Inkludering av barn i plastproblematikken
En kvalitativ studie om hvordan barn kan inkluderes i diskusjonen og løsningene av plastforsøpling, og hvilke psykologiske mekanismer som ligger til grunn for deres opplevelse av plastforsøpling og
plastomfanget
Masteroppgave i Psykologi, retning Læring: hjerne, atferd og omgivelser
Veileder: Erica Löfström Mai 2020
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap Institutt for psykologi
Forord
Denne masteroppgaven markerer slutten på en master i psykologi, retning læring: hjerne, atferd og omgivelser, på NTNU. Arbeidet hat vært krevende og jeg har vært heldig som har hatt flotte mennesker rundt meg i denne perioden. Disse fortjener en ekstra takk.
Først og fremst vil jeg takke informantene som har deltatt i prosjektet, deres deltakelse, og deres tanker og erfaringer, er hele fundamentet til oppgaven. I tillegg vil jeg rette en takk til alle lærerne som hjalp til og tok del i gjennomføringen, jeg setter utrolig stor pris på at dere tok dere tid til å ha meg på besøk. Og en spesiell takk til Hjørdis for den store gjestfriheten og åpenheten.
Videre vil jeg takke min veileder, Erica Löfström. Ditt engasjement og entusiasme for temaet har gjort oppgaven gøy å jobbe med, samt gitt meg motivasjon når det har vært tungt å jobbe videre. Tusen takk for alle tilbakemeldinger og innspill, det har gjort at oppgaven er der den er i dag.
Jeg vil også takke gode venner som har holdt motet mitt oppe, kommet med råd og heiet på meg gjennom arbeidet med oppgaven. Jeg har satt utrolig stor pris på deres støtte og
kjærlighet. Og takk til alle menneskene på Studentersamfundet som har gjort mine år i Trondheim uforglemmelige.
Til slutt vil jeg takke familien min, spesielt mamma og pappa, for all uvurderlig støtte gjennom de siste årene. Takk for at dere alltid har latt meg gjøre det jeg vil, og for at dere alltid har hatt troen på meg.
Trondheim, mai 2020 Ine Husa Nesvold
Sammendrag
Noen av de største utfordringene verden står ovenfor i dag omhandler klima og miljø, og hvordan vi kan ta best vare på jordkloden. I løpet av de siste årene har klimaendringer fått et økt fokus, både i forskning og i media, og store deler av dette fokuset har omhandlet voksne og deres holdninger og atferd. Likevel ser vi et økende klimaengasjement hos barn og unge som ikke ser ut til å stoppe med det første. Denne kvalitative studien undersøker hvordan et strukturert workshop-opplegg kan brukes for å inkludere barn i diskusjonen og løsninger av plastforsøpling, samt hvilke psykologiske mekanismer som ligger til grunn for barns
opplevelse av plastforsøpling i naturen. Med utgangspunkt i et 5.klassetrinn er datamaterialet hentet inn gjennom metodologien Nature in Your Face som ga strukturen til workshop- opplegget, i tillegg til gjennom gruppeintervjuer av de 36 elevene som deltok. Intervjuene er analysert ved bruk av tematisk analyse, og resultatene viser at det er tre overordnede temaer som oppsummerer hvordan barn opplever plast og plastforsøpling: bekymring og frustrasjon, omfanget av plast og plast oppleves som positivt og negativt. Disse temaene knyttes så opp mot klimaangst, benektelse, self-efficacy og kognitiv dissonans. Resultatene av workshopen peker på at øko-visualiseringer kan utløse en reaksjon og et engasjement som kan videreføres gjennom tre ulike faser. Disse fasene kan videre føre til idéer og løsninger for
plastproblematikken, men er avhengig av å være godt strukturert for å få utløp for sitt potensiale.
Abstract
Environmental challenges and how we care our planet are some of the greatest challenges the world is up against at this moment. In the last few years these challenges have gotten an increased focus in both research and the media, and this focus mostly consist of the attitudes and behavior of adults. However, we have witnessed an environmental engagement amongst children and youth which seem to be increasing rapidly. This qualitative study examines how a structured workshop can be used to engage children in the discussion of plastic littering and to include them in solving this challenge. The study also examines which psychological mechanisms that underpins how children perceive the increasing amount of plastic littering in nature. Based on 36 fifth graders the study´s data material is obtained by using Nature in Your Face as a structure for the workshop, as well as by using group interviews. The interviews were analyzed by using thematic analysis and the results indicate that there are three prominent themes which summarize how children perceive the amount of plastics used and plastic littering: fear and frustration, the amount of plastics, and plastic is perceived as positive and negative. These themes can be linked to eco-anxiety, denial, self-efficacy and cognitive dissonance. The result of the workshop indicates that eco-visualizations can create an emotional response and an engagement which can be transformed to the next three phases of the workshop. These three phases can lead to ideas and solutions to plastic littering, but they need to be well conducted so that their potential is obtained.
Innholdsfortegnelse
Forord ... i
Sammendrag ... ii
Abstract ... iii
Innledning ... 1
Problemstilling ... 3
Oppgavens struktur. ... 3
Teoretisk rammeverk. ... 5
Plastalderen ... 5
Øko-visualiseringer ... 7
Nature in Your Face ... 8
Emosjoner ... 11
Psykologiske mekanismer ... 13
Klimaangst ... 13
Kognitiv dissonans og benektelse ... 15
Self-efficacy ... 17
Klimaforskning og barn ... 18
Metode ... 20
Bakgrunn for tema og problemstilling ... 20
Kvalitativ forskning ... 21
Vitenskapelig ståsted ... 21
Datainnsamlingsprosedyre ... 21
Rekrutering av utvalget ... 22
Beskrivelse av informanente ... 22
Beskrivelse av datainnsamlingsmetode ... 23
Intervjuguide ... 25
Bruk av båndopptaker ... 25
Transkribering av intervjuene ... 26
Etiske betraktninger ... 26
Dataanalyse ... 27
Tematisk analyse ... 27
Analyseprosessen ... 28
Steg 1: bli kjent med datamaterialet ... 28
Steg 2: Generere koder ... 29
Steg 3: Søk etter temaer ... 30
Fase 4: Vurdere/evaluere temaer ... 31
Fase 5: Definere og navngi temaene ... 32
Steg 6: Rapportskriving ... 32
Resultater ... 33
Bekymring og frustrasjon ... 33
Bekymret for fremtiden ... 34
Tidligere generasjoner har skylden ... 36
Omfanget av plast ... 37
Plast oppleves som positivt og negativt ... 40
Negative egenskaper/konsekvenser ved plast ... 40
Positive egenskaper/konsekvenser ved plast ... 42
Workshopen ... 44
Øko-visualisering ... 44
Framing & Twisting ... 44
Using ... 48
Diskusjon ... 50
Workshopen ... 51
Øko-visualiseringen ... 52
Framing ... 55
Twisting ... 55
Using ... 57
Psykologiske mekanismer som ligger til grunn for barns opplevelse av plastforsøpling ... 59
Bekymring og frustrasjon: Klimaangst og benektelse ... 59
Omfanget av plast: Mangel på self-efficacy? ... 62
Plast oppleves som positivt og negativt: Kognitiv dissonans ... 65
Barns klimaengasjement ... 68
Praktiske implikasjoner ... 68
Implikasjoner for videre forskning ... 70
Metodiske betraktninger ... 71
Pålitelighet ... 71
Gyldighet ... 72
Generaliserbarhet ... 72
Transparens. ... 73
Konklusjon ... 74
Referanser ... 76
Vedlegg ... 84
Vedlegg 1: Øko-visualiseringen ... 85
Vedlegg 2: Intervjuguide ... 87
Vedlegg 3: Informasjonsskriv ... 88
Vedlegg 4: Tilbakemelding fra NSD ... 90
Vedlegg 5: Bilder av plakater ... 92
Innledning
Verden opplever i dag store utfordringer innenfor klima og miljø som påvirker jordas økosystem. Det er stor konsensus blant forskere om at disse er menneskeskapte, kun 1-3% av klimaforskere er kritiske til at klimaendringene eksisterer og at det er mennesker som har skyld i de (Stoknes, 2019; Barling & Robertson, 2015). Vi ser allerede store endringer i jordens klima, blant annet ble det i 2017 dokumentert at gjennomsnittstemperaturen har økt med 1°C siden den førindustrielle tiden. Det antas videre at temperaturen vil fortsette å stige med ca. 0.2°C per tiår (IPCC, 2018). Dette har resultert i en økning i antall tørkeperioder, oversvømmelser og andre typer ekstremvær, samt at isen rundt polene smelter og fører til at havet stiger (IPCC, 2018; Mann, 2014). Selv om store deler av verden har en forståelse av at klimaendringene er tilstede så er det et lite engasjement i den generelle befolkningen, og dette gjelder spesielt i vestlige land (Schiffman, 2015; Stoknes, 2019). Her er ikke klimaendringene synlige i like stor grad som i utviklingsland, hvor påvirkningen er mye større og har en direkte effekt på menneskene som lever i disse landene. Et annet problem med klimaendringene er at de oppfatte som sekundert til personlige og sosiale problemer, og derfor ikke står øverst på prioriteringslistene (Lorenzoni & Pidgeon, 2006).
