DOKUMENTASJON OG VURDERING AV VERNEVERDIER pA BJØRNØYA

(1)

(2)

DOKUMENTASJON OG VURDERING AV VERNEVERDIER pA BJØRNØYA

REDAKTØR: FREDRIK THEISEN

MEDDELELSER NR.

₁₄₃

OSLO

₁₉₉₇

(3)

FREDRIK THEISEN NORSK POLARINSTITUTT

MIDDEL THUNS GT. 29 0301 OSLO

OMSLAG: VIDAR BAKKEN: LOMVI OG POLARMAKE pA BJØRNØYA. DEN KARAKTERISTISKE STAPPEN I BAKGRUNNEN.

TRYKT MARS 1997 ISBN 82-7666-125-4

(4)

Innhold

Forord

Sammendrag og konklusjon

1. I n n ledning

Del l: Dokumentasjon av verneverdier på Bjørnøya

2. Fysiske forhold

2.1 Landskap

2.2 Berg ru n n

2.3 B u nntopog rafi o g bun nforhold

2.4 Havstrømmer og tidevan n

2.5 Isforhold

2.6 Klima

3. Økologiske særtrekk

3.1 P rod u ktivt havområde

3.2 Polarfrontens betyd n i ng

3.3 I skanteffekten

3.4 I solert osean isk øy

3.5 E nkle næringskjeder og stort individtall

3.5 Koblinger mellom ø kosystemer i havet og på land

4. Liv tilknyttet havet

4.1 Plankton

4.2 B u n nfauna og -vegetasjon

4.3 Fisk

4.4 Sjøpattedyr

4.5 Sjøfugl

5. Livet på land

5.1 Vegetasjon

5.2 Dyreliv på land

6. Kulturm in ner

6. 1 E n oversikt over Bjø rn øyas historie

6.2 En oversikt over Bjø rn øyas kultu rminner

7. Bosetni ng og tekn iske i nnstallasjoner

8. Miljøsituasjonen i Barentshavet

8. 1 Overbeskatning av sjøpattedyr og sjøfugl

8.2 Fiskerienes innvirkn ing

8.3 Desimering av tareskog

5 7 13

15

15 15 19 24 24 26 27

27 27 31 3 1 33 34 34

34 34 35 38 39 44

53 53 56

60 60 64 67

69 69 69 70

(5)

8.4 Miljøgifter og radioaktivitet 8.5 Risiko knyttet til oljesø l 9 . Sammendrag, konklusjon del l Del Il Vurdering av verneverdier 1 0 . I nn ledning del I I

1 1 . Vurdering av verneverd ier

1 1 . 1 Utvalgskriterier for verneområder 1 1 .2 Trusler og konflikter

1 1 .3 konklusjon del I I Referanser

Ved legg

70 71 71 74 74 74 76 91 92 94

(6)

Dokumentasjon og vurdering av verneverdier på Bjørnøya. Norsk Polarinstitutt 1997

Forord

I brev av 09.06.95 ba Miljøverndepartementet Norsk Polarinstitutt utarbeide e n omfattende dokumentasjon a v verneverd ier p å o g ved Bjø rn øya . Oppgaven b l e deretter ytterljgere aktualisert gjennom Stortingets beha ndling a v St. Meld . n r.22 O m miljøvern på Svalbard o g Stortingets vedtak om å b e Regjeringen utarbeide e n p l a n for vern av Bjø rn øya.

I rapporten presenteres eksisterende kun nskap om naturmiljøet og verneverd iene på Bjø rn øya og i omkringliggende h avområder, og det foretas en vurderi ng av

verneverdiene på g ru n n lag av av vanljg brukte kriterier for utva lg av verneområder.

Rapporten er utarbeidet i nært samarbeid med Sysselman nen på Svalbard (SMS) , Direktoratet for N atu rforvaltning (ON) og Riksantikvaren (RA) , og i n ngår som en del av det fag l ige g ru n nlaget for utarbeidelsen av en verneplan for Bjø rn øya.

Fred rik Theisen har redigert rapporten, og er hovedforfatter. Forøvrig har en rekke personer bidratt til rapporten , både med tekst til enkelte av kapitlene og kommentarer til de u l ike d eler av rapporten: Kulturm in nekapitlet er i hovedsak s krevet av Susan

Barr, Gustav Rossnes (RA) og Hein Bjerck (SMS). Marit Hansen har skrevet deler av teksten til vegetasjonskapitlet. Jon Ove Scheie og Odd Willy Brude har utarbeidet d et meste av figu r- og kartmaterialet i rapporten . Jon Ove Scheie har også sammenstilt materialet i rapportens ved legg. Vidar Bakken, Fridtjof Mehlul11, lan Gjertz , Rasmus Hansson og Li n n B ryhn Jakobsen har sett gjennom rap porten på ulike stadier og bid ratt med verdifu lle innspill og kommentarer. Det samme gjelder Tonte Heg a rd (RA), Reidar H indru m , Jan-Petter Huberth Hansen, Elisabeth Jernqu ist og Dagmar H agen fra O N og Ole Ketil Bøkseth og Ottar Krohn fra SMS. Professor Bjø rn

Gulliksen ved N orges Fiskerihøyskole har bidratt med kommentarer og i n nspil l til avsnittene om b u n nfauna og -vegetasjon rundt øya, og Martin Svenning ved N I NA

Tromsø har g itt i n nspill og kommentarer til kapitlet om ferskvannsfauna på øya .

(7)

(8)

Sammendrag og kon kl usjon

I denne rapporten dokumenteres og vurderes verneverd iene på Bj ø rn øya og i de omkri ng liggende havom rådene. Rapporten består av to deler. I del I beskrives og dokumenteres natu r- og kultu rmi ljøet på øya. I del I l vurderes natu r- og kultu rverd iene opp mot van l ig brukte kriterier for vern.

Del l : Dokumentasjon av verneverdier

Del I beskriver fysiske forhold , flora og fauna i havet og på land , kulturminner, bosetning og tekniske installasjoner på og omkring øya på g ru n nlag av tilgjengelig dokumentasjon. Områdets økologiske særtrekk beskrives, og det gis en kort redegj ø relse for miljøsituasjonen og mulige trusler mot miljøet i Barentshavet.

Dokumentasjonen er forholdsvis detaljert, med kart som viser utbredelsen av viktige arter og habitater på og omkring Bj ø rnøya . Artslister fø lger som vedlegg.

Dokumentasjonen viser at de g ru n ne havområdene omkring Bjø rnøya er de mest prod u ktive i hele Barentshavet, og at både øya og havområdene omkring er leveområde for en rekke verneverd ige sj øfuglbestander i hekketiden. Rundt sørspissen av øya ligger fuglekolonier som er b lant de største på den nord lige halvku le, og man reg ner med at over en million sjøfugl er knyttet ti l øya i sommerha lvåret. De dominerende artene i fuglefjellene er lomvi, polarlomvi , alkekonge, krykkje, havhest o g polarmåke. øya h a r verdens nordligste større hekkekoloni av l omvi , og en av verdens nordligste alkekolonier.

Havområdene rundt øya er viktige næringsområder for sjøfug lene. Områdene langs polarfronten , som oftest omg ir Bj ø rnøya både på øst- s ø r- og vestsiden , er spesielt viktige næringsområder for pola rlomvi og lomvi. I begynnelsen av hekkesesongen er også iska ntsonen et spesielt viktig nærings- og oppholdsområde for sjøfuglene.

Svømmetrekket for lomvi går mot sør og sørøst ut fra koloniene på s ø rspissen av øya.

Bjø rn øya er også mel lomland ingsplass for svalbard bestandene av kvitkinngås, kortnebbgås og ri nggås. Nesten hele bestanden av kvitkin ngås mellomlander på Bjø rn øya u nder høsttrekket. De beg rensede områdene av øya der vegetasjonen er egnet for beiting har derfor stor betyd ning for denne besta nden.

