Tidsskrift fra CICERO Senter for klimaforskning • Nr 6 desember 2004 • Årgang 13 • www.cicero.uio.no
NORKLIMA
Temanummer:
Et varmere Arktis
Side 28 Side 36
ACIA - en oversikt Hovedfunn
Annet mønster i Arktis Sårbarhet i
Barentshavet Et urfolksperspektiv Isbjørnen truet Lite klimaskade på bygninger
Miljøgifter i Arktis Fiskeressurser Fiskeri og oppdrett Arktisk samarbeid Kommentar:
Europa og Bush SAMSTEMT:
Norge på jumboplass
Side 4 Side 6
Side 9
Side10
Side 16
Side 20 Side 14
Side 18
Side 22
Side 24 Side 23
Side 26 Side 12
Dette nummeret av Cicerone er viet ACIA-rapporten (Arctic Climate Impact Assessment) som ble offentliggjort i november. Vi presenterer hovedfunn og peker på konsekvenser for mennesker, dyr, fisk og infrastruktur når Arktis varmes opp og isen smelter.
– Det som er forskjellig i Arktis i forhold til resten av kloden er at klimaendringer faktisk skjer akkurat nå, og de skjer i en størrelsesorden som vi ikke har sett i menneskets tid. Endringene skjer to til tre ganger raskere enn i resten av verden, sier Robert Corell, som har ledet den fireårige utredningen om klimaet i Arktis.
Framtidige klimaendringer i Arktis
Ifølge forskningsrapporten ”Arctic Climate Impact Assessment” (ACIA) kan vi vente oss dobbelt så stor temperaturøkning og større nedbørøkning nord for 60 oN i forhold til resten av verden. Store naturlige klimavariasjoner og store variasjoner mellom klimamodellene gir imidlertid stor usikkerhet.
Temperaturen på Svalbard dei siste hundre år
Mykje er gjort for å samordne ulike mælin- gar av temperatur på Svalbard. Trendar sidan 1911 viser statistisk sikker oppvarming, men ikkje for alle årstider. Mykje av variasjonane kan ha naturlege årsaker.
Foto: Minden/SCANPIX
Samtlige utgaver av Cicerone siden 1995 finnes på:
www.cicero.uio.no/cicerone
Redaksjon:Tove Kolset (Ansv. red.) Pål Prestrud Petter Haugneland Kristin Rypdal Knut H. Alfsen Jorunn Gran
Ønsker du å abonnere gratis på Cicerone?
e-post: [email protected] Tlf:
22 85 87 50Telefaks:
22 85 87 51Cicerone 6/04
Leserinnlegg
Korte innlegg til Cicerone sendes med e-post til
[email protected].
Skriv helst ikke over 2000 tegn (inkludert mellomrom).
Redaksjonen vil prioritere korte innlegg, men kan selvsagt ikke garantere spalteplass.
Synspunkt
Innhold
Synspunkt... 3
ACIA – en oversikt... 4
Arctic Climate Impact Assessment - Hovedfunn... 6
- Et annet mønster i Arktis enn på resten av kloden... 9
Sårbarhet i Barentshavet: sammenfallende stressfaktorer...10
Et urfolkspeerspektiv...12
Sjøpattedyr på Svalbard...14
Lite klimaskade på bygninger...16
Klimaendringer flytter miljøgifter...18
Isbjørnen – truet fra flere kanter...19
Våre framtidige fiskeressurser...20
Klimaendringer og fiskeriene...22
- Det arktiske samarbeidet fortsetter...23
Kommentar: Europa og Bush: Tre bud for et bedre klima...24
SAMSTEMT
Norge på jumboplass i bruk av fjernvarme...26Teknologi eller samfunnsforskning? Ja takk, begge deler...27
NORKLIMA
RegClim: Framtidige klimaendringer i Arktis...28ProClim: Nye vinddata forbetrar havmodellar...31
RegClim: Store naturlige klimavariasjoner gir usikkerhet i Arktis...34
NORPAST: Temperaturen på Svalbard dei siste hundre år...36
RegClim: Variasjoner i vekst- og fyringsforhold i nordisk Arktis ...38
Temperaturøkning i Arktis
Temperaturer har økt jevnt over det meste av Arktis de siste tiårene, de fleste steder øker temperaturene spesielt i vinterhalvåret. Men temperaturendringene varierer. Mens enkelte områder faktisk har opplevd lavere tempera- turer, har temperaturøkningen i Alaska og Canada vært omkring 3-4 °C i løpet av de siste 50 årene.
ACIA-utredningen konkluderer med en gjennomsnittlig oppvarming i Arktis på 1-2 °C siden 1850. Dette er nesten to ganger mer enn den globale oppvarmingen. Forskerne forventer en global oppvarming på 1,4-6 °C de neste 100 årene.
ACIAs klimamodeller har ved hjelp av ulike utslipps- scenarier forespeilet gjennomsnittlige temperaturøkninger i Arktis på om lag 4-7 °C innen 2100. Vinterstid er tem- peraturen forespeilet til å øke med opptil 10 °C over enkelte landområder.
Arktis opplever raskere oppvarming enn andre regioner fordi:
• Etter hvert som snø og is smelter, vil overflaten på hav og landområder absorbere mer solenergi.
• Mindre varme brukes til fordamping av vann i Arktis enn i områder lengre sør.
• Det laget i atmosfæren som må varmes opp for å gi oppvarming av luft nær jordoverflaten, er tynnere enn i tropiske strøk.
• Med mindre havis, vil mer varme fra sola absorberes av havet sommerstid og denne varmen vil overføres til atmosfæren vinterstid.
• Varme transporteres til Arktis via atmosfæren og i havstrømmene. Endret sirkulasjon kan øke oppvarmingen i Arktis ytterligere.
Samtlige utgaver av Cicerone siden 1995 finnes på:
www.cicero.uio.no/cicerone
Redaksjon:Tove Kolset (Ansv. red.) Pål Prestrud Petter Haugneland Kristin Rypdal Knut H. Alfsen Jorunn Gran
Ønsker du å abonnere gratis på Cicerone?
e-post: [email protected] Tlf:
22 85 87 50Telefaks:
22 85 87 51Cicerone 6/04
Leserinnlegg
Korte innlegg til Cicerone sendes med e-post til
[email protected].
Skriv helst ikke over 2000 tegn (inkludert mellomrom).
Redaksjonen vil prioritere korte innlegg, men kan selvsagt ikke garantere spalteplass.
Synspunkt
Pål Prestrud, Direktør ved CICERO Senter for klimaforskning
For fire år siden bestilte utenriksministrene i Arktisk råd ”The Arctic Climate Impact Assessment”
(ACIA). Hensikten var å framskaffe kunnskap om konsekvensene av klimaendringer og
klimavariabilitet for natur og mennesker i Arktis, og å gi anbefalinger om politisk oppfølging. Allerede fra begynnelsen var ledelsen av ACIA klar på at den vitenskapelige og den politiske prosessen skulle skilles. Vi fryktet at politiske vurderinger kunne påvirke forskningen eller i verste fall hindre at forskningsresultatene ble lagt fram. Derfor vedtok ministrene for fire år siden at det skulle utarbeides et eget selvstendig dokument med policy-anbefalinger basert på de vitenskapelige funnene.
Resultatene fra ACIA foreligger denne høsten, og mediaoppmerksomheten har vært enorm, spesielt i USA. Det er flere grunner til dette. I sluttarbeidet med ACIA ble det laget en plan for å formidle resultatene, men denne ble ikke godkjent av det øverste
byråkratiske nivået i Arktis råd fordi USA motsatte seg det. Men ingen plan kunne klart å skape en så gedigen medieinteresse for resultatene som det den klumsete amerikanske politiske behandlingen av ACIA gjorde.
Vingling er vel den rette betegnelsen. Først godkjenner
amerikanerne en prosess for utarbeidelse av policy-dokumentet som stoppes etter noen få måneders arbeid (oktober 2003). Så sørger de for at arbeides tas opp igjen når det går opp for dem at det kanskje ville se rart ut uten politisk oppfølging av ACIA. Noen måneder senere (august 2004) stoppes arbeidet igjen, noe som skaper krisestemning i Arktisk råd. Samtidig hindret amerikanerne at de vitenskapelige resultatene fra ACIA ble lansert da de var klare fra forskernes side sommeren 2004. Kombinasjonen lekkasjer av de vitenskapelige resultatene utover høsten og lekkasjer fra de besynderlige amerikanske manøvreringene i Arktisk råd var selvfølgelig uimotståelig for pressen.