Den nåværende perioden i menneskets historie har blitt kalt plastalderen (Cózar et al., 2014). De siste årene har plastproduksjonen økt kraftig, eksempelvis blir det produsert ca. 480 milliarder plastflasker hvert år (Ryan et al., 2019). Dette kommer av at plast er et produkt som har en lett vekt, i tillegg til høy holdbarhet. At materialet har lang holdbarhet betyr at
nedbrytningstiden er svært lang, samt at produkter laget av plast kan vare lengre før det må byttes ut (Cózar et al., 2014; Ryan et al;219; Jambeck et al., 2015). Den største delen av dagens plast blir brukt til innpakning og emballasje, noe som betyr at store deler av
plastproduksjonen går til engangsplast som skal kastes med en gang (Jambeck et al., 2015).
Dette har videre ført til plastforurensning da vi ser at store deler av plasten som blir brukt havner i naturen (Jambeck et al., 2015; Eriksen et al., 2014; Cózar et al., 2014). Havet er et av naturområdet hvor det nå finnes store mengder plastavfall, og Eriksen et al. (2014) estimerer at minimum 15,25 billioner plastpartikler flyter rundt i de ulike havene, noe som utgjør ca.
268 940 tonn. I tillegg finnes det plast på havbunnen som ikke er tatt med i beregningen, men det er stor usikkerhet rundt hvor mye plast som faktisk ender opp i havet og naturen
(Kvittingen, 2015; Jambeck et al., 2015; Cózar et al., 2014). Selv om produksjonen av plast har økt de siste årene er det ikke dokumentert at konsentrasjonen av plastpartikler i havet har
økt betraktelig. Dette kan tyde på at havet ikke er siste stoppested for plastpartiklene (Cózar et al., 2014). Store deler av denne plasten er mindre enn 1mm i diameter, og har derfor fått betegnelsen mikroplast. Denne plasten påvirker så havet og dyrelivet, og muligens mennesker, ved at den marine faunaen inntar eller blir fanget inn i plasten. Det har blitt dokumentert at alt fra små fisker til store pattedyr inntar plastpartikler (Cózar et al., 2014).
Det er blitt estimert at om de 20 landene som produserer mest avfall reduserte mengden feilhåndtert avfall med 50% så vil mengden plastavfall som blir feilhåndtert i hele verden bli redusert med 41% innen 2025 (Jambeck et al., 2015). Den estimerte prosenten faller raskt om færre enn disse 20 landene gjør en innsats. Det er derfor viktig at alle deltar i reduksjonen av plastforsøpling og forsøker å finne løsninger på problemet. Her kan psykologien bidra.
Miljø- og klimapsykologi er et felt innenfor psykologien som tar for seg hvordan miljøet påvirker mennesker, samt hvordan mennesker påvirker miljøet. Dette feltet er relativt nytt innenfor psykologi da det først ble anerkjent på 1960-tallet, men det sies at feltet startet med Brunswik og Lewin som studerte interaksjonen mellom fysisk miljø og psykologiske prosesser, i tillegg til menneskers atferd utenfor laboratorier (de Groot et al., 2012). Det var først på starten av 1970-tallet klimaendringer ble satt i fokus og ble et tema innenfor forsking (Barling & Robertson, 2015). I dag består mye av klima- og miljøpsykologien av å finne måter menneskers atferd kan endres på, slik at klimaproblemene kan hindres, og feltet har derfor gradvis utviklet seg til å bli en «bærekraftspsykologi» (de Groot et al., 2012).
Innenfor klima- og miljøpsykologi finnes det flere ulike teknikker som brukes for å forsøke å endre menneskers atferd. Disse teknikkene deles inn i to ulike typer strategier, kommunikasjonsbaserte strategier og strukturelle strategier. Kommunikasjonsbaserte har ofte ulike mål, som å øke motivasjon og kunnskap, å endre menneskers persepsjon, og å styrke persiperte normer og verdier, mens strukturelle strategier brukes til å endre omstendighetene hvor valg blir tatt, som f.eks. å øke tilgjengelighet/minske kostnaden på alternativer som er mer miljøvennlige eller å øke kostnaden på alternativer som er skadelige for miljøet. Dette gjøres for at den miljøvennlige atferden skal bli mer attraktiv enn annen atferd. Blant disse to er kommunikasjonsbaserte strategier mest brukt da disse er lettest å gjennomføre. Eksempler på slike strategier er promts, gi informasjon, belønning og straff, og foot-in-the-door
(Klöckner, 2015; de Groot et al., 2012).
Store deler av forskningen som eksisterer innenfor klima- og miljøpsykologi ser på hvordan voksne oppfatter klimaendringer, og hvordan deres atferd kan endres til å bli mer miljøvennlig. Svært få tar for seg hvordan barn oppfatter klimaendringer, selv om det er denne generasjonen som kommer til å oppleve hvor katastrofale klimaendringene kan komme
til å bli (Desjardin & Wakkary, 2011; Banerjee & Horn, 2014). Likevel har det siste året vist at barn og unge har et stort engasjement for klimaendringer, gjennom skolestreiker som har vært arrangert over hele verden (Bjørntvedt & Jæger, 2019). Her deltar barn og unge for å sette et fokus på klimaendringer og for å prøve å få politikere til å ta grep. Mye av dette engasjementet startet med at Greta Thunberg, en 17 år gammel klimaaktivist fra Svergie, streiket utenfor skolen sin, samt at hun demonstrerte utenfor den svenske Riksdag under valget (Stenquist, 2019). Senere har hun deltatt i flere møter med verdensledere, og i august 2019 brukte hun to uker på å seile over Atlanterhavet for å delta i et klimatoppmøte arrangert av FN (Strønen, 2019), og hun er derfor aktiv i den internasjonale klimadebatten. I tillegg til disse skolestreikene viser studier at barn og unge tenker på klima. I Storbritannia er det funnet at 3 av 4 mellom elleve og seksten år er engstelig for hvordan klimaendringer kommer til å forandre fremtiden deres, samt at 8 av 10 skulle ønske at staten gjorde mer for å fikse klimaendringene (Burgess, 2013).
Problemstilling
Denne studien har som formål å undersøke hvordan barn kan inkluderes i diskusjoner som omfatter klimaendringer og hvordan de kan være med på å finne løsninger på
miljøproblemene vi står ovenfor. For å undersøke dette bruker studien spesifikt
plastforsøpling og involverer femteklassinger (ca. 10 år gamle barn) i en norsk kystkommune som eksempel. I tillegg vil studien se på hvilke psykologiske mekanismer som ligger til grunn for hvordan disse barna opplever plastforsøpling og plastomfanget. Dette gjøres for å sette lys på at barn også kan inkluderes i denne typen forskning, og for at deres kunnskap og kreativitet skal komme til syne. Problemstillingen i denne kvalitative studien vil derfor være:
Hvordan kan en variant av et strukturert workshop-opplegg (Nature in your face) brukes for å inkludere barn i diskusjonen og løsninger av plastforsøpling, og hvordan vil de ulike
fasene i workshopen påvirke idéene og løsningene som kommer frem? Og hvilke psykologiske mekanismer ligger til grunn for barns opplevelse av plastforsøpling og
plastomfanget?
Oppgavens struktur
Denne oppgaven er delt inn i fem hovedkapitler. Disse er teori, metode, resultater, diskusjon og konklusjon. I teorikapittelet har jeg valgt å først trekke frem litteratur om dagens plastforbruk, øko-visualiseringer og metodologien Natur in Your Face (NiYF), før jeg gjør
rede for teori om emosjoner knyttet til dette. Videre blir de psykologiske mekanismene klimaangst, kognitiv dissonans, benektelse og self-efficacy gjort rede for, før jeg avslutningsvis ser på tidligere forskning som har inkludert barn for å se hvordan de kan inkluderes i løsninger av klimaendringer. Videre vil jeg i metodekapittelet redegjøre for metodiske valg tatt relatert til datainnsamling, dataanalyse og hvilke etiske betraktninger som ligger til grunn. Deretter blir resultatene presentert, først temaene som kom frem knyttet til hvilke psykologiske mekanismer som ligger til grunn for hvordan barn opplever
plastforsøpling, etterfulgt av resultatene av selve workshopen. Diskusjonskapittelet består av en diskusjon av funnene i lys av det teoretiske rammeverket før mulige limitasjoner og
implikasjoner for videre forskning blir diskutert. Oppgaven avsluttes med et kort kapittel med konklusjon.
Teoretisk rammeverk.
I denne delen vil jeg trekke frem det teoretiske rammeverket for oppgaven, samt empiri, som er relevant for å studere hvordan barn kan inkluderes i klimadiskusjoner og hvilke psykologiske mekanismer som kan ligge til grunn for hvordan de opplever
plastforsøpling. Etter å ha gitt en kort innføring i hvordan plast blir brukt i dag vil jeg først gå inn på øko-visualiseringer og metodologien Nature in Your face, før jeg vil se på emosjoners påvirkning knyttet til dette. Videre vil jeg gjøre rede for klimaangst, kognitiv dissonans, benektelse og self-efficacy, da dette kan være psykologiske mekanismer som ligger til grunn for hvordan mennesker opplever plastforsøpling og plastomfanget. Avslutningsvis vil jeg se på hvordan barn har blitt inkludert i klimaforskning tidligere.