Dokumentasjonen viser også at de fleste arktiske sel- og hvalartene forekommer i farvan nene rundt øya, men at sel er mindre hyppig her enn andre steder i Svalbards kystfarvan n. Farva n nene rundt øya er et viktig næringsområde for isbj ø rn i de

periodene iskanten befi n ner seg i dette området.

G ru ntvan n sområdene ved Bjø rn øya har en forholdsvis rik flora og fau na, som er preget av de sterke strømmene i området. Littoralsonen er påvirket av isskuri ng ned til 6-8 meter. Området har en velutviklet fastsittende bun nfauna og tareskog. Det er også reg istrert rike forekomster av haneskjell nær øya.

Når man ser bort fra de trekkende artene er l ivet på land artsfattig. øya befinner seg i den mellomarktiske vegetasjonsreg ionen , og det er kun fu n net 54 u l ike arter av

(9)

karplanter. Med u n ntak av de områdene som er påvirket av fug lefjellene, er

vegetasjonen de fleste steder svært karrig . Polarrev og røye er de eneste ikke-marine virveldyrene med fast tilhold på øya .

På tross av spor etter men neskelig vi rksomhet gjennom flere århundrer, er landskapet som hel het lite påvi rket eller preget av men neskelige inngrep. Både det særeg ne in nsjølandskapet på slettelandet i nord , og den storslagne klippekysten og

fug lefjellene i sør skiller seg klart ut fra landskapstyper andre steder på Svalbard . øya har en rekke karstfenomener som huler og u nderjord iske elveløp. På toppen av fug lefjel lene fi n nes flere meter tykke torvavsetninger med iskjerner.

Det fin nes en rekke kultu rmin ner fra forskjellige historiske epoker på øya . Disse representerer flere nasjoners virksomhet på øya gjennom flere hundre år, og er ofte godt bevart på g ru n n av et g unstig klima.

Del I kon kluderer med at verneverd iene knyttet til Bjø rnøya er godt dokumentert. Det er likevel ø nskelig med ytterligere u ndersøkelser på enkelte områder som g ru n n lag for en eventuell forvaltn ingsplan for det framtidige verneområdet og eventuelle forvaltni ngsti ltak i omkringliggende havområder. En forvaltn ingsplan er hjemlet i verneforskriften og kan ikke in nføre reg u leringer/beg rensninger utover det som er g itt i forskriften, men kan være mer detaljert og g i konkrete retningslinjer for

skjøtselstiltak. Videre undersøkelser/reg istreringer som kan være aktuelt er:

• tilstandsvurdering av kulturminner

• utarbeidelse av grovt vegetasjonskart

• ornitologiske registreringer på nordsiden av øya, med spesiell vekt på islom

• bedre kartlegging av røyas utbredelse og eventuelle vandringer

• kartlegging av marine naturverdier i gruntvannsområdene rundt Bjørnøya

• bedre oversikt over fiskerienes bruk av områdene omkring Bjørnøya

Det understrekes at det ikke er gru n n til å utsette verneplanprosessen i påvente av supplerende data på d isse områdene.

Del Il : Vurdering av verneverdier

I

del I l vurderes områdets verneverd i i forhold til vanlige utvalgskriterier for områdevern . Kriteriene omfatter representativitet, økologisk fu n ksjon, biologisk mangfold , u berø rthet, landskapsverd i , hensyn til kulturminner, hensyn til friluftsliv og vitenskapelig verd i . Det er Polarinstituttets vurdering at de primære arg u mentene for vern av Bjø rn øya og vernetiltak i tilg rensende marine områder er knyttet til

• Områdets verdi som nøkkelområde for sjøfugl i Barentshavet

• Bedring av representativiteten i det norske nettverket av verneområder

• Verdien av øyas særegne og storslåtte landskap

(10)

Andre arg umenter som hver for seg vurderes som vesentlige arg u menter for vern er

• øyas betydning for bevaring av biologiske mangfold

• øyas verdi som et relativt uberørt naturområde

• Hensynet til øyas kulturminner

• Områdets vitenskapelige verdi

Hensynet til friluftslivet er vurdert å være lite relevant som argument for vern av Bjø rnøya .

Nedenfor gis et sammend rag av vurderingene knyttet til de u l ike kriteriene for vern av Bjø rnøya :

Nøkkelområde for sjøfugl og gjess

De viktigste verneverd iene på Bj ø rn øya er knyttet til øyas rolle som n økkelom råde for sjøfug l i Barentshavet. øya og havområdene rundt representerer en unik og

uerstattelig kombinasjon av hekkeområde og næringsområde for en rekke store sj øfuglbestander. Flere av fuglebestandene med tilknytning til Bjø rn øya har

verneverd i på nasjonalt n ivå. Både lomvibestanden og de tre gåsebesta ndene som mellomlander på Bjø rnøya u nder høsttrekket har verneverdi også på internasjonalt n ivå. Av d e fug lebestandene som har verneverd i på nasjonalt eller i nternasjonalt nivå, reg nes lomvi og polarlomvi som sårbare arter i norsk sammenheng . Lomvibestanden ble mer enn halvert som fø lge av sammenbruddet i loddebestanden i 1 986-87 , og er spesielt sårbar for virkningene av overfiske. Både lomvibestanden , de andre

alkefug lene, og bestandene av krykkje og ærfugl er svært sårbare for oljesøl.

Vern av Bjø rn øya d reier seg derfor i stor g rad om å sikre de store sjøfuglbestandene mot negativ påvirkn i ng fra men neskelig aktivitet på land såvel som i havområdene omkring øya . Det er imid lertid viktig å merke seg at et vern ut til territorialg ren sen (4 n m) ikke på noen måte vil dekke de viktigste havområd ene for sj øfugl. De viktigste områdene for sjøfugl strekker seg ut til minst 60 km, og de tota le beiteområdene for hekkekoloniene ut til over 1 00 km fra øya .

Representativitet

Bj ørn øya med omkringliggende havområder er et representativt og samtidig u nikt eksempel på en isolert oseanisk øy i et prod uktivt arktisk rand hav, og de nære sammen hengene mellom økosystemene i havet og på land i det nord l ige Barentshavet. Vern av Bjø rn øya vil forbed re representativiteten i det norske

nettverket av verneområder vesentlig, både ford i ingen isolerte, oseaniske øyer i N Ø

Atlanteren eller Barentshavet h ittil er vernet, og ford i vern av Bjørn øya i vesentlig g rad vil bed re kontin u iteten i vernet av norsk natur langs en nord-sør g radient.

Landskapsverdi og naturforekomster

Bj ørn øya representerer et storslagent og særegent landskap, med

landskapselementer en i liten g rad fin ner andre steder på Svalbard . Både

i nnsjølandskapet på nord- og vestsiden av øya og fjellandskapet med kystkli ppene i sør må sies å være unike in nenfor den norske delen av den melloma rktiske

natu rgeografiske sonen. Heller i kke i de høyarktiske delene av Svalbard fi nnes tilsvarende landskap. Kulturminnene gir landskapet ku ltu rhistorisk verd i uten å endre dets u berørte preg vesentlig. Torvavsetn ingene på toppen av fuglefjellene i s ø r er

(11)

u nike i nord atlantisk sammenheng , og har stor verneverd i både som natu rfenomen og som kilde til vitenskapelig informasjon

Uberørthet

Den mest ma rkerte menneskeskapte påvirkningen av naturen og m i ljøet på og ved Bjø rnøya skyldes fa ngst og fiske. Disse aktivitetene har påvi rket

fau nasammensetn ingen betydelig, spesielt når det gjelder sjø pattedyr og fug l . De viktigste eksemplene på dette er red uksjonene i bestandene av hvalross , de store bardehvalene, lomvi og svalbard rype . øya er lite påvi rket av tekniske inng rep, og kun bosatt av enn liten rad io-/værstasjon på 1 0- 1 2 mann som i praksis bare bru ker de aller nord ligste delene av øya. Annen ferdsel forekommer bare u n ntaksvis. På tross av påvirkningen fra fangst og fiske må Bj ørnøya derfor ku n ne sies å representere relativt uberørt og lite påvirket natur. Ut fra dette vu rderes verneverd ien av Bjørn øya som betydelig , også ut fra et uberørthetskriteriu m .

