Tilbake til naturen. En økokritisk lesning av Tormod Haugens Øglene kommer (1991) og Skriket fra jungelen (1989)

Tilbake til naturen

En økokritisk lesning av Tormod Haugens Øglene kommer (1991) og Skriket fra

jungelen (1989)

Ingunn G. Jarbo

NOR4091 - Masteravhandling i nordisk, Lektorprogrammet Institutt for lingvistiske og nordiske studier

Det humanistiske fakultet

UNIVERSITETET I OSLO

II

III

Tilbake til naturen

Et økokritisk blikk på Tormod Haugens Øglene kommer (1991) og Skriket fra jungelen – en filmroman (1989), med søkelys på skogen, dyrene og det fantastiske.

© Ingunn G. Jarbo 2019

Tilbake til naturen Ingunn G. Jarbo

http://www.duo.uio.no/

IV

Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo

V

Sammendrag

I denne masteravhandlingen vil jeg studere hvordan skogen og jungelen anses og anvendes av karakterene i Tormod Haugens Øglene kommer (1991) og Skriket fra jungelen – en filmroman (1989). Årsaken til at jeg har valgt verker av Tormod Haugen er at han er en forfatter som fortjener å se dagens lys, da problemstillingene han tar opp, er like relevante i dag som det de var da de ble skrevet. De to romanene har mye til felles hva gjelder tematikk, og vil derfor være interessante å lese opp mot hverandre. Øglene kommer vil bære hovedvekten, mens Skriket fra jungelen vil være av relevans når jeg drøfter skog- og jungeldiskursen. Teorien jeg anvender vil i hovedsak være økokritisk, men ettersom begge verkene er skrevet for et yngre publikum, og inneholder fantastiske elementer, vil det være av interesse å undersøke hvordan dette spiller inn i en økokritisk diskurs. Fremstillingen av dyr i barne- og ungdomsromaner er ofte formidlet ved hjelp av fantastiske elementer, da dyrene fjerne er tillagt menneskelige egenskaper. I Haugens romaner forbindes sentrale temaer innenfor økokritikken med fantastiske elementer, og det vil derfor være spennende å utforske hvordan de påvirker hverandre.

VI

VII

Forord

Jeg vil rette en stor takk til min dyktige veileder Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy for rask oppfølging og stødig veiledning. Takk for gode samtaler, inspirasjon og et smittende engasjement for barne- og ungdomslitteratur.

Tusen takk til mamma og pappa for støtte, kjærlighet og en tilsynelatende genuin interesse for prosjektet mitt.

Jeg vil også takke mine medstudenter Anna og Oda for at dere har vært der for meg i hele 5 år. Takk for hyggelige stunder, morsomme samtaler og gode råd.

Sist, men ikke minst vil jeg takke min tålmodige samboer Andreas Dysthe for oppmuntring, støtte og grundig gjennomlesing.

VIII

IX

Innholdsfortegnelse

1 Innledning ... 1

1.1 Prosjekt og problemstilling ... 1

1.2 Metode og struktur... 2

1.3 Teoretisk forankring ... 3

2 Litteratur og teori ... 5

2.1 Primærlitteratur ... 5

2.1.1 Øglene kommer (1991) ... 5

2.1.2 Skriket fra jungelen (1989) ... 6

2.1.3 Tidligere lesninger av Øglene kommer ... 7

2.2 Presentasjon av teori ... 8

2.2.1 Økokritikk ... 8

2.2.2 Asymmetrisk maktforhold ... 9

2.2.3 Fantastisk litteratur ... 11

3 Det menneskelige og det ikke-menneskelige ... 12

3.1 Mennesker og omgivelser ... 12

3.1.1 Tim og naturen ... 15

3.1.2 Stormy Weather ... 17

3.2 Fra menneske til dyr ... 19

3.2.1 Dyr i litteraturen ... 19

3.2.2 Øgler i Øglene kommer ... 20

3.2.3 «Øgleløsningen» ... 22

3.3 Fantastiske elementer ... 25

3.3.1 Økokritikk og fantastisk litteratur ... 28

3.3.2 The Mesh ... 29

4 Trær og mennesker ... 31

4.1 Skogen i litteraturen... 31

4.1.1 Villmark ... 32

4.1.2 I skyggen av sivilisasjonen ... 34

4.2 Øglene kommer ... 36

4.2.1 Den forlatte gutten ... 40

4.3 Skriket fra jungelen ... 42

X

4.3.1 Barn som en forlengelse av voksne ... 44

5 Avslutning ... 46

5.1 Det menneskelige og det ikke-menneskelige ... 46

5.2 Fantasy og økokritikk ... 47

5.3 Tilbake til opprinnelsen ... 48

6 Litteraturliste ... 50

No table of figures entries found.

1

1 Innledning

1.1 Prosjekt og problemstilling

Klimaet på jorden er i forandring og det er grunnet menneskelig aktivitet. I et

informasjonssamfunn kan en ikke å unngå å høre journalister, forskere og politikere skrive og snakke om klimaendringer med en bekymret mine. Det har etter hvert blitt enighet om at klimaendringene er et resultat av flere ting, men først og fremst menneskeskapte utslipp fra ulike industrier. Det er dessverre først når vi mennesker begynner å kjenne klimaendringene på kroppen, i form av naturkatastrofer og varme vintre, at vi faktisk forstår at vi må ta vare på planeten vi lever på. Etter at oppdagelsen av hull i ozonlaget ble kjent på slutten av 1980- tallet, har bekymringer for planetens tilstand og fremtidige generasjoner manifestert seg i kunst og litteratur. Fagfeltet økokritikk har vokst frem som et resultat av vår påvirkning på planeten og klimaendringenes påvirkning på oss. I økokritiske lesninger er målet å avdekke menneskers holdninger til omgivelsene, det være seg både planter og dyr, men også ikke- levende gjenstander. Når en skal analysere virker økokritisk, er det visse spørsmål en må forholde seg til, spørsmål som regnes som kjernen i økokritikken. Dette vil naturlig nok ha en innvirkning på min problemformulering, da det som først og fremst undersøkes i økokritiske lesninger er forholdet mellom menneskene og omgivelsene.

Tormod Haugen høstet i løpet av 1980- og 90-tallet mye ros for sine barne- og ungdomsbøker, men har i løpet av de siste tiårene havnet i skyggen av andre

samtidsforfattere. Problemstillingene han tar opp, er like aktuelle i dag som de var for 25 år siden, og derfor fortjener romanene hans å se dagens lys. Jeg har valgt å lese Øglene kommer (1991) i et økokritisk perspektiv, ved å studere forholdet mellom det menneskelige og det ikke-menneskelige – mellom karakterene, dyrene, skogen og plantene. Jeg vil undersøke nærmere hvordan skogen beskrives og hvordan karakterene har nytte av skogen, da de bor på et lite tettsted der de er omringet av nettopp skog. Haugens Skriket fra jungelen (1989) har mange likheter med Øglene kommer, og det kan derfor være nyttig å trekke inn elementer fra denne romanen for å undersøke forholdet karakterene i de to romanene har til de tredekkede områdene. Det vil også være spennende å se hvorvidt, og eventuelt hvordan,

klimaproblematikken kommer til syne i Øglene kommer, ettersom den ble skrevet i en tid der bevisstheten rundt hull i ozonlaget og drivhuseffekten var i vekst.

2

Tidspunktet for når handlingen i de to romanene skal foregå, er ikke nevnt, og det er heller ikke mange beskrivelser av gjenstander eller andre skildringer som kan bidra til å fastslå tidspunktet for handlingen. Dette kan gjøre at barn og unge oppfatter fortellingene som spennende, og ikke gammeldagse eller utdaterte. Sviktede og forsømte barn som til slutt finner frihet og glede gjennom fantastiske elementer, men også i naturen, er gjennomgående i flere av Tormod Haugens romaner. Barns evne til å fantasere er noe han ofte trekker frem i sine barne- og ungdomsromaner, og selv bruker han fantastiske elementer i mye av det han har skrevet. I Øglene kommer foregår det noe som er uforklarlig for både leseren og for karakterene, noe som kan oppfattes som fantastisk. Det vil derfor være naturlig å studere de fantastiske elementene, og hvilken funksjon de har i selve handlingen, og for økokritikken.

For å oppsummere er det tre aspekter jeg vil undersøke. Først vi jeg se på forholdet mellom det menneskelige og det ikke-menneskelige, samt hvordan fantastiske elementer bidrar til å gi dyr og natur en stemme i Øglene kommer. Dernest vil jeg se nærmere på forholdet

karakterene har til skogen/jungelen i både Øglene kommer og Skriket fra jungelen.

1.2 Metode og struktur

I denne masteravhandlingen vil jeg anvende nærlesing for å undersøke forholdet mellom det menneskelige og det ikke-menneskelige. Avhandlingen tar utgangspunkt i mitt møte med teksten, og knytter seg dermed til den hermeneutiske fortolkningstradisjonen.

