Bedre helse, mindre slit og mer familie

Fafo-rapport 2009:16 ISBN 978-82-7422-674-6 ISSN 0801-6143 Bestillingsnr. 20106 Borggata 2B/Postboks 2947 Tøyen

N-0608 Oslo www.fafo.no

Tove Midtsundstad

Bedre helse, mindre slit og mer familie Bedre helse, mindre slit og mer familie

Liv og arbeid – Delrapport 6

Denne rapporten gir en samlet oversikt over når Fagforbundets medlemmer ønsker å gå av med pensjon og hvorfor, samt hva de selv tror må til for at de skal velge å stå i jobben lenger. Formålet er å tydeliggjøre hvilke faktorer som har sentral betydning for pensjoneringsønskene, og hvilke som framstår som mindre viktige.

Rapporten gir også en bred sammenfatning av tidligere forskning om årsaker til tidligpensjonering.

Fagforbundet har vært oppdragsgiver for prosjektet «Liv og arbeid – mulighetenes arbeidsliv for alle?» Formålet er å fremskaffe kunnskap som kan være med på utforming av en politikk for et arbeidsliv som gir nye muligheter til gode og lange yrkeskarrierer.

Denne delrapporten er en av seks som publiseres fra prosjektet.

6

Tove Midtsundstad

Bedre helse, mindre slit og mer familie

Fafo-rapport 2009:16

Delrapport 6 Liv og arbeid – mulighetenes arbeidsliv for alle?

Et prosjekt om forutsetningene for et bedre og lengre yrkesliv

© Fafo 2009

ISBN 978-82-7422-674-6 ISSN 0801-6143

Omslagsfoto:

Bilde av Einar Gerhardsen m.fl. under et besøk i Kings Bay-gruvene på Svalbard, juli 1955, © Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Øvrige bilder er tatt blant Fagforbundets medlemmer, © Fagforbundet Omslag: Fafos Informasjonsavdeling

Trykk: Allkopi AS

Innhold

Prosjektforord ... 5

Forord ... 6

Sammendrag ...7

Kapittel 1 Innledning ������������������������������������������������������������������������ 13 1.1 Bakgrunn og problemstillinger ... 13

1.2 Data og metode... 15

1.3 Rapportens oppbygging ... 15

Kapittel 2 Hva viser forskningslitteraturen? ����������������������������������� 17 2.1 Teorier om tidligpensjonering ...17

2.2 Hva påvirker pensjoneringsbeslutningen? ... 19

2.3 Individuelle kjennetegn og familieforhold ... 19

2.4 Pensjonssystemet ... 23

2.5 Arbeidsrelaterte forhold ... 25

2.6 Seniorpolitikk og virkemidler ...31

Kapittel 3 Tidligpensjonering blant Fagforbundets medlemmer ��33 3.1 Dagens kommunale pensjonsordninger ... 33

3.2 Pensjoneringsmønsteret blant ansatte i kommuner og helseforetak . 34 3.3 Hvor mange ønsker å gå av tidlig? ...37

3.4 Hvorfor ønske å gå av tidlig? ... 40

3.5 Betydningen av helseplager, slitenhet og store arbeidsbelastninger .. 44

3.6 Ønske om mer fri og tid til familien ...51

3.7 Økonomiske faktorer ... 58

3.8 Jobbinnhold, mestring og kompetanseutvikling ... 62

Kapittel 4 Hva kan bidra til lengre yrkeskarrierer? ������������������������69 4.1 Hvor mange vil fortsette i jobb etter 62 år, og hvor mye vil de jobbe? ... 69

4.2 Hvorfor ønske å stå i jobb etter fylte 62 år? ...71

4.3 Hva kan gjøre det lettere å forlenge yrkeskarrieren? ... 73

4.4 Hvem ønsker hva? ... 75

Litteratur ... 79

Prosjektforord

Fafo er engasjert av Fagforbundet til å gjennomføre prosjektet «Liv og arbeid – mulighetenes arbeidsliv for alle?». Formålet er å fremskaffe kunnskap som kan være med på utforming av en politikk for et arbeidsliv som gir nye muligheter til gode og lange yrkeskarrierer. Hovedspørsmålet er: Hva skal til for at folk skal kunne stå i arbeid etter hvert som de blir eldre? Tilnærmingen er å se på koplingen mellom arbeidsliv og privatliv – hvordan organiseringen av de muligheter, utfordringer og belastninger folk har i sitt arbeid kan forsterke eller lette oppgaven de står overfor hjemme. Og motsatt:

Hvordan kan forhold i familien gjøre det vanskelig å stå i arbeid?

Resultatene fra i alt seks delprosjekter publiseres i Fafos rapportserie. Den første delrapporten tar for seg det historiske bakteppet, mens den andre tar opp forpliktelser og problemer folk møter i hverdagen og hvordan disse kan påvirke atferd i arbeidslivet.

I den tredje delrapporten drøftes om og hvordan kompetanse kan bidra til å holde folk i arbeid, mens delrapport fire ser på styring, organisering, ledelse og samarbeid i kom­

munesektoren. Delrapport fem handler om arbeidstidens betydning for deltakelse i arbeidsfellesskapet, og for mulighetene til å kombinere arbeid og privatliv. Den sjette delrapporten belyser hvilke forhold som fremmer tidlig avgang fra arbeidslivet og hva som kan bidra til lengre yrkeskarrierer. En perspektivrapport som sammenfatter hovedresultater og utfordringer publiseres ved prosjektets avslutning i 2009.

I alle delprosjektene benyttes foreliggende statistikk samt data Fafo har samlet inn gjennom andre undersøkelser. Det er også gjennomført en egen spørreskjemaunder­

søkelse blant Fagforbundets medlemmer på forsommeren 2008, som omhandler temaer som går på tvers av alle delprosjektene. Sissel Oskarsen i Fagforbundet skal ha takk for hjelpen med å trekke et representativt utvalg av medlemmer. Synovate AS ved Håkon Kavli har gjennomført datainnsamlingen. Vi vil også takke alle i Fagforbundet som har gitt gode kommentarer og innspill. Spesielt vil vi takke Jan Davidsen, Rakel Solbu og Jan Tore Strandås, som alle har vist stor interesse og engasjementet for prosjektet.

Fafo, november 2008

Heidi Gautun (prosjektleder), Anna Hagen, Gudmund Hernes, Tove Midtsundstad, Leif Moland, Marjan Nadim, Sissel Trygstad

Forord

Temaet for denne delrapporten er tidlig pensjonering. Målet er å klargjøre hvilke forhold som har størst betydning for tidligpensjoneringsønskene til Fagforbundets medlemmer, og vi spør: er det de gode pensjonene, ønske om mer fri og tid til familien, dårlig helse, lav jobbtilfredsstillelse, belastende arbeid eller tyngende omsorgsfor­

pliktelser som gjør at medlemmene ønsker å gå av tidlig? Svarene har vi funnet i en spørre undersøkelse som ble gjennomført blant Fagforbundets medlemmer våren 2008 (Liv­ og arbeidsundersøkelsen).

Forfatteren takker prosjektleder Heidi Gautun og Fagforbundet for kommentarer til et rapportutkast. Det endelige resultatet med de feil og mangler som måtte forekomme er det likevel forfatteren som har ansvaret for.

Mars 2009

Tove Midtsundstad

Sammendrag

Fagforbundets medlemmer er velferdsstatens grunnmur: De tar seg av oss når mor og far ikke kan, når vi er syke, når vi er gamle, når vi skal dø, eller når ulykken rammer oss.

Med en økende andel eldre de kommende årene vil etterspørselen etter deres tjenester øke betydelig – særlig gjelder det for ansatte innen helse­ og omsorgssektoren. Den reelle pensjoneringsalderen for en 50­åring i kommunesektoren og helseforetakene er opptil seks år lavere enn pensjonsalderen på 67 år, og særlig er den lav innenfor pleie­

og omsorg. En stor andel av de ansatte er også over 50 år, og andelen eldre forventes å øke de nærmeste tiårene i takt med en aldrende arbeidsstokk. For at morgendagens arbeidskraftsbehov skal dekkes, er det derfor viktigere enn noen gang å forhindre utstøting av eldre fra arbeidsplassen og å motivere så mange som mulig til å stå i jobb fram til pensjonsalderen.

På bakgrunn av liv­ og arbeidsundersøkelsen vil følgende problemstillinger belyses i denne rapporten:

Fra hvilken alder ønsker dagens yrkesaktive medlemmer å gå av med pensjon?

• Ønsker de å gå helt av med en gang, eller ser de for seg en gradvis nedtrapping gjennom ulike kombinasjoner av arbeid og pensjon?

Hvilke grupper ønsker å gå av tidlig, hvem vil vente, og hvilke forhold har betyd­

• ning for ønskene?

Hvilke forhold, endringer eller tiltak tror medlemmene vil kunne få dem til å utsette

•

pensjoneringstidspunktet, og er det forskjeller etter alder, kjønn, utdanningsnivå, yrke og sektor?

Tidligere forskning

Det finnes omfattende forskning både i Norge og internasjonalt på tidligpensjonering og hva som fører til at arbeidstakere forlater yrkeslivet før pensjonsalderen. Disse viser at årsakene er svært sammensatte. De fleste forskere er likevel enige om at tidligpen­

sjoneringen har sammenheng med pensjonssystemets utforming (pull­faktorer), som ytelsesnivå, aldersgrenser og regler for opptjening og uttak; med arbeidssituasjon og arbeidsmiljø (push­faktorer), som forholdet mellom krav, kompetanse og selvbestem­

melse, ulike arbeidsbelastninger, organisering og ledelse; med krav og preferanser knyt-

tet til privatlivet (jump­faktorer), som fritidsønsker og ­planer, omsorgsoppgaver og

­forpliktelser, sivil status og ektefellen/samboerens yrkesstatus og pensjoneringsplaner;

og ikke minst med individuelle ressurser, som helse, utdanning, økonomi og sosialt nettverk. Det er også slik at betydningen av de ulike faktorene varierer mellom sektorer, arbeidsplasser og mellom ulike utdannings­ og yrkesgrupper.