Biologisk mangfold

Det meste av artsmangfoldet på Bj ørnøya utgj øres av trekkende arter, og arter knyttet ti l det marine miljø og d rivisbeltet. Antal let av land levende planter og dyr med fast tilhold på øya er derimot svært beskjedent, selv i arktisk sammenheng . I forhold ti l øyas beskjed ne areal er variasjonen i habitat og økosystemtyper på øya relativt stor, bl.a. som fø lge av en variert topog rafi , marin påvirkning av vegetasjonen og

variasjoner i lokalklima. Når en ser Bjø rnøya og de omkri ngl iggende mari ne områdene under ett, må det biolog iske mangfoldet kunne sies å være stort for et område i den mellomarktiske sonen.

Bjø rn øya har også betyd ning som ytterg rense for utbredelsen av enkelte dyre- og plantearter. B l . a . er øya er den nordligste, stø rre hekkekolonien for lomvi i verden, og representerer et geog rafisk ytterpunkt som hekkeplass for islom. Også for alke er Bj ørn øya en av verdens nord ligste hekkekolonier.

Drivisbeltet og havområdene omkring øya er leveområde for isbj ø rn og en rekke sjøpattedyrbestander med nasjonal og internasjonal verneverd i . Flere av disse er fortsatt betydelig desimert, og enkelte har status som sårba re arter g lobalt.

Isolerte, arktiske øyer må ku nne sies å representere en egen natu rtype, som er relativt sjelden og samtidig sårbar for vi rkningene av flere typer men neskelig aktivitet.

Bevaring av øya og dens natu rverdier vil derfor også bidra til bevari ng av biologisk mangfold i større sammenheng . Det er likevel i fø rste rekke Bjørnøyas betyd ning for sårbare fuglebestander med stor verneverd i som tilsier at vernetiltak på øya og tilg rensende havstrekninger vil kunne bidra til å sikre viktige deler av det biologiske mangfoldet i Barentshavet.

Kulturminner

Bj ørn øyas historie gjenspeiler alle hoved epokene i Sva lbard s historie. I ngen steder på Svalbard fi n nes en tilsvarende konsentrasjon fra et så variert spekter av

kulturminner. De fleste av de gjennomgripende virksomhetene på Svalbard er fø rst reflektert her. På Bjø rnøya har det aldri vært permanent bosetning ^- i den forstand at ressu rsene i nærmiljøet har dannet et livsg run n lqg . Råvarene fra Bjø rn øya og

Svalbard har til alle tider fått verd i gjen nom omsetn ing på det europeiske

(12)

stormarkedet. Bj ø rn øya er derfor d i rekte knyttet til en internasjonal historie og er et i nternasjonalt ku ltu rmin nemiljø. Et viktig fellestrekk er kortvarig og intensiv

virksom het knyttet til det l u nefulle europeiske stormarkedet, virksomhet som avvikles like b rått som den starter. Utstyr og anlegg ble ofte etterlatt som de var under siste arbeidsdag. Dette er forhold som har stor betyd ning for kulturminnenes verneverd i , både som vitenskapelig kilde, o g som grunnlag for opplevelse o g forståelse.

Vitenskapelig verdi

Spesielt d e store sjøfug lbestandene på Bjø rn øya har stor vitenskapelig verd i . D isse bestandene er gode indikatorer på sving ninger og langsiktige endringer i økosystemet i Barentshavet. Også røyebestandene og de enkle ferskvannystemene på øya har stor forskningsmessig interesse. Mye av Bj ø rnøyas vitenskapel ige verd i henger sammen med et lite påvirket miljø og intakte ø kosystemer. Dersom man skal benytte sjøfuglbestandene som indikatorer på svig ninger og langsiktige endringer i det marine økosystemet, er det viktig å holde den lokale påvirkningen av besta ndene på et lavt n ivå .

Trusler og konflikter

Sammenb ruddene i loddebestanden , de d ramatiske red u ksjonene i lomvibestandene på Bjø rn øya og på Fin nmarkskysten , og invasjonen av g rø nlandssel på norskekysten er alle hendelser som blir satt i sammen heng med den i n nvirkn ingen h østingen av levende ressu rser har hatt på miljøsituasjonen i Barentshavet. I de senere år har også ti lstrømningen av tu rister til Svalbard økt d ramatisk, og planer om stø rre

utbyggingsprosjekter knyttet til bergverksdrift og petroleumsvirksomhet har vært fremmet a n d re steder på Svalbard . Det sørlige Barentshavet mel lom Bj ø rn øya og Finnmarkskysten ble åpnet for oljevirksomhet i 1 989, og for tiden utredes åpning av Barentshavets nord l ige deler.

Disse utviklingstrekkene u nderstreker behovet for varig vern av verd ifu l le mari ne og terrestriske natu rom råder i det nord lige Barentshavet, og betyd ningen av en

ressu rsforvaltning som fullt ut integ rerer hensynene til områdets store natu rverd ier.

Bjø rn øya peker seg ut som et område der verneverdiene både er spesielt store og sårbare for menneskelig påvirkning . Av denne g ru n n bør vern av Bj ø rnøya og omkring liggende marine områder g is høy prioritet.

Et større utslipp av olje i områdene omkring Bj ø rnøya i hekke- eller mytesesongen ka n få alvorlige og langsiktige fø lger for flere av sjøfuglbestandene. Dette gjelder spesielt den fra fø r utsatte lomvibestanden. Det er derfor viktig at et effektivt verne

og forvaltningsregime etableres i forkant av en eventuell videre utvikling av oljevirksomheten i Barentshavet.

I forho ld til fiskeriene er det g ru n n ti l å tro at konfliktene vil bli mindre framtredende og interessene mer sammenfallende når et langsiktig ressu rsperspektiv legges til g ru n n . Dersom særskilte forvaltn ingstiltak skal iverksettes i havområdene omkring Bjø rn øya av hensy n til fug lebestandene, bør en så langt som m u l ig gjø re bruk av

fiskerisektorens egne virkemidler og forvaltningsredskaper.

På selve øya er arealkonfliktene mer moderate. I nteressen for å utnytte Bj ø rn øya til turist- og friluftsformål er l iten, og utnyttelse av ku llressursene eller bly/baryt-

(13)

forekomstene på øya er for tiden en lite aktuell problemstilling. Utnyttelse av disse ressursene er etter Polarinstituttets syn ikke forenlig med verneinteressene.

Avhengig heten av det marine økosystemet i Barentshavet som helhet gj ør mange av verneverd iene sårbare for aktiviteter og miljøend ri nger utenfor de områdene det er aktuelt å g i spesielt vern . Dette kan føre til at vernet ikke blir effektivt på lang sikt dersom man ikke samtid ig reg u lerer aktiviteter som oljevi rksomhet og fiskerier i samsvar med verneformålet, og retter tiltak mot foru rensning av Barentshavet.

(14)

1 Innled n i ng

I 1 992 foreslo N orsk Polarinstitutt å verne den sørlige delen av Bjø rn øya, og oppfordret Miljøverndepartementet til å få igangsatt en vurdering av vernetiltak for øya. Bakg runnen var de store natu rverd iene på øya , mangelen på spesielle

vernetiltak, og oljeselskapenes i nteresse for letevirksomhet i farvan nene sør for øya . I sitt forslag framhevet Polarinstituttet spesielt verneverdien av de store fug lekoloniene på sørspissen av øya .

M i ljøverndepartementet ba Sysselmannen på Svalbard vurdere forslaget.

Sysselman nen sa seg enig i Polarinstituttets vurdering av verneverd iene på Bj ø rn øya , men anså et vern av hele øya som nasjonalpark som mer egnet til å sikre

verneverd iene på en helhetlig og fun ksjonell måte .