Hermeneutikken vil redegjøre for hvilke prosesser som finner sted, når en person arbeider med en tekst (Grenness, 1997, s. 34). I møtet med teksten smelter leserens forståelseshorisont og tekstens horisont sammen, og danner en ny oppfatning av teksten og en selv: «Dermed er leserens forståelse av noe som i utgangspunktet virket fremmedartet blitt utvidet, og hans eller hennes spesielle forforståelse […] er, om ikke helt forsvunnet, så iallfall blitt modifisert»

(Grenness, 1997, s. 35). En utledning fra det generelle til det konkrete, der generelle påstander testes ved hjelp av empirisk data, kalles deduktiv tilnærming, mens induktiv tilnærming er når en innleder undersøkelsen uten teoretisk grunnlag (Johanssen, Tufte og Christoffersen, 2010, s. 51). I denne avhandlingen vil jeg anvende begge tilnærmingene, da jeg forholder meg til noen teoretiske problemstillinger som er obligatoriske for økokritikken, samtidig som flere av spørsmålene jeg tar opp er utformet etter å ha nærlest de to romanene.

3 Jeg begynner med å presentere Tormod Haugen og hans forfatterskap samt primærlitteraturen.

Deretter vil jeg gi en kort introduksjon av økokritikk, barnelitteraturteori og fantastisk litteratur, før jeg i kapittel 3 går over til analysen av Øglene kommer. I dette kapitlet vil søkelyset være på karakterenes forhold til sine omgivelser, presentasjonen av dyr og hvordan det fantastiske kommer til syne. I kapittel 4 vil jeg ta en grundig titt på forholdet karakterene i Øglene kommer og Skriket fra jungelen har til skogen og jungelen, før jeg oppsummerer funnene i kapittel 5.

Jeg vil inkludere tidligere lesninger av romanene, derav en av Harald Bache-Wiig (1996). I denne lesningen vektlegges øglenes funksjon og rolle, uten at det er i en økokritisk

sammenheng. Han undersøker hvorfor karakterene forvandles til nettopp øgler, og hvordan denne forvandlingen redder menneskene fra et ensomt og ulykkelig liv. Jeg vil også inkludere to analyser av Skriket fra jungelen, en postmodernistisk lesning og en økokritisk lesning.

1.3 Teoretisk forankring

Jeg vil anvende økokritisk teori for å undersøke forholdet mellom det menneskelige og det ikke-menneskelige, der Greg Garrards innføringsverk Ecocriticism (2012) og Timothy Clarks The Cambridge Introduction to Literature and the Environment (2011) vil være relevant. I Norden er økokritikk en relativt ny retning, og det er derfor ikke tilstrekkelig med nordisk litteratur og teori om emnet. Garrard og Clark gir en klar oversikt over utviklingen av økokritikk i Vesten, og identifiserer fellestrekk, eller troper, en gjerne finner når en arbeider med økokritiske lesninger. Jeg vil gi en nærmere beskrivelse av tropene i kapittel 2 og 3.

Terry Gifford har utforsket den pastorale tropen, og det vil derfor være naturlig å innlemme deler av hans arbeid i denne avhandlingen.

Det vil være relevant å undersøke fantastiske elementer i Øglene kommer, og derfor anser jeg det som nødvendig å gi en kort oversikt over området fantastisk litteratur. Fantastisk litteratur omfatter alt som ikke går overens med vårt virkelighetsbilde, og er et bredt felt som innebærer både science fiction, fantasy, dystopier, postapokalyptisk litteratur og utopier. Jeg vil se nærmere på Tzvetan Todorovs Den fantastiske litteratur (1970), Åsfrid Svensens Orden og kaos. Virkelighet og uvirkelighet i fantastisk litteratur (1991), På fantasiens vinger. Om fantastisk litteratur for børn og unge (2002) redigert av Niels Dalgaard, og Grenseerfaringer.

Fantastisk litteratur i Norge og omegn (2010) av Gerd Karin Omdal. Det vil også være

4

naturlig å inkludere teori om barne- og ungdomslitteratur, da romanene er skrevet for et yngre publikum. Til det formålet vil jeg anvende Maria Nikolajevas Aesthetic Approaches to

Children’s Literature (2005) samt en artikkel av Tone Birkeland. Ettersom skogen er i søkelyset i denne avhandlingen, er det to verk jeg finner interessante i en slik sammenheng:

Robert P. Harrison Forests. The Shadow of Civilization (1993) og Kerstin Ekmans Herrene i skogen (2015).

5

2 Litteratur og teori

2.1 Primærlitteratur

Tormod Haugen debuterte som forfatter i 1972 med ungdomsromanen Ikke som i fjor, og utga gjennom 1970- 80- og 90-tallet en rekke kritikerroste barne- og ungdomsbøker. Haugen er en av de få norske forfatterne som har mottatt den prestisjetunge H.C. Andersen-prisen, og ble innstilt til Nordisk råds litteraturpris for Dagen som forsvant i 1983 (Birkeland, Risa & Vold, 2018, s. 272–273). Han var en av de mest oversatte forfatterne i Norge, da bøkene hans er blitt oversatt til hele 24 språk og solgt til 26 land (Gyldendal). Han har selv oversatt bøker fra ulike språk til norsk, der de mest kjente er Narnia-serien til C.S. Lewis.

Haugens romaner tematiserer ofte barn og unge som føler seg oversett og sviktet av foreldre og andre voksne, og som på et eller annet vis finner hverandre, og danner et fellesskap:

Barnet hos Tormod Haugen blir alltid skildra i forhold til dei vaksne. Derfor står forholdet mellom barn og foreldre sentralt i forfattarskapet. Og i denne relasjonen ser Haugen alltid barna som den undertrykte parten […] Denne vaksne ideologien om den lykkelege barndommen finst som undertekst i alt Haugen har skrive […]. (Birkeland m.fl., 2018, s. 273)

Ved bruk av fantastiske elementer fremheves barn og unges evne til å fantasere og forestille seg ting, en evne som gjerne anses som barnslig av voksne, men som gir barna muligheter til å oppleve og utforske noe utenom det vanlige.

2.1.1 Øglene kommer (1991)

Øglene kommer ble utgitt i 1991, og handler om 12 år gamle Tim som bor med moren sin, Viola, på et lite tettsted i de indre delene av Øst-Norge. Det nærmer seg slutten på en kald sommer, og skoleferien er snart over. En dag får en svart Volvo motorstopp like ved huset.

Mannen som kommer ut av bilen, ringer på hos Tim og spør om han kan få leie et rom mens bilen er på verksted. Tim reagerer sterkt når han ser den fremmede mannen. Han ligner på Ronny, faren til Tim, som forlot dem noen år tidligere. Like etter den fremmede mannens ankomst, begynner mystiske og uforklarlige ting å skje. Temperaturen stiger og en

varmebølge brer seg over tettstedet. Den vedvarende varmen og det påfølgende,

tilbakevendende tordenværet, gjør at karakterene føler seg utmattet og forvirret. Tim drømmer

6

mye, men den ekstreme varmen gjør det vanskelig å skille mellom drøm og virkelighet. I en av drømmene ser han bestevennen Are med en diger øgle og en ukjent jente som heter Lene Alene. Tim mottar trusselbrev i posten, uten å vite hvem de er fra og dette gjør han redd og forvirret. Viola virker å ha funnet tonen med den fremmede mannen, og det misliker Tim sterkt. Han synes det er noe mystisk med mannen, og følger etter ham til bilverkstedet i Nyby.

Mens han står bak en busk og spionerer på den fremmede, går en dame han aldri har sett før av bussen. Den fremmede mannen ser damen, og gjemmer seg i garasjen. Det viser seg at damen er kona til mannen, og Lene Alene er deres datter. Hun har fulgt etter faren sin til den lille byen der Tim bor. Når Tim oppdager alt dette, begynner enda merkeligere ting å skje;

befolkningen forvandles til øgler og dras ut mot skogen. Romanen fortelles gjennom en autoral forteller med intern fokalisering, som hovedsakelig ligger hos Tim. I to kapitler endrer dette seg, og leseren får innsikt i flere av bikarakterenes tanker og følelser. Et slikt

fortellerteknisk virkemiddel er med på å bekrefte de opplevelsene og tankene Tim har hatt, og styrker dermed hans troverdighet hos leseren.

