Rapport nr. 203
Fiskebiologiske undersøkelser i Eidfjordvassdraget – sluttrapport for perioden 2004-2012
Helge Skoglund, Bjørn T. Barlaup, Sven-Erik Gabrielsen, Gunnar B. Lehmann, Godtfred A. Halvorsen, Tore Wiers, Bjørnar Skår, Ulrich Pulg & Knut Wiik Vollset
LFI Uni Miljø
Laboratorium for Ferskvannsøkologi og lnnlandsfiske
LABORATORIUM FOR FERSKVANNSØKOLOGI OG INNLANDSFISKE LFI Uni Miljø
Thormøhlensgt. 49B TELEFON: 55 58 22 28 5006 Bergen
ISSN NR: ISSN-1892-889 LFI-RAPPORT NR: 203
TITTEL:
Fiskebiologiske undersøkelser i Eidfjordvassdraget – sluttrapport for perioden 2004-2012
DATO: 12.06.2012
FORFATTERE: Helge Skoglund, Bjørn T. Barlaup, Sven- Erik Gabrielsen, Gunnar B. Lehmann, Godtfred A.
Halvorsen, Tore Wiers, Bjørnar Skår, Ulrich Pulg & Knut Wiik Vollset
LFI Uni Miljø
GEOGRAFISK OMRÅDE:
Hordaland
OPPDRAGSGIVER: Statkraft Energi ANTALL SIDER: 108
UTDRAG:
Denne rapporten omhandler undersøkelser foretatt i Eidfjordvassdraget i perioden 2004-2012.
Resultatene viser at bestandssituasjonen for laks i vassdraget fortsatt er kritisk, med lav gytebestand, forholdsvis lave ungfisktettheter og med et høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Situasjonen for sjøaurebestanden er bedre enn for laks. Sjøaurebestanden synes imidlertid å være betydelig redusert i forhold til situasjonen før regulering. Den uheldige bestandssituasjonen synes primært å skyldes lav sjøoverlevelse, men vassdragsreguleringer har også hatt negative effekter på fiskebestandene i vassdraget.
Lav vannstand på vinteren som følge av reguleringen medfører økt eggdødelighet ved at gytegroper strander, og reduserer trolig også overlevelse hos ungfisk. Tiltaket med slipp av vann vinterstid har vært viktig for å øke overlevelse for egg og ungfisk. Det anbefales derfor at tiltaket videreføres. Basert på en omfattende registrering av gytegroper er det beregnet at det må en vintervannføring på om lag 1,5-2 m3/s for å unngå stranding. Det har blitt laget en modell for å beregne hvor mange gytegroper som blir liggende utsatt til for stranding ut i fra vannstanden i gytetiden. Denne kan brukes som grunnlag for å vurdere behov for vannslipp.
Endret manøvrering ved å erstatte tapping av kaldt bunnvann fra Sysen med slipp av varmere vann fra Isdal og Storlia i minstevannføringsperioden 1. juni – 15. september bidrar til økt vanntemperatur på lakseførende strekning. Dette medfører bedre vekstvilkår og rekrutteringsforhold for ungfisk av laks og aure i Bjoreio, og det anbefales derfor at tiltaket opprettholdes.
Smoltutvandringen i årene 2009-2011 har i hovedsak foregått i perioden fra slutten av mai til midten av juni. Dette tyder på at laksesmolten vil vandre ut Hardangerfjorden i løpet av juni da det er stor fare for høyt infeksjonspress fra lakselus.
Rognplanting ovenfor lakseførende strekning har bidratt til økt produksjon av laksesmolt. Det anbefales at rognplantingen opprettholdes, og at lakseførende strekningen tas i bruk til rognplanting i år da gytebestanden av laks i vassdraget er under gytebestandsmålet.
EMNEORD:
Regulert vassdrag, fisk, bunndyr, gytegroper, temperatur, rognplanting, vannføring
SUBJECT ITEMS:
Regulated river, fish stock, benthos, redds, temperature, egg planting, water discharge
FORSIDEFOTO:
Bjoreio ved Blåsteinen med sommervannføring. Foto: Helge Skoglund
Forord
På oppdrag fra Statkraft har LFI Uni Miljø utført fiskebiologiske undersøkelser i Eidfjordvassdraget i perioden 2004-2012. Hovedfokus for undersøkelsene har vært å vurdere effekten av iverksatte tiltak i form av vannslipp vinterstid og endret manøvrering for å øke temperaturen i Bjoreio. Disse undersøkelsene ble i første omgang finansiert direkte fra Statkraft, men fra 2007 har deler av undersøkelsen blitt finansiert ved at Bjoreio har vært et såkalt demovassdrag i forskningsprosjektet EnviDORR (Environmentally Designed Operation of Regulated Rivers). EnviDORR er et forskningsprosjekt som inngår i CEDREN (Center for Environmental Design of Renewable Energy), og har vært finansiert av vannkraftbransjen, forvalting og forskningsrådet. I tillegg har det blitt gjennomført undersøkelser i forbindelse med gjennomføring av tiltaksplanen for Eidfjordvassdraget, som har erstattet utsettingspålegget i vassdraget i perioden 2008-2012. Rolf Yngvar Jenssen har vært prosjektleder i Statkraft og har i tillegg til rent faglige innspill bidratt med en rekke opplysninger om vassdraget.
Vi vil takke alle som har bidratt for god innsats og et godt og konstruktivt samarbeid!
Bergen, mai 2012
Helge Skoglund Bjørn T. Barlaup
PhD, prosjektkoordinator Dr.scient, forskningsleder
Innhold
Sammendrag ... 7
1.0 Innledning ... 13
1.1 Bakgrunn og hensikt ... 13
1.2 Beskrivelse av vassdraget og reguleringer ... 13
1.3 Tiltaksplan og iverksatte tiltak for å bedre situasjonene for laks og sjøaure ... 15
2.0 Materiale og metoder ... 17
2.1 Gytefisktellinger og eggtetthet ... 17
2.2 Elektrisk fiske ... 18
2.3 Rognplanting ... 19
2.4 Undersøkelser av gytegroper ... 20
2.5 Undersøkelser av utvandrende smolt ... 21
2.5.1 Kameraovervåking av nedvandrende smolt ved Tveitofossen ... 21
2.5.2 Fangst av utvandrende smolt med ruse i Eidfjordvatnet ... 22
2.6 Bunndyr... 22
2.7 Modeller ... 23
2.7.1 Simulering av temperatur uten vannslipp ... 23
2.7.2 Swimup og vekst ... 24
2.7.3 Modell for sammenheng mellom vannstand i gytetiden og stranding av gytegroper ... 24
3.0 Resultat ... 26
3.1 Gytefisktelling og eggtettheter ... 26
3.1.1 Bjoreio ... 26
3.1.2 Eio ... 28
3.1.3 Veig ... 29
3.2 Undersøkelser av ungfisk ... 30
3.2.1 Bjoreio ... 30
3.2.2 Eio ... 32
3.2.3 Veig ... 35
3.3 Kultiveringsstrategier i Bjoreio ... 37
3.3.1 Innslag av settefisk i ungfiskbestanden ... 37
3.3.2 Rognplanting i Bjoreio ovenfor Tveitofossen ... 40
3.3.3 Eggoverlevelse ... 41
3.3.4 Ungfiskundersøkelser i rognplantingsområdet ... 41
3.4 Smoltutvandring ... 44
3.4.1 Videoovervåking av smoltvandring forbi Tveito kraftverk ... 44
3.4.2 Fangst av utvandrende laksesmolt i ruser i Eidfjordvatnet ... 47
3.4.3 Hydrologiske endringer under smoltutvandring som følge av regulering ... 49
3.5 Vintervannføring og undersøkelser av gytegroper ... 52
3.5.1 Vannstand og vannføring vinterstid i Bjoreio ... 52
3.5.2 Undersøkelser av gytegroper i perioden 2004-2011 ... 57
3.5.3 Stranding av gytegroper og eggoverlevelse ... 58
3.5.4 Sammenheng mellom vannstand og stranding ... 63
3.5.1 Undersøkelser av gytegroper i Veig ... 66
3.5.2 Evaluering av vannslipp gjennomført i perioden 2004-2011 ... 67
3.6 Temperaturforhold og manøvrering av vannslipp til Vøringsfossen om sommeren... 68
3.6.1 Temperaturforholdene i Bjoreio, Veig og Eio ... 68
3.6.2 Manøvrering av tapping til Vøringsfossen fra tilsig med ulik temperatur ... 70
3.6.3 Temperatureffekt av tapping fra Isdal og Storlia ... 73
3.6.4 Beregnet effekter av økt temperatur på swimup og vekst hos ungfisk av laks og aure ... 77
3.6.5 Effekt av temperatur på rekruttering ... 79
3.7 Vannkjemi og bunndyr... 79
4.0 Diskusjon ... 82
4.1 Status for bestandene av laks og sjøaure ... 82
4.2 Kultivering og rognplanting ... 85
4.3 Smoltutvandring ... 86
4.4 Vintervannføring og stranding av gytegroper ... 88
4.5 Temperaturforhold og manøvrering av vannslipp til Vøringsfossen om sommeren... 92
5.0 Konklusjoner og anbefalinger ... 93
5.1 Bestandssituasjonen for laks og sjøaure i Eidfjordvassdraget ... 93
5.2 Utvandrende smolt ... 94
5.3 Kultivering og rognplanting ... 94
5.4 Vintervannføring og vannslipp ... 95
5.5 Manøvrering for økt vanntemperatur i perioden 1. juni – 15. september ... 97
5.6 Andre tiltak ... 97
6.0 Litteratur ... 97
Vedlegg 1 ... 102
Vedlegg 2. ... 105
Vedlegg 3. ... 106
Vedlegg 4 ... 107
Vedlegg 5 ... 108
Sammendrag
Bakgrunn og hensikt
Situasjonen for laksebestanden i Eidfjordvassdraget har de siste tiårene vært kritisk.
