Bergen kommune som en bevegelsesarena
- Et kvalitativt studie av muligheter for fysisk aktivitet i det offentlige rom
Foto: Bergen.kommune.no
Ane Haveland
Masteroppgave i Kunst og kulturvitenskap (MKKMAS) Institutt for medie-, kultur- og samfunnsfag
Oktober 2010
Universitetet i Stavanger
UNIVERSITETET I STAVANGER
MASTERGRADSSTUDIUM I KUNST OG KULTURVITENSKAP
MASTEROPPGAVE
SEMESTER: Høst 2009 Høst 2010
FORFATTER: Ane Haveland
VEILEDER: Lise N. Myhre
TITTEL PÅ MASTEROPPGAVE: Bergen kommune som en bevegelsesarena – Et kvalitativt studie av muligheter for fysisk aktivitet i det offentlige rom
EMNEORD/STIKKORD: Det offentlige rom, fysisk aktivitet, byplanlegging, byromsutforming
SIDETALL: 73
STAVANGER ………28.10/2010……….
DATO/ÅR
Forord
Masteroppgaven inngår som en avsluttende del av masterstudiet innenfor
masterprogrammet i kunst og kulturvitenskap ved Universitetet i Stavanger. Prosessen har vært lang, spennendes, krevende og ikke minst en lærerik prosess. Det har vært mye hardt arbeid – med både glede og frustrasjon underveis. En masteroppgave blir ikke til av seg selv, og heldigvis har jeg hatt mange jeg vil takke for støtte og hjelp underveis.
Jeg vil takke mine fantastiske venninner, som alltid stiller opp for meg. En spesielt takk til Silja som har være en betydningsfyll koordinator og støttespiller for meg i arbeidet med denne oppgaven, som alltid ellers. Jeg vil også få takket Kaja, og Kine for god hjelp.
En stor takk til min mormor som har gjort en fantastisk jobb med korrekturlesing hele veien i prosessen. Det har vært en stor jobb for deg, og jeg er evig takknemlig, må du vite. Jeg vil også takke resten av min fantastiske familie som både har holdt ut med meg, og støttet meg gjennom hele prosessen. Spesielt takk til mamma, Nils, Bente og Eva for hjelp i innspurten.
Tilslutt vil jeg også få takke veilederen min Lise N. Myhre, alle informantene som sa ja til å stille opp til intervju, og alle andre som har bidratt med positiv interesse for prosjektet.
Med deres støttende ord kan jeg i dag si: Takk for at dere har hatt tro på meg!:)
Ane Haveland Stavanger 28.10.2010
Sammendrag
Denne oppgaven tar for seg følgende spørsmål:
- Viktigheten av hvordan fysisk aktivitet ivaretas, planlegges og utformes i offentlige rom i Bergen kommune.
Oppgaven er basert på et kvalitativt studie om Bergen kommune, med fokus på fysisk aktivitet i byens offentlige rom. Det empiriske materialet utgjør en del av et
triangulært forskningsdesign, hvor bruk av teori og sekundær kvantitativ data utgjør resten av triangelet.
I første halvdel av oppgaven redegjøres det for teorier som er brukt i oppgavens analyse. Teoriene tar for seg det offentlige roms rolle, samt kriterier for forbedringer.
Videre tar oppgaven for seg de metodene som er brukt, og diskuterer oppgavens validitet og reliabilitet. Deretter følger det en empirisk del som består av
gjennomgang av Bergen kommunes nåværende idrettsplan. Plangjennomgangen går nærmere inn på bydelen Bergenhus i siste del, dette for å relatere til de senere analysene. Analysen er delt i to kapitler. Det første av dem tar for seg hvordan kommunes nåværende idrettsplan virker inn på mulighet for fysisk aktivitet innenfor Bergen kommune, da hovedsakelig Bergenhus bydel. Dette blir knyttet opp mot Helsedirektoratets og Regjeringens uttalelser om fysisk aktivitet, teori og intervju av idrettsdirektøren i kommunen. Her kommer det frem at Bergen kommune
hovedsakelig fokuserer på idrettsanlegg under tilretteleggingen på feltet idrett og fysisk aktivitet. Bergenhus bydel består hovedsakelig av en voksen befolkning. I følge en undersøkelse gjordt av Helsedirektoratet om fysisk inaktivitet blant den voksne befolkningen i landet (Ommundsen & Aadland 2009), viste det seg at mange typer idrettsanlegg heller kan virke ekskluderende enn stimulerende blant voksne. Det blir også sett på hvordan det offentlige rom kan forbedres til fysisk bruk, og hvorfor en fysisk aktiv hverdag er viktig. Det siste analysekapittelet går nærmere inn på muligheter for fysisk aktivitet i Bergen by. Her tar jeg for meg skating og turgåing som to måter å utøve fysisk aktivitet innenfor Bergenhus bydel. Aktivitetsgruppene
representerer likevel ulike måter å holde seg fysisk aktive på. Ved at de bruker det offentlige rom til å utføre aktivitetene, er de med på å opprettholde definisjonen til Pløger (2001) på det offentlige rom, som områder hvor mennesker i ulike aktiviteter møter hverandre. Avslutningsvis konkluderer oppgaven med at fysisk aktivitet er viktig både for å unngå et inaktivt samfunn, men også for å holde en by ”levende”.
Innholdsfortegnelse
1. Innledning ...1
1.1 Fysisk aktivitet, vektlegging av type og problemstilling...1
1.2 Avgrensning...3
1.2.1 Bergen... 5
1.2.2 Det offentlige rom... 6
1.3 Urbanisering og sentralisering...6
1.4 Relevant teori om offentlige rom ...7
1.5 Oppgavens videre oppbygning ...7
2. Det offentlige rom – et konseptuelt og teoretisk rammeverk ...9
2.1 Offentlige rom...9
2.1.1 Bylivsutvikling i Norge ...10
2.2 Kriterier for gode byrom ... 10
2.2.1 Å ferdes i byrommene...12
2.2.2 Tiltak til forbedring av byrommet for dem som ferdes til fots ...13
2.2.3 Hva er gode byrom? ...15
2.3 Offentlige rom og møter med den fremmede... 18
2.3.1 Byrom gir muligheter for fysisk aktivitet som en del av et felleskap...21
2.3.2 Uformelle felleskap i byrommene...22
3. Metodiske valg og vurderinger ... 24
3.1 Forskningsdesign og metodevalg... 24
3.2 Sekundærdata og dokumentanalyse ... 25
3.3 Intervju ... 26
3.3.1 Utvelgelse av informanter...27
3.3.2 Intervju og intervjusituasjonen ...27
3.3.3 Intervjuenes kontekst ...28
3.3.4 Gruppeintervju...28
3.4 Observasjon... 29
3.4.1 Tidsrom for observasjonene ...29
3.5 Forskning på egen kultur... 30
3.6 Validitet og reliabilitet... 30
3.6.1 Metodiske valg og svakheter de kan medføre ...31
4. Gjennomgang av Bergen kommunes plan for idrett og ... 32
fysisk aktivitet ... 32
4.1 Visjon og hovedmål... 32
4.2 Oppbygning ... 33
4.2.1 Organisert idrett: ...33
4.2.2 FIKS Bergen som alternativ til den organiserte idretten: ...34
4.2.3 Idrett, næring og miljø ...35
4.2.4 Anleggsutvikling...35
4.2.5 Idrettsplanens økonomiske strategier: ...36
4.3 Målsetninger fra planen ... 36
4.4 Bergenhus bydel ... 37
5. Analyse del I: Offentligheten i forhold til krav om fysisk aktivitet... 39
5.1 Generelle statlige utviklingsstrekk ... 40
5.2 Bergen kommunes vektlegging av feltet idrett og fysisk aktivitet ... 41
5.3 Offentlige rom sin betydning for hverdagsaktivitet ... 45
5.4 En ”bevegelig” offentlighet ... 48
6. Analyse del II: Aktørenes perspektiv... 52
6.1 Skaternes møte med offentligheten ... 52
6.2 Turgåernes møte med offentligheten... 58
6.2.1 Organiserte muligheter ...58
6.3 Observasjoner og telling av de to aktivitetsgruppene... 61
6.4 Aktivitetenes betydning for det offentlige rom... 63
6.4.1 Offentlighetens konkurranse ...63
6.4.2 Møte med andre...65
6.4.3 En utfordring for fysisk aktivitet er trafikk ...66
6.4.4 Aktivt bruk av det offentlige rom...67
7. Konklusjon... 70
8. Litteraturliste... 74
Nettbaserte kildehenvisninger ... 76
Ikke vitenskapelige publiserte kilder ... 77
9. Vedlegg ... 78
V1 Oversikt over informanter... 78
V2 Intervjuguide... 78
V3 Telleskjema for observasjon av skatere og turgåere ... 83
V4 Definisjoner og begrep som blir behandlet i Idrettsplan Bergen Kommune 20102019. Idrettsbyen Bergen et steg foran (IP) ... 84
Figuroversikt
Figur 1: Geografisk oversikt over Bergenhus bydel innenfor Bergenkommune……...4Figur 2: Kvalitet av det fysiske miljø………...12
Figur 3: Bemerkede områder for turgåing og skating………..53
Figur 4: Observasjon av skatere ved den blå stein………...61
Figur 5: Observasjon av turgåere i Fjellveien………...62
Forsidebilde: Bergenhus bydel sett inn fra sjøsiden.