2.1.2 Skriket fra jungelen (1989)

Skriket fra jungelen – en filmroman ble utgitt i 1989, og følger mange ulike karakterer, som alle er bosatt i Oslo. Handlingen begynner idet den amerikanske barnepsykologen Devlin Helstar kommer til Oslo for å jobbe med et farlig prosjekt, som går ut på å lokke til seg ulykkelige barn, slik at han kan tappe dem for fantasi. Det gjør han slik at han kan utvikle en maskin som kan kontrollere tankene til alle mennesker i verden. Barna han fanger, kommer seg heldigvis fri fra kjelleren der de blir holdt fanget, og får tilgang til en jungel som er i ferd med å bre seg utover Oslo. Jungelen er skapt av barnas fantasi, og etter hvert som handlingen utvikler seg, slipper også noen få voksne, som lever med tapte drømmer og fantasier fra barndommen, inn i jungelen. Romanen blander sjangre, da fortellingene om hver enkelt av hovedkarakterene formidles gjennom ulike sjangre som detektivromanen, agentromanen, den fantastiske fortellingen, science fiction og myten (Birkeland et al., 2018, s. 278). Det er ingen tydelig jeg-person som binder handlingen sammen, men flere ulike stemmer, som alle har til felles at de er blitt sveket, oversett eller overhørt av foreldrene sine, og som derfor får tilgang til den stadig voksende jungelen. De fortellertekniske grepene samt sjangerblandingen, gjør at bokens regnes som den første norske postmodernistiske romanen for unge. I likhet med Øglene kommer rømmer karakterene ut til trærne og den ville naturen, for å unnslippe foreldres mas, forventninger og svik. Undertittelen «En filmroman», samt rollelisten i

7 begynnelsen, legger føringer for leserens forventninger til boken. Fortellerteknisk er det en autoral forteller med nullfokalisering, der perspektivet stadig skifter mellom karakterene. I likhet med Øglene kommer får leseren innsikt i flere karakterers tanker og følelser, men i Skriket fra jungelen er det ikke én hovedperson leseren hovedsakelig følger. Fokaliseringen endrer seg stadig, og felles for karakterene er en umettelig fantasi og dårlige

foreldrerelasjoner.

2.1.3 Tidligere lesninger av Øglene kommer

Harald Bache-Wiig utga i 1996 Norsk barnelitteratur – lek på alvor. Glimt gjennom hundre år, en artikkelsamling av hans lesninger av en rekke barne- og ungdomsromaner. Øglene kommer er en av bøkene Bache-Wiig undersøker, og i tittelen «Østens og Vestens drage. Om brytningen mellom utopi og dystopi i Tormod Haugens Øglene kommer (1991)»,

fremkommer det tydelig at det er øglemotivet han finner mest interessant. Han er også opptatt av å undersøke det psykologiske aspektet i romanen, og de underliggende årsakene til at karakterene har det så vondt. Bache-Wiigs lesning gransker flere viktige temaer i Øglene kommer, men han er mest interessert i relasjonene mellom karakterene, det ulykkelige i dem, og hvordan dette løses gjennom forvandlingen fra menneske til øgle. Han forsøker å finne svar på hvorfor forfatteren valgte å forvandle karakterene til øgler, og konkluderer med at det var populært på 1980- og 90-tallet, samtidig som han medregner den symbolske funksjonen øgler og reptiler har hatt i litteraturen. Selv om fokuset stadig ligger på øgleløsningen, utelater han å ta i betraktning de fantastiske elementene hos Haugen. I min lesning vil jeg etablere dialog med Bache-Wiigs analyse, og undersøke forholdet karakterene har til sine omgivelser - først og fremst det biosentriske - og hvilken funksjon de fantastiske virkemidlene har.

Det er dessuten blitt skrevet en masteravhandling om Skriket fra jungelen i et

postmodernistisk perspektiv samt en artikkel om jungelens funksjon i denne romanen, og dette vil jeg undersøke nærmere i kapittel 4.

8

2.2 Presentasjon av teori

2.2.1 Økokritikk

Økokritikk er en litterær teori der hensikten er å undersøke menneskets forhold til sine omgivelser, og er både en måte å lese på, og en måte å skrive på. Når en leser økokritisk, kan en lese verk fra hvilken som helst periode, så lenge tyngden ligger på forholdet mellom mennesket og det ikke-menneskelige. Retningen vokste frem på slutten av 1970-tallet, og på 1990-tallet ble boka som regnes for å være det første økokritiske teoretiske verket utgitt, nemlig Cheryll Glotfeltys The Ecocriticism Reader (1996). Økokritikk som fagfelt var i vekst i USA og Storbritannia på 90-tallet. I Norden var det først Danmark som innførte økokritikk som en teoretisk retning innenfor litteraturvitenskap, men i løpet av de siste årene har også Norge vist større interesse for økokritikken. Espen Stueland tar opp et viktig poeng i boka 700-årsflommen. 13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk (2016), og det er at

klimakrisen påvirkning på menneskers følelser og psyke, gjenspeiler seg i kunsten. Derfor har skjønnlitteratur som tematiserer klimaproblematikken vokst i popularitet i løpet av de siste tiårene, under betegnelsen “cli-fi” (Johns-Putra, 2016, s. 266). Om det er en egen sjanger eller ikke er et spørsmål som er oppe til diskusjon i amerikansk økokritikk, men ifølge Johns-Putra er det heller en tematikk en kan finne spor av i andre sjangre, som science-fiction, krim og fantasy (2016, s. 267). Hun velger å definere “cli-fi” slik: «I would prefer to define climate change fiction as fiction concerned with anthropogenic climate change or global warming as we now understand it […]» (ibid.), noe som også stemmer overens med definisjonen av økokritikk som studiet av forholdet mellom mennesket og dets omgivelser. Det er viktig å skille mellom “cli-fi” og økokritiske lesninger; litteratur som går under betegnelsen “cli-fi”

må beskjeftige seg med klimakrisen, mens all litteratur kan leses økokritisk. Økokritikk er en teori med åpninger mot det referensielle, der en ser på representasjoner av virkeligheten i litteraturen (Stueland, 2016, s. 240).

Økokritikk kan være et svært uoversiktlig område, da retningen er relativt ny innenfor litteraturvitenskapen. Timothy Clark og Greg Garrard, som begge er professorer ved henholdsvis Durham University og University of British Columbia Okanagan, har skrevet hver sin innflytelsesrike innføringsbok om økokritikk og økokritiske retninger. Garrards Ecocriticism (2012) er ryddig og beskrivende, og er av den grunn et av de verkene som er mest brukt i økokritiske lesninger. Garrard skriver om hvordan naturen er blitt fremstilt i

9 litteraturen gjennom årene, og peker på seks forskjellige troper som er blitt brukt til å beskrive menneskets forhold til dets omgivelser i skjønnlitteraturen. Disse tropene er pastoral,

villmark/ødemark, apokalypse, bosted, dyr og jordklodens fremtid. Timothy Clark skriver i The Cambridge Introduction to Literature and the Environment (2011) om hva som

kjennetegner økokritikken, og mye sammenfaller med det Garrard skriver, selv om førstnevnte ikke kategoriserer tropene på samme måte som Garrard. Jeg vil undersøke og benytte meg av de tropene jeg mener er tydelige i Øglene kommer og Skriket fra jungelen.

Samtidig ønsker jeg ikke å binde meg til tropene, men også dra inn andre perspektiver fra blant annet Timothy Morton, Espen Stueland, Timothy Clark, Robert P. Harrison og Terry Gifford.

2.2.2 Asymmetrisk maktforhold

Barnelitteraturen har tradisjonelt hatt en didaktisk funksjon, der poenget har vært å formidle kunnskap og utdanne barn til å bli gode og moralske samfunnsborgere. Selv om den

oppdragende funksjonen helst ikke skal være grunnlaget for all barne- og ungdomslitteratur, kan den anvendes til å formidle gode verdier. I kapitlet «Children as Ecocitizens: Ecocriticism and Environmental Texts» skriver Geraldine Massey og Clare Bradford (2011) om hvordan litteratur kan gjøre barn og unge om til å bli gode «økoborgere» med en bio-/økosentrisk virkelighetsoppfatning. På den måten kan den didaktiske funksjonen barne- og

ungdomslitteraturen har, anvendes på en fremtidsrettet måte som kan bidra til å gjøre

jordkloden til et bedre sted å være. Litteratur for barn og unge er alltid skrevet og kritisert av voksne. Dette kan være problematisk, da det er barn som er målgruppen, og det er barn som skal lese og underholdes av litteraturen. Barnelitteraturen mangler en egen teori, men en kan anvende tanker og ideer fra andre teorier, som queerteori, feministisk- og postkolonial teori. I queerstudier undersøkes blant annet hva som skjer hvis et etablert mønster blir byttet ut med et annet. Dette kan også anvendes i barnelitteraturen, hevder Maria Nikolajeva i Power, Voice and Subjectivity in Literature for Young Readers (2010, s. 8). Hun skriver at en kan forestille seg hva som ville ha skjedd hvis maktrollene blir snudd på hodet, og det er barnet, og ikke den voksne, som sitter med makten. Hun tar opp barnelitteraturens store utfordringer, og peker på at det først og fremst omhandler en skjev maktbalanse mellom forfatter og leser;

mellom voksen og barn:

Still, nowhere else are power structures as visible as in children’s literature, the refines instrument used for centuries to educate, socialize, and oppress a particular group. In this respect, children’s literature is a

10

unique art and communication form, deliberately created by those in power for the powerless. (Nikolajeva, 2010, s. 8)

Hun diskuterer vanskelighetene rundt en eventuell etablering av en egen barnelitteraturteori, da en er nødt til å sette en grense for hva som skal medregnes. Innebærer barnelitteraturteori litteratur skrevet av barn eller av voksne? Og er det voksne som skal bedømme om

barnelitteratur er god litteratur, når de er utenfor målgruppen? Nikojaleva pirker forsiktig borti disse spørsmålene, uten å komme frem til et tydelig svar: «Drawn to the extreme, the central idea of childish criticism implies that children should write their own literature, or harder still, that only children can create true children’s literature […] » (Nikolajeva, 2010, s. 4). Jeg nevner dette for å illustrere at barnelitteraturen mangler en egen teori, og at en for å kunne danne en slik teori, må ta stilling til vanskelige og utfordrende spørsmål som ikke har tydelige svar. Det gir også et bilde på det asymmetriske maktforholdet mellom barn og voksne, da barnelitteraturen både skrives og bedømmes av voksne.