Flere studier viser i tillegg at tidligpensjonering må forstås som en tvetydig prosess hvor både positive og negative faktorer samspiller i et komplisert mønster. Selv om mange man kan gi uttrykk for at tidligpensjoneringen er frivillig, og at det primært er mer fritid og tid til familien som lokker, vil det i mange tilfeller også være vanskelige og såre forhold knyttet til arbeidssituasjonen som ligger under som vesentlige push­

faktorer. Noen gir uttrykk for at de ikke lenger føler at de greier å yte maksimalt, slik de mener det forventes av dem i det yrket de har. Andre har kanskje mistet motivasjonen og føler at deres kompetanse og erfaring ikke lenger verdsettes. Mange sliter også med helseproblemer, og i kombinasjon med et fysisk og/eller psykisk belastende arbeid kan dette være avgjørende for at de ønsker å gå av tidlig. For andre igjen er det gjentatte omstillinger eller innføring av ny teknologi som blir tungen på vektskåla. Eller det kan være at noen rett og slett må gå som følge av nedbemanninger, og da blir det gjerne slik på de fleste arbeidsplasser at de eldste ofrer seg for de yngste, enten frivillig eller etter press.

Kommuneansatte går av tidlig

Ansatte i kommunesektoren og helseforetakene går i gjennomsnitt av fra 5,5 til 6 år før fylte 67 år om vi tar utgangspunkt i den faktiske pensjoneringen for alle yrkesaktive over 50 år i disse sektorene i 2006. Drøyt en femtedel blir pensjonert før de fyller 62 år, ytterligere 50 prosent i aldersintervallet mellom 62 og 65 år og enda 15 prosent før de fyller 67 år. Det vil si at bare rundt 15 prosent av de yrkesaktive 50­åringene vil jobbe fram til den allmenne pensjonsalderen på 67 år. De aller fleste som går av etter fylte 50 år, blir uførepensjonert. Etter fylte 62 år er likevel AFP den viktigste veien ut av arbeidslivet.

Det er en sterk sammenheng mellom kjønn, yrke, utdanningsnivå og tidligpensjo­

neringsmønster: Om du har et yrke som fordrer høgskole­ eller universitetsutdanning, kan du forventes å stå i jobb lenger enn om du er ufaglært eller har et yrke som fordrer videregående utdanning eller mindre. Det samme gjelder hvis du er mann framfor kvinne. Unntaket synes likevel å være en del høgskolegrupper innen kommunal sektor og helseforetakene, hvor pensjoneringsmønsteret mer er å sammenligne med hva vi finner hos lavere utdannede og ansatte i tradisjonelle arbeideryrker – noe som nok skyldes at deres arbeid preges av større fysiske og psykiske arbeidsbelastninger enn det vi finner blant høgskole­ og universitetsutdannede ellers.

Ønsket pensjoneringsalder for medlemmene er 62 år

Liv­ og arbeidsundersøkelsen viser at gjennomsnittlig ønsket pensjonsalder for Fagfor­

bundets medlemmer er 63 år. Rundt 80 prosent av medlemmene ønsker å gå av med pensjon før de fyller 67 år og mellom 60 og 70 prosent før de fyller 63 år. Andelen som ønsker å førtidspensjonere seg, varierer med alder: seks av ti av de eldste (55−62­årin­

gene) ønsker å gå av som 62­åringer eller tidligere og tre fjerdedeler av de yngste (under 35 år). Hovedandelen ønsker likevel å vente til de blir 62 år. I alle aldersgrupper er det også om lag 20 prosent som planlegger å stå i jobb til de er 67 år eller eldre.

30−40 prosent av Fagforbundets medlemmer, litt varierende etter kjønn, alder og yrkesgruppe, ønsker å stå i jobb lenger enn fylte 62 år. Andelen er noe høyere blant kvinner enn blant menn og litt høyere blant de aller eldste enn blant de i yngre alders­

grupper. Drøyt en femtedel av dem som sier de vil fortsette etter fylte 62 år, ønsker å kombinere delpensjon med delvis arbeid – det vil si at de egentlig ønsker en ordning som tilsvarer dagens del­AFP, med en gradvis nedtrapping av arbeidsinnsatsen. For­

skjellene her er små mellom kvinner og menn og mellom ulike aldersgrupper. Videre er det rundt 10 prosent av de 30 til 40 prosentene som vil stå i jobb også etter fylte 62 år, som ønsker å fortsette i full stilling, varierende fra rundt 3 prosent blant de aller yngste til over 16 prosent blant de eldste, og fra drøyt 7 prosent av kvinnene til nærmere 17 prosent av mennene.

Halvparten av dem som ønsker å fortsette i fulltids stilling etter fylte 62 år, ønsker samtidig å ta ut full pensjon, noe som blir fullt mulig etter 2011, mens de øvrige ønsker å vente med å ta ut pensjonen til de slutter i arbeid. Det er menn som er mest opptatt av å ta ut full pensjon samtidig med at de fortsetter i fulltids stilling. Da de har kortere forventet levetid enn kvinner, vil det også være mer økonomisk lønnsomt for dem å tilpasse seg slik, uten at vi dermed kan konkludere med at det er bakgrunnen for deres ønsker.

Av de mellom 30 og 40 prosent av Fagforbundets medlemmer som ønsker å fort­

sette i jobb etter fylte 62 år, er halvparten usikre på hvor mye de skal jobbe, og når de skal velge å ta ut pensjonen. Det gjelder også fire av ti blant de eldste medlemmene, 55−61­åringene. Usikkerheten er med andre ord stor, noe som kanskje ikke er så over­

raksende siden folk flest gjerne har begrenset kunnskap om sine pensjonsordninger og hvilke pensjonsytelser de kan vente. I tillegg vet man heller ikke ennå hvilke endringer i opptjenings­ og uttaksregler for de offentlige pensjonene som kommer før årets tariffoppgjør er over, selv om noen av hovedprinsippene er fastslått. På den annen side betyr usikkerheten at det vil være mulig for både arbeidsgivere og fagforeningene å påvirke den enkeltes beslutning om arbeidstilpasning og pensjonsuttak helt fram til de fyller 62 år, og kanskje lenger.

Sammensatte grunner til ønske om tidlig pensjonering

Skal vi oppsummere medlemmenes begrunnelser for ønsket om tidlig pensjonering, kan vi si: dårlig helse, mye slit og for lite tid til familien. Ellers reflekterer svarene det tidligere undersøkelser har vist, at ønsket om og begrunnelsene for å gå av tidlig er svært sammen­

satte: Det er ikke én, men mange grunner til at Fagforbundets medlemmer ønsker å gå av tidlig, og vektleggingen av de ulike begrunnelsene varierer avhengig av hvor gammel man er, hvor høy utdanning man har, hvor man jobber, og hva man jobber med. Det er heller ikke én grunn til at et medlem ønsker å pensjonere seg som 62­åring, men gjerne flere samtidig: De kan være slitne, samtidig som de opplever arbeidsmiljøet som belastende.

I tillegg ønsker de kanskje å pensjonere seg når ektefellen/samboeren gjør det, samtidig som de legger stor vekt på ønsket om mer fri og tid til barn og barnebarn. Hva som veier tyngst, er ikke alltid like lett å få øye på, og det vil nok variere fra individ til individ, selv om helseplager i kombinasjon med høyt tempo og fysisk svært belastende arbeid, om man har det, nok av de fleste vil oppleves som en mer tungtveiende grunn enn for eksempel ønsket om mer fri, mer tid til barn og barnebarn, ektefelle eller foreldre. Det første vil trolig oppleves som om man ikke har noe reelt valg, mens sistnevnte trolig gi en følelse av fritt å kunne velge både om og når man vi gå av.

I ditt ansikts sved …

Fra fagbevegelsens etablering for godt over hundre år siden til i dag har arbeidet for bedring av arbeidsvilkårene; høyere lønn, kortere arbeidstid, lengre ferie og bedre arbeidsmiljø stått sentralt. Resultatene fra liv­ og arbeidsundersøkelsen som vi gjennom­

førte blant Fagforbundets medlemmer i 2008, tyder på at dette arbeidet ikke er sluttført.

Selv om vi i dag har lovbestemt åttetimersdag og fem ukers ferie, arbeidsmiljølov som sikrer regulering av arbeidstid, overtid og beskyttelse mot ulike arbeidsbelastninger og

­skader, en avtale om et mer inkluderende arbeidsliv og flere bestemmelser i den kommu­

nale hovedtariffavtalen som skjermer arbeidstakerne, viser funnene at helseproblemer, slitenhet og fysiske så vel som psykiske arbeidsbelastninger fremdeles er noen av de viktigste faktorene for å forklare ønsket om tidlig pensjonering blant medlemmene.

Det er likevel forskjeller mellom grupper av arbeidstakere. Skillet går først og fremst mellom helse­ og omsorgssektoren og de øvrige områdene. I helse­ og omsorgssektoren er det for eksempel nesten halvparten som vektlegger helse­ og arbeidsbelastninger som en svært viktig faktor for ønsket om tidligpensjonering, mens andelen er langt lavere innen de andre områdene. Videre går skillet mellom høyt og lavt utdannede: jo lavere utdanningsnivå man har, desto mer helseproblemer har man gjerne, og desto mer sannsynlig er det at arbeidet oppleves som belastende. Alle er faktorer som øker ønsket om tidligpensjonering. Ser vi på særlig utsatte yrkesgrupper blant Fagforbundets medlemmer, er dette hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, hjemmehjelpere og renholdere, og til en viss grad assistenter innen skole, skolefritidsordning (SFO) og barnehage, samt ansatte i diverse fagarbeiderstillinger, sjåfører og lignede.

