Om språkutvikling og filosofi hos Sally Haslanger og Richard Rorty

Om språkutvikling og filosofi hos Sally Haslanger og Richard Rorty

Simon Opheim

Avhandling presentert for graden MASTER I FILOSOFI

Veiledet av

Bjørn Torgrim Ramberg

Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk

Humanistisk fakultet UNIVERSITETET I OSLO

Vår 2018

II

III

Om språkutvikling og filosofi hos Sally Haslanger og Richard Rorty

© Simon Opheim 2018

Om språkutvikling og filosofi hos Sally Haslanger og Richard Rorty Forfatter: Simon Opheim

http://www.duo.uio.no/

Trykk: Webergs Printshop, Oslo

IV

V

Sammendrag

I denne oppgaven diskuterer jeg forslagene til begrepsforandring som vi finner hos de to amerikanske filosofene Sally Haslanger og Richard Rorty. Haslanger argumenterer for at begrepene «kvinne» og «mann» bør defineres som en hierarkisk relasjon, der mannen er privilegert og kvinnen undertrykt. Målet er at dette er definisjoner som skal hjelpe

feminismens politiske prosjekt gjennom å få oss til å avvise å være kvinner eller menn. Rorty argumenterer for en alternativ metode, der vi bør se på «kvinne» som en klassifikasjon kvinner sammen kan fylle med nytt positivt innhold. Dette mener han at på sikt kan føre til et samfunn hvor det ikke lenger finnes kvinner eller menn.

I denne masteroppgaven argumenterer jeg for at det er avhengig av kontekst om disse løsningene fungerer til å oppnå ønskede sosiale forandring. Haslanger sitt forslag ser ut til å fungere i begrensede tilfeller, mens Rorty sitt forslag ser ut til å fungere mer generelt. Dette begrunnes gjennom en anvendelse av det pragmatiske vokabular-vokabularet til Rorty, som tydeligere enn Haslanger sine metafysisk-språkfilosofiske begrunnelser viser språkendringer sin sosiale effekt.

VI

VII

Takk

Denne oppgaven har blitt til gjennom en kombinert innsats av mange, både bevisst og ubevisst. Takk til:

Min familie, for all støtte, Mine venner, for vennskap,

Mitt lesesalscrew, for diskusjoner og pauser,

Mitt Cape Town crew, for å ha latt meg se at det er nytte i filosofi også utenfor filosofisk institutt,

Western Universtiy, for inspirasjon, Concept Lab og IFIKK, for stipend.

Spesielt takk til Mariona Miyata-Sturm, Rebekka Bjornes og Eirik Nymark Esperås. Denne masteroppgaven hadde ikke vært den samme uten dere.

Og sist, men ikke minst, takk til min veilder Bjørn Torgrim Ramberg for gode diskusjoner, kommentarer, tålmodighet, og for all hjelp.

VIII

IX The aide said that guys like me were "in what we call the reality-based community," which he defined as people who "believe that solutions emerge from your judicious study of discernible reality." I nodded and murmured something about enlightenment principles and empiricism.

He cut me off. "That's not the way the world really works anymore," he continued. "We're an empire now, and when we act, we create our own reality. And while you're studying that reality -- judiciously, as you will -- we'll act again, creating other new realities, which you can study too, and that's how things will sort out. We're history's actors … and you, all of you, will be left to just study what we do."ⁱ

i Ron Suskind, "Faith, Certainty and the Presidency of George W. Bush," The New York Times Magazine(2004), https://www.nytimes.com/2004/10/17/magazine/faith-certainty-and-the-presidency-of-george-w-bush.html.

X

XI

Innholdsfortegnelse

Introduksjon ... 1

1 Språklige verktøy ... 5

1.1 Haslangers funksjonsanalyse av kjønn og rase ... 5

1.1.1 Definisjonen av kjønn og rase ... 7

1.1.2 Kjønn og rase som normative begreper ... 9

1.1.3 Om intuisjoner ... 11

1.1.4 Pragmatiske problemer? ... 14

1.2 Rortys alternativ ... 15

1.2.1 Moralsk identitet ... 15

1.2.2 Semantisk autoritet ... 18

1.2.3 Innvendinger mot Rorty ... 19

1.2.4 Potensielt svar fra Rorty ... 23

1.3 Eksempler på feministisk språkutvikling ... 25

1.4 Et kvinneproblem? ... 29

1.4.1 Misogyni ... 31

1.4.2 Om menn ... 34

1.5 Konklusjon... 35

2 Haslanger om sosial virkelighet ... 39

2.1 Er virkeligheten politisk bestemt? ... 39

2.1.1 MacKinnon om voldtektbegrepet ... 40

2.1.2 Butler om kjønn ... 43

2.1.3 Distinksjoner og forskjeller ... 44

2.2 Ontologi eller epistemologi? ... 46

2.2.1 Feministisk epistemologi og forbedring av begreper ... 47

2.2.2 (Politisk) Ontologi ... 52

2.3 Sosiale eller naturlige forskjeller? ... 54

2.4 Oppsummering ... 57

3 Rorty og filosofisk stillhet ... 61

3.1 Trenger vi bekymre oss over en relasjon mellom språk og virkelighet? ... 61

3.2 En hysjende Donald Davidson ... 64

3.3 Er sannhet egentlig interessant? ... 67

XII

3.3.1 Sannhet er ikke målet for våre undersøkelser ... 68

3.4 Hvordan krangle om «voldtekt» ... 70

3.4.1 Kan vi unngå å snakke om riktig representasjon av «voldtekt»? ... 71

3.4.2 Språklige normer ... 73

3.5 Objektivitet som solidaritet ... 75

3.6 Konklusjon... 78

4 Endring ... 81

4.1 Rortys vokabular-vokabular ... 81

4.1.1 Vokabularer som verktøy ... 82

4.1.2 Forandring i vokabularer ... 83

4.2 Effekten av Haslanger sine metaforer relativt til publikum ... 86

4.2.1 Opprydning innenfor det feministiske vokabularet ... 86

4.2.2 Kausale effekter utenfor det feministiske vokabularet ... 88

4.3 Verktøy for sosial endring ... 91

4.4 Oppsummering og konklusjon... 94

Litteraturliste ... 97

1

Introduksjon ⁱ

I boken Skamløs skrevet av «de skamløse jentene» og vinnerne av Fritt Ords Honnør i 2017 kan vi lese følgende observasjon:

Det var først da vi skjønte at det fantes et begrep for det, og at vi ikke var de eneste som hadde hatt lignende opplevelser, vi var i stand til å se mekanismene som begrenser oss.¹

Sitatet markerer en vanlig opplevelse av å møte nye beskrivelser og språk. Etter å ha fått beskrevet noe på en ny måte så ser man gjerne det gamle i nytt lys. For de skamløse jentene handlet det om å få et ord og en beskrivelse for noe de opplevde, men ikke hadde ord på:

skamkulturen og den sosiale kontrollen som de gjennomgår i kraft av å være en (ung) andregenerasjons innvandrerkvinne i Norge i dag. Etter å ha oppdaget et begrep som kunne beskrive opplevelsen av å ikke være norsk nok, men heller ikke innvandrer nok, og dermed se at de ikke var alene i å erfare dette, så kunne de også ta stilling til hva de burde gjøre videre.

Dette er også utgangspunktet til den amerikanske filosofen og feministen Sally Haslanger når hun foreslår nye definisjoner av «kvinne», «mann», «svart», og «hvit».² Målet er å opplyse om den sosiale virkeligheten mange opplever, og å få de som ikke har ord på det, eller ikke opplever det, til å innse sin rolle og gjøre noe.³ Det er et forsøk på å få oss til å se de urettferdige strukturene i samfunnet slik at vi kan gjøre noe med dem.

Haslanger mener det er politisk viktig å forstå definisjonene av «kvinne» og «mann» som sosiale posisjoner i et hierarkisk system, der mannen er privilegert og der kvinnen er undertrykt.⁴ Dette er altså ikke bare ment som en beskrivelse av et system, men hva definisjonene burde være: Å være kvinne er å være undertrykt; å være mann er å være privilegert, i følge henne.⁵ Det er én ting å si at kvinner blir behandlet på en måte fordi de er kvinner. Det er noe annet å si at det er dette er hva kvinnen er. Spørsmålet er dermed om vi for å se og opplyse om dette trenger nye definisjoner av «kvinne» og «mann», eller om dette tar bort fokus fra å faktisk endre samfunnet til det bedre.