Vassdragsreguleringene har siden slutten av 1970-tallet medført betydelige endringer i vannføring og temperaturforhold i vassdraget og har hatt negative effekter på fiskebestandene i Bjoreio. Siden starten av 2000-tallet har det blitt gjennomført en rekke tiltak for å bedre bestandssituasjonen for laks og sjøaure i vassdraget. De viktigste tiltakene inkluderer:
• Vannslipp fra Sysendammen vinterstid fra 2004 for å hindre at gytegroper og ungfisk strander ved lave vannføringer. Fra 2007-2011 ble manøvreringsreglement for Bjoreio midlertidig endret ved at minstevannføringen om sommeren ble redusert fra 12 m3/s til 11,5 m3/s, mot at det ble sluppet 0,5 m3/s i perioden 15. desember – 31. mars. I perioden 2011-2013 vil det bli sluppet 0,4 m3/s i perioden 1. desember – 13. april.
• Fra tidlig 1990-tallet har manøvreringen blitt endret ved at det slippes vann fra Isdal og Storlia i minstevannsføringsperioden om sommeren for å redusere tapping av kaldt bunnvann fra Sysendammen. Dette for å øke temperaturen i fiskens vekstsesong i Bjoreio.
• Kultivering ved å plante rogn ovenfor lakseførende strekning i Bjoreio fra 2002.
• I 2006 ble det installert forbitappingsventil i Tveitofossen kraftstasjon for å hindre at driftsstans fører til store variasjoner i vannstanden som kan føre til stranding av rogn og ungfisk på elvestrekningen nedstrøms.
• I perioden 2002-2011 er det gjennomført ulike biotopforbedrende tiltak (bla. utlegging av gytegrus, forsøk med åpning av sideløp og smoltpassasje ved inntaksdammen til Tveitofossen kraftstasjon).
Den foreliggende rapporten er en sluttrapport for fiskebiologiske undersøkelser LFI Uni Miljø har gjennomført i Eidfjordvassdraget i perioden 2004-2012. Siden 2007 har deler av undersøkelsene blitt gjennomført ved at Bjoreio har vært et såkalt demovassdrag i forskningsprosjektet EnviDORR som har vært finansiert gjennom Norges forskningsråd, forvaltning og vannkraftindustrien. I tillegg har det blitt gjennomført en rekke undersøkelser tilknyttet tiltaksplanen for Eidfjordvassdraget. Tiltaksplanen inngår som en avtale mellom Direktoratet for naturforvaltning og Statkraft for perioden 2008-2011, og har i denne perioden erstattet utsettingspålegget i vassdraget.
Gytebestandene av laks og sjøaure
Resultater fra gytefisktellinger har vist at laksebestanden i Bjoreio i perioden 1999-2011 med få unntak har vært kritisk lav med <40 observerte gytelaks. Høsten 2011 skiller seg ut ved at det ble talt 117 gytelaks. I Eio har gytebestanden av villaks hovedsakelig vært <50 gytelaks i den samme perioden. I Veig er det registrert mellom 5-26 villaks i perioden 2009-2011. De beregnete eggtetthetene for vassdragsavsnittene tilsier at gytebestanden av villaks stort sett har vært vesentlig lavere enn gytebestandsmålet (dvs. < 2 egg per m2). Dette til tross for at laksen har vært fredet i vassdraget siden 2000. Resultatene tilsier derfor at gytebestanden i de fleste årene har vært begrensende for ungfiskproduksjonen i vassdraget. I tillegg har det i hele undersøkelsesperioden vært et høyt innslag (> 20 % i flere år) av rømt oppdrettslaks i gytebestanden.
Tellingene har vist at gytebestanden av sjøaure har bestått av >100 gytefisk i både Bjoreio og Eio i perioden 1999-2011. I begge vassdragsavsnittene synes det å være en økning i antall sjøaure i 2010 og 2011. I Veig har det i 2009-2011 blitt registrert fra 59-74 sjøaure. Et gjennomgående trekk i hele vassdraget er at en stor andel av sjøauren er storvokst (>2 kg).
Gytebestanden av laks har med får unntak vært kritisk lav i perioden 2004-2011 og med et høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Bildet viser en villaks i Veig. Foto: LFI Uni Miljø v/Tore Wiers
Ungfisk og rekruttering
Ungfiskundersøkelsene viser at tetthetene av lakseunger i Bjoreio har vært lave (1-25 lakseunger >0+
per 100 m2) i perioden 1999-2011. Det er imidlertid en tendens til økte tettheter av både ensomrige og eldre lakseunger i den siste delen av perioden. Dette tyder på at rekrutteringsforholdene har vært noe bedre fra om lag 2005 og ut undersøkelsesperioden. Tettheten av aureunger i Bjoreio har generelt vært høyere enn for laks (6-31 aureunger >0+ per 100 m2). Det er ingen klare trender for tetthetene av aureunger gjennom perioden, men årsklassen 2006 og 2008 synes å være forholdsvis sterke for både aure- og laks, og kan tyde på gunstige rekrutteringsforhold i disse to årene. I Eio kan tettheten av lakseunger i 2007-2011 karakteriseres som moderate (6-24 lakseunger >0+ per 100 m2), mens tettheten av aureunger kan karakteriseres som gode (18-24 aureunger >0+ per 100 m2). I Veig har tetthetene av lakseunger i perioden 2008-2011 vært svært lave (1-5 lakseunger >0+ per 100 m2), mens tetthetene av aureunger kan karakteriseres som lave til moderate (6-15 aureunger >0+ per 100 m2).
Årsyngelen oppnår de fleste årene en gjennomsnittlig lengde på om lag 4,0-4,5 cm hos laks og mellom 4,5-5,0 cm for aure. Både lakse- og aureungene vokser noe raskere i Eio, mens veksten synes å være lavest i Veig. Undersøkelser av utvandrende laksesmolt fanget nært utløpet av Eidfjordvatnet tilsier at de fleste laksene vandrer ut fra vassdraget som treåringer, mens noen vandrer ut som fireåringer.
Rognplanting og kultivering
Kultiveringsinnsatsen i Eidfjordvassdraget har blitt endret fra å være basert på smoltutsettinger til rognplanting ovenfor lakseførende strekning, og noen begrensende utsettinger av ensomrige settefisk.
Settefisk som har blitt gjenfanget i ungfiskundersøkelsene har ofte blitt funnet i svært høye tettheter nært utsettingslokaliteten selv flere måneder etter utsetting. En stor andel bærer da preg av å være i dårlig kondisjon.
Siden 2002 er det gjennomført rognplanting mellom Tveitofossen og Vøringsfossen ovenfor den lakseførende strekningen i Bjoreio. Siden 2008 har rognplanting blitt gjennomført årlig som en del av tiltaksplanen for vassdraget. Resultatene viser at eggoverlevelsen generelt har vært god (>95 % overlevelse fra utlegging til yngelen forlater grusen med unntak av enkelte ugunstige lokaliteter).
Evaluering ved bruk av både ungfiskundersøkelser og videoovervåking av utvandrende smolt viser at strekningen produserer smolt. Rognplanting ovenfor lakseførende strekning vurderes derfor som en
egnet metode for å øke ungfiskproduksjonen i Bjoreio. Ut i fra de tilgjengelige arealene av egnede oppvekstområder anses 100 000 rogn å være tilstrekkelig for utplanting på den aktuelle strekningen, og det forventes at dette vil gi en smoltproduksjon i størrelsesorden 1 000-5 000 smolt.
Ettersom ungfiskproduksjonen av laks på lakseførende strekning synes å være begrenset av lav gytebestand, samt at gytebestanden i mange år har vært preget av et høyt innslag av rømt oppdrettslaks, anbefales det at også den lakseførende strekningen i Bjoreio blir tatt i bruk til rognplanting.
Smoltutvandring
Ved videoanalyser av utvandrende laksesmolt ved inntaksdammen til Tveitofossen kraftstasjon ble det i årene 2009-2011 kun registrert 57, 70 og 10 laksesmolt/parr som vandret inn i vanninntaket til turbinen. Dette er langt mindre enn det som ble observert å vandre over dammen. Det synes dermed som om laksesmolt som vandrer ned fra rognplantingsområdene ovenfor Tveitofossen bare i liten grad går inn i vanninntaket til kraftstasjonen, og at det dermed er lite tap av smolt som følge av turbindødelighet. Tiltaket ved å lage en utsparing på dammen synes å gi en positiv effekt ved at den lager en mer konsentrert strøm og større vanndyp som trolig letter utvandringen av smolt forbi dammen.
Basert på resultatene fra videoanalysene synes den viktigste utvandringsperioden i 2009 å være i løpet av 29. mai-1. juni. I 2010 og 2011 trakk smoltutvandringen noe lenger ut i tid, men en stor del av smolten ble observert å vandre ut over dammen i løpet av første halvdel av juni. Et usikkerhetsmoment ved videoanalysene er at det forekommer en del lakseparr som også vandrer forbi kameraene. Disse kan pga. vanskelige observasjonsforhold i mange tilfeller ikke skilles fra laksesmolt. Det er også ukjent om parren holder seg i området rundt kameraene, om den forlytter seg innen vassdraget eller om den underveis smoltifiserer og vandrer ut som smolt. Forekomsten av parr synes å øke utover i siste halvdel av juni. Dette gjør det vanskelig å vurdere med sikkerhet hvor lagt ut i juni smoltutvandringen faktisk foregår. Ved bruk av storruser nært utløpet i Eidfjordvatnet ble det i årene 2009-2011 fanget henholdsvis 61, 48 og 38 laksesmolt. I 2009 ble det fanget flest laksesmolt i månedsskifte mai/juni, mens det i 2010 og 2011 ble fanget mest smolt i løpet av første halvdel av juni.