Resultatene viser med andre ord at arbeidet med å bedre arbeidsmiljøet og forebygge slitasje og utbrenthet blant Fagforbundets medlemmer fortsatt bør vektlegges om en ønsker å bidra til et lengre og bedre yrkesliv for alle.

De tiltakene arbeidstakerne i helse­ og sosialsektoren selv har tro på, er redusert arbeidstid, lengre ferie og/eller mer fleksibel arbeidstid. Alle er forhold som kan bidra til at en mestrer et belastende arbeid lenger, da det gir større mulighet til å ta seg inn igjen og hvile mellom øktene. I tillegg ønsker mange, særlig i helse­ og sosialsektoren, at arbeidet var mindre fysisk og dels psykisk krevende – det vil si tiltak som kunne redusere arbeidsbelastningene. En betydelig andel legger også vekt på behovet for organisatoriske endringer som gjør det mulig for dem i større grad enn nå å bestemme arbeidstempoet og arbeidstida (mer fleksibel arbeidstid), og ikke minst peker enkelte på behovet for at ledelsen i større grad enn i dag viser at de setter pris på og verdsetter arbeidstakernes kompetanse og arbeidsinnsats.

I tillegg til det langsiktige, forebyggende arbeidet rettet mot arbeidsplassen eller enkeltarbeidstakere kan det være viktig at det også tilbys særskilte ordninger og tiltak for dem som alt har fått helseproblemer og/eller føler seg slitne eller demotiverte.

For mange kan det likevel være for sent å få tilbud om redusert arbeidstid og lettelser i arbeidet når de nærmer seg 62 år, da de alt kan ha nådd det Per Fugelli (2008) så treffende har kalt «nokpunktet» − det vil si at de alt er utslitte og derfor allerede har bestemt seg for å gå av, uansett hva de måtte få av særskilte tiltak, ordninger eller oppfordringer. Dette understreker samtidig viktigheten av at det drives et langsiktig forebyggende arbeid over hele yrkesløpet slik at den enkeltes helse og arbeidsevne kan opprettholdes også etter fylte 62 år.

Arbeid mindre – lev mer!

Arbeidstakere flest, også Fagforbundets medlemmer, synes å ha mange forventninger til pensjonisttilværelsen. De fleste ønsker derfor å gå av som 62­åringer eller tidligere.

Det er ikke bare de eldste, som nærmer seg pensjonsalderen, som gir uttrykk for dette.

Det gjelder også medlemmer under 35 år. Ønsket om å gå av tidlig skyldes ikke bare at man ikke orker mer, fysisk og/eller psykisk, at helsa er skral eller at arbeidet har blitt for hektisk og/eller tungt. Like viktig for mange synes ønsket om mer fri og mer tid til familien å være. Det er likevel relativt få som primært ser for seg at den økte fritida skal benyttes til å hjelpe foreldre og svigerforeldre, kun én av ti legger stor vekt på dette.

Først og fremst ønsker de å ha mer tid sammen med ektefellen/samboeren, barna og barnebarna. Skal en oppsummere, kan en derfor si at koblingen mellom tidligpensjo­

nering, mer fri og mer tid til familien ikke primært synes å ha sammenheng med en følt forpliktelse til å stille opp for eldre familiemedlemmer som trenger hjelp. Årsaken synes heller å være et ønske om mer tid sammen med familien, i betydningen mer tid til å oppleve ting sammen eller rett og slett bare tid til å være mer sammen. Det vil si at

«ønske om mer fri» like mye må forstås som noe lystbetont som trekker den enkelte ut av arbeidslivet (jump-faktor), som et ønske om å løse tidsklemma mellom arbeid og familieforpliktelser.

Trekker vi parallellen til ulike seniortiltak, kan muligheten til fleksibel pensjone- ring, kortere arbeidstid, lengre ferier og anledning til å kombinere deltidsarbeid med pensjon være tiltak som kan imøtekomme disse medlemmenes ønsker og behov. Det er da også primært slike tiltak flest medlemmer vektlegger når de blir spurt om hva de tror kan få dem til å stå lenger i jobb. Arbeidsgivers og fagforeningenes utfordring på bakgrunn av dette blir da å lage ordninger i arbeidsplassregi som imøtekommer medlemmenes ønske om og behov for mer fri og tid til familien uten at tilknytningen til arbeidsmarkedet samtidig kuttes.

Framtidas valg: pengene eller livet?

Det er det nye pensjonssystemet som trer i kraft fra 1. januar 2011 de fleste av dagens fagforbundmedlemmer skal forholde seg til når de skal vurdere pensjoneringstidspunkt.

Pensjonsreformens hovedmål er å få flere eldre til å stå lenger i arbeid. Hovedvirkemidlet er økonomiske insentiver: Står du lenger i arbeid, skal du tjene på dette gjennom å få høyere pensjon livet ut. Går du av som 62-åring, skal pensjonen avkortes. I tillegg skal det blir lettere og mer lønnsomt å kombinere arbeid og pensjon, da pensjonen ikke lenger vil avkortes mot arbeidsinntekt. Hva regelendringene i sum vil bety for Fagfor- bundets medlemmer, vet vi likevel ikke ennå, da ny tjenestepensjonsordning, ny AFP og eventuelle endringer i reglene for særaldersgrenser for offentlig sektor ikke avklares før ved tariffoppgjøret i 2009.

Ser vi på Fagforbundets medlemmers tidligpensjoneringsønsker og begrunnelsene for disse, synes imidlertid ikke reformens formål å ha nådd fram, da de fleste, også de yngste, helst vil gå av som 62-åringer. Drøyt én av ti sier sågar at de har familieøkonomi god nok til å bære den nedgangen i inntekten som naturlig nok vil følge av et slikt valg.

Særlig gjelder det for høyt utdannede. Snaut åtte av ti antyder også at de ikke ser noe poeng i å stå lenger i jobb, da de mener at pensjonen er god nok og trolig ikke ser for seg at de vil få høyere pensjon ved å utsette avgangen – noe som vil være feil for de fleste som går av etter 2011. Kunnskapen om pensjonsreformen og endringene som vil komme i pensjonsordningene, synes dermed å være mangelfulle. Blant dem som ønsker å fortsette i arbeid ut over fylte 62 år, legger samtidig drøye én av ti vekt på at de ikke har råd til å gå av (familieøkonomien er ikke god nok). En del føler dermed at de må forsette lenger enn de kanskje strengt tatt ønsker eller makter.

På den annen side sier nærmere fire av ti av dem som ønsker å gå av som 62-åringer, at de gjerne jobber lenger om de får en bonus eller høyere lønn. Det gjelder både blant hjelpepleiere, hjemmehjelpere, assistenter, fagarbeidere, saksbehandlere og sekretærer.

Det er dermed 24 prosent av Fagforbundets medlemmer som tror de vil la seg påvirke av økonomiske insentiver. Slik sett er de ikke så ulike arbeidstakere flest.

Kapittel 1 Innledning

Fagforbundets medlemmer er velferdsstatens grunnmur: De tar seg av oss når mor og far ikke kan, når vi er syke, når vi er gamle, når vi skal dø, eller når ulykken rammer oss: De er hjemmehjelpere, omsorgsarbeidere, renholdere, hjelpepleiere, barnepleiere, assistenter i barnehager, SFO og skole, miljøarbeidere og ­terapeuter, legesekretærer, kontoransatte, vaktmestere, brannmenn, feiere, sporveisansatte, ambulansepersonell, kokker og kantineansatte.

1.1 Bakgrunn og problemstillinger

Med en økende andel eldre de kommende årene vil etterspørselen etter Fagforbundets medlemmer og tjenester øke betydelig – særlig gjelder det ansatte innen helse­ og sosialsektoren. Samtidig er den forventede pensjoneringsalderen for en 50­åring i kommunesektoren seks år lavere enn pensjonsalderen på 67 år, og særlig er den lav innenfor pleie­ og omsorgssektoren (Midtsundstad 2006a, Hyggen 2008). En stor andel av ansatte i kommunene og helseforetakene er over 50 år, og andelen forventes å øke de nærmeste tiårene i takt med en aldrende arbeidsstokk. For at morgendagens arbeidskraftsbehov skal dekkes, blir det derfor viktigere enn noen gang å forhindre utstøting av eldre fra arbeidsplassen og å motivere så mange som mulig til å arbeide fram til pensjonsalderen.

Det finnes omfattende forskning både i Norge og internasjonalt på tidligpensjo­

nering og hva som fører til at arbeidstakere forlater yrkeslivet før pensjonsalderen.