Den postmoderne borgerskapsliberaleren Richard Rorty foreslår en annen fremgangsmåte for å skape et feministisk samfunn.⁶ Han mener at den beste måten å nå dette målet på er at kvinner går sammen som gruppe, noe som kan gi dem en definisjonsmakt på nye og egne

i Referanser finnes i sluttnoter til hvert kapittel og markeres med arabiske tall. Fotnoter brukes til å utbrodere eller kommentere poenger og markeres med romerske tall.

2

positive beskrivelser av hva kvinnen burde være.⁷ Han mener at disse beskrivelsene etter hvert kan komme til å bli en del av samfunnet, slik at det på den måten vil finnes nye typer kvinner og menn som ikke vil være undertrykt eller privilegert på grunn av kjønn.

Denne oppgaven diskuterer disse forslagene i lys av hverandre i lys av et mål om sosial endring. Hovedsakelig gjøres dette ved hjelp av en filosofisk analyse av hvordan vi kan forstå språk, språkendringer og dets relasjon til det sosiale og det naturlige. Det konkluderes med at Haslanger og Rorty sine metoder ser ut til å fungere forskjellig avhengig av kontekst. Rorty sin fremgangsmåte virker innenfor analysen i denne masteroppgaven til å være bedre for å oppnå sosial rettferdighet.

Oversikt

Første kapittel handler om forskjellene som gjør en forskjell. Haslanger og Rorty sine forslag for å oppnå sosial endring redegjøres og diskuteres. Hva er de sosiale effektene til forslagene?

Det konkluderes at det ser ut til å avhenge av brukskontekst.

Kapittel to handler om å forstå hvorfor Haslanger trekker de slutningene hun gjør, og hvordan hun argumenterer for de metafysisk og språkfilosofisk. Temaet er relasjonen mellom språk og virkelighet. Påvirker språket virkeligheten? Hvordan da? Haslanger sitt filosofiske rammeverk redegjøres for, og det argumenteres for at Haslanger kan forstås som å forsøke å korrigere våre kjønns- og rasebegreper.

Kapittel tre er om hvorfor Rorty og jeg finner deler av Haslanger sitt rammeverk suspekt.

Fokuset ligger på Rorty sin avvisning av språket som et medium mellom subjekter og objekter. Det argumenteres for at en slik avvisning ikke leder til en relativisme, selv om Haslanger mener dette.

Kapittel fire benytter Rorty sitt vokabular-vokabular til å bedre beskrive de sosiale effektene av språkendringer. I lys av disse observasjonene anvendes vokabularet på Haslanger og Rorty sine forslag presentert i første kapittel. Det konkluderes i tråd med observasjonene i kapittel én at Rorty sitt verktøy virker bedre for sosial forandring, men at Haslanger sitt verktøy likevel har sin nytte i andre kontekster.

1Sitatet er fra: Amina Bile, Sofia Nesrine Srour, og Nancy Herz, Skamløs (Oslo: Gyldendal, 2017), 6.

2 Sally Haslanger, "Gender and Race (What) Are They? (What) Do We Want Them to Be?," i Resisting Reality (New York, NY: Oxford University Press, 2012).

3

3 Ibid., 242.

4 "Introduction," 30.

5 "Gender and Race (What) Are They? (What) Do We Want Them to Be?."

6 Rorty definerer seg på denne måten i hans tekst "Postmodernist bourgeois liberalism," i Objectivity, Relativism, and Truth (Cambridge: Cambridge University Press, 1998).

7 Richard Rorty, "Feminism and Pragmatism," i Feminist Interpretations of Richard Rorty, red. Marianne Janack (Pennsylvania: The Pennsylvania State University Press, 2010).

4

5

1 Språklige verktøy

I «Gender and Race»¹ foreslår Sally Haslanger en definisjon på «kjønn» og «rase» som skal fungere som et verktøy for å oppnå rettferdighet. Forslaget hennes er at vi bør forstå disse ordene for å betegne sosiale posisjoner i en urettferdig hierarkisk struktur. «Kvinne» mener hun for eksempel at bør forstås som å referere til en undertrykt posisjon basert på antagelser om biologisk sammensetning. Haslanger ønsker videre at vi gitt disse definisjonene bør avvise å leve som «kvinner», «menn», eller for å ha en rase.

Richard Rorty mener at vi istedenfor å definere kvinnen som noe negativt, så bør kvinner komme sammen og skape seg selv som det de ønsker å være. Dette tenker han at vil gi de en definisjonsmakt over sine nye beskrivelser av seg selv og virkeligheten som på sikt kan føre til en endring av samfunnet i tråd med disse visjonene.

I dette kapittelet diskuterer jeg disse forslagene i lys av hverandre. Fungerer disse språklige verktøyene til å skape den ønskede sosiale forandring? Hvilken forskjell er det som gjør en forskjell mellom dem?

Jeg konkluderer med at hvilken metode vi velger ser ut til å avhenge av kontekst. Haslanger sine definisjoner kan virke klargjørende, men er kanskje ikke så nyttige i å skape sosial forandring. Dette gjelder spesielt om vi skal trekke de normative slutningene som Haslanger tenker at vi bør gjøre. Rorty sin metode virker mer effektiv til å skape det nye samfunnet som vi trenger.

1.1 Haslangers funksjonsanalyse av kjønn og rase

Haslanger definerer altså kjønnsbegrepene «menn» og «kvinner» som sosiale kategorier og som en hierarkisk relasjon, hvor kvinnen er den undertrykte og mannen den privilegerte.² Dette er begrunnet i hva hun mener er funksjonen til kjønnsbegrepene, sett fra et feministisk materialisme og kritisk teori-standpunkt. Haslanger kommer frem til definisjonene gjennom det hun kaller for en fokal- eller funksjonsanalyse av kjønnsbegrepene. En funksjonsanalyse forstår hun som en undersøkelse av kjernefenomenet som man innenfor et gitt

formål/teoretisk rammeverk prøver å forklare.^3,4

6

Å gjøre en funksjonsanalyse vil, i denne sammenhengen, best forstås i forbindelse med det Haslanger omtaler som en forbedrende begrepsanalyse.ⁱ En forbedrende begrepsanalyse ser på hva poenget med et begrep er (hvorfor har vi, eller burde vi ha, dette begrepet?) og funksjonsanalysen blir da gjort med disse spørsmålene som utgangspunkt. Hennes

funksjonsanalyse og forbedrende begrepsanalyse stiller altså eksplisitt spørsmålet om hvorfor vi bruker begrepet i det hele tatt, og hva vi vil med det.

Hvem «vi» er blir er altså i denne sammenheng feministiske antirasistiske kritiske teoretikere, og definisjonen hun har av «kjønn» og «rase» kommer dermed som en konsekvens av

spørsmålet: «why might feminist antiracists want or need the concepts of gender and race?

What work can they do for us?».⁵ Definisjonen hun foreslår vil dermed også være mer bestemt av det teoretiske rammeverket enn av empiriske undersøkelser om hva begrepet blir brukt til også utenfor dette prosjektet. Haslanger viser til vanlig teoretisk fremgangsmåte: vi introduserer og definerer et begrep innenfor et gitt teoretisk prosjekt, og innholdet til begrepet blir bestemt av den rollen det har innenfor det teoretiske rammeverket og konteksten.⁶ Vi er interessert i et fenomen, så la dette begrepet referere til det: «this is the phenomenon we need to be thinking about. Let the term in question refer to it.»⁷

Fenomenet Haslanger er interessert i er det «overarching phenomenon of racial and sexual subordination.»⁸ og det overordnede formålet, eller funksjonen, til kjønns- og rasebegrepene identifiserer hun ved å fastslå at de skal være effektive verktøy mot urettferdighet.⁹ Det ser vi spesielt når Haslanger identifiserer formålet til det feministiske prosjektet hun her jobber innenfor.¹⁰ Målet til det feministiske og antirasistiske prosjektet, og dermed kjønns- og rasebegrepene, er å:

1. Identifisere og forklare (sosiale) ulikheter mellom hankjønn og hunkjønn og mennesker med forskjellig hudfarge;

2. være et rammeverk som er sensitivt til likheter og forskjeller mellom kjønnene og mellom mennesker med forskjellig hudfarge, kort sagt interseksjonalitetⁱⁱ, og

i Hva Haslanger forstår med forbedrende begrepsanalyse og relasjonen til andre måter å analysere begrep på blir diskutert nærmere i delkapittel 1.2. Poenget her er at begrepsanalysen til Haslanger av kjønn og rase tar klarere hensyn til våre verdier og hva vi er ute etter i lys av disse målene.

ii Interseksjonalitet kan kort beskrives som tanken om at rase, klasse, kjønn og lignende er kategorier som påvirker individer forskjellig og i forskjellig grad, men på en sammenhengende måte. Man er ikke «bare» en kvinne eller mann, eller svart eller hvit, arbeider eller eier, man tilhører flere av disse kategoriene og de kan alle påvirke oss.