Til tross for at datagrunnlaget er basert på relativt få fisk, peker fangstene fra rusefiske i samme retning som resultatene fra videoanalysen. Den viktigste utvandringsperioden i årene 2009-2011 har vært i månedsskiftet mai/juni og i løpet av første halvdel av juni. Prøvetaking av et utvalg av smolt fanget i rusene viste at smolten hadde en god smoltstatus og at nivåene av aluminium på gjellene var lave.
Det forholdsvis sene utvandringstidspunket for smolt fra vassdraget, og den lange utvandringsruten ut gjennom fjordsystemet, tilsier at laksesmolt som vandrer ut fra Eidfjordvassdraget vil oppholde seg i Hardangerfjorden i løpet av hele juni og trolig også ut i juli. I denne perioden har det i flere år blitt registrert et høyt infeksjonspress av lakselus i fjordsystemet. Laksesmolten fra Eidfjordvassdraget kan derfor være spesielt utsatt for høye infeksjoner av lakselus.
Reguleringen i vassdraget har ført til at vannføringen i perioden for smoltutgang er vesentlig redusert i forhold til tidligere. I tillegg har reguleringen ført til at ferskvannsavrenningen til fjordsystemet har blitt høyere om vinteren og lavere på forsommeren. Det foreligger ikke data som kan tilsi om disse effektene har påvirket utvandringsforløpet eller overlevelse for utvandrende smolt. Samlet sett vurderes det rådende vannførings- og temperaturregime etter regulering ikke å være noen hindring for et naturlig smoltutvandringsforløp og det anses som lite sannsynlig at tidspunktet for smoltutgang er blitt vesentlig endret som følge av regulering.
Vintervannføring og stranding av gytegroper
Undersøkelsene av gytegroper i Bjoreio i årene 2004-2011 viser at perioder med lav vannstand på vinteren kan føre til økt eggdødelighet som følge av stranding av gytegroper. Det ble funnet total eggdødelighet i en høy andel av gytegropene som ligger grunt (dvs. høyt i elveleiet) og som har vært utsatt for stranding i løpet av vinteren. I år når vannstanden i gytetiden har vært høy, legger fisken gytegropene høyt i elveleiet, og dette gjør gropene mer utsatt for stranding. Dødelighet som følge av stranding er derfor både avhengig av vannstanden i gytetiden og vannstand gjennom inkubasjonstiden.
den påfølgende vinteren. Høsten og vinteren 2005/2006 hadde et slikt forløp og medførte at eggene gikk tapt i om lag 32 % av gytegropene som følge av stranding. I de øvrige årene i undersøkelsesperioden ble det beregnet at mellom 10-20 % av gytegropene ble utsatt for stranding, og at 3-14 % av de undersøkte gytegropene gikk tapt.
Redusert vannføring fører til økt eggdødelighet ved at gytegroper strander ved lave vannstander om vinteren. Slipp av vann fra Sysen vinterstid har vært et viktig tiltak for å motvirke stranding. Bildet viser registrering av strandet gytegrop i nedre del av Bjoreio.
Foto: LFI Uni Miljø v/Helge Skoglund
For å motvirke stranding av gytegroper har det i hele undersøkelsesperioden blitt sluppet vann fra Sysendammen i perioder om vinteren. I 2004-2006 ble det sluppet om lag 0,3 m3/s i spesielt tørre perioder om vinteren. Som en følge av en midlertidig endring i manøvreringsregimet har det i 2007- 2011 blitt sluppet 0,5 m3/s, mens det fra 2011 har blitt sluppet 0,4 m3/s. Disse vannslippene har bidratt til å øke vannføringen betydelig på lakseførende strekning i perioder med lite tilsig i restfeltet om vinteren. Dette har derfor vært et viktig tiltak for å redusere perioder med lav vannstand og stranding av gytegroper. I tillegg har det med stor sannsynlighet også ført til bedre forhold for ungfisk. Hvor stor effekt vannslippene har hatt for å redusere stranding av gytegroper har variert mellom år, ettersom vannføring fra restfelt og andelen av gytegroper som ligger utsatt til på grunne områder har variert.
Den fastsatte perioden med krav til vannslipp (15. desember-31. mars) har vært for kort, ettersom det i flere av årene har forekommet perioder med lav avrenning fra restfeltet og synkende vannstander i perioden før 15. desember og etter 31. mars. For å unngå kritisk lave vannstander startet Statkraft frivillig tapping fra Sysen tidligere og holdt på lenger enn planlagt i årene 2007-2010. Dette har vært avgjørende for å opprettholde den gunstige effekten av vannslippene.
Basert på dybdefordelingen av de registrerte gytegropene er det beregnet at en vannføring på om lag 1,5-2 m3/s ved Skarsenden, i øvre del av den lakseførende elvestrekningen i Bjoreio, i stor grad vil være tilstrekkelig for å unngå at det strander gytegroper. Ved en vannføring på om lag 1 m3/s vil i gjennomsnitt mindre enn 5 % av gytegropene strande, mens en vannføring på om lag 0,75 m3/s (tilsvarer vannstand på 70 cm ved logger på Skarsenden og 97 cm ved Blåsteinen) vil være tilstrekkelig til å sikre at færre enn 10 % av gytegropene strander de fleste årene. Basert på dybdefordelingen av gytegroper er det også utviklet en modell som predikerer hvor mange gytegroper som blir liggende utsatt til for stranding ut i fra vannstanden i gytetiden. Denne modellen kan brukes til å vurdere hvor stort behovet for vannslipp er for å sikre gytegroper mot å strande. Med tanke på at situasjonen er kritisk for laksebestanden, samt at sjøaurebestanden også er redusert, anbefales et vannføringsregime som medfører lavest mulig stranding av gytegroper, og som samtidig sikrer overlevelse av ungfisk.
Temperaturforhold og manøvrering av minstevannføring
Tapping av kaldt bunnvann fra Sysendammen for å opprettholde minstevannføringen ved Vøringsfossen fører til en senkning av vanntemperaturen i Bjoreio om sommeren. Tiltaket med å endre manøvreringen av vannslipp ved å tappe vann fra luker i inntaksdammene ved Isdal og Storlia medfører at deler av det kalde vannet fra Sysen erstattes med vann som i gjennomsnitt er 5-8 °C varmere gjennom store deler av sommeren. Det har blitt sluppet en vannføring på anslagsvis 2,5-4,5 m3/s, avhengig av hvor mye lukene har vært åpnet de ulike årene i tiltaksperioden. Dette har anslagsvis utgjort opp til om lag 20-40 % av vannføringen som totalt har blitt sluppet for å opprettholde minstevannføringen ved Vøringsfossen i årene 2004-2011. Til tross for disse slippene, vil vannføringen i minstevannføringsperioden om sommeren vanligvis domineres av vann som slippes fra Sysen. På sensommeren utgjør vannslipp fra Sysen i gjennomsnitt 60-70 % av vannføringen ved Vøringsfossen.
Ved å erstatte deler av tapping fra Sysen med vann fra Isdal og Storlia for å opprettholde minstevannføringen ved Vøringsfossen oppnås en økt temperatur om sommeren. Dette har gitt bedret forhold for rekruttering og vekst hos ungfisk på den lakseførende strekningen i Bjoreio. Foto: LFi Uni Miljø v/Helge Skoglund
Det er beregnet at manøvreringen har bidratt til å øke temperaturen på den lakseførende strekningen av Bjoreio med om lag 1-2 °C gjennom store deler av tappeperioden om sommeren, og trolig opp til 3-4
°C i enkelte perioder. Temperaturøkningen er vanligvis størst i juli og august når temperaturforskjellen i vannmassene er størst, og vannføringen fra restfeltet er lavest slik at det ellers må tappes tilsvarende mer fra Sysen for å opprettholde minstevannføring. Vekstberegninger tilsier at temperaturøkningen kan ha økt den årlige tilveksten med opptil 0,9 cm for ungfisk av laks og opptil 0,5 cm for ungfisk av aure. Raskere vekst vil bidra til redusert smoltalder og trolig bidra til økt smoltproduksjon. Økt temperatur og bedre vekstforhold om sommeren har trolig også medført bedre rekrutteringsforhold for både laks og aure. Resultatene fra ungfiskundersøkelsene tyder på at år med høyere temperatur gir sterkere årsklasser. Totalt sett vurderes derfor manøvreringen med vannslipp å være et viktig bidrag til å bedre forholdene for vekst og rekruttering for laks og aure i Bjoreio.
Vannkjemi og bunndyr
Resultatene fra vannkjemiske analyser i Bjoreio, Veig og Eio viser at vannkjemien i vassdraget er god, med forholdsvis høy pH og høyt kalsiuminnhold sammenlignet med mange andre Vestlandsvassdrag.
Vannprøvene indikerer ingen forsuringsproblemer og det er heller ingen indikasjoner på organisk forurensing. Disse konklusjonene underbygges av resultatene fra analyser av bunndyrfaunaen som viser at det forekommer flere arter som er sensitive for forsuring i både Bjoreio, Veig og Eio. ASPT
indeksen tilsier også at den økologiske tilstanden med hensyn til organisk belastning er god til svært god i Bjoreio, svært god i Veig og god i Eio.