I St.mel d . n r. 22 ( 1 994-95) Om miljøvern på Svalbard, varsles det at

Miljøverndepartementet vil arbeide videre med grunnlaget for vern av Bj ø rnøya, og at det samtid ig skal vurderes tiltak i havområdene rundt Bj ø rnøya som er n ødvendige for å sikre de store fug lekoloniene.

I energi- og miljø kom iteen sin in nstilling til meld ingen ( I n nst. S. n r. 1 1 ( 1 995-96)) og etter behandling i Stortinget er d et gjort fø lgende vedtak :

"Stortinget ber

Regjeringen utarbeide en plan for vern av Bjørnøya".

Den ne rap porten sammenfatter g runn leggende informasjon om miljøforhold og økolog iske særtrekk for øya og omkringliggende havområder, og g i r en g rundig beskrivelse av flora, fauna og kulturminner på g ru n n lag av ti lgjengelig i nformasjon . Rapporten g i r også en vurdering av verneverd iene på øya og i omkring liggende havom råder, og er første skritt i arbeidet med å utarbeide en verneplan for området.

Tiltak i havområdene rundt Bjø rn øya som er nødvendige for å sikre de store fug lekoloniene vil bli vurdert i et separat notat.

Ra pporten er utarbeidet i nært samarbeid med Sysselmannen på Svalbard og Direktoratet for Naturforvaltning. Riksantikvaren har vært en hoved bid ragsyter til avsnittene som omhandler ku lturminnene. Professor Bjø rn Gulliksen ved Norg es Fiskerih øyskole har bidratt med kommentarer og innspill til avsnittene om bunnfauna og -vegetasjon rundt øya .

(15)

Kapp Duner

Skm

Fig. 1. Topografisk kart og geografisk plassering av Bjørnøya

(16)

Del okumentasjon

^av

verneverdier på Bjørnøya

2. Fysiske forhold

Bjø rnøya (N 74 30' E 1 9 0 1 ') ligger i Barentshavet omtrent midtveis mellom

Finnmarkskysten og sørspissen av Spitsbergen , og er det eneste landfaste punktet i et stort, åpent havområde. øya måler ca. 20 km fra nord til sør, er ca . 1 5 km på det bredeste, og har et areal på 1 78 km2 (se fig . 1 ). Kartblad D 20 Bjø rnøya i Norsk Polarinstitutts kartserie 1 :50.000 er ved lagt bak i rapporten .

2.1 Landska p

Bjø rnøya stikker opp fra et undervannsplatå med dyp på mindre enn 1 00 meter (fig ur 8). øya er sterkt påvirket av bølgeaktivitet, og er derfor nesten overalt omg itt av bratte klippekyster. Landskapet kan naturlig deles i et sørlig fjellområde og et nord l ig

lavlandsområde. Fjellområdet utgjø r ca 1 /3 av øyas areal , mens lavlandsområdet utgjø r 2/3.

Fig u r 2. viser en flyfotomosaik av Bjørnøya satt sammen av seks 1 :40 000 I R flybilder tatt 1 7 j u l i 1 993. Områdene med mest g rønn vegetasjon framkommer som rødfargede på bildet, mens snø er hvitt og vann sort. Det framgår av bildet at det fortsatt er en del snø i søkkene, og at enkelte av vannene fortsatt er delvis isdekte. Det framgår også at mesteparten av øya har svært sparsomt med vegetasjon , og at fug lefjellene sør på øya har det frodigste vegetasjonsdekket. Det lille kartet i fig .2 viser fordelingen av ulike landformer på øya (fra Klemsdal 1 989). I fig 3. er flybildemosaikken "d rapert"

over en landskapsmodell, for å gi et tred imensjonalt bilde av øya sett fra ØNØ. Bildet har tre ganger vertikal overforhøyn ing .

Lavlandsområdet i nord kan g rovt inndeles i fire høydenivåer på ca. 35, 55, 1 05 og 1 45 moh. På den nord lige delen av øya danner de to laveste n ivåene en typisk

strandflate. Høydenivået på ca. 35 moh . utgjø r størstedelen av dette slettelandskapet.

På kartet i fig 2. er d isse områdene beteg net som småkupert vidde (se foto, fig 5b &

c). Flatlandet er dekket av steinblokker, og med sine tall rike tjern og van n utgj ø r det et imponerende og særegent in nsjø landskap. På kartet kan man telle i alt 740 van n og dammer, som tilsammen utgjør 1 1 % av øyas areal . De fleste av d isse van nene er g runne, Færre enn ti er så dype om 5-1 0 m. Bare ElIasj øen i fjellområdet sør på øya er dyp (43m).

Sletten ender oftest i en 1 0-30 meter høy brattkant mot sjøen , noe som de fleste steder gjø r landing med båt vanskelig (fig 6b og c). Det finnes enkelte viker med sandstrender og sand bunn, men heller ikke d isse er særlig godt beskyttet mot vind og sjø . Kystli njen er overalt svært eksponert, og havet g raver seg stad ig innover, særlig i de yng re , løse bergartene der erosjonen går raskt. Kysten og tidevan nssonen ru ndt

(17)

Landformer

• St1.ur

•

- Fri �.flv.gg (> 100m) - Fri fjellvegg (lOm • 100m)

_ P1.ltISkUJeltrO"".,.

Glasiale tjellformer

,

•

i postki.ledonske bergarter

• Skrinin;, mldde4s helling

_ Sl�kt skrinende Hater O Meget slakt Skrinend' nu.,.

O Storkupvt vidde

_ ^Vann O Smhupert VIdde

Fig. 2. Bjørnøya sett fra lufta. Bildet er satt sammen av infrarøde ( l R) flybilder tatt 17 juli 1993.

Områder med vegetasjonsdekke framkommer som røde på bildet. Det lille kartet viser inndelingen av øya i ulike landformer (fra Klemsdal 1986).

(18)

Fig. 3. Bjørnøya sett på skrå ovenfra fra 0N0. Flybildemosaikken i fig.2 er her "drapert" over en terrengmodell av øya med tre ganger vertikaloverforhøyning. Fargene er endret fra fig. 2, slik at områder med vegetasjon framstår som grønne.

(19)

18--40' 18-50'

Kysttype

� _�

;

e

��

^::kystuten stranddannelse

�

Lav klippekyst ml abrasjons-platform

�

RaSkjegler ml begynnende stranddannelse

�HøY

klippekyst ml begynnende stranddannelse

�Sand-/ grusstrand

18-30' 18--40' 18-50'

19-

19-10'

; _-

19-10'

Fig. 4. Kysttyper og deres fordeli ng rundt Bjørnøya.( Etter Weslawski,J.M. et al. 1 995).

Bjø rnøya er nylig u ndersøkt og beskrevet av Weslawski et. al. (1994). Han har delt kysten i n n seks typer (fig ur 4). Den dominerende typen er h øye klippekyster med begynnende stranddannelse ved foten av klippene (fig. 5 og 6, samt foto på omslag).

Små strender med g rov sand og g rus er utviklet i mange viker og bukter. Kun en leng re strekni ng med sandstrand finnes på nordkysten (Kobbebukta). Flere steder finnes lave, flate skjær, men disse utgjør en ubetydelig del av kystlinjen.

Den sørlige delen av øya domineres av fjellmasiver. Miseryfjellet på 536 meter og Antaretiefjellet på 360 meter preger sørøst kysten. Fra sørspissen og 5 km oppover

langs vestkysten reiser Fug lefjellet (4 1 1 m), Hambergfjellet(440m) og

Alfredfjellet(420m) seg som høye kystklipper fra havet. Ru ndt den sø rligste delen fin nes lodd rette stup på mer enn 400 m som reiser seg rett opp fra havet (fig.2 og 5a, samt foto på omslag). H øye, frie fjellvegger nær kysten fin nes også i Miseryfjellets østside. Nær sørspissen har bølgenes erosjon sammen med oppsprekkingen i bergartene formet trolske oppstikkende "stau r", som Sylen og Stappen (fig 2 og 5a, samt foto på omslag). Mindre staur finnes også på nordøst- og vestsiden av øya

(20)

(fig.2). På sørøya fi n nes også kysthuler, bl.a. den kjente Perleporten hvor det er mu lig å passere med små båter.