I økokritikken er et av undersøkelsesobjektene dyr og hvordan de fremstilles av mennesker.

Dyrene har ikke mulighet til å snakke selv, og vil alltid bli tolket og karakterisert av

mennesker. En kan finne likheter i maktforholdet mellom voksne/barn og mennesker/dyr, da begge er preget av asymmetri. Tone Birkeland viser til Edvard Saids verk Orientalism (1978), og hvordan postkolonialistisk teori kan anvendes i en barnelitterær diskurs. Orientalism tar utgangspunkt i dikotomien mellom oss og dem samt representasjonen av «de andre», og Vestens syn på og representasjon av Østen:

Asymmetrien i (makt)forholdet mellom majoritets- og minoritetskulturen fører til at minoritetskulturen gjøres til objekt for majoritetskulturen. Forestillingen om «de andre» inngår i konstruksjonen av vår egen identitet og selvforståelse, og i måten vi omtaler de andre på, risikerer vi å konstruere stereotype

gruppeidentiteter ut fra etnisk eller religiøs tilhørighet. (Birkeland, 2017)

Som jeg vil komme tilbake til i selve analysen er det nær sagt umulig å gi en rettferdig representasjon av dyr og natur. Det vil likevel være virkningsfullt å løfte frem

problemstillingen og skape bevissthet rundt forholdet mellom mennesker og omgivelsene, maktstrukturene som ligger bak og hvordan dyr og andre ikke-menneskelige liv og

gjenstander, blir fremstilt i litteraturen.

I Øglene kommer er sansesenteret hovedsakelig hos 12 år gamle Tim. Relasjonene mellom de voksne og de unge karakterene er preget av mistillit og dårlig kommunikasjon. Det fører til at de fleste karakterene opplever å være alene med problemene sine uten å ha noen å gå til.

Denne ensomheten gjør at flere oppsøker naturen og skogen for å slippe unna den dårlige

11 stemningen som preger hjemmet. De yngre karakterene fremstilles som ofre for omsorgssvikt, muligens grunnet foreldrenes forsøk på å skjerme dem ved å ikke fortelle dem sannheten om forholdet dem imellom. Det samme skjer også med bestevennen til Tim, Are, som har foreldre som er i ferd med å gå fra hverandre. Når Are forteller Tim sannheten, er det tydelig at han har lagt merke til foreldrenes væremåte overfor hverandre, selv om de har forsøkt å skjule det for ham: «Akkurat på den måten har de sittet der det siste året. De har nesten ikke snakket sammen, og de gangene de har gjort det begynner de bare å krangle. […] Nå har de sluttet å late som om alt er i orden overfor meg. Det gjør det ikke bedre, for de sier ikke hva det er» (Haugen, 1991, s. 208). De voksne karakterene ser ned på barnas evne til å forstå hva som foregår, selv om de kanskje tror at de gjør dem en tjeneste. Synet de voksne karakterene har på barna, er et tradisjonelt syn på barnet som underlegen. Barna evner ikke å begripe vanskelige, «voksne» problemer, noe som illustrerer et asymmetrisk maktforhold, samtidig som det gjøres i den beste hensikt.

2.2.3 Fantastisk litteratur

Fantastisk litteratur er et digert område som er i stadig forandring hva gjelder definisjon:

«Fantastisk litteratur er en så mangfoldig kategori at det er mye mer som skiller enn som forener» (Svensen, 1982, s. 24). Dette gjør det utfordrende å skille det ene fra det andre, når en arbeider med fantasy. I boka Grenseerfaringer. Fantastisk litteratur i Norge og omegn (2010) gir Gerd Karin Omdal en tydelig oversikt over fantasy-feltet, og hun viser til viktige teoretikere innenfor feltet, som har bidratt til å utvikle feltet. En av disse er Åsfrid Svensen, som skiller mellom realistisk og fantastisk diktning på denne måten: «Realistisk diktning bygger især på empiriske iakttagelser fra en ytre virkelighet, mens fantastiske elementer i diktningen især bærer preg av menneskets indre forestillingsliv» (Svensen, 1982, s. 15). Den ytre virkeligheten i Øglene kommer er tilsynelatende helt normal, men så inntreffer en rekke uvanlige hendelser som rokker ved karakterenes, og lesernes, virkelighetsoppfatning.

Forhistoriske øgler, det plutselige værskiftet og de rent fysiske forandringene hos karakterene, er fantastiske elementer som bryter med den realistiske diktningen.

12

3 Det menneskelige og det ikke- menneskelige

I denne delen av avhandlingen vil jeg undersøke forholdet karakterene i Øglene kommer har til det ikke-menneskelige, og hvordan dette eventuelt endrer seg i løpet av handlingen. Det innebærer å utforske hvilken rolle dyr har, hva som skjer med karakterene når de plutselig forvandles til øgler, og drøfte hvorfor det nettopp er øgler de forvandles til. Avslutningsvis vil jeg undersøke nærmere hvordan de fantastiske elementene virker inn på handlingen, og hvordan fantasy og økokritikk fungerer sammen.

3.1 Mennesker og omgivelser

Greg Garrard baserer seg på Terry Giffords arbeid, når han skiller mellom det han kaller for klassisk, romantisk og amerikansk pastoral tradisjon. Den første innebærer all pastoral litteratur fram til 1800-tallet, og er det Gifford (2013) kaller for pastoral sjanger:

Classical pastoral precedes the perception of a general crisis in human ecology by thousands of years, but it provides the pre-existing set of literary conventions and cultural assumptions that have been crucially transformed to provide a way for Europeans and Euro-Americans to construct their landscapes. (Garrard, 2012, s. 38)

Den klassiske pastorale litteraturen innebærer hyrdediktning, elegier og idyller, der menneskene lever tett på naturen. Denne type diktning hadde sin storhetstid 15- og 1600- tallet, og er ikke like fremtredende i dag. Gjetere som lever i pakt med naturen i landlige omgivelser er typisk for denne formen for diktning, og den består gjerne av både lyriske, episke og dramatiske elementer (Lothe, Refsum og Solberg, s. 91).

Den romantiske og amerikanske tradisjonen innebærer et savn etter det landlige, som ifølge Gifford går under pastoral modus: «Indeed, the term pastoral came to refer to any literature that described the countryside in contrast to the court or the city. Theme rather than form came to define the pastoral mode» (Gifford, 2013). Den romantiske pastorale tradisjonen forbindes med idylliseringen av det landlige livet, som følge av industrialiseringen (Garrard, 2012, s. 44). I Jonathan Bates lesning av den britiske poeten William Wordsworth i verket Romantic Ecology (1991), argumenterer Bate for at Wordsworths poesi er mer opptatt av forholdet mellom den menneskelige naturen og den ikke-menneskelige naturen (Garrard,

13 2012, s. 47). Naturen Wordswoth omtaler, er ikke den samme som miljøaktivister forsøker å beskytte, og den romantiske naturen er aldri truet av utdødende bier, avskoging, farlig avfall eller artsutryddelse (Garrard, 2012, s. 48). Den romantiske naturen verdsettes av mennesker for sin storhet, utholdenhet og skjønnhet. Det er med andre ord de estetiske faktorene som verdsettes ved en romantisk holdning til naturen. Den klassiske pastorale tradisjonen

innebærer europeisk og britisk litteratur, og det er derfor en egen gren som kalles amerikansk pastoral tradisjon. Den tar for seg amerikanske forfattere, med Henry David Thoreau i spissen (Garrard, 2012, s. 54).

Timothy Clark plasserer det pastorale under romantikken, både som litteraturhistorisk epoke og som betraktningsmåte. I The Cambridge Introduction to Literature and the Environment (2011) skiller han mellom “Old World Romanticism” og “New World Romanticism”, som kan samsvare med Garrards pastorale trope. Under “Old World Romanticism” peker Clark på naturpoeter, og i likhet med Garrard trekker han fram Jonathan Bate og hans lesning av Wordsworth. Under den nyere formen for romantikk plasserer han amerikanske naturpoeter som hyller villmarken: «A fascination with the wild as the acultural or even anti-cultural pervades much environmental non-fiction. ‘Wild’ nature necessarily offers a space outside given cultural identities and modes of thinking or practice» (Clark, 2011, s. 25). Et syn på villmarken som et uberørt område, er i vår tidsalder en illusjon, i og med at alle områder på jorden er påvirket av menneskelig aktivitet, hevder Clark. Mange mennesker anser naturen som et fristed hvor en kan finne roen i et ellers hektisk liv. Det er vanlig å skille mellom menneskearten og alt annet, det være seg planter, dyr, og trær, men også livløse gjenstander som fjell, jord og vann. Da det kan virke som om mennesker har større evne til å reflektere og vurdere ulike situasjoner, er tanken om at et menneskeliv er mer verdt enn et dyre- eller planteliv mer eller mindre normen. En slik tankegang finner støtte i kristendom, jødedom samt greske og romerske tradisjoner (Garrard, 2012, s. 63). Slik har vi arvet et verdenssyn der mennesket anses som mer verdt enn andre livsformer, et verdenssyn som vi nå får betale for i form av klimaendringer, truet artsmangfold og naturkatastrofer. I økokritikken blir en slik romantisk holdning til naturen gjerne kritisert, da den vitner om et naivt syn på naturen – en natur som kun skal være til nytelse for mennesket (Stueland, 2016, s. 246–247).