Samlet vurdering og anbefalinger
Samlet sett viser undersøkelsene at situasjonen for laksebestanden i vassdraget fortsatt er kritisk, med en lav gytebestand og et høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Vassdragsreguleringen har hatt en negativ effekt på fiskebestandene i vassdraget, særlig i Bjoreio, og sannsynligvis bidratt til den uheldige situasjonen. En tilsvarende uheldig bestandssituasjon er imidlertid tilfelle også for en rekke andre vassdrag i regionen og tyder på en unaturlig høy dødelighet i sjøfasen for laks og sjøaure som vandrer ut fra elvene i Hardangerfjorden. Lakselus har blitt utpekt som en viktig bestandsreduserende faktor for laks og sjøaurebestandene i fjordsystemet. I tillegg har ugunstig havmiljø trolig bidratt til at sjøoverlevelsen har vært dårligere i de siste årene, og dermed at bestandene blir ekstra utsatt for andre effekter som reduserer overlevelsen. En forutsetning for å få tilbake en livskraftig laksebestand i vassdraget er at livsbetingelsene både er tilstrekkelige for reproduksjon og oppvekst i ferskvannsfasen, og for vekst og overlevelse i sjøfasen.
De gjennomførte tiltakene har bidratt til å bedre miljøforholdene for ungfisk av laks og sjøaure i Bjoreio. Ungfiskundersøkelsene tilsier også at tettheten av lakseunger har vært noe høyere i perioden etter 2005, men det er ingen stor respons i form av økte tettheter av ungfisk. Dette kan skyldes at rekruttering har vært begrenset av lav gytebestand, at tiltakene ikke har vært omfattende nok, eller at rekrutteringen har vært begrenset av andre faktorer. Basert på resultatene anbefaler vi følgende:
• Fortsette rognplantingen. Det anbefales at det også plantes ut rogn på den lakseførende strekningen i årene når gytebestanden er under gytebestandsmålet. Om lag 100 000 rogn vurderes som tilstrekkelig for utplanting på elvestrekningen oppstrøms Tveitofossen. På lakseførende strekning anbefales det at rognmengden tilpasses slik at den bidrar til å fylle gytebestandsmålet.
• Fortsette med slipp av vann vinterstid. Vannslippet bør gi et vannføringsregime som sikrer lavest mulig stranding av gytegroper, og samtidig sikrer at det ikke oppstår lave vannstander som kan være flaskehalser for overlevelse av ungfisk. Primært anbefales det derfor å
opprettholde en minstevannføring på den lakseførende strekningen som er tilstrekkelig høy til å sikre at færrest mulig gytegroper strander uansett vannstand i gytetiden. For å oppnå dette bør en holde en vannføring på lakseførende strekning på 1,5-2 m3/s. Subsidiert anbefales det å slippe tilstrekkelig med vann slik at en begrenser omfanget av stranding til et lavt nivå
(maksimum 10 %). Hvor stor vannstanden må være for å oppnå dette vil variere mellom år etter hvor høy vannstanden har vært i gytetiden. En vannføring på om lag 0,75-1 m3/s øverst på den lakseførende strekningen vil i de fleste år være tilstrekkelig for å sikre at mindre enn 10
% av gytegropene strander. Vannføringen bør heller ikke være lavere enn dette med hensyn til ungfisk. Et økt vannslipp om vinteren kan for eksempel innføres ved å omdisponere mer vann fra minstevannføringsperioden om sommeren, noe som vil gi bedre forhold for
fiskeproduksjonen både vinter og sommer.
• Ordningen med manøvrering av vannslipp fra Isdal og Storlia i minstevannføringsperioden 1.
juni-15. september bidrar til økt vanntemperatur om sommeren, og dermed til bedre vekst og rekrutteringsvilkår for laks og sjøaure. Det anbefales at ordningen videreføres, og at disse slippene erstatter mest mulig av slippet som ellers måtte vært gjort fra Sysen for å
opprettholde minstevannføringen ved Vøringsfossen.
1.0 Innledning
1.1 Bakgrunn og hensikt
Laksebestanden i Eidfjordvassdraget gikk kraftig tilbake på 1990-tallet, og er kategorisert som truet. I 1999 påla Direktoratet for naturforvaltning Statkraft å foreta fiskebiologiske undersøkelser i vassdraget som en basis for fremtidige tiltak. Disse undersøkelsene ble gjennomført av NINA og ble sluttført i 2003, og resultatene er presentert i en rekke rapporter (Nøst m. fl. 2000, Berger m. fl. 2001, Berger m. fl. 2002, Jensen m. fl. 2003 og Jensen m. fl. 2004). Undersøkelsene konkluderte med at vassdragsregulering er en av flere sannsynlige faktorer som har bidratt til den uheldige bestandssituasjonen, og at reguleringen har medført negative konsekvenser for flere av livsstadiene til laks og sjøaure i Bjoreio. Noen av de viktigste effektene vurderes å være:
• Fravær av minstevassføring i vinterhalvåret fører til at gytegroper strander og blir tørrlagt, og at areal for gyting og oppvekstområder for ungfisk blir redusert
• Lavere vannføring kan ha endret utvandringstidspunkt for smolt og medføre problemer for oppvandring av gytefisk.
• Redusert sommertemperatur som følge av tapping av bunnvann fra Sysendammen for å opprettholde minstevassføringen ved Vøringsfossen har trolig medført dårligere vekst og rekrutteringsforhold
Basert på disse undersøkelsene ble det iverksatt flere tiltak for å styrke bestandene av laks og sjøaure.
Dette inkluderte slipp av vann i tørre perioder vinterstid, slipp av vann fra Isdal og Storlia for å heve vanntemperaturen i minstevannføringsperioden sommerstid og utlegging av gytegrus. Oppfølgende undersøkelser i perioden 2004-2006 gjennomført av LFI Uni Miljø (tidligere Unifob) konkluderte blant annet med at det hadde forekommet til dels omfattende stranding av gytegroper til tross for at det hadde blitt sluppet vann om vinteren. Det ble da anbefalt at vannslippet burde økes for å unngå stranding av gytegroper, og at manøvrering av vannslipp om sommeren for å øke vanntemperaturen burde videreføres (Skoglund m. fl. 2007). På bakgrunn av dette fikk Statkraft innvilget en midlertidig endring av manøvreringsreglementet, som innbefatter at minstevannføringen om sommeren blir redusert mot at den tilsvarende mengden vann i stedet blir sluppet i vinterperioden. Oppfølgende undersøkelser til dette ble gjennomført ved at Bjoreio i perioden 2007-2011 ble brukt som et demovassdrag i forskningsprosjektet EnviDORR (Environmentally Designed Operation of Regulated Rivers), der hensikten har vært å finne gode miljøløsninger for drift av regulerte vassdrag som er fordelaktige for både fisk og kraftproduksjon.
Som et ledd i å sikre det videre arbeidet med bedring av miljøforhold for laks og sjøaure i vassdraget, ble Statkraft og Direktoratet for naturforvaltning i 2008 enige om en tiltaksplan for Eidfjordvassdraget.
Denne skulle gjelde for perioden 2008-2011 med sluttrapportering i 2012, og erstatter utsettingspålegget på 15 800 laksesmolt og 10 000 ensomrige sjøaure i denne perioden. Tiltaksplanen omfatter blant annet utsetting i form av rognplanting, gjennomføring av ulike tiltak i vassdraget og undersøkelser for å evaluere tiltakene og overvåke status i vassdraget gjennom ulike fysiske, kjemiske og biologiske undersøkelser. Disse undersøkelsene er gjennomført av LFI Uni Miljø.
Hensikten med denne rapporten er å sammenfatte undersøkelsene som er gjennomført i prosjektet Bjoreio smolt, EnviDORR og i kultiveringsplanen. Målet er å gi en evaluering av de iverksatte tiltakene og gi konkrete anbefalinger om videre tiltak.
1.2 Beskrivelse av vassdraget og reguleringer
Eidfjordvassdraget består av tre hovedvassdragsavsnitt, Bjoreio og Veig som munner ut i Eidfjordvatnet fra henholdsvis Måbødalen og Hjølmodalen, og Eio som strekker seg fra Eidfjordvatnet og ned til sjøen. Eio er ca. 2 km, Bjoreio er lakseførende ca. 5 km opp til Tveitofossen, mens Veig er lakseførende ca. 2,5 km (Figur 1). De lakseførende elvestrekningene er hovedsakelig preget av partier med stryk og høler, og et bunnsubstrat som i stor grad er dominert av blokker og stor stein.
Figur 1. Oversikt over de lakseførende strekningene av Eidfjordvassdraget.
Elvekraftverket Tveitafoss kraftverk ble bygget i 1946, og fikk ved kongelig resolusjon av 16. mai 1952 tillatelse til å regulere Sysenvatnet med 3,5 m (Jensen m. fl. 2004). Utløpet av kraftstasjonen utnytter fallet ved Tveitofossen, som er vandringshinder for laks og sjøaure, og har dermed utløp helt i øvre del av den lakseførende strekningen i Bjoreio. Tveitafoss kraftverk drives i dag av Hardanger Energi, har to Francisturbiner og en driftsvannføring på mellom 0,1 – 3 m3/s (Jensen m. fl. 2004).