Disse viser at årsakene er svært sammensatte. De fleste forskere er likevel enige om at tidligpensjoneringen har sammenheng med pensjonssystemets utforming (pull­faktorer), som ytelsesnivå, aldersgrenser og regler for opptjening og uttak; med arbeidssituasjon og arbeidsmiljø (push­faktorer), som forholdet mellom krav, kompetanse og selv­

bestemmelse, ulike arbeidsbelastninger, organisering og ledelse; med krav og preferanser knyttet til privatlivet (jump­faktorer), som fritidsønsker og ­planer, omsorgsoppgaver og ­forpliktelser, sivil status og ektefellen/samboerens yrkesstatus og pensjonerings­

planer; og ikke minst, med individuelle ressurser, som helse, utdanning, økonomi og sosialt nettverk. Det er også slik at betydningen av de ulike faktorene varierer mellom sektorer, arbeidsplasser og mellom ulike utdannings­ og yrkesgrupper. Fafos forskning

viser for eksempel at helseproblemer/slitenhet og arbeidsbelastninger har vært en langt viktigere årsak til tidlig avgang med AFP i privat sektor enn det for eksempel har vært innen det statlige tariffområdet, hvor manglende motivasjon og interesse for jobben har vært like viktig (Midtsundstad 2002 og 2005). Dette funnet bekreftes av en fersk undersøkelse fra NAV (Hauge og Årethun 2008). Forskjellene skyldes i stor grad ulikheter i utdanningsnivå og dermed type yrker. Det har til nå ikke vært foretatt noen omfattende undersøkelser av årsakene til tidligpensjonering i kommunal sektor i Norge, kun studier av utvalgte arbeidstakergrupper og/eller arbeidsplasser og/eller kommuner. Vi vet derfor ikke hva som er de vesentlige faktorene bak tidligpensjone­

ring i kommunene, og hvordan disse eventuelt skiller seg fra det vi finner i henholdsvis privat sektor og i det statlige tariffområdet.

I kjølvannet av avtalen om et mer inkluderende (IA­avtalen) og den pågående pensjonsreformen har det blitt satt et sterkere søkelys på eldre arbeidstakere som res­

surs og dermed på betydningen av aktive seniorpolitiske tiltak på virksomhetsnivå.

Tidligere studier har vist at få virksomheter til nå har forpliktet seg til å jobbe for å heve den reelle pensjoneringsalderen på arbeidsplassen. I tillegg har få virksomheter utarbeidet seniorpolitisk målsetting, og få har igangsatt konkrete tiltak og ordninger for å forhindre utstøting og tidlig pensjonering. Det er likevel innenfor kommune­

sektoren det synes å være mest aktivitet til nå (Midtsundstad 2007a). En stor andel av de gode eksemplene som gjengis på Senter for seniorpolitikks (SSP) nettsider, er for eksempel hentet fra kommunal sektor. En evaluering av seks utvalgte kommuner med såkalt «god praksis» på seniorpolitikkområdet viser likevel at prosessene alle steder ikke alltid er like gjennomtenkte, at planer og tiltak ikke alltid følges opp, og at man sjelden har evaluert om tiltakene faktisk bidrar til utsatt avgang (Bogen og Midtsundstad 2007). Det gjenstår med andre ord en del arbeid før kommunene har et bærekraftig arbeidsmiljø og jobber som gjør at flertallet evner og ønsker å stå i jobb til de runder 67 år eller fram til yrkets særaldersgrense.

På bakgrunn av liv­ og arbeidsundersøkelsen vil følgende problemstillinger belyses i denne rapporten:

Fra hvilken alder ønsker dagens yrkesaktive medlemmer å gå av med pensjon?

•

Ønsker de å gå helt av med en gang, eller ser de for seg en gradvis nedtrapping gjennom ulike kombinasjoner av arbeid og pensjon?

Hvilke grupper ønsker å gå av tidlig, hvem vil vente, og hvilke forhold har betyd­

•

ning for ønskene?

Hvilke forhold, endringer eller tiltak tror medlemmene vil kunne få dem til å utsette

• pensjoneringstidspunktet, og er det forskjeller etter alder, kjønn, utdanningsnivå, yrke og sektor?

1.2 Data og metode

For å belyse spørsmålene over presenteres analyser av data fra liv­ og arbeidsunder­

søkelsen Fafo gjennomførte blant Fagforbundets medlemmer i april−juni 2008.

Per 6. april 2008 hadde Fagforbundet 298 104 medlemmer. Et stort flertall var kvinner (80 prosent), over 50 år (halvparten) og jobbet innen helse­ og sosialsektoren (ca. 134 000). Av de øvrige jobbet drøye 65 000 innen samferdsel og tekniske yrker, snaut 55 000 innen kontor og administrasjon og drøye 44 000 på området kirke, kultur og oppvekst.

I slutten av april 2008 sendte Synovate Norge AS på oppdrag for Fafo ut et spør­

reskjema til et utvalg på 1850 av disse medlemmene. Utvalget er tilfeldig trukket blant alle medlemmene, eksklusive studenter og pensjonister. I alt valgte 817 personer å svare, det vil si 44,2 prosent. Dette er en relativt lav svarprosent. Det har likevel lite å si for undersøkelsens generaliserbarhet (muligheten for å trekke slutninger om alle medlemmene) om de som svarte ikke skiller seg vesentlig fra dem som lot være å delta i undersøkelsen. Sammenligningen viser at det er en litt større andel menn enn kvin­

ner som deltok i undersøkelsen. Videre er de yngste aldersgruppene underrepresentert.

Denne skjevheten skyldes både at de aller yngste, studentene, ikke ble trukket ut til å delta i undersøkelsen, men også at færre av de under 39 år som var i jobb, har ønsket å delta. Aldersgruppen 50−59 år er derimot overrepresentert, antakeligvis fordi spørs­

målene ble oppfattet som mer relevante for disse. Vi finner for øvrig ingen skjevheter i utvalget når vi ser på fordelingen etter sektor (helse­ og sosial, kirke, kultur og oppvekst, samferdsel og teknisk og kontor og administrasjon) og eierskap (kommunale, statlige eller private virksomheter). Mer om bakgrunnskjennetegn ved utvalget finnes i vedlegg 1 og i delrapport 2 (Gautun 2008).

I tillegg til liv­ og arbeidsundersøkelsen presenteres resultater fra en tidligere Fafo­

studie om pensjoneringsmønsteret blant kommunalt ansatte basert på registerdata fra Kommunal Landspensjonskasse (KLP) (Midtsundstad 2006a, Hyggen 2007).

1.3 Rapportens oppbygging

I kapittel 2 oppsummeres hovedkonklusjoner fra forskningslitteraturen om tidligpen­

sjonering og seniorpolitikk. I kapittel 3 gis en kort oppsummering av kommuneansat­

tes pensjoneringsmønster basert på data fra KLP. Deretter beskrives og analyseres pensjoneringsønskene til Fagforbundets medlemmer med vekt på dem som ønsker å tidligpensjonere seg, før vi i kapittel 4 retter blikket mot dem som ønsker å stå i jobb, hva som kjennetegner disse, og ikke minst hva arbeidstakerne selv tror kan bidra til å forlenge deres yrkeskarriere.

Kapittel 2 Hva viser forskningslitteraturen?

Studier av tidligavgang fra arbeidslivet berører flere forskningsfelt, og det finnes en rikholdig nasjonal og internasjonal litteratur på området. I dette kapitlet gis en oversikt over hovedforklaringene som gjengis i litteraturen, vi spør: Hva er hovedgrunnene til at folk går av tidlig? I tillegg gjør vi et kort sveip innom forskningen om seniorpolitikk og seniorpolitiske tiltak.

2.1 Teorier om tidligpensjonering

De fleste studiene av tidligavgang fra yrkeslivet har forklart avgangen med utgangspunkt i enten en utstøtingsmodell (push­faktorer) eller en attraksjons- eller insentivmodell (pull­faktorer).¹

Attraksjons- eller insentivmodeller er en samlebetegnelse på ulike økonomiske for­

klaringer på trygdeatferd, deriblant tidligpensjonering. I tråd med klassisk økonomisk teori ses pensjoneringsmønsteret i slike modeller som individuelle rasjonelle valg, hvor den enkelte arbeidstaker avveier fordeler og ulemper knyttet til arbeid og fritid. Her vil tilgjengelighet og ytelsesnivå for de ulike ordningene anses som avgjørende faktorer. Ut fra et slikt perspektiv blir det derfor viktig å studere faktorer som innvirker på verdset­

tingen av arbeid kontra fritid, som ytelsesnivået (inkludert subsidiering av framtidig pensjonsinnbetaling og skatt), tilgangen til ulike tidligpensjonsordninger, kriterier for uttak (opptjening, alder, arbeidstid m.v.) m.v.

Utstøtingsmodellen søker i motsetning til en attraksjons­ eller insentivmodell å relatere økningen i tidligavgang til dårlig arbeidsmiljø som bidrar til svekket helse eller skade hos arbeidstakerne, eller til strukturelle forhold på arbeidsmarkedet, som for eksempel strukturendringer, rasjonaliseringer, økte jobbkrav eller kvalifikasjons­

krav, som presser eldre og antatt mindre produktiv og kvalifisert arbeidskraft ut av arbeidsmarkedet. Utstøtingsmodellen oppfatter derfor tidligavgang fra yrkeslivet som en ufrivillig og tvungen situasjon for den enkelte arbeidstaker. Det kan skilles

1 Begrepene «pull», «push» og «jump» er hentet fra Gambetta (1987).

mellom økonomisk utstøting, som primært er knyttet til effektivitetskrav i arbeidslivet, helsemessig utstøting, som er opptatt av hvordan arbeidslivet bryter ned arbeidstakernes helse og arbeidsevne, og sosial utstøting, som relaterer seg til press fra ledelsen og/eller arbeidskamerater om tidlig pensjonering (Halvorsen 1994).

De to perspektivene suppleres i en del sammenhenger også med et tredje, som vektlegger privatsfærens betydning for tidligpensjoneringen, jump-faktorer. Disse omfatter forhold og begrunnelser knyttet til familie og fritid, som gjør det ekstra attraktivt å gå av tidlig. Herunder sorterer for eksempel ulike familieforpliktelser og den enkeltes fritids­ og familiepreferanser, som ønsket om å reise, være mer på hytta, få mer tid til hobbyer eller rett og slett mer tid til å være sammen med ektefelle, barn, barnebarn m.v.