1. Innledning
Fysisk aktivitet utgjør en del av den urbane hverdagspraksis, og har alltid vært en del av det offentlige rom. Da et økende antall mennesker bosetter seg i byer, er det viktig å analysere hvilke muligheter som gis for fysisk aktivitet i det offentlige rom. Dette spørsmålet aktualiseres i særlig grad når vi vet at et økende antall fysiske aktiviteter flyttes fra offentlige bylandskap og gaterom til private helsestudio. Målet for denne oppgaven er å analysere muligheter for fysisk aktivitet i betydningen av hvordan fysisk aktivitet ivaretas, planlegges og utformes i det offentlige rom i Bergen kommune.
1.1 Fysisk aktivitet, vektlegging av type og problemstilling
Fysisk aktivitet defineres ofte som: ”All kroppslig bevegelse i skjelettmuskulaturen som resulterer i en vesentlig økning i energiforbruket utover hvilenivå” (Titlestad et al. 2009:11). I denne oppgaven vil jeg se på hvordan Bergen kommune tilrettelegger for fysisk aktivitet i sine planer. Regjeringen og Helsedirektoratets krav om fysisk aktivitet vil også bli omhandlet i diskusjon om hvorvidt Bergen kommunes idrettsplan er dekkende på feltet. Videre vil jeg ta for meg to former for fysisk aktivitet for å se nærmere på mulighet for å bedrive aktivitet i byens offentlige områder. Disse aktivitetene er skating og turgåing. Årsaken til at jeg har valgt å fokusere på disse to gruppene, er at de i stor grad representerer interessante kontraster med hensyn til kultur og delvis alder, men også fordi deres aktiviteter viser ulik bruk av
bylandskapet. Selv om begge gruppene benytter det offentlige rom for fysisk aktivitet, benytter de det på svært ulike måter. Skaterne bruker i stor grad byens plasser, mens turgåerne i større grad benytter det bynære fjellandskapet.
Tidligere var fysisk aktivitet en større del av folks hverdag, blant annet gjennom at en større andel av befolkningen jobbet med kroppen gjennom arbeid med jordbruk og fiske. I tillegg var det mer utbredt å bruke sykkel eller beina som fremkomstmiddel, både til skole og jobb. Forskning viser at myten om spreke nordmenn står for fall ved at den norske befolkning beveger seg langt mindre enn andre europeere. Bilen
benyttes i større utstrekning, også til korte gjøremål i dagliglivet (Ommundsen &
Aadland 2009). Dette gir utslag i at flere blir fysisk inaktive, og avisoverskrifter som
”Hver andre 15 åring er for lite aktiv”1 er blitt vanlig lesestoff. Forskning viser i økende grad at det er nødvendig med fysisk aktivitet for å mestre hverdagen og helsen på en god måte (Ommundsen & Aadland 2009). Det er derfor relevant å spørre hvilke muligheter en har som innbygger i Bergen kommune til å bedrive fysisk aktivitet i det offentlige rom? Hvordan tilrettelegger Bergen kommune for fysisk aktivitet?
Forskning viser at befolkningen i Norge har fått større kunnskap om helsegevinsten av trening, og at 1 av 3 er medlem av et treningssenter2. De private treningssentrene sees på som aktuelle for 22% av de potensielt aktive, og det har vært en økt
tilstrømning til treningssentrene fra 1987 frem til i dag. Bare i løpet av de 10-15 siste årene er det blitt dobbelt så mange treningssentre i Norge (Ommundsen & Aadland 2009). Dette tallmaterialet viser at en stor del av den fysiske aktiviteten har flyttet seg til private arenaer i kontrast til tidligere, da det offentlige rom var det primære
virksomhetsområdet for fysisk aktivitet. Kan dette trendskiftet være en indikator på manglende offentlige tilbud, eller er det snakk om en endret treningskultur i
samfunnet? Her kan det også tenkes at den prosentandelen som utfører fysisk aktivitet i de private treningssentrene også er aktive brukere av offentlige fysiske arenaer i det offentlige rom. Tendensen er allikevel at flere og flere utfører fysisk aktivitet innenfor private helsestudioer. Hele aktualitetsproblemet ligger i at fysisk aktivitet i større og større grad foregår innenfor det private. Men hvordan kan man bruke, og hvordan bruker man de offentlige rommene i en by til fysisk aktivitet? Hvordan legger Bergen kommune til rette for fysisk aktivitet? Hvordan kan fysisk aktivitet i det offentlige rom bli lettere tilgjengelig? Dette er noen av spørsmålene jeg ønsker å diskutere i oppgaven.
To grupper som aktivt bruker byrommene i Bergen er skatere og turgåerne. Disse gruppene representerer fremtredende aktivitetsformer som på ulike måter preger Bergens bybilde. Mitt valg falt på skaterne og turgåerne fordi det utover å være
1 Dagbladet.no, nedlastet 05.11.2009. Hver andre 15 åring er for lite aktiv.
2 Dagbladet.no, nedlastet 31.08.2009. Hver tredje nordmann bruker treningsstudio.
interessant rent samfunnsmessig, også har en personlig interesse og tilknytning for meg. Jeg er selv en aktiv turgåer i Bergensområdet, og har i tillegg en bror som er godt kjent med skatemiljøet i Byen. Med denne erfaringsbakgrunn, synes jeg disse to formene for bruk av det offentlige rom ble et spennende fokus for oppgaven. Det er ikke aktivitetene i seg selv jeg hovedsakelig ønsker å studere, men hvordan det gjøres plass for fysiske aktiviteter i det offentlige rom. Jeg vil bruke både idrettsplanen for kommunen, observasjon og intervjumateriale, både for å se på hvordan en by legger til rette for fysisk aktivitet i planleggingen av det offentlige rom, og hvordan dette kan virke inn på aktivitetsgrupper. Med utgangspunkt i dette vil jeg diskutere:
Hvordan viktigheten av fysisk aktivitet ivaretas, planlegges og utformes i offentlige rom i Bergen kommune, som formulerer oppgavens problemstilling.
1.2 Avgrensning
Studiet er avgrenset i tid og rom. Målet med oppgaven er å få en utvidet forståelse for viktigheten av hvordan fysisk aktivitet ivaretas, utformes og planlegges innenfor offentlige rom i Bergen kommune. Prosjektet vil særlig ta utgangspunkt i Bergen Kommunes nye idrettsplan fra 2010 og de strategier dette dokumentet utleder frem mot 2019. Det er samtidig viktig å presisere at oppgavens to undersøkelsesgrupper relateres til ulike urbane landskapsrom. Turgåerne benytter offentlige tilbud, særlig i byfjellene, men også i sentrum av byen. Skaterne holder seg hovedsaklig til
sentrumsområdet.
Figur 1: Geografisk oversikt over Bergenhus bydel innenfor Bergen kommune Kilde: Bergen.kommune.no
Bergen er denne oppgavens studiefelt, og det er dermed naturlig å se på hvordan Bergen fremstår som byrom og topografisk område. Ulike områder hvor skatere og turgåere oppholder seg, har vært viktig å studere for aktivitetenes karakterer og
relasjon til by og byrom. Oppgaven er avgrenset til bydelen Bergenhus med unntak av Fysakhallen som befinner seg i grensekommunen Årstad (Se: Figur 1 for Bergenhus beliggenhet i kommunen) i behandling av skating og turgåing. Dette er for å få en en dypere innsikt og bredere forståelse av aktivitetsgruppenes fysiske bruk av byen
innenfor oppgavens omfang og tidsramme. Bydelen Bergenhus med sine i overkant av 37.000 innbyggere er en av Bergens største bydeler3. Den inkluderer Bergen sentrum og fjellområdet oppover Sandviken.
For å gjøre oppgaven oversiktelig har jeg beskrevet et utvalg av offentlige områder innenfor denne bydelen som er relevant med hensyn til undersøkelsesgruppenes aktivitetsområder. For skaterene har jeg valgt å fokusere på området rundt Den blå stein som befinner seg på Kong Olav Vs plass ved Torgallmenningen i sentrum av byen. Også Fysakhallen, som er et innendørs allaktivitetshus og Edvard Griegs plass, som befinner seg utenfor Grieghallen i Bergen sentrum vil bli diskutert videre i oppgaven når det kommer til skating i Bergen, da det er disse tre områdene som er mest kjent blant skatere i byen. (Se: Figur 3 A, B og C for foto og beliggenhet av de ulike områdene i bybildet).
For turgåerne har jeg avgrenset meg til området rundt Store Lungårdsvann, byfjellet Fløyen, og Fjellveien som er en lang sammenhengende turvei fra nedsiden av Fløyen og innover i Sandviken. På denne strekningen er det flere offentlig tilrettelagte veier til Fløyen, og det er også fra Fjellveien Stoltzekleiven starter. Fjellveien (Se: Figur 3 D, E , F og G for foto og beliggenhet av de ulike områdene i bybildet).