Gifford (2013) mener at det er usikkerhet innenfor det økokritiske miljøet om hva pastoral innebærer, og ønsker å utvide begrepet pastoral med anti-pastoral og post-pastoral. I

14

sammenheng med Tormod Haugens to romaner, vil det være nyttig å undersøke og anvende begrepet post-pastoral:

The post-pastoral does not so much transcend the problematics of the pastoral but explore them, seeking not a stable, complacent form of harmony in the human relationship with nature – our species’

relationship with its home planet in its macro and its micro ecologies – but seeking a dynamic, self- adjusting accommodation to “discordant harmonies”. (Gifford, 2013)

Det er fortsatt et romantisk syn på naturen, men med en tilstedeværende bevissthet rundt det problematiske forholdet mellom det menneskelige og det ikke-menneskelige, og hvordan mennesker har påvirket sine omgivelser. Dette er en annen form for pastoral enn Garrard og Clark skriver om, og vil være nyttig å ta i bruk i analysedelen.

Det er paradoksalt at mange mennesker tenker at et menneskeliv har større verdi enn andre former for liv, samtidig som mennesket er fullstendig avhengige av andre livsformer, både fysisk og psykisk. Vi lengter bort til det uberørte, det ville og det vakre: «That of a lost psychic or cultural wholeness, that is, the concept of an originally healthy, fulfilled or unalienated human nature that modern society is understood to have suppressed, divided or distorted and that needs to be restored» (Clark, 2011, s. 16). Å verdsette andre former for liv og hva det gjør for oss mennesker, uten å ta hensyn til at det faktisk er levende liv som planter, trær, dyr og insekter, er ikke uvanlig i vestlige samfunn. Det er slik vi er oppdratt, og det er vanskelig å løsrive seg fra en antroposentrisk tankegang i en kultur og verden skapt etter menneskers behov og ønsker. Begrepet «antropocen» eller «antroposentrisk» betegner en geologisk epoke, men er ikke et formelt begrep: «As an informal scientific term, the

Anthropocene denotes a geological epoch that follows the Holocene, an epoch that is marked by a new scale of human activity and agency» (Mossner, 2014). Clark definerer

antroposentrisk slik: «An “anthropocentric” view of the natural world thus sees it entirely in relation to the human, for instance as a resource for economic use, or as the expression of certain social or cultural values – so even an aesthetics of landscape appreciation can be anthropocentric» (Clark, 2011, s. 3). Den amerikanske forskeren Donna Haraway hevder at uttrykket anvendes uten at det egentlig er et offisielt begrep. I tillegg hevder hun at uttrykket ikke er fremtidsrettet:

Both the Anthropocene and the Capitalocene lend themselves too readily to cynicism, defeatism, and self-certain and self-fulfilling predictions, like the “game over, too late” discourse I hear all around me these days, in both expert and popular discourses, in which both technotheocratic geoengineering fixes and wallowing in despair seem to coinfect any possible common imagination. (Haraway, 2016)

15 Begrepene antroposentrisk og antropocen anvendes ofte i en pessimistisk diskurs, der målet er å fremstille mennesket som den store synderen som står bak klimaproblematikken. På den ene siden kan dette bidra til å underbygge følelsen av håpløshet og skyld, som mange allerede føler på. På den andre siden er det et faktum at menneskelige utslipp truer artsmangfoldet og har bidratt til den globale oppvarmingen vi har vært vitne til over en lang periode. I IPBES- rapporten som er utarbeidet av FNs naturpanel, stadfestes det at økonomisk vekst og miljøvennlige tiltak ikke går overens: «A variety of economic, political and social factors, including global trade and the spatial decoupling of production from consumption, have shifted the economic and environmental gains and losses of production and consumption, contributing to new economic opportunities, but also impacts on nature and its contributions to people» (IPBES, 2019, s. 4). Dette tydeliggjør hva «capitalocene» innebærer, der

kapitalisme overstyrer klimakampen. Haraway introduserer begrepet «chthulucene» som et alternativ til capitalocene og anthropopcene. Navnet er basert på en edderkoppart, og har til hensikt å tydeliggjøre at alt henger sammen i et sammenflettet nettverk:

The tentacular chthonic ones have to eat; they are at table, cum panis, companion species of terra. They are good figures for the luring, beckoning, gorgeous, finite, dangerous precarities of the Chthulucene.

This Chthulucene is neither sacred nor secular; this earthly worlding is thoroughly terran, muddled, and mortal — and at stake now. (Haraway, 2016)

Hun hevder at uttrykket ikke stammer fra H. P. Lovelocks novelle «The Call of Cthulhu»

(1928) som omhandler skapningen Cthulhu, som er en blanding av et monster, en drage og en blekksprut (Haraway, 2015). Målet er å vise at alt henger sammen, på en måte som hun hevder at antropocen ikke evner. Både Garrard og Clark bruker begrepet antropocen til å forklare hva slags epoke vi nå er inne i, mens Haraway mener at det blir et for destruktivt uttrykk som ikke rommer den levende planeten og dens behov og uttrykk, samt hvordan mennesker, dyr, natur og det ikke-levende henger sammen. I Øglene kommer er karakterene svært oppmerksomme på forandringer rundt seg, det være seg lukter, vær,

temperaturendringer og lyder. Mennesker forvandles til dyr, og alt og alle påvirker hverandre.

3.1.1 Tim og naturen

Karakterene i Øglene kommer er omgitt av skog på alle kanter og dermed er skogen en naturlig del av livet deres. Det er likevel ikke slik at de er direkte avhengig av naturen for å skaffe mat og andre nødvendigheter, ei heller slik at de lever i harmoni med naturen. Tim har et oppmerksomt nærvær overfor omgivelsene, da han støtt og stadig legger merke til

16

forandringer som inntreffer rundt ham: «I skyggene under ripsbuskene dampet fuktigheten opp fra jorda som gjennomsiktige tåkeslør. Han hørte at det dryppet mellom plantene i steinbedet. Sola hadde allerede tørket opp regn og dogg på plenen som virket tørr» (Haugen, 1991, s. 33). De psykiske og fysiske påvirkningene av det plutselige væromskiftet er stor, og derfor mistrives Tim og de andre karakterene, i den voldsomme varmen. Nærheten til omgivelsene, særlig de biologiske omgivelsene, er noe som utvikler seg etter hvert som handlingen utspiller seg. Det kan være at Tims sanser forsterkes ettersom han er på vei til å forvandle seg til en øgle, men det får ikke leseren greie på: «Sommeren som hadde vært så stille og forsiktig, kastet seg over ham nå. Noe fuktig og krypende skjulte seg under spireaene.

Ga fra seg en søt, litt innestengt eim av råtnende nattløv» (Haugen, 1991, s. 50). Selv om Tim muligens allerede fra begynnelsen av er i en forvandligsprosess, og det er gjør det vanskelig å skulle peke på menneskenes forhold til det ikke-menneskelige, har jeg valgt å betrakte

karakterene som mennesker, da forvandlingen skjer gradvis. De opptrer som mennesker helt frem til slutten av handlingen.

Et trekk i Øglene kommer er at naturen gjentatte ganger i løpet av romanen tillegges menneskelige egenskaper: «Men granskogen i kvelden utenfor gjerdet pustet hett i ryggen hans» (Haugen, 1991, s. 53). Dette kalles antropomorfisme, der ikke-menneskelige gjenstander, blir tildelt menneskelige egenskaper:

[…] the category of ‘anthropomorphism’ is considered in relation to ethical questions of the just representation of the non-human. The issue of ‘anthropomorphism’, positioned on the hazy borderlines between human and non-human, can become a powerful tool for questioning the complacency of dominant human self-conceptions. (Clark, 2011, s. 192)

En av årsakene kan være at Tim er i en «forvandlingsfase», og at det forsterker sanseapparatet hans, slik at han opplever at skogen puster, og at røttene griper etter føttene hans. Men det forandrer ikke på det faktum at ikke-menneskelige gjenstander, tillegges menneskelige egenskaper. For Tim er naturen, og skogen, et sted han oppsøker for å unnslippe vonde følelser og voksnes mas. Det er også et sted han frykter, spesielt i mørket. Denne

ambivalensen kan komme av at den ville naturen er noe han ikke har kontroll over, noe som mennesker ikke har kontroll over, og derfor noe som oppfattes som ukjent og skummelt.