7 3. kunne ta seriøst enkeltindividers evne til handling («agency») hos mennesker av

forskjellig kjønn og med forskjellig hudfarge.ⁱⁱⁱ

Rollen begrepene skal ha er altså primært analytisk. Det er begreper vi skal kunne bruke til å identifisere sosial undertrykking; det er det som er funksjonen til kjønns- og rasebegrepene innenfor denne feministiske teorien. Det er nok en underliggende tanke her om at en bedre definisjon i tråd med virkeligheten vil være et godt verktøy mot urettferdighet. Jeg

problematiserer dette senere i kapitlet.

1.1.1 Definisjonen av kjønn og rase

Det er nyttig å minne om distinksjonen mellom sosialt kjønn («gender») og biologisk kjønn («sex»). Det er rimelig å anta at det vi allment bruker begrepet kjønn om i Norge, tilsvarer det engelske «gender», altså sosialt kjønn. Her vil jeg bruke kategoriene «mann» og «kvinne» om sosialt kjønn, og «hankjønn» og «hunkjønn» når det er snakk om den medfødte biologiske forskjellen.

Haslanger bruker dette skillet mellom sosialt og biologisk kjønn til å forklare hva (sosialt)

«kjønn» er eller burde være. Grunnen til at denne distinksjonen mellom sosialt og biologisk kjønn er innført er i følge Haslanger best forstått som et ønske om å kunne gi en bedre

beskrivelse av at mennesker ikke bare er forskjellige rent biologisk – har forskjellig biologisk kjønn eller funksjoner – men at de også er systematisk sosialt forskjellsbehandlet.¹¹

Hun finner grunnlag for dette gjennom å se på teorier innenfor feministisk materialisme. De tre prinsippene hun finner i materialistisk feminisme og som kjennetegner (og oppsummerer?) forståelsen av kjønn der er:

1. Gender categories are defined in terms of how one is socially positioned, (…); gender is not defined in terms of an individual’s intrinsic physical or psychological features.

2. Gender categories are defined hierarchically within a broader complex of oppressive relations;(…)

iii Haslanger identifiserer også et fjerde formål, nemlig det å forklare hvordan begreper og vitenskaper kan ha

«ett kjønn» eller «én rase». Hennes definisjoner åpner for dette og hun skriver om det i noen av tekstene sine, men hverken i teksten «gender and race» eller i denne masteroppgaven er dette i fokus, så jeg utelater denne spesifikasjonen her.

8

3. Sexual difference functions as the physical marker to distinguish the two groups, and is used in the justification of viewing, and treating the members of each group differently.¹²

Med andre ord: slik Haslanger forstår materialistisk feminisme er sosialt kjønn der generelt definert som sosiale posisjoner innenfor et hierarki, der mannen er privilegert og kvinnen undertrykt, og der biologiske forskjeller fungerer som fysiske kjennemerker brukt til å rettferdiggjøre forskjellsbehandlingen av de to gruppene (menn og kvinner). Det vil si, funksjonen til begrepet «sosialt kjønn» er (i materialistisk feminisme) ment å identifisere den sosiale forskjellsbehandlingen mellom de med forskjellig biologisk kjønn.

Den endelige definisjonen på «mann» og «kvinne» som Haslanger foreslår er:

S is a woman iff

(i) S is regularly and for the most part observed or imagined to have certain bodily features presumed to be evidence of a female’s biological role in reproduction;

(ii) That S has these features marks S within the dominant ideology of S’s society as someone who ought to occupy certain kinds of social position that are in fact subordinate (and so motivates and justifies S’s occupying such a position); and (iii) The fact that S satisfies (i) and (ii) plays a role in S’s systematic subordination,

that is, along some dimension, S’s social position is oppressive, and S’s satisfying (i) and (ii) plays a role in that dimension of subordination.

S is a man iff

(i) S is regularly and for the most part observed or imagined to have certain bodily features presumed to be evidence of a male’s biological role in reproduction;

(ii) That S has these features marks S within the dominant ideology of S’s society as someone who ought to occupy certain kinds of social position that are in fact privileged (and so motivates and justifies S’s occupying such a position); and (iii) The fact that S satisfies (i) and (ii) plays a role in S’s systematic privilege, that

is, along some dimension, S’s social position is privileged, and S’s satisfying (i) and (ii) plays a role in that dimension of privilege.¹³

9 Haslanger mener altså at begrepene om menn og kvinner er best definert som sosiale

posisjoner, hvor mannen er overordnet kvinnen på basis av antatte eller faktiske biologiske kjennetegn på hunkjønn eller hankjønn. Begrepene betegner altså ikke identiteter, men defineres som sosiale kategorier som referer til (sosiale) posisjoner i et hierarki.

Punkt (iii) i definisjonene, gjennom presiseringen «along some dimension», sikrer at de åpner for kontekstuelle variasjoner, og dermed for interseksjonalitet: Ikke alle hankjønn eller

hunkjønn vil ved en slik definisjon fungere, eller være posisjonert, som menn eller kvinner i alle kontekster. En svart mann kan for eksempel bli undertrykt i noen sammenhenger fordi han er en svart mann, for eksempel gjennom (systematisk) politivold, og samtidig være

privilegert i andre sammenhenger som mann.¹⁴ En kvinne trenger heller ikke være undertrykt i alle sammenhenger. Gitt definisjonen er det også mulig at hunkjønn ikke er undertrykt fordi de er eller antas å være hunkjønn, men da er de ikke kvinner. Tilsvarende, dersom hankjønn undertrykkes fordi de er, eller antas for å være, hankjønn vil de ikke være menn ifølge denne definisjonen.

Haslanger gjør en tilsvarende analyse av rasebegrepet: å høre til en rase er å være privilegert («Hvit») eller undertrykt («Svart») på bakgrunn av et biologisk kjennetegn(her, farge).¹⁵ Hun kapitaliserer «Hvit» og «Svart» for å skille de fra fargene hvit og svart som kan fungere som kjennetegn for å posisjonere individene i disse sosiale klassene.

1.1.2 Kjønn og rase som normative begreper

Haslanger begrunner altså definisjonene hun gir for «mann» og «kvinne» med at de er det som best passer resultater fra den feministiske kjønnsforskningen og målet om å identifisere seksuell undertrykking. Haslanger mener også at definisjonene kan fungere som negative idealer og dermed også føre til et mer feministisk samfunn i den grad vi avviser å være

«kvinner», «menn», «Hvit» eller «Svart».¹⁶ De vil da kunne fungere som verktøy til å skape et rettferdig samfunn.

Dette henger sammen med det Haslanger omtaler som normativitetsproblemet innenfor feminismen. Dette problemet handler om at enhver definisjon av kjønnsbegrepene vil ende opp med å være normgivende om hvem som, for eksempel, er «kvinne».¹⁷ Dette kan bli et problem dersom flere identifiserer seg, eller ønsker å identifisere seg, som kvinne enn det som definisjonen tillater. Definisjonen Haslanger gir på kvinne ekskluderer for eksempel hunkjønn

10

som ikke er undertrykt på basis av kjønn. Dette er derimot ikke et problem, mener Haslanger, fordi ikke-undertrykte hunkjønn ikke er relevante for det som er målet med analysen:

it may be that non-oppressed females are marginalized within my account, but that is because for the broader purposes at hand – relative to the feminist and antiracist values guiding our project – they are not the ones that matter.¹⁸

Siden formålet til kjønnsbegrepet i feminismen, slik Haslanger ser det, er å identifisere undertrykking, er ikke ikke-undertrykte hunkjønn relevante for definisjonen.