I dagene før ministerkonferansen i Arktisk råd løste også de politiske flokene seg opp. Vi fikk en ministererklæring og et policy-dokument som etter min mening er noe nær det optimale som kunne forventes gitt rammene rundt Arktisk råd og den vanskelige situasjonen i de internasjonale forhandlingene.
Erklæringen fastslår at samordnet innsats er nødvendig for å adressere utslippene. Det er slett ikke dårlig at amerikanerne har gått med på en slik formulering. Det er all grunn til å tro at det var en kombinasjon av all medieoppmerksomheten, press fra aktive amerikanske senatorer, og sterkt engasjement fra urbefolkningene, som gjorde at den amerikanske administrasjonen ga seg på en rekke punkter.
Men det var selvfølgelig ikke bare de amerikanske blunderne som skapte mediaoppmerksomheten. En annen viktig faktor var det klare budskapet fra ACIA, og ikke minst måten det ble framstilt på i Oversiktsrapporten.
Oversiktsrapporten er laget med hensikt å gjøre de vitenskapelige funnene tilgjengelige for et bredt publikum.
Det tror jeg vi har klart på en utmerket måte, men det har vært en utfordrende balansegang å ivareta den vitenskapelige integriteten samtidig. Hvor langt kan man egentlig gå i å forenkle vanskelig tilgjengelig stoff som det ofte er knyttet stor usikkerhet til og som kan fortolkes på flere forskjellige måter? Svaret er ikke gitt, og det er utvilsomt forskjellige syn også internt i ACIA på om vi har klart å balansere riktig.
”Kombinasjonen lekkasjer av de vitenskapelige resultatene utover høsten og lekkasjer fra de besynderlige
amerikanske manøvreringene i Arktisk råd var selvfølgelig uimotståelig for
pressen.”
Pål Prestrud
Arktisk råd er det formelle regjerings- samarbeidet mellom Canada, Danmark, Finland, Island, Norge, Russland, Sverige og USA. Bakgrunnen var at det utover på 1990-tallet ble stadig mer klart at klimaet i deler av Arktis endret seg, og at dette hadde konsekvenser for befolkningen i enkelte områder. Det var spesielt ameri- kanske myndigheter som var pådrivere for å få utarbeidet en slik utredning. Dette må ses i lys av at den oppmerksomhet den markerte oppvarmingen i Alaska skapte, og at den daværende amerikanske administrasjonen (Clinton) etterspurte klarere dokumentasjon på pågående kli- maendringer som kunne bidra til at det ble lettere å få tilslutning til en mer radikal klimapolitikk i Kongressen.
Formelt ble ACIA gjennomført som et oppdrag til ”International Arctic Science Committee (IASC)” i samarbeide med to av de permanente arbeidsgruppene under Arktisk råd, ”The Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP)”, og
”Conservation of Arctic Flora and fauna”
(CAFF). Sekretariatet ble lagt til universi- tetet i Fairbanks i Alaska. Mandatet for ACIA var todelt:
1. Evaluere og syntetisere kunnskap om klimavariabilitet, klimaendringer, og økt UV stråling og deres konsekvenser
2. Skaffe anvendbar og pålitelig infor- masjon til myndighetene, organisa- sjoner, og befolkningen i den arktiske regionen for å støtte beslutningspro- sesser.
Og det skulle leveres tre dokumenter til ministrene:
1. En vitenskapelig rapport med full fagfellevurdering etter vanlige prin- sipper for vitenskapelig publisering 2. En oversiktsrapport basert på den
vitenskapelige rapporten. Hensikten med denne skulle være å gjøre infor- masjonen og kunnskapene i den viten- skapelige rapporten lettere tilgjengelig for publikum og beslutningstakere.
3. Et dokument med anbefalinger om politiske tiltak basert på de viten- skapelige funnene.
En styringskomité med to representanter fra hver av organisasjonene IASC, AMAP og CAFF, og med hovedforfatterne av den vitenskapelige rapporten, har ledet arbeidet med rapportene. Rundt 300 forskere og andre eksperter har deltatt i arbeidet.
Urfolkene i Arktis har også hatt en aktiv rolle i ACIA. Det ble lagt stor vekt på å inkludere deres kunnskaper og oppfat- ninger om klimaendringer i utredningen slik at den kunne utfylle den vitenskapelige baserte kunnskapen, og sammen tilføre utredningen en ny dimensjon. Urfolkenes kunnskap og den vitenskapelig baserte kunnskap har vidt forskjellig karakter og opprinnelse. Det har vært en utfordring og forhåpentligvis en nyvinning å sidestille disse i det som i hovedsak er ment å være en vitenskapelig rapport.
Når dette skrives (slutten av november)
er Oversiktsrapporten lansert, mens den vitenskapelige rapporten er blitt forsinket noen uker fordi omfanget av arbeidet
ACIA – en oversikt
Utenriksministrene i Arktisk råd vedtok i 2000 å utrede
effektene av klimaendringer i Arktis. Utredningen ble kalt ”The Arctic Climate Impact Assessment” (ACIA), og skulle leveres til ministermøtet i 2004.
Pål Prestrud
er direktør ved CICERO Senter for klimaforskning ([email protected]).
Figur 1. Øverst: Fargene indikerer endringer i temperaturen fra 1954 til 2003. Nederst: Fargene indikerer projisert endring i temperaturen fra 1990-tallet til 2090-tallet. Tallene er basert på gjennomsnittet fra fem ACIA klimamodeller som bruker et moderat scenario (B2) fra FNs klimapanel.
Figur: ACIA
med både fagfellevurderingen (peer-review) og den tekniske redigeringen ble undervurdert.
Over 150 forskere og andre eksperter har vært involvert i fagfellevurderingen. Alle kom- mentarer og forslag fra disse er vurdert, og reaksjonen fra forfatterne er dokumentert skriftlig. Den vitenskapelige rapporten er tilgjengelig på www.acia.auf.edu. Den dekker de fleste tema og aktuelle sam- funnssektorer i Arktis, bortsett fra reiseliv og energisektoren.
ACIA er klart dominert av naturvitenskapelige tema.
Konsekvensene for samfun- net har vært vanskeligere å dokumentere, spesielt innen- for det samfunnsøkonomiske området. Årsaken er først og fremst mangelen på viten- skapelig kunnskap. Det for- ventes at mye av det arbeidet som er gjort gjennom ACIA etter hvert vil bli publisert på vanlig måte i vitenskapelige tidsskrift. Kapittel 7 om arktisk tundra og polar ørken er for eksempel publisert i sin helhet i tidsskriftet AMBIO (vol. 33, 7, 2004).
Det er lagt ned et omfat- tende arbeide i å popularisere de vitenskapelige resultatene og å få dem framstilt på en entydig og forståelig måte i Oversiktsrapporten. Et såkalt
”Assessment Integration Team”, som besto av ledelsen av sty- ringskomiteen forsterket med et par av hovedforfatterne, ble opprettet for å lage denne rap- porten. En person som har spesialisert seg på å popular- isere forskning ble engasjert for å skrive tekstene. Alle hovedforfatterne av kapitlene i den vitenskapelige rapporten har skriftlig gått god for Over- siktsrapportens vitenskapelige innhold. Rapporten har også vært til høring blant andre eksperter som ikke har vært direkte involvert i utarbeidelsen av det vitenskapelige doku- mentet. Oversiktsrapporten er det viktigste virkemiddel for å spre/kommunisere resultatene fra ACIA, og målgruppene har vært det interesserte/opplyste publikum, beslutningstakere, og mediene, men den har åpenbart også vakt stor inter- esse blant forskere.
Policy-dokumentet som ble vedtatt gjennom den politiske erklæringen fra ministermøtet
på Island 24. november hadde en vanskelig fødsel. Spesielt var amerikanerne skeptiske til at det skulle utarbeides et eget policy-dokument, og det var helt opp mot møtet uklart hva som ville skje med den poli- tiske oppfølgingen. Gitt den politiske situasjonen i det inter- nasjonale klimasamarbeidet og rammene for Arktis råd, er den politiske erklæringen trolig det vi optimalt kunne ha forventet.
