Den strafferettslige reguleringen av seksuell utpressing
Bør vi ha et straffebud om utpressing med seksuelt motiv?
Kandidatnummer: 617
Leveringsfrist: 25.november 2021 Antall ord: 17616
i
1 INNLEDNING 1
1.1 Tema og problemstilling 1
1.2 Begrepsavklaring og avgrensning 2
1.3 Struktur og metode 3
2 SEKSUELL UTPRESSING SOM FENOMEN 4
2.1 Omfang 4
2.2 Modusbeskrivelse 4
3 SEKSUELL UTPRESSING MED DAGENS LOVVERK 5
3.1 Straffebudene verner bestemte rettsgoder 5
3.2 Rettsgodene som krenkes ved seksuell utpressing 7
3.3 Aktuelle straffebud om seksuell utpressing 9
3.3.1 Aktuelle straffebud for fase én av utpressingen 9
3.3.1.1 Straffeloven § 305 bokstav a 9
3.3.1.2 Straffeloven § 305 bokstav b 10
3.3.1.3 Straffeloven § 311 11
3.3.2 Aktuelle straffebud for fase to av utpressingen 11
3.3.2.1 Straffeloven § 305 bokstav b 11
3.3.2.2 Straffeloven § 291 12
3.3.2.3 Straffeloven §§ 299 og 302 12
3.3.2.4 Straffeloven §§ 301 og 303 13
3.3.2.5 Straffeloven §§ 251 og 252 14
3.3.2.6 Straffeloven § 266 15
3.3.3 Samlet vurdering av aktuelle straffebud 15
3.3.4 Straffebud i konkurrens 16
3.3.4.1 Konkurrensproblematikken ved seksuell utpressing 17
3.3.4.2 Vurdering og oppsummering 19
3.3.5 Den rettslige håndteringen i praksis 19
3.3.5.1 Vurdering av den rettslige håndteringen 20
3.3.5.2 Oppsummering 22
4 STRAFFERETTENS UTPRESSINGSBEGREP 23
4.1 Utelukker straffeloven § 330 seksuell utpressing? 23
4.1.1 Forsett om uberettiget vinning 24
4.1.2 «Medfører tap eller fare for tap» 27
4.1.3 Konklusjon: Utelukker straffeloven § 330 seksuelt motiv 29
4.2 Hva har motivert utpressingsbestemmelsen? 29
ii
4.2.1 En spesiell form for tvang 29
4.2.2 Et «broget» rettsbilde 31
4.2.3 Utpressing som distinksjon fra ran 32
4.2.4 Oppsummering 33
4.3 Hvorfor har ikke straffeloven et bredere utpressingsbegrep? 34
4.3.1 Et relativt nytt begrep 34
4.3.2 Fenomen drevet frem av internett 35
4.3.3 Synet på seksuallovbrudd 35
4.3.4 Fragmentert utvikling av straffeloven 36
4.3.5 Oppsummering 37
5 BØR VI HA ET STRAFFEBUD OM SEKSUELL UTPRESSING? 37
5.1 Vurdering i lys av menneskerettighetene 39
5.1.1 Grunnloven § 104 tredje ledd 39
5.1.2 EMK artikkel 8 41
5.1.3 Barnekonvensjonen artikkel 19 42
5.1.4 Oppsummering 43
5.2 Vurdering i lys av målet om en moderne straffelov 44
5.2.1 Et forståelig språk 44
5.2.2 Sammenheng i loven 45
5.2.3 Speile samfunnets verdier 46
5.3 Dokumentasjon av omfanget 48
5.4 Konklusjon: Bør vi ha et straffebud om seksuell utpressing? 48
6 AVSLUTTENDE BETRAKTNINGER 49
LITTERATURLISTE 50
1
1 Innledning
1.1 Tema og problemstilling
Denne oppgaven handler om den strafferettslige reguleringen av seksuell utpressing.
Hovedproblemstillingen er om straffeloven burde ha en lovbestemmelse om utpressing med seksuelt motiv.
I straffeloven er utpressing et begrep som er koplet til formuesforbrytelsene.1 Straffeloven § 330 om utpressing og § 331 om grov utpressing anvendes på situasjoner der gjerningspersonen på en utilbørlig eller straffbar måte tvinger noen til å handle mot sin vilje, slik at det medfører tap eller fare for tap for fornærmede eller den vedkommende handler for. Handlingen må være begått med forsett om å oppnå uberettiget vinning.
En forholdsvis typisk fremgangsmåte etter strl. § 330 er at gjerningspersonen målrettet har skaffet seg ufordelaktig informasjon eller intime bilder om fornærmede og at dette så, ofte over en lengre periode, brukes for å presse fornærmede for penger.2
Utenfor strafferetten forstås utpressing videre enn dette. Begrepet utpressing koples ikke bare til det man rettslig kaller formuesforbrytelser, men også til seksuallovbrudd.
Europol skriver: «There appear to be two major motivations for the online sexual coercion and extortion of children (…): sexual and financial.»3 Kripos har den samme tilnærmingen, og definerer seksuell utpressing som situasjoner der en person tvinges til å sende fra seg penger eller seksualisert materiale, «(…) i en del tilfeller etter først å ha forledet offeret til å sende seksualisert materiale.»4 Utpressingen blir beskrevet som en situasjon der gjerningspersonens mål kan være å oppnå økonomisk gevinst, men hvor motivet også kan være å oppnå fysisk seksuell aktivitet med fornærmede eller å få fornærmede til å produsere mer seksualisert materiale med seg selv.5
NOVA har en nokså likelydende forståelse av begrepet, som situasjoner der seksuelt materiale brukes til å presse fornærmede til å gå med på ulike krav «(…) som for eksempel å dele flere
1 F.eks Andenæs (1996) s.75
2 F.eks. LE-2011-120581, LB-2017-168026, LG-2018-142042
3 Europol (2017) s.6
4 Kripos (2019) s.14
5 Kripos (2019) s.26
2
bilder, utføre grovere seksuelle handlinger, eller å inkludere søsken eller jevnaldrende i overgrepshandlinger.»6
Også i regjeringens strategi om forebygging og bekjempelse av internettrelaterte overgrep mot barn brukes begrepet «seksuell utpressing». Det defineres ikke nærmere, men ut fra sammenhengen er det klart at det regnes som seksuelt motivert kriminalitet.7 I juridisk akademia brukes begrepet «seksuell utpressing» av blant andre Sunde.8
Utpressing er av myndigheter, politiorganisasjoner og forskere altså forstått på en videre måte enn i strafferetten, og som noe mer enn en formuesforbrytelse.
Denne masteroppgaven er inspirert av Inger Marie Sundes artikkel «Fra grooming til seksuell utpressing (…)». Sundes artikkel handler primært om strl. § 306 (grooming), og i hvilken grad denne beskytter barn godt nok. Avslutningsvis reiser Sunde spørsmålet om hvorfor vi har en lovbestemmelse om økonomisk utpressing, men ikke en om seksuell utpressing.9
Jeg vil gå grundigere inn i dagens rettstilstand og drøfte hvorvidt aktuelle straffebestemmelser i dagens lovverk dekker seksuell utpressing som fenomen. Jeg vil også analysere det strafferettslige utpressingsbegrepet og drøfte om utpressingsbestemmelsen i straffeloven, strl.
§ 330, kunne vært anvendelig i saker om seksuell utpressing. Analysen av dagens rettstilstand er sentral for å vurdere om vi burde ha et eget straffebud om utpressing med seksuelt motiv.
1.2 Begrepsavklaring og avgrensning
Som vist innledningsvis kan det som kalles for «seksuell utpressing» både ha et økonomisk og seksuelt motiv. Begrepet refererer da til tvangsmiddelet, det vil si trusselen om at seksualiserte bilder skal bli spredd dersom fornærmede ikke betaler en viss sum penger eller utfører nye seksuelle handlinger. Saker der målet med slike trusler er penger, straffes som utpressing jf.
strl. § 330.10
Denne oppgaven handler om de tilfellene der motivet ikke er penger, men seksuelle handlinger.
Det avgjørende er altså ikke pressmiddelet, men motivets karakter. Jeg vil derfor bruke begrepet
«seksuell utpressing» snevrere enn det blant andre Europol og Kripos gjør, det vil si
6 NOVA (2021) s.11
7 Departementene (2021) s.21
8 Sunde (2020)
9 Sunde (2020) s.141-143
10 F.eks LB-2017-168026
3
utelukkende om saker der gjerningspersonen har et seksuelt motiv, tilsvarende forsettvilkåret i strl. § 306, «forsett om å begå en handling med barnet som nevnt i §§ 299-304, § 305 bokstav b eller § 311 første ledd bokstav a». For å få språklig variasjon brukes betegnelsen «utpressing med seksuelt motiv» synonymt.