1.2.1 Bergen
Bergen beskrives ofte som byen mellom de syv fjell, og gir seg for å være en mellomstor by med sine rundt 250.2000 innbyggere fordelt på åtte bydeler. Navnet stammer fra Bjørgvin som betyr den grønne engen mellom fjellene4. Bergen sentrum har gått fra å være fraflyttningstruet fram mot 1970-talet til å bli stadig mer attraktiv boligområde. Ca. tre fjerdedeler av kommune er i dag definert som tynt befolket.
Typografisk er avstand kort mellom sjø og fjell. Landskapet varierer fra vidder og fjell til skjær, holmer og fjorder5. Selv om Bergen er Norges nest største by, så er sentrumskjernen liten og kompakt ved sine naturlige topografiske avgrensninger.
3 Bergen.kommune.no, nedlastet 02.04.2010. Bydelene.
4 Bergen.kommune.no, nedlastet 15.02.2010. Historie.
5 BOF.no, nedlastet 14.09.2009. Friluftsområder og badeplasser i Bergen kommune.
Dette gjør at det ikke er store avstander mellom de forkjellige landskapssonene i sentrum.
Denne oppgaven sammenligner ikke Bergen med andre byer, eller Bergenhus bydel med andre bydeler, men enkelte av intervjuobjektene mine sammenligner Bergen som by med andre byer og steder i intervjuene. Det er viktig for dem for å se hva de mener Bergen har eller mangler.
1.2.2 Det offentlige rom
Offentlige rom kan være utendørsrom som torg og parker, eller innendørs som kafeer eller kino. Det er vanskelig, om ikke umulig, å gi en konkret definisjon på hva det offentlige rom er, men det settes ofte opp som en kontrast til det private. I
problemstillingens betydning vil offentlige rom hovedsakelig være utendørs plasser, rom, steder eller områder i Bergen sentrum og fjellområdene rundt sentrum hvor alle har lov til å ferdes. Plasser i byen og fjellområder rundt som ikke er eid av firma eller privatpersoner, vil falle inn under kategorien offentlige rom i oppgaven. Begrepet
”Offentlig” refereres ofte til det sosiale rom hvor en må forholde seg til andre, enten kjente eller ukjente. For å være et offentlig rom er det betinget av tilgjengelighet, og åpent for alle mennesker i et samfunn (Butenschøn 2003).
1.3 Urbanisering og sentralisering
I 1830 bodde kun ca 14 prosent av den norske befolkningen i byer og tettsteder. I 1920 hadde tallet steget til 43 prosent. Utviklingen etter 1830 er preget av
konsentrasjon og sentralisering (Helle et al. 2006). Dette fører til at stadig flere bosetter seg i byer og tettbygde strøk. I Bergen by har innbyggertallet de siste årene vokst med noen tusen i året6. Med en økende befolkning har en også et stadig større behov for steder å oppholde seg. Få husstander midt i byen har hager, og flere byer preges dermed av økende behov etter offentlige steder hvor en kan ferdes fritt. I følge statistisk sentralbyrå (SSB) befolkningsprognoser har alle storbykommuner fra midten av 80-tallet hatt årlig befolkningsvekst. Det store flertall av den norske befolkningen i dag bor i byer eller tett bebygde strøk (2006)7. Urbaniseringen har ført til at større
6 Bergen.kommune.no, nedlastet 15.01.2010. Befolkning.
7 Ssb.no, nedlastet 01.07.2010. Folketalet auka 14 700 i 2. Kvartal.
områder rundt byene har fått bymessig karakter eller blir oppfattet som by - og forstadsområde8.
1.4 Relevant teori om offentlige rom
Jan Gehl (2003, 1980), Richard Sennett (1992, 1991), Hanna Arendt (1996), John Pløger (2001) og Peter Butenschøn (2009, 2003) har alle utalt seg om det offentlige rom i byer. De ser alle på det offentlige rom som en del av et felleskap og steder hvor en møter på andre. Idrettsplanen behandler tilrettelegging av fysisk aktivitet i
kommunens offentlige rom. Skating og turgåing er aktiviteter som kan utøves i det offentlige rom, og som gjerne bedrives i felleskap med andre. Jeg har dermed funnet disse teoretikerne som relevant grunnlag til diskusjon av oppgavens tema og
problemstiling. De er også sentrale tenkere som har bidratt til å prege debatten om offentlige rom. Jeg vil ved hjelp av dem se nærmere på hvordan Bergen kommune tilrettelegger for krav om fysisk aktivitet, hvordan dette virker inn på muligheter til å bedrive fysisk aktivitet tilgjenglighet i det offentlige rom, og hvilken betydning dette har på aktiviteter som skating og turgåing.
1.5 Oppgavens videre oppbygning
I kapittel 2 presenterer jeg analysens teoretiske rammeverk. Dette kapittelet tar for seg hvilke kriterier som gjør det offentlig rom godt å ferdes i, hvilke tiltak som kan
benyttes for å forbedre byrommene for dem som ferdes i dem, og hva som kan redusere dem. I tillegg ser kapittelet på hvordan det offentlige rom er en viktig arena for å omgås andre, og hva dette møtet med ”andre” betyr (Arendt 1996).
Kapittel 3 omhandler oppgavens metodiske valg og vurderinger for analysen.
Oppgaven er en kvalitativ studie hvor mitt datagrunnlag baseres på en triangulering av datakilder. Av metoder har jeg tatt i bruk dokumentanalyse, intervjuer og
observasjon, samt supplert med sekundær statistikk. Tilslutt blir metodenes gyldighet og pålitelighet diskutert.
8 Regjeringen.no, nedlastet 17.04.2010 Storbymeldingen.
Kapittel 4 er et empirikapittel hvor jeg redegjør for hovedtrekkene i den nåværende idrettsplanen for Bergen Kommune 2010-209 ”Idrettsplan Bergen Kommune 2010- 2019. Idrettsbyen Bergen - et steg foran” (Titlestad et al. 2009). Her blir planens mål og delmål presentert for hvordan Bergen kommune vil tilrettelegge for idrett og fysisk aktivitet i Bergen.
Kapittel 5 og kapittel 6 er oppgavens analysekapitler. I kapittel 5 diskuteres Regjeringen og Helsedirektoratets uttalelser om fysisk aktivitet. Disse uttalelsene drøftes opp mot idrettsplanen for Bergen Kommune og dens kriterier for idrett og fysisk aktivitet, mens Kapittel 6 tar for seg skating og turgåing innenfor Bergenhus bydel. Her vil det teoretiske grunnlaget legge premisser for de synspunkter som etter hvert utledes.
Kapittel 7 er oppgavens konkluderende del. Her diskuteres også implikasjoner av funn i analysen samt forslag for videre forskning.
2. Det offentlige rom – et konseptuelt og teoretisk rammeverk
I det forrige kapittelet presenterte jeg bakgrunn for valg av studie, tema og problemstilling. For å kunne analysere Viktigheten av hvordan fysisk aktivitet
ivaretas, planlegges og utformes i offentlige rom i Bergen kommune, er det nødvendig med et teoretisk rammeverk. I dette kapittelet vil jeg derfor gjøre rede for et slikt rammeverk, for å sette tema inn i en større analyserende og problematiserende sammenheng (Everett & Furseth 2004).
Denne oppgaven fokuserer på fysisk aktivitet i det offentlige rom. Derfor har jeg valgt å ta utgangspunkt i teori som på en relevant måte diskuterer det offentlig rom. Viktig for oppgaven er å klargjøre noen definisjonsrammer med tanke på hva som ligger i begrepet, og hvilke tiltak som gjør et offentlig rom bra å ferdes i. Jeg vil nærme meg etablert teori som har problematisert forskning og synspunkter omkring offentlige rom. Dette for å se hva utformingen av det offentlige rom kan ha å si for skatere og turgåere i Bergen i dag.
2.1 Offentlige rom
Den danske arkitekten Jan Gehl (1980) har undersøkt bruken av offentlige rom og fremlegger på dette grunnlag synspunkter på bruk og forbedring av offentlige bymiljøer. Han har i særlig grad undersøkt offentlige rom med henblikk på aktivitet og bruk av byen. Dette gjør Gehl særlig interessant for denne oppgaven. I artikkelen Det nye byrum og Det nye byliv (2003) beskriver han hvordan utviklingen av
byrommene har skjedd i en gradvis prosess. Den første bilfrie gate i Skandinavia var Strøget i København, tilbake til 1962. Mange mente en aldri ville oppnå å få gågater i Skandinavia uten noen tradisjon for byliv slik som i Italia (Gehl 2003). Konseptet for de første gågater var i utgangspunktet handelsorientert. Det vil si at de var tenkt som effektive innkjøpsgater der kundene måtte ut av bilen for å få ro til innkjøpene. Siden den gang har flere gågater og bilfrie byrom kommet til, og i dag er bildet markant forandret. Både byrom og bylov har en helt annen betydning og innhold i dag, hevder Gehl (2003). Han viser til den historiske utviklingen av byrommet i København, og poengterer at bybildet her har blitt markant forandret de siste årene. Særlig fremhever
han overgangen til et mer bilfritt byrom. Å tilbakeerobre gater og torg fra trafikken er et fenomen som har preget byer over hele Europa ved å utvikle nye bylivsmønstre og gjøre plass til bylivet (Gehl 2003). Gehl (2003:43) utrykker det på følgende måte:
”Bylivet har fået en helt ny rekreativ dimension. Byens rum er blevet ramme om en ny form for rekreation, en særlig ”urban rekreatino”, hvor mødet med andre mennesker er den helt spesielle attraktion”.