Ministererklæringen og policy- dokumentet er tilgjengelig på www.acia.auf.edu.
Hovedkonklusjonen fra ACIA er at de pågående klima- endringene i Arktis er blant de raskeste og mest alvorlige på jorda. Over de neste hundre år er det forventet at klimaendrin- gene vil akselerere og bidra til betydelige fysiske, økologiske, sosiale og økonomiske foran- dringer. Mange av disse har allerede begynt. Klimaendring- ene i Arktis vil også påvirke
resten av verden gjennom økt global klimaendring.
De viktigste funnene fra ACIA er framstilt i de ti nøkkel- funnene gjengitt på de neste sidene. Oppvarmingen i Arktis har gått nesten dobbelt så raskt som det globale gjennomsnitt og kan forventes å bli mer enn dobbelt så stor som den glo- bale i fremtiden (figur 1). Men det er store forskjeller også innenfor den arktiske regionen – noen områder har hatt en avkjøling, mens andre områder har hatt en oppvarming på 3-4 ºC i løpet av de siste tiårene.
Det er innlysende at så store klimaendringer kan komme til å få betydelige konsekvenser for natur og menneskesam-
funn. Om disse oppfattes som negative eller positive vil til en viss grad være avhengig av forskjellige verdivurderinger.
Noen av de forventede endrin- gene i vegetasjon, isdekke og permafrost er sammenfattet i figur 2.
Den vitenskapelige ACIA rapporten vil forhåpentligvis skape debatt. Det er slik det må og skal være. Selv om mange forskere har deltatt i dette omfattende arbeidet er det ikke slik at ACIA har noen som helst enerett på kunnskapen, og det er selvfølgelig ikke slik at troverdig og holdbar viten- skapelig kunnskap oppstår ved flertallsvedtak blant forskere.
For mer informasjon om ACIA, nedlasting og hvordan du kan bestille en trykt versjon av ACIA-rapporten:
http://acia.cicero.uio.no/ og http://www.acia.auf.edu.
Figur 2. Endring i utbredelsen av havis om sommeren og tregrensen er projisert til å skje innen slutten av dette århundret. Endring i permafrostgrensen anslår at dagens områder med vekslende permafrost vil forsvinne i framtiden og dette er sannsynlig etter dette århundret.
Figur: ACIA
ARCTIC CLIMATE IMPACT ASSESSMENT (ACIA) – HOVEDFUNN
Forespeilet arktisk overflatetemperatur 2000-2100
De 10 kurvene viser lufttemperaturer fra 60° nord til Nordpolen ifølge fem framskrivninger i ACIA-utredningen. Hver framskrivning viser to ulike utslippsscenarier. ACIAs modellframskrivninger representerer ikke verken de mest moderate forespeilede temperaturendringene eller såkalte worst case-scenarier.
Funn 1:
Klimaet i Arktis blir raskt varmere og mye større endringer er forventet i framtiden.
• Gjennomsnittlig årstemperatur i Arktis har økt om lag dobbelt så mye som på lavere breddegrader de siste tiårene, med noen variasjoner innenfor regionen.
• Ytterligere underbygging av at oppvarm- ing skjer i Arktis, kommer i form av utstrakt smelting av isbreer og havis og en kortere snøsesong.
• Økte globale konsentrasjoner av kar- bondioksid og andre klimagasser som skyldes menneskelig aktivitet, primært forbrenning av fossile brensler, er fore-
speilet å bidra til ytter- ligere arktisk oppvarm- ing med 4-7 °C i løpet av de neste 100 årene.
• Økt nedbørsmengde, kortere og varmere vintre og betraktelig reduksjon av snø og isdekke er blant de forespeilede endringene som meget sannsynlig kommer til å gjøre seg gjeldende i århundrer.
• Uventede og større endringer og sving- ninger i klimaet er også mulig.
Funn 2:
Oppvarming i Arktis og konsekvensene av dette har virkninger over hele verden.
• Smelting av arktisk snø og is med høy evne til å reflektere sol, avdekker mørkere land og havoverflate, noe som øker absorpsjonen av solvarme
og bidrar til ytterligere oppvarming av planeten.
• Økt smelting av isbreer og økt tilførsel av vann fra elver tilfører mer ferskvann til havet. Dette hever det globale havnivået og reduserer muligens sirku- lasjonen i havet som sørger for å bringe varme fra tropene til polene. Dermed påvirkes klimaet både globalt og region- alt.
• Oppvarming vil meget sannsynlig påvirke både frigjøring og opptak av klimagasser fra jord, vegetasjon og hav.
• Endringer i arktisk klima vil ha kon- sekvenser for det biologiske mangfoldet i verden fordi arter som forflytter seg med sesongene er avhengige av å spise og forplante seg i områder i Arktis.
Funn 3:
Arktiske vegetasjonssoner forventes å endre seg, noe som vil ha flere typer av konsekvenser.
• Tregrensen er forventet å bevege seg nordover og oppover, og skoger vil erstatte betydelige deler av det som nå
er tundra. Tundraen vil igjen bevege seg inn i den polare ørkenen.
• Mer produktiv vegetasjon vil sann- synligvis øke karbonopptaket, men samtidig vil redusert refleksjon fra jord- overflaten sannsynligvis oppveie karbon- opptaket, noe som gir økt oppvarming.
• Forstyrrelser som insektangrep og skog- branner kommer meget sannsynlig til å øke i antall, alvorlighet og varighet.
Dette gjør det lettere for fremmede arter å innvandre.
• Der jordsmonnet egner seg, vil jord- bruket ha potensial til å utvide seg nord- over på grunn av lengre og varmere vekstsesong og økt nedbørsmengde.
De viktigste funnene fra ACIA-utredningen er samlet i ti hovedfunn som er gjengitt på norsk i Cicerone:
Figur: ACIA
ARCTIC CLIMATE IMPACT ASSESSMENT (ACIA) – HOVEDFUNN
Funn 4:
Dyrearters mangfold og utbredelse vil endres.
• Redusert mengde havis vil minske det marine leveområdet dramatisk for isbjørn, for sel som lever på is og for noen sjøfugler. Noen arter trues av utryddelse.
• Reinsdyr og andre landdyr vil sannsyn- ligvis oppleve økt klimastress på grunn av at oppvarming endrer tilgangen deres til beiteområder, hekkeområder og historiske ruter for forflytting.
• Arter er forventet å bevege seg nordover både på land og i havet, noe som fører nye arter inn i Arktis, og dette vil igjen ha alvorlige følger for artene som i dag lever i Arktis.
• Når nye arter flytter inn, vil sannsynlig- vis også dyresykdommer som kan over- føres til mennesker følge med, noe som fører til økt helserisiko. Vestnilfeber er et eksempel på slik smitte.
• Langs deler av kysten i arktiske områder, vil permafrost som tiner, gjøre landområder ved kysten mindre stabile og mer sårbare.
• Risikoen for flom i våtmarksområder nær kysten forventes å øke, med følger for samfunn og for naturlige øko-
DEN ARKTISKE NÆRINGSKJEDEN.
Klimaendringer innebærer flere trusler for både marine pattedyr og fugl i Arktis. I tillegg til konkurranse fra innvandrende arter og trusselen om å miste leveområdet sitt, oppstår også faren for nye sykdommer og økt påvirkning fra forurensning når både større nedbørsmengder og økt tilførsel av vann fra elver bringer med seg forurensende stoffer nordover. Økt trafikk og menneskelig aktivitet vil også påvirke livet hos arktiske dyrearter.
Funn 5:
Mange kystsamfunn og -anlegg vil bli mer eksponert for stormer.
• Omfattende erosjon langs kysten vil bli et økende problem etter hvert som havnivået øker. Samtidig tillater redusert havis større bølger å nå land- områder ved kysten.
Funn 6:
Redusert havis vil meget sannsynlig øke både transporten på havet og tilgangen til ressursene.
• En fortsatt reduksjon av havisen, vil meget sannsynlig forlenge seilingsseson- gen og øke tilgangen til marine natur- ressurser i Arktis.