Skogen og naturen forbindes med et sted for ettertanke og fred, og det kan vitne om et

pastoralt syn på naturen, der naturen er et vakkert sted en drar til for å komme seg unna maset fra mennesker og byen. Samtidig lever ikke karakterene i total harmoni med naturen, slik den klassiske pastorale tropen beskriver. De er ikke direkte avhengige av naturressurser for å skaffe seg mat eller vann, og Tim har en frykt for det ukjente, som den mørke skogen og

17 tordenværet som dukker opp hver kveld. Derfor kan begrepet post-pastoral være passende i denne sammenhengen, da det fremkommer en visshet om skaden menneskene har påført omgivelsene. I Øglene kommer blir klimaproblematikken nevnt eksplisitt ved én anledning:

Foruroligende, uhyggelig, skremmende, uforståelig, illevarslende. Det er mange forskjellige ord som ble brukt for å beskrive været. Det skyldes nok ozonlaget… det er all industrirøyken og den sure nedbøren fra England og Mellom-Europa… vi har fjernet oss for langt fra naturens lover, og det er dette som er straffen…forklaringene var mange. (Haugen, 1991, s. 215)

Dette er interessant i et økokritisk perspektiv, da boken ble skrevet i en tid da

klimaforandringene ikke var like synlige som i dag, men mange likevel var bekymret. Selv om mennesker hadde kunnskap om klimaproblematikken for flere tiår siden, er det først i løpet av det siste tiåret at den har blitt tatt på alvor. En kan spørre seg om hva det er som har satt folks engasjement på vent. Som Espen Stueland er inne på i kapittelet «Optimismens dysfunksjonelle motstykke» i 700-årsflommen, er nok en av faktorene hvordan politikere har hatt en tendens til å overbevise folk om at «det kommer til å ordne seg»: «Er det ukuelig optimisme eller blindhet som fører til at tiltak blir satt på vent?» (Stueland, 2016, s. 201).

3.1.2 Stormy Weather

Været er et hyppig samtaleemne for mange mennesker, og kanskje spesielt for oss som bor på den nordlige halvkule. Årsakene til dette er mangfoldige, men en ting som er sikkert er at vær og vind har stor betydning for vår og andre livsformers tilgang på mat og drikke, og går derfor utover livskvaliteten. Uten tilstrekkelig regn, dør både flora og fauna, og det samme gjelder om det er for lite sol og varme. Virkeligheten som beskrives i Øglene kommer er

gjenkjennelig for leseren, og sommeren 2018 ble mange europeere like overrasket over varmen, som karakterene i Haugens roman: «Alle var glad for en liten bit sommer, men dette var så aldeles overraskende» (Haugen, 2018, s. 123). Den ekstreme varmen som inntraff Norge og resten av Europa i juni i fjor, var til stor glede for mange, men hadde svært alvorlige konsekvenser. For mange skapte varmen store utfordringer da regnet uteble. Det gjaldt særlig bønder som fikk avlinger ødelagt, og som en konsekvens av dette mistet store deler av

årsinntekten. Dyr ble også ofre for varmen da tørken førte til at de ikke fikk nok mat og vann.

Værforandringene har stor påvirkningskraft på karakterene i Øglene kommer, og været blir dermed en sentral del av handlingen. Forvandlingen fra menneske til øgle foregår over flere dager, og det gjør at karakterene opplever det som skremmende og merkelig at sansene forsterkes, og at de ser og hører ting som de ikke kan forklare. Da er det nærliggende å skylde

18

på den plutselige varmen, og det tilbakevendende tordenværet, som årsak til at alt er litt rart:

«Det hjalp ikke så mye å få vite at det ikke var noe unormalt med været. Alle kjente en slags indre uro. De fleste merket også været direkte på kroppen» (Haugen, 1991, s. 215). Sangen Stormy Weather er et gjentakende element i romanen, som både innleder og avslutter

handlingen. I likhet med været utenfor, blir Tim og Viola påvirket av sangen Stormy Weather.

Sitater fra teksten er gjentatt flere ganger gjennom romanen, og sammenfaller med værforandringene karakterene er vitne til. Sangen har sentimental verdi for Tim, da den bringer fram gode minner om en lykkelig tid, da faren Ronny fortsatt bodde sammen med ham og Viola. Tim minnes platene Viola og Ronny pleide å spille: «Det var en de spilte mye oftere enn andre, den som begynte slik: – Don’t know why, there’s no sun up in the sky, Stormy Weather, since my man and I ain’t together… Den er den blåeste, sa Ronny. Men det er masse måne i uværet, sa Viola» (Haugen, 1991, s. 17). Viola har ikke satt på de gamle platene på lang tid, og det gjør at Tim lar seg overraske når han en kveld hører Stormy Weather fra stua. Samtidig som Tim hører sangen, ser han ut på mørket og tordenværet som er på vei mot dem. Været og musikken går over i hverandre:

Og så kom regnet. Syngende toner i den sene kvelden. Slynget ut av torden og Stormy Weather. Tim strakte ut hånden. Dråpene var varmere enn huden hans. Hele hagen sang lavt. «… let me walk in the sun once more…». Tim satte seg i vinduskarmen og stirret ut i hagen og regnet. Han hørte en latter fra en fjern veranda. Det måtte være Ronny. (Haugen, 1991, s. 58)

Lukten av gress stiger opp mot ham, samtidig som minnene om Ronny strømmer på og gjør ham trist. Denne sammensetningen av naturbeskrivelser: «Et lyn lyste opp verden utenfor vinduet […]», «En tung lukt av gress steg opp mot ham gjennom mørket. Myggen fant ikke så lett veien inn når ingen lys lokket dem» (Haugen, 1991, s. 57), musikken som frembringer minner og tristhet: «Tim følte seg med ett like trist som sangen» og Tims fysiske reaksjon på både tordenværet, musikken og minnene, gjør dette til en sterk scene. I økokritisk

sammenheng er det tankevekkende å legge merke til hvordan omgivelsene, og endringer i omgivelsene, påvirker karakterene på lignende måte som kunst, musikk og litteratur gjør det.

Et annet iøynefallende aspekt er følelsene, og aggresjonen, den fremmedes ankomst

frembringer hos Tim, på samme tidspunkt som hetebølgen og tordenværet inntar landsdelen:

«Først oppdaget han store, svarte skyer som svulmet opp over Blåkammen og kom veltende som en stormbølge mot Nyby og huset han bodde i. […] Deretter fikk han se bilen som sto like bortenfor grinda» (Haugen, 1991, s. 9). De mørke skyene som, hver kveld, dukker opp over Blåkammen, oppstår like plutselig som minnene om Ronny. Tordenværet og den høye luftfuktigheten gjør at Tim føler seg utslitt, tung og nedstemt, i likhet med de fortrengte og

19 forvridde minnene om tiden Ronny bodde med ham og Viola. Det drastiske værskiftet har flere funksjoner; det signaliserer at noe er i forandring, enten det er fra sommer til høst, fra kulde til varme eller fra menneske til dyr; det kan symbolisere sorgen og ensomheten karakterene kjenner på, som intensiveres etter hvert som handlingen utspiller seg. Kort tid etter denne scenen og den fremmedes inntreden, seiler tordenværet inn over Blåkammen og Nyby, og forandrer tankene, sinnet og, til slutt, eksistensen til innbyggerne.

3.2 Fra menneske til dyr

3.2.1 Dyr i litteraturen

Studier av forholdet mellom mennesker og dyr har lenge vært av interesse innenfor flere ulike vitenskaper: «[…] non-humans are not just objects of thought, they have always been used to map out constitutive features of human culture» (Clark, 2011, s. 184). Det er vanlig å skille mellom dyrestudier, som er studiet av hvordan dyr fremstilles gjennom historien, og

dyrevelferd (Garrard, 2012, s. 146). I økokritikken er det først og fremst dyrestudier, eller

«animal studies» som vektlegges i lesningen. I språket vårt bruker vi ofte ord og uttrykk fra dyreverdenen til å uttrykke ulike behov, som «sulten som en ulv», eller når noen kalles for en gris eller grisete. Innenfor barne- og ungdomslitteratur er det ikke uvanlig at karakterene i handlingen er snakkende dyr. Det gjelder særlig i bøker og filmer for de yngste barna. I Disney-filmer er dyrene søte med store øyne og menneskelignende utseende og egenskaper.

Når voksne mennesker, eller dyr, fremstilles med barnslige trekk, kalles dette neoteni (Garrard, 2012, s. 155). Dette er spesielt vanlig i Disney-universet, men også i andre

tegneserier og -filmer. Dyrene gråter, ler, prater og føler slik som mennesker, har på seg klær og bor i hus med møbler og gardiner. På den måten blir dyrene en direkte representasjon av mennesker, og historien som fortelles, er fortalt av mennesker til mennesker. Når barn (og voksne) leser bøker med bilder av søte tegneseriedyr, som de kan kjenne seg igjen i, er de ikke nødvendigvis oppmerksomme på at karakterene er dyr, siden de har så mange menneskelige egenskaper.