Plastalderen
Den historiske perioden vi er inne i nå blir ofte referert til som plastalderen (Cózar et al., 2014; Thompson et al., 2009). Dette kommer av den store bruken av plast og at
plastproduksjonen har overgått produksjonen av all annen materiale de siste 65 årene etter at masseproduksjonen av plast begynte rundt 1940- og 1950-tallet (Geyer et al., 2017;
Thompson et al., 2009). Siden 2014 har mengden plast som produseres hvert år overgått 300 millioner tonn (Plastics Europe, 2014; Lebreton et al., 2017), og hvis produksjonen fortsetter samme vei vil denne mengden doble seg i løpet av de neste 20 årene (Lebreton & Andrady, 2019). Hovedgrunnen til at plast har blitt et så populært materiale er dens lette vekt,
allsidighet, holdbarhet og slitesterkhet, samt at prisen for materialet er lav. Dette gjør at produkter som blir laget av plast både kan få lenger holdbarhet, i tillegg til at prisen kan bli relativt billig. I dag blir plast brukt til mange ulike produkter, og nesten alle aspekter i hverdagen involverer plast. Over 40 millioner tonn plast blir blant annet gjort om til tekstiler (Andrady & Neal, 2009), i tillegg til at plast har erstattet 20% av både metall og tre i bygge bransjen globalt (Lebreton & Andrady, 2019). Likevel går den største andelen til innpakning og emballasje, noe som betyr at store deler av plasten som blir brukt i verden består av engangsplast som kastes etter bruk (Thompson et al., 2009; Jambeck et al., 2015). Dette gjør at det produseres store mengder plastavfall hver dag, og som en konsekvens havner store mengder plastavfall i naturen. Store mengder plast er funnet i havet, og dette er ofte mindre enn 1cm i størrelse. Plasten betegnes derfor som mikroplast (Cózar et al, 2015). Plastens størrelse gjør det lettere for ulike dyr og organismer å spise fragmentene, og dermed påføre de skade. Når plasten blir liggende i havet brytes det ned til små partikler, og jo mindre
mikroplasten er desto flere marine organismer kan få det i seg (Lebreton & Andrady, 2019).
Plast kan også føre til fysiske endringer i dyrenes habitat (Carson et al., 2011; Aloy et al.,
2011), i tillegg til at kjemisk forurensning har blitt identifisert som en menneskeskapt påvirkning som vil kunne overgå global resiliens (Galloway, Cole & Lewis, 2017). Plast vil derfor kunne gjøre store skader på dyrelivet, både i havet og i naturen ellers, som muligens kan føre til ulike klimautfordringer. Jordens økosystem er komplekst og henger sammen på en innviklet måte, og påvirkninger på dette kan derfor få store konsekvenser og ringvirkninger.
Det er store forskjeller når det gjelder estimering av hvor mye plast det er i havet og naturen i dag. Cózar et al. (2015) estimerer at det er mellom 7 000 og 35 0000 tonn i havet, Eriksen et al. (2014) estimerer at det er minst 268 940 tonn, mens Jambeck et al. (2015) estiemrer at mellom 4.8 og 12.7 millioner tonn kom ut i havet i 2010. De store forskjellene gjør det vanskelig å vite nøyaktig hvor mye plast som befinner seg i havet i dag, men selv med den minste estimeringen er mengden stor. Det er også usikkert hvor mye denne mengden øker for hvert år, selv om plastproduksjonen og håndteringen av plastavfall har endret seg drastisk de siste årene. På grunn av dette antas det at havet og naturen ikke er siste stoppested for avfallet (Cózar et al., 2015).
Håndteringen av plastavfall ser ut til å være den største årsaken til at plast havner i havet og naturen. Feilhåndtering er ikke uvanlig, og det er estimert at mellom 66 og 99 millioner tonn plast ble feilhåndtert globalt i 2015, noe som tilsvarer ca. 47% av all søppel generert dette året (Lebreton & Andrady, 2019). Jambeck et al., (2015) estimerer at ved å redusere mengden feilhåndtering av avfallet vil mengden som havner i havet også kunne bli drastisk redusert. De estimerer at dersom 20 av landene som produserer mest plast reduserer feilhåndtering med 50 % så kan mengden feilhåndtert plast i hele verden bli redusert med 41%. Om bare 10 av landene gjennomfører denne reduseringen faller estimatet til 31%. For å få til denne reduksjonen må alle bidra, om noen faller fra vil reduksjonen synke fort. En annen måte å redusere mengden feilhåndtert avfall er å redusere mengden plastavfall generelt, og kombinasjonen av disse to vil ha størst effekt (Jambeck et al., 2015). Hvis mengden
plastavfall skal kunne reduseres er det nødvendig å senke plastproduksjonen, og dette vil ikke være mulig om forbruket fortsetter slik som det er nå. Ved å fortsette slik som det er nå vil etterspørselen fortsette å øke, og derunder også mengden feilhåndtert avfall, spesielt i land som allerede bidrar mest til mengden feilhåndtert plastavfall (Lebreton & Andrady, 2019).
For å få bukt med plastforsøpling må blant annet atferden til mennesker endres, i tillegg til at vi må finne andre løsninger. For at dette skal være mulig må problemet komme til syne, og det må bli oppfattet som et problem av befolkningen. Under vil det bli gjort rede for hvordan dette kan løses.
Øko-visualiseringer
Øko-visualisering er en form for kommunikasjonsbasert strategi innenfor klima- og miljøpsykologi. Denne strategien går ut på at ulike former for visualiseringer blir tatt i bruk for å øke kunnskapen rundt konsekvenser av bruk av ressurser, konsekvenser av utslipp og bærekraftig atferd. Visualiseringene viser ofte hvor mye ressurser som blir brukt i sanntid, og på denne måten vil skjult klimainformasjon komme til syne. Øko-visualiseringer har for det meste tatt for seg hva som kan ses, og dermed det visuelle, men det er også mulig å ta i bruk andre sanser (Löfström & Svanæs, 2017).
Øko-visualiseringer kan ha mange ulike former, og Löfström og Svanæs (2017) har identifisert fire aspekter som bør tas til etterretning når øko-visualiseringer utformes. Det første som må tenkes på er hvordan øko-visualiseringen er formet og hva slags media som blir brukt. Tidligere har visualiseringer basert seg på dataskjermer og hva som kan bli sett, men i senere tid har andre sanser også blitt tatt i bruk. Det andre aspektet er plassering og hvordan de interagerer med miljøet. Fokuset har utviklet seg videre fra bare dataskjermer som et resultat av at ulike former for datateknologi har blitt en del av hverdagslivet. Det er ønskelig at visualiseringene tar i bruk disse ulike formene for data som eksisterer i hverdagslivet og gjør denne informasjonen tilgjengelig slik at skjult informasjon kommer til syne. Videre baserer det tredje aspektet seg på at det er også viktig å tenke på hvordan øko-visualiseringen tar del i den sosiale verden, både virkelig og på sosiale medier. Det har blitt naturlig, nesten obligatorisk, å dele personlig informasjon på sosiale medier, og dette har endret på måten mennesker interagerer med andre. Til slutt identifiserer Löfström og Svanæs (2017) et siste aspekt, hvordan visualiseringene blir en del av den offentlige debatten, valgtagning og politisk diskurs. Visualiseringer kan påvirke mennesker til å ta del i debatten, i tillegg til at det kan påvirke mennesker til å velge miljøvennlige alternativer. Mennesker tar del i utformingen av ny teknologi som igjen påvirker hvordan mennesker relaterer til hverandre på.
Pahl et al. (2016) argumenterer for at det er minst fire grunner til at øko-
visualiseringer kan være viktige og nyttige. For det første, mennesker blir oppmerksomme når det usynlige blir gjort synlig. Oppmerksomhet er viktig når informasjon blir gitt, spesielt når informasjonen gjelder noe mennesker ikke fokuserer så mye på til vanlig, og visuelle bilder kommuniserer informasjon fort og effektivt (Pahl et al., 2016). Videre er det en sterk link mellom emosjoner og visuelle bilder, da emosjoner reagerer fortere og sterkere på det visuelle enn det gjør på tekst (Pahl et al., 2016; Holmes & Mathews, 2010). Kombinasjonen av disse to, at visuelle bilder kan fange oppmerksomhet og skape emosjoner, gjør at representasjonene som oppstår hos mottakeren oppleves som levende og sterke. Dette kan så føre til en større
forestillingsevne og mentale bilder. Til slutt kan mentale bilder påvirke motivasjon da de trigger relaterte mål (Pahl et al., 2016).
Øko-visualiseringer har tidligere ofte tatt for seg fysiske, og ofte såkalte «smarte», objekter. Eksempler på dette er power aware cord, en skjøteledning som lyser når den bruker strøm, og mobilapplikasjonen Ducky som viser hvordan ulike valg mennesker tar i løpet av en dag påvirker miljøet (Löfström & Svanæs, 2017). De siste årene har derimot også kunst blitt brukt. Tiffany Holmes (2007; 2009) utviklet en av de første og mest kjente øko-
visualiseringene basert på kunst gjennom prosjektet «7000 oaks and counting». Prosjektet tok for seg forbruket til en større bygning i USA, hvor dataene som ble samlet inn viste
bygningens karbonfotavtrykk. Visualiseringen tok i bruk en touch-skjerm som viste en animasjon av seks ringer laget av trær, og når forbruket var lavt besto hver ring av grønne trær. Ringene snurret også rundt, hvor halvparten gikk med klokken og halvparten mot klokken. Ved lavt energiforbruk snurret ringene saktere enn ved et høyt energiforbruk. I tillegg viste øko-visualiseringen hvor mange trær som måtte plantes for å utligne bygningens utslipp da dette er enklere for mange å forstå enn kilowatt. Dette prosjektet viser hvordan øko- visualiseringer kan oppstå i krysningen av teknologi og kunst.