Eidfjord Nord reguleringen ble fastsatt ved Kongelig resolusjon av 18. mai 1973 og kongelig resolusjon av 4. juni 1976, og medførte at større deler av feltene til Bjoreio, Simadalselva og Osavassdraget ble fraført til Sima kraftstasjon med utløp i Simafjorden. I Bjoreio omfatter de fraførte feltene Leiro, som har sitt naturlige utløp i Sysendammen, Bjoreio som overføres til Sysendammen ved Storlia og øvre deler av Isdalen som overføres til Sysendammen. Reguleringen har medført at om lag 74 % av det opprinnelige nedbørfeltet til Bjoreio ved utløpet i Eidfjordvatnet er fraført (Paulsen 2000). Veig er ikke påvirket av Eidfjord Nord reguleringen, men øvre deler av nedslagsfeltet er overført østover til Nordmannslågen ved Viersla. Nedbørsfeltet til Eio er redusert fra 1015,1 km2 før regulering, til 640 km2 etter regulering (Paulsen 2000).
Reguleringen har medført betydelig redusert vannføring i Bjoreio. Før regulering var vannføringen i Bjoreio typisk preget av lav vintervannføring og høy vannføring på våren og forsommeren. I forbindelse med reguleringen ble det gitt pålegg om å holde en minstevassføring på 12 m3/s i Bjoreio ved Vøringsfossen i perioden 1. juni – 15. september. Fraværet av minstevannføring ellers i året medførte at vannføringen i Bjoreio kunne bli svært lav i perioder med lite tilsig fra restfeltet, noe som har vært ansett som en mulig flaskehals for fiskebestandene i vassdraget (Jensen m. fl. 2004). I tillegg kan det forekomme hurtige vannføringsendringer på den lakseførende strekningen i Bjoreio som følge av kjøremønsteret til Tveitofossen kraftstasjon. Etter reguleringen er vannføringen i Bjoreio ved Vøringsfossen om lag 30 % av vannføringen før regulering sommerstid, og om lag 20 % av vannføringen ellers i året. I Eio er årsmiddelvannføringen redusert fra om lag 44 m3/s før reguleringen til om lag 28 m3/s etter reguleringen (Paulsen 2000).
1.3 Tiltaksplan og iverksatte tiltak for å bedre situasjonene for laks og sjøaure Basert på anbefalinger fra Jensen m. fl. (2004) og Skoglund m. fl. (2007), samt erfaringer opparbeidet i vassdraget, har det siden 2003 blitt gjennomført en rekke tiltak for å bedre situasjonen for lakse- og sjøaurebestanden i Bjoreio. En oversikt over de viktigste gjennomførte tiltakene er vist i Tabell 1.
Tabell 1. Tabell over iverksatte tiltak for å bedre bestandssituasjonen for laks og sjøaure i Bjoreio.
Iverksatte tiltak Hensikt Tidspunkt
Vannføring
Slipp av vann vinterstid Motvirke stranding av gytegroper og øke vanndekt areal om vinteren
2004-2011
Slipp av vann fra Isdal og Storlia i minstevannføringsperioden på sommeren
Øke temperaturen for å bedre forhold for vekst og rekruttering
Tidlig 1990-tallet - 2011
Installere forbitappingsventil i Tveitofossen kraftstasjon
Motvirke stranding av gytegroper og yngel som følge av hurtige
vannstandsreduksjoner ved driftsstans i kraftstasjonen
Utført i 2006
Kultivering
Rognplanting oppstrøms lakseførende strekning
Øke ungfiskproduksjon 2002, 2005-2011
Utsettinger av settefisk og smolt på lakseførende strekning
Årlig smoltutsetting frem til 2005, deretter sporadisk utsettinger av smolt og ensomrig settefisk
Biotoptiltak
Utlegging av gytegrus Øke tilgang til gyteareal Ved Blåsteinen i 2002 og fire øvrige
lokaliteter i 2005 Fjerning av gytegrus på strandingsutsatt
område i Bruhølen
Hindre at fisken gyter på strandingsutsatte områder
2009
Utsparing av inntaksdammen til Tveitofossen kraftstasjon
Hindre utvandrende smolt fra rognplantingsområdet fra å vandre inn i turbinen i kraftstasjonene ved å lede fisken ned i elveleiet
Utført vår 2011
Gjenåpning av sideløp ved Øvre Eidfjord Øke oppvekstområder for ungfisk
Gjenåpning og forsøk med slipp av vann foretatt i 2011, permanent gjenåpning avventes til en får vurdert tilstand ved lav vannføring
Slipp av vann vinterstid
For å motvirke de uheldige effektene av lave vintervannføringer, startet Statkraft i 2004 å slippe vann fra Sysendammen og ned i Bjoreio i perioder med lavt resttilsig som et frivillig tiltak. Dette ble gjort frem til og med vinteren 2006. Basert på undersøkelser i denne perioden anbefalte Skoglund m. fl.
(2007) at vannstanden ikke burde synke under nivået som tilsvarer 0,7 m på vannstandssensoren ved Skarsenden gjennom vinteren, da dette ble beregnet å redusere omfanget av stranding til under 10 % av gytegropene. For å redusere tap av kraftproduksjon ved et slikt vannslipp, søkte Statkraft om en midlertidig endring i manøvreringsreglement for Bjoreio. Dette ble innvilget fra NVE våren 2007, og innebar at Statkraft i perioden 1. juni 2007-31. mai 2009 kunne redusere minstevannføringen i perioden 1. juni-15. september fra 12 m3/s til 11,5 m3/s, mot at det ble sluppet en vannføring på 0,5 m3/s i perioden 15. desember-31. mars. Ved utgangen av denne perioden ble det det innvilget en videreføring av ordningen for perioden 1. juni 2009-31. mars 2013. Erfaringene fra perioden 2007- 2010 tilsa imidlertid at det var hensiktsmessig å slippe vann også utenom perioden 15. desember-31.
mars for å unngå stranding av gytegroper. For å unngå å slippe mer vann enn det som kunne tas igjen på sommeren ble manøvreringen omgjort til å endre tappeperioden til 1. desember-13. april og at vannføringen ble redusert fra 0,5 m3/s til 0,4 m3/s.
Endret manøvrering for vannslipp til Vøringsfossen i minstevannføringsperioden om sommeren Vann som tappes fra Sysendammen for å opprettholde minstevannføringen ved Vøringsfossen består av kaldt bunnvann som medfører en betydelig senkning av temperaturen nedstrøms i Bjoreio. For å øke temperaturen i sommerhalvåret har det blitt sluppet vann fra de regulerte feltene i Bjoreio og Isdal som holder en høyere temperatur. Ettersom begge disse feltene renner ut i Bjoreio ovenfor Vøringsfossen, vil disse vannslippene erstatte deler av tappingen fra Sysen i minstevannføringsperioden og dermed bidra til økt temperatur nedstrøms i Bjoreio. Dette vil dermed ikke medføre tap av vann for kraftproduksjon til Sima kraftverk, og gjøres i praksis ved å åpne luker i inntaksdammen til vanninntaket til overføringstunnelene, slik at vannet følger det opprinnelige elveleiet ned i Bjoreio. Det er usikkert når tiltaket ble satt i verk, men det har blitt foretatt i ulikt omfang fra tidlig på 1990-tallet. I perioden før 2004 er det usikkert når og hvor mye lukene har vært åpnet, mens det etter 2004 har blitt foretatt konsekvent dokumentasjon av tiltaket.
Tiltaksplan for Eidfjordvassdraget 2008-2012
Som et ledd i arbeidet for å bedre miljøforholdene for laks og sjøaure i Eidfjordvassdraget utarbeidet Statkraft i samarbeid med Direktoratet for naturforvaltning en tiltaksplan for vassdraget for perioden 2008-2012. Planen erstatter utsettingspålegget på 15 800 laksesmolt og 10 000 ensomrige settefisk frem til og med 2012, og inneholder aktiviteter i form av utsettinger (rognplanting), ulike habitattiltak og undersøkelser for å evaluere tiltakene og miljøstatus i vassdraget. Tiltaksplanen innebærer i stor grad aktiviteter og undersøkelser som allerede har vært iverksatt og pågående aktiviteter som gjennomføres i forbindelse med EnviDORR prosjektet. De viktigste aktivitetene som er omfattet av tiltaksplanene er:
• Bonitering av områder som er egnet for fisk og rognplanting
• Utplanting av 150 000 øyerogn av laks fra levende genbank årlig. Dette skal fortrinnsvis gjøres ovenfor lakseførende strekning, men kan også gjøres på lakseførende strekning dersom det er faglig tilrådelig. All øyerogn skal merkes med otolittmerking, og all eventuell settefisk som settes ut skal merkes med fettfinneklipping.
• Opprettholde tiltak med vannslipp vinterstid og endret manøvrering av vannslipp fra Isdal og Storlia som sommeren
I tillegg omfatter tiltaksplanene en rekke undersøkelser som er utført av LFI Uni Miljø. Disse inkluderer:
• Bonitering av områder som er egnet for fisk og rognplanting
• Evaluering av rognplanting
• Evaluere om forbitappingsventilen på Tveitofossen medfører jevnere vannføring
• Måling av vannføring og temperatur
• Ungfiskregistreringer i Bjoreio, Veig og Eio
• Gytefisktellinger i Bjoreio, Veig og Eio
• Evaluere vannkvaliteten basert på vannkjemi og bunndyr i Bjoreio, Veig og Eio
• Utrede hvorvidt smolt som vandrer ned fra rognplantingsområdene blir unødig hindret, skadet eller drept i Tveitofossen kraftstasjon, og iverksette eventuelle tiltak.