I den grad kvinnebegrepet blir et normativt ideal vil det dermed også (forhåpentligvis) være et negativt et, poengterer hun, og dermed forhåpentlig påvirke oss til å ønske å være noe annet.¹⁹ Noe av den forståelsen en slik analyse kan bidra med er med andre ord at vi som mann eller kvinne er posisjonert som undertrykt eller privilegert. Siden disse begrepene (kvinne og mann) ofte er sentrale i vår selvforståelse kan begrepsdefinisjonene dermed invitere oss til å

«(...) acknowledge the force of oppressive systems in framing our personal and political identities.»²⁰

Haslanger ønsker altså ikke bare å endre vår forståelse av oss selv – at vi er undertrykt eller privilegert som kvinne/mann/Svart/Hvit – men også å endre det normative forholdet vi har til begrepene: vi bør avvise begrepene som en del av vår identitet. Gitt analysen av kjønn og rase, bør vi avvise kategoriseringene av oss som kvinner, menn, Svart eller Hvit og jobbe for å bli noe annet. Haslanger konkluderer: «I’m asking us to understand ourselves and those around us as deeply molded by injustice and to draw the appropriate prescriptive inference.»²¹ Hvor den normative slutningen hun mener vi bør ta fra dette er at:

I call upon us to reject what seemed to be positive social identities. I’m suggestion that we should work to undermine those forces that make being a man, a woman or a member of a racialized group possible; we should refuse to be gendered man or woman, refuse to be raced.²²

Ønsket til Haslanger er altså at vi som følge av disse definisjonene skal jobbe for å gjøre det å være en kvinne eller mann umulig og isteden prøve å skape nye begreper, strukturer og identiteter som ikke er hierarkiske.²³ Hun er derimot åpen for at vi fortsatt trenger noe som ligner dagens kjønnsbegrep i den grad vi trenger å organisere samfunnet og våre relasjoner med tanke på våre reproduktive evner, men det må i så fall være noe annet enn de urettferdige kategoriene «mann» og «kvinne».²⁴

11

1.1.3 Om intuisjoner

Det er flere teoretiske problemer med Haslangers forslag i tillegg til normativitetsproblemet som er nevnt overfor. Hennes definisjoner bryter med både intensjonen og ekstensjonen til begrepene kjønn og rase. Det kan dermed se ut til at hun har endret tema fra våre faktiske begreper og snakker om noe annet. Hvis dette er tilfellet, er de normative forslagene hennes heller ikke (nødvendigvis) berettiget, siden hun ikke snakker om det samme som vi gjør, og det dermed er en ekvivokasjon i argumentet hennes.^iv

Haslanger har gode svar på denne kritikken. Gjennom å vise til innsikter i språkfilosofi, epistemologi og metafysikk viser Haslanger at vi kan se på det hun gjør som å gi en bedre informert definisjon av «kjønn» og «rase». Dette på samme måte som en kjemiker kan gi en bedre informert definisjon av «vann» (som H2O). Jeg skal nå kort diskutere dette i relasjon til hva Haslanger tenker om begrepsanalyser, mens metafysikk og epistemologi diskuteres i kapittel to.

Et gjennomgående tema i Haslangers tekster er tredelingen hun gjør mellom vår forståelse av et begrep, bruken av et begrep og målet til et begrep. For enkelthetsskyld skal jeg i hovedsak fokusere på teksten hennes «What Good are our Intuitons?»²⁵ her.

Forskjellen mellom vår forståelse av et begrep og bruken av et begrep omtaler Haslanger som to forskjellige begrep, der det ene er det «manifeste begrepet», det vi forstår oss selv i å bruke, og det andre er det «operative begrepet», den distinksjonen vi gjør i praksis.²⁶ Dette skillet kan illustreres på flere måter, men for å være tro mot Haslanger, la oss fokusere på hennes eksempel om foreldremøter på en skole.²⁷

La oss si du inviterer til foreldremøte på skolen. Det er vanlig i slike sammenhenger også å inkludere de som er omsorgspersoner for barna i klassen, det være en bestemor eller andre som har en omsorgsrolle for barnet, gjerne en juridisk en. Det manifeste begrepet, hva vi tar oss selv for å mene, er i en slik sammenheng «forelder», men siden foreldremøtet i praksis også inkluderer omsorgspersoner, vil Haslanger si at det operative begrepet gjerne er

«omsorgsperson» – det er begrepet som passer distinksjonen vi i praksis gjør mellom hvem som kan komme på møtet eller ikke.²⁸ Haslanger tenker her spesielt at «forelder» generelt er

iv Det vil si, semantisk flertydighet som fører til feilaktige konklusjoner.

12

forstått som en direkte biologisk tilknytting til barnet, mens «omsorgsperson» er forstått som en sosial rolle.

I et slikt tilfelle kan vi gjerne snakke om et gap mellom det manifeste begrepet og det operative; hva vi tenker og hva vi gjør i praksis stemmer ikke overens. I slike tilfeller, hvor intensjonene er i konflikt med praksisen, har vi i følge Haslanger derfor (potensielt) tre muligheter.²⁹ Vi kan enten (1) forandre vår praksis slik at den stemmer overens med vårt manifeste begrep (forelder). Det vil si, at vi kan insistere på at bare personer som har biologisk tilknytting til barnet, «foreldre», kan komme på foreldremøte.

Eller vi kan (2) forandre ordet vi bruker til å stemme overens med vår praksis. Det vil si, vi endrer ordet vi bruker til «omsorgsperson», for eksempel begynne å kalle det

«omsorgspersonmøte» isteden for «foreldremøte». Det tredje alternativet (3) er å ta en klarere stilling til hva vi mener med «forelder» og «foreldremøte», og dermed endre vår forståelse av hva «forelder» er, i lys av de målene vi har med ordet. Vi kan dermed endre vår forståelse om at det er en naturlig kategori til at det er en sosial kategori eller rolle, for eksempel. I et slikt tilfelle finner vi hva hun omtaler som «målbegrepet» (til ordet «forelder») og det er dette vi eksempelvis gjør gjennom en forbedrende begrepsanalyse. Målbegrepet er med andre ord det begrepet som «all things considered (my purposes, the facts, etc.), I should be employing.»³⁰ Et annet eksempel, denne gangen mitt eget og inspirert av teksten hennes «On Being

Objective and Being Objectified»,³¹ er tanken om et begrep som «Hvitt» (eller «mannlig»).

Nylig kunne jeg lese i facebookfeeden min følgende, skrevet av en asylsøker til Norge:

Mom, we met up after six years finally! You were not allowed to visit me while I was imprisoned in Tehran. It sent me to Norway, the most free country in the world. Still, you are not allowed to visit me. Even the very concept of freedom is white.

Tanken om at frihet er Hvitt kan vi ved hjelp av Haslanger sitt skille mellom manifeste og operative begreper tolke som en påstand om at frihetsbegrepet hos UDI, i praksis,

diskriminerer mellom Hvite og Svarte, selv om vår intuisjon gjerne er at «frihet» er, eller burde være, noe universelt. Det manifeste begrepet og det operative begrepet vil i et slikt tilfelle være i konflikt. Vi kan da ta stilling til om vi bør endre vår praksis til å stemme overens med det manifeste begrepet «frihet», endre ordet vi bruker til det operative begrepet

13

«Hvit frihet» slik at ordet vi bruker stemmer overens med vår praksis, eller vi kan ta en klarere stilling til om hva «frihet» er eller burde være ved å lete etter målbegrepet.^v

Videre er det tydelig at en definisjon av et begrep gjort ut i fra en analyse av praksis vil se ut som en revisjon, og ikke en klargjøring, sett ut i fra perspektivet til de som bare fokuserer på å finne det manifeste begrepet. Det vil si: fokuserer vi bare på intuisjoner vil det å påpeke hvordan vi i praksis gjør distinksjoner og det å inkorporere det i vår definisjon, fort se ut som en revisjon og ikke en klargjøring.

Skillet hennes mellom manifeste, operative og målbegreper har derfor også en parallell i språkanalyse slik Haslanger definerer det. Haslanger identifiserer tre måter å analysere et begrep på, det å svare på spørsmålet «Hva er X?».³² Den første kaller hun internalist og er en analyse som fokuserer på våre intuisjoner, hvor man for eksempel gjennom en a priori

undersøkelse prøver å finne ut hva vi mener med et begrep. Den andre kaller hun deskriptiv.

Målet med en deskriptiv analyse er å finne ut hvilken objektiv type vi referer til med et begrep og er mer fokusert på empiriske analyser av hva vi i praksis referer til.^vi Dette gjøres for eksempel gjennom å kikke nærmere på hva vi rent empirisk tar «vann» for å være og dermed finne det naturlige slaget som ordet («vann») betegner («H2O»).

Den tredje analysen er den forbedrende, hvor man mer eksplisitt tar stilling til hva vi vil med et begrep. Dette er analysen hun bruker for å finne hva «kjønn» og «rase» er. I sammenheng med begrepstypene presentert ovenfor kan vi tolke dette som at en internalist undersøkelse av et ord vil i stor grad være fokusert på det manifeste begrepet, en deskriptiv på det operative, mens en forbedrende analyse er ute etter målbegrepet.