• Sesongstyrt åpning av Nordøstpassas- jen vil sannsynligvis gjøre transarktisk skipsfart i sommerhalvåret mulig innen noen tiår. Økt bevegelse av havisen i noen deler av Nordvestpassasjen kan til å begynne med gjøre skipsfart vanskeli- gere.
• Redusert mengde havis vil sannsynligvis gi mulighet for økt utvinning av olje og gass, selv om økt bevegelse i havisen
kan komme til å forhindre enkelte operasjoner.
• Spørsmål vil melde seg omkring suverenitet, sik- kerhet og trygghet - sam- tidig som sosiale, kulturelle og miljømessige hensyn må tas i forbindelse med den økte framkommeligheten på havet.
• Marine fiskerier i Arktis sørger for mat på verdensbasis og er viktige bidragsytere til økonomien i regionen.
Noen av disse vil sannsynligvis bli mer produktive, mens ferskvannsfisket som
er viktige i lokalt kosthold, sannsyn- ligvis kommer til å lide under klima- endringene.
systemer.
• I noen tilfeller er samfunn og industri- anlegg i kystområder allerede truet eller tvunget til å flytte, mens andre kan for- vente økt risiko og større kostnader.
SKIPSFART. Ismengden i Arktis minsker, og arktiske havområder vil i framtiden ha lengre sesong med isfrie perioder. Dette åpner for økt ferdsel via Nordvestpassasjen og Nordøstpassasjen.
Figur: ACIA Figur: ACIA
Funn 7:
Grunn som tiner vil påvirke transport, bygninger og annen infrastruktur.
• Transport og industri på land, inkludert olje- og gassutvinning og skogbruk, vil bli påvirket av at periodene når frost tillater ferdsel på isveier og tundra, blir kortere.
• Etter hvert som frossen grunn tiner, vil mange bygninger, veier, rørledninger, flyplasser og industrianlegg sannsynlig- vis bli mindre stabile, noe som krever betydelige ombygginger, vedlikehold og investeringer.
• I framtiden vil utvikling kreve struk- turer som tar høyde for den oppvarmin- gen som nå skjer, dette vil øke både
konstruksjonskostnadene og kostnad- ene til vedlikehold.
• Permafrost som trekker seg tilbake vil også påvirke naturlige økosystemer ved at overflaten kollapser, sjøer dreneres, våtmarker oppstår og trær velter i sår- bare områder.
Funn 8:
Urfolk kommer til å merke om- fattende økonomiske og kulturelle påvirkninger.
• Mange urbefolkninger er avhengige av jakt på isbjørn, hvalross, sel og rein og av reindrift, fiske og sanking. Dette er ikke bare en måte å skaffe mat og støtte
den lokale økonomien på, men også et grunnlag for kulturell og sosial identitet.
• Endringer i artenes utbredelse og til- gjengeligheten til disse artene, mindre forutsigbart vær og mindre trygge rei- seruter på grunn av vekslende is- og værforhold, utgjør til sammen alvorlige utfordringer for både helse og tilgjen- gelighet av mat, og truer muligens til og
med mange kulturers overlevelse.
• Urbefolkningenes kunnskaper og obser- vasjoner er en viktig kilde til infor- masjon om klimaendringer. Sammen med informasjon fra vitenskapelig for- skning, indikerer denne kunnskapen at betydelige endringer allerede er skjedd.
Funn 9:
Økt ultrafiolett stråling vil påvirke mennesker, planter og dyr.
• Det stratosfæriske ozonlaget over Arktis er ikke forventet å bli vesentlig forbed- ret i de neste tiårene, noe som for en stor del skyldes den effekten klimagas- ser har på temperaturene i stratosfæren.
Ultrafiolett (UV) stråling i Arktis er dermed forventet å holde seg forhøyet i tiårene framover.
• Som resultat av dette, vil dagens gene- rasjon unge i Arktis sannsynligvis i løpet av livet motta en dose UV-stråling som er om lag 30 prosent høyere enn hos noen generasjon tidligere. Vi vet at økt UV-stråling kan forårsake hudkreft, grå stær og forstyrrelser i immunforsva- ret hos mennesker.
• Økt UV-stråling kan forstyrre foto- syntesen hos planter og har skadelige påvirkninger på fisk og amfibier i tidlige stadier.
• Det er sannsynlig at enkelte arktiske økosystemer vil bli utsatt for risiko, da den største økningen i UV-strålingen inntreffer på våren når utsatte arter er mest sårbare. Når snø og is minsker på grunn av oppvarming, øker UV- eksponeringen hos liv som vanligvis ville vært beskyttet av snø og is.
ARCTIC CLIMATE IMPACT ASSESSMENT (ACIA) – HOVEDFUNN
Funn 10:
Mange faktorer virker sammen og påvirker mennesker og økosystemer.
• Klimaendringer skjer parallelt med påvirkninger som kjemisk forurensning, overfiske, endringer i bruk av landarealer, opp- stykking av habitater, befolkningsøkning og kulturelle og øko- nomiske endringer.
• Alle disse påvirkningene kan til sammen forsterke konse- kvensene for menneskers og økosystemers helse og velvære. I mange tilfeller vil den totale effekten være større enn summen av de enkelte faktorene, slik vi ser ved effekten av forurensende kjemikalier, økt ultrafiolett stråling og varmere klima.
• Unike omstendigheter i arktiske underregioner vil avgjøre hvilke
påvirkninger som er viktigst og hvordan disse virker sammen. Foto: NOAA
Jorunn Gran
ACIA-utredningen har helt klare mål:
Forskerne som er engasjert i utredningen skal evaluere og sammenstille kunnskap om klimavariasjon, klimaendringer og økt UV-stråling og om konsekvensene av dette. I tillegg er det satt som mål at ACIA-arbeidet skal konkludere med nyttig og pålitelig informasjon til myndighetene, organisasjoner og befolkningen i Arktis.
Forskningen skal danne grunnlag for støtte i beslutningsprosessene og til FNs klimapanel (IPCC) sitt videre arbeid med klimaendringsproblematikken.
Bekymringsmeldinger fra urfolk
Robert Corell er leder i styringsgruppen i ACIA-utredningen. Corell sitter der som representant for den internasjonale for- skningskomiteen for Arktis (IASC).
ACIA-utredningen blir av mange beteg- net som unik fordi forskningen innenfor denne prosessen i så stor grad har lagt vekt på urfolks observasjoner og kunnskaper.
– Urfolk i Arktis begynte å melde om at noe helt uvanlig foregikk på hjemstedene deres. De bemerket for eksempel at de ikke lenger kunne forutsi været på samme måte som tidligere, sier ACIA-leder Robert Corell.
Klimaendringer akkurat nå
Corell påpeker den viktige forskjellen mellom klimaendringer i Arktis og i resten av verden.
– Det som er forskjellig i Arktis i forhold til på resten av kloden, er at klimaendringer faktisk skjer akkurat nå, og de skjer i en størrelsesorden som vi ikke har sett i menneskets tid. Endringene skjer to til tre ganger raskere enn i resten av verden, og vi snakker om en temperaturøkning på mellom fire og ti °C over det neste århun- dret. Dette er enorme temperaturøkninger, sier Corell.
Havet stiger
I forbindelse med publiseringen av hovedfunnene fra ACIA-utredningen har Robert Corell påpekt at Grønlandsisen kan komme til å spille en større rolle enn tidligere antatt i forhold til klodens havnivå. Modellberegninger tilsier at havnivået vil stige med mellom 10 og 90 centimeter innen 2010. Smeltevann fra Grønlandsisen er tidligere beregnet til bare å bidra med om lag fire millimeter av det stigende havnivået. Nå sier imidlertid Corell at smeltevann fra Grønlandsisen alene kan bidra med 10 centimeter økning i havnivået det neste århundret. I tillegg vil smelting av arktiske isbreer bidra.
– Grønlandsisen inneholder nok vann til å øke havnivået med sju meter. Det betyr at havet ifølge disse forespeilingene kan stige én meter hvert 50. til 100. år. Én meter er også et enormt stort tall. Bangladesh vil miste 40 prosent av landmassen sin. Stille- havsøyer som Tuvalu vil bli satt under vann, og mye av Florida og sørlige Miami vil bli oversvømt med én meter stigning.
Da kan vi forestille oss hva sju meter over de neste århundrene kan bety, sier Corell.