Selv om dyrene blir tildelt en stemme i barnelitteraturen, er det menneskelige stemmer og følelser det er snakk om. Den mye siterte artikkelen «Can the Subaltern Speak?» (1983) skrevet av Gayatri Spivak, er oftest anvendt i postkolonialistisk sammenheng, men kan være betydningsfull å lese i forbindelse med økokritikk. I artikkelen spør hun om de «subaltern»,

20

eller de underordnede, som det heter i den norske oversettelsen, har en egen stemme og mulighet til å tale. I økokritikken kan de underordnede være andre livsformer som ikke kan komme til orde. Det er umulig å gi dyr en egen stemme siden mennesker ikke forstår hva de sier eller tenker: «[…] how on earth can one represent an animal in ways that do juctice to its own perceptions and interests?» (Clark, 2011, s. 193), spør Timothy Clark. Samtidig er det viktig å huske på at kommunikasjon kan foregå ulike måter, og selv om vi regner språk som det fremste kommunikasjonsmiddelet, kommuniserer dyr på andre måter, uten at vi forstår det. Clark tar opp et annet viktig poeng, nemlig at all kunnskap til en viss grad er

antropomorfistisk, ettersom det er fremstilt av mennesker, og slik er det i litteraturen og (ibid.). Når vi som mennesker, fremstiller et dyr, er det alltid utfra våre antakelser,

oppfatninger og kunnskap om dyret. Den omvendte av antropomorfisme er når mennesker sammenlignes med dyr, og kalles for zoomorfisme (Garrard, 2012, s. 154). I Øglene kommer skremmes Tim av mørket og fantaserer: «Hvis mørket var et dyr. Et sovende dyr… som snart skulle våkne og brøle, og…». Ved å undersøke dyr og være nysgjerrig på deres levemåte kan vi oppnå det som kalles kritisk antropomorfisme, ifølge etologer: «So critical

anthropomorphism in ethology means employing the language and concepts of human behaviour ‘carefully, consciously, empathetically, and biocentrically’» (Garrard, 2012, s.

157). Når vi representerer dyr i litteraturen, er det uansett gjennom menneskers øyne, og det kan vi ikke forandre på. Det vi kan endre, er måten dyrene fremstilles på.

3.2.2 Øgler i Øglene kommer

Den samme dagen som den fremmede ankommer Nyby, er Tim i skogen for å se om Are er i koia ute i skogen. Når han kommer dit, er det ingen der, men han har en følelse av at noen ser på ham fra den andre siden av tjernet. Det underlige fortsetter å utspille seg i drømmene til Tim, og alt han er vant med hva gjelder relasjoner, tanker, temperatur og sanser, brytes opp av det unormale. En natt våkner han brått av et mareritt der han var den eneste som kunne redde Viola fra å bli spist av en øgle: «Men så fikk øgla øye på Tim. Brått hevet den hodet, og øynene ble ondskapsfulle. Den åpnet kjeften og brølte på nytt. Det var nok da han hadde begynt å løpe ut av senga og drømmen, for øgla kom farende mot ham […]» (Haugen, 1991, s. 26). Viola har også begynt å sove dårlig, og hevder at det er på grunn av den intense varmen, og det stadig tilbakevendende tordenværet. Etter marerittet går Tim ut i hagen for å se om det er litt kjøligere der, og legger merke til at den fremmede ikke er i gjestehuset selv om lysene er på. Han kjenner at skogen dufter annerledes enn den pleier, og blir overbevist

21 om at noen står og ser på ham. Natten etter drømmen om øgla, finner han noen store,

merkelige fotspor i skogholtet, like utenfor hagen der han merket at noen hadde stått natten før: «Det var da virkelig en slags tær han så avtrykket etter – helt forrest på sporet? Lange, tynne, fem avtrykk. Fem? […] Han torde ikke tro det han hadde sett i natt. Men han måtte få vite om han så det han trodde han så. Are kunne hjelpe ham med det» (Haugen, 1991, s. 34–

35). Are kan ikke se sporet, noe som gjør Tim irritert og trist. En kveld noen dager senere hører Tim en plystrelyd fra skogholtet, mens han, Viola og den fremmede spiser middag ute i hagen: «Det var noe den fremmede var redd for, eller usikker på. Detektiven Tim gransket den fremmede nøye. […] Men Tim visste. Det var ikke en skygge han hadde sett. Det var en plystrelyd han hadde hørt. Et signal som bare var ment for ham» (Haugen, 1991, s. 54). Tim har oppfattet at værforandringene, funnene av store fotspor og de merkelige drømmene fant sted like etter at den fremmede mannen ankom Nyby, og dette, i tillegg til at han oppfatter ham som en trussel mot forholdet hans til Viola, gjør at Tim er svært skeptisk til den fremmede. Han kaller den fremmede mannen en øgle, uten helt å skjønne hvorfor, og vil at han skal forlate Nyby.

I Øglene kommer gis ensomme, triste og oversette barn (og voksne) en mulighet til å leve et godt liv ved å forandre seg til øgler. Menneskelivet beskrives som et liv fullt av

misforståelser, mangel på kommunikasjon og svik fra ende til annen, mens øglene lever i flokk, der alle bryr seg om hverandre. Handlinger styres av instinkter, og ikke følelser eller tanker. Øgler er i litterær sammenheng blitt brukt som symbol på visdom og logisk sans, samt oppstandelse og utvikling (Stefánsson, 2009). Øgler er forhistoriske dyr som både kan

symbolisere oppstandelse og undergang, da store, dinosaurlignende øgler, er utdødd. Til øglefamilien hører det til mange ulike underarter som eksisterer den dag i dag. Øglene det er snakk om i Haugens roman, er nok derimot høyst sannsynlig av en utryddet art ettersom vitenskapsmenn, forskere og den øvrige befolkningen lar seg overraske av de enorme øglene som plutselig har inntatt skogen rundt Nyby (Haugen, 1991, s. 286), i tillegg til at Tim sier det rett ut: «Sporet… drømmer… skyggen… Men, det kunne ikke være mulig. Han fantaserte nå.

Det fantes jo ikke øgler lenger. Bare i drømmer og fantasier. Han skjøv de tankene fra seg»

(Haugen, 1991, s. 60).

22

3.2.3 «Øgleløsningen»

I Bache-Wiigs lesning innleder han ved å stille spørsmålet om hvorfor det er øgler som er løsningen på menneskenes triste tilværelse, og mener at svaret på det ligger i populærkulturen på 1990-tallet, med Jurassic Park i spissen, som omfavnet reptiler og fortidsuhyrer (Bache- Wiig, 1996, s. 162). Han stiller seg undrende til fascinasjonen over slike «forvokste krypdyr»

og mener at svaret er at:

Øglene var som art et suverent herredyr på jorda som plutselig og gåtefullt gikk under. Det ligger en stor identifikasjonsmulighet her. Samtidig som arten homo sapiens stadig mer absolutt kan oppleve seg som skapningenes herre, har den måttet innse sin utsatthet som livsform. (ibid.)

Han viser til et essay skrevet av Jørgen Steen Nielsen, som hevder at menneskers fascinasjon over forhistoriske øgler og krypdyr bunner i vår tvetydige oppfatning av dem – på den ene siden er de skrekkinngytende monstre, og på den andre siden er de snille planteetere. Øglene representerer både undergangen og begynnelsen, både dystopi og utopi, ifølge Bache-Wiig og Steen Nielsen (Bache-Wiig, 1996, s. 163). Videre trekkes sammenligningen mellom drager og øgler, der Bache-Wiig mistenker at Haugen har hentet inspirasjon fra Østen, der dragen er forbundet med vårregnet og bringer torden og regn. Bache-Wiig er svært opptatt av hva forfatteren tenkte og arbeidet, noe som kan minne om den historisk-biografiske metoden, som gjennom 1900-tallet har vært utsatt for kritikk.

I artikkelen «The Intentional Fallacy» (1946) hevder W. K. Wimsatt og M. C. Beardsley at forfatterens intensjon med teksten ikke bør veie så tungt i litterære analyser. De skriver «The poem is not the critic’s own and not the author’s (it is detached from the author at birth and goes about the world beyond his power to intend about it or control it). The poem belongs to the public» (Wimsatt & Beardsley, 1946, s. 470). Litterære verker som utelukkende leses i lys av forfatterens liv og virke, vil bli frarøvet sine poetiske og kunstneriske egenskaper, hevder Wimsatt og Beardsley. Formalismen og nykritikken, var begge opptatt av tanken om at verket var nok i seg selv, og at det ikke var nødvendig å se på forfatterens liv eller ha en ideologisk tilnærming til litteratur.

Bache-Wiig leser ikke romanen utelukkende historisk-biografisk, men når han vurderer hvorfor Tormod Haugen valgte å skrive om øgler, vier han det mye oppmerksomhet og betydning. Den historisk-biografiske metoden kan være av interesse i forbindelse med andre teoretiske innfallsvinkler, men å undre over hvorfor en forfatter har gjort det hun/han har gjort, er ikke avgjørende for en økokritisk lesning. I økokritikken er det ikke forfatterens liv

23 som er i førersetet, og ei heller utelukkende det litterære verket. En økokritisk lesning tar utgangspunkt i det referensielle, da en undersøker hvordan den virkelige verden blir representert i litteraturen. Det kan sies å være en ideologisk fremgangsmetode, der ulike naturoppfatninger undersøkes og kritiseres, men det er uinteressant å undre over hva forfatteren mente, tenkte og hvordan hun/han arbeidet.