Ideelt sett, og gjerne i praksis, er disse tre undersøkelsesmetoder og begrepstypene

overlappende, mener Haslanger, men hun finner det nyttig å skille de for å få klarere frem behovet for å ta stilling til hva vi vil mene med noe, selv om dette ikke nødvendigvis er i motsetning til hver type analyse. Det vil si, Haslanger mener vi kan håpe at vi gjennom diskusjon etterhvert kommer frem til et begrep hvor det manifeste, operative og målbegrepet

v Merk også at når det er snakk om en konflikt mellom manifeste og operative begreper så er det i følge Haslanger ikke en konflikt mellom forskjellige forståelser av et begrep, for eksempel en klarere forståelse i et av tilfellene, men en faktisk konflikt mellom to forskjellige begreper: «(...) the manifest and operative concepts are at odds; they are, in a sense, competing with each other within the space of practical reason.» Det er en kamp mellom hvilken distinksjon vi bør gjøre, en konflikt mellom begreper. Haslanger, "What Good Are Our

Intuitions? Philosophical Analysis and Social Kinds," 392.

vi Hva Haslanger mener med objektiv type diskuteres i 2.3.

14

er det samme - et begrep der vår intuisjon, praksis og formål stemmer overens.³³ Det vil derimot være feil å for eksempel bare ta det manifeste, våre intuisjoner, som den korrekte betydningen av et begrep, da det kan skjule hva vår praksis egentlig er, eller burde være.

1.1.4 Pragmatiske problemer?

La oss dermed anta at det er teoretisk mulig å gi nye definisjoner på begreper slik som Haslanger gjør. Spørsmålet jeg ønsker å diskutere videre i dette kapittelet, er om disse definisjonene vil kunne være et effektivt verktøy for rettferdighet, som tross alt er Haslanger sitt overordnede formål med begrepsdefinisjonene. Dette er et pragmatisk og strategisk spørsmål: vil Haslanger sine definisjoner bidra til den (positive) forandringen hun ønsker?

En respons jeg har fått når jeg har fortalt andre om Haslanger sin definisjon av «kvinne» er for eksempel avvising og irritasjon mot «politisk korrekthet», «tankekontroll» og kritikk om at hun prøver å lovfeste språket – det vil si at hun blir forstått som å forsøke å bestemme hva andre skal få lov å mene med ordene sine. De tolker henne altså for å si at vi må bruke begrepene slik Haslanger vil og dette er noe de har negative reaksjoner til. Dette kan indikere at konsekvensen av hennes forslag er en annen enn hun ønsker.

Haslanger prøver derimot ikke å lovfeste språket og hun skriver eksplisitt at «[t]he point is not to legislate what terms to use in all contexts, but to offer resources that should be used

judiciously».³⁴ Målet hennes er å gi feminister, og eventuelt andre som finner bruk for det, ressurser til å kunne prate om strukturell seksuell undertrykking, ikke å gi en endelig

definisjon på kjønn som kan brukes i alle kontekster. Det vil si, hun prøver ikke å si hva kjønn må være, men å gi en definisjon og et verktøy som hjelper det feministiske prosjektet.^vii Som verktøy er det designet for å klargjøre hva feminister ønsker å prate om når de prater om kjønn og rase. Hun ønsker likevel samtidig at vi gjennom definisjonene hun har gitt skal innse at vi er plassert i en samfunnsstruktur, som enten undertrykt eller privilegert på bakgrunn av vår biologi, og at vi skal jobbe for å ødelegge denne strukturen.

Da er det rimelig å spørre: Kan hennes begrepsdefinisjoner fungere som et multiverktøy på denne måten – å fungere både deskriptivt innenfor en gitt kontekst, og normativt som anti-

vii Det er i det minste slik hun fremlegger det i «Gender and Race», i andre (nyere) tekster skriver hun (s. 133) at hennes definisjoner er ment som bedre forklaringer på hvordan kjønn fungerer. Dette er derimot ikke den motsetningen det ser ut til å være, da jeg tror Haslanger har et løst forholdt til hva som menes med «egentlig».

15 identitet? Det viktige spørsmålet er om det vil være et godt verktøy for sosial forandring, siden dette er eksistensgrunnlaget for definisjonene.

Det er for eksempel (minst) ett annet alternativt forslag om hvordan språkforandring kan bidra til å forandre samfunnet, nemlig Rorty sitt. Hans alternativ kan indikere at det finnes en bedre strategi for språkendring om målet er å få til sosial forandring.

1.2 Rortys alternativ

Rorty sitt alternativ til Haslangers språkutviklingsprosjekt finner vi primært i hans tekst

«Feminism and Pragmatism».³⁵ Her argumenterer han for at problemet med kvinnerollen er dens manglende språklige koherens, forstått som en evne til å se på seg selv som et

selvstendig og selvskapende individ. Han knytter dette opp til det han omtaler som å ha en moralsk identitet, og hevder videre at dette er noe kvinner ikke har i dag, fordi språket ikke gjør det tilgjengelig for dem. Løsningen han foreslår er å skape et språk, forstått som å skape beskrivelser, som gjør det mulig for kvinnen å ha en moralsk identitet.

Gitt vårt mål om rettferdighet, så kan vi dermed forstå Rorty for å argumentere for at det er bedre å se på «kvinne» som en meningsgivende klassifikasjon kvinner kan fylle med positivt innhold. Dette i kontrast til Haslanger som ønsker å redusere kvinnebegrepet til å passe med virkeligheten.^viii

1.2.1 Moralsk identitet

Hva mener Rorty med moralsk identitet? Det handler om å kunne referere til seg selv på en bestemt måte. Han skriver,

To find one’s moral identity in being an X means being able to do the following sort of thing: make your X-ness salient in your justification of important uncoerced choices, make your X-ness an important part of the story you tell yourself when you need to recover your self-confidence, make your relations with other Xs central to your claim to be a responsible person.³⁶

Med andre ord, det å ha en moralsk identitet handler for Rorty om å kunne være en del av en gruppe, eller svare til en kategori, som man kan bruke til å begrunne sine valg – ved å vise til at vi som ‘x’ er ansvarlige personer. For eksempel så kan menn, i Rorty sine øyne, kunne

viii Dette er for eksempel det Gascoigne argumenterer for (REF).

16

rettferdiggjøre sine handlinger overfor seg selv og andre gjennom å si at de er, tross alt, menn og at menn er ansvarlige personer. Dette er derimot noe kvinner ikke kan eller har kunnet gjøre, slik Rorty ser det. Men stemmer det?

Hvis vi følger Haslanger sin definisjon av «kvinne» som per definisjon undertrykt, så kan vi utvilsomt være enig i at dette ikke er en positiv kategori å være en del av. Selv om det slikt sett ikke er en positiv kategori, har derimot kvinner lenge kunnet referere til seg selv som kvinner i positive ordelag. Vi kan fint snakke om gode eller dårlige kvinner i den grad de ikke følger kjønnsnormene, for eksempel. Dette er også en av kritikkene Lovibond har mot Rorty angående beskrivelsen av moralsk identitet. Hun skriver at «(...) as a matter of fact, we already know only too well to achieve a ‘moral identity as woman’. Can’t a career wife satisfy Rorty’s criteria for possession of such an identity (...)?»³⁷

Karrierekonen, påpeker Lovibond, har også kunnet referere til seg selv som karrierekone i sin rettferdiggjøring av sine handlinger og valg, selv om vi i dag kanskje ser på det å være en karrierekone som en hemmende rolle for kvinnens utvikling. Problemet hun påpeker er altså at et positiv narrativ om ens egen rolle, og kjønn, ikke nødvendigvis sier så mye om rollens egentlige verdi: en god slave er fortsatt en slave. Følger vi for eksempel Haslanger sine definisjoner så er «kvinne» en strukturelt undertrykt posisjon på samme måte som en slave er det – og selv om kvinner eller slaver kan referere til seg selv som gode kvinner eller slaver, endrer ikke det det faktum at de er del av en urettferdig sosial posisjon i kraft av å være kategorisert som «kvinne» eller «slave».