Vi har fått behov for å bruke byen på en ny måte, og har lært oss andre måter å benytte byen på enn bare til handel. Gehl (2003) mener her at innbyggere i byer ønsker å bruke byen til mer enn handel.
2.1.1 Bylivsutvikling i Norge
Gehl (2003) hevder at danskenes oppfatning av nordmenn som storbrukere av skog og fjell fremfor byer ikke stemmer. Som med strøket i København kom bylivsutviklingen til Norge, bare litt seinere. ”Tydeligst ses denne positive utvikling i Bergen der, med en årelang visionær byrumsplanlægning, er gået hen og blevet noget i retning af
’Nordens Lyon’” (Gehl, 2003:46).Med dette sitatet fremhever han Bergen som det beste eksempelet på utviklingen av gode byrom i norske byer. Selv om Norge kom sent i gang med byromsutvikkling, hevder han at situasjonen fra det 21 århundre i Norge ser riktig bra ut (2003).
Det har i flere år blitt jobbet målrettet med utvikling av byrom i byer, og resultatet ser en i det norske bybildet hvor nordmenn har fått interesse av å bruke byen (Gehl 2003). Gehl kan få det til å virke som om det ikke har eksistert offentlige rom før dansk innflytelse. Det er derfor viktig å forstå utvikling og bruk av offentlig rom innenfor et mer nyansert bilde enn det Gehl fremlegger. Selv om gågatene i Norge ble etablert på et seinere tidspunkt enn i Danmark, har det eksistert offentlige plasser som har vært i bruk siden middelalderen, slik som de gamle allmenningene i Bergen (Ersland 2002).
2.2 Kriterier for gode byrom
I boken Livet mellem husene (1980) søker Gehl etter det som gjør en by god til å både bo i, oppholde seg i og besøke. Han fokuserer på samspillet mellom de fysiske
rammer og utendørsaktiviteter, hvor han undersøker offentlige rom i byer med henblikk på aktivitet og bruk av byen. Det jeg undersøker i mitt prosjekt er nettopp bruken av byrommet. Hvordan Bergen kommune legger opp til mulighet for fysisk aktivitet, samt hvordan to brukergrupper kommer ut av dette. Byen og byrommet skal fungere for mennesker enten de skater eller ferdes til fots. Gehl (1980) påpeker i boken at aktiviteter er selvforsterkende prosesser. Desto mer aktivitet det foregår i et område, desto lettere er det å få flere til å slutte seg til aktivitetene som foregår der, og aktivitetene vil vokse i omfang og varighet. Slik vil et område skape mer folksomhet, og folk liker å ferdes der. På samme måte kan lite liv i et område ha negativ effekt.
Folk liker best å ferdes i områder med liv da det faktisk skjer noe i slike byrom (Gehl 1980).
Gehl (1980) er av den oppfatning at kvaliteten på et byrom kan måles ut fra den sosiale aktiviteten som foregår der. Han deler utendørsaktiviteter i byens rom inn i gruppene ”nødvendige”, ”valgfrie” og ”sosiale aktiviteter”. Gruppen av ”nødvendige aktiviteter” inkluderer handlinger som en mer eller mindre er nødt til å gjøre, slik som å gå til skolen, gå ærender eller vente på bussen kort sagt. Hverdagsaktiviteter til forskjell fra den første gruppens aktiviteter er gruppen av de ”valgfrie aktiviteter”
man foretar seg dersom en har lyst til det, eller det lar seg gjøre i forhold til omgivelsene. I følge Gehl (1980), forekommer disse aktivitetene bare dersom
byrommet eller stedet gjør det mulig å utføre. Denne gruppen av uteaktiviteter krever byrom en har lyst til å oppholde seg i. Den siste gruppen er de ”sosiale aktiviteter”.
Disse aktivitetene utføres med tilstedeværelse av andre mennesker, og med fellesrommene som forutsetning. De sosiale aktiviteter forekommer så å si av seg selv, som en direkte følge av at mennesker ferdes og oppholder seg på de samme stedene. Disse aktivitetene støttes indirekte hver gang det blir gitt bedre vilkår til å utføre dem i det offentlige rom. De er av forskjellig karakter avhengig av hvor de utføres. I byrommene vil de sosiale aktivitetene først og fremst være av den mer tilfeldige og overflatiske kontakten. Rommet mellom husene er i stor grad stedets identitetsbærer. Det er der vi møtes spontant hevder Gehl (1980). Gehl (1980:11) utaler at:”(…) Netop de sociale aktiviteter, tilstedeværelse af andre og stimulation utgør en af de væsentligste kvaliteter ved fællesrummene overhovedet”.
Fellesrom i byer og områder blir først meningsfulle når disse tre byromsaktivitetene foregår i en kombinasjon, hevder Gehl (1980). Rommets fysiske utforming har betydning for hvordan det får folk til å føle seg, og vil ha betydning for hvor lenge folk oppholder seg der. Gehl (1980) mener det sosiale bør utgjøre grunnlag for byutviklingen og at utendørsaktivitetene i høy grad påvirkes av den fysiske
planleggingen. Er uterommenes kvalitet dårlig, går det utover de sosiale aktivitetene.
Skating og turgåing er valgfrie aktiviteter og kan plasseres i gruppen Gehl omtaler som frie aktiviteter. Samtidig kan begge aktivitetene velges å utføres i samsvar andre, og slik passer de også inn under gruppen av sosiale aktiviteter.
Figur 2: Kvalitet av det fysiske miljø Kilde: Gehl 1980:9
2.2.1 Å ferdes i byrommene
Offentlige rom i byer gir mulighet til å knytte passiv kontakt med andre. Gehl (1980) skriver at livet mellom husene er et tilbud om å kunne være sammen med andre på en uforpliktet måte. Det å se og omgås andre innebærer et alternativ til å være alene. I Bergen rusler en for eksempel gjerne alene rundt i byrommet, enten på tur mot
byfjellene eller på skatebrettet i området rundt Den blå steinen. Selv da en gjerne ikke er sammen med noen bestemte personer, er man likevel sammen med andre - altså
dem man krysser på sin ferd og dem som oppholder seg på samme sted.
Et annet viktig punkt hos Gehl (1980) er at muligheten til å møte andre mennesker i de offentlige rom, kan inspirere til handlinger. Gehl (1980) mener likevel det er forskjell på kvaliteten av rom som gir utslag i antall personer som befinner seg der.
Enkelte offentlige rom av god kvalitet inspirerer ofte til at flere mennesker slutter seg sammen, og dermed vokser aktivitetene i omfang og varighet. Innenfor slike
offentlige rom vil det kunne foregå en rekke valgfrie aktiviteter. Motsatt effekt ser man i områder hvor det ikke hender noe fordi begivenhetene ikke kan stimulere til aktivitet. I disse uterommene utføres gjerne bare de nødvendige handlingene. Slik understreker Gehls teori at uteaktivitetens karakter og sammensetting påvirkes av fysiske forhold og betingelser.
Aktiviteten ”å gå” gir en ukomplisert og uforpliktet mulighet for å være tilstede i de offentlige rommene. En lite givende og kjedelig vei kan føles mye lengre enn en tilsvarende lengde med bedre fysiske omgivelser. Nå fokuseres det her på aktiviteter som valgfrie, men det må antas klart lettere og mer utfordrende å bedrive skating eller turgåing om områdene er fysisk tilrettelagt, også for sansene våre. Som Gehl
(1980:129) sier: ”Acceptable gå -afstande er således et samspil mellem vejens længd og rutens kvalitet, både med hensyn til beskyttelse og stimulation undervejs”.
2.2.2 Tiltak til forbedring av byrommet for dem som ferdes til fots I byer finnes det en rekke irritasjonsmomenter. Biltrafikk, begrensende
overgangsmuligheter for å krysse hovedveier og rekkverk som sperrer for overgang, fører alle til omveier og restriksjoner for dem som ferdes i bybildet, enten det er til fots eller med brett (Gehl 1980). Mye biltrafikk kan også føre til ulike plager som økt forurensing.