Isen smelter
Betydelig mindre områder med islagt hav i Arktis er blant hovedfunnene i ACIA- utredningen. Forskerne konkluderer med at sommerisen har krympet med 15-20
prosent de siste 30 årene. Dette er en utvikling som kommer til å akselerere, og smelting av havisen vil ha store kon- sekvenser for mennesker som er vant til å ferdes på isen og for dyr som lever store deler av livet ved eller på isen. For folk bosatt i arktiske kyststrøk vil redusert mengde havis også ha mer indirekte kon- sekvenser.
– Hele Arktis blir varmere, og som en kon- sekvens er ikke isen som pleide å beskytte kysten fra sterke stormer der lenger. Noe sånt som flere enn 180 landsbyer med urfolk må flyttes bare i Alaska i løpet av de neste 10-20 årene – og det er bare fordi isen som pleide å være der og beskytte kysten, ikke er der lenger, påpeker Robert Corell.
– Et annet mønster i Arktis enn på resten av kloden
– Utgangspunktet for ACIA var at vi la merke til endringer i Arktis som ikke så ut til å passe inn i det mer langsomme mønsteret vi kunne se på resten av kloden, sier Robert Corell som har ledet den fireårige utredningen om klimaet i Arktis.
Jorunn Gran
er informasjonskonsulent ved CICERO Senter for klimaforskning ([email protected]).
ACIA-leder Robert Corell.
Foto: Svein D. Mathiesen
En ny verden
Mindre vil bety økt framkommelighet.
Mange øyner derfor håp om en gullalder i Nordområdene når tidligere islagte områder blir farbare sjøruter - samtidig som et minskende isdekke åpenbarer olje- og gassforekomster som hittil har vært utilgjen- gelige for oss. 25 prosent av verdens olje- og gassforekomster er ventet å befinne seg i arktiske områder. Store gassfelter ligger i nordvestlige russiske havområder.
– Våre modeller foreslår at de arktiske havområdene vil bli isfrie opptil fire til seks måneder i året mot slutten av dette århun- dret og dette vil ha enorme konsekvenser.
Vi snakker om åpning av sjøruter som aldri har eksistert. Vi kommer til å se skips- fart mellom Fjerne Østen og Europeiske markeder på en rute som er 45 prosent kortere enn å reise via Suez-kanalen.
Dette vil ha enorme følger for den arktiske regionen. Landsbyer vil bli til småbyer, småbyer vil bli til byer når olje- og gass- virksomheten utvides, sier Robert Corell.
Etter ACIA
– Hva kommer til å bli konsekvensene av ACIA-utredningen?
– Jeg tror at nå som rapporten som beskriver hovedfunnene i ACIA-utredningen er pub- lisert og har fått mye oppmerksomhet, så opplever vi en gryende erkjennelse av at de globale utfordringene knyttet til klima- endringer må håndteres. Vi som arbeider i ACIA-prosjektet bør fortsette med å utvide innsikten vår i påvirkninger og konse- kvenser av arktiske klimaendringer. Vi må også engasjere beslutningstakere i retning av å bringe kunnskap videre til handling. Det tiende partsmøtet i FNs klimakonvensjon blir én av mange arenaer som kan gi næring til den videre dialogen. Akkurat slik min- istrene i Arktisk Råd har anmodet om, vil ACIA utvikle seg i retning av et mer per- manent prosjekt som kan bidra til økt forsk- ning, overvåking og vurdering av arktiske klimaendringer.
Økende engasjement
– I hvilken grad vil konklusjonene fra ACIA-utredningen ha påvirkning på poli- tikk og beslutningstakere?
– De siste månedene har resultatene fra ACIA-utredningen i økt grad engasjert politikere og beslutningstaker i Arktis. Vi i ACIA-prosjektet har fått spørsmål om å møte parlamentsmedlemmer, represen- tanter fra regjeringer og beslutningstakere på regionalt nivå. Det er mye som tyder på at prosessen kommer til å gå videre. Også næringslivet og industrien engasjerer seg nå i diskusjonen om hvordan kunnskapene om klimaendringer i Arktis kan videreføres til handling som kan begrense den globale oppvarmingen - en oppvarming som nå erkjennes å være en konsekvens av utslipp av drivhusgasser. Jeg er optimist i forhold til at denne trenden med økt engasjement vil fortsette, sier Robert Corell til Cicerone.
Sårbarhet i Barentshavet:
sammenfallende stressfaktorer
Samspillet mellom en stor økning i skipstransport og
klimaendringer kan virke gjensidig forsterkende i forhold til naturmiljøets sårbarhet viser en ny rapport fra CICERO.
Siri Eriksen, Karen O’Brien og Lynn Rosentrater
Det biologiske mangfoldet i nordom- rådene kan være enda mer truet enn vi hittil har trodd. De store naturmessige og samfunnsmessige endringene som pågår i Barentsregionen har sjelden blitt sett på i sammenheng. Potensiell reduksjon i sjøis, for eksempel, utgjør en trussel for arter og viktige økosystemprosesser.
Samtidig gir redusert sjøis mulighet for økt tilgang til naturressurser og nye sjøtransportruter.
CICERO-rapporten, som ble bestilt av WWFs klimaprogram, tar for seg Barents økoregion og prosesser som truer biolo- gisk mangfold. Dette systemet er meget sensitivt overfor endringer i klima fordi næringskjeden er sterkt avhengig av bes- tanden av enkeltarter, for eksempel polar- torsken. Den biologiske produksjonen foregår i all hovedsak langs iskanten der smeltevann og saltvann blandes.
Endringer i isforhold har derfor stor betydning for økosystemet. Oppvarming på grunn av globale klimaendringer er forventet å bli spesielt stor i nordom- rådene, og er illustrert i figur 1. Dette
Figur 1: Endring i temperatur innen 2050 med 1 prosent økning i CO2 per år sammenliknet med konstant CO2 konsentrasjon på 1995 nivå. Bergen Coupled Model er en koplet atmosfære-sjøis-sjø generell sirkulasjonsmodell, utført med IPCCs middels utslippsscenario (B2).
kan bety at både utstrekkelse og tykkelse av isen blir mindre (se figur 2 og 3) og at iskanten trekker seg nordover (se artikkel av Inger Hanssen-Bauer).
En annen stor endring i Barents- regionen er den dramatiske økningen i sjøtransport av olje fra Russland. Denne økningen har sammenheng med utbygging av havneanlegg og økt satsing på dette som eksportrute i stedet for jerntransport langs et gammelt og kapasitetssprengt jernbanenett østover (figur 4). Antallet tankskip fra russiske havner ventes å øke fra 166 i 2002 til minst 650 i 2015.
Redusert sesongmessig isdekke er en viktig medvirkende faktor til økning i skip- strafikken. Reduksjonen i is er forventet å bli størst om vinteren og våren. Dermed blir den isfrie sesongen i sjøområdene og havnene i vest-Russland også lenger, og skipstransport av olje og gass fra russiske felt kan øke.
Økt trafikk kan utgjøre en belastning på økosystemet. I tillegg til økt antall skip, blir skipene også større. Selv om redusert is minsker risikoen for ulykker og oljeutslipp, vil dette sannsynligvis bil oppveid av økt trafikk. Utslipp i forbindelse med ulyk- ker og omlastning av olje fra små til store skip kan i første rekke true fuglelivet langs kysten, mens effekten av vannforurensing som utslipp av ballastvann med fremmede dyr og planter er mindre kjent. Spredning av fremmede arter gjennom ballastvann og skrog fra skip fra sørlige farvann forsterkes ved at økt havtemperatur gjør forholdene bedre for slike arter. Slike synergistiske (eller gjensidig forsterkende) effekter kan utgjøre en stor trussel for artsmangfoldet.
Endringene i nordområdene er store.
Studien fokuserer bare på to stressfaktorer, klimaendringer og økning i sjøtransport av Figur 2: Endring i utstrekkelse av is innen 2050, beregnet som i figur 1.
olje, men det finnes mange flere stressfak- torer, for eksempel økning i UV-stråling, økning i miljøgifter og økt press på natur- ressurser fra menneskelige aktiviteter som fiske. Nåværende kunnskap om sammen- henger mellom stressfaktorer og hvordan de kan virke gjensidig forsterkende i nordområdene (og ellers i verden) er mer eller mindre ikke-eksisterende. Rapporten viser at totaleffekten er større enn summen enkelteffektene. Det er derfor viktig at slik forståelse økes, og at klimaendringer må tas hensyn til i forvaltningen i nord- områdene. Ikke minst må det tas høyde for
Figur 3: Endring i tykkelse av is innen 2050, beregnet som i figur 1.