Et potensielt svar til dette fra Rorty kan vi finne når Rorty skriver at,

to be a full-fledged person in a given society is a matter of double negation: it is not to think of oneself as belonging to a group which powerful people in that society thank God they do not belong to.³⁸

Det Rorty viser til her er at våre beskrivelser av oss selv, og rettferdiggjøringen av oss selv som X, ikke bare er opp til individet alene, men er avhengig av andres oppfattelse av oss som X. Rorty sitt poeng er at det på grunn av dette er en forskjell mellom menn og kvinner i måten vi kan referere til oss selv på. Siden språket vi bruker er knyttet opp til andre språkbrukere må vi for å kunne snakke om en helhetlig person, noen med moralsk identitet, ha en form for koherens mellom individets beskrivelser av seg selv og andres beskrivelser av det samme individet, mener han.

17 I am denying that women in previous epochs have been able to avoid being torn, split, between men’s description of them and whatever alternative descriptions they have given to themselves.³⁹

Forskjellen mellom kvinner og menn går altså for Rorty på at de beskrivelsene kvinner har prøvd å skape av seg selv, ikke har vært i tråd med andres beskrivelser av dem som kvinner.

Poenget hans er at selv om vi kan tenke oss at det finnes kvinner som finner en positiv identitet i å for eksempel være en karrierekone, så har de ikke kunnet finne dette som selvstendig kvinne uavhengig av menns beskrivelse av dem, på samme måte som en slave ikke har kunnet definere seg selv utenfor mesteren sin beskrivelse av dem som slaver.

Som eksempel på dette bruker Rorty den feministiske poeten Adrienne Rich. Problemet til Rich og problemet som Rorty identifiserer med dagens manglende kvinnelige moralske identitet er «their inability to stop defining themselves in terms of their relationships with men.»⁴⁰ For Rich var dette et sentralt problem i hennes ungdom, hvor hun ikke klarte å se på seg selv som både en poet og samtidig som noe uavhengig av menn.⁴¹ Hennes syn på seg selv var med andre ord delt, i følge Rorty:

She could not be, so to speak, a full-time poet, because a language she could not forget did not let one be both a full-time poet and a full-time female.⁴²

Rich manglet et koherent sett med beskrivelser og den type koherens som, i kontrast, mannlige poeter har, og har hatt, mener han.

Rorty argumenter altså for at forskjellen mellom menn og kvinner, i denne sammenheng, er at menn har kunnet se på sine beskrivelser som sine egne og som uavhengig av andre på en måte som også får aksept av andre, mens kvinner ikke har kunnet gjøre dette. Menn har på den måten en moralsk identitet, mens kvinner ikke har det. I den grad mannlige poeter, for eksempel, har ønsket å skrive poesi har de kunnet gjøre det fritt, mens kvinner, som eksempelet med Rich skal illustrere, ikke har kunnet skille seg fra det å være en kvinnelig poet. Rorty oppsummerer sin tolkning av Rich slik:

the language-games men have arranged that young women should play force them to treat the men in their lives (or, the absence of men in their lives) as the independent variable and everything else - even their poems – as dependent variables.⁴³

18

Siden språket er sentrert rundt menn blir kvinner tvunget til å beskrive seg selv i termer som knytter de til menn, også i områder der de ikke ønsker det. Derfor kan de heller ikke, i følge Rorty, unngå å være delt i sin forståelse av seg selv.

Å ha en moralsk identitet handler altså for Rorty om å kunne referere til seg selv på en måte som gir individet et koherent sett med beskrivelser av seg selv i lys av andre rådende

vokabularer. Det å ha en moralsk identitet er altså tett knyttet opp til det å være et selvstendig individ – noe man ikke kan være, i følge Rorty, om de beskrivelsene individet har av seg selv som ‘x’ ikke passer med andre sine beskrivelser av individet som ‘x’.^ix Dette kommer tydelig frem gjennom hans bruk av «semantisk autoritet», som jeg forklarer i det følgende.

1.2.2 Semantisk autoritet

Noe av det som har gjort det mulig for mannlige poeter å definere seg selv kan i følge Rorty tenkes å være at de har kunnet være en del av en gruppe:

In the previous generation there had been what now looks to us like a band of brothers – Hölderin and Keats, Byron and Goethe, Shelley and Chamisso. Bliss was it in that dawn to be alive, and to be a young male with poetic gifts was to be able to describe oneself in heroic terms, terms which one could not have used earlier without sounding crazy.^44x

Disse mannlige poetene hadde noe kvinnelige poeter ikke hadde: en gruppe som de kunne være en del av og som kunne gi beskrivelsene deres en tyngde de ikke kunne få alene. Med andre ord kan vi altså forstå problemet for kvinnens moralske identitet for ikke bare å være at de ikke kan ha et koherent sett med beskrivelser av seg selv. Det er også at de ikke kan ha et koherent sett med beskrivelser fordi den språklige praksisen ikke inkluderer kvinners egne beskrivelser. Som Rorty skriver:

individuals – even individuals of great courage and imagination – cannot achieve semantic authority, even semantic authority over themselves, on their own. To get such authority you have to hear your own statements as part of a shared practice. Otherwise you yourself will never know whether they are more than ravings, never know whether you are a heroine or a maniac.⁴⁵

ix Dette henger dermed også sammen med det Rorty skriver i boken Contincency, Irony and Solidarity og spesielt teksten om «The contingency of selfhood».

x Den tidligere generasjonen han prater om er generasjonen før Adrienne Rich, som er generasjonen Emily Dickinson tilhørte. Noe av poenget her er at Dickinson, en kvinnelig poet som levde på samme tid som disse, ikke hadde tilgang til denne gruppa.

19 Løsningen Rorty skisser på mangelen på moralsk identitet hos kvinner er dermed å skape sin egen gruppe som kan gi deres beskrivelser semantisk autoritet. Det vil si, for at kvinner skal kunne få definere sitt eget liv må de først skape en gruppe av likesinnede som gjør det mulig for disse beskrivelsene å bli tatt i bruk av andre. Kort sagt så trengs det det som gjerne omtales som feministisk separatisme, altså en utbryterguppe bestående utelukkende av kvinner. Slik separasjon vil gjøre det mulig å gi kvinner definisjonsmakt over sine egne beskrivelser, mener Rorty; en slik gruppe vil gjøre det enklere å skape sin egen positive (moralske) identitet som kvinne.⁴⁶

I at det er språket som setter begrensninger for moralsk identitet ligger dermed også løsningen for Rorty. For at kvinner skal få en moralsk identitet som kvinner, så trengs det et kvinnelig språk, det vil si, et språk som gjør det mulig for kvinner å ha et koherent sett med beskrivelser av seg selv. Dette er noe de kan skape gjennom å komme sammen som en gruppe der de sammen kan skape beskrivelser av kvinnen i tråd med det kvinner selv ønsker at de skal være.

1.2.3 Innvendinger mot Rorty

Det er imidlertid flere problemer med Rorty sitt forslag. Jeg skal nå diskutere to av dem: det Haslanger omtaler som fellesskapsproblemet («the commonality problem»⁴⁷) ved enhver definisjon av «kvinne», og det vi i lys av Haslanger kan han omtale som strukturelle problemer.

Fellesskapsproblemet er et problem flagget av flere kritikere av Rorty. Fraser spør Out of all the available candidates, which new descriptions will count as ‘taking the viewpoint of women as women’? Which women will be empowered to impose their ‘semantic authority’ on the rest of us?⁴⁸

Dette henger altså også sammen med hva Haslanger også omtalte som

normativitetsproblemet: at enhver definisjon av ‘kvinne’ vil privilegere noen, men samtidig ekskludere andre. Fellesskapsproblemet er tett knyttet opp til dette og går på at det er vanskelig å finne en felles egenskap eller identitet for alle kvinner.⁴⁹ Fraser fortsetter,

It has turned out that every attempt to specify any content for ‘the point of view of women as women’ has ended up privileging the characteristics or sensibilities of some specific group of women, usually the educated white middle-class

heterosexual women who have the cultural capital to generate and disseminate relatively authoritative descriptions. (…) Thus, while the idea of constructing an

20

identity for women ‘as women’ was a plausible initial response to the discovery that the supposedly human identities constructed by men were actually

androcentric, it has not proved a workable political tool.⁵⁰

I praksis har altså forsøk på å skape en ny identitet for kvinner endt opp med å være umulig, mener Fraser, da de ikke har klart å finne en felles identitet som kvinner. Hvordan kan Rorty svare på dette? Jeg tror noe av svaret kan ligge i det vi kan omtale som en strukturell kritikk av forslaget til Rorty. Derfor skal jeg, før jeg gir et potensielt svar fra Rorty, først skissere denne kritikken.