En ytterligere avgrensning er at jeg ikke vil drøfte kompleksiteten i den praktiske håndteringen av saker mot overgripere med et stort antall fornærmede.11 Denne oppgaven handler kun om hvorvidt lovverket er dekkende for den seksuelle utpressingen i relasjon til den enkelte fornærmede.
1.3 Struktur og metode
Oppgaven innbefatter tolking av straffebud og det brukes alminnelig rettsdogmatisk metode. I oppgaven er det flere steder behov for å henvise til den almindelige borgerlige straffelov 22.
mai 1902 nr. 10, som refereres til som «straffeloven 1902» eller «strl. 1902». Øvrige henvisninger til straffeloven gjelder lov om straff 20. Mai 2005 nr. 28, forkortet til «strl.».
Førende for tolkingen er det strafferettslige legalitetskravet som stiller særlige krav til klarhet, jf. Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7.12
Oppgaven inneholder en analyse av aktuelle straffebestemmelser og en vurdering av hvor godt de, alene eller samlet, dekker seksuell utpressing som fenomen. Sentrale vurderingsnormer er om bestemmelsene dekker alle handlingene som inngår i seksuell utpressing og om de vernede rettsgodene er dekkende for krenkelsen av den enkelte fornærmede.
Som en del av drøftelsen vil jeg vise til hvordan saker om seksuell utpressing håndteres i praksis, og jeg har valgt ut noen eksempler fra underrettene. Rettskildeverdien av dommene er begrenset, men de illustrerer utfordringer i den praktiske håndteringen.
Oppgaven inneholder også rettspolitiske vurderinger. Jeg vil holde dagens rettstilstand opp mot menneskerettighetene og plikten til å gi barn særlig beskyttelse. Jeg vil også vurdere rettstilstanden i lys av målet om en moderne straffelov.
11 Jf. Justis- og beredskapsdepartementet, høring (2020)
12 Rt. 2009 s. 780, i avsnitt 21, Rt. 2010 s. 481, i avsnitt 22
4
2 Seksuell utpressing som fenomen
2.1 Omfang
I likhet med utpressing der motivet er penger, er seksuell utpressing i Norge og internasjonalt beskrevet som en voksende kriminalitetsform.13 Omfanget er usikkert, men forsøk på seksuell utpressing via digitale medier rammer ifølge NOVA anslagsvis rundt én av tjue unge.14 Mørketallene antas å være store. I en amerikansk undersøkelse med over 1600 respondenter svarer kun 16 % av de som har vært utsatt at de har vært i kontakt med politiet.15
Gjennom rettspraksis og fenomenrapporter kommer det klart frem at seksuell utpressing er en kriminalitetsform som særlig rammer barn. Kripos fastslår at en økende andel av overgrepsmaterialet på internett er produsert av barn selv, ofte fordi de er utsatt for utpressing.16 Kripos peker på en tendens, riktignok basert på små tall, der utpressing med et økonomisk motiv rammer fornærmede over 18 år, mens utpressing med seksuelt motiv typisk rammer fornærmede under 18 år.17 I flere rapporter brukes «seksuell utpressing» utelukkende som en betegnelse på en kriminalitetsform som rammer barn.18
2.2 Modusbeskrivelse
En tingrettsdom fra 2017 19 er av Kripos vist til som et typisk eksempel på seksuell utpressing.20 Gjerningspersonen stod tiltalt for rundt 70 ulike forhold. Tiltaltes modus blir beskrevet som at han først fikk mindreårige jenter til å sende ham et mer uskyldig nakenbilde, i den tro at de da kunne få innpass på tiltaltes russebuss. Etter at bildet var sendt endret dialogen karakter, og tiltalte truet barna til å utføre seksuelle handlinger med seg selv foran kamera. Hvis de ikke utførte handlingen, filmet dette og sendte det til ham, ville bildene han allerede satt på, bli spredt på internett eller hengt opp på barnas skoler. De seksuelle handlingene barna ble truet til, innebar blant annet å føre fingre eller ting opp i skjede eller anus, for så å smake på dette. Ifølge dommen brukte tiltalte nedtelling mot publisering av bildene som et virkemiddel for å stresse de fornærmede. På den måten fikk han dem til raskere å utføre det han ga ordre om. Tiltalte ga
13 Politiet (u.å), FBI (u.å)
14 NOVA (2021) s.91
15 Wolak (2016) s.6
16 Kripos (2019) s.16
17 Kripos (2016) s.45
18 F.eks Europol (2017) og NOVA (2021)
19 Oslo tingretts dom av 1. september 2017 i sak 16-16391 1 MED-OTIR/02
20 Kripos (2019) s.27
5
fortløpende detaljerte instrukser om hvilke handlinger som skulle utføres og hvilke gjenstander barna skulle bruke på seg selv.
Seksuell utpressing, eksemplifisert ved dommen, kan sees som en ugjerning i flere trinn. Først forledes den fornærmede til å gi gjerningspersonen tilgang på ett eller flere seksualiserte bilder.
Deretter bruker gjerningspersonen tilgangen på bildene til å skape en tvangssituasjon.
Gjerningspersonen truer med at de første bildene, som ofte er mindre alvorlige enn de man etter hvert presses for, skal spres om ikke fornærmede utfører seksuelle handlinger og/eller sender mer og ofte grovere seksualisert materiale til gjerningspersonen.21 Mens det første trinnet, forledelsen og tilgangen på de første bildene, kan gå forholdsvis raskt, varer den påfølgende tvangen og de seksuelle overgrepene ofte over en lang periode. Fra rettspraksis er det saker hvor utpressingssituasjonen har vedvart over flere måneder.22 Det er også eksempler på at utpressingen har vart over år.23
Sakene karakteriseres av at gjerningspersonens seksuelle motiv er etablert allerede før den initielle forledelsen, og varer gjennom hele utpressingsforløpet. Seksuell utpressing er altså en målrettet og planmessig forbrytelse i flere ledd.
Jeg velger i denne oppgaven, for å lette fremstillingen, å snakke om forbrytelsen i to faser. Fase én er den innledende forledelsen, der gjerningspersonen skaffer seg pressmiddelet, typisk seksualiserte bilder. Fase to er hoveddelen av forbrytelsen, den etterfølgende og ofte langvarige tvangssituasjonen der pressmiddelet brukes av gjerningspersonen for å skaffe seg mer og ofte grovere seksuelt materiale eller få fornærmede til å utføre seksuelle handlinger.
Den videre analysen vil bli strukturert etter om aktuelle straffebud synes å passe på fase én eller fase to av forbrytelsen.
3 Seksuell utpressing med dagens lovverk
3.1 Straffebudene verner bestemte rettsgoder
Analysen av aktuelle straffebud tar utgangspunkt i at straffelovens bestemmelser har som formål å verne om anerkjente verdier. «Rettsgoder» eller «interesser» er betegnelser som brukes for å vise hvilke verdier straffelovens bestemmelser beskytter.24 Begrepet «rettsgode»
21 Kripos (2019) s.27
22 F.eks TNERO-2018-130781
23 F.eks LE-2017-122181
24 Jf. Rt. 2011 s. 1339, i avsnitt 14 og Gröning (2016) s.130
6
signaliserer at verdiene som angis er noe rettsordenen vurderer som helt sentralt å hegne om. Å identifisere rettsgodene som hvert straffebud er satt til å verne, er ifølge Gröning «(…) en viktig del av en formålsrettet tolking av gjerningsbeskrivelsen.»25 Det betyr, slik jeg forstår det, at det underliggende rettsgodet også begrenser straffebudets rekkevidde. Andre mulige verdier, som ikke kan identifiseres gjennom straffebudet, er ikke en del av det bestemmelsen rammer og i sammenhengen ikke strafferettslig anerkjent.
Hva de ulike rettsgodene er, kan blant annet leses ut av kapitteloverskriftene i straffeloven, som kapittel 23 «Vern av folkehelsen og det ytre miljø» og kapittel 24 «Vern av den personlige frihet og fred». Disse kapitteloverskriftene er eksempler på at rettsgodene kan være av henholdsvis kollektiv og individuell karakter.26
Andre kapitteloverskrifter angir ikke eksplisitt hva bestemmelsene i kapittelet skal verne om.