Pollution pods er et annet prosjekt som har tatt i bruk kunst, samt flere sanser enn bare det visuelle. Michael Pinsky skapte seks geodetiske kulper/kammer som ble plassert i en ring.
I hvert kammer er luften av samme kvalitet som en global by, slik at man kan kjenne forskjellen på luftkvaliteten i ulike byer. Det er vanskelig å forstå hvordan utslipp av ulike gasser påvirker klimaendringer og hverdagen vår gjennom helse, så ved å ta i bruk disse kamrene kan det bli lettere å legge merke til effekten det har. Her kom det frem at Pollution Pods´ene førte til en økning i intensjon til å handle på vegne av klimaendringer og
forurensning, men denne økningen var liten. Dette kan komme av at de som tok i bruk pods´ene hadde sterke intensjoner fra før (Sommer et al., 2019).
Øko-visualiseringer kan derfor tas i bruk på mange ulike måter ved å bruke ulike typer virkemidler, avhengig av målgruppe og hva som er ønskelig å oppnå. Videre vil jeg gjøre rede for en metodologi som tar i bruk øko-visualisering for å inkludere mennesker i løsninger av klimautfordringer ved å utfordre den nåværende måten å gjøre ting på.
Nature in Your Face
Nature in Your Face (NiYF) er en metode som er utviklet av Erica Löfström (Löfström & Klöckner, 2019). Metoden gir en struktur for gjennomføring av et workshop- opplegg hvor øko-visualisering blir tatt i bruk, og denne workshopen har som mål å
videreføre engasjement og føre til kreativitet. Det presiseres at øko-visualiseringen som tas i
bruk ikke skal gi nøytral informasjon da øko-visualiseringen skal føre til at mennesker går utenfor sin komfortsone og dermed virke provokativ. Det argumenteres for at provokasjon vil føre til emosjoner, som videre vil føre til et større engasjement enn det nøytral informasjon ville gjort (Löfström & Klöckner, 2019; Klöckner, 2015). Når dette engasjementet er skapt, er det viktig at det får utløp og blir tatt i bruk, og dette bør skje så fort som mulig. Den
emosjonelle responsen som skapes gjennom øko-visualiseringer har en tendens til å ikke vare så lenge da man blir vant til visualiseringen, noe som skaper en motvirkende effekt (Löfström, 2008). Det er her strukturen metodologien gir blir viktig da workshopen skal føre til
diskusjoner og løsninger, og det legges derfor vekt på at workshopen bør gjennomføres like etter øko-visualiseringen har funnet sted (Löfström & Klöckner, 2019; Löfström & Svanæs, 2017). NiYF består av tre ulike faser, framing, twisting og using, som skal videreføre engasjementet som oppstår gjennom øko-visualiseringen ved å skape kreativitet og
innovasjon, og det er disse tre fasene workshopen bygger på. Fasene kan utvikles og brukes på flere ulike måter, avhengig av hva man ønsker å studere, og dette gjør NiYF til en allsidig metode.
I den første fasen, framing, blir det forsøkt å gjøre problemet som er i fokus mindre ved å fokusere på en spesifikk kontekst/«rom». Miljøproblemene vi står ovenfor i dag er komplekse og store, og det kan være vanskelig å vite hvor man skal begynne for å finne løsninger. Gjennom «framing» blir dette gjort litt enklere ved at man reduserer omfanget av problemet, og fasen skal bidra til å øke idéutvikling og kreativitet. Det kan virke paradoksalt at idéutvikling og kreativitet kan øke ved å gi begrensninger, men full frihet kan også virke demotiverende (Rosso, 2014; Löfström & Klöckner, 2019). Den andre fasen «twisting»
bygger på framingen, og har også et mål om å skape kreativitet. Det blir presentert et mål som er ambisiøst og stort, i motsetning til hva framingen gjør, og det er ønskelig at deltakerne skal være kreative i prosessen mot å nå dette målet. Den siste fasen er «using», hvor kunnskapen, idéene og løsningene som kommer frem gjennom de to første fasene blir tatt i bruk. Her er det viktig at alle idéer og løsninger som kommer frem blir anerkjent og vurdert, selv om ikke det er mulig å realisere og ta i bruk alle (Löfström & Klöckner, 2019).
NiYF bygger på flere ulike teoretiske rammeverk, blant annet
samfunnstransformasjon. Transformasjon blir av Folke et al. (2010) definert som evnen til å skape et fundamentalt sett nytt system når økologiske-, økonomiske- eller sosiale strukturer gjør at det eksisterende systemet blir uholdbart. Transformasjon kan bli sett på som en karakteristikk ved et fleksibelt system (Folke et al., 2010), og på denne måten kan
transformasjon være en effektiv måte å promotere økologisk bærekraft og sosial vekst (Feola,
2014). Mer spesifikt legges det i denne metodologien vekt på bevisst transformasjon, en psykososial prosess som innebærer at det menneskelig potensiale til å bry seg og forplikte seg til å skape et bedre liv blir sluppet løs. Slike bevisste transformasjoner har ofte en intensjon om å oppnå et spesifikt mål (O´Brien, 2012). Under bevisst transformasjon skilles det videre mellom aktiv transformasjon og tvungen transformasjon, hvor førstnevnte går ut på at transformasjonen blir initiert av de som er involvert. Ved sistnevnte er det ikke de involverte som utløser transformasjonen selv, den blir heller tvunget på dem. NiYF forsøker derfor å utløse en tvungen transformasjon ved å skape uønskede impulser gjennom øko-
visualiseringen, for så å kanalisere denne prosessen over til en aktiv transformasjon som utløses av de involverte. Øko-visualiseringen vil derfor fungere som en tvungen
transformasjon, som kan føre til en aktiv transformasjon gjennom de tre fasene i workshopen (Folke et al., 2010; O´Brien, 2012; Löfström & Klöckner, 2019).
Videre bygger NiYF på sosial påvirkning og gruppeprosesser, da Cialdini (2003) identifiserer sosiale normer, sosial læring og sosial sammenlikning som viktige elementer for å utvikle nye idéer, samt adoptere nye idéer. Sosial interaksjon blir derfor lagt vekt på i denne metodologien, og da mer spesifikt i gjennomføringen av workshopen. På denne måten kan idéer utvikles og bygges videre på gjennom diskusjoner og samarbeid. Også Abrahamse og Steg (2013) har identifisert at prosesser som tar for seg sosial påvirkning bør inkludere sosial interaksjon. Her ble det også funnet at graden av sosial interaksjon påvirker hvor stor effekt interaksjonen har.
I tillegg til dette ligger også sosial praksis teori til grunn for denne metodologien. En sosial praksis er en rutinemessig atferd som består av forestillinger/inntrykk, ferdigheter og fysiske objekter (Warde, 2005; Shove & Pantzar, 2005), og fokuset ligger på hvordan sosiale praksiser skapes. Her antas det derfor at menneskers atferd har grunnlag i en kompleks interaksjon mellom fysiske strukturer, reguleringer og hvordan mennesker tillegger atferd mening. Metodologien ønsker derfor å utfordre disse komponentene slik at linken mellom de fjernes, og på denne måten endre menneskers atferd (Hargreaves, 2011; Löfström &
Klöckner, 2019; Warde, 2005).
Erica Löfström (Löfström & Klöckner, 2019) gjennomførte et prosjekt hvor NiYF ble tatt i bruk. Det ble gjennomført to ulike, men liknende studier, hvor den ene populasjonen bestod av voksne, mens den andre bestod av skolebarn. Her var det et fokus på nærmiljøets plastproblematikk. Et bilde av nærmiljøets kystlinje hvor det ligger store mengder plast ble brukt som øko-visualisering i begge studiene. Videre ble de tre ulike fasene brukt for å skape diskusjon rundt plastproblematikken nærmiljøet står ovenfor, slik at informantene kunne
komme med løsninger. Framingen bestod av opprydning, resirkulering og konsum hos den voksne populasjonen, mens hos barna ble hjemme, på skolen, i butikken, i naturen og på lekerommet brukt. Fjerning av plast ble brukt som twisting i begge studiene, barna skulle fjerne all plast i sin kontekst, mens de voksne skulle skape plastnøytralitet i byen. Den siste fasen, using, ble bare delvis implementert grunnet begrenset med tid. I studien gjennomført på skolebarn ble det tatt i bruk søppelkasser for resirkulering, etter at barna selv poengterte at dette var noe som manglet og som dermed kunne være en start til å minske plastmengden som havnet i naturen (Löfström & Klöckner, 2019).
Metodologien fungerte godt i begge studiene, og deltakerne var motiverte. Både de voksne og barna kom frem til flere ulike løsninger, og idéene deres viste at målet om å skape kreativitet kan fungere godt. De voksne foreslo blant annet en plast-kvote som et alternativ til fiskekvote, slik at plasten i havet kunne bli fisket opp, mens barna ønsket et fiskenett som bare fanget plast, ikke fisk (Löfström & Klöckner, 2019).
Metodologien som er beskrevet her vil bli tatt i bruk i denne oppgaven da et av
formålene med studien er å undersøke hvordan barn kan inkluderes i diskusjonen og løsninger av plastforsøpling. Metodologien er vurdert som relevant da dens allsidighet gir mulighet til å strukturere workshopen på ulike måter. I neste avsnitt vil jeg se videre på hvordan emosjoner kan brukes for å skape engasjement, da dette er et viktig moment i metodologien.