Som en negativ faktor på uteaktivitetene tar Gehl (1980) opp trafikken. Han henviser til en undersøkelse fra 1970-71 av Appleyard og Lintell (1980:32), som analyserer tre nabogater i San Francisco med ulik trafikkintensitet. Undersøkelsen viste at i gater med stor trafikkbelastning forekommer det praktisk talt ikke utendørsaktiviteter. Til
forskjell viste situasjonen at i gater med lite trafikk, ble det registrert et stort antall aktiviteter. Det vises til at fysisk utforming påvirker aktivitetsmønsteret og
hyppighetsfaktoren. Gehl (1980:33) hevder at:”…hvor der skabes bedre fysiske muligheder, vil udeaktiviteterne have tendens til at vokse i antal, varighed og mangfoldighed”. Det kan dermed hevdes at reduksjon i biltrafikken har en positiv virkning på aktivitetsnivået i byer, samtidig som byrom blir mer attraktive og tilgjengelig for offentlig bruk. Når biler må etterlates ved bygrensen, slik som i gå- byen Venezia, får en mulighet til å bruke alle byens rom i større grad (Gehl 1980:105). Trafikken med dens bakgrunnsstøy hindrer både fysisk aktivitet så vel som en sansemessig opplevelse av byrom. Gehl (1980) hevder at byer med lite eller ingen trafikk skaper en spesiell stemning, samtidig som det gir et psykiske og fysiske velvære å ha mulighet til å høre annet enn trafikkstøy og puste renere luft. Det å ha mulighet til å kunne snakke med andre mennesker har stor betydning for
uterommenes kvalitet og fysisk aktivitet.
Trafikk medfører også til en utrygghetsfornemmelse. Dette betyr at det må arbeides med trafikksikkerheten i byplanlegging. For Gehl (1980) er de steder hvor aktivitet foregår på bekostning av biler ofte de stedene hvor folk vil oppholder seg i. Når det gjelder Bergen har sentrum av byen en utfordring når det kommer til trygge
omgivelser for å bedrive fysisk aktivitet utendørs. Selv om byen består av mange brosteinbelagte gågater og nærliggende natur, så avvikles mye trafikk i store deler av sentrum. Et av byens største forurensningsproblem problem oppstår under langvarige kuldeperioder. Geografi og klima gjør at luftforurensningen i Bergen blir høy på kalde vinterdager med lite vind. Fjellene som omkranser byen gjør at den forurensede luften fra trafikken danner et teppe som legger seg over sentrumsområdet. Den varme luften legger seg som et lokk over byen og stenger dermed den kalde luften inne mellom byfjellene. Dette medfører at de helsefarlige utslippene blir værende over lengre perioder. Bergen kommune har dermed en utfordring når det gjelder tiltak mot forurensing. Vinteren 2009-2010 er et eksempel der konsentrasjonen av forurensing i
luften var så høy at byens beboere ble rådet til å holde seg innendørs9. Slik kan luftforurensing være hinder for å bedrive fysisk aktivitet utendørs.
Den amerikanske sosiologen Richard Sennett (1991) stiller seg som Gehl (1980) også kritisk til utvikling av bilbruk som en sterkere posisjon i hverdagslivet. I boken The Conscience of the Eye (1991) beskriver Sennett hvordan det snarere er kompleksitet og sammensatthet som bidrar til å skape bevegelse i det offentlige rom. Han beskriver Manhattans Fjortende gate, der stilkaoset, bygningsvariasjonen, krinkelkrokene, svingene, kulturrikdommen og befolkningssammensetningen skaper forhold som stimulerer nettopp til aktivitet. Gaterommet blir nærmest å regne for en kultur og kunstopplevelse som kan røre både ved tanke og kropp på flere plan. Sennett (1991) peker på det faktum at mange byplanleggere heller tror på så sterile og funksjonelle byrom. At vi slipper å bevege oss har blitt sett på som et fremskritt hos mange byplanleggere, men Sennett (1991) ser dette endringsforløpet som et backlash. Slik stiller Sennett seg kritisk til utviklingen der bilen får en større og sterkere posisjon i hverdagslivet. Med Manhattans fjortende gate beskriver han et byrom fult av bevegelse for mennesker i alle aldre. Her parkerer man bilen og går. Særlig når det gjelder barn fremhever han:“The adjustments these children learn to make with their eyes is how to signal to others that they are friendly, and with their bodies to avoid kids who look like trouble” (Sennett 1991:167). Med bybanen i Bergen som åpnet i juni 2010 var et av målene å senke privatbilismen. Etter hvert planlegges det også å etablere en sammenhengende gang- og sykkelvei langs banesporene. Med bybanen ønsker kommunen å øke tiltak for fysisk aktivitet samtidig som de vil redusere luftforurensningen10. Bybanen vil også gjøre det enklere og raskere å ferdes, og det kan føles lettere for skatere og turgåere å ferdes til flere områder hvor de kan få utført sine aktiviteter.
2.2.3 Hva er gode byrom?
For å skape gode byrom der man går eller ferdes, trekker Gehl (1980) frem
betydninger av byens hovedstrukturer og organiseringen av disse. Et av de viktigste
9 Bt.no, nedlastet 08.01.2010. Bergen kveles av forurensing. Forurensingen i Bergen er nå så høy at kommunen setter i gang krisetiltak. La bilen stå og jobb hjemme, er oppfordringen.
10 Bybanen.no, nedlastet 04.05.2010. Bybanens organisering.
kravene til et godt fotgjengersystem er at ganglinjene blir organisert slik at de naturlige målpunktene er lett tilgjengelig innenfor et område, deretter å utforme gangveiene til å bli attraktive for ferdsel (Gehl 1980). Å lyssette gangveier øker velbehag og skaper nødvendig trygghet. Det er samtidig en stor fordel at lyset på fotgjengerarealene alltid er bedre belyst enn bilveiene (1980).
I utforming av byrom mener Gehl (1980) det er hensiktsmessig å dimensjonere større offentlige rom på en slik måte at de faller sammen med grensene for det sosiale synsfeltet. Slik blir det både plass til at det kan foregå mye der, samtidig som en stadig kan se hele rommet. Det er viktig for mennesker å ha mulighet til å se andre mennesker. En mulig løsning kan være å ta i bruk amfiteatriske prinsipper for å heve fotgjengerområdet 2-3 trinn i forhold til kjørearealet. Det kan dermed hevdes at gode betingelser for å ferdes til fots, samt mulighet for opphold, pauser og opplevelser er viktige minstrekrav for å etablere attraktive og levende bymiljøer.
Den norske arkitekten Peter Butenschøn (2003) skisserer også klare betingelser for attraktive byrom. Han hevder til forskjell fra Gehl (1980) at det ikke finnes klare kriterier for å ha slike mål. Derimot finnes eksempler fra andre tider og kulturer som kan gi grunnlag for å utvikle tilfredsstillende mål. Butenschøn har dermed et mer historisk perspektiv i utledningen av hva som ligger til grunn for såkalt gode byrom.
Butenschøn (2003) fremhever felles oppfatninger av torg, parker, plasser, trivelige gater, bymøbler, kaikanter og belysninger som kvaliteter alle byer bør ha. Han fremhever særlig fire karaktertrekk på hvordan offentlige rom best kan fungere som en siviliserende arena. Det første karaktertrekket kaller han det fremmede rom. Her refererer han til Richard Sennett (2003:8) og hans kritikk av ”gated communities”, adgangsbegrensede områder slik som kjøpesentre, der eierne har innført regelverk der oppholdet er begrunnet kjøpekraft med en sømmelig adferd. Både Butenschøn og Sennett ser farer ved økt privatisering av offentlige arenaer i byer. Sennett (2003) mener slike ”gated communitiets” er rom som ikke fungerer, da de tydeliggjør utestengingen av det uønskede og beskytter ensartetheten. Fordommer som påvirker muligheter for utfoldelse endres først og fremst gjennom uventet kunnskap, og det kan være en grunn til at mange søker inn til store offentlige byområder. De kjenner gjerne noe truende i det ukjente som samtidig er tillokkende (Sennett 2003).
Butenschøn (2003) legger deretter til at byrommet utgjør i stadig sterkere grad limet til lokalsamfunnet. Et samfunn som i større grad privatiserer offentlige rom, gir utløp i noen samlede erfaringer - rom der ulikhetene kan møtes uten kontrollerende
segregering eller en planlagt agenda. Dermed mener han at gode byrom er blitt ett av våre viktigste demokratiprosjekter. Ved å påpeke viktigheten av rom hvor alle kan ferdes, ser han klarere variasjoner mellom romlig og fysisk utforming og produksjon av byrom som politiske prosjekt. Man kan ikke skru av det åpne og inviterende byrommet slik en kan med et TV, og dette gjør det spennende å ferdes i de offentlige rom. Butenschøns (2003:16) neste punkt er Det kreative rommet. Dette beskriver han som sammensatte arenaer for kompleksitet. Dette er samtidig kjennetegnene på byens offentlige rom. De kreative rommene er skiftende, overraskende og uforutsigbare og sammensatt av ulike interesser, agendaer og aktører. Det politiske rom viser at det er et politisk ansvar og utrykk for fellesskapets interesse. Det offentlige rom er også et utrykk for politikk så vel som kultur. Det er en viktig politisk oppgave å opprettholde regelverk og fremme fellesskapets interesse (Butenschøn 2003:18).