Et slikt eksempel er kapittel 26 med overskriften «seksuallovbrudd». Rettsgodene som skal vernes i dette kapittelet er ifølge forarbeidene sammensatte.27 De fleste bestemmelsene blir hovedsakelig ansett å verne den seksuelle selvbestemmelsesretten som et individuelt rettsgode.28 Seksuell selvbestemmelsesrett har, slik jeg forstår begrepet, et mentalt og et fysisk aspekt. Både den frie viljen og menneskets kroppslige integritet vernes.
Seksuell selvbestemmelsesrett som vernet rettsgode gir god mening for voksne personer. Det er mer usikkert om dette er det utpekte rettsgodet i bestemmelser som gjelder seksuallovbrudd mot barn. I og med at barn under 16 år ikke kan samtykke til seksuelle handlinger, fremstår det selvmotsigende å snakke om seksuell selvbestemmelsesrett for denne gruppen. I forarbeidene uttrykkes det også at «Mindreårigheten som sådan er (…) den sentrale beskyttede interesse (…)».29
For bestemmelsene som gjelder seksuelle krenkelser mot barn synes altså mindreårigheten i seg selv, barnets særlige sårbarhet og behov for beskyttelse om sin kroppslige integritet, å være en mer treffende beskrivelse på rettsgodene som skal vernes. Som beskrevet er seksuell utpressing en kriminalitetsform som særlig rammer barn.30
25 Gröning (2016) s.130
26 Gröning (2016) s.131
27 Ot.prp. nr.22 (2008-2009) s.210
28 Gröning (2016) s.133
29 NOU 1997:23 s. 30
30 Jf. Kap 2.1
7
Bestemmelsene om seksuelle overgrep kan dessuten ses som «(…) uttrykk for en samfunnsmessig moralkodeks (…)» og «(…) også ses under synsvinkelen moralsk imperativ».31 Fra et rettsgodeperspektiv skal altså selve samfunnsmoralen også vernes. I forarbeidene er det imidlertid angitt at de individuelle interessene med tiden er blitt mer sentrale enn samfunnshensynene.32
3.2 Rettsgodene som krenkes ved seksuell utpressing
Seksuell utpressing er som beskrevet en sammensatt og flerleddet forbrytelse. Jeg vil først se på rettsgodene som krenkes i fase én av utpressingen, den initielle forledelsen der gjerningspersonen skaffer seg et pressmiddel.
Forledelse er et element i gjerningsbeskrivelsen i flere ulike bestemmelser i straffeloven, for eksempel strl. § 253 annet ledd (Tvangsekteskap), strl. § 305 bokstav b) (seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år) og strl. § 371 (bedrageri). Forledelse innebærer, slik begrepet må forstås i bestemmelsene, at den fornærmede lures eller villedes til å gjøre noe man ellers ikke ville gjort.33 Idet fornærmede handler annerledes enn han eller hun egentlig ville, kan rettsgodet som krenkes sies å være den frie vilje.
Når forledelsen i fase én medfører at fornærmede gir gjerningspersonen et seksualisert bilde av seg selv, skjer det i tillegg en krenkelse av den seksuelle selvbestemmelsesretten. Fornærmede hadde jo ikke, dersom vedkommende hadde visst hvem gjerningspersonen og hans motiver reelt var, delt et seksualisert bilde av seg selv. Er fornærmede under 16 år er det, som nevnt, ikke naturlig å snakke om seksuell selvbestemmelsesrett. Da synes det mer korrekt å si at det er
«mindreårigheten» i seg selv som krenkes ved at bildet deles.
I fase to av utpressingen, tvangssituasjonen som oppstår, krenkes igjen den frie viljen som et rettsgode. At dette er det vernede rettsgodet kan leses ut av kapitteloverskriften i straffeloven kapittel 24, «vern av den personlige frihet og fred», hvor straffelovens alminnelige bestemmelse om tvang, strl. § 251, er plassert. Personlig frihet og fri vilje henger logisk sammen. At det er den frie viljen som krenkes fremgår også direkte av ordet «tvang». Tvang er det motsatte av
«frivillighet».
31 NOU 1997:23 s.30
32 Ot.prp. nr.22 (2008-2009) s.210
33 Jf. Prop 42L (2015-2016) s. 24 og f.eks Rt. 1996 s. 364
8
Tvangen i fase to kan sies å foregå på to nivåer. For det første kan de seksuelle overgrepene der og da bli utført under tvang og trusler.34 Den andre formen for tvang, utfra modusbeskrivelsen helt typisk for seksuell utpressing, er den løpende og ofte langvarige tvangssituasjonen muliggjort ved at gjerningspersonen besitter et pressmiddel. Gjerningspersonen synes, slik det er beskrevet i dommer og rapporter, ofte å ha et slikt grep om fornærmede at den direkte tvangen i relasjon til hvert enkelt overgrep ikke alltid trenger å være så stor. I en dom fra Hedmarken tingrett beskriver en av de fornærmede hvordan gjerningspersonen «(…) hadde full kontroll på henne, hun svarte på alt og turte ikke si nei» og at hun «(…) følte seg så kontrollert og presset at hun ikke hadde noe hun skulle ha sagt».35
I tillegg til at den langvarige tvangssituasjonen er en krenkelse av den frie viljen, må en slik situasjon sies å krenke fornærmedes psykiske integritet og sinnsro.
«Sinnsro» eller «psykens og sinnets integritet» er anerkjent av lovgiver som en verdi som i gitte sammenhenger trenger strafferettslig vern og dermed anses som et rettsgode.36 Det er, som presisert av Høyesterett, imidlertid en terskel. Handlingen bak må være «hensynsløs» og
«kvalifisert klanderverdig» og det må være snakk om mer enn alminnelig uro og forstyrrelse.37 At dette er tilfellet i fase to av en seksuell utpressing, er ikke tvilsomt. Gjerningspersonen handler både hensynsløst og kvalifisert klanderverdig, og fornærmede forteller hvordan de lever med en sterk uro og en frykt for hva gjerningspersonen vil komme til å gjøre, og hva som skjer dersom det seksuelle materialet kommer på avveie.38 Tilstanden er åpenbart langt over det man må akseptere av «alminnelig uro og forstyrrelse».
Når fornærmede som følge av tvangssituasjonen må utføre en eller flere nye seksuelle handlinger, skjer det ytterligere krenkelser av rettsgoder som «seksuell selvbestemmelsesrett»
eller «mindreårighet» og «kroppslig integritet».
En utpressing med seksuelt motiv, sett som en sammenhengende og flerleddet forbrytelse, krenker altså flere rettsgoder både etter hverandre og samtidig. Den frie viljen, den seksuelle selvbestemmelsesretten, eller mindreårigheten og den kroppslige integriteten, er i tillegg til sinnsroen, rettsgoder som bør vernes gjennom den strafferettslige reguleringen.
34 Jf. f.eks Oslo tingretts dom av 1. september 2017 i sak 16-16391 1 MED-OTIR/02
35 THEDM-2011-60329
36 Ot.prp. nr. 41 (1954) s. 21
37 Rt. 2014 s. 669, i avsnitt 13-17
38 F.eks THEDM-2011-60329 og Oslo tingretts dom av 1. september 2017 i sak 16-16391 1 MED-OTIR/02
9
3.3 Aktuelle straffebud om seksuell utpressing
Etter en enkeltvis gjennomgang av lovbestemmelser for utpressingens fase én og fase to, vil jeg drøfte hvordan straffebudene kan brukes i konkurrens. Et grunnleggende utgangspunkt er det materielle dekningsprinsippet som innebærer at man skal bruke så mange straffebud som nødvendig for å dekke de krenkelsene som har skjedd mot den fornærmede.39
Hypotesen er at selv om det ikke skulle herske påviselige hull i straffelovgivningen, er lovverket såpass komplisert at det materielle dekningsprinsippet er vanskelig å etterleve i praksis.
3.3.1 Aktuelle straffebud for fase én av utpressingen
Fase én er den innledende fasen der gjerningspersonen bruker forledelse for å skaffe seg et pressmiddel.
3.3.1.1 Straffeloven § 305 bokstav a
Strl. § 305 bokstav a rammer den som (…) i ord eller handling utviser seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd i nærvær av eller overfor barn under 16 år.»