Figur 4: Sjøtransportruter og utvinning av olje og gass i Barentsregionen.
store usikkerheter og synergistisk effekter der flere endringsprosesser virker sammen.
Siri Eriksen og Karen O’Brien
er forskere ved CICERO Senter for klimaforskning og fokuserer på samfunnets og natursystemers sårbarhet overfor klimaendringer,
Lynn Rosentrater
er forsker/uavhengig konsulent som fokuserer på klimaendringer, energi og miljøspørsmål.
Henry P. Huntington
Oversettelse ved Grete Hovelsrud- Broda, CICERO
Det er to sider ved samarbeidet mellom forskere og urfolk det er verdt å legge vekt på. Først og fremst kan urfolksperspektivet tilføre viktig informasjon. For det andre kan urfolk hjelpe oss til å tenke over den vitenskapelige forståelsen og de vurderin- gene som ligger til grunn for utredninger som ACIA.
La oss først se på hva vi har lært av å se nærmere på urfolksperspektiver. En hovedutfordring i miljøstudier er å opp- dage utviklingstrekk i et miljø som viser store variasjoner. Mennesker som er nært knyttet til sitt miljø har en stor fordel når slike nyanserte endringer skal identifiseres.
En observasjon vi ofte har hørt nevnt i hele det arktiske området, er at været ikke lenger er forutsigbart. De eldre pleide å være i stand til å forutsi været, noe de ikke lenger kan. Dette dreier seg ikke om at fer- digheter har gått tapt fra en generasjon til den neste. Det er derimot ofte de samme individene som ikke lenger kan forutsi hvordan været vil komme til å bli. Ved å studere værkartene nøye, ser en at noen mønstre faktisk er i endring, som for eks- empel hyppigheten av stormer som bringer relativt varm luft fra Beringstredet til det nordlige Alaska om våren.
Komplekse virkninger
Urfolksperspektivet er også verdifullt når det gjelder å bedømme effektene av endringene. Et konkret eksempel i ACIA- rapporten tar for seg konsekvensene av en sen høstfrost i Kotzebue, Alaska.
For omtrent hver eneste del av det men- neskelige og økologiske systemet er det både fordeler og ulemper forbundet med at vinteren kommer sent. For eksempel har rødreven bedre tilgang på byttedyr, men også mer konkurranse fra polarreven som blir landfast før sjøisen formes. Folk i Kotzebue kan fange mer hellefisk totalt sett, men de eldste og yngste kan ikke delta fordi de vanligvis fisker på isen nær land. Når frosten kommer sent, vil ikke
isen ha lagt seg før fisken forlater området.
Det er derfor ikke mulig å si at endringene er ”gode” eller ”dårlige”, ”positive” eller
”negative”. Effektene av endringene blir derimot fort komplekse og sammensatte.
Sosiale og klimatiske endringer
Klimaendringer kan ikke vurderes isolert fra andre samfunnsfaktorer. Samfunn er i endring, ofte i rask endring, og med store konsekvenser for mange sider ved livet i Arktis. Ta for eksempel konsekvensene av økt vinterregn i Finnmark. Vinterregn fører til is på bakken som gjør det van- skelig for reinen å beite. I tillegg forverres effektene av beitingen fordi reinen drar lav og mose opp av jorda i stedet for bare
Et urfolksperspektiv
Urfolk har mye å tilføre studier av klimaendringer. Den arktiske klimautredningen ACIA har tatt i bruk mye slik informasjon.
Henry P. Huntington
er en av hovedforfatterne i ”Arctic Climate Impacts Assessment”.
Henry P. Huntington, Ph.D., 23834 The Clearing Dr., Eagle River, Alaska 99577, USA;
ANERKJENNELSE. Bruken av urfolkskunnskap i ACIA-utredningen en anerkjennelse av at arktiske folk er en del av det arktiske økosystemet, og at deres stemmer er viktige når vi ser på hvordan klimaet endrer seg og hva dette betyr.
Foto: Trym Ivar Bergsmo / Samfoto
å spise toppene. For et par hundre år siden ville antagelig en reineier hatt mulighet til å flytte flok- ken til et annet område for å unngå den islagte tundraen etter regn. I dag er dette vanskelig fordi tilgangen til beiteområder er redusert. Reineieren kan derfor ikke lenger ha mulighet til å flytte flok- ken til bedre områder. Hvis klimaendringer betyr at vinterregn blir mer vanlig, vil kombinasjonen av sosi- ale og klimatiske endringer samlet føre til større konse- kvenser for reineieren, enn dersom vi betrakter en av endringene isolert sett.
Vi kan forestille oss hvordan disse endringene kan påvirke menneskene.
Ved å skrive ned historiene til de arktiske innbyggerne kan vi få en atskillig bedre forståelse for de omfatt
-
ende konsekvensene klima- endringer kan ha på det personlige planet.
Personlige historier
Mennesker beskriver ofte klimaendringer i veldig per- sonlige vendinger. For eks- empel sier Vladimir Lifov, en reineier fra Lovozero på Kolahalvøya:
”Inntekten vår blir selvfølgelig dramatisk redusert på grunn av klimaendringene. Til og med kona mi har sagt at vi må glemme reinen. Men jeg sier alltid til henne:
”Tamara, vi er avhengige av reinen. Hvis det ikke er rein her, har vi heller ikke noe å gjøre her.”
Vi kan høre en person som kraftig understreker sin identitet samtidig som han er på kanten av stupet.
Et annet syn kommer fra George Noongwook, en hvalfanger fra Lawrence Øya, Alaska:
”Vi kan ikke endre naturen, vår fortid, eller andre mennesker for den saks skyld. Men vi kan kontrollere våre egne tanker og handlinger og delta i en global innsats for å hanskes med disse glo- bale klimaendringene. Det tror jeg er det viktigste vi kan gjøre som individer.”
Reindrift i Norge i dag
To tilnærmingsmåter
La oss så se på hva urfolks og andre lokale perspek- tiver kan si oss om viten- skapelig forståelse og utred- ninger. Det er gjort mange fortolkninger av vitenskap- ens vesen og urfolks obser- vasjoner. I denne sammen- hengen er det viktig å legge vekt på hva de to tilnærm- ingsmåtene har til felles:
med utgangspunkt i obser- vasjoner av verden rundt oss har de begge styrke og evne til å forklare og forutsi.
Terry Callaghans kapittel i ACIA-rapporten om land- baserte økosystemer bruker i stor utstrekning urfolks kunnskap som et tillegg til vitenskapelige feltstudier, eksperimenter, modellering og andre tilnærmingsmåter.
På en måte er urfolk- skunnskapen her enkelt og greit brukt som en kilde til informasjon om klimaet og miljøet. På en annen side er bruken av urfolkskunnskap her en anerkjennelse av at arktiske folk er en del av det arktiske økosystemet, og at deres stemmer er vik- tige når vi ser på hvordan klimaet endrer seg og hva dette betyr.
Å utrede mulige effekter av klimaendringer i Arktis er en meget stor oppgave som er vel verdt å gjennom- føre. Når vi gjør dette, er det viktig å være klar over at vi diskuterer hjemmene og livene til mange men- nesker fra helt bestemte kulturer og tradisjoner.
Deres framtid er allerede utfordret av en moderne verden, og de føler nå i til- legg presset fra et klima i sterk endring. Hvis ACIA hadde blitt utført som en tørr, akademisk øvelse ville den nok ha produ- sert gode vitenskapelige resultater, men den ville ikke ha fanget opp det dypt menneskelige rundt klimaendringer i Arktis på samme måten. Gjennom å inkludere urfolks perspekti- ver har forskningen blitt til- ført vitalitet, alvor og kraft, og ACIA-rapporten har fått et resultat som vi håper er bedre enn hver enkelt til- nærming kunne klart alene.