Offentlige rom har mening for oss ved at de stadig gir betydning til opplevelser både for enkeltindivider og fellesskapet. Kjennetegn på velfungerende byrom er at de kan endre bruk over tid uten å måtte bygges om, og at de slik har en stor grad av
generalitet (Butenschøn 2003). Denne form for generalitet og kompleksitet formulerer han på følgende måte:
”Det gode byrom karakteriseres nettopp ved kompleksiteten i bruksmønsteret.
Lag på lag, slik at mange formål gis rom uten at noen av dem får ta seg til rette på grådig vis. Det kan bety at trafikken går litt langsommere, at ansvaret for driften ikke er i samsvar med det normale kommunale sektorvesen. Bystedets kvalitet ligger nettopp i at det er felles, at alle har adgang, men ingen har enerett.” (Butenschøn 2003:25).
Gjennom dette sitatet formulerer Butenschøn (2003) hva han mener er viktig ved offentlige rom. For han er et godt offentlig rom et sted alle kan ta i bruk, et rom som er åpent for kreativitet og inkludering av annerledeshet. Det offentlige rom er, i følge Butenschøn derfor et demokratisk og inkluderende byrom.
I boken Intimitetstyranniet (1991:15) omtaler Sennett betydningen av offentlige rom på en lignende måte:
“Å være sivilisert betyr å behandle andre som om de var fremmede og som sosiale band i kraft av den sosiale distansen. Byen er det stedet der fremmede mennesker med størst sannsynlighet møtes. En bys offentlige geografi er en institusjonalisert form for sivilisert væremåte”.
Sennett (1991:91) hevder at byplanleggere ”leker med ilden” når de skjødesløst snakker om å bygge en følelse av felleskap på lokalnivået, i motsetning til å
gjennomvekke et meningsfullt offentlig rom og offentlig liv i byen som helhet. Han hevder at byplanleggere ofte gjør livskvaliteten mer intim når de prøver å forbedre den. Han trekker fram byen som instrument for det upersonlige livet, og sier at
frykten for upersonlighet ødelegger støpeformen av den komplekse sammensetningen av interesser og personer som blir tilgjengelig av sosial erfaring. Han hevder at:
“Folk kan bare lære å følge sine interesser i samfunnet på en aktiv måte i den grad de lærer å handle upersonlig. Byen skulle lære dem å handle på denne måten, å være det forum der det var meningsfullt å knytte forbindelser til andre personer uten tvangsmessig å måtte kjenne dem som personer” (Sennett 1992:143).
Sennett (1991) mener at våre byplanleggere må ta dette innover seg, og tenke på at vi i motsetning til sterile byer trenger friskere og mer stimulerende byer som åpner opp for å bruke alle sansene våre. Han hevder at så lenge urbane
designere ikke vektlegger variasjon i omgivelsene og bygningsmiljøet, forsvinner byens offentlige rom og dermed muligheter til å praktisere urban offentlighet som framsettes som et grunnprinsipp for sivilitet og humanisme.
2.3 Offentlige rom og møter med den fremmede
Til nå har jeg gjennomgått teori om det offentlige rom og hvilke kriterier som gjør det offentlige rom godt å ferdes i, hvilke tiltak som kan benyttes for å forbedre
byrommene for dem som ferdes der, og hva som kan redusere deres kvalitet. Videre
vil jeg presentere hvordan det offentlige rom kan være en viktig arena for å omgås andre, og hva dette møtet med ”andre” betyr.
En felles nøkkel hos Gehl (2003, 1980), Pløger (2001), Buttenschøn (2009, 2003) og Sennett (1992, 1991) er at de fremstiller det offentlige rom som en arena hvor
samhandling og interaksjon mellom forkjellige mennesker kan komme sammen. Det offentlige rom er et møtested der mennesker møter ”de andre”. Derfor fremhever disse teoretikerne også det offentlige rom som steder for læring og dannelse. Et viktig aspekt for Pløger (2001) er at offentlige rom er områder mennesker omgås andre i uvitenhet om hvem disse er. Man er fremmed for hverandre på gaten, uten at denne fremmedheten blir truende. Det er gjennom denne form for fremmedheten at det offentlige rom får størst verdi. Det å være en fremmed for andre og å leve blant fremmede er typiske trekk ved å bo i en by. Vår tilstedeværelse blant andre mennesker i byen inngår i det uformelle fellesskapet (Pløger 2001). Denne fremmedheten er det som utrykker urbanitet og definerer en by. Det er derfor et relevant og avgjørende spørsmål hva som vil skje med byen dersom offentlige rom i økende grad privatiseres.
Å leve blant mange ukjente er et kjennetegn ved å bo i en by. Det kan hevdes at slike uformelle felleskap er tidløse, men ingen selvfølge. Møte mellom fremmede er også et viktig aspekt hos Sennett (1990). Han utaler seg om at dette møtet må læres for ikke å bli truende. Han hevder at det protestantiske aud distanserer seg fra ”de fremmede andre”, til fordel for et tilbaketrukket suspekt. Han hevder også at det protestantiske menneskesyn er en foretrukket flukt fra det offentlige rommets overfladiskhet og fremmedhet, til fordel for det ”indre rommets” sannhet og nærhet.
Gjennom hans tolkninger av det ansees mennesket som et usosialt vesen som søker seg vekk fra fellesskapet og det offentlige rommets betydning (Sennett 1992).
Verdien av dette nettverk av kryssende fremmedhet fremheves også av Trond Berg Eriksen som det særegne ved urbanitet, og et trekk ved byen som ivaretas gjennom tilstedeværelse av offentlige rom (Pløger 2001). Han hevder:
”Det vi kaller ”urbanitet”, evnen til å føye seg inn i og holde seg flytende, i vrimmelen av forkjellige mennesker og kryssende interesser, utvikles i byer som
demografisk konsentrasjon. Man er aldri helt alene. Borgerne må forholde seg til hendelser, utfordringer og utspill i et tempo som i noen grad krever en
avskjerming av følelseslivet ” (Sitat av Trond Berge Eriksen 1994 i Pløger 2001:89).
De fremmede dukker opp i gatebildet. Enten man skater eller går tur. Tilfeldige møter av forbipasserende oppstå når en ferdes i byrommene. Pløger refererer til Richard Sennett som omtaler disse møtene som masker, uformelle felleskap av:
”konvensjonelle og formale kommunikasjons- og omgangsformer” (Pløger 2001:101). Masker er et trekk Sennett (1992) ser som særegent og nødvendig ved bymentaliteten. Det er også slike masker som gjør at mennesker kan nyte hverandres forskjellighet. Han definerer det videre ved at en ikke fremstår som subjekter, men som objekter for hverandre. Disse uformelle møtene i byens offentlige rom preges av en kontinuerlig læring av sosiale koder som for Sennett (1992) beskrives som sivilitet. Sennet (1992) vektlegger den etymologiske sammenhengen mellom city og sivility. Å kunne omgås fremmede er for han bysivilitetens fremste vesen. Sivilitet fremstår som en aktivitet, kvalitet og karakter ved byliv som gjør det mulig å nyte hverandres selskap, samtidig som det beskytter mennesker mot hverandres private intimitet. Opptrer man som en sivilisert i byens uformelle felleskap, blir fremmedheten mellom mennesker mindre truende, selv om det alltid er en uforutsigbarhet ved den fremmeds handling. En omgås andre i bybildet som om de var fremmede, men allikevel dannes det en forbindelse dem i mellom, med de sosiale koder som på ulike måter artikuleres i møte med andre. Sennett (1992) vektlegger den etymologiske forbindelsene mellom “City” og “sivility” og ser de som gjensidige kvaliteter i utøvelse av byliv. City som by og sivility (sivilitet) som dannelse konstruerer urbanitet og møte med andre. Slik kan en se på all aktivitet i det offentlige rom som dannelsesprosjekter. Det er derfor relevant å spørre hvordan byen hadde vært uten disse uformelle møtene. Fysisk aktivitet i byer ivaretar og iscenesetter urbane dannelsesprosjekter. Slik kan skatere utvikle og utføre sine aktiviteter i felleskap med andre uten å være private og intime. Det samme vil gjelde turgåere og joggere. Hva om alle bare bedrev fysisk aktivitet på private trenningssentre? Er det ikke nettopp de sosiale møtene i gatelivet utenfor
husdøren, og opplevelsene og begivenhetene en møter som er en av bykulturen og bylivets viktigste symbolske representasjoner? Det å ha mulighet til å være aktiv ute i offentligheten er et viktig og nødvendig trekk ved å bo et sted.
Samtidig vil det være viktig at disse stedene har gode kvaliteter av å være offentlige rom. Butenschøn (2003:9-10) skriver:
"Motsatsen til det offentlige rom finner vi i de konsumerende private rom, der man trekker seg tilbake eller forskanser seg. [...] Kjøpesentrene er slike 'gated communities', der regelverk innført av eiere og iverksatt av driftselskaper betinger at oppholdet er begrunnet i robust kjøpekraft og preget av sømmelig adferd".