Bj ørn øya har i dag i ngen breer, men morenerester, skuringsstriper og flyttblokker viser at det har vært aktive breer her. Sku ringsstripene indikerer at det under s iste istid ku n var en lokal ned ising av Bj ørnøya , og at øya ikke va r påvi rket av regional ned ising av Barentshavet (Salvigsen & Slettemark 1 995). De øvre , platåformede delene av fjellene i sør er paleiske fjel lformer som trolig hovedsakelig er utviklet fø r siste ned ising av øya , mens de u-formede dalene og fjellsidene er g lasiale landformer utformet av isbreaktivitet (fig . 2) . I motsetning til på Spitsbergen og øyene ru ndt, har det bare vært u betydelig landhevning etter siste istid. Strandlinjeterrasser er derfor ikke utviklet, og det er ikke fu n net marine løsmasseavsetni nger, selv på de laveste delene av slettelandskapet i nord .

I områder med sandstein som de midtre og nordøstlige delene av øya , er overflaten ofte dekket av skarpkantede blokker som følge av frostforvitring. I områder med kalkstein er overflaten jevnere, og det forekommer også store områder med flytjord . Permafrosten på Bj ørn øya går vanligvis ned til 50-75 m , dvs . ikke s å dypt som ellers på Sva lbard. Laget som tiner om sommeren er oftest u nder en meter tykt.

Karst-fenomener som hu ler, u nderjord iske elveløp og kollaps-strukturer er van l ig i kalksteinsområdene, spesielt på den sørvestre delen av øya . Bjørnøya er uten tvi l det området på Svalbard som har de mest velutviklede karst-fenomenene. En del er beskrevet av Horn og O rvin ( 1 928) , men beskrivelsen er ikke utfyllende. Et eksempel er vannet Svartkulpen som på kartet finnes mel lom Ymerdalen og Eliasjøen. I 1 993 var dette van net tørt, og vannet forsvant gjennom et hull i bunnen. På sørvestsiden av

øya har J ordbruelva løst opp kalksteinen og laget et 3 km langt u nderjord isk elvelø p . Det fin nes også en d e l hu ler. H ulene ser ikke u t t i l å h a spesiell vitenskapelig verd i , men det kan likevel være i nteressant for forskere å følge utviklingen a v karst

prosesser i et område med permafrost.

Fig 5. og 6 viser bilder av landskapet på ulike deler av Bjørn øya.

2.2 Berggrunn

Berg ru nnen består i hovedsak av flattliggende sed imentære berg arter som dolomitt

og kalkstein , sandstei ner, konglomerat og skifre. Sed imentene ble opprinnelig avsatt i g ru n ne, landnære havområder, deltaområder og i i nnsjøer og e lvesletter på

lavtliggende sletteland . Selv om øya bare dekker 1 78 km2 er mange geologiske perioder fra prekambrium til trias representert her. Mindre enn en fjerdedel av øya er g ru nnfjell, som bare fin nes i sø røst. Størkningsbergarter fin nes ikke .

En rekke av bergartene er fossilfø rende. I de eldste lagene som for det meste består av dolomitt- og kalksteiner fra periodene kambrium og ordoviciu m , fin nes foss ile algestruktu rer (stromatolitter) , blekkspruter, sneg ler, brakiopoder og koraller.

Berggru n nen på øyas sørlige deler består av dolomittisk kalkstein fra d isse periodene, som lett danner hyller i de stupbratte fjel lsidene. Disse hyllene danner g ru n nlaget for de viktigste hekkeplassene for fuglefjellsartene.

(21)

,

c.

Fig. 5. a. Hambergfjellet sett fra lufte. I bakgrunnen Ymerdalen, Antarcticfjellet og Miseryfjellet.

b. Steinflya og Miseryfjellet sett fra nordvest. c. Røyevatnet sett fra sør.

(22)

c.

Fig. 6. a. Habbergfjel let og Fuglefjellet sett fra vest. Til høyre: Sylen. b.Kvalrossbukta sett fra sør. I bakgrunnen M iseryfjellet. c. erosjonsskrent på vestkysten.

(23)

KEY

AG" FORMATION

O� ^__� ^__� ^__�3KM

ALDER FORMASJON BERGARTER

sedimentære dekkbergarter:

overtrias under/mellomtrias overperm underperm overkarbon/perm overkarbon overkarbon overkarbon underkarbon devon

Skuldformasjonen sandstein og leirskifer Urdformasjonen leirskifer og siltstein Miseryfjellformasjonen fossil førende kalkstein Hambergfjellformasjonen kalkstein og sandstein Kapp Dunerformasjonen mørk fusulina-kalkstein

Kapp Hannaformasjonen kalkholdig sandstein, underst konglomerat Kapp Kåreformasjonen grå kalkstein med overliggende konglomerat Landnørdingsvikformasjonen rød konglomerat, sandstein og leirskifer Nordkappformasjonen lys sandstein med kullfløtser

Røedvikformasjonen sandstein, leirskifer og konglomerat med kullfløtser

grunnJjellsbergarter ("Hec/a Hoek"-komplekset):

ordovicium senproterozoikum senproterozoikum

Ymerdalsformasjonen Sørhamnformasjonen Russehamnformasjonen

grå dolomitt og grå til svart (øverst) kalkstein grønn/rød takskifer og kvartsittisk sandstein grå dolomitt, stedvis oolittisk

Fig. 7. Berggrun n sgeologisk kart over Bjørnøya. Kartet er fra Horn & Orvin 1 928. Lagrekken er etter Worsley & Edwards 1 976.

(24)

Fig. 8. Bathymetrisk kart over det nordlige Barentshav. Målestokk 1:2 mill. Projeksjon UTM 35.

(25)

I de yng re lagene av sandstei n og kong lomerater fra periodene devon og ka rbon fin nes plantefossiler og kul lag på opptil 1 . 5 meters tykkelse som er forsøkt d revet ut. I lagene fra permtiden fin nes store mengder fossiler, bl.a. lag som nesten utelukkende består av brakiopoder. De yngste lagene fra trias, som bare fin nes øverst på

Miseryfjel let, består av grå skifre. Her er det fu n net fossiler av panserpadder og mange arter av muslinger. Sed imenttyper og fossiler avspeiler endringene i

avsetn ingsmilj ø og klima gjen nom flere hundre millioner år. En rekke forkastninger, med hoved retning nord-syd er hovedsakelig dan net u nder åpn ingen av

Grø n landshavet i tertiær tid for ca 40 millioner år siden.

Et berggrunnsgeolog isk kart over Bj ørnøya er vist i fig ur 7.

2.3 Bunntopografi og bunnforhold

Barentshavet er et g runt sokkelhav med et gjen nomsn ittsdyp på bare 230 m .

Områdene ru ndt Bj ørn øya og nordøstover mot Hopen har dyp p å mellom 2 0 og 1 00 meter. D isse g ru ntvan nsområdene ka lles Spitsbergenbanke n . Vest for Bj ø rn øya fal ler kontinentalskråningen raskt mot dyp på 2-3000 meter i Norskehavet. Overgangen mellom sokkelen i Barentshavet og kontinentalskråningen kalles ofte "Eggakanten" , og danner g rensen mel lom det gru n ne Barentshavet i øst og det dype

Grø n landshavet i vest. Nord og sør for Spitsbergenbanken skjærer Storfjord ren n a og Bjø rn øyrenna seg østover fra Eggakanten med dyp på hhv. 250-350 og 400-500 m . Rundt Bj ørnøya e r det forholdsvis g ru nt, og områder dypere enn 50 m fi n nes ikke nærmere kysten enn ca. fire nautiske m i l . Bun nsu bstratet rundt øya er sand , g rus og hard b u n n . På g ru n n av sterk strøm forekommer ikke finkornede sed imenter som leire og gj ørme på dyp mindre enn 50 m .