• Utrede mulige endringer i utvandringstidspunkt for smolt i forhold til før regulering. Evaluere hvorvidt endret vannføringsmønster i elv og fjordområder påvirker overlevelsen til utvandrende smolt
2.0 Materiale og metoder
2.1 Gytefisktellinger og eggtetthet
Gytefisktellingene ble utført ved at en eller flere personer snorklet nedover elva. Observasjoner av fisk ble fortløpende noterte på vannfaste blokker og markert på vannfaste kart. Sjøauren ble delt inn i følgende størrelseskategorier: <1 kg, 1-2 kg, 2-3 kg og >3 kg. Blenkjer, dvs. umoden sjøaure som vandrer frem og tilbake mellom ferskvann og sjø, ble registrert men ikke tatt med i regnskapet over gytefisk. Laksen ble delt inn i følgende størrelseskategorier: tert (<3 kg), mellomlaks (3-7 kg) og storlaks (>7 kg), og oppdrettslaks ble skilt fra villaks. Oppdrettslaks kan ofte skilles fra villfisk ut i fra finneslitasje, kroppsform og avvikende pigmenteringsmønster, men oppdrettslaks som har gått i sjøen i lengre tid vil ofte ikke kunne skilles fra villaks utelukkende basert på morfologiske kriterier. Dette medfører at andelen av oppdrettslaks generelt kan bli underestimert ved dykkerregistreringene (Lehmann m. fl. 2008).
Gytefisktellingene ble gjennomført i andre halvdel av oktober i de fleste årene (Tabell 2). Høsten 2006 ble det gjort et forsøk på å gjennomføre gytefisktelling 13. oktober, men tellingen måtte avbrytes pga.
dårlig sikt og noe høy vannføring. Vedvarende dårlig sikt og høy vannføring utover høsten medførte at gytefisktellingene ikke var gjennomførbare i løpet av gytetiden. Det ble i stedet gjennomført tellinger etter gytefisk som sto igjen i elva på vinteren, såkalte ”vinterstøinger”. I 2008 ble gytefisktellingene i Bjoreio og Eio gjennomført 22. september. Ettersom dette er noe tidlig i forhold til gytetiden, sto trolig mye av fisken i Eio fortsatt i Eidfjordvatnet. Den 4. november 2008 ble det gjennomført en ekstra telling på ”Soget”, dvs. utløpet av Eidfjordvatnet og elvestrekningen like nedstrøms hvor en vanligvis ser majoriteten av gytefrisken. Ettersom tellingen på denne begrensete elvestrekningen i november ga et høyere antall enn tellingen i september, er kun novembertellingene rapportert.
Tabell 2. Oversikt over dato for gjennomføring av gytefisktellinger i Bjoreio, Eio og Veig i undersøkelsesperioden.
År Bjoreio Eio Veig
2004 19.10.2004 19.10.2004 -
2005 19.10.2005 19.10.2005 -
2006 02.02.2007* - -
2007 03.10.2007 03.10.2007 -
2008 22.09.2008 22.09.2008/04.11.2008 - 2009 27.10.2009 27.10.2009 11.10.2009 2010 26.10.2010 26.10.2010 26.10.2010 2011 26.10.2011 10.11.2011 17.11.2011
*Gytefisktellinger i 2006 ikke gjennomført i gytetiden, men som en begrenset telling av vinterstøinger på vinteren
Eggtetthet er beregnet ut fra en forventning om antall egg gytt av hofiskene i de ulike størrelseskategoriene i bestandene i forhold til elvearealet. Dette er gjort ved samme metode som er brukt for utregning av gytebestandsmål (Hindar m. fl. 2007), der andelen av hofisk blant tert, mellomlaks og storlaks er antatt å være henholdsvis 10 %, 70 % og 55 %. For sjøaure ble det antatt en kjønnsfordeling på 50 % for alle størrelsesgruppene. Videre har vi antatt gjennomsnittsvekten for tert, mellomlaks og storlaks å være 2 kg, 5 kg og 8 kg, og for sjøaure er vekten for observasjonskategoriene 0,5-1 kg, 1-2 kg 2-3 kg og >3 kg oppgitt som henholdsvis 0,75 kg, 1,5 kg, 2,5 kg og 4 kg. Antall egg pr. kg hofisk ble antatt å være 1450 for laks (Hindar m. fl. 2007) og 1900 for sjøaure (Sættem 1995).
Arealet i Bjoreio, Eio og Veig er beregnet ut i fra N50-kartverk å være henholdsvis 129 000 m2,
2.2 Elektrisk fiske
For å undersøke tettheten av ungfisk i Eidfjordvassdraget ble det i perioden 2004-2011 gjennomført et kvantitativt elektrisk fiske med tre gangers overfiske på hver stasjon i henhold til standard metode beskrevet av Bohlin m. fl. (1989). Undersøkelsene ble utført på stasjonsnettet som tidligere var etablert av Jensen & Steine (1990) og Berger m. fl. (2001). I Bjoreio har stasjonsnettet 7 stasjoner mens det i Eio og Veig er 4 stasjoner i hvert av vassdragsavsnittene (Figur 2). Arbeidet ble utført i september, oktober eller i november. Vannføring og temperatur ved gjennomføringen av undersøkelsene i perioden 2004-2011 i Bjoreio, er vist i Tabell 4. Arealet på den enkelte stasjon var 100 m2. All fisk samlet inn ved elektrisk fiske ble artsbestemt, og årsyngel og eldre ble skilt ut i fra fiskens størrelse. Et utvalgt av fisken ble så tatt og frosset ned for senere å bli lengdemålt og aldersbestemt ved lesing av otolitter. Basert på resultatene fra det elektriske fisket og aldersanalysen, er det gitt estimater for tetthetene av de ulike alderskategoriene av ungfisk på de ulike stasjonene.
Grunnet et meget høyt innslag av settefisk på stasjon 7 i Bjoreio, vil dette redusere fangbarhet også hos villfisk. Denne stasjonen ble derfor tatt ut ved beregning av gjennomsnittlige tettheter av naturlig rekruttert laks og aure i perioden 2004-2006 og i 2011.
I hele Eidfjordvassdraget er generelt fangbarheten av årsunger beheftet med betydelig usikkerhet.
Dette skyldes liten fiskestørrelse kombinert med de fysiske forholdene med mye stor stein og store hulrom som gjør det vanskelig å fange liten fisk ved elfiske.
Tabell 3. Vannføring og vanntemperatur ved gjennomføringen av det elektriske fiske for å undersøke tettheter av ungfisk i Bjoreio i perioden 2004-2010.
Dato Vannføring (l/s) Vanntemperatur (˚C)
18-19.10. 2004 750 5,9
18-19.10. 2005 900 1,1
12-13.10. 2006 1 800 8,6
24-25.10. 2007 1 200 3,9
23-24.09. 2008 540 7,9
28-29.10. 2009 1 400 4,1
10-11.11. 2010 1 000 0,4
09.11. 2011 1 900 -
Figur 2. Oversikt over stasjoner for elektrisk fiske i Bjoreio, Veig og Eio.
2.3 Rognplanting
Rognplanting som kultiveringsmetode kan utføres på ulike måter. De vanligste metodene som tidligere har vært brukt er enten å grave rogna direkte ned i elvegrusen, eller å legge dem i kasser eller bokser som igjen plasseres ut i elva (Barlaup & Moen 2001). Hvilken metode som er best egnet er avhengig av vassdrags- og lokalitetsspesifikke forhold. Basert på erfaringene med utplantingen oppstrøms lakseførende strekning i Eidfjordvassdraget, er bruken av Whitlock-Vibert bokser (heretter kalt Vibert bokser) plassert i kasser de beste plantemetodene, fordi bunnforholdene i den aktuelle delen av vassdraget er dominert av blokk og stor stein. Det var derfor relativt få plasser rognen ville kunne graves direkte ned i elvegrus. Bruk av Vibert bokser gir god mulighet til å fordele rognen og vår erfaring fra tilsvarende prosjekt i en rekke andre vassdrag, tilsier at dette er en generelt god og robust metode (Gabrielsen m. fl. 2007). I tillegg er det lett å registrere eggoverlevelsen i etterkant i Vibert boksene.
Kassene som ble brukt i de første årene, var perforerte plastkasser (21 cm høy, 40 cm bred og 60 cm lang). Disse ble fylt med grus og deretter plassert og gravd ned på egnede plasser i elva. Når kassene ble fylt med grus ble det samtidig satt ned fire drensrør (ca. 20 cm lange). Rogna ble helt i porsjoner â ca. 500-600 rogn i hvert av disse drensrørene og når rørene så ble trukket opp, raste grusen over og omsluttet eggene (se bilde). Eggene ble da liggende i lommer innimellom grusen som i en naturlig gytegrop. Det er svært viktig at grusen i kassene har riktig kornfordeling. Hvis det er for mye finpartikulært materiale i grusen vil dette føre til dårlig gjennomstrømming og oksygensvikt for eggene, mens for grov grus kan føre til at hulrommene i grusen blir for store og at eggene lekker ut av kassen. Kassene ble plassert på steder i elva som på forhånd var vurdert som egnet i forhold til ulike hydrauliske forhold. Dette for å sikre at kassene ikke ble utsatt for tørrlegging, utspyling og/eller sedimentering, og at yngelen skulle få tilgang til egnet habitat etter å ha forlatt kassene. Kassene ble sikret ved å grave dem delvis ned i elvegrusen eller ved å plassere dem mellom større steiner.
Vibert boksene som ble brukt var plastikkbokser (15 cm x 9 cm x 6 cm) hvor ca. 1000 øyerogn ble lagt i sammen med litt grus (se bilde). Disse ble gravd ned på egnede steder, og sikret så godt som
mulig. De ulike stedene for planting av rogn, ble merket av på kart, samtidig som det i tillegg ble foretatt en stedsfesting ved bruk av GPS på hver lokalitet.