2.3.1 Byrom gir muligheter for fysisk aktivitet som en del av et felleskap
I byrom ferdes ulike mennesker til ulike tidspunkt, men nesten alltid møter en på andre når en beveger seg i byens rom. Fysisk aktivitet er grunnleggende for mennesker i dagliglivet. En spaserer til jobb, går i byen og gjør ærender, bedriver sportslige aktiviteter, treffer mennesker eller rett og slett bare bedriver urbanitet etter modell av flanørene. Filosofen Hannah Arendt (1996) deler menneskers aktiviteter inn i handling, arbeid og frembringelse. Handling er den delen av hennes
aktivitetsbegrep som er mest relevant for denne oppgaven, fordi det er i handlingen den enkelte kommer til uttrykk som en del av et fellesskap. I handlingen er mennesker både aktive og passive, for en kan ikke bare handle selv, man må også forholde seg til andres handlinger. Hennes forståelse av handling tar utgangspunkt i at det ikke finnes bare ett menneske, men mennesker. Mennesket fremtrer gjennom en pluralitet. Vi er alle en del av et felleskap, hevder hun (Arendt 1996).
Arendt (1996) ser det offentlige rom som virkelighetskonstituerende og vår felles arena. Det offentlige er, i motsetning til det private, en fellesskapsarena. Slike
fellesskap fungerer som en scene som gir handlingsregler til dem som ferdes der, noe som kan sees i sammenheng med Sennett (1992) sitt sivilitetsprosjekt. For Arendt (1996) virkeliggjøres verden for oss ved å ”handle” foran alles øyne, og på den måten deler man en felles virkelighet. Dermed fremlegger også hun det å møte andre i forbindelse med det offentlige rom, slik vi har sett hos Gehl (2003, 1980), Pløger (2001), Sennett (1992, 1991) og Butenschøn (2009, 2003). Disse teoretikerne utleder
alle tanker omkring det offentlige roms betydning. Da både som en nødvendighet av byens utforming, men også som et nødvendig sivilitetsprosjekt, som samtidig evner å holde den private intimitet utenfor. Dette peker på at det er viktig å opprettholde offentlige rom der mennesker kan vandre fritt. Til sammen styrker de ulike
teoretikerne tanker om at byrommene både må ivaretas, planlegges og utformes med tanke på offentlig bruk. De fremlegger at byer trenger rom hvor ulike menneskers kan komme sammen og slik bli en del av rommet. Butenschøn utaler:
”Byen skaper koblinger. Det er en kompleksitet i urbane relasjoner som ikke finnes på bygda. Vi har ulike nettverk som krysser hverandre og knapt vet om hverandre…I byen kan du surfe sosialt, melde deg ut og inn, huke deg fast for en kort stund”11.
2.3.2 Uformelle felleskap i byrommene
Tenkere som Arendt, Sennett og Pløger gir en rekke viktige synspunkter på det offentlige rommets betydning, både med tanke på felleskap, men også viktigheten av å opprettholde en fremmedhet. Offentlighet som dannelsesprosjekt og demokratisk arena. Mange føler de kan identifisere seg nettopp med ulike steder og disse stedenes sosiale liv, så vel som med arkitektur og den fysiske karakteren til ulike rom. Den greske antikke kulturen brukte utrykket - viktigheten av å være en del av en polis, en bystat. Betydningen av en polis er både et politisk og kulturelt felleskap byborgere må akseptere (Pløger 2001:167). Betingelsene viser til at alle kan ta en del i de offentlige rommene med aktivitet, men at en også må ta hensyn til andre. Det er nettopp denne balansen mellom individuell ekspresjonisme og kollektiv dannelse de offentlige rommene formes og omformes.
Med Gehl (2003, 1980), Pløger (2001) Sennett (1992, 1991), Buthenschøn (2009, 2003) og Arendt (1996) har vi sett at de trekker frem møte med andre, at det å vandre omkring på offentlige plasser blant ”fremmede” er en del av et fellestrekk ved det bo i en by. Ved å referere og diskutere disse teoretikernes synspunkter på det offentlige rom, har jeg ønsket å problematisere presis hvordan offentlige rom er viktige kilder både i møte med andre, som bevegelsesarenaer, for dannelse og demokratisering. For
11 Dagbladet, Magasinet 20.02.2010. Intervju med Peter Butenschøn og hans nye bok “Byen, en bruksanvisning 48-51”.
at dette kan la seg gjøre, er det viktig at offentlige rom utformes slik at de stimulerer både til fysisk bruk og til at man ønsker å oppholde aktivitet og møter.
Denne oppgaven tar for seg viktigheten av hvordan fysisk aktivitet ivaretas, planlegges og utformes i offentlige rom i Bergen, også ut i fra skatere og turgåeres perspektiver. Det teoretiske rammeverket som er blitt presentert i dette kapittelet er viktig for å forstå både betydningen av fysisk bruk av offentlige rom og viktigheten av å tilrettelegge for å inkludere forskjeller i bruk. Kapittelet har utledet relevante teoretikeres synspunkt og oppfatninger som jeg anser som grunnleggende i diskusjon av offentlige rom og ulike former for fysisk aktivitet, som også vil være
premissgivende for hvordan dette temaet drøftes i henhold til Bergen. I dette kapittelet har jeg også vist hvordan vårt forhold til offentlige rom mer konkret utspiller seg, og hva de betyr for mennesker som ferdes på offentlige arenaer. Jeg har også sett på hvordan offentlige rom er de stedene hvor en møter på andre, og hva dette kan bety med hensyn til dannelse, toleranse og demokratisering.
3. Metodiske valg og vurderinger
I dette kapittelet tar jeg for meg de metodiske valg og vurderinger jeg har gjort. Først vil jeg redegjøre for valg av forskningsdesign. Deretter vil jeg legge frem de ulike data i innsamlingsmetodene og begrunne hvorfor jeg har benyttet nettopp disse metodene i oppgaven. Tilslutt vil metodenes gyldighet og troverdigheten bli diskutert med hensyn til forskningsmessige fordeler og begrensninger. Forskningsdesignet består av en triangulering som baserer seg på datakildenes ulike karakterer og sammensetting. En beskrivelse av metodene som er brukt i oppgaven er nødvendig blant annet for å forklare hvordan forskningen er utført, og for at de som utledes skal kunne etterfølges.
3.1 Forskningsdesign og metodevalg
Jeg har valgt å benytte meg av kvalitative forskningsmetoder for å studere fysisk aktivitet i det offentlige rom. I følge Jacobsen (2005) er valg av metode avhengig av forskningsprosjektets karakter, og oppgavens problemstilling. Mitt forskningsdesign benytter seg således av en triangulering av datakilder med hensyn til kildenes
karakterer og sammensetning. Ved å kombinere primærdata med sekundærdata, håper jeg på å aktivere et solid grunnlag for min analyse og konklusjon.
Mine empiriske funn diskuteres med basis i de teorier som utledes i forrige kapittel.
Dette vil sammen gi grunnlaget for min analyse. Ved bruk av primær og sekunderkilder ønsker jeg å utarbeide en bred metodisk plattform som samtidig problematiserer teoriene ytterligere. Gjennom dokumentundersøkelser av offentlige dokumenter vil jeg se hvordan kommunen planlegger for fysisk aktivitet, og tenker rundt forhold om fysisk aktivitet i byen. Ved å intervjue offentlige personer som jobber og interesserer seg for dette ønsker jeg å belyse hvordan kommunen søker å fremme fysisk aktivitet i byen. I tillegg vil jeg intervjue og observere skatere og turgåere, for å få bedre innsikt i hvordan byen fungerer som fysisk arena for disse gruppene. Gjennom Observasjoner ønsker jeg også å få et bilde av hvilken ukedag og når på døgnet aktivitetene hovedsakelig foregår. Ved å kombinere flere
forskningsmetoder håper jeg å styrke mitt datagrunnlag for å få en bredere analyse.
Valg av en kvalitativ metode som rammeverk for prosjektet utelukker allikevel ikke en bruk av kvantitativ sekundærdata. Det har vært nyttig å benytte seg av tallmateriale som gir en oversikt over utvikling og endringer av fysisk aktivitet de siste ti årene, samt endringer i innbyggertall over antall barn og voksne innen Bergenhus bydel.
Observasjonene har også et kvantitativt preg ved at de resulterer i telling av antall personer som utfører aktiviteter på gitte områder og tidspunkter.
3.2 Sekundærdata og dokumentanalyse
I lys av problemstillingen faller det naturlig å benytte meg av sekundære kilder i form av offentlige dokumenter. Bergen kommunes nåværende idrettsplan vil bli analysert og diskutert, mens andre dokumenter vil bli brukt som referansemateriale og kilder til informasjon. Utvalget består av følgende offentlige dokumenter:
- Idrettsplan Bergen kommune 2010-2019. Idrettsbyen Bergen - et steg foran (IP).