De fleste studiene av tidligpensjonering baserer seg på enten attraksjonsmodellen eller utstøtingsmodellen. Flere har likevel funnet at forklaringer som kun hviler på ett av de nevnte perspektivene, er utilstrekkelige. I flere studier har en derfor forsøkt å kombinere modellene og/eller trekke inn flere forklaringsfaktorer på individnivå, som helserisiko og sykefravær, kjønn, inntekt og formue, familiesituasjon / sivil status, økonomisk klasse og økonomisk bakgrunn eller variabler som er relatert til utstøtings­

perspektivet, som opplevelse av stress i jobben, for høyt tempo eller dårlig arbeidsmiljø, opplevelse av å bli presset ut av jobben m.v. eller strukturelle variabler på bedrifts­ eller regionnivå, som ledighetsnivå i regionen, type næring m.v. (f.eks. Hagen og Kolberg 1991, Dahl og Midtsundstad 1994a, Solem og Mykletun 1996, Gould 1996, Lilja 1996,

Blekesaune og Øverbye 2001 og Midtsundstad 2002 og 2005a).

Snartland og Øverbye (2004) har i tillegg innført begrepene «stuck» og «stay»

for å betegne faktorer som får folk til å stå lenger i jobb enn de strengt tatt må og/ eller ønsker. «Stay»­faktorene representerer særlige attraktive forhold ved arbeidet og arbeidssituasjonen, som en særlig morsom og interessant jobb, inspirerende arbeids­

oppgaver, godt sosialt miljø o.l., mens «stuck»­faktorer er forhold som «tvinger» den enkelte til å fortsette i jobben selv om vedkommende både kan og helst vil gå av med pensjon. Solem (2006) betegner «stuck» som en form for strukturell tvang, «tvungen innstøting». Eksempler på dette er økonomiske forhold som gjør at en må jobbe lenger enn en egentlig vil, da pensjonsytelsen ikke vil være tilstrekkelig for å opprettholde ønskede levekår eller dekke økonomiske forpliktelser, eller et begrenset sosialt liv utenfor arbeidet som gjør at man foretrekker arbeid framfor «ensomhet». Faktorene er i store trekk de samme som forklarer tidligpensjonering, men med omvendt fortegn, da de primært tar sikte på å begrunne hvorfor enkelte velger å fortsette i arbeid.

2.2 Hva påvirker pensjoneringsbeslutningen?

Foreliggende forskning gir grunnlag for å si at tidligpensjonering er et resultat av både utstøtingsfaktorer (push), attraksjonsfaktorer (pull) og jump­faktorer, i tillegg til en rekke individuelle og familiære forhold. Den refererte forskningen omfatter primært tidligpensjonering på ulike frivillige ordninger som for eksempel AFP, men berører også uførepensjonsproblematikken.

2.3 Individuelle kjennetegn og familieforhold

Studier av tidligpensjonering i Norge og internasjonalt viser at individuelle kjenne­

tegn, som kjønn, alder, utdanningsnivå, inntekt, helse, sivil status, fritidspreferanser og familie forpliktelser påvirker pensjoneringsalderen (se f.eks. Larsen 2004, Bingley mfl. 2003, Christensen og Datta Gupta 2000, Pozzebon og Mitchell 1989, Burtless og Moffitt 1985 og Hurd og Boskins 1984, Pedersen 1997, Midtsundstad 2002 og 2005a, Phillipsson og Smith 2005).

Kjønn og utdanning

I de fleste land er det klare kjønnsforskjeller i tidligpensjoneringsatferden: Kvinner både ønsker å gå av og forlater arbeidslivet tidligere enn menn. I Norge er kjønnsforskjel­

lene mest markante når det gjelder uførepensjon, mens det for AFP­pensjoneringen er små eller ingen forskjeller (Midtsundstad 1999, 2001, 2002, 2005a og 2006b). At kvinner i større grad uførepensjoneres enn menn, skyldes blant annet at de har andre og trolig mer belastende yrker enn menn. I tillegg vil faktorer som påvirker tidligpen­

sjoneringsønskene, gjerne ha ulik betydning for menn og kvinner, noe som må antas å skyldes ulike preferanser for henholdsvis arbeid og fritid, ulik livssituasjon, ulike familieforpliktelser så vel som ulik arbeidsmarkedstilknytning. De begrensede forskjel­

lene i AFP­pensjonering mellom menn og kvinner kan i første rekke tilskrives seleksjon, da svært mange kvinner med helseplager alt synes å ha gått av med uførepensjon når de runder AFP­alderen (Midtsundstad 2006b, Hyggen 2007). Det er kun de friskeste kvinnene som er i jobb når de når den alderen hvor de kan velge å ta ut AFP. I tillegg påvirkes avgangsmønsteret for en del kvinner trolig av manglende rettighetsopptje­

ning. Mange av dagens eldre kvinner har stått langt færre år i arbeid enn eldre menn, da mange har vært hjemme mens barna var små. Når de først er i arbeid, ønsker mange derfor å jobbe så lenge som mulig.

Videre viser flere studier en klar positiv sammenheng mellom utdanningsnivå og tidligpensjonering. Utdanningsnivået ser ut til å ha større betydning for kvinners enn

menns tidligpensjoneringsatferd (Larsen 2004, Midtsundstad 2002 og 2005b). Dette gjelder både uttak av frivillig førtidspensjon (f.eks. AFP) og uførepensjon. Sammen­

hengen kan trolig relateres til helseforskjeller mellom utdanningsgruppene (Elstad 1995), men også til ulike yrker og yrkesbelastninger. Høyt utdannede har også større kontroll over egen arbeidssituasjon, noe forskningen har vist er vesentlig for «å holde ut» i jobben (Mykletun og Solem 2006). Høyt utdannede har også ofte mindre fysisk krevende jobber og dermed mindre sannsynlighet for å pådra seg arbeidsrelaterte helse­

problemer. I tillegg kommer de oftere fra bedrestilte hjem, har bedre økonomi og en sunnere livsstil enn dem med lavere utdanning – alt forhold som fremmer en god helse og lengre liv (Midtsundstad og Dahl 2000). Et lettere fysisk arbeid gjør det dessuten enklere å fortsette i arbeidet på tross av eventuelle helseproblemer. Høyt utdannede har også ofte høyere inntekt og formue, noe som bidrar til at økonomiske insitamenter påvirker dem i samme grad som de lavt utdannede med lav inntekt.

Inntekt og formue

Tidligpensjoneringsalderen øker også med arbeidsmarkedsinntektene, samlet inntekt og formue (Hernæs mfl. 2002, Larsen 2004). Lavinntektsgrupper har en lavere forventet pensjoneringsalder enn høyinntektsgruppene. Enkelte studier viser også at inntekt og grad av velstand har en positiv effekt på menns pensjoneringsalder, men en signifikant negativ effekt på kvinners pensjonering (Larsen 2004). Dette kan skyldes at menn og kvinner har ulike preferanser for henholdsvis arbeid og fritid. I tillegg er det trolig slik at eldre menns inntekt i de fleste tilfeller utgjør husholdets hovedinntektskilde.

Husholdets samlede økonomi, også når det gjelder å vurdere om en har råd til å gå, vil derfor i større grad påvirkes av mennenes enn av kvinnenes inntektsnivå. For en del gifte kvinner er derfor kanskje ektefellen/samboerens inntektsnivå like relevant for å forstå tidligpensjoneringsbeslutningen som egen inntekt.

Ser vi på arbeidstakernes egne begrunnelser for henholdsvis AFP­avgang og for­

lengelse av yrkeskarrieren ut over 62 år i Norge, er det en tredjedel av arbeidstakerne i privat sektor og rundt 40 prosent i staten som begrunner tidligavgangen med at de ikke lenger trengte inntektene fra arbeidet (Midtsundstad 2002 og 2005b). De synes med andre ord å mene at den inntekten pensjonen ga, var tilfredsstillende. Motsatt var det over 50 prosent av privatansatte og 60 prosent av statsansatte som jobbet etter fylte 62 år, som mente at de ikke hadde råd til å gå av med pensjon tidlig. Dette gjaldt flere kvinner enn menn, og i større grad arbeidere og lavere funksjonærer enn akademikere og ledere (ibid.). Da en del av arbeidstakerne i disse gruppene samtidig rapporterte om helseproblemer og belastende arbeid, kan det synes som at enkelte innenfor disse gruppene velger å fortsette på tross av dårlig helse og slitsomt arbeid – det vil si at de føler seg «stucked» i arbeidet på grunn av dårligere råd.

Helse og slitenhet

Enkelte studier har også undersøkt hvordan helserisiko og sykefravær virker inn på avgangssannsynligheten. Helse har naturlig nok stor betydning for uførepensjoneringen, men har også en viss innvirkning på pensjoneringen med såkalte frivillige førtidspen­

sjonsordninger som AFP. Midtsundstad (2002) finner i sin studie av AFP­pensjonering i privat sektor at de som opplever å være slitne og/eller ha helseplager som går ut over arbeidsevnen, har større sannsynlighet for å velge tidlig AFP­avgang enn de som ikke har slike problemer. Når den enkelte selv bes om å oppgi begrunnelse for tidlig AFP­

pensjonering, framstår også helsesituasjonen som en av de viktigste faktorene for å forklare valget, og da primært for arbeidere (Midtsundstad 2002 og 2005b). Svært mange av dem som blir i jobben, vektlegger motsatt nettopp sin gode helse. En studie som er gjennomført i Danmark, dokumenterer det samme (Larsen 2004).²

Selv om helse og redusert arbeidsevne er en viktig årsak til tidligpensjonering, er det ikke alltid klart om dette kan relateres til arbeidsforholdene og arbeidsmiljøet. En stor andel av arbeidstakere som begrunner sin avgang ut fra helseproblemer eller slitenhet, legger imidlertid stor vekt på at de psykiske og fysiske arbeidsbelastningene også var utslagsgivende for avgangsbeslutningen (Midtsundstad 2002, 2005b). Dette var gjerne arbeidstakere med svært lange yrkeskarrierer (ibid.)³. Annen forskning bekrefter også sammenhengen mellom arbeidsforhold og helse (bl.a. Elstad 2003, Hilt mfl. 2003).⁴ Å ha eller oppleve å ha store arbeidsbelastninger kan også, uavhengig av helsetilstand,

fremme ønske om tidlig avgang ut fra et ønske om å forebygge ytterligere helseslitasje.