Haslanger om sosiale konstruksjoner

Et sentralt anliggende for Haslanger sine begrepsdefinisjoner er at de betegner en viss type mennesker: mennesker sosialt posisjonert i et hierarki på bakgrunn av antagelser om fysiske kjennetegn hos individet (kjønn/farge). En annen måte Haslanger sier dette på er at disse kategoriene er konstituerende sosialt konstruert – at å være sosialt posisjonert som undertrykt er det begrepet ‘kvinne’ består av. Det vil si, hun ønsker å utfordre det vi ser på som

sannhetskriteriene til begrepene ‘mann,’ kvinne,’ ‘Svart’ og ‘Hvit’.

Haslanger omtaler dette som sitt avsløringsprosjekt og omtaler målsetningen på følgende vis.

This project of challenging the purported truth conditions for the application of a concept I call a “debunking” project. A debunking project typically attempts to show that a category or classification scheme that appears to track a group of individuals defined by a set of physical or metaphysical conditions is better understood as capturing a group that occupies a certain (usually “thick”) social position.⁵¹

Målet til Haslanger er altså å vise oss at våre antagelser om sannhetskriteriene til en kategori er feil, og at visse typer kategorier, som «kvinne», er bedre forstått som sosiale posisjoner.⁵² Det at dette er hva kategorien referer til er derimot forskjellig fra det å si at det er sosiale årsaker til at begrepet kvinne er som det er. Haslanger skiller skarpt mellom det hun omtaler som kausale sosiale konstruksjoner og konstitutive sosiale konstruksjoner:

X is socially constructed causally as an F iff social factors (i.e., X’s participation in a social matrix) play a significant role in causing X to have those features by virtue of which it counts as an F.

21 X is socially constructed constitutively as an F iff X is of a kind or sort F such that defining what it is to be F, we must make reference to social factors (or: such that in order for X to be F, X must exist within a social matrix that constitutes F’s).⁵³

Forskjellen mellom kausale og konstitutive konstruksjoner er altså hvorvidt man snakker om årsakssammenhenger til at en kategori er som den er eller om man snakker om hva kategorien er. Poenget hennes er at det at en kategori er sosial ikke nødvendigvis betyr at årsakene er det.

Noen, påpeker Haslanger, mener for eksempel at noen sosiale fenomener har biologiske årsaker, mens noen biologiske fenomener har sosiale årsaker.⁵⁴ Eller ta det å være en

ektemann: «A husband is a legally married man. Being a legally married man does not cause one to be a husband; it is just what being a husband consists in.»⁵⁵

Dette skillet, mellom årsaken og konstitusjonen til en kategori, er i denne sammenheng viktig, da et potensielt problem med Rorty sin forståelse om at vi bare trenger å forandre språklige beskrivelser for å bedre kvinnens sosiale posisjon, ikke nødvendigvis vil være med på å forandre bakgrunnsbetingelsene som posisjonerer kvinnen som undertrykt. Kan det hende at Rorty fokuserer for mye på de (språklige) kausale faktorene på hva det innebærer å være en kvinne, uten å ta hensyn til de strukturelle og materielle faktorene som begrenser kvinners muligheter? For å illustrere hva dette vil si, la oss se på hvordan Haslanger diskuterer Ian Hackings forståelse av interaktive typer.

Interaktive typer er begreper som er med på å forme det de betegner, spesielt mennesker.⁵⁶ Tanken er at man blir klassifisert som noe for deretter å begynne å oppføre seg som det man blir klassifisert som. Etter at man har blitt til det man blir klassifisert som, kan man også være med på å forandre innholdet i det begrepet som betegner en. Derav betegnelsen interaktive typer: det er en gjensidig modifisering av begrep og person. Sånn som Rorty forstår begrepet kvinne er det et interaktivt begrep.

Et eksempel Haslanger bruker er begrepet «enke».⁵⁷ Definisjonen på «enke» er at man er en kvinne som har mistet ektemannen. I den grad man mister ektemannen blir man dermed også klassifisert som enke. Som en konsekvens av at man nå blir omtalt og klassifisert som enke kan man derfor også ende opp med å begynne å oppføre seg som en enke – ikke fordi man har mistet ektemannen, selv om det har en kausal rolle også, men fordi det er visse normer og forståelser rundt det å være enke som man begynner å identifisere seg med. Gjennom så å identifisere seg som enke vil man kanskje også være med på å forandre betydningen av hva det vil si å være enke gjennom å sakte endre de normene som ligger rundt begrepet.

22

Haslanger kaller slike begrepssammenhenger en diskursiv konstruksjon, hvor noe er

diskursivt konstruert «just in case it is (to a significant extent) the way it is because of what is attributed to it or how it is classified.»⁵⁸ I sammenheng med enke og lignende begreper kaller hun det også for diskursiv identitets konstruksjon.⁵⁹ Det Hacking er interessert i, i følge Haslanger, er hvordan slike begreper er med på å forme selvforståelsen vår – at å bli

kategorisert som, eller å betegne seg selv som, enke påvirker selvforståelsen til individet som blir kategorisert, for eksempel. Et kritisk poeng for Haslanger er derimot at å bli kategorisert som enke påvirker mer enn bare identiteten til de som blir klassifisert. Det påvirker også hvordan samfunnet behandler henne – og det er dette som gjør skillet mellom kausale og konstitutive konstruksjoner viktig.

For å si det på en annen måte: «enke» er ikke nødvendigvis bare en identitet eller en rolle individet bevisst spiller, men er en rolle du kan blir tvunget til å spille uavhengig av din selvforståelse. Den kausale sammenhengen mellom begrepet enke og en enke sin identitet kan være en viktig del i det å forstå hva en enke er, men det å være en enke kan være mye mer enn hva en internalisert forståelse tilskriver det. Dette gjelder spesielt hvis de sosiale normene rundt rollen er hva Haslanger kaller «tunge,» det vil si normer som har en større sosial vekt og som dermed påvirker individet mer enn det har kontroll på selv.⁶⁰

Haslanger sitt formål med avsløringsprosjektet og analyse av kategorier som «enke», «kjønn»

og «rase» er å vise oss at disse kategoriene ofte kan bedre forstås som å referere til sosiale posisjoner enn som iboene trekk ved individet. Hvis det å være en enke ikke bare handler om hva man identifiser seg som, men i en mye større grad handler om hvordan samfunnet

behandler henne og hvor hun blir sosialt posisjonert i forhold til andre er det kanskje viktig å vite at mye av det en enke opplever er opp til samfunnet og ikke enken selv.⁶¹

Vi kan videreføre disse poengene til en kritikk av Rorty. Haslanger sitt poeng med hennes definisjoner av kjønn og rase er å vise at det er noe problematisk med hele

samfunnsstrukturen i relasjon til disse begrepene. Hennes kritikk mot Hacking er dermed at et begrenset syn på kategorier som interaktive kan være med på å skjule at dette ikke bare

handler om kognitive endringer.⁶² Et lignende poeng kommer også Lovibond med i sin kritikk mot Rorty:

the ultimate goal of liberation movements (or so I would argue) is not to invent new

‘identities’ along the lines laid down by existing structures of domination, but to

23 dismantle these structures and so release the energies of each individual for the work of active (as opposed to reactive) self-definition.⁶³

Lovibonds kritikk er altså at det å prøve å finne en identitet som er i tråd med den strukturelle kjønnsforskjellen som finnes i samfunnet i dag vil bidra til å opprettholde den samme

maktstrukturen. Hva kan Rorty svare til denne kritikken?

1.2.4 Potensielt svar fra Rorty

Kritikken mot Rorty som jeg har tatt opp så langt går altså på at et ensidig fokus på kvinnelig identitet ikke fungerer. På den ene siden fordi det er vanskelig å finne en felles identitet for alle kvinner, mens det på den andre siden forutsetter en strukturell relasjon som vi er tjent med å avvise.

Hva Haslanger sitt strukturelle perspektiv og hennes poeng om kategorien «kvinne» som konstitutivt sosialt konstruert viser, er derimot at kvinner er kvinner enten de vil det eller ikke—den sosiale behandlingen og kategoriseringen av dem som kvinner er ikke utelukkende opp til dem selv. Dette er også Rorty(s. 22) sitt utgangspunkt når han skriver at «’a woman’ is not yet the name of a way of being human – not yet the name of a moral identity, but, at most, the name of a disability.»⁶⁴ Det vil si, at i praksis betegner ikke det å være en kvinne i dag det å være en person – noen som har en moralsk identitet – men noe mindre, en

funksjonshemming. Dette er nettopp uttrykk for den strukturelle undertrykkingen i relasjon til hva det vil si å være ‘kvinne’.