- Kultur- og Kirkedepartementets utarbeidelse av kommunale planer på feltet idrett og fysisk aktivitet Kommunal planlegging for idrett og fysisk aktivitet.
- Regjeringen.no. Kulturdepartementet St.meld. nr. 39. 2006-2007, nedlastet 02.03.2010. Frivillighet for alle.
- Regjeringen Handlingsplan for fysisk aktivitet 2005-2009. Sammen for fysisk aktivitet Regjeringen 2005.
- Helsedirektoratet, Fysisk inaktive voksne i Norge. Hvem er inaktive - og hva motiverer til økt fysisk aktivitet.
I vurdering av slike sekundære kilder kan det være relevant å spørre hvilke
intensjoner som ligger til grunn, da dette kan være med på å gi en bedre forståelse for innholdet i dokumentene og for det arbeidet som ligger bak. Jeg har kun tatt i bruk offentlige og skriftlig nedtegnede dokumenter. Disse dokumentene er tatt fra regjeringens redegjørelser på feltet idrett og fysisk aktivitet, Helsedirektoratet utredning om fysisk aktivitet og inaktivitet, kommunale planer for Bergen kommune og avisartikler. Hoveddokumentet er den nåværende idrettsplanen for Bergen
kommune Idrettsplan Bergen Kommune 2010-2019. Idrettsbyen Bergen – et steg foran (Titlestad et al. 2009). Innholdet i dette dokumentet er grunnlag for
dokumentanalysen, kombinert med intervju av informant som har ansvarsposisjon i forhold til dette dokumentet. Dette vil diskuteres og analyseres opp mot
intervjuundersøkelsene og observasjon, også informanter som selv er aktive brukere av byen til fysisk aktivitet.
3.3 Intervju
Jeg har foretatt flere intervjuer, både gjennom direkte møter med personer og over e- mail. Hay (2005:103) hevder at: ”Interviews bring people into the research process.
They provide data on peoples behaviour and experiences”. Ved å bruke intervju som metode, ønsker jeg å forstå hvordan intervjupersonenes oppfatninger er (Kvale &
Brinkmann 2009). For dette prosjektet har målet med forskningsintervju vært å få en dypere innsikt i informantenes opplevelser av egen aktivitet, og på dette grunnlag forsøke å se muligheter og begrensninger ved eksisterende planer. Ved å ta i bruk kvalitative intervjuer, håper prosjektet å bringe informanter inn i forskningsprosessen for bedre å få innsikt i deres egne opplevelser og erfaringer.
Jeg har valgt å bruke en semistrukturert intervjuform (Hay 2005). På forhånd av intervjuene ble det utarbeidet intervjuguider i form av lister med stikkord som varierte i henhold til de ulike informantene. Dette ble gjort for å sikre at prosjektets
kjernetema alltid stod i sentrum av intervjuene (Jacobsen 2005:145). Hay (2005:88) hevder at: ”The semi-structured interview is organised around ordered but flexible questioning”. Spørsmålene varierte fra veldig åpne, til mer lukkede. Delvis ble det stilt spørsmål uavhengig av stikkordene i intervjuguiden for å følge opp relevante assosiasjons rekker og årsakssammenhenger. Delvis ble stikkordene i intervjugaidene fulgt gjennom hele prosessen. Nye spørsmål ble samtidig formulert underveis. Ved å ta i bruk semistrukturert intervjuform, følte jeg at intervjuene oppnådde en ønsket dybde enn om de var blitt gjennomført i mer strukturert form. Friheten denne
intervjuformen gav har blitt vurdert som viktig med tanke på å få et nyansert bilde av temaet. Jevnt over opplevdes alle som svært engasjerte. Det ble snakket ivrig om temaet, også utenom de spørsmål prosjektet diskuterte. Dette tilførte en bedre helhetsforståelse og en dypere innsikt i subjektive holdninger og meninger (Aase &
Fossåskaret 2007).
3.3.1 Utvelgelse av informanter
Intervjuene er gjort med base i en intervjuguider som ble utarbeidet høsten 2009. Valg av intervjupersoner er tatt på bakgrunn av problemstillingens karakter og intensjon, og består av til sammen ti informanter. Tre av de utvalgte personene har sentrale ansvarsroller for å tilrettelegge fysisk aktivitet i Bergen Kommune. De består av idrettsdirektør i Bergen kommune, Rune Titlestad, leder for Barnas Turlag (som er en del av Bergen Turlag), Birgithe Roald og løpsleder for ”Stoltzekleiven Opp”
arrangementet 2009, Owen Westergård. Alle tre er offentlige personer. De vil heretter bare bli referert med etternavn. Det resiterende utvalget av informanter består av turgåere og skatere som aktivt bruker byen til fysisk aktivitet. Disse kan ikke defineres som offentlige personer. Turgåerne går under dekknavnene D1-D5, og skaterne vil videre bli omtalt som S1 og S2. (Se: Kapittel 9. V1 for oversikt over alle informantene og deres rolle.) Alle som jeg har ønsket å intervjue har takket ja til å bli med i prosjektet. Tilgang til den nåværende idrettsplanen og andre dokumenter som inngår for krav om fysisk aktivitet i Bergen, har gitt ett tilstrekkelig
dokumentasjonsgrunnlag. Intervjuene har i stor grad vært brukt til å utvide forståelse for de offentlige dokumentene, og å få privat personers synspunkter. Til sammen anses en kobling mellom offentlige dokumenter og intervjuer med offentlige og private aktører å gi et tilstrekkelig dokumentasjonsgrunnlag for å kunne drøfte problemstillingen på en ny og interessant måte. Utvalget av kilder er også gjort med tanke på de tidsmessige grenser en master i kunst og kulturvitenskap setter.
3.3.2 Intervju og intervjusituasjonen
Med unntak av intervjuet per e-mail med løpsleder, ble alle intervjuer foretatt på intervjuobjektenes egne kontorer, møterom og utendørs i forhold til aktivitet. På mail ble tid og sted for intervjuene avtalt. Slik fikk de også informasjon om mitt
forskningsprosjekt i forkant. De kunne dermed være forberedt, og om ønskelig trekke seg fra prosjektet (Everett & Furseth 2004).
Informantene viste stor interesse for prosjektet under intervjuene. Intervjuenes varighet varierte fra 10 minutter til 1 time og 50 minutter. Alle intervjuene, utenom det e-mail baserte, ble tatt opp på båndopptakeren. Ingen hadde noe innvendinger mot det, og heller ikke virket det som båndopptakeren var distraherende på informantene.
båndopptakeren var at jeg lettere kunne ha øyenkontakt med intervjupersonen og fokusere på samtalen, da jeg ikke var avhengig av å ta notater (Jacobsen 2005). Jeg tok likevel notater i stikkordsform underveis dersom båndopptakeren skulle feile.
Hvert intervju ble umiddelbart transkribert ordrett mens opplysningene kunne memoreres på en tilfredsstillende måte. I etterkant ble intervjuene systematisert, og sammenlignet for videre analyse. Jeg fant det ikke nødvendig å gjenta intervjuene da den ønskede informasjonsmengden ble oppnådd.
3.3.3 Intervjuenes kontekst
Intervjuet med idrettsdirektøren i Bergen kommune, Rune Titlestad ble utført på hans kontor. Han var en nyttig kilde som gav meg tilgang til materiale som idrettsplanen og andre offentlige dokumenter for Bergen Kommune. For å høre om turmuligheter i Byfjellene tilknyttet Bergen sentrum, kontaktet jeg Bergen Turlag, Vestlandets største friluftsorganisasjon. Der kom jeg i kontakt med leder for Barnas Turlag, Birgithe Roald, som jeg så intervjuet på turlagets kontor. Owen Westergård var den eneste som ble intervjuet via e-post. Dette var ikke planlagt og dermed ikke en metode jeg ønsket, men ble den eneste mulighet når det ikke var mulig å få til en muntlig dialog.
Med en bror som er aktiv i skatemiljøet var det lett å komme i kontakt med
skaterene. Jeg valgte ut to informanter som har skatet i Bergen i en årrekke. Lørdag den 26. september var det duket for årets ”Stoltzekleiven Opp”, et årlig motbakke arrangement. Når det kom til turgåerene, valgte jeg å stille opp på løpet og intervjue fem tilfeldige deltakere. Mange av dem som er med på løpet er ivrige tur og
fjellmosjonister i Bergen.
3.3.4 Gruppeintervju
Intervjuet med skaterne var det eneste gruppeintervjuet jeg utførte, ellers var det naturlig å intervjue de øvrige separat. Valget av gruppeintervju for skaterne var å skape en mer åpen dialog, noe som ble oppnådd. Det var også interessant å avdekke om skatemiljøet bar preg av enighet eller uenighet. Skaterne viste stort engasjement og entusiasme for prosjektet mitt. Intervjupersonene hadde skatet i en årrekke, og under intervjuet utfylte de hverandre med opplysninger og informasjon som var viktig for prosjektet. En ulempe med slike intervjuer kan være gruppekontroll (Larsen 2007). Dette fikk jeg derimot ikke inntrykk av i denne situasjonen.