Hva som kan karakteriseres som seksuelt krenkende eller uanstendig er en rettslig standard, men i forarbeidene nevnes blotting og slibrigheter spesielt.40 Vilkåret i bestemmelsen om at gjerningspersonen må operere «(…) i nærvær av (…)» eller «(...) overfor (…)» barnet inkluderer også kontakt via elektroniske medier, som chat.41 Bestemmelsen krever at barnet får med seg det som foregår, men stiller ikke krav til hvordan barnet må reagere.42
Dommer om seksuell utpressing viser at en gjerningsperson ofte deler et seksualisert bilde eller chatter seksualisert for å sette i gang forledelsen og få fornærmede til å respondere.43 En slik adferd må klart kunne kalles «seksuelt krenkende eller uanstendig atferd». Bestemmelsen synes altså å kunne treffe godt på den første delen av forledelsen.
Angivelsen av en rettslig standard, «seksuelt krenkende eller uanstendig atferd», som kan endres i tråd med samfunnssynet, indikerer at det er samfunnsmoralen som er det sentrale
39 Jf. Gröning (2016) s. 579
40 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 255
41 Jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 241
42 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 255
43 F.eks LE-2011-120581 og LE-2017-122181
10
underliggende rettsgodet. Etter mitt syn kan man si at straffebudet også verner barnets
«mindreårighet», idet bestemmelsen forutsetter at barnet får med seg det som skjer.
Strl. § 305 bokstav a kan uansett ikke sies å dekke hele fase én, i det straffebudet ikke omfatter at gjerningspersonen gjennom sin adferd får barnet til å respondere og sende seksualisert materiale tilbake. Bestemmelsen er for øvrig ikke anvendelig hvis fornærmede er over 16 år.
Da kan imidlertid strl. § 298, «Seksuelt krenkende atferd offentlig eller uten samtykke», kunne være aktuell.
3.3.1.2 Straffeloven § 305 bokstav b
Straffeloven § 305 bokstav b rammer den som «tvinger eller forleder et barn under 16 år til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd (…)».
Den typiske handlingen som rammes av bokstav b er ifølge forarbeidene at et barn under 16 år trues eller forledes «(…) til å kle av seg og ta på seg selv, ofte overført via web-kamera.»44 Bestemmelsen kan, slik den i forarbeidene er tenkt anvendt, dermed synes godt dekkende for den første fasen i en sak om seksuell utpressing. Den fanger også opp fornærmedes respons.
Den eksplisitte påpekningen av forledelse i ordlyden får frem krenkelsen av rettsgodet «den frie vilje».45 I tillegg er det et vilkår at forledelsen fører til en seksuell krenkelse. Straffebudet får slik også frem at barnets mindreårighet og kroppslige integritet skal vernes. Fra et rettsgode- perspektiv synes dermed bestemmelsen å være dekkende for fase én.
Bestemmelsen er avgrenset ved at den ikke skal brukes dersom forholdet rammes av strengere straffebud. Dersom forledelsen skulle innebære at barnet utfører grovere seksuelle handlinger, er det straffeloven §§ 291, 299 eller 302 som skal anvendes.46 Gitt modusbeskrivelsen for fase én, der den initielle forledelsen innebærer at fornærmede sender fra seg et mindre alvorlig seksualisert bilde, vil begrensningen trolig ikke bety mye.
Et klarere begrensende moment er at straffebudet kun gjelder der fornærmede er under 16 år.
Er fornærmede et barn mellom 16 og 18 år, rammes ikke ugjerningen av strl. § 305.
44 Ot.prp. nr.22 (2008-2009) s.445
45 Jf. Kap 3.2
46 Ot.prp. nr.22 (2008-2009) s.445
11 3.3.1.3 Straffeloven § 311
Strl. § 311 hjemler straff for «Fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn». Bestemmelsens første ledd bokstav a til c rammer både produksjon, anskaffelse, besittelse og utbredelse av slikt materiale. Med barn menes alle som er, eller fremstår å være, under 18 år, jf. strl. § 311 andre ledd. Bestemmelsen vil dermed kunne anvendes bredere enn strl. § 305 bokstav a og b.
Utfra ordlyden og forarbeidene kan man få inntrykk av at bestemmelsen først og fremst skal verne samfunnsmoralen som et kollektivt rettsgode. Justiskomitéen uttaler at seksuelle fremstillinger kan bidra til å alminneliggjøre seksuelle overgrep mot barn. Det understrekes imidlertid også at fremstillingene i seg selv er «(…) et overgrep mot barnet (…)».47 Man må dermed legge til grunn at barnets «mindreårighet» og «kroppslige integritet» er rettsgoder som bestemmelsen verner.
Bestemmelsen dekker at gjerningspersonens tilegnelse og lagring av seksualisert materiale i fase én, er straffbart. Strl. § 311 bokstav a til c inneholder imidlertid ingen vilkår om at dette skjer gjennom forledelse. Straffebudet alene får dermed ikke frem at produksjonen, tilegnelsen eller lagringen skjer gjennom en krenkelse av fornærmedes frie vilje.
3.3.2 Aktuelle straffebud for fase to av utpressingen
Fase to er tvangssituasjonen som har oppstått ved at gjerningspersonen besitter et pressmiddel.
Tvangssituasjonen brukes for å presse fornærmede til å sende mer, gjerne grovere seksualisert materiale eller utføre seksuelle handlinger. Fase to er hoveddelen av forbrytelsen og kan vare over lang tid.48
3.3.2.1 Straffeloven § 305 bokstav b
Straffeloven § 305 bokstav b, vurdert som anvendelig for fase én, synes også aktuell for fase to. Dette fordi bestemmelsen etter sin ordlyd også rammer situasjoner der gjerningspersonen tvinger barnet «(…) til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd (…)».
I denne fasen utgjør imidlertid forbeholdet om at bestemmelsen ikke skal brukes når forholdet rammes av strengere bestemmelser, en klar begrensning. Som beskrevet kjennetegnes fase to typisk av at gjerningspersonen krever grovere materiale enn han tilegnet seg gjennom
47 Innst. O. nr.66 (2004-2005) s.2
48 Jf. Kap 2.2
12
forledelsen. Bestemmelser som forutsetter seksuell handling eller seksuell omgang synes dermed i denne fasen å være mer aktuelle enn strl. § 305 bokstav b.
3.3.2.2 Straffeloven § 291
Straffeloven § 291 er den generelle voldtektsbestemmelsen og alternativ c) rammer den som
«ved vold eller truende atferd får noen (…) til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv.»
Vilkåret «ved vold eller truende adferd» viser at den seksuelle omgangen ikke skjer frivillig.
Vold eller tvang er definerende for at det overhodet kan være tale om voldtekt når fornærmede er over 16 år. Siden personer over den seksuelle lavalder har seksuell selvsbestemmelsesrett, er formålet med vilkåret å hindre at bestemmelsen får for stor slagvidde.49
Med den tydelige angivelsen av vold og trusler i ordlyden er det tydelig at bestemmelsen verner individets frie vilje som rettsgode, i tillegg til menneskets kroppslige integritet.
Strl. § 291 synes, utfra ordlyden, imidlertid å forutsette at tvangen skjer umiddelbart i tilknytning til det fysiske overgrepet. Et slikt tvangselement er jo nettopp det som definerer at det er en voldtekt. Den andre formen for tvang, det å være løpende underkastet en annens vilje fordi gjerningspersonen besitter et pressmiddel, synes ikke å være omfattet. Strl. § 291 kan dermed ikke sies å fange det helt karakteristiske ved seksuell utpressing, nemlig den vedvarende tvangssituasjonen som brukes for å presse frem seksuelle krenkelser.
3.3.2.3 Straffeloven §§ 299 og 302
Straffeloven § 299 har overskriften «Voldtekt av barn under 14 år». Bestemmelsen rammer den som «(…)
a) har seksuell omgang med barn under 14 år,
b) får et barn under 14 år til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv, eller
c) foretar kvalifisert seksuell handling med barn under 14 år.»
Begrepet voldtekt omfatter både seksuell omgang og i relasjon til barn under 14 år, kvalifisert seksuell handling. Seksuell omgang er en betegnelse på de mest intime handlingene, som samleie eller samleielignende forhold.50 Med kvalifisert seksuell handling menes de mest
49 NOU 1997:23 s.27
50 Ot.prp. nr.22 (2008-2009) s.211
13
alvorlige seksuelle handlingene, som ligger i grenseland mellom seksuell omgang og seksuell handling, som berøring av nakne kjønnsorganer.51
Straffeloven § 302 rammer «Den som har seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år (…)»
og dessuten «(…) den som får et barn mellom 14 og 16 år til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv.»