Bathymetrisk kart over det nord l ige Barentshavet e r vist i fig u r 8.

2.4 Havstrømmer og tidevann

Havstrømmene rundt Bj ørn øya er sterkt påvi rket av bun ntopografien .

Atlanterhavsstrømmen bringer tempererte vannmasser fra Atlanterhavet inn i Barentsh avet. Dette relativt varme og salte Atlanterhavsvan net fø lger

kontinentalskråningen nordover langs norskekysten . Utenfor Troms deler denne strøm men seg i to hovedg rener. Den ene hovedgrenen fortsetter nordover langs kontinentalskrån i ngen vest for Bjørn øya og vestkysten av Spitsbergen. Denne g renen som kal les Vest-Spitsbergenstrømme n , sender også en g ren inn i Storfjord renna nord for Bjø rn øya. Den andre hovedg renen kal les Nordkappstrømmen, og fø lger

Bjørn øyrenna inn i Barentshavet sør for Bj ørn øya . Perseystrø mmen og øst

Spitsbergenstrøm men bringer kaldt arktisk va n n med relativt lav salthold ig het fra Polhavet sørvestover i Barentshavet. En g ren av d isse va nn massene strø m mer inn langs sørsiden av Spitsbergenbanken, og bøyer deretter av rundt Spitsbergenbanken og Bjø rn øya i en bevegelse med klokken. Den ne strø mmen kal les ofte

Bj ørn øystrømmen.

(26)

- :o.

Fig. 9. Hovedtrekk i overflatestrømmene i Barentshavet: Hele piler er vannstrøm fra Atlanterhavet, piler med brutte streker viser strømmer fra Polhavet og prikkete piler viser kyststrømmer. Den brede linja indikerer gjennomsnittlig posisjon på Polarfronten. (Fra Loeng 1989)

Grensesonen hvor det varme og lagdelte atlanterhavsvannet b landes med de godt vertikalblandete arktiske va n n massene kalles polarfronten . De tyngre , Atlantiske vannmassene blir presset ned i møtet med det arktiske van net. Polarfrontens posisjon varierer en del som fø lge av variasjoner i innstrømmingen av atlantisk van n , og sonen er ikke like klart definert overalt. Ru ndt Bj ørnøya og Svalbardbanken er polarfronten imidlertid relativt stabil og klart definert. Dette skyldes trolig samspillet mellom

bunntopografien og tidevan nsstrømmene i dette området. Polarfrontens midlere posisjon fø lger bun ntopog rafien og går fra vestsiden av Svalbard banken, runder Bj ørnøya på sørsiden , og fø lger deretter skråningen mellom Svalbardbanken og Bjørn øyrenna mot nordøst.

Tidevan nsforskjellene på Bjørnøya varierer mellom 1 . 2 og 2.2 m , og det er sterke tidevannsstrømmer ru ndt øya , spesielt ru ndt syd- og sydvest-kysten . Disse

tideva nnsstrømmene skifter retning med flo og fjære.

(27)

Fig ur 9 viser kart over strømforholdene i nordlige Barentshav og polarfrontens gjen nomsnittlige posisjon.

2.5 Isforhold

På senvinteren strekker d rivisbeltet seg helt ned til polarfronten, og i månedene februar til april ligger iskantsonen vanligvis i området rundt Bjø rnøya (se fig . 1 0) . Sannsynligheten for forekomst av havis ved Bjø rnøya i slutten av mars e r omtrent 50%. På g ru n n av det varme Atlanterhavsvannet rekker d rivisen sjelden særlig langt sør eller vest for øya. Det meste av havisen dannes lokalt, og havisen ved Bjø rnøya blir i gjennomsnitt ca en meter tykk. På eksponerte lokaliteter går isskuri ngen enkelte år ned til 6-8 meters dyp .

Febntar

_Mai

November

o 50 100 %

ÅpentvaJlll I

Fig. 10. Gjennomsn ittlig dekn ingsgrad for sjøis i februar, mai, august og november 1 969-92.

B = Bjørnøya. Data: DNMI

(28)

2.6 Klima

Bjø rnøya har et a rktisk osean isk klima preget av beliggenheten mellom

atlanterhavsvan n fra sør og de relativt varme og fuktige l uftmassene som fø lger lavtrykksrennene i Norskehavet nordover til Sva lbard , og de ka lde a rktiske van n-og luftmassene fra polbassenget. Dette gir ustabile værforhold , og dan nelse av såkalt polare lavtrykk i g renseområdet mellom kalde og varme l uftmasser er ikke uvan l ig . Disse lavtrykkene er a v relativt liten utstrekn ing, men ka n g i meget store vindstyrker.

Havet har en sterk temperatu rutjevnende effekt som res ulterer i relativt små

temperaturforskjeller mellom sommer og vi nter. Forskjellen i gjennomsnittstemperatu r mellom kaldeste og varmeste måned er bare 1 2 ,2 g rader (mars:-7, 0 °C, august: 5 , 2

°C

)

^.Bj ø rn øya h a r h øy tåkefrekvens o m sommeren (ca. 24% i j u l i) . Dette skyldes at d e milde o g fuktige l uftmassene fra s ø r kommer inn over områder med kaldere vann ved polarfronten. Når l ufta ved havoverflaten kjø les ned , dan nes et tåkelag som kan være fra noen ti-metre til 200 meter tykt. Topografien bidrar også ti l tåkedannelsen , spesielt på de h øyereliggende, sørl ige delene av øya .

Arlig ned b ø r er i l ikhet med de fleste arktiske områder u nder 400 mm.

Tabel/1: Klimadata for Bjørnøya. M iddelverdier for perioden 1 95 1-80.

(Fra Klima nr.5 1 982)

Klimafaktor Jan April Juli Okt. Ar

Temperatur °C -7, 9 -5,4 4,4 -0, 3 -2, 1

Nedbør mm 30 1 9 29 42 366

Tåke

% av tid pr. mnd/år 1,5 2,3 21,5 1 ,9 6,8 Vind

ant. døgn med styrke 2 1 1 4,6 7,9 17,4 1 77 , 7 liten kuling eller mer

3 Økologis ke særtrekk

3.1 Produktivt havområde

Barentshavet er blant de havområdene som har stor biologisk prod u ksjon. Dette gjelder spesielt områdene sør for og langs polarfronten . G ru ntvannsområdene

omkring Bjø rn øya er b landt de mest produktive delene av Barentshavet (Sakshaug et al. 1 992).

E n stor andel av den b iolog iske p rod u ksjonen i Barentshavet (50-60%) er såkalt ny prod u ksjon, som g i r basis for høsting (Sakshaug et.al. 1 992). Resten av p rodu ksjonen er såkalt regenerativ, i kke høstba r produ ksjon. All primærprodu ksjon foregår i den belyste delen av vannsøylen. Hvis dette overflatelaget e r adskilt fra dypereliggende vannmasser av et sprangsj ikt, vil produ ksjonen i overflatelaget foregå i et l ukket system d e r all produ ksjon må være basert på gjenbru k av næringssalter. Dette kalles

(29)

Alger

... �

. . . .

-

Nye næringssalter

Resirkulering av næringsstoffer

Sprangsjikt

Sedimentering (eksportprod.l

Fig. 11. Figuren illustrerer regenerativ og ny produksjon i et økosystem som Barentshavet. Forklaring til figuren i teksten. (Fra Sakshaug et.al. 1992)

regenerativ prod u ksjon. Ny prod uksjon er basert på næri ngssalter som tilføres overflatelaget fra van net u nder sprangsjiktet. Van nmassene i dypet utgj ør et enormt næringsreservoar, og d isse næringssaltene tilføres overflatelaget ved at sprangsjiktet med jevne mel lomrom brytes ned , og det lukkede systemet åpnes (se fig . 1 1 ).

Havsystemer med stor ny produksjon er knyttet til høye breddeg rader og/eller kontinentalsokler hvor vann massene vertikalblandes på g ru n n av vind, strøm og bun ntopog rafi . Områder preget av ny produ ksjon har som regel relativt få a rter, men til gjengjeld er prod u ksjonen så høy at det kan d rives fiske og fangst i stor skala.

