninger skal tillegges vekt.
- Fundamental menneskerettighet
- Staten skal være garantist for utøvelsen av rettigheten - Barnet har en selvstendig og subjektiv rett til å ytre seg
- Gitt uttrykk i forvaltningsloven og andre særbestemmelser direkte - Rettigheten styrket i plan- og bygningsloven gjennom rikspolitiske
retningslinjer for barn og unge
- Uttaleretten gjelder i tillegg i rettslige saker
Artikkel 13 – Få og gi informasjon
• Barnet har rett til ytringsfrihet, til å søke, motta og spre informasjoner og ideer av alle slag og på alle måter.
- Hører til de grunnleggende menneskerettighetene - Barnet selv kan velge måten å uttrykke seg på
- Rettigheten gjelder både å søke, motta eller utbre informasjon og ideer - Barnet skal fritt kunne velge form og medium
- Barneombudet er pålagt å følge med på at lovgivningen til vern av barnets interesser blir fulgt
Artikkel 41 – Når andre lover er bedre
• Hvis andre nasjonale eller internasjonale lover som staten har
vedtatt, sikrer barnet bedre enn med denne konvensjonen, gjelder disse lovene, og ikke konvensjonen.
- Konvensjonen gir ikke hjemmel for å innskrenke rettigheter for barnet - Naturlig å tolke denne artikkelen på gunstigst mulig måte for barnet - Ingenting til hinder for at en stat går lengre enn konvensjonen
Artikkel 42 – Kjennskap til konvensjonen skal spres
• Staten er forpliktet til å gjøre konvensjonens innhold kjent for barn og voksne.
- ”Gjennom egnete og aktive tiltak påtar partene seg å gjøre
konvensjonens prinsipper og bestemmelser alminnelig kjent både for voksne og barn”.
Oppsummert
• Omhandler statens forpliktelser til å verne om og sørge for å realisere barns rettigheter
• Barndommen har i seg selv en egenverdi
• Barnekonvensjonen setter minstestandarder for hvilke rettigheter et barn skal ha
• Ambisjonen er at standarden skal være enda høyere enn konvensjonen legger opp til, jf. art. 41
• Pålegg til staten om å iverksette tiltak for å virkeliggjøre
Oppsummert forts. – Det offentliges ansvar
• Offentlig forvaltning har det overordnede ansvaret for å virkeliggjøre konvensjonsrettighetene for norske barn
• Det finnes ingen sanksjonsmuligheter utover Barnekomiteens bemerkninger til staten
• Realiseringen av rettighetene i konvensjonen er derfor avhengig av aktiv oppfølging
• Konvensjonsrettighetene er ikke sterkere enn viljen til å følge opp
• Fylkesmannen, som statens representant i fylket, har et
overordnet ansvar for å følge opp konvensjonen og sikre barns