Emosjoner
Øko-visualiseringen i NiYF har et mål om å føre mennesker ut av sin komfortsone og virke proaktivt (Löfström & Klöckner, 2019). Visualiseringen skal derfor ikke gi nøytral informasjon, men spille på emosjoner og provosere. Innenfor design eksisterer det som kalles
«dark design», hvor negativitet blir brukt på en positiv måte. «Dark design» er derimot ikke pessimistisk, da det ligger en optimisme bak designet om at det er mulig å tenke seg ut av et kaos (Dunne & Raby, 2013), og dette er også ønskelig å få til med øko-visualiseringen.
Forskning viser at det er et stort gap mellom anerkjennelsen av klimaendringer som et problem og faktiske handlinger utført for å minske klimaendringene (Shiffman, 2015;
Stoknes, 2019). Det er foreslått at dette gapet kommer av at mennesker mangler følelsen av klimaendringer er noe som haster, i tillegg til at mange føler at ens egne handlinger ikke vil ha en stor nok effekt (Stoknes, 2019; Klöckner, 2015; Roeser, 2012). Roeser (2012) foreslår at emosjoner kan være det som mangler, da det kan skape mer anerkjennelse av problemene, i tillegg til å skape motivasjon. Det har lenge vært antatt at emosjoner er irrasjonelle, at de påvirker valgtagning negativt, og derfor virker misledende. I senere tid har det derimot blitt argumentert for at emosjoner ikke er så problematiske som først antatt, og at emosjoner bør
inkluderes for å skape en forståelse av hvordan de påvirker handlingene våre (Klöckner, 2015;
Roeser, 2012; Meijnders et al., 2001; Dilling & Moser, 2007). Det er blitt foreslått at emosjoner også kan bidra til moralsk innsikt og bygge på vår rasjonalitet, og at det ikke er mulig å ta praktiske valg uten at emosjoner er tilstede. Dette er fordi oppfatninger som anses som rent rasjonelle også kan være misvisende, og emosjoner kan hjelpe til med å rette de opp (Damasio, 1994; Roeser, 2012; Dilling & Moser, 2009).
Pooley og O´Connor (2000) studerte hvordan emosjoner og kognisjoner påvirker holdninger til ulike miljøproblemer. Her ble det funnet at kognisjoner og emosjoner
predikerte alle miljøproblemene i studien, i tillegg til at emosjoner førte til at en større del av variansen ble forklart etter at kognisjoner var tatt høyde for. Begge disse effektene var signifikante, men de var ikke spesielt store. Likevel ser vi at kombinasjonen av kognisjoner og emosjoner hadde en større effekt enn bare kognisjoner alene, og det som skal til for at gapet mellom anerkjennelser av klimaendringer og faktiske handlinger skal minske kan derfor være et fokus på både kognisjoner og emosjoner, ikke bare på en av dem.
Når klimaendringer blir omtalt i media er det ofte en emosjon som går igjen. Det er et stort fokus på frykt, enten gjennom bildebruk eller ordbruk, eksempelvis bruker overskrifter i nyhetene negative ord som «katastrofe», «farlig» og «krise» (Stoknes, 2019; Dilling & Moser, 2007). Likevel er det ikke sikkert at frykt fører til større engasjement og atferdsendring hos mennesker. O´Neill og Nicholsen-Cole (2009) gjennomførte en studie hvor de fant at bilder som spilte på frykt skapte en følelse av at klimaendringer er viktige, men at deltakerne også følte seg maktesløse og overveldet. I tillegg var bildene så ulik deres egen opplevelse at de fort ble glemt. Slike bilder kan derfor virke mot sin hensikt, selv om de fanget deltakernes interesse og oppmerksomhet. Det var heller bilder som viste hva deltakerne kunne gjøre personlig som skapte en følelse av efficacy, da spesifikke handlinger ble tydelige og tilgjengelige. Efficacy er et psykologisk fenomen som tar for seg troen på at man kan
kontrollere ens egen gjennomføring av en oppgave, og dette vil bli forklart tydeligere under.
Deltakerne fortalte også at fremstillingen av klimaendringer kunne ha en større personlig innvirkning om de påvirket mer lokalt og omhandlet hendelser som påvirker de personlig. På denne måten kan deltakerne se hvordan klimaendringer er relevant for deres eget liv (O´Neill
& Nicholsen-Cole, 2009). Stoknes (2019) presiserer også at negativ innramming av
klimaendringer kan virke mot sin hensikt, av de samme grunnene som O´Neill & Nicholsen- Cole. Han mener også at negativ innramming er en av fem barrierer som gjør at mennesker ikke handler klimavennlig. En negativ innramming fanger menneskers umiddelbare
oppmerksomhet, men fører ikke til en handling eller endring av seg selv. Store mengder negative nyheter gjør heller at mottakerne blir vant til det, slik at det ikke har en effekt lenger.
For at øko-visualiseringen skal kunne skape et engasjement er det derfor viktig at ikke reaksjonen som skapes utelukkende består av frykt og engstelse, selv om emosjoner kan se ut til å være nyttige. Dette vil muligens føre til et mindre engasjement og dermed virke negativt heller enn positivt. Frykt og engstelse ser også ut til å ha en negativ innvirkning på
menneskers mentale helse da forekomsten av det som kalles «klimaangst» har økt betraktelig de siste årene. Dette vil bli dypere forklart under.
Psykologiske mekanismer
Det er identifisert ulike psykologiske mekanismer som kan oppstå på bakgrunn av økt kunnskap om ulike klimaendringer og hvordan disse påvirker jordkloden og menneskers liv.
Disse mekanismene kan videre påvirke menneskers klimaatferd. Den negative innrammingen som ofte blir brukt til å kommunisere ulike klimautfordringer kan føre til økt bekymring og engstelse, og klimaangst er et fenomen som har fått et større fokus de siste årene som ser ut til å bli en økt utfordring blant mennesker (Clayton et al., 2017; Burke et al., 2018). Videre er kognitiv dissonans og benektelse to ulike, men også sammenhengende, mekanismer som gjør det lettere å håndtere denne kunnskapen, og dermed senke bekymringen som kan oppstå (Stoknes, 2019). Til slutt blir det lagt vekt på self-efficacy, et psykologisk fenomen som tar for seg hvorvidt man tror at man kan gjennomføre en oppgave eller ikke. Dette fenomenet er viktig når man ønsker å inkludere mennesker i klimavennlig atferd da dette kan ligge til grunn for om man ønsker å ta del i klimavennlig atferd eller ikke (Bandura, 2002; Nordgaard, 2011;
Geiger et al., 2017).
Klimaangst
I de siste årene har det blitt observert at klimaendringer, og informasjon om
klimaendringer, kan føre til økt bekymring og angst, både blant barn og voksne (Clayton et al., 2017; Pihkala, 2018, Albrecht, 2011; Searle & Gow, 2010, Ojala, 2012b; Bourque &
Willox, 2014). Begrepet klimaangst blir brukt om vanskelige emosjoner og mentale tilstander som oppstår på grunn av kunnskap om klimaendringer, og det kan være et resultat av både direkte og indirekte påvirkninger. Ofte resulterer disse følelsene av indirekte påvirkninger da mennesker føler at klimaendringer fjerner fremtiden deres (Clayton et al., 2017; Pihkala, 2018). Klimaangst oppstår fordi klimaendringer kan fungere som en ekstra stresskilde, og for mennesker som har få ressurser til å takle dette stresset, eller har andre store stresskilder i livet, kan dette få store konsekvenser (Clayton et al., 2017). Bekymringen og angsten som
oppstår kan både være berettiget og uberettiget da det er naturlig at klimaendringer kan føre økt bekymring, men noen opplever at disse følelsene tar overhånd (Searle & Glow, 2010).
Ifølge Albrecht (2011) kan klimaangst ofte resultere i en tilstand som likner apati, selv om det ikke er mangel på bekymring. Dette fenomenet kaller han øko-lammelse, da de fleste som opplever dette ønsker å handle, men føler at de er lammet. Når denne følelsen oppstår er det ofte fordi personen bryr seg for mye, ikke fordi personen bryr seg for lite, slik som det kan oppfattes. Klimaendringer kan også føre til sorg, og begrepene «solastalgia» og
«econostalgia» blir brukt av Albrecht (2011) til å forklare hvordan sorg kan manifesteres rundt klimaendringer. Solastalgia beskriver en tilstand hvor steder som gir en person tilflukt og trøst blir ødelagt, mens econostalgia brukes om en sorg som oppstår når man ønsker at et klimatisk forhold som har forsvunnet skal komme tilbake. Det er også foreslått at mennesker assosierer klimaendringer og klimautfordringene som eksisterer med mortalitet da det kan skape en følelse av død og ødeleggelse. Lifton (2014) har laget en liste over ulike måter mennesker kan føle at livet deres har en mening etter døden, blant annet gjennom et avkom, gjennom det de har oppnådd i jobb og gjennom at livet går videre i naturen. De ulike
katastrofene som ofte skildres når klimaendringer diskuteres truer disse meningskildene, og kan dermed skape en eksistensiell krise (Lifton 2014; Lifton, 2017; Nicholsen, 2002).