Både strl. §§ 299 og 302 må forstås slik at de verner mindreårigheten som et rettsgode i seg selv. Bestemmelsene skal gi en ekstra beskyttelse til barnets kroppslige integritet.52
Verken strl. §§ 299 eller 302 inneholder noen vilkår om hvordan den seksuelle omgangen eller de seksuelle handlingene kommer i stand. Dette er fra lovgivers side for å understreke at barn ikke kan samtykke.53 Lovgiver vil, ved ikke å tilføye ytterligere vilkår, beskytte barn fordi de ikke på samme måte som voksne kan yte motstand. Vurderingen bygger også på at barn, i motsetning til voksne, ikke forventes å forstå rekkevidden av egne handlinger.54
En konsekvens av lovgivers valg er at tvangselementet, helt sentralt for fase to av den seksuelle utpressingen, ikke fremkommer gjennom disse bestemmelsene. Strl. §§ 299 eller 302 får verken frem at konkrete overgrep skjer direkte under tvang og trusler eller at de seksuelle krenkelsene skyldes at barnet i forkant er satt i en tvangssituasjon. Fra et rettsgodeperspektiv mangler påpekningen av at den frie viljen krenkes.
Både strl. §§ 299 og 302 følges av bestemmelser som gjør at handlingene kan vurderes som
«grove», henholdsvis strl. §§ 301 og 303. Spørsmålet er om disse bestemmelsene kan få frem at det i tillegg til den seksuelle krenkelsen, skjer en krenkelse av barnets frie vilje.
3.3.2.4 Straffeloven §§ 301 og 303
Både strl. § 301 «Grov voldtekt av barn under 14 år» og strl. § 303 «Grov seksuell omgang mv.
med barn mellom 14 og 16 år» angir momenter som det utfra ordlyden skal «(…) særlig legges vekt på (..)». Det blir dermed en skjønnsmessig vurdering om bestemmelsene kommer til anvendelse og forbrytelsene anses som grove. Tvang eller trusler er ikke nevnt i bestemmelsenes ordlyd, men opplistingen av momenter er ikke uttømmende. I forarbeidene til
51 Ot.prp. nr.22 (2008-2009) s.442
52 Ot.prp. nr.22 (2008-2009) s.210-211
53 NOU 1997:23 s.28 og Ot.prp. nr.22 (2008-2009) s.242
54 Ot.prp. nr.22 (2008-2009) s.210-211
14
strl. § 301 sies det eksplisitt at bruk av tvang eller trusler kan være momenter gjør voldtekten grov.55
Både strl. §§ 301 og 303 kan dermed synes som aktuelle straffebud for å få frem at det i tillegg til den seksuelle krenkelsen av barnet, også skjer en krenkelse av den frie viljen.
Ordlyden i strl. § 301 annet ledd, «Ved avgjørelsen av om voldtekten er grov skal det særlig legges vekt på (…) om den er begått (…)»56 vitner imidlertid om at det er tvang eller andre påkjenninger i direkte relasjon til den enkelte voldtekten bestemmelsen er ment å ramme. Det samme kan sies å følge av ordlyden i strl. § 303 bokstav a og b om at vurderingen må ta utgangspunkt i hvordan «(…) handlingen er begått (…)».57 Fenomenet seksuell utpressing, som en forbrytelse der tvangssituasjonen etableres i forkant og planmessig brukes for å oppnå nye seksuelle krenkelser, er som påpekt kvalitativt noe annet enn at handlingene der og da blir utført under tvang eller trusler.
Selv om krenkelsen av rettsgodet «den frie vilje» kan dekkes inn med strl. §§ 301 eller 303, synes dermed også disse bestemmelsene å svikte når det gjelder å fange det helt særegne ved tvangen i fase to av utpressingen.
3.3.2.5 Straffeloven §§ 251 og 252
Straffeloven § 251 er lovens tvangsbestemmelse og rammer «(…) den som ved straffbar eller annen urettmessig atferd eller ved å true med slik atferd tvinger noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe.» jf. strl. § 251 første ledd.
Ordlyden er vid og bestemmelsen er ikke som straffebudene over, avgrenset etter fornærmedes alder. Strl. § 251 synes dermed å kunne være bredt anvendelig på alle saker om seksuell utpressing.
Et spørsmål som kan reises er om strl. § 251 favner den vedvarende tvangssituasjonen i fase to, eller om bestemmelsen først og fremst dekker en enkelthandling der gjerningspersonen øver
«(…) et slikt trykk på fornærmede at han forholder seg i overensstemmelse med gjerningspersonens vilje i strid med sin egen».58 Forarbeidene behandler ikke spørsmålet. Etter mitt syn kan man argumentere for at en løpende tvangssituasjon ikke tilsier subsumsjon under
55 Ot.prp. nr.22 (2008-2009) s. 243
56 Min understreking
57 Min understreking
58 Ot.prp. nr.22 (2008-2009) s.134
15
strl. § 251 om tvang, men heller under strl. § 252 om grov tvang. Riktignok har heller ikke strl.
§ 252 i sin ordlyd «vedvarende eller langvarig tvang» som et element eller vilkår, men formuleringen «(…) skal det særlig legges vekt på (…)» åpner for en skjønnsmessig vurdering.
Dermed kan en vedvarende tvangssituasjon være noe som gjør tvangen grov. Strl. § 252 kan dermed, etter mitt syn, i større grad enn strl. § 251, dekke inn et helt typisk element ved seksuell utpressing.
Rettsgodet som beskyttes i strl. §§ 251 og 252 er individets frie vilje.59 Bestemmelsene brukt alene på fase to av utpressingen, ville innebære en klar mangel. Bestemmelsene påpeker kun krenkelsen av den frie vilje, men ikke at tvangen i fase to også fører til nye seksuelle krenkelser for den fornærmede.
3.3.2.6 Straffeloven § 266
Straffeloven § 266 rammer «Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs adferd forfølger en person eller på annen måte krenker en annens fred, (…)».
Utfra sin objektive gjerningsbeskrivelse synes straffebudet å være anvendelig på tilfeller av seksuell utpressing. Gjerningspersonens krav om seksuelt materiale eller seksuelle handlinger må utvilsomt kunne sies å være hensynsløs, og en krenkelse av fornærmedes fred. Også denne bestemmelsen kan brukes uavhengig av alder på fornærmede.
Bestemmelsen er plassert i kapittel 24 som gjennom overskriften «Vern av den personlige frihet og fred» angir det utpekte rettsgodet. Mer spesifikt skal strl. § 266, utfra forarbeider og rettspraksis, verne den psykiske integriteten, eller med dagligtale «sinnsroen».60
Å bruke strl. § 266 på fase to i den seksuelle utpressingen kan dermed dekke ett sentralt rettsgode. Bestemmelsen rammer imidlertid ikke andre sentrale verdier, som den «den frie vilje» krenket gjennom tvangen og «den seksuelle selvbestemmelsesretten» eller
«mindreårigheten» og «den kroppslige integriteten» krenket gjennom kravet om seksuelt materiale eller seksuelle handlinger.
3.3.3 Samlet vurdering av aktuelle straffebud
Gjennomgangen har vist at man i dagens lovverk har mange aktuelle straffebud for å ramme seksuell utpressing. Rettsbildet preges imidlertid av bestemmelser som hver seg kan dekke deler
59 Jf. Kap.3.2
60 Jf. Kap.3.2
16
av hendelsesforløpet, men som ikke alene får frem alle sidene. Bestemmelsene i seksuallovbruddkapittelet preges også av en inndeling etter fornærmedes alder som begrenser bruken av dem.
Som vist har flere av straffebudene den svakheten at tvangen som påpekes er i direkte relasjon til selve overgrepet, ikke en påpekning av den løpende tvangssituasjonen som har oppstått i forkant. Dermed fanger ikke straffebudene på en helt presis måte den tvangsformen som i størst grad særpreger utpressingssituasjonen. Etter mitt syn er strl. § 252 om grov tvang den bestemmelsen som til tross for manglende påpeking i ordlyden, best kan sies å dekke inn dette momentet.
Fra et rettsgode-perspektiv viser gjennomgangen at noen av bestemmelsene, strl. § 305 bokstav b og strl. § 291, får frem både en krenkelse av den frie viljen (påpekning av forledelse/tvang), i tillegg til de rettsgodene som krenkes gjennom fysiske seksuelle handlinger.
Andre bestemmelser, som strl. §§ 299 og 302, straffebud som skal gi en særlig beskyttelse til barn under 14 og 16 år, får kun frem «mindreårigheten» og «den kroppslige integriteten» som rettsgoder i relasjon til den fysiske seksuelle krenkelsen. Bestemmelsene får derimot ikke frem hvordan barnets frie vilje krenkes av tvangen de utsettes for. Motsetningsvis får strl. §§ 251 og 252 om tvang kun frem krenkelsen av den frie viljen, men ikke de seksuelle krenkelsene. Strl.