Klargjort kasse med påfylling av rogn med rør (oppe til venstre), rørene trekkes forsiktig opp og grusen omslutter rogna nede i kassen (oppe til høyre). Ferdig kasse med rogn (nede til venstre). Vibert boks med rogn og noe grus graves ned i elvebunnen (nede til høyre). Foto: LFI Uni Miljø v/Tore Wiers og Bjørn Barlaup.
For å evaluere rognplantingen ble det gjort registreringer av overlevelse fra utlegging og frem til yngelen forlot kassene på sommeren samt undersøkelser av ungfisktettheter på høsten. Overlevelsen fra utplanting og frem til yngelen forlot kassene ble registrert ved å ta opp kassene, helle ut grusen og telle hvor mye død rogn og/eller plommesekkyngel som lå igjen i kassen. I et utvalg av kassene ble en av egglommene lagt i en Vibert-boks som en referanse for å få et best mulig estimat på overlevelsen. I tillegg ble de enkelte Vibert boksene tatt opp og antallet døde rogn i hver boks talt.
Før utlegging ble all rogna fargemerket, dvs. at rogna bades i fargestoffet alizarin på øyerognstadiet slik at det avsettes et fargemerke i øresteinen (otolitten). Fargestoffet vil settes av som en farget ring i fiskens ørestein og kan senere avleses under mikroskop (Moen 1996, 2000). Hensikten med denne merkingen er å senere kunne identifisere fisk som stammer fra rognplantingen. Denne metoden gjør det bl.a. mulig å analysere øresteiner av fisk tatt ved sportsfiske eller stamfiske for å identifisere innslaget av laks som stammer fra rognplantingen.
2.4 Undersøkelser av gytegroper
Gytegroper ble funnet ved å grave forsiktig i grusen med en spiss gartnerspade i områder der bunnsubstrat er egnet for gyting. Når en gytegrop (egglomme) ble lokalisert, ble vanndypet over gytegropa og gravedypet ned til eggene registrert, samt at et utvalg rognkorn ble tatt opp med en hov.
Overlevelsen ble estimert ved å telle antall levende og døde egg og/eller plommesekkyngel. Det er viktig å bemerke at overlevelsen frem til ungfiskstadiet kan bli noe overestimert her da det kan inntreffe dødelighet både i perioden fra undersøkelsestidspunktet og frem til klekking og videre frem til yngelen forlater gytegropene. Et par rognkorn fra hver gytegrop ble frosset ned og senere artsbestemt på laboratoriet ved hjelp av isoelektrisk fokusering av enzymer (Mork & Heggberget 1984; Vuorinen & Piironen 1984). Resterende rogn ble forsiktig gravd ned i grusen igjen. Ved undersøkelsene har det vært forsøkt å samle inn et så representativt utvalg som mulig med hensyn til
dyp og plassering av gytegroper. Gytegropene har blitt undersøkt på ettervinteren, vanligvis i begynnelsen av april (Tabell 4) når vannstanden (med få unntak) har vært lav. Fra og med 2008 har de fleste undersøkte gytegroper blitt stedfestet ved bruk av GPS.
Tabell 4. Dato for gjennomføring av undersøkelser av gytegroper i undersøkelsesperioden.
År Dato
2004 28.03. og 01.04.2004 2005 06.04.2005
2006 07.04. og 09.04.2006 2007 10.04.2007
2008 13.03., 14.03., 04.04. og 09.04.2008 2009 01.04. og 02.04.2009
2010 07.04.2010 2011 01.04.2011
2012 28.03. og 12.04.2012
For å beregne hvor mange av gytegropene som har vært strandet gjennom vinteren er det tatt utgangspunkt i dybdefordelingen av gytegropene og vannstanden fra sensoren ved Skarsenden ved gjennomføring av gytegropregistreringene hvert av årene. Deretter har vi beregnet hvor mange gytegroper som blir liggende over vannspeilet ettersom vannstanden synker, dersom en antar at vannstanden ved gytegropene endrer seg i forholdet 1:1 med vannstanden ved sensoren i Skarsenden.
Selv om sammenhengen mellom vannstand og vannføring vil variere mellom lokaliteter ut i fra variasjon i elveprofilen, så tilsier manuelle vannstandsmålinger ved flere viktige gyteområder at dette er en sannsynlig forutsetning innenfor spennet av vannstander som er aktuelt i dette tilfellet (Skoglund m. fl. 2007). En gytegrop blir her vurdert å være strandet dersom differansen mellom vannstanden ved undersøkelsestidspunktet og den laveste vannstanden som er registrert gjennom vinteren er større enn vanndypet til gytegropa. Det vil si at gytegropen anses som strandet når substratet over gytegropen ikke lenger er vanndekket.
2.5 Undersøkelser av utvandrende smolt
2.5.1 Kameraovervåking av nedvandrende smolt ved Tveitofossen
I årene 2009-2011 har det blitt benyttet undervanns videokamera for å overvåke smoltutvandringen ved Tveitofossen. Hensikten har vært å utrede hvorvidt smolten som skal vandre ned fra rognplantingsområdet skades eller drepes ved at den vandrer inn i vanninntaket til Tveitafoss kraftverk. Det var også en målsetting å tidfeste når på våren laksesmolten vandret. I tillegg har det vært en målsetting å evaluere hvorvidt tiltaket med å lage en utsparing av dammen har ført til at smolten i større grad vandret ut her enn inn i vanninntaket til kraftstasjonen.
Det tekniske oppsettet av video-systemet består av fire undervannskamera med lys som plasseres i elven. De fire videosignalene blir samlet til ett ved hjelp av en bildesplitter (quad). Dette firedelte bildet blir lagret ca. 2 ganger per sekund ved hjelp av en spesialbygget PC. Kameraene får strømforsyning via kabler fra et video-skap, og returnerer også signal gjennom kabelen til en harddisk- opptaker som står i skapet. Fire undervannskamera har årlig vært utplassert langs damterskelen og ved åpningen til vanninntaket til Tveitafoss kraftverk. Dette oppsettet vil ikke dekke hele overløpet på terskeldammen, og en vil derfor ikke kunne få en total oversikt over hvor mye smolt som vandrer ned fra området. I de tre årene har kameraene blitt satt ut i slutten av april, og de har filmet fram til slutten av juni/begynnelsen av juli (Tabell 5). Plasseringen av kameraene har variert noe mellom år. I 2009 var to kameraer plassert ved vanninntaket til kraftstasjonen, og to på terskeldammen. I 2010 og 2011 var ett kamera plassert ved vannintaket og tre ved terskeldammen. I 2009 ble hele opptaket for perioden gjennomgått i sin helhet. Basert på erfaringene fra videoanalysene i 2009 ble analyseperioden kortet noe ned i 2010 og 2011. Det ble da kun gjennomført stikkprøver i perioder da det ble forventet lav aktivitet, og deretter kontinuerlig analyse i perioden for hovedutvandring av smolt.
Tabell 5. Tveitofoss inntaksdam 2009-2011. Oversikt over tidspunkt for utsetting av kamera og over analysert tidsperiode. I tillegg er det foretatt stikkprøver i perioden i forkant.
År Kamera
satt ut
Analyseperiode 2009 27.04 27.04-20.06 2010 23.04 20.05-30.06 2011 16.04 20.05-04.07
2.5.2 Fangst av utvandrende smolt med ruse i Eidfjordvatnet
Parallelt med video-overvåkningen av smolt ved Tveitofoss har det vært fisket etter smolt med ruser i Eidfjordvatnet. Dette har vært storruser fra Innfisk AS (v/Jon Løyland). Rusene var plassert nær Soget ved utløpet av Eidfjordvatnet, i mai og juni. Hensikten med rusefisket var å undersøke utvandringsforløpet for smolt, samt undersøke størrelse, vekt og fysiologiske tilstand for smolten. I 2009 ble det fisket med en ruse, og i 2010 og 2011 med to. Rusene sto ca. 100 m ovenfor Soget, og ble røktet av personell fra Statkraft. Det ble ført logg over fisken som ble fanget.
Et utvalg av smolten ble samlet inn for videre analyse. Umiddelbart etter innfanging ble det tatt gjelleprøver for analyse av aluminiumnspåslag, og for å undersøke smoltifiseringstilstanden ved Na/K ATPase prøver. Dette ble gjort ved at andre gjellebue på høyre side ble dissekert ut og lagt på forhåndsveide, syrevaskete telleglass. Andre gjellebue på fiskens venstre side ble så dissekert ut og lagt i kald SEI-buffer på Eppendorf-rør, og deretter frosset. Aluminiumsprøvene ble analysert av Universitetet for miljø og biovitenskap, mens analyse av ATPase ble utført av Havbruksinstituttet as.
Ruse for fangst av utvandrende smolt i Eidfjordvatnet (t.v.) og prinsippskisse for smoltrusen (t.h.). Skissen er utarbeidet av Jon Løyland ved Innfisk AS som produserer rusene.
2.6 Bunndyr
En lokalitet i nederste del av Bjoreio, Veig og Eio ble undersøkt. På hver lokalitet ble det tatt 4 separate sparkeprøver (Frost m. fl. 1971). Prøvene ble tatt den 5.11.2009 og den 13.04.2010. Hver sparkeprøve bestod av en strekning på 3 x 1 m, der substratet ble rotet opp og fanget i en hov med 250 µm maskevidde. UTM-referansene til lokalitetene er vist i Tabell 6.
Tabell 6. UTM-referanse til bunndyr-lokalitetene i Eidfjordsvassdraget.