Rorty kan med andre ord være enig med det Lovibond beskriver overfor i at «(…) the

ultimate goal of liberation movements (…) is (…) [to] release the energies of each individual for the work of active (…) self-definition.» Poenget hans er derimot at for å få til dette så trenger man en sosial språklig praksis som gjør dette mulig – et språk som gjør det mulig for mennesker som er kategorisert som kvinner å skape selvbestemte liv. Et første steg for å få til dette kan være gjennom å finne likesinnede og komme sammen med andre som deler noen av dine (sentrale) mål, det vil si, en gruppe som kan gi dine beskrivelser en semantisk autoritet.

En mulig slik knagg å organisere seg under er det å være kvinne, nettopp fordi kvinner er, som Haslanger skriver, kvinner enten de vil det eller ikke – og i stor har grad dette til felles.

24

Forskjellen ligger dermed i hva som kommer etterpå: er det nye som skapes kvinner eller noe annet? Og vil det opprettholde det vi gjennom Haslanger kan forstå som dagens sosiale strukturer?

For å svare på det, la meg først nevne hva Rorty ser på som en potensiell konsekvens av at kvinner kommer sammen i utbrytergrupper for å skape seg selv. De språklige innovasjonene som disse gruppene skaper kan etterhvert bli en del av det allmenne språket og på den måten forandre hva vi ser på som mulig og umulig del av det å være en kvinne, mener han. Dette kan føre til, tenker Rorty at:

some future point in the development of our society, guilty relief over not having been born a woman may not cross the minds of males any more than the question «noble or base-born?» now crosses their minds. That would be the point at which both males and females had forgotten the traditional androcentric language, just as we have all

forgotten about the discussion between base and noble ancestry.⁶⁵

Det nye språket skapt i utbrytergruppene kan altså ende opp med å bli en del av den overordnede språklige praksisen på en måte som gjør at distinksjonen mellom menn og kvinner blir irrelevant for oss. Rorty sin visjon innebærer altså samme konsekvens som Haslanger ønsker: en eliminasjon av kjønnsdistinksjonen.

Et viktig poeng her, for Rorty, er derimot at de nye beskrivelsene skapt i utbrytergruppene bør være visjonære og ikke bare et forsøk på å beskrive verden slik den er i dag. Målet er å skape noe nytt og bedre. Hva kvinner har, og ikke har, til felles i dag er dermed heller ikke så relevant da målet er å skape et fellesskap, ikke beskrive det. Her vil det utvilsomt også være uenigheter, men potensialet for forandring er likevel større, da målet er å skape beskrivelser som gjør det mulig for de vi i dag kategoriserer som kvinner å være noe annet. Rorty skriver at hvis vi tar opp dette visjonære målet så vil feminister,

no longer need to raise what seem to me unanswerable questions about the accuracy of their representations of ‘woman experience.’ They would instead see themselves as creating such an experience by creating a language, a tradition, and an identity. ⁶⁶

Svaret til kritikken mot det strukturelle er altså at vi i kraft å være definert som noe, kan ta eierskap over den kategorien og prøve å skape noe nytt av den. Med nok definisjonsmakt kan vi dermed være med på å endre også hvordan andre ser på oss i dag. Dette kan deretter medføre en endring av de sosiale strukturene gjennom at vi ikke lenger ser på de som rettferdige.

25 Endring av interaktive typer kan dermed føre til en forandring som ødelegger strukturene, nettopp fordi det forandrer folks sinn. Dette uavhengig av om det ikke er bevissthetene som alene opprettholder strukturene – de kan i det minste jobbe for å forandre det på grunn av de nye beskrivelsene og følelsene de har overfor mennesker vi i dag kategoriserer som

«kvinner». Men det er viktig her at disse beskrivelsene da prøver å skape noe nytt som kvinner ønsker å være, og ikke bare prøver å beskrive slik verden er i dag: for målet er å bli sett i et annet og bedre lys, ikke en klargjøring av hvordan ting er i dag.

Dette blir dermed også svaret til fellesskapsproblemet flagget av Fraser. Lovibond kommer med en lignende kritikk mot Rorty:

individual women might find the connecting fact of femaleness no more central to their sense of self than the wealth of other attributes that, in a sexually egalitarian world, would make us (women) so much more humanly distinct from one another than we now are.⁶⁷

Poenget til Rorty kan nok leses som at for å få til dette, så er en god måte å gjøre det på å først få den form for definisjonsmakt som de får gjennom å komme sammen som kvinner. For så å skape disse visjonene for individet. Som Rorty skriver:

No carefully nurtured pride in membership in a group which might not have attained self-consciousness were it not for its oppression, no expansion of the range of possible moral identities, and so no evolution of the species. This is what Hegel called the cunning of reason, and what Dewey thought of as the irony of evolution.⁶⁸

Rorty sin forståelse av språklig endring gir dermed en konkret metode for feminismen: for at det skal være mulig for kvinner å få semantisk autoritet, og dermed en moralsk identitet, er det lurt å først samle seg i en utbrytergruppe, for det vil gi individene som er en del av den muligheten til å skape et nytt språk, få semantisk autoritet over disse beskrivelsene, og dermed skape seg selv.

1.3 Eksempler på feministisk språkutvikling

Feminismen har i en stund nå vært en utbrytergruppe, som har ført til en del nye beskrivelser og ord.

Vi kan se på omsorgsetikken som eksempel. Omsorgsetikken er en tilnærming til etikk som tar utgangspunkt i den, stort sett, kvinnelige erfaringen med omsorg – spesielt det å være mor.

26

Med dette som utgangspunkt har de revidert og påpekt mangler i klassiske etiske begreper og samtidig endret hva mange vil anse som klassiske beskrivelser av kvinnen og morsrollen.

Ta for eksempel det Virginia Held skriver i boka hennes Feminist Morality i et kapittel passende kalt «Transformations of Moral Concepts».⁶⁹ I dette kapittelet viser hun hvordan feminister har vært med på å endre oppfatningen om skillet mellom den private og sosiale sfæren, skillet mellom fornuft og følelser, og til slutt ideen om selvet som et uavhengig subjekt. Hovedpoenget hennes er at dette er begreper og distinksjoner som tidligere ikke har tatt innover seg kvinnelige erfaringer. Gjennom å bringe inn disse erfaringene viser hun for eksempel at feminismen og psykologiske studier av kvinner har vært med på å utvikle en idé om et selv definert ut fra relasjoner, fremfor den klassiske liberalistiske ideen om selvet som selvstendig. Hun skriver,

Increasingly, women are breaking free from oppressive relationships with parents, with the communities in which we grew up, and with men – relationships in which we defined ourselves through the traditional and often stifling expectations of others.

These quests for self have often involved wrenching instability and painful insecurity.

But the quest has been for a new and more satisfactory relational self, not for the self- sufficient individual of liberal theory.⁷⁰

Omsorgsetikken har med andre ord vært med på å utvikle et nytt selv for kvinner, et selv som er definert ut ifra relasjoner og hvordan best utøve omsorg, overfor seg selv og andre. Dette har skjedd gjennom en rebeskrivelse av hva det vil si å være et individ, kvinne og mor og dermed vært med på å skape en ny moralsk identitet for kvinner.Omsorgsetikkens utvikling vil jeg dermed karakterisere for å være i tråd med den utviklingen Rorty skisserte.^xi

Et annet eksempel, som ikke kommer fra omsorgsetikken, er begrepet seksuell trakassering.

Som Fraser påpeker i sin kommentar til Rorty sitt essay var dette et begrep som oppsto i kvinnelige opplysningsgrupper («counsciousness-raising groups»), hvor kvinner kom sammen for å dele og diskutere sine opplevelser som kvinne:

it was in consciousness-raising groups that many of the most important feminist redescriptions were gestured: ‘sexism,’ ‘sexual harassment,’ ‘marital rape,’ ‘date rape,

’the double shift’ – these are perhaps the best feminist examples of the ways in which

xi Det kan kanskje virke som om en kritikk mot det selvstendige individet i liberal teori også er et som burde treffe Rorty. Rorty har derimot et klart relasjonelt aspekt ved sin beskrivelse av individet, gjennom at det i hans øyne ikke kan finnes noe privatspråk (se «The congingency of selfhood» i Contingency, Irony, and Solidarity (Cambridge ; New York: Cambridge University Press, 1989).) noe som vi også har sett gjennom hans idé om semantisk autoritet.