Klimaendringer påvirker spesielt den mentale helsen til mennesker som opplever ulike former for katastrofer, som ekstremvær, og det utløser vanligvis stress og post traumatisk stress syndrom (PTSD) (Clayton et al., 2017; Hayes et al., 2018; Borque & Willox, 2014). En studie med utvalg som bestod av mennesker påvirket av orkanen Katrina fant at en av seks møtte kriteriene for PTSD, i tillegg til at 49% utviklet angst eller stemningslidelser, i etterkant av orkanen. Liknende tall har blitt funnet etter andre orkaner (Clayton et al., 2017), og viser at denne gruppen er spesielt sårbar. Det er likevel ikke bare mennesker som opplever slike naturkatastrofer som utvikler klimaangst. Også mennesker som ikke har opplevd slike katastrofer rapporterer at de har fått klimaangst, blant annet Greta Thunberg. Hun forteller til Financial Times at hun ble deprimert, sluttet å spise, snakke og gå på skolen som et resultat av informasjonen hun fikk om klimaendringer gjennom media (Hook, 2019). Disse menneskene har ikke blitt forsket like mye på som mennesker som har opplevd ulike former for
ekstremvær, men et større antall mennesker rapporterer at de er engstelige for klimaendringer og for hvordan det skal gå med jordkloden (Clayton et al., 2017; Stoknes, 2019; Searle &
Glow, 2010; Ojala, 2012b).
Ettersom at klimaangst har blitt et mer utbredt fenomen, kan det være lurt å ikke bare fokusere på frykt, spesielt siden forskning viser at frykt alene ikke fører til at mennesker
handler mer miljøvennlig, heller at det fører til en følelse av maktesløshet. Det kan derimot være lurt å inkludere spesifikke handlinger som kan gjøres, slik at mennesker ikke bli lammet av frykt, men heller få noen idéer til hva de kan gjøre for å forbedre problemet. Klimaangst er knyttet til ulike sosiale forsvarsmekanismer (Searle & Glow, 2010), og i følge Stoknes (2019) kan følelser som frykt og skyld slå tilbake i form av kognitiv dissonans og benektelse. Blant sosiale forsvarsmekanismer som tas i bruk er dette de to mest fremtredende (Stoknes, 2019;
Searle & Glow, 2010; Nordgaard, 2011).
Kognitiv dissonans og benektelse
Kognitiv dissonans og benektelse er to psykologiske mekanismer som kan oppstå ved økt kunnskap om klimaendringer. Under vil de bli presentert som to ulike mekanismer, men de henger tett sammen ved at den ene kan føre til den andre.
Kognitiv dissonans er et fenomen utviklet av Leon Festinger (1957), hvor ens følelser, tanker og atferd står i motsetning til hverandre, slik at de skaper et ubehag. Innenfor kognitiv dissonans blir ofte røyking brukt som eksempel, hvor en som røyker mye samtidig vet at det ikke er bra for helsa. Dette vil skape et ubehag ettersom at ens handlinger, å røyke, ikke samsvarer med kognisjonen, at det er farlig å røyke. Ubehaget som oppstår vil være ønskelig å redusere og dette kan gjøres ved enten å endre den ene eller begge kognisjonene, slik at de går overens. Disse endringene trenger ikke å være rasjonelle.
Stoknes (2019) forklarer hvordan kognitiv dissonans kan oppstå når budskapet rundt klimaendringer og klimaproblemer skaper frykt og skyld, da det kan være vanskelig å endre livsstil og atferd. Eksempelvis er kognisjonene jeg vet at plast ikke er bra for naturen og jeg bruker mye plast i hverdagen to motstridende kognisjoner som kan skape en slik spenning innad. For å redusere denne dissonansen må enten plastforbruket reduseres, eller så må man endre troen på at plast ikke er bra for naturen. Å redusere eget plastforbruk kan være
vanskelig da plast er en stor del av menneskers hverdag og fordi det bugner av plast i dagligvarebutikker. Her er det derfor identifisert fire ulike metoder som kan senke
dissonansen. Den første metoden som kan brukes er å modifisere virkelighetsoppfatningen ved å fortelle seg selv at egen atferd ikke er så ille. Den andre metoden er å redusere bekymringen for naturen, mens en tredje er å legge til en ekstra kognisjon. Dette kan for eksempel være at jeg panter flasker så det går fint at jeg bruker plastposer på all frukt og grønt jeg kjøper. Den siste metoden er å benekte alt, at plastforsøpling ikke er farlig for naturen slik som alle skal ha det til, og dermed benekte sammenhengen mellom plastbruk og plastmengden i naturen (Stoknes, 2019; Festinger, 1957). Sistnevnte vil muligens være vanskeligere å gjennomføre om plastforsøpling er synlig der hvor man ferdes.
Kognitiv dissonans kan oppstå dersom det ikke føles som at man har mulighet til å gjøre noe med problemet man står ovenfor. Når troen på egen evne reduseres vil spenningen innad øke, ettersom at dette tydeliggjør at det en forskjell mellom atferd og kognisjon. Det er funnet at økt kunnskap om global oppvarming har en negativ effekt på bekymring og følelsen av personlig ansvar (Nordgaard, 2011; Kellstedt et al., 2008), noe som gjør det enda viktigere å øke følelsen av at en selv har mulighet til å gjøre en forskjell.
Benektelse er som nevnt en metode som kan brukes for å redusere kognitiv dissonans, men det er også identifisert som en egen barriere mot å handle klimavennlig (Stoknes, 2014).
Ved benektelse avviser man all forskning og fakta på det gjeldene område, og det kan i sin ytterste konsekvens være ekstremt skadelig. Dersom det pessimistiske synet på
klimautfordringer fortsetter er det begrenset hvor lenge mennesker orker å følge med. Til slutt vil man stoppe å følge med, og også å bry seg (Stoknes, 2014).
Det er identifisert fem taktikker som underbygger benektelse, hvor en eller alle kan tas i bruk (Diethelm & McKee, 2009). Den første taktikken tar for seg konspirasjoner,
eksempelvis at det ligger en agenda bak klimaforskning som ikke omhandler et ønske om å få riktige resultater. Den andre taktikken består av å ta i bruk falske eksperter. Her ser man til mennesker som påstår å være eksperter på et spesifikt område, men som har motstridende syn sammenliknet med allerede etablert kunnskap. I tillegg til å referere til slike «eksperter» blir ofte etablerte forskere og faktiske eksperter diskreditert og pratet ned, i tillegg til å få
motivasjonen sin betvilt. Videre er den tredje taktikken selektivitet, hvor man kun fokuserer på forskning og fakta som forteller det man ønsker å høre, samt fokuserer på de som utfordrer den eksisterende konsensusen (Diethelm & McKee, 2009; Stoknes, 2019). Nest siste taktikk er å sette umulige krav til hva forskning kan gjøre. Eksempelvis har klimabenektere et ønske om å se temperaturmålinger fra før termometeret ble oppfunnet. Siste taktikk er å ta i bruk feilslutninger og uriktige fremstillinger. Blant de som ikke tror på evolusjonsteorien har universet blitt sammenliknet med en klokke, og den som skapte universet må i deres syn derfor være ekvivalent til en klokkemaker (Diethelm & McKee, 2009; Stoknes, 2019).
Ojala (2012b) fant gjennom sin studie at å vurdere klimaendringer som mindre seriøse kan være en måte for barn å håndtere klimaendringer på, og at de som bruker denne metoden også har mindre klimavennlig atferd og mindre efficay når det gjelder klima og miljø. Dette knyttes opp mot å regulere egne emosjoner og blir derfor ikke sett på som et resultat av et kynisk syn på klimaendringer. Dette samsvarer med Stoknes (2019) sitt argument om at benektelse ofte blir tatt i bruk for å nøytralisere fakta og resonnementer som truer vår identitet og våre holdninger, da man har et ønske om å beskytte den man «er». Det presiseres at
benektelsen ikke er et resultat av uvitenhet eller lav intelligens, men heller et resultat av selvforsvar. Dette selvforsvaret kan sitte ekstremt godt, og er derfor vanskelig og bryte ned (Stoknes, 2019).
Self-efficacy
For å øke mengden klimavennlig atferd hos mennesker ser det ut til at det er viktig at de opplever en følelse av self-efficacy (Lauren et al., 2016; Geiger et al., 2017; O´Neill &
Nocholsen-Cole, 2009; Ojala, 2012b). Self-efficacy er et begrep introdusert av Bandura (1977a) hvor det legges vekt på om mennesker har en følelse av at de har ressursene til å utføre atferden som trengs for å nå et mål. Dette skiller seg fra response-efficacy som omhandler om man tror at atferden på et generelt grunnlag vil ha en effekt (Geiger et al., 2017; Bostrom et al., 2019). Ens nivå av self-efficacy vil påvirke om man vil forsøke å gjennomføre atferden eller ikke da man vil forsøke å unngå situasjoner man opplever at man ikke kan gjennomføre. Dersom en person har en opplevelse av å kunne gjennomføre en atferd vil personen oppsøke situasjonen. Self-efficacy er anerkjent som en viktig driver for
adaptasjon og atferdsendring, og det argumenteres for at dersom mennesker føler at de lett kan utføre klimavennlig atferd så vil dette også øke følelsen av self-efficacy når det gjelder liknende atferd (Lauren et al., 2016).