Kun en relativt liten andel av samene i Norge driver med rein i dag. Likevel regner vi reindriften for å være den mest typiske samiske næringen.
Reinbeiteområdene hvor det drives samisk reindrift i Norge omfatter om lag 40 prosent av Norges landareal. Reintallet er om lag 200 000 dyr, men uguns- tige beiteforhold vinterstid vil kunne forandre situasjonen dramatisk.
Norske myndigheter påpeker for øvrig at reindriftsnærin- gen skal opprettholde samisk egenart og at kunnskaper fra reindriften skal være med på å ta vare på samisk levesett og språk.
En tverrfaglig forsknings- gruppe i ACIA-utredningen har drøftet blant annet samisk reindrift i Finnmark. Deres konklusjoner er at reindrifts- næringen i verden står over- for store utfordringer, både i forhold til klimaendringer, arealinngrep og tap til rovdyr.
Beitearealene minsker også av andre årsaker enn klima-
endringer, og forsknings- gruppen i ACIA påpeker at det er behov for en politikk som sikrer at man unngår varige skadelige inngrep. Forskerne understreker også at nye og positive forvaltningsstrategier kan bli utviklet med utgangs- punkt i reindriftens tradi- sjonelle kunnskaper, og etter- lyser dokumentasjon på blant annet hvordan denne næringen gjennom tradisjonell kunns- kap kan redusere reindriftens sårbarhet i forhold til klima- forandringer.
Reindriftforvaltningen i Norge understreker at det er viktig å bringe reintallet i balanse med beiteressursene.
På grunn av økende areal- inngrep er det også stort behov for å bygge opp kunnskaper om hvordan man kan utvikle en økologisk og økonomisk robust næring som mestrer også klimaforandringene. Forsk- ere understreker hvor viktig det er å likestille reineiernes tradi- sjonelle kunnskap med vestlig vitenskap.
Lengre vekstsesonger
Landbruk er en relativt liten næring i Arktis og den begrenses både av korte vekstsesonger og av momenter som begrenset infrastruktur, små befolkninger og lang avstand til markedene. De avlingene som i dag høstes i de nordlige regionene, begrenser seg til fôr, grønnsaker som tåler kaldt klima og noen kornsorter.
Men klimaendringer vil bety lengre og varmere vekstsesong og mer nedbør. Dette vil gi landbruk i arktiske regioner mulighet for å utvide seg nor- dover. Likevel kan for eksem- pel vekselvis tining og frost få negative konsekvenser for flerårige planter.
Våre naboer i sør – danskene – registrerer allerede at jord- bruket på mange måter har fått bedre kår med økt temperatur.
Mais dyrkes nå i stadig større del av Danmark. Samtidig har de tradisjonelle danske kornsortene som vinterbygg og vinterhvete fått bedre vekstvilkår.
Bygg og lusern eller alfalfa er arter som framheves som klima- vinnere. Norske kornbønder dyrket i 2003 i underkant av 600 000 tonn bygg, og dette utgjorde om lag 45 prosent av den totale norske kornproduksjonen. I våre tre nordligste fylker foregår det i dag omtrent ikke kornproduk- sjon i kvanta som blir registrert i offentlige statistikker.
Kit M. Kovacs
er leder av forskningsprogrammet “Biodiversity Research Programme” ved Norsk Polarinstitutt ([email protected]).
Kit M. Kovacs, Norsk Polarinstitutt, Oversettelse ved Tove Kolset, CICERO
Beregninger som ble foretatt av FNs klima- panel (IPCC) på slutten av 1990-tallet antyder at signifikante endringer allerede har funnet sted i det globale klimasyste- met, og IPCC advarte den gang at Arktis ville være utsatt for ekstreme og raske klimaendringer i tiden framover. Omfanget og graden av endringer som er forespeilet å finne sted i de arktiske systemene kan ikke sammenliknes med noe vi har sett tidligere. Når vi derfor skal bedømme hva som kan skje videre, må vi basere oss på kvalifiserte gjetninger og ikke på konkrete data. Det er imidlertid sikkert at biologiske forandringer vil finne sted selv om det skulle vise seg at kun enkelte av klima- modellene som er brukt i ACIA vil slå til i framtiden.
Isbjørn truet
Spesielt de større pattedyrene er utrydd- elsestruet dersom klimaet blir varmere.
Mange av disse dyrene har utviklet seg i tråd med en global nedkjøling de siste vel fem millioner år. På grunn av hastigheten av klimaendringene som er forespeilet, er det mer sannsynlig at dyrene forflytter seg enn at de tilpasser seg de endrede betin- gelsene i Arktis.
På Svalbard er faunaen av marine pattedyr mye rikere enn den vi finner på land. Om lag 19 arter forekommer jevn- lig, av disse lever ni arter her hele tiden,
mens andre migrerer avhengig av årstid.
Isbjørnen er det viktigste rovdyret i dette systemet. Arten er nært knyttet til sjøisen og enhver endring i isens utbredelse eller sammensetning vil ha konsekvenser for isbjørnen. Den jakter på ringsel og andre isrelaterte selarter, og bruker iskorridorer for å bevege seg fra ett område til et annet.
Drektige isbjørnbinner graver ut fød- selshiene i et tykt snødekke på land, eller på sjøisen i enkelte områder. De må ha gode isforhold når de kommer ut av hiet om våren med ungene sine etter mange måneder uten mat. De første effektene av klimaendringer på isbjørn er allerede observert i de sydlige grensetraktene for utbredelse, for eksempel i James Bay og Hudson Bay i Canada hvor binnene er i
dårligere form enn tidligere og føder færre unger. Hvis sommerisen forsvinner helt, som er ett av scenariene i ACIA rapporten, vil den eneste muligheten for isbjørnen være et liv på land i sommermånedene.
Denne livsstilen kan sammenlignes med brunbjørnens, arten som isbjørnen har utviklet seg fra. Men polareksperter tviler på om isbjørnen kan overleve dersom sjøisen forsvinner.
Sel på isen
Sel som lever på isen er også svært avhen- gig av egenskapene til og utbredelsen av sjøisen. De er avhengige av isen når de føder unger, under hårskifte og for hvile.
Mange selarter lever av byttedyr som er knyttet til isen. Ringselen er den mest
Sjøpattedyr på Svalbard
Klimaet i Arktis er i endring, og vi regner med at disse endringene vil foregå i økende tempo i årene framover.
TRUET. Hvis sommerisen forsvinner helt, som er ett av scenariene i ACIA rapporten, vil den eneste muligheten for isbjørnen være et liv på land i sommermånedene. Men polareksperter tviler på om isbjørnen kan overleve dersom sjøisen forsvinner.
Foto: Kit M. Kovacs og Christian Lydersen, NPI
tallrike arten på Svalbard, og kanskje også den som er mest sårbar for klimaendringer i Arktis fordi så mange sider ved selve livshistorien og utbredelsen er knyttet til sjøisen. Ringselen trenger også rikelig med snø for å lage små huler for å holde ungene sine varme, og sjøisen må være stabil lenge nok til å avvenne ungene. Ringselen legger seg vanligvis ikke på land, og det vil være en dramatisk adferdsendring for denne arten dersom den må begynne å gjøre det.
Dersom ringselen skulle fø opp unger på land, ville ungene være svært utsatte for å bli bytte for andre dyr, selv i det best tenkelige scenariet.
Utbredelse, tetthet og reproduksjon for de andre selartene som lever på isen, som hvalross og storkobbe, er også avhengig av egnede isforhold, ofte i grunne kystområder der bunndyr produserer nok mat for disse artene. I motsetning til ringselen kan begge disse artene legge seg på land i sommer- månedene i visse områder, og kan muligens enklere tilpasse seg til å fø opp unger på land enn ringselen.
Grønlandssel og klappmyss migrerer til Svalbard deler av året. Disse artene er fleksible når det gjelder sommeroppholdssted, men de drar til tradisjonelle farvann lenger sør for å kaste ungene sine. Her holder de sammen i store flokker i områder med pakkis. I år med dårlige isforhold dør svært mange av ungene til disse artene. Det er vanskelig å forutsi om disse artene vil endre området der de føder unger og har hårfeling på dersom isforholdene om våren endrer seg dramatisk i løpet av relativt kort tid.