§ 266 får kun frem krenkelsen av sinnsroen.
I møte med seksuell utpressing må bestemmelser følgelig brukes i konkurrens.
3.3.4 Straffebud i konkurrens
Konkurrens betyr «sammenstøt» eller at flere bestemmelser «(…) løper ved siden av hverandre».61 Realkonkurrens foreligger når gjerningspersonen har begått straffbare forhold i forskjellige handlinger til ulik tid. Idealkonkurrens foreligger når gjerningspersonen i en og samme handling begår flere forbrytelser.62
I henhold til det materielle dekningsprinsippet skal tiltalen, og dermed domfellelsen, medta alle sider ved de straffbare handlingene.63 Konkurrenslæren gir anvisning på hvordan straffebud kan kombineres for å dekke alle krenkede rettsgoder og relevante handlinger, i et forløp som er sammensatt og kan strekke seg over tid. Gröning påpeker at det ved krenkelser av straffebud
61 NOU 1983:57 s. 232
62 NOU 1983:57 s. 232
63 Gröning (2016) s.579
17
som retter seg mot samme rettsgode, normalt holder å anvende ett straffebud. Dersom strafferammen i de aktuelle straffebudene er forskjellige, vil den strengere bestemmelsen konsumere den mildere.64 Et ekstra straffebud skal kun benyttes dersom man får markert noe ytterligere, i form av handling eller rettsgode, ved den straffbare handlingen.65
Som vist er seksuell utpressing en kompleks og sammensatt kriminalitetsform der hver enkelt fornærmet utsettes for flere krenkelser gjennom hendelsesforløpet. Det er klart at det i saker med mange fornærmede til forskjellig tid, uansett blir tale om å bruke straffebestemmelser i realkonkurrens. Spørsmålet i det følgende er om det materielle dekningsprinsippet kan innfris i relasjon til den enkelte fornærmede.
3.3.4.1 Konkurrensproblematikken ved seksuell utpressing
I og med at seksuell utpressing innebærer et sammensatt handlingsforløp, må de rettslig relevante handlingene først individualiseres. Disse fordeler seg på fase én og fase to. Det er etter min mening klart at aktuelle straffebud for fase én av utpressingen må brukes i realkonkurrens med aktuelle straffebud for fase to.
I fase én kan strl. § 311 anvendes i konkurrens med strl. § 305 bokstav a og b idet anskaffelse og lagring av seksualisert materiale, og seksuelt krenkende eller uanstendig adferd og forledelse, må vurderes som ulike straffbare forhold. Det må forutsettes at fornærmede er under 16 år, jf. begrensningen i strl. § 305.
For fase to viste gjennomgangen at både strl. § 299 voldtekt av barn under 14 år og § 302 seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år, mangler et tvangselement og dermed ikke får frem krenkelsen av barnets frie vilje. Ved å anvende strl. §§ 301 og 303 kan også krenkelsen av den frie viljen dekkes inn. En langt tydeligere måte å få frem at overgrepet har skjedd under tvang, er imidlertid å bruke den alminnelige voldtektsbestemmelsen i strl. § 291 i idealkonkurrens med strl. §§ 299 eller 302, siden denne har et klart angitt tvangsvilkår i ordlyden.
At strl. § 291 kan brukes i idealkonkurrens med strl. § 302 er klart forutsatt i forarbeidene.66 Om det samme gjelder strl. § 299 er imidlertid uklart. Forarbeidene avviser eksplisitt at strl. § 291 kan brukes i konkurrens med strl. § 299. 67 Dette må, slik jeg forstår det, være fordi begge
64 Gröning (2016) s. 583
65 Jf. Andenæs (2016) s. 374-375
66 Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) s. 444
67 Ot.prp. nr.22 (2008-2009) s. 438
18
gjelder «voldtekt», jf. overskriften, og at § 291 konsumeres av § 299 som den strengere bestemmelsen.
Matningsdal mener imidlertid at forarbeidene på dette punktet bygger på en uriktig forståelse av konkurrenslæren. Han viser til at konkurrens ikke er avskåret fordi bestemmelsene har samme navn, «voldtekt», men at man snarere må se på om det ene straffebudet kan få frem en side av forholdet som det andre straffebudet ikke dekker. Siden strl. § 299 ikke får frem at voldtekten av barnet skjedde under tvang, må den alminnelige voldtektsbestemmelsen kunne anvendes i konkurrens.68 Etter mitt syn har argumentasjonen fra Matningsdal de beste grunner for seg, men med den eksplisitte avvisningen i forarbeidene må rettstilstanden sies å være usikker.
Som nevnt kan tvangsvilkåret i strl. § 291, forstås å relatere seg direkte til voldtekten. Det er i så fall noe annet enn den forutgående og vedvarende tvangssituasjonen som karakteriserer seksuell utpressing. Det gir grunn til å vurdere om strl. § 252 om grov tvang bør brukes i tillegg, for å dekke opp dette ekstraelementet av tvang.
Krenkelsen av den frie viljen er allerede dekket inn gjennom strl. § 291. Dermed kan det synes avskåret å bruke strl. § 252 i konkurrens. Likevel, siden tvangen i strl. § 291 er relatert direkte til voldtekten, kan man trolig argumentere for at gjerningspersonen i tillegg bør kunne tiltales for den forutgående tvangssituasjonen han har etablert. Denne lovforståelsen synes å ha støtte i forarbeider og teori som påpeker at «Vold utover det som kreves etter voldtektsbestemmelsen, skal anses straffskjerpende og eventuelt gi grunnlag for å anvende straffebestemmelsene om vold i konkurrens.» 69
I tillegg bør strl. § 266 brukes, for å få frem krenkelsen av sinnsroen.
Skjer det flere påfølgende seksuelle overgrep mot fornærmede under den vedvarende tvangssituasjonen, kan det oppstå spørsmål om disse bør anses som ett sammenhengende straffbart forhold, eller flere lovbrudd i (likeartet) realkonkurrens. Dette beror på en helhetsvurdering og må avgjøres konkret. Lengden på tidsavbruddet mellom overgrepene, og om de har skjedd samme sted er blant momentene som inngår i vurderingen.70
Dersom seksuallovbruddene ikke fullbyrdes, for eksempel ved at barnet er tilstrekkelig motstandsdyktig, kan det være grunnlag for forsøksstraff, jf. strl. § 16. Dette forutsetter, i den
68 Matningsdal (2017) (2) s. 673-675
69 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 230, Gröning (2016) s. 583
70 Jf. Rt. 1994 s. 203 på side 204, Rt. 2002 s. 917 på side 922
19
enkelte sak, bevismessig dekning for modusbeskrivelsen i kapittel 2.2, hvor gjerningspersonens seksuelle motiv (forsett) er etablert før den initielle forledelsen starter.
3.3.4.2 Vurdering og oppsummering
Ved å bruke bestemmelser i konkurrens kan man etter mitt syn dekke inn alle rettsgodene som krenkes ved seksuell utpressing, og dermed innfri det materielle dekningsprinsippet i relasjon til den enkelte fornærmede. Hendelsesforløpet i fase én og to kan i all hovedsak fanges opp.
Samtidig må lovverket sies å være svært komplisert og vanskelig å bruke. De mange bestemmelsene, blant annet inndelt etter fornærmedes alder, bidrar til at lovverket er fragmentarisk og uoversiktlig. Det er vanskelig å manøvrere mellom straffebudene, og ulike avgrensninger skaper usikkerhet om hvordan de skal brukes. Det synes også uklart om alle bestemmelsene jeg har satt sammen for å oppnå full dekning etter gjeldende rett faktisk kan brukes i konkurrens med hverandre.
Korrekt rettsanvendelse ved seksuell utpressing krever gode forkunnskaper om fenomen og modus. Oppsummert er det etter mitt syn mulig, men krevende å anvende straffebudene på en slik måte at hele hendelsesforløpet og alle de krenkede rettsgoder dekkes.
Eksempler fra underrettspraksis kan kaste ytterligere lys over utfordringene med å innfri det materielle dekningsprinsippet i relasjon til den enkelte fornærmede.