I kvalitative studier av pensjoneringsprosessen er det kommet fram at enkelte ønsker å slutte «i tide», slik at de har helse til å nyte alderdommen og pensjonisttilværelsen (for eksempel Fossedal 2006).

2 Larsen (2004) dokumenterer også at selvrapportert helse, selv om det er omdiskutert, synes å være et anvendbart mål på faktisk helsesituasjon. Studier viser også at selvrapportert helse har en klar sammenheng med for eksempel forventet levealder. Det vil si at de som selv vurderer å ha dårlig helse, også dør tidligere enn de som rapporterer at helsa er god.

3 Fram til slutten av 1950­årene var det i Norge bare obligatorisk med syvårig skolegang – det vil si at de fleste var ferdige med skolegangen som 14­åringer.

4 Undersøkelsen av Hilt mfl. (2003) fra en kystkommune i Nord­Trøndelag viste at 40 prosent av de sykdommene/helseplagene kvinnelige arbeidstakere oppsøkte lege for, ble antatt å ha sikker (9 prosent) sammenheng med arbeidet eller mulig (30 prosent) sammenheng med arbeidet. Blant menn gjaldt det over halvparten, hvorav 24 prosent mente det var en sikker sammenheng, mens 30 prosent mente det var en mulig sammenheng med arbeidet. Ensidig gjentakende arbeid og tungt arbeid var de arbeidsmiljø­

påvirkningene som oftest ble angitt som årsak til aktuell sykdom/plage. Unntaket var undervisning, der psykososiale faktorer ble hyppigst nevnt.

Ønske om mer fri

For arbeidstakere i privat sektor i Norge øker tilgangen til formues­/fritidsgoder, som bil, båt, hytte og annen fritidseiendom, sannsynligheten for en tidlig avgang med AFP (Midtsundstad 2002a). Uavhengig av inntektssituasjonen i øyeblikket kan det derfor synes som om de som sitter materielt godt i det og har / har hatt mulighet til å trygge sin alderdom økonomisk, i større grad ser seg råd til å gå av tidlig. Det å ha disse fritidsgodene kan imidlertid også være uttrykk for den enkeltes fritidspreferanser.

Tidligpensjoneringen kan ut fra et slikt perspektiv oppfattes som et ønske om å få mer tid til å være på hytta, bruke båten og så videre.

I en studie av et representativt utvalg uførepensjonister og avtalepensjonister i 2000 (Blekesaune og Øverby 2001)⁵ oppgir uførepensjonistene først og fremst dårlig helse som årsak til egen avgang, dernest at de ikke lenger klarer jobben (tilfredsstiller jobbkravene) og/eller at arbeidet blir for anstrengende. Avtalepensjonistene legger på den annen side mest vekt på sine fritids­ og familiepreferanser: mer tid til familie og venner, mer fritid tid til reiser og hobbyer. Rapportens hovedkonklusjon er dermed at attraksjonsfaktorene (pull) har større betydning for avtalepensjonistene enn for uførepensjonistene. En lignende forskjell fant Dahl og Midtsundstad (1994) i sin analyse av tidligpensjoneringen tidlig i 1990­årene. Til den sterke fokuseringen på fritid blant avtalepensjonistene som Blekesaune og Øverbyes studie (2001) viser, kan det innvendes at andre studier viser at svært mange av de AFP­pensjonistene som leg­

ger vekt på ønsket om mer fritid, samtidig understreker at helseproblemer, redusert arbeidsevne og store arbeidsbelastninger er svært viktig for avgangen (se Midtsundstad 2002 og 2005b). Ønsket om mer fritid kan derfor for mange like mye tolkes som et behov for å ta det med ro og hvile fordi man er sliten og/eller har et behov for å slippe fra et belastende arbeid, som et genuint ønske om mer fritid og fri i seg selv (ibid.).

For det andre kan undersøkelser som baserer seg på intervju med tidligpensjonistene alene, lett overvurdere betydningen av arbeidstakernes ønske om og behov for mer fritid, på bekostning av trekk ved jobben og jobbsituasjonen.⁶ Når AFP­pensjonistene sammenlignes med uførepensjonistene, som i ovennevnte studie, kan en også raskt ende opp med å undervurdere de helserelaterte årsakene til for eksempel AFP­avgang, da disse åpenbart er en langt viktigere årsak bak uførepensjoneringen.

5 Svarprosenten var henholdsvis 40,3 prosent blant uførepensjonistene og 63,4 prosent blant avtalepen­

sjonistene. Uførepensjonister med svært dårlig helse og svake generelle ressurser er underrepresentert i utvalget.

6 Fafos undersøkelse kan tyde på at de faktorene som anses som viktige for folks overveielse mellom det å gå av kontra å fortsette, i stor grad farges av det faktiske valget (Midtsundstad 2002a). Svarene vi fikk, antyder at de som fortsetter i jobb, har en tendens til å overvurdere de positive trekkene ved arbeidet og motsatt undervurdere de positive trekkene ved fritida, mens de som valgte å gå av, har en tendens til å overvurdere det positive ved pensjonisttilværelsen på bekostning av arbeidet og arbeidssituasjonen. Derfor:

Som man roper i skogen, får man svar.

Fosslands (2006) dybdeintervju med 20 pensjonister bekrefter denne tvetydigheten.

Hennes konklusjon var at de fleste startet med å fortelle om positive sider ved det å pensjonere seg for så å tegne et mer nyansert bilde, hvor de kom inn på helse og arbeidsmiljø og andre mer negative årsaker til pensjonsbeslutningen. For de aller fleste framstod med andre ord pensjoneringsprosessen som kompleks, sammensatt og tvetydig, der både positive og negative sider ved tidligere arbeidssituasjon fikk betydning.

Familiesituasjon og familieforpliktelser

Familiesituasjonen og familieforpliktelser, og særlig ektefelles yrkes­ og pensjonerings­

status, påvirker pensjoneringsmønsteret. Single, spesielt kvinner, har en høyere forventet pensjoneringsalder enn gifte og samboende (Larsen 2004, Midtsundstad 2002). En forklaring er at enslige kvinner er selvforsørgende og må jobbe. Det er også mulig at single kvinner i utgangspunkter har og har hatt en sterkere preferanse for arbeid enn familie enn gifte og samboende kvinner. Mange kvinner går også av tidlig for å tilpasse avgangen til ektefellen/samboerens pensjonering, mens menn heller utsetter avgangen, fordi kona/samboeren ennå ikke har rett til å gå av (f.eks. Blekesaune og Øverbye 2001 og Midtsundstad 2002).

Familieforpliktelser i form av omsorgsansvar/pleietrengende i nær familie har vist seg å ha begrenset betydning for tidligpensjoneringen (Midtsundstad 2002, 2005b og 2009a, Gautun 2008). Blant ansatte i privat sektor som valgte å gå av med AFP som 62­åringer, var det bare snaut 3 prosent som tilla det å ha en ektefelle/samboer eller annen i nær familie som var syk eller pleietrengende, stor betydning for egen AFP­avgang. Tilsva­

rende tall for statsansatte var snaut 5 prosent (Midtsundstad 2002, 2005b og 2009a).

Samlet var dette en av de faktorene som ble minst vektlagt av AFP­pensjonistene når de selv begrunnet sin tidligpensjonering. En svært liten andel eldre oppga også å ha ektefelle/samboer eller annen i nær familie som faktisk var syk eller pleietrengende når de selv var i begynnelsen av 60­årene. På den annen side var det nesten alltid slik at de som hadde en slik omsorgsbyrde, valgte å gå av tidlig (ibid.). Lignende er funnet i studier fra andre land (se delrapport 2). Som delrapport 2 viser, kan omsorgsoppgaver som kommer sent i yrkesløpet, likevel påvirke arbeidssituasjonen på andre måter, for eksempel gjennom uregelmessig tilstedeværelse på jobb, økt sykefravær og reduserte karrieremuligheter (Gautun 2008).

2.4 Pensjonssystemet

Utformingen av pensjonssystemet, ytelsesnivå, aldersgrenser og avgangskriterier, påvir­

ker også tidligpensjoneringsatferden. De finansielle insitamentene til å pensjonere seg

tidlig er sterkest for lavinntektsgruppene, som har de høyeste kompensasjonsratene⁷, og svakest for høyinntektsgruppene, som har de laveste kompensasjonsratene. Dette er sammenhenger som både den nasjonale og internasjonale forskningen på feltet rap­

porterer (Hernæs, Røed og Strøm mfl. 2002, Gruber og Wise 1999 og 2004). Hernæs og medforfattere (2002) som oppsummerer den økonomiske litteraturen på området, konkluderer med at økonomiske insentiver er svært viktige for valg av pensjonerings­

tidspunkt. De skriver også: «En betydelig andel av arbeidstakerne velger å gå av ved første og beste anledning, dvs. så fort en eller annen pensjonsytelse blir tilgjengelig.»