Bache-Wiig går inn på hvordan løsningen på menneskenes ensomhet og sorg, er å forvandles til øgler: «Det personene i boka har til felles, er en skuffet kjærlighetslengsel, et savn av nærhet og varme, og dette er bokas øgler et svar på» (Bache-Wiig, 1996, s. 176). Dette er nok et eksempel på hvordan øglesamfunnet/livet representerer utopien, mens menneskesamfunnet representerer dystopien. Bache-Wiig hevder at øgletilværelsen ikke er en løsning på et av karakterenes problemer, som han mener at er mangel på kommunikasjon (ibid.).

Kommunikasjonen erstattes med lyder og minimalt med fysisk kontakt. Øglene «oppfyller både ønsket om å bli fri for smertefulle erindringer og lengsler (de er uten ‘minner og tristhet’), og ønsket om å oppleve tett og nær kontakt» (ibid.). Øglene har ikke de samme vonde minnene og følelsene som menneskene har, og det blir dermed et enklere og lykkeligere liv for dem som øgler, enn som mennesker. Bache-Wiig hevder også at

«øgleløsningen» illustrerer et savn av en tid før mennesker, da reptiler og natur fikk leve uten menneskelige forstyrrelser: «Men kunsten kan gi stemme til noe som uttrykker både vår ville lengsel og vår resignasjon, til noe som både ligger forut for språket og samtidig blir fremført i språket» (Bache-Wiig, 1996, s. 178).

Bache-Wiig har mange interessante betraktninger om hva øglenes funksjon er, og hvorfor det i det hele tatt er øgler som er løsningen på menneskenes miserable tilværelse. Et annet aspekt ved det øglene kan representere, er kroppens grunnleggende funksjon. «Reptilhjerne» er et uttrykk som gjerne brukes om den delen av hjernen som styrer de mest basale funksjonene, som hjerterytme, puls og balanse (Ravna, 2013). Det er funksjoner som er livsnødvendige, men som mennesker ikke vier stor oppmerksomhet til, siden disse musklene er autonome.

Slik representerer øglene en overgang til et enklere liv, der instinkter overstyrer følelser og tanker, og der minner ikke lenger kan tynge en. Løsningen på karakterenes ensomme liv, blir altså å forvandles til øgler, selv om det ikke er en avgjørelse de tar selv. Bache-Wiig drøfter hvordan den fremmede mannens inntreden i handlingen, oppløser normaliteten for

hovedkarakteren Tim:

24

Det som skjer inne i huset er altfor kjent, den fremmede inntar den plassen faren til Tim dramatisk forlot for fem år siden. Utenfor huset blir virkeligheten mer og mer ugjenkjennelig, bestevennen trekker seg bort, trusselbrev dukker opp og mange tegn på både himmel og jord viser at øglene er underveis.

(Bache-Wiig, 1996, s. 165)

Dikotomien mellom det ytre/fremmede og det indre/gjenkjennelige er etter min mening ikke så tydelig som det Bache-Wiig skal ha det til. Det vi først og fremst ser, er hvordan de ytre forandringene, som været og temperaturen, påvirker karakterenes tanker og

virkelighetsoppfatning. Kan hende er forvandlingen allerede i gang med det samme den fremmede stopper utenfor huset til Tim og Viola, eller så kan det være at den ekstreme varmen og den påfølgende mangelen på søvn, påvirker karakterene slik at de oppfatter det som utfordrende å skille mellom drøm og virkelighet. Bache-Wiig peker på at klimakset i handlingen er når overgangen fra dystopi til utopi skjer - overgangen fra mennesker til øgler.

Tim ser at Viola forandrer seg: «Hun minnet mer om dyret i drømmen hans» (Haugen, 1991, s. 261). I løpet av kort tid er befolkningen i Nyby forvandlet til øgler, og alle kjenner på et behov for å være ute i skogen. Tids- og stedsoppfatningen er ikke lenger like sterk som før, og minnene fra livet som menneske, flyter lengere og lengere ut av bevisstheten.

Det er dette øyeblikket leseren venter på, da det gjennom hele romanen er blitt tydeliggjort at noe underlig er i ferd med å skje. Etter forvandlingen er komplett, får leseren innblikk i dagboksnotatene til den omtalte forskeren Wildeman Stork. Han har nylig ankommet Nyby for å undersøke øglene, selv om myndighetene ikke tillater det. Han lever i skjul i skogen, like ved øglene, og observerer deres vennlige, og tidvis menneskelignende, atferd. Det gjør at han undrer om øglene er mennesker som er blitt forvandlet:

Mennesket fjerner seg stadig mer fra naturen, både den rundt oss og den i oss. Kanskje vi derfor har en lengsel etter noe som har blitt borte, noe vi av og til kjenner igjen ute i naturen, om det nå er ute på havet eller i jungelen. Noe som lokker og trekker oss til seg, men som også skremmer fordi det er blitt fremmed for oss. (Haugen, 1991, s. 302)

Dette sitatet underbygger det Bache-Wiig skriver om at øgleløsningen kanskje er et savn etter en tid før menneskene, et savn av en forhistorisk verden, der instinktene styrer, og den

sterkeste vinner. I dag har mennesker kunnskap om hva det er som forårsaker artsutryddelser, temperaturøkning og ekstremvær, men det virker vanskelig å faktisk endre industrier, livsstil og energikilder tilstrekkelig til å snu den «negative trenden». Litteratur og kunst kan berøre mennesker på en annen måte enn det nyhetssendinger og klimarapporter kan, og sådan føre til handling.

25

3.3 Fantastiske elementer

I Tormod Haugens barne- og ungdomsromaner er det gjerne mange elementer som bryter med leserens virkelighetsoppfatning, og som er vesentlige for handlingsutviklingen. I Øglene kommer forvandles mennesker til dyr under omstendigheter av en så merkelig karakter, at ingen begriper hva som egentlig har skjedd, og hvordan det i det hele tatt er mulig. Derfor er det relevant å studere dette nærmere, da det er en viktig del av Øglene kommer.

En viktig teoretiker innenfor fantastisk litteratur er den fransk-bulgarske professoren Tzvetan Todorov. Han satte tekstens oppbygning i fokus, og mente at det i fantastisk litteratur, ikke var tematikken som burde være i søkelyset, men strukturen. I Den fantastiske litteratur (1970) lister han opp tre betingelser for at en tekst skal kunne kalles fantastisk – 1. vakling mellom det overnaturlige og det virkelige, 2. tvil/usikkerhet hos karakterene om hva som er virkelig, og 3. leseren skal ikke lese teksten poetisk eller allegorisk, da det ødelegger for det fantastiske (Todorov, 1970, s. 33–34).

Det fantastiske fordrer opfyldelsen af tre betingelser. I første omgang må teksten tvinge læseren til at betragte personernes verden som en verden av levende mennesker og til at vakle mellem en naturlig og en overnaturlig forklaring på de beskrevne hændelser. Videre kan en sådan tøven også opleves af en af bogens personer; således bliver læserrollen så at sige lagt i hænderne på én af bogens personer, og i samme moment finder der en repræsentation af denne tøven sted, den bliver et av verkets temaer […] Endelig er det

afgørende, at læseren indtager en bestemt holdning over for teksten: han vil afvise så vel den allegoriske som den ‘poetiske’ fortolkningen. (Todorov, 1970, s. 34–35)

I Øglene kommer er Tim i konstant usikkerhet om det han opplever er virkelig eller ikke.

Leseren presenteres for en tilsynelatende normal virkelighet, og de underlige hendelsene som etter hvert finner sted, oppfattes like merkelig for leseren som det gjør for karakterene. Det siste punktet Todorov nevner er derimot kritikkverdig, da flere fantastiske tekster kan, og bør, leses allegorisk. I Øglene kommer forvandles de ensomme og ulykkelige karakterene til øgler, og dette gir dem et bedre og lykkeligere liv. Det fantastiske fungerer som en løsning på menneskers svik og mangler – en løsning som gjør at karakterene ikke lenger dveler ved vonde og fortrengte minner, men lever ut fra instinkter. Det samme er dessuten tilfellet i flere barne- og ungdomsromaner, der fantasy-romaner kan formidle temaer som kan være

vanskelig å snakke om ellers, og som kan bidra til forståelse og åpenhet hos unge lesere. Som nevnt er fantastiske elementer og vanskelige temaer som utenforskap, ensomhet og

omsorgssvikt, gjennomgående i Tormod Haugens forfatterskap.

En annen ledende teoretiker innenfor fantasy-feltet, er Rosemary Jackson. I motsetning til Todorov, som tilhører den formalistiske skolen, er Jackson mer opptatt av litteraturens rolle