I motsetning til selene som er beskrevet ovenfor, vil et varmere klima sannsynligvis være positivt for den lille bestanden av steinkobbe som føder unger på Svalbard. Den er hovedsakelig en temperert art, og spiser et bredt utvalg byttedyr som gjør den i stand til å etablere seg på varmere steder selv under de rådende klimaforholdene i Arktis.
Usikkert for hvalen
Hver av de tre hvalartene som lever permanent på Svalbard tilpasser levestedet sitt til isdekket, istykkel- sen og vanndybden. Grønlandshval er avhengig av små encellede organismer for føde, og forand- ringer i sjøisforholdene vil ha store konsekvenser for denne artens muligheter til å finne mat. Vi vet ikke om denne arten kan tilpasse seg isfrie farvann.
Narhval og kvithval tilbringer også mye av tiden i isen, og er kjent for å finne mat i iskanten og i sprek- ker. Imidlertid finner vi disse to artene godt sør for sommerisen i Arktis, og på Svalbard ser vi at kvit- hval ofte finner maten sin langs brefrontene, spesielt om sommeren. Effekter av klimaendringer på disse artene vil være avhengig av endringer i sjøismønst- eret og hvordan dette igjen påvirker de viktigste byt- tedyrene som hvalartene lever av. Spekkhoggeren vil antakelig øke sin fangst av byttedyr når isen avtar.
Alle de andre hvalene som finnes på Svalbard unngår områder med isdekke, og utbredelsen av disse artene avhenger av tilgangen på byttedyr. Hvis produktiviteten i havet øker og sommerisen avtar er det sannsynlig at flere sjøpattedyrarter vil spre seg nordover fra tempererte farvann til Svalbard.
Noen marine pattedyr vil antakelig ikke overleve i et varmere Arktis. Imidlertid vil et varmere Arktis føre til en lenger vekstsesong, noe som med all sann- synlighet vil føre til økt produktivitet som kan være en fordel for andre arter. I tillegg må vi ikke glemme at artene kan være svært tilpasningsdyktige, og vi må ikke undervurdere det store potensialet marine sjøpattedyr har for tilpasning til et nytt klimaregime i Arktis.
Når snø og is smelter
Størrelsen på snødekket i ark- tiske landområder har minsket med om lag 10 prosent de siste 30 årene. De mest synlige endringene er tidligere snø- smelting på våren, og modell- beregninger anslår at arealet av arktisk snødekke kan komme til å minske med ytterligere 10- 20 prosent innen 2070.
Den mest merkbare forand- ringen i snødekket vil være en forkorting av snøsesongen i april og mai - og tidligere vårflom i elver med utløp i arktiske havområder. Men også endringer i snøkvaliteten kan få store konsekvenser.
For eksempel vil episoder med tining og frost vinterstid skape et islag som gjør underlaget utilgjengelig for dyr på jakt etter mat eller etter beskyttelse.
Både lemen, moskusokser og reinsdyr blir påvirket av dette, og dramatiske fall i bestander
på grunn av islag som dannes på denne måten, er allerede rappor- tert. I den underregionen av Arktis som Norge tilhører, er det forhold som tyder på at varmere vintre og endrede snøforhold allerede har bidratt til kollaps i bestandene av lemen og reduk- sjonen av smågnagerbestander de siste tiårene. Dette fører igjen til reduserte bestander av fugler og andre dyr; de mest alvorlige føl- gene er forespeilet for kjøttetende dyr som polarrev og rovdyr som snøugler.
ACIA-utredningen har presen- tert fem modellscenarier, og disse antyder en gjennomsnittlig tem- peraturøkning på 4-6 °C vinters- tid. Denne forespeilede temp- eraturøkningen vil kunne resul- tere i flere vekslinger mellom smelting og frost. Inuitter i Nunavut i Canada rapporterer om at reinsdyrantallet minker i år med mange smelte-fryse-episoder.
Arter flytter nordover
Mange landdyr i Arktis - i tillegg til isbjørnen og selen - kommer sannsynligvis til å opp- leve økt stress etter hvert som varmere klima endrer tilgangen deres på mat og begrenser de naturlige leveområdene deres.
Sammenliknet med økosys- temer i varmere regioner, har Arktis generelt færre arter med overlappende roller. Dette medfører at det kan ha viktige følger for én art dersom en annen art som er avhengig av denne, blir forflyttet eller for- svinner. Etter hvert som artene flytter leveområdene sine nord- over, er arktiske landlevende arter i Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland mest truet fordi de rett og slett ikke har noe sted å flytte til. Stripen med tundra mellom skogbeltet og havet er spesielt smal - og
dermed er livet i disse områdene svært utsatt.
Arktiske dyr på land omfat- ter små plantespisere som jordekorn, harer, lemen, mark- mus og store plantespisere som elg, reinsdyr og moskusokse.
Kjøttspisere som røyskatt, jerv, ulv, rev, bjørn og rovfugl er en tredje gruppe. Også sjøpattedyr og vannfugl kommer sannsyn- ligvis til å forflytte seg nordover med økt temperatur - og fugle- trekk kan komme til å foregå tidligere på våren og senere på høsten hvis det blir varmt nok.
Tilgang til mat og hekkeområder blir viktigste drivkraft for flytte- mønsteret. Tining av permafrost kan skape nye eller større hek- keområder i form av nye våt- marksområder. Dette kan igjen føre til at ender og gjess trekker nordover tidligere på våren.
Arne Instanes
Det er populært å hevde at pågående oppvarming av permafrost har medført store skader på bygningsmassen i Sibir og andre fjerntliggende områder. Videre blir det hevdet at mye av bygningsmas- sen vil bli ødelagt i løpet av de neste 30 år hvis ikke det gjøres betydelige tiltak de nærmeste årene. Disse utsagnene er mis- visende og basert på utilstrekkelig kunn- skap om hvordan konstruksjoner som er fundamentert på permafrost oppfører seg.
Klimaendringer får ofte ”skylden for”
skader på infrastruktur i permafrost- områder. Det er imidlertid ikke mulig å påvise at observerte skader kan relateres direkte til den økningen i lufttemperatur som er observert de siste 20-30 årene over store deler av Arktis.
Avanserte beregninger
Fundamentering på permafrost forutset- ter inngående kjennskap til permafrostens termiske og mekaniske egenskaper. Dette betyr at ingeniørene som arbeider i kalde strøk må ha kunnskap om dybde av aktivt lag (se faktaboks), maksimal temperatur som oppstår i grunnen i løpet av året og i løpet av konstruksjonens levetid. Funda- mentering på permafrost innebærer avan- serte beregninger av forventet maksimal tykkelse av aktivt lag og forventet maksi- mal permafrosttemperatur ned til en dybde av 10 til 15 meter under overflaten. Det er i denne sammenhengen viktig å huske på at ”levetiden” til en konstruksjon i perma- frostområder vanligvis er 20-50 år. Etter denne ”design-levetiden” må betydelig vedlikehold påregnes for å opprettholde konstruksjonen på samme nivå som det
var planlagt for. Ofte er det økonomisk fordelaktig å bygge nytt fremfor å vedlike- holde gamle bygninger og konstruksjoner.
Det er dermed et stort potensial for å til- passe bygningsmassen til et endret klima.
Basert på beregningene av aktivt lag og permafrosttemperatur, beregnes bæreevnen til fundamentet, samt setninger og defor- masjoner som vil oppstå i konstruksjonens levetid. Når en skade er oppstått på et bygg eller en konstruksjon er det mulig å bruke denne beregningsmetodikken for å
sjekke årsakene til at skaden har skjedd.
På denne måten kan det undersøkes om det er mulig at den observerte økningen av lufttemperatur kan ha forårsaket så stor svekkelse av permafrostens mekaniske egenskaper at skaden kunne oppstå. Til nå er det ikke dokumentert denne type sammenhenger, verken i våre Arktiske områder eller i Sibir. Noe av årsaken til dette er at den varme perioden obser- vert i Arktis 1920-1940 er ”bakt inn i”
ingeniørenes beregningsmodeller, og i stor
Lite klimaskade på bygninger
Oppvarming av permafrost de siste 20-30 år har i liten grad påvirket bygningsmassen i Arktis.
Skader på infrastruktur i Sibir – ikke forårsaket av klimaendringer... Foto: Arne Instanes