3.3.5 Den rettslige håndteringen i praksis
Dommene jeg behandler gjelder saksforhold som svarer til modusbeskrivelsen for seksuell utpressing. Gjerningspersonene har utfra saksbeskrivelsene nærmet seg de fornærmede på en planmessig måte, med et seksuelt motiv før forledelsen starter. De fornærmede forledes til å sende fra seg seksualiserte bilder (fase én). Bildene brukes så til å etablere en tvangssituasjon for at gjerningspersonen skal kunne skaffe seg mer seksuelt materiale eller seksuelle handlinger på nett eller fysisk (fase to).
Alle dommene behandler forhold begått av én gjerningsperson mot mange fornærmede. Flere bestemmelser går igjen mot de domfelte, som at alle dømmes for overtredelse av strl. § 311 eller tilsvarende bestemmelse i strl. 1902. I fase én av utpressingen synes den rettslige håndteringen i de fleste tilfellene også å være lik overfor hver enkelt fornærmet. Forledelsen subsumeres under strl. § 305 bokstav b eller tilsvarende bestemmelse i strl. 1902.
20
Jeg vil i gjennomgangen og vurderingen av dommene konsentrere meg om hvordan fase to av utpressingen er håndtert. Denne fasen subsumeres for de fornærmede på ulike måter.
Eidsivating lagmannsrett (2011):71 Gjerningspersonen opererte over et tidsrom på seks år. For noen av de fornærmede er handlingene i fase to subsumert som voldtekt (strl. 1902 § 192 første ledd bokstav c (nå § 291)), for andre som forsøk på tvang (strl. 1902 § 222 jf § 49 (nå § 251 jf.
§ 16)). For noen subsumeres også forholdene som «(…) skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd (…)» (strl. 1902 § 390 a (nå § 266)).
Oslo tingrett (2017):72 Saksforholdet er beskrevet i kapittel 2.2. Gjerningspersonen opererte mot mange fornærmede over flere år, og både gammel og ny straffelov kom til anvendelse.
Ugjerningene i fase to er for noen fornærmede subsumert som voldtekt eller forsøk på voldtekt (strl. 1902 § 192 første ledd bokstav c jf. § 49), for andre som forsøk på tvang (strl. 1902 § 222 jf. § 49).
Eidsivating lagmannsrett (2017):73 Gjerningspersonen ble dømt for ulike seksuelle overgrep mot 39 jenter under 16 år. Ikke alle forholdene kan betegnes som seksuell utpressing, men for de som ble utsatt for dette ble ugjerningene i fase to for enkelte subsumert som «seksuell omgang med barn under 16 år» (strl. 1902 §196 første ledd), for andre som «Voldtekt av barn under 14 år» (strl. § 299 bokstav b), for andre igjen som «Tvang» eller «Grov tvang» (strl 1902
§ 222 /strl. § 252 jf. strl. § 251) eller forsøk på dette.
Sarpsborg tingrett (2019):74 Flere fornærmede under 14 år ble etter forledelsen truet til å utføre seksuelle handlinger med seg selv foran kamera. En av de fornærmede ble blant annet truet til å møte gjerningspersonen fysisk og ta hans penis i munnen. For andre fornærmede foregikk alle overgrepene i det digitale rom. Forholdene ble for noen fornærmede subsumert som «Grov voldtekt av barn under 14 år» (strl. § 299 bokstav a og b jf. strl. § 301), Forsøk på «Voldtekt av barn under 14 år» (strl. § 299 bokstav b jf. § 16) For andre fornærmede ble forholdene subsumert som «Seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år» (strl. § 302).
3.3.5.1 Vurdering av den rettslige håndteringen
Det har ved lesning av dommene vært noe krevende å undersøke om det materielle dekningsprinsippet er innfridd i relasjon til den enkelte fornærmede. Dette skyldes et stort antall
71 LE-2011-120581
72 Oslo tingretts dom av 1. september 2017 i sak 16-16391 1 MED-OTIR/02
73 LE-2017-122181
74 Sarpsborg tingretts dom av 23.mai 2019 i sak 19-005190MED-SARP/
21
fornærmede i hver sak og at ulike elementer i hendelsesforløpet for den enkelte er splittet opp og vurdert for seg. Lovbruddene i fase én og fase to er altså ikke vurdert samlet eller kronologisk for hver enkelt fornærmet. Dette får også det utslaget at man lett mister den flerleddete forbrytelsen av syne. Gjerningspersonens målrettede modus, og det seksuelle motivet som allerede er etablert før forledelsen, kommer i bakgrunnen når ikke alle handlingene mot den enkelte fornærmede er vurdert i sammenheng.
At det i fase to bruke ulike bestemmelser i subsumsjonen, skyldes til dels at straffebudene er avgrenset etter fornærmedes alder. Dette kan ikke kritiseres. At det brukes ulike straffebud kan i tillegg forklares med at det endelige utfallet av hver enkelt utpressing er ulik.
Det er imidlertid også klart at straffebud ikke brukes på en slik måte at alle krenkelsene den fornærmede utsettes for i fase to av utpressingen, dekkes inn.
Ofte brukes kun ett straffebud om handlingene mot den enkelte. Benyttes for eksempel kun strl.
§ 299 voldtekt av barn under 14 år, har man ikke fanget inn at voldtekten (eller forsøket på dette, jf. § 16) også innebærer en krenkelse av barnets frie vilje. Strl. § 299 dekker som påvist ikke tvang eller trusler som skjer i direkte relasjon til selve voldtekten (eller voldtektsforsøket), ei heller at overgrepet skjer som følge av at barnet i forkant er satt i en tvangssituasjon.
For mange fornærmede subsumeres ugjerningene i fase to kun som tvang eller forsøk på tvang, jf. strl. § 251 jf. § 16 (strl. 1902 § 222 jf. § 49). Straffebudet er typisk brukt der den fornærmede står imot truslene om at bilder av dem skal spres, og ikke gir etter for gjerningspersonens krav om mer seksualisert materiale.75 Til tross for at gjerningspersonen utvilsomt forsøker å oppnå nye seksuelle krenkelser, brukes det ikke noe straffebud som rammer forsøket på dette. Etter mitt syn utgjør dette en klar mangel. Gjennom tvangsbestemmelsen vernes kun den frie viljen, men det kommer ikke frem at verdier som seksuell selvbestemmelsesrett eller mindreårighet og kroppslig integritet også er truet.
En påpekning av den løpende og ofte langvarige tvangssituasjonen synes å være utelatt for alle de fornærmede. Strl. § 252 om grov tvang, eller strl. § 251 om tvang, brukes ikke i konkurrens med andre bestemmelser for å få frem dette tvangsaspektet. Unnlatelsen skyldes, slik jeg vurderer det, at man gjennom oppsplittingen av hendelsesforløpet og den enkeltvise behandlingen av gjerningspersonens fremstøt mot den enkelte, mister av syne dette gjennomgående og helt typiske elementet ved ugjerningen.
75 F.eks LE-2011-120581 og Oslo tingretts dom av 1. september 2017 i sak 16-16391 1 MED-OTIR/02
22
For de aller fleste fornærmede er heller ikke krenkelsen av sinnsroen dekket inn. Påfallende blir det da når det for noen få av de fornærmede brukes en bestemmelse som nettopp verner sinnsroen som rettsgode. Bestemmelsen om hensynsløs adferd, strl. 1902 § 390 a (nå strl. § 266) er brukt der de fornærmede er unge, men over myndighetsalder. Gjerningspersonen har forledet dem til å sende fra seg nakenbilder og forsøker deretter, under trussel om publisering av materialet han sitter på, å tvinge dem til å ta flere bilder. De fornærmede står imot.76 Utfra modusbeskrivelsen er dette klare forsøk på seksuell utpressing.
For disse fornærmede brukes imidlertid strl. 1902 § 390 a alene, ikke sammen med andre straffebud. Dermed dekkes krenkelsen av sinnsroen, men ikke at gjerningspersonen forsøker å sette de fornærmede i en tvangssituasjon for å oppnå nye seksuelle krenkelser. Sentrale, truede, verdier som den frie viljen og den seksuelle selvbestemmelsesretten blir ikke vernet gjennom bestemmelsen.
3.3.5.2 Oppsummering
Dommene er eksempler på at man i praksis ikke bruker de straffebudene som trengs for å dekke alle krenkelsene som skjer mot den enkelte. For fase to av utpressingen synes det vilkårlig hvilke rettsgoder som i relasjon til hver enkelt fornærmet, blir anerkjent og vernet. Den rettslige håndteringen preges, slik jeg vurderer det, av at man har blikket rettet mot de enkeltvise fremstøtene fra gjerningspersonen. Man konsentrerer seg om enkeltdeler og utfallet av ugjerningen, men mister oversikt over hele hendelsesforløpet og gjerningspersonens målrettede modus. Svakheten viser seg etter mitt syn særlig ved at det for flere av de fornærmede i fase to ikke er tatt ut tiltale for forsøket på å begå et seksuallovbrudd.