Ifølge Bandura (2002) kan troen på ens egen efficacy utvikles, både positivt og negativt, på fire ulike måter: gjennom erfaring, gjennom sosial modellering, gjennom sosial overbevisning og gjennom hvordan man vektlegger fysiske og emosjonelle tilstander. Her vil førstnevnte være mest effektiv, da tidligere erfaring vil påvirke om man tror at man kan få det til på nytt eller om man kan få til liknende atferd. Positive erfaringer vil øke følelsen av efficacy, mens negative erfaringer vil senke følelsen av efficacy. I sosial modellering legges det vekt på at man studerer andres atferd og bruker dette som inspirasjon og motivasjon (Bandura, 1977b; Bandura, 2002). Ved å observere at andre som er lik en selv klarer å utføre atferden vil dette kunne øke troen på egen gjennomføringsevne. Her vil også det motsatte være gjeldende, om de vi studerer feiler vil dette senke denne troen. Nest siste måte, sosial overbevisning, går ut på at en annen person hjelper til ved å gi oppmuntrende ord og ved å legge til rette for at gjennomføringen blir suksessfull. Her er det spesielt viktig at de ikke blir plassert i situasjoner for tidlig, slik at sjansen for å mislykkes minskes. Til slutt vil også mennesker delvis vektlegge fysiske og emosjonelle tilstander når de vurderer egen efficacy.
Økt spenningsnivå og nivå av opphisselse vil tolkes som tegn på sårbarhet, og i fysiske aktiviteter vil utmattelse og smerte tolkes som tegn på lav fysisk efficacy. I tillegg vil ens humør også kunne ha en effekt på hvordan man vurderer egen efficacy (Bandura, 2002).
Hvordan man vurderer egen efficacy vil påvirke om man er optimistisk eller
pessimistisk, og om ens tankegang vil virke selvforsterkende eller hindrende. Dette vil derfor påvirke hvilke utfordringer man vil ta del i, hvor mye innats man vil bruke og hvor lenge man tar del i atferden. Efficacy vil også spille en viktig rolle i hvilke aktiviteter og miljøer vi ønsker å ta del i (Bandura, 2002). På bakgrunn av dette vil menneskers tro på egen
gjennomføringsevne ha stor effekt på om de tar del i klimavennlig atferd eller ikke, og dette vil også kunne påvirke ens tanker og holdninger rundt klimaendringer. Som nevnt over vil en lav følelse av at en selv kan gjøre noe med utfordringene vi står ovenfor muligens føre til kognitiv dissonans, som igjen kan føre til benektelse. Det er også funnet at tidligere klimavennlig atferd som var enkel å gjennomføre predikerer intensjonen til å gjennomføre vanskeligere atferd senere (Lauren et al., 2016), samt at self-efficacy kan påvirke hvorvidt man ønsker å diskutere klimaendringer (Geiger et al., 2017). Det vil derfor være fordelaktig å øke følelsen av self-efficacy for å få flere til å delta i klimavennlig atferd.
Klimaforskning og barn
Det er som nevnt svært få studier som tar for seg barn og bærekraft, og det er spesielt lite forskning på hvordan barn kan inkluderes i diskusjonen og løsninger av klimaendringer.
Det eksisterer noen studier som ser på hvordan barn håndterer informasjon om klimaendringer og hvilke mekanismer de bruker (e.g. Ojala, 2012a; Ojala, 2012b), i tillegg til studier som ser på den psykologiske effekten klimaendringer kan ha på barn (e.g. Strife, 2011; Burke et al., 2018; Hicks & Holden, 2007). To studier som har sett på hvordan barn kan inkluderes mer aktivt i diskusjonen og løsninger av klimaendringer viser at barn kan inkluderes i slike prosjekter. Desjardins og Wakkary (2011) gjennomførte en studie hvor de så på barns perspektiv på bærekraft ved å ta i bruk tegning som metode. 14 barn i alderen 9-13 år fikk først beskjed om å tegne sitt eget hus, og så beskjed om å vise deres rutiner om morgen og ettermiddagen. Når dette var gjort ble de spurt om de visste hva bærekraft er og hvilke deler av rutinen som ble beskrevet som var bærekraftig. Videre skulle de tegne et hus som var mest mulig miljøvennlig og forklare hva de hadde gjort som gjorde at huset ble miljøvennlig.
Gjennom denne studien ble det funnet at alle, bortsett fra to av barna, ikke visste hva bærekraft betyr, men ved å bruke begrepet miljøvennlig kom flesteparten opp med ord (e.g.
ikke forurense, bruk fornybar energi, ikke skad miljøet) som faller innenfor dette begrepet.
Videre fortalte også flesteparten av barna om ulike bærekraftige tiltak de selv bruker, og disse omhandlet ofte vann- og strømsparing. Blant tegningene av det ideelle bærekraftige huset kom det også frem at innsiden av huset ofte var likt som huset de bodde i fra før, men at energien kom fra vind- og solkraft. Dette viser at de kan forstår at mye av forbruket av vann
og strøm er usynlig. En av deltakerne fortalte også at de har et timeglass som indikerer hvor lenge hver enkelt kan dusje. Denne studien viser blant annet at øko-visualiseringer også kan fungere på barn, da ønsket er å gjøre usynlig klimainformasjon synlig, i tillegg til at barn har kunnskap om tiltak som kan tas i bruk for å redusere eget utslipp (Desjardins & Wakkary, 2011).
Barn har også blitt fokusert på i en studie som har tatt for seg øko-feedback, hvor en enhet som kan fange opp elektromagnetiske felt blir brukt. Når enheten nærmer seg noe som konsumerer strøm vil den gi beskjed, og samtidig vise styrken til det elektromagnetiske feltet.
På denne måten kan man se hvilke deler av huset som bruker mest strøm, også i standby- modus (Banerjee & Horn, 2014). I denne studien ble det funnet at barna fikk en større forståelse av hvor mange ulike deler av et hus som bruker strøm ved at de utforsket huset og lette etter skjulte energikilder, i tillegg til at de kunne se hvor mye strøm ulike elementer i huset brukte og dermed sammenlikne de. Enheten de brukte ble brukt som et slags spill for å få barna engasjert, og noen av barna så på det som en annerledes versjon av gjemsel og skattejakt. Foreldrene fungerte som medhjelpere hvor de tok aktiv del i å undersøke huset sammen med barna. På denne måten fikk barna en større forståelse når foreldrene stilte ledende spørsmål, og det ble lettere å forstå nøyaktig hva enheten viste. Også her ble det tydelig at enheten gjør barna mer oppmerksom på at flere apparater som bruker strøm også bruker strøm selv om de ikke er slått på eller står i standbymodus (Banerjee & Horn, 2014).
Disse to studiene, samt NiYF-prosjektet til Löfström & Klöckner (2019), viser at barn kan inkluderes i studier som tar for seg klimaendringer og bærekraft, om det tilrettelegges for det på en god måte. Barna i studien til Löfström forsto oppgaven godt og kom med gode og kreative løsninger på plastproblemet, mens Banerjee og Horn (2014) viser at barn kan lære om og forstå hvordan energiforbruk fungerer når det blir tilrettelagt for ved å ta i bruk lek.
Gjennom studien til Desjardins og Wakkary (2011) ser vi at barn kan mye om energisparing og bærekraft, selv om de ikke hadde de tekniske begrepene, i tillegg til at de kan forstå at klimautslipp ofte ikke er synlig.
Metode
I dette kapittelet vil jeg gjøre rede for hvordan jeg har gått frem for å besvare problemstillingen. Jeg har foretatt ulike metodiske valg i denne prosessen, og jeg vil her tydeliggjøre og forklare disse. Dette innebærer først en beskrivelse av bakgrunnen for valg av tema og problemstilling, vitenskapelig ståsted, datainnsamlingsprosedyre og etiske
betraktninger. Videre vil analyseprosessen beskrives med redegjøring for valg av analysemetode og beskrivelse av hvordan analysen er gjennomført i praksis.
Bakgrunn for tema og problemstilling
Bakgrunnen for denne studien kommer av et personlig klimaengasjement som jeg ønsket å kombinere med masterstudiet. Klima og miljø er noe som har opptatt meg i flere år, og gjennom faget PSY3151 Miljøpsykologi ble det klart at dette var noe jeg også ønsket fokusere på i masteroppgaven. De store klimastreikene som foregikk over hele verden våren 2019 (Bjørntvedt & Jæger, 2019; BBC, 2019, Sengupta, 2019) gjorde at jeg ønsket å fokusere på barn. Gjennom disse streikene viste de at det som skjer med klimaet og naturen ikke bare opptar unge voksne og voksne, men at også barn og ungdom har meninger og tanker om temaet. Klimaengasjementet mange barn og unge har vist det siste året viser derfor at også de bryr seg og ønsker å være med i diskusjonen, og dette er noe som bør tas på alvor.
I tillegg til at barn og unge har vist et stort engasjement ønsket jeg å studere dette temaet fordi klimautfordringene vi står ovenfor vil ramme de som er barn i dag hardest. Det er denne generasjonen som vil bli mest påvirket av klimaendringene om det fortsetter i samme retning som i dag, noe som gjør at deres tanker og deltakelse i diskusjonen rundt klima og miljø er svært interessant. Det er få studier innenfor miljø- og klimapsykologi som tar for seg barn og hvordan de opplever klimaendringer, noe som også var en avgjørende effekt for at jeg valgte denne målgruppen. I studiens startfase ønsket jeg å fokusere på barnehagebarn da jeg fant denne målgruppen spesielt interessant, men rekruteringen av informanter viste seg å være vanskeligere enn først antatt. Før jul 2019 endret derfor fokuset seg til å omhandle
barneskolebarn i stedet, da jeg fikk kontakt med en barneskole som var interessert i å delta i prosjektet.