Forskerne mener at disse må møtes med aktuariske insentiver⁸ hvis de skal velge fortsatt yrkesdeltakelse. Ut fra både norsk og utenlandsk empiri forventer de også at den nedre aldersgrensen i AFP­ordningen etter hvert vil sette standarden for hva som oppfattes som den alminnelige pensjonsalderen i Norge. Slik de ser det, blir det derfor vanskelig å få den reelle pensjoneringsalderen høyere enn 62 år (som er aldersgrensen for uttak av frivillig førtidspensjon (AFP) for 80 prosent av arbeidstakerne i dag) (Midtsundstad 2004). Synet får støtte fra Halvorsen mfl. (2002), som i sin kvalitative studie av fire arbeidsplasser i kommunesektoren konkluderer med at nedre aldersgrense i pensjons­

ordningene har betydning for tidligpensjoneringen.

Analyser av registerdata fra KLP viser på den annen side at under 20 prosent av de ansatte i for eksempel kommunesektoren og helseforetakene som var yrkesaktive som 61­åringer, faktisk valgte å ta ut AFP det året de fylte 62 år (Midtsundstad 2006a, Hyggen 2007). Data fra NAV gjengitt i AFP­utvalgets rapport for privatsektor (2008) viser dessuten at kun rundt en av tre av arbeidstakere som kan velge å gå av når de runder 62 år, faktisk gjør det. Selv ti år etter innføringen av aldersgrensen på 62 år er det med andre ord ikke slik at flertallet velger å gå av som 62­åringer. Midtsundstads (2002) studie av AFP­pensjonering i privat sektor fra 2002 viser i tillegg at reduksjo­

nene i aldersgrensen i AFP fra 64 til 62 år i 1996/97⁹ heller bidro til en spredning av avgangsalder enn til å flytte avgangsalderen til 62 år for flertallet av arbeidstakerne.

Til den sterke vektleggingen av økonomiske insentiver kan det også hevdes at de studiene det refereres til, blant annet i Hernæs og medforfattere (2002) sin littera­

turgjennomgang, i svært liten grad har evnet å trekke inn i analysene andre relevante forhold enn nettopp de økonomiske. De har derfor i svært liten grad kunnet se de

7 Høye kompensasjonsrater vil si at pensjonsytelsen utgjør en høy andel av tidligere lønn, mens lav kom­

pensasjonsrate innebærer at pensjonen utgjør en lav andel av tidligere lønn. Folketrygden er for eksempel utformet slik, mens de ytelsesbaserte tjenestepensjonsordningene derimot gir alle samme kompensasjons­

nivå uavhengig av inntektsnivå – for eksempel 66 prosent av tidligere lønn for offentlig ansatte.

8 Svært forenklet vil aktuariske insentiver innebære at pensjonsytelsene avkortes i forhold til full pensjon hvis arbeidstakerne går av før den alminnelige pensjonsalderen, og motsatt øke hvis de står lenger i jobb.

9 Aldersgrensen ble redusert til 63 år med virkning fra 1.10.1997 og til 62 år fra 1.3.1998.

økonomiske forholdenes betydning i relasjon til betydningen av for eksempel trekk ved arbeidsmiljøet, personalpolitikken og andre arbeidsvilkår.

Spør en de eldre selv, svarer også mange at de ikke lar seg påvirke av eventuelle økonomiske insentiver for å stå lenger i jobb (Pedersen 1997, Gramboe og Myklebø 2008). Dette er imidlertid svar på hypotetiske spørsmål og må derfor tolkes med forsiktighet, da de ikke sier noe om hva de faktisk kommer til å gjøre. Hernæs og med­

forfattere (1999) finner på sin side at pensjoneringen riktignok reduseres ved bruk av ulike fratrekks­ og bonusordninger, men at det må store fratrekk eller bonuser til for å få utsatt pensjoneringsbeslutningen med for eksempel ett år. Andre studier (for eksempel Krueger og Pischke 1992) antyder også at mindre justeringer i de ytelsene man mottar ved tilbaketrekning, har begrenset eller ingen betydning for når seniorene som helhet trekker seg tilbake.

I tillegg til tilgjengeligheten og ytelsesnivået i ulike tidligpensjonsordninger vi­

ser det seg at ekstraytelser som tilbys av arbeidsgiver, har en viss insentivvirkning:

Arbeids takere som tilbys gavepensjoner i tillegg til AFP, har for eksempel en høyere sannsynlighet for å gå av tidlig med AFP enn de som ikke får slike ytelser, når det sam­

tidig kontrolleres for en hel rekke andre faktorer (Midtsundstad 2002). Det samme gjelder for dem som sikres fortsatt pensjonsopptjening i tjenestepensjonsordningen når de går av med AFP (ibid.). På den annen side kommer tilbud om slike ekstraytelser gjerne i forbindelse med omorganiseringer og nedbemanninger hvor mange vil føle seg «tvunget» til å velge AFP allerede som 62­åringer. Den statistiske sammenhengen mellom slike ekstraytelser og sannsynligheten for å gå av med AFP kan derfor være spuriøs, da det er stor sannsynlighet for at forekomsten av begge påvirkes av pågående omstillings­ og nedbemanningsprosesser.

2.5 Arbeidsrelaterte forhold

En rekke studier viser at jobbrelaterte faktorer påvirker tidligpensjonsbeslutningen. I første rekke er innvirker det på sannsynligheten for å bli uførepensjonert, men også på sannsynligheten for å gå av på ulike førtidspensjonsordninger.

Yrke og yrkeskarrierens lengde

Avgangsmønsteret varierer i betydelig grad mellom ulike yrkes- og stillingskategorier: Det er langt større sannsynlighet for at arbeidere går av så snart de har rett til det, enn for eksempel akademikere og ledere. Denne sammenhengen gjelder både for uførepen­

sjonering og AFP­pensjonering. Hagen og Kolberg (1991) konkluderte allerede i 1991 med at ufaglærte arbeidere, i tillegg til kvinner og lavt utdannede, har en høyere

tidligpensjoneringsrate enn andre. Deres funn bekreftes av en hel rekke nyere studier, som viser at arbeidstakere i arbeideryrker, som har lange yrkeskarrierer, lav utdanning og helseplager, har større sannsynlighet for å gå av med AFP så vel som uførepensjon (Pedersen 1997 og Midtsundstad 2002, 2005a og 2005b, Hauge og Årethun 2008).

Avgangsmønsteret generelt er da også svært ulikt hos ulike yrkesgrupper både innen offentlig og privat sektor i Norge (se for eksempel Midtsundstad 1999, 2001, 2002, 2005a og 2005b og 2006a).

Forklaringene vil dels være de samme som for de observerte forskjellene mellom personer med ulikt utdanningsnivå. Samtidig er det slik at lange yrkeskarrierer, som først og fremst kjennetegner mannlige ansatte i ulike arbeideryrker, i seg selv bidrar til å fremme en tidligere avgang (se bl.a. Pedersen 1997, Midtsundstad 2002 og 2005b, Hauge og Årethun 2008). Dagens eldre arbeidere, som gjerne startet sin yrkeskar­

riere i 14–15­årsalderen, og som i tillegg gjerne har hatt en fysisk svært krevende jobb, ønsker oftere enn andre å pensjonere seg tidlig. Flere studier viser derfor at den planlagte så vel som den faktiske pensjoneringsalderen for arbeidere er lavere enn for andre arbeidstakergrupper.

Arbeidsforhold

Hurd og McGarry (1993) som har studert tidligpensjonering i USA, fant at store fysiske så vel som mentale jobbkrav framskynder tidligpensjoneringen, om enn ikke på langt nær så mye som for eksempel pensjoneringskulturen (sosial utstøting), det vil si hva arbeidstakerne anser er den vanlige avgangsalderen i deres yrke på arbeidsplassen. Det samme finner Larsen (2004) for danske arbeidstakere. I analyser av AFP­pensjonering i privat sektor i Norge (Midtsundstad 2002) fant man også at mange begrunnet sin tidlige AFP­avgang med at det var vanlig på deres arbeidsplass å gå av tidlig – det vil si at det var en viss forventning fra omgivelsene om at en skulle gå av som 62­åringer.

Nærmere 30 prosent av dem som valgte AFP fra fylte 62 år i privat sektor, la selv vekt på dette, hvorav snaue 13 prosentpoeng tilla det svært stor betydning. Videre syntes det å være viktigere for menn enn for kvinner, og langt viktigere for ansatte i arbeideryrker enn for ansatte i akademiker­/høgskoleyrker og for lavere funksjonærer (Midtsund­

stad 2002). Det er nærliggende å relatere kjønnsforskjellen til ulikheter i type yrke og type arbeidsplass. Menn i privat sektor er enten akademikere/ledere eller arbeidere/

operatører, fagarbeidere og sjåfører, mens kvinnene i hovedsak er kontoransatte, job­

ber i ufaglærte stillinger eller i et serviceyrke. I tillegg jobber menn oftere på større arbeidsplasser med flere ansatte, noe som trolig i seg selv gjør en særegen avgangskultur mer synlig. Kvinner har på den annen side oftere deltidsstillinger og dermed ikke den samme tilknytningen til arbeidsplassen og kollegene som menn. De kan derfor være mindre utsatt for og, kanskje derfor også, mindre mottakelige for press og/eller påvirk­

ning fra kolleger og arbeidsgivere.

I en svensk studie (referert i Stattin 2005) framkommer det også at arbeidet og arbeidslivets kvalitet har innvirkning på ønsket pensjoneringstidspunkt. Blant de få som kunne tenke seg å arbeide lenger enn til 65 år (som er den offisielle pensjonsalderen for svenske arbeidstakere), har de fleste et positivt bilde av eget arbeid. Nesten ni av ti av dem som vil arbeide så lenge begrunnet det med at «arbeidet gir livet mening og innhold», og åtte av ti oppga at de «liker sitt arbeidet og ønsker å utføre det så lenge som mulig». I tillegg fant man, som i andre studier, at dårlig fysisk og/eller psykisk arbeidsmiljø senker den ønskede pensjonsalderen, i likhet med helseproblemer.