Håndteringen illustrerer at seksuell utpressing er en kompleks kriminalitetsform, ofte med mange fornærmede. Behovet for å håndtere sakene på en praktisk og enkel måte er ikke vanskelig å forstå. Dette kan forklare oppsplittingen og at man ikke behandler alle krenkelsene mot den enkelte fornærmede. Det er tidkrevende å vurdere og behandle alle de straffebudene som kreves for å dekke ett tilfelle av seksuell utpressing. Når straffelovgivningen i tillegg er så vanskelig tilgjengelig, med mange ulike straffebud som har hver sine begrensinger og som må brukes i konkurrens, blir det etter mitt syn svært utfordrende å innfri det materielle dekningsprinsippet i relasjon til den enkelte fornærmede.
At straffelovgivningen ikke har påviselige hull, men er kompleks å bruke, vil bli fulgt opp i kapittel 5. Der vil jeg drøfte om vi bør ha et eget straffebud om seksuell utpressing. Først må
76 LE-2011-120581 jf. THEDM-2011-60329
23
jeg imidlertid forstå motivasjonen bak det strafferettslige utpressingsbegrepet og klargjøre hvor langt det rekker.
4 Strafferettens utpressingsbegrep
Sakene om seksuell utpressing blir, som vist i oppgaven, ikke rettslig håndtert som
«utpressing». Det er situasjonen til tross for at straffeloven har en egen bestemmelse om utpressing, straffeloven § 330. Jeg vil derfor analysere strl. § 330 spesielt, for å forstå hvorfor den ikke brukes om seksuell utpressing. Hva ligger bak det strafferettslige utpressingsbegrepet og kunne strl. § 330 også vært anvendelig i utpressingssaker med seksuelt motiv?
Straffeloven § 330 første ledd er formulert slik:
«For utpressing straffes den som med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning tvinger noen til å handle slik at det medfører tap eller fare for tap for ham eller den han handler for, ved
a) annen ulovlig adferd enn den som rammes av § 327 første ledd, eller
b) utilbørlig å true med anklage eller anmeldelse for noe straffbart, eller med å sette frem en skadelig opplysning.»
Strl. § 330 viderefører strl. 1902 § 266, med flere språklige endringer. Bestemmelsen om grov utpressing, strl. § 331, er ny. Det skal gjøres en skjønnsmessig helhetsvurdering av om utpressingen er grov, basert på en opplisting av momenter.77 Strafferammen er justert sammenlignet med straffeloven 1902. Øvrige lovtekniske endringer innebærer ingen realitetsforskjell.78
4.1 Utelukker straffeloven § 330 seksuell utpressing?
I rettspraksis, forarbeider og litteratur synes det tatt for gitt at strl. § 330 ikke favner utpressing med seksuelt motiv. Utover en påpekning fra Sunde, synes problemstillingen ikke å ha vært reist.79
I lovteksten gis det ikke eksplisitt en definisjon av hva utpressing som fenomen er. Det står ikke
«med utpressing menes…» eller lignende formuleringer som peker mot en legaldefinisjon. Man må likevel anta at bestemmelsen i seg selv, den objektive gjerningsbeskrivelsen sammenholdt
77 NOU 2002:4 s.372
78 Matningsdal (2017) (1) s.354
79 Sunde (2020) s.141-142
24
med det subjektive skyldkravet, til sammen utgjør det som i strafferettslig forstand er definert som «utpressing».
Jeg vil i det følgende analysere to vilkår i strl. § 330 som synes sentrale i forståelsen av det strafferettslige utpressingsbegrepet. Det er det subjektive vilkåret om at gjerningspersonen må ha «forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning» og det objektive vilkåret om at fornærmede må lide «tap eller fare for tap».
Spørsmålet er om «vinning» utelukkende må forstås som «økonomisk vinning» og om «tap»
bare kan være «økonomisk tap».
4.1.1 Forsett om uberettiget vinning
Straffeloven § 330 har to forsettskrav. Forsettet må for det første gjelde de handlinger som er beskrevet i straffebudet jf. strl. § 21, jf. § 22. I tillegg kommer «forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning», i teorien omtalt som subjektivt overskudd eller forlenget forsett.80 Gjerningspersonen må altså mentalt ha hensikt eller tilstrekkelig bevissthet om at målet med handlingene er en «uberettiget vinning».
Spørsmålet er om begrepet «vinning» omfatter seksualiserte bilder eller seksuelle handlinger. I så fall vil gjerningspersonens formål om å skaffe seg dette, oppfylle det forlengede forsettkravet.
«Vinning» betyr rent språklig at man vinner eller tjener noe, får en fordel eller fortjeneste.81 At utrykket trolig først gir assosiasjoner til noe økonomisk, betyr ikke at vinning i alle sammenhenger må bety økonomisk gevinst. I dagligtale brukes for eksempel utrykket
«personlig vinning», uten at det nødvendigvis er snakk om en økonomisk berikelse.
I juridisk teori finnes ulike syn på hva begrepet «vinning» generelt sett innebærer. Skeie slår klart fast at «Vinning betyr nemlig økonomisk fordel», men anerkjenner at Kjerschow har et annet syn.82 Andenæs beskriver det som en tidligere lære at vinningsforbrytelser må innebære en overføring av formue. Han påpeker at en slik forståelse av «vinnings hensikt» ikke har
80 Gröning (2016) s.247
81 UiB, digital ordbok
82 Skeie (1946) s.246
25
kommet til uttrykk i lovteksten.83 Bratholm viser til at forarbeidene riktignok tok sikte på en formuesoverføring, men at dette siden er avvist i Rt. 1975 s. 473.84
Rt. 1975 s. 473 omhandlet tyveribestemmelsen i strl. 1902, § 257, og saken gjaldt sjekkblanketter som ikke hadde noen verdi. Høyesterett slo fast, med henvisning til blant annet Andenæs, at det ikke kunne være et vilkår for straff for vinningsforbrytelser at handlingen tok sikte på overføring av en formuesverdi. Til tross for at forarbeidene indikerte dette, kunne man ikke lese lovens ordlyd innskrenkende.
Det synes dermed klart at mens man tidligere la til grunn krav om en formuesoverføring i begrepet «vinning», er dette ikke lenger gjeldende.
Motsetningen økonomisk-ikke økonomisk er heller ikke alltid skarp, har Andenæs påpekt. Han tar, snarere enn å lage en stram og oppkjørt definisjon av «vinning», til orde for konkret å vurdere forbrytelsestypene, for å se om det er «(…) rimelig å henføre dem under lovens begrep
«vinning»».85 Mens ting med klar og selvstendig økonomisk egenverdi åpenbart regnes som
«vinning», legges det til grunn at tilfredstillelse av hat og skadelyst åpenbart ikke er det. Ting uten økonomisk egenverdi, som privatbrev eller fotografier, synes det å hefte usikkerhet ved, men vinning må ifølge Andenæs trolig være mer håndgripelig enn ren affeksjonsinteresse.86 Begrepet vinning synes gjennom høyesterettspraksis og juridisk teori å ha vært i utvikling og blitt forstått stadig videre. I Rt. 2012 s.1669 behandles vinningsbegrepet i strl. 1902 § 145 tredje ledd. Saken gjaldt uberettiget tilgang til blant annet privatpersoners e-postkontoer samt nedlastning av intime bilder. Høyesterett påpeker at det «(…) generelt er lagt til grunn at når en person uberettiget skaffer seg goder med økonomisk verdi til eget bruk, har han vinnings hensikt uavhengig av hva slags personlig motiv han eller hun har.»87
Det avgjørende var om informasjonen har økonomisk verdi eller økonomisk potensiale.
Karakteren av gjerningspersonens motiv var altså ikke av betydning. Høyesterett presiserte i tillegg at vurderingen var uavhengig av om fornærmede ved handlingen lider økonomisk tap.88 Uttalelsene må sies å være direkte relevant for en situasjon hvor en gjerningsperson skaffer seg seksualisert materiale eller en seksualisert opptreden foran webkamera.
83 Andenæs (1996) s.22-23
84 Bratholm (1995) s.682
85 Andenæs (1996) s.23
86 Andenæs (1996) s.23-24
87 Rt. 2012 s. 1669, i avsnitt 35
88 Rt. 2012 s. 1669, i avsnitt 35