Fokuset i denne masteroppgaven ligger på plastforsøpling og hvordan dette påvirker havet og naturen. Jeg valgte dette fokuset da plast er et fysisk og konkret problem som barn både kan se og forstå, og som derfor kan være et tema som er lettere for barn å relatere seg til.
Ved at plastproblematikken er så synlig gjør det muligens at barn lettere kan oppleve det som et problem, i motsetning til klimagasser som de kanskje ikke har et like stort forhold til.
Kvalitativ forskning
I denne studien ønsket jeg blant annet å utforske hvordan barn kan ta del i diskusjonen av klimautfordringer. Det var derfor hensiktsmessig å ta i bruk kvalitativ metode da det her er mer rom for kreativitet enn i kvantitativ metode, noe Tjora (2017) også oppfordrer til. Det er tidligere gjort lite forskning på barn og klimaendringer, noe som også påvirket at valget falt på denne metoden. Kvalitativ metode er mer utforskende enn kvantitativ metode, da det åpner for at deltakernes forståelse kommer tydeligere frem (Smith, 2015; Tjora, 2017; Howitt, 2013). Dette gjør at kvalitativ metode ofte blir brukt til å tette hull og mangler i kunnskap.
De mest vanlige formene for datainnsamling innenfor kvalitativ metode er
dybdeintervju, fokusgruppe intervju og feltnotater da disse metodene gjør at man kan samle inn informanters rike beskrivelser av fenomenet man ønsker å studere. Kvalitativ metode gjør derfor at forskningen kan ta i bruk informanters utsagn, noe som gjør at deres forståelse og opplevelser blir lettere å fange opp (Tjora, 2017; Smith, 2015; Howitt, 2013). Ettersom at jeg i denne studien også ønsket å studere psykologiske mekanismer som ligger til grunn for barns opplevelse plastforsøpling og plastforbruket fant jeg det hensiktsmessig å ta i bruk kvalitativ metode.
Vitenskapelig ståsted
En forskers vitenskapelige ståsted vil ha påvirkning på hvilke valg som blir tatt gjennom forskningsprosjektet, da spesielt hva slags kunnskap som blir hentet inn, hvordan kunnskapen blir hentet inn, og hvordan man tolker materialet som er samlet inn. Denne studien har en sosialkonstruktivistisk tilnærming, som handler om at menneskers
virkelighetsforståelse blir formet gjennom opplevelser og sosiale interaksjoner. Mennesker skaper altså mening ut ifra de erfaringene og opplevelsene de har, og deres virkelighet formes kontinuerlig av hvilken situasjon man befinner seg i (Tjora, 2017; Howitt, 2013). Kunnskapen som hentes inn i denne studien er derfor konstruert gjennom den sosiale interaksjonen mellom meg og studiens informanter, i tillegg til interaksjonen som oppstod imellom informantene da de i prosjektet samarbeidet i grupper. Deres forståelse av plastforsøpling og klimaendringer oppstår blant annet i denne interaksjonen, og det var det jeg ønsket å studere i denne studien.
Datainnsamlingsprosedyre
I denne delen vil jeg gjøre rede for hvordan jeg gikk frem for å samle data til studien.
Her vil jeg gjøre rede for rekrutering av utvalg, informantene, gjennomføring av studien og datainnsamling, bruk av båndopptaker og tilhørende transkripsjon og til slutt etiske
betraktninger. Datainnsamlingen ble gjennomført i februar 2020.
Rekrutering av utvalget
Innenfor kvalitativ forskning står ofte valget mellom kriterieutvalg og casestudie, hvor førstnevnte velger informanter som har mulighet til å si noe om fenomenet som forskeren ønsker å undersøke ut ifra spesifikke kriterier. I en casestudie er det ønsket å innhente
kunnskap om selve casen (Tjora, 2017). I denne studien ønsket jeg å studere hvordan barn kan inkluderes i klimaforskning, i tillegg til hvilke psykologiske mekanismer som ligger til grunn for barns opplevelse av plastomfanget og plastforsøpling, og det ble derfor naturlig å
gjennomføre en casestudie. I studiens startfase var den ønskede målgruppen barnehagebarn, men dette endret seg til barneskolebarn da rekrutering av barnehager viste seg å være
vanskelig. Høsten 2019 ble brukt til å kontakte ulike barnehager med forespørsel om å delta i prosjektet. En barnehage viste interesse, men etter et møte og flere mailer ga de beskjed om at de ikke ønsket å delta. Blant de andre barnehagene som ble kontaktet var svare enten nei, eller ikke noe svar i det hele tatt. Etter den nye personvernforordningen (GDPR) er barnehage- og skoleeier ansvarlig for at barnas, og foreldre/foresattes, personvern blir ivaretatt, men det er den enkelte barnehagen og skolen som til daglig arbeider med dette (UDIR, 2018). Den nye personvernloven kan være en grunn til at alle barnehagene jeg kontaktet ikke ønsket å delta, ettersom at de under denne selv er ansvarlige for å ivareta personvernet. Dette kan gjøre det lettere å si nei, da de på denne måten er sikret at barnas personvern blir opprettholdt. Grunnet alle avslagene endret målgruppen seg fra barnehagebarn til barneskolebarn. Det ble derfor rekruttert en barneskole til å delta i prosjektet. Barneskolen som ble rekruttert til denne studien har deltatt i en liknende studie gjennomført av veilederen min tidligere og har på grunn av dette kjennskap til hvordan prosjektet ville bli gjennomført. Her deltok to klasser på et annet alderstrinn enn de som deltok i denne studien. Dette kan ha vært en avgjørende årsak til at de ønsket å delta, da de kunne være mer sikker på at personvernet til barna ville bli ivaretatt. Kontakten med barneskolen ble opprettet i januar 2020.
I rekrutteringen av dette utvalget ble derfor bekvemmelighetsutvalg brukt, hvor utvalget blir valgt på bakgrunn av hva som er tilgjengelig (Tjora, 2017; Howitt, 2013). Denne typen utvalg utføres svært ofte, men en utfordring ved å bruke bekvemmelighetsutvalg er at variasjonen i utvalget kan bli begrenset (Tjora, 2017; Howitt, 2013). Likevel består utvalget i denne studien av en klasse hvor det som er felles for utvalget er boplass og fødselsår, noe som vil øke variasjonen.
Beskrivelse av informanente
Utvalget bestod av 36 informanter fra 5. trinn på en barneskole, fordelt på to klasser, som igjen var delt opp i 8 grupper på 4-5 personer. Ettersom at det var et spesifikt klassetrinn
som deltok, så varierte alderen mellom 9 og 10 år, avhengig av når på året de er født. Videre bestod utvalget av 15 gutter og 21 jenter, og variasjonen i kjønn oppstod på bakgrunn av at det var to klasser med ulik kjønnsfordeling som deltok.
Beskrivelse av datainnsamlingsmetode Nature in Your Face
Nature in Your Face ble brukt som metode for å utforske hvordan barn kan inkluderes i diskusjonen rundt klimautfordringer. Dette er en metodologi som gir en struktur for hvordan man kan gjennomføre en workshop, hvor man kan legge vekt på kreativitet. En workshop består her av en øko-visualisering og de tre fasene framing, twisting og using, som beskrevet i det teoretiske rammeverket. Dette ble utviklet i samarbeid med lærere og veileder, og deretter gjennomført med informantene. Workshopen varte i ca. 4 timer, og friminuttene og matpauser ble opprettholdt som i en vanlig skoledag, med hjelp av lærerne. Dette ble gjort for at dagen til informantene skulle holdes så normal som mulig og for at de skulle ha noen faste rammer å forholde seg til.
Workshopen startet med at informantene fikk se tre ulike bilder (se vedlegg 1.) av plastforsøpling, som fungerte som en enkel form for øko-visualisering. To av bildene viste plastforsøpling i lokalområdet (Edvardsen, 2018; Löfström, 2019) mens et viste en skilpadde som svømte rundt med en plastpose i front (Mayne, 2020). Disse bildene ble valgt ut da de viste at plastforsøpling er et problem i deres lokalsamfunn, i tillegg til at bildet av skilpadden appellerer til informantenes følelser. Bruk av bilder som en form for øko-visualisering er en forenklet versjon av øko-visualisering, og her er det en naturlig øko-visualisering i naturen som blir tatt i bruk. Det er ønskelig at øko-visualiseringer tar mer del i omgivelsene og er mer interaktivt, i tillegg til at de tar del i den sosiale verden og den politiske debatten (Löfström &
Svanæs, 2017). På denne måten vil informantene får mer utbytte av visualiseringene. Likevel ble en forenkling brukt grunnet begrenset mengde med tid.
Etter at bildene var vist ble informantene delt opp i 8 grupper på 4-5 personer. Lærerne delte inn informantene i grupper på forhånd, da vi hadde begrenset tid. På denne måten ble det ikke nødvendig å bruke tid som heller kunne brukes på workshopen på å dele inn
informantene i grupper. Som framing ble fire ulike kontekster brukt: i klasserommet, i matbutikken/på matbordet, på soverommet/lekerommet, og uteområdet til skolen. Hver gruppe fikk et «rom»/en kontekst som de skulle fokusere på, og det var to grupper på hver kontekst.