Ny prod uksjon i Barentshavet er basert på en vekselvirkning mel lom vertikalblanding og stabilitet. Vertikalblanding er nødvendig for å få vann som er rikt på næringssalter opp til det belyste overflatelaget der primærprod uksjonen skjer. På den annen side må vann massene i overflaten være stabile for at planktonalgene skal ku nne få tilstrekkelig lystilga ng og vokse.

Om vinteren er Atla nterhavsvannet sør for polarfronten gjen nomblandet ned til 2-300 m dyp, slik at overflatelaget får tilfø rt rikelig med næringsstoffer. Om våren blir

overflatelaget varmet opp, og vannmassene i den øvre delen av van nsøylen blir stabile. Dette g i r en kraftig vårblomstring av planktonalger, som representerer en stor andel av den å rl ige nye prod uksjonen i Barentshavet.

Vekslinger mellom sterk vind og roligere perioder i Barentshavet g i r vertikalbland ing med jevne mel lomrom, samtidig som intervallene mellom lavtrykkspasasjene gir

(30)

w et:

=:J

120-

100

80

60

40

20

o

0.0

-100.0

-200.0

Ul -300.0 Ul W et:

o.. -400.0

STATIONS 91-97 TEMPERATURE

� Q� _QoOQ _m� _n��Th\l _Im1 _\l�\l\\�

⁸²

� Q� ^D �DOODrnQQQQrnillUU\I\UuDDDDD

⁸¹

I ^I I i I I i I I IT!

0.0

'----___6.00

-100.0

-200.0

-300.0

-400.0

- 500.00

.�^O----^---:-�^----^-=�---_--....L_---_-...L _____ -L-____ --.J _-500.0

10.0 20.0 30.0 40.0 50.0 60.0

DIS TAN C E (nautical miles)

Fig. 12. To tran sekter i nord-syd retn ing sør for Bjørnøya viser at toppen i fordelingen av anta l l fugl er lokalisert rett på utsiden av polarfronten. Dataene er gitt i antall fugl pr. 0,5 nautiske m i l transektl inje (bredden på transektet e r 300 m). Nedre graf viser sjøtemperaturen på uli ke dybder langs transektene, basert på CTD-d ata fra 7 stasjoner (hver 1 0. nautiske mil). Fra Mehlum, F. upubl.

(31)

,

75 00

74 45

\ \

\ , , ,

, ,

"

",

"

, , , \

\ I I I

, I

\ \

\ ,

\ \

.^"

,..;

.^' .,^'

, \

\ \

'-^.....

'.

f

� ... . ^"

.'. l "

.. ' _'_.: :.^.^....^.^..

\

,.'

.^'

/' l'

,"

.^' ."

.'

."

..'

,.

)',/

.

^.^,

j"CC

^._^..^_._^...

.J...;;..�

_I _�

I I

.-'1

•••. •.• I

•• ' !

t�

i

45

117.3

20 l' 11"3 ^:5

1_-

1 ⁴⁵

1''-

_{17: .30}

, I I I

\ I I I , I I I I I (

.

, I I • I I

'.

"

'.

�.

^:"^.^�,.^".. �'.'" ... ... -..

.....^.

.

^.

.�

.. ... t •••• �

. ... ,.' ... " "''11 . .': ... � ^.

^..^".... ^�''''''

...

\":'\. ..

^..,

I \

;;' ./

•

�

I

I \

\ \ I I I I

... ,

I I I

...

I I I I

... \

... ,

, \

\ \

\ I

/ I

.� :0 16 00 , 17 00 ^.� co 19 Ol) :0 GO

',"\

^{\ .}

SWiH1HliHg GuilleIllots (Uria "Pp.)

O 5

1

0 15 20 25 30 35

-=-=-Nautlcal Miles

i-lOO ^Hl

1 .^...

.

^.200 _In

---500 _m

• 0-1 birds per nIn

o 2-7 birrls per ^nIn !

O . ^I

I

8-18

bl:'ds per nm I

1019-101

birds per nm'

:2 i 00 00

Fig. 13. Fordelingen av antall svømmende lomvi (begge arter) i farevannet rundt Bjø rnøya basert på transekt-tellinger i juli 1993. Fordelingen stemmer godt overens med polarfrontens posisjon i det aktuelle tidsrom. Fra Mehlum, F. upubl.

� I

"

li "

I1

il .,

I Ij il

"

I

li

(32)

stabile van nmasser og gode lysforhold for algevekst. Denne rytmiske fordelingen av vind har en positiv innvirkn ing på primærprod uksjonen i farva n nene om kri ng

Bj ørn øya, og ellers i åpne farvan n sør for polarfronten. Dette fø rer til at man har en betydelig ny produ ksjon også etter den egentlige vårblomstringen.

Generelt avtar totalprod uksjonen (ny + regenerativ) når man går nordover fra

permanent åpne farvan n sør for polarfronten , gjennom områder nord for polarfronten med stad ig kortere isfrie sesonger, til områder med mer eller mindre permanent isdekke, der prod u ktiviteten er minimal på g runn av mangelen på lys . Nord for polarfronten i arktisk vann er oppblomstringen styrt av de lokale isforholdene, og vekstsesongen kan her variere fra en til seks måneder. Dette betyr at kalde år med sen issmelti ng kan red usere prod uktiviteten av planteplankton og dyreplankton betraktelig . Følgelig er det store forskjeller fra år til år i produ ksjonen av alger og dyreplankton nord for polarfronte n .

Som gjennomsnitt for hele året utgjør den nye produ ksjonen mellom 5 0 og 6 0 % av den totale prod uksjonen i Barentshavet. Den totale årsprod uktiviteten er anslått til 1 65 g C/m2 sør for polarfronten og 1 1 5 g C 1m2 eller betydelig mindre nord for

polarfronte n , avhengig av isforholdene. I det permanent isdekte polarbassenget er prod u ktiviteten trolig så lav som 1 g C 1m2 (Sakshaug et.al. 1 992).

3.2 Polarfrontens betydning

Langs polarfronten er vertikalblandingen spesielt sterk, noe som bidrar til spesielt stor b iolog isk p roduksjon i vår- og sommermånedene. De sterke strømmene ved Bjø rn øya g i r både sterk vertikalblanding og stor tilfø rsel av næringssa lter. Samtidig er

bankområdene så g ru n ne at selv vertikalblanding ned ti l bunnen ikke nødvend igvis ødelegger lysforholdene. Dette bidrar til å gjøre områdene nord for Bj ørnøya og ved Spitsbergenbanken til de mest p rod uktive områdene i hele Barentshavet (Sakshaug et. a l . 1 992) .

Den h øye produ ksjonen av planteplankton langs polarfronten gir også spesielt store konsentrasjoner av kri l l og andre krepsdyr som er føde for bl.a. fisk og sjøfu g l . Nyere u ndersøke lser (Mehlum 1 995) , viser at lomvi og polarlomvi om sommeren samler seg langs polarfronten ru ndt øya i en avstand på mellom 25 og 60 km fra kysten , der de beiter h ovedsakelig på krill, mens tettheten av fugl er vesentlig mindre både nærmere land og lenger ut i havet (se fig 1 2 og 1 3) .

3 . 3 Iskanteffekten

Ved iskanten fø rer smelti ngen av sjøis til stabilitet i overflatelaget. Denne smeltingen er mest utpreget på senvinteren og våren, da havisen er i kontakt med relativt va rmt atlanterhavsvann . Denne smeltingen langs iskantsonen fører til en tidligere og sterkere stabilisering av overflatelaget enn det oppvarm ingen gjør i åpent hav. Dette fører til at vårblomstringen av alger starter oppti l 6-8 uker tidligere ved iskanten enn i åpent hav lenger sør, og utvikler seg meget hurtig .