Lokalitet UTM-referanse Bjoreio 32396948 6700251
Veig 32396333 6700153
Eio 32394044 6704839
Prøvene ble konservert på etanol, og sortert under lupe i laboratoriet. Hver prøve ble først sortert i en time, der formålet var å få et representativt utvalg av alle arter/grupper i prøven. Dette utvalget ble så artsbestemt. Deretter ble resten av prøven sortert for å få med eventuelle arter/grupper som hadde blitt oversett under første sortering.
Forsurings-indeks 1 (Fjellheim & Raddum, 1990) og Forsurings-indeks 2 (Raddum, 1999) ble regnet ut for hver prøve på hver lokalitet.
Den totale prøven fra hver lokalitet ble brukt i utregningen av ASPT indeksen (’Average Score Per Taxon’) (Armitage m. fl. 1983). Dette er en indeks som hovedsakelig gir størrelsen på den organiske belastningen på en lokalitet. Den baserer seg på ’scores’ eller poeng, der enkelte familier av bunndyr får poeng avhengig av hvor tolerante artene i familien er for organisk anriking / forurensing. De mest tolerante får lav verdi, mens de minst tolerante får høy verdi. Summen av disse poengene for en bunnprøve utgjør BMWP indeksen (’Biological Monitoring Working Party System’). ASPT indeksen er en justering, der BMWP indeksen er delt på antall poenggivende arter/grupper i prøven. Denne indeksen er mer uavhengig av størrelsen på prøven enn BMWP indeksen, og blir derfor foretrukket.
Vurderingen av økologisk status med hensyn på organisk forurensing med ASPT indeksen er foreløpig, og må derfor brukes med en viss forsiktighet. En beskrivelse av indeksen på norsk kan finnes i Brittain (1988) og i Lyche Solheim m. fl. (2004).
Tabell 7. Grenseverdier for forsuring basert på forsuringsindeks 1 og 2, og for organisk påvirkning basert på ASPT indeksen.
Økologisk status Forsuringsindeks 1 og 2 ASPT – verdi
Høy x = 1,0 x ≥ 6,8
God 1,0 > x ≥ 0,75 6,8 > x ≥ 6,0
Moderat 0,75 > x ≥ 0,5 6,0 > x ≥ 5,2
Dårlig x = 0,25 5,2 > x ≥ 4,4
Svært dårlig x = 0 x < 4,4
2.7 Modeller
2.7.1 Simulering av temperatur uten vannslipp
For å finne ut hvor stor effekt vannslipp fra lukene i Isdal og Storlia har hatt på temperaturen på lakseførende strekning i årene 2004-2011, har vi brukt en enkel modell for å simulere hvordan temperaturen ville vært på anadrom strekning dersom denne manøvreringen ikke hadde vært gjennomført, og at tilsvarende vannføring i stedet hadde blitt sluppet fra Sysendammen. Dette har vi gjort ved å sette opp en modell der vi først beregner den øyeblikkelige temperaturen en får ved å blande vann med temperatur fra de ulike tilsigene som danner vannføringen ved Høl (T1):
T1 = TSysen× (QSysen/QHøl) + TIsdal× (QIsdal/QHøl) + TStorli× (QStorli/QHøl) + TRest× (QRest/QHøl)
der TSysen, TIsdal, TStorli er døgnmiddeltemperaturen fra loggerene ut av henholdsvis Sysendammen, Isdøla og Bjoreio fra Storlia oppstrøms Sysendammen. QSysen, er døgnmiddelvannføring ut av Sysendammen, og QIsdal og QStorli antatt vannføring ut av lukene ved Isdal og Storlia. Restvannføringen er beregnet som differansen mellom vannføring ved Høl og vannføringen fra de andre bidragene:
QRest = QHøl – (QSysen + QStorli + QIsdal)
Temperaturen fra restfeltet er ikke kjent, men siden Isdalen nedstrøms vanninntaket utgjør en stor del av restfeltet ved Høl, er TRest satt lik temperaturen i Isdøla (TIsdal).
For å finne temperaturen på anadrom strekning dersom en bytter vannmengden som har blitt sluppet ut
T2 = TSysen× ((QSysen + QIsdal + QStorli)/QHøl) + TRest×(QRest/QHøl) + (T Lund bru – T1)
der QSysen + QIsdal + QStorli er den nye vannføringen fra tapping av Sysendammen til vannføringen ved Høl, og (T Lund bru – T1) er differansen mellom temperaturen ved Lund bru og simulert temperatur en har ved blanding av vannmassene fra tilsigene i årene.
2.7.2 Swimup og vekst
Tidspunkt for når yngelen kommer opp av grusen og starter første næringsopptak (heretter kalt swimup) de ulike årene er beregnet ved bruk av ligning 1b fra Crisp (1981, 1988). Denne modellen beregner utviklingshastigheten for egg og plommesekkyngel som en funksjon av temperatur. For å beregne tidspunkt for swimup i årene 2004-2006 med og uten vannslipp, er det brukt døgnmiddeltemperaturer fra Lund bru og simulerte temperaturer som beregnet fra kapittel 3.6.3.
Forskjeller i vekstforhold med og uten vannslipp fra Isdal og Storlia er beregnet ved bruk av vekstmodeller. Vekstmodellene beregner vekst for ungfisk av henholdsvis laks og aure i forhold til temperatur dersom næringstilgangen ikke er begrensende for veksten. For å beregne vekst hos laks har vi brukt en vekstmodell utviklet av Elliott & Hurley (1997):
( )
( )
{ }
b
LIM M b LIM
t T T
T bc T
W W
1
0 100
− + −
=
der W0 er fiskens vekt i gram ved start av perioden og Wt er fiskens vekt etter t dager med temperatur T. TLIM = TL dersom T ≤ TM eller TLIM = TU hvis T > TM. TM er optimumstemperaturen for vekst, mens TL og TU er henholdsvis nedre og øvre grense for vekst, dvs. der vekstraten er lik null. b er eksponenten som medfører at veksten er lineær med tid, og c er vekstraten til en fisk på 1 g ved optimumstemperaturen (TM). For verdiene til konstantene b og c, samt verdiene for TM, TL og TU, er det for beregningene av laksens vekst brukt verdier beregnet av Forseth m. fl. (2001). Tilsvarende for vekstmodellen for aure har vi brukt Elliott m. fl. (1995). Ved temperaturer lavere enn TL antok vi at vekten holdt seg konstant.
Vekst hos ensomrig laks er beregnet ved å anta at vekstsesongen starter ved swimup. Størrelsen på yngelen i det de kommer opp av grusen kan variere noe som følge av variasjon i eggstørrelse mellom gytefisk. Vi har her antatt at både laks og aureyngel i snitt er om lag 0,2 g (2,5 cm -3 cm) ved swimup.
For de eldre årsklassene har vi tatt utgangspunkt i gjennomsnittslengder fra samme årsklasse funnet ved elektrisk fiske høsten i forkant. Siden vekstmodellen bruker vekt og ikke lengde som utgangspunkt, har vi brukt forholdet mellom lengde (cm) og vekt (g) fra et stort materiale av fisk fra en rekke vassdrag (LFI Uni Miljø upubliserte data). For aure er følgende ligning brukt:
Ln(lengde) =0,3066 × Ln(vekt) + 1,5348 (r2 = 0,99) og tilsvarende for lakseunger:
Ln(lengde) =0,3203 × Ln(vekt) + 1,5744 (r2 = 0,99)
2.7.3 Modell for sammenheng mellom vannstand i gytetiden og stranding av gytegroper
For å kunne estimere hvor utsatt gytegropene vil være for stranding etter en gytesesong, har det blitt laget en enkel mekanistisk modell for å forstå sammenhengen mellom vannstand i gytetiden og stranding av gytegroper. Modellen tar utgangspunkt i at hofisk har klare preferanser for vanndypet på gyteplassen. Ved å ta utgangspunkt i de observerte vanndypene på gytegroper som er registrert i Bjoreio i perioden 2004-2010, og den gjennomsnittlige vannstanden i gytetiden, har vi kommet frem til en fordeling for forventet gytedyp for laks og sjøaure i Bjoreio (Figur 3). Ettersom gytegroper som ligger grunnest sjeldent kan artsbestemmes som følge av dødelighet ved stranding, har det ikke blitt
skilt mellom laks og aure i modellen. Som følge av de forholdsvis lave gytebestanden av laks i perioden er en stor hoveddel av gytegropene gytt av sjøaure. Ut i fra sammenhengen vil ca. 80 % av gytegropene blir gytt på vanndyp i intervallet 30-110 cm, noe som også samsvarer med gytedyp rapportert fra andre vassdrag (Barlaup et al. 2008). Dersom en så forutsetter at fiskens preferanser for gytedyp er uavhengig av vannstand/vannføring, beregnes så andelen av gytegroper som blir lagt på ulike dyp på en gitt vannstand. Andelen gytegroper som forventes å strande ved ulike vannstandsnivåer estimeres så ved å se på frekvensen av gytegroper som antas å ligge over vannstandsnivået (tørt).
Modellen tar utgangspunkt i nivået for vannstand slik det har blitt målt ved måleren på Skarsenden.
Videre forutsetter den at vannstanden endrer seg likt med varierende vannføring på alle gyteområdene.
0 2 4 6 8 10 12 14 16 18
0 20 40 60 80 100 120 140 160 180 200 220
Vanndyp (cm)
Andel av gytegroper (%)
Figur 3. Forventet vanndyp for gyting for sjøaure og laks basert på alle registrerte gytegroper fra Bjoreio i perioden 2004-2010.