En dansk studie bekrefter også betydningen av arbeidssituasjonen (Larsen 2004).

Også her er det grad av tilfredshet med henholdsvis arbeidssituasjonen og arbeidstid, hva som betraktes som den normale pensjonsalderen på arbeidsplassen, og vanskelig­

heter med å tilfredsstille jobbkravene som synes å være utslagsgivende. De jobbkravene som måles, er krav om kompetanseutvikling, bruk av teknologi og tilpasning til nye arbeidsoppgaver, hvorav krav om tilpasning til ny teknologi synes å være hovedpro­

blemet. I hvilken grad disse forholdene innvirker på tidligpensjoneringsønskene, på­

virkes også av kjønn (samspillseffekt), da de har sterkere effekt på kvinners ønske om tidligpensjonering enn på menns.

Midtsundstads studier (2002 og 2005a og 2005b) understreker også betydningen av jobbmotivasjon for viljen til å fortsette i arbeid. Interessant nok synes dette å være en langt viktigere begrunnelse for statsansatte enn privatansatte. Mens nærmere 90 prosent av de ansatte i staten, som hadde valgt å fortsette i jobb etter fylte 62 år, la sterk vekt på at jobben fremdeles var interessant og givende, gjaldt det samme litt under 70 prosent av de privat ansatte med rett til AFP. Analyser av AFP­pensjonering blant statsansatte viste også at fravær av aldersdiskriminering, opplevelse av å kunne tilfreds- stille jobbkravene og det å ha et utfordrende arbeid bidro til å fremme en senere avgang, når det samtidig ble kontrollert for en hel rekke andre forhold (Midtsundstad 2005a).¹⁰ Funnene samsvarer godt med tidligere studier og er i tråd med utstøtingsmodellens vektlegging av arbeidssituasjon og arbeidsmiljø, hvor blant annet autonomi og kontroll i arbeidssituasjon, variasjon i arbeidet, grad av utfordringer i arbeidet og relasjon til nærmeste leder har vist seg å ha stor betydning for om en makter og ønsker å fortsette i jobb (se for eksempel Mykletun og Solem 1996, Henkens 1998, Huuhtanen og Piispa 1999, Holte mfl. 2000, Mykletun mfl. 2000 og Blekesaune og Øverbye 2001).

Videre fant Midtsundstad (2002, 2005b) at endrede jobbkrav knyttet til for eksempel kompetanseoppgradering og innføring av ny teknologi, som i Danmark (Larsen 2004), framstod som en vesentlig faktor bak statsansatte og privat ansattes valg av AFP­pensjon som 62­åringer. I alle fall var det drøyt en tredjedel av dem som hadde gått av som

10 Disse faktorene var ikke inne i analysene av AFP­pensjoneringen i privat sektor (Midtsundstad 2002).

Analysene er derfor ikke helt sammenlignbare.

62­åringer i staten, som tilla disse forholdene stor betydning for pensjonsbeslutningen, og en fjerdedel av dem i privat sektor som gikk av like tidlig.

Helseplager og det å være sliten øker som nevnt sannsynligheten for en tidlig av­

gang, både fordi det kan bety redusert arbeidsevne og/eller fordi det kan gi mindre motstandsdyktighet mot ulike arbeidsbelastninger. Grad av opplevde arbeidsbelastnin- ger kan også være en indikator på behov for tilrettelegging. Dette vil gjelde for både psykiske og fysiske arbeidsbelastninger. Tidligere analyser har likevel vist at arbeids­

takerne selv ikke nødvendigvis foretar denne koblingen, det gjelder både dem som velger å stå i jobb ut over 62 år, og dem som har gått av ved første anledning. Dette betyr likevel ikke at slike tiltak ikke vil ha noen innvirkning på tidligavgangen, da man i Midtsundstads studier (2002, 2005b) ikke visste om de som svarte selv hadde fått tilbud om slik tilrettelegging. At det ikke nødvendigvis er noe én­til­én­forhold mel­

lom helse og tilrettelegging, bekreftes imidlertid i Agderforsknings kvalitative studie blant kommunalt ansatte (Halvorsen mfl. 2002), hvor relativt få uttrykker ønske om en mer fleksibel pensjonsalder tilpasset sin reelle helsetilstand. Det kan dermed se ut som tiltak i yrkeslivets sluttfase, for eksempel rett før fylte 62 år, kan ha mindre å si enn tidligere antatt. Langt færre enn de som oppgir helseplager og arbeidsbelastninger som viktig begrunnelse for å gå av tidlig, sier at manglende muligheter for tilpasset arbeidstempo, arbeidsoppgaver og arbeidstid ville ha fått dem til å stå lenger i jobb.

Dette indikerer at arbeidsmiljøtiltak som bidrar til færre arbeidsbelastninger over det samlede yrkesløpet, kan være langt viktigere enn tilbud om tilrettelegging i sluttfasen (jf. Midtsundstad 2002 og 2005b).

Halvorsen og medforfattere (2002) konkluderer ut fra sitt kvalitative materiale at utviklingen i arbeidslivet de senere årene i seg selv også kan ha bidratt til utstøting. I alle de fire yrkesgruppene som intervjues (sykepleiere, hjelpepleiere, lærere og førskole­

lærere), rapporteres det om at arbeidet er anstrengende, og at dette har tiltatt i de senere årene. I tillegg til fysisk slitasje og skader mener forskerne å finne at også psykisk slitasje (utbrenthet) er en viktig forklaring på tidlig pensjonering og redusert yrkesaktivitet (f.eks. deltid). Det framheves i tillegg at høyt tempo og mye stress preger helsesektoren.

Sentrale faktorer arbeidstakerne i skolen vektlegger, er mange og høye krav til de ansatte, sammen med omstilling og reformer.

Holdninger og aldersdiskriminering

Aldersdiskriminering defineres som negativ forskjellsbehandling som følge av stereoty­

pe negative oppfatninger om eldre og av negative følelser overfor eldre (Solem 2008).

I en studie av kommuneansattes holdninger til alder, arbeid og pensjon konkluderer Mykletun og medforfattere (2000)¹¹ med at alder og kjønn har liten innvirkning på pen­

11 En spørreundersøkelse blant et representativt utvalg av kommunalt ansatte (2300) i 21 kommuner i

2000, hvorav kun 40,2 prosent svarte på skjemaet

sjoneringsønskene, mens helsetilstand, tilrettelegging av arbeidsforhold og holdninger derimot ble tillagt stor betydning. Forskerne legger vekt på at helse og forventninger til egen restarbeidsevne i første rekke har sammenheng med intensjoner og tanker om egen yrkesavgang, men at det også kan tilskrives holdninger hos arbeidstakere (kol- leger) og arbeidsgivere. Videre tydet resultatene på at muligheten for faglig utvikling, opplæring, oppmuntring og anerkjennelse er faktorer som synes å stimulere til fortsatt arbeid. Begrensningen ved denne studien fra kommunesektoren er, som forskerne selv understreker, at de utelukkende fokuserer på holdninger, mens det faktiske interven­

sjonspotensialet, som de skriver, bare kan avgjøres gjennom studier av tiltak over tid og en sammenligning mellom virksomheter med og uten tiltak (dvs. ved å gjennomfører kontrollerte forsøk) (ibid.).

Holdninger til seniorer i arbeidslivet kan også påvirke arbeidsgivers, kollegers og den enkelte seniors egen håndtering av pågående omstillingsprosesser. Negative holdninger og myter kan påvirke pensjoneringsatferden direkte, i form av såkalt naturlig avgang eller som forventninger om at de eldre bør gå først, da de likevel snart skal pensjonere seg. Dette kan føre til at den enkelte arbeidstaker kan føle seg «presset» til å gå av tidligere enn vedkommende egentlig vil, for eksempel med AFP (se Midtsundstad 2002 og 2005b). Andre undersøkelser indikerer også at eldre arbeids takere oftere enn yngre presses over på sykelønn, som første etappe mot varig uførepensjonering (Hilsen mfl.

2006). Lederes og kollegers holdnin ger kan i denne sammenhengen ha stor betydning for den endelige tidligpensjonsbeslutningen, men også den enkeltes følelse av å mestre (eller ikke mestre) arbeidet og de endrede jobbkravene (se over).

Konjunkturer og ledighet

Arbeidsmarkedsrelaterte faktorer, som for eksempel ledighetserfaring, synes også å redusere så vel planlagt som faktisk tidligpensjoneringsalder (se for eksempel Danø mfl. 1998, Pedersen 1998, Pedersen og Smith 1995 og 1996). En fortolkning av dette kan, som Larsen (2004) poengterer, være den såkalte «discourage worker effect»:

Hvis du ikke tror at du kan få noen jobb, kan du like godt pensjonere deg. Samtidig viser forskning, i tråd med utstøtingsteoriens hypoteser, at mange bedrifter betrakter ulike tidligpensjonsordninger og ­ytelser som virkemidler ved nedbemanning, og også bevisst benytter dem i slike sammenhenger (jf. Dahl 1999, Thøgersen mfl. 1998, Trygstad mfl. 2006?). I tillegg til at virksomhetene aktivt påvirker avgangsmønsteret

gjennom bruk (eller manglende bruk) av ulike seniorpolitiske virkemidler, etablerer de også bedriftsvise førtidspensjonsordninger og ulike former for tilrettelegging eller oppfordring til uførepensjonering, gjennom for eksempel bruk av gavepensjon og til­

bud om fortsatt premieinnbetaling til tjenestepensjonsordningen, for dem som på det tidspunktet hadde slike ordninger (Midtsundstad 2002). Forklaringene til økningen i tidligavgang søkes i flere av disse studiene i de strukturelle forholdene på arbeidsmarkedet