(33)

Nord ---� ____ ��) Sør

Tid

Fig 14. I llustrasjon av iskant-effekten. Når iskanten trekker seg nordover, får man en utvikling av planktonsamfun net langs en nord-syd akse. Plan ktonblomstri ngen er tettest ved iskanten, og i bakkant er det bestander av dyreplan kton som beites ned av lodde. 1 . Før blomstri ng. 2.

I skantblomstri ng. 3. Etter blomstri ng, maksimumslag av klorofy l l a . 4. Sed imenteri ng av alger.

5 . Næri ngsfattig overflatelag. 6. Overvintrende dyreplan kton migrerer opp. 7. Dyreplankton gyter. 8 . Ny generasjon av dyreplankton utvikler seg. 9. Næri ngsvandring hos lodde. Etter Sakshaug et. aI . 1 992 .

Den marg inale iskantsonen er av stor betyd ning for prod uktiviteten og fødetilgangen i farvan nene omkring Bjø rnøya om våren og tid lig på sommeren, da iskanten oftest befi n ner seg i nærheten av øya . I betydelig stø rre g rad enn for polarfronten, endrer iskantsonen beliggen heten gjennom året. Utover våren smelter havisen, og iskanten trekker seg nordover. Slik avdekkes næringsrike van nmasser, samtid ig som

issmeltingen g i r et relativt ferskt, 20-30 meter tykt overflatelag langs iskanten som stabiliserer vannmassene. Dette gir sammen med sollyset optimale betingelser for biolog isk primærprod uksjon på våren og forsommeren. Det stabile overflatevannet langs den smeltende iskanten gjør at algeveksten ikke hemmes av dyp

vertikalbland ing , og det skapes dermed et optimalt miljø med både gode lysforhold og rikelig med næringsalter. Algeoppblomstringen er konsentrert i en 20 - 50 km bred sone langs iskanten. Dyreplankton i store mengder beiter på algene, og

loddebestanden befinner seg i denne perioden oftest rett sør for iskanten, der den beiter på dyreplanktonet. Kombinasjonen av rik fødetilgang og d rivis fø rer til høye konsentrasjoner av sjøfugl og sjøpattedyr langs iskantonen i vår- og

sommermånedene (Mehlum & Isaksen 1 995) . Nord for polarfronten er den årlige primærprod uksjonen i stor g rad konsentrert til denne vårblomstringen langs iskantsonen i perioden mai til juli. Avhengig av vær - og isforholdene starter vårblomstringen i april - mai ved polarfronten, og det er i denne perioden primærprod uksjonen er høyest i områdene rundt Bjørnøya . I løpet av våren og

(34)

Dokumentasjon og vurdering a v verneverdier på Bjørnøya. Norsk Polarinstitutt 1997

forsommeren følger det produktive beltet iskanten nord og østover, og ligger d a oftest langt nord for både polarfronten og Bjørnøya.

3.4 Isolert oseanisk øy

Som den eneste øya i et stort prod uktivt havområde er Bjø rnøya som en mag net på sjøfugl i hekketiden. Bjø rnøya står også i særklasse med noen av E u ropas stø rste hekkekolonier av sjøfugl. I sommersesongen er ca. en million sjøfugl tilknyttet Bjø rnøya. Posisjonen m idt mellom Spitsbergen og Finnmark g i r også øya en viktig rolle som raste- og hvileplass for trekkende fug ler. Dette gjelder spesielt høsttrekket av gjess sørover fra Svalbardområdet. Bjørnøyas begrensede stø rrelse og isolerte posisjon i forhold til andre landområder bidrar til at den rent terrestriske flora og fauna består av relativt få arter. Eksempelvis er det kun reg istrert 54 karplanter på

Bjø rnøya, mot 1 68 på Svalbard som helhet. Kun to ikke-marine virveldyr (polarrev og røye) har permanent tilhold på øya hele året (i tillegg til 1 1 mennesker som betjener Bjørnøya Rad io). På g ru n n av beg renset areal og lite forbindelse med and re

bestander, er bestander på isolerte øyer spesielt sårbare.

I fø lge Weslawski (1 994) kan Bjø rnøya også tenkes å ha en spesiell rolle i Svalbards marine økosystem. øyas posisjon langs Vest-Spitsbergenstrømmen midt mellom Finnmarkskysten og Spitsbergen gjør at øya kan fungere som mellomstasjon for boreal g runtvan nsfauna som kan kolonisere det nord lige Barentshavet dersom klimaet blir varmere.

r-u-'

_W �

AMFIPODER HOPPEKREPS KRill. ^REKEBARN

'";1: +

PRIMÆRPRODUSENTER

�

MUSLINGER, BENTHISKE SNEGLER I<REPSOTn

POLAALOMV1

HOPÆKREPS

KR'/I()(JE

SPEKl<HOGGER

ANDRE PELAGISKE IN'\ItRTEBRAJER

Fig. 15. Venstre: Foren klet næringsnett, kystnære områder. Høyre: Foren klet pelagisk næringsnett.

Etter Sa kshaug et al. 1 992

(35)

Nylige fu n n av levende blåskjel l på Bj ørn øya kan i følge Weslawski være teg n på en slik prosess. Denne arten har vært vanlig på Svalbard i varmere perioder, men har vært fraværende i minst 1 000 år

3.5 Enkle næringskjeder og stort individantal l

Figur 1 5 g i r en forenklet oversikt over næringsnettet i henholdsvis de pelag iske og kystnære delene av ø kosystemet i Barentshavet. Næringskjedene er som i andre arktiske områder relativt korte , med et lavt artsanta l l , men store bestander av de enkelte artene i systemet. Mange arter, inkludert de fleste sj øfugl og sjøpattedyr har ind ivider som vokser langsomt, lever lenge og har lav reprod u ksjonsrate . N oen få arter i de en kle næringsnettene er nø kkelledd i energ ioverføringen til dyr h øyere i næringskjeden. Dersom bestandene av d isse nøkkelartene blir sterkt redusert, kan det få store konsekvenser for andre arter lenger opp i næringskjeden.

Sammenhengen mellom svingningene i loddebestanden i Barentshavet og lomvibestanden på Bjø rnøya på 80-ta l let er et godt eksempel på dette.

3.6 Koblinger mellom økossystemene i havet og på land

Det biologiske mangfoldet på og ru ndt Bjø rnøya er uløselig knyttet til det prod uktive marine ø kosystemet i Barentshavet. Ti lfø rselen av varmt atlanterhavsva n n og relativt m i ldt klima bidrar til større artsmangfold og biolog isk prod uktivitet i områdene ru ndt Bjørnøya enn andre steder på tilsvarende h øye breddegrader

Ved at sjøfugl overfører store mengder næring fra havet til la n d , få r mye av de

kystnære landarealene på Bjø rn øya økt sin biolog iske prod uktivitet. Gjødslingen fører til lokal forekomst av næringskrevende plantesamfu n nnær fug lekoloniene. Selv dyr og fug ler som ikke henter sin føde direkte i havet, er helt avhengige av det marine

økosystemet. Dette gjelder f.eks. pola rreven som l ivnærer seg på sjøfug l , og gjess som livnærer seg på landvegetasjonen . Også for røyebestandene i vannene på Bj ørn øya har den næringstilfø rselen fug lene besørger trolig stor betyd ning for prod u ktiviteten . For det marine økosystemet har Bjørnøya først og fremst betyd n i ng som hekke-lokalitet for noen av Nordøst-Atlanterens stø rste sj øfug lbesta nder. Disse bestandene er like avhengige av sine habitater på land som de er av fødetilgangen og milj øsituasjonen i de omkringliggende havområdene.

4 Liv til knyttet havet

4.1 Plankton

Planteplankton omfatter en rekke encel lede algearter. Den viktigste g ruppen for primærprod u ksjonen i Barentshavet er kiselalgene. Såkalte flagellater utgjø r også en vesentlig del av planteplanktonet. Flagel latene kan til tider opptre i store mengder, særlig om vå ren i eller nær isfylte farvan n .

DOKUMENTASJON OG VURDERING AV VERNEVERDIER pA BJØRNØYA