Magne Nylenna
Normer for medisinsk publisering
Michael 2008;5:40–50.
Vitenskapelig publisering i medisin styres av mange regler med ulike formål og ulik autoritet. Resultatpresentasjonen fra forskningsprosjekter detaljreguleres i økende grad. Normer for medisinsk publisering omhandler både krav til at forskningsresultater skal offentliggjøres, hvor publiseringen skal skje og hvordan enkeltpublikasjoner skal utformes. Tidsskriftredaksjonene er sentrale normdan- nere med sine omfattende forfatterveiledninger.
Etterlevelsen av normene varierer. Mens reglene for forfatterskap ofte brytes, hender det nesten aldri at forfattere sender det samme manuskriptet til vurde- ring i flere tidsskrifter samtidig. Det er bred enighet om behovet for et regelsett, noe som må tolkes som at normene er hensiktsmessige både for forskningsintitu- sjoner, forfattere, lesere og tidsskrifter.
Det medisinske tidsskriftet slik vi kjenner det i dag, har eksistert i 200 år.
Noen av de mest velrenommerte av dagens generelle, internasjonale tids- skrifter ble grunnlagt i første halvdel av det 19. århundret. Det eldste av disse tidsskriftene som fortsatt eksisterer, er det danskeBibliothek for Læger fra 1809, mensThe New England Journal of Medicineble grunnlagt i 1812 ogThe Lanceti 1823.
Medisinsk fagformidling har i mellomtiden utviklet seg fra meddelelser fra klinikere til klinikere, via formidling fra forskere til klinikere til dagens situasjon der kommunikasjon mellom forskere dominerer (1). Hele tiden har artikler i vitenskaplige tidsskrifter vært den vanligste formidlingskana- len. Både tidskriftenes oppbygning med en kombinasjon av originalartikler med nye forskningsresultater, oversiktsartikler, kommentarer og nyheter og originalartiklenes oppbygning har vært påfallende uendret (2).
Et økende antall stadig mer spesialiserte tidsskrifter avspeiler den spesi- alisering og subspesialisering som har preget medisinen. Tilsvarende har
internasjonaliseringen i den medisinske fagutvikling ført til at de fleste vitenskapelige tidsskrifter har en internasjonal leserkrets og at de publiseres på engelsk som etter annen verdenskrig har vært dominerende som for- midlingsspråk.
Den vitenskapelige produksjon blant medisinere, målt som antall pu- bliserte artikler, har alltid vært relativt høy, og bibliometriske evaluerings- metoder (basert på hvor mange artikler den enkelte har skrevet og hvor de er publisert) får stadig større betydning i vurderingen av forskeres kvalifi- kasjoner og kompetanse. Det betyr at artiklene både fungerer som infor- masjonskilder og som meritteringsprodukter. Jo mer omfattende og viktig medisinsk publisering og fagformidling har blitt både for enkeltpersoner og for den akademiske verden, jo mer detaljerte regler er det utviklet. Dette kan kalles normer for medisinsk publisering. Norm defineres som «regel, prinsipp som påbyr, forbyr eller tillater en handling eller handlemåte» (3).
Normdanning
Normene som har utviklet seg for vitenskapelig publisering i medisin, går i hovedsak langs tre akser:
– atforskningsresultater skal publiseres – hvorpubliseringen skal skje
– hvordanenkeltpublikasjoner skal utformes.
Medisinsk forskning skiller seg fra de fleste forskningsfelter med sine krav om at resultatene skal offentliggjøres når forskningsprosjektet er gjennomført. Dette skyldes at forskningen som regel involverer forsknings- deltakere (pasienter, friske frivillige etc.), humant biologisk materiale eller helseopplysninger. Deltakelse i et forskningsprosjekt kan sees på som en gjensidig avtale mellom den som stiller seg til disposisjon og forskeren som til gjengjeld både skal opptre forsvarlig og gjøre resultatene kjent. Medi- sinsk forskning kan også betraktes som en del av et større samfunnsprosjekt der fellesskapet bevilger midler og legger forholdene til rette og derved også må kunne forvente at resultatene blir offentliggjort. I tillegg følger åpenhet og offentlighet av forskningens ideelle natur (4). Ofte vil det foreligge en avtalefestet rapporteringsplikt overfor oppdragsgiver eller finaniseringsin- stans. En generell plikt til å avlevere sluttmelding til den regionale komi- teen for medisinsk og helsefaglig forskning er foreslått i den nye helseforsk- ningsloven (5). For legemiddelutprøvinger skal det i henhold til forskrift om klinisk utprøving av legemidler til mennesker sendes både årsrapporter og sluttrapport til Statens legemiddelverk.
Artikler i vitenskapelige tidsskrifter har blitt den naturlige formidlings- formen for forskningsresultater. Denne utviklingen skyldes både tidsskrif-
tenes utbredelse, deres kvalitetssikringssystemer og de ulike databaser som registrerer artiklene og gjør dem gjenfinnbare. I tillegg er det utarbeidet for- melle krav til vitenskapelige publikasjoner. I Norge har Universitets- og høgskolerådet, et samarbeidsorgan for norske universiteter og høgskoler, laget en definisjon av vitenskapelig publisering der det forutsettes at en vi- tenskapelig publikasjon må:
«· presentere ny innsikt
· ha en form som gjør resultatene etterprøvbare eller anvendelige i ny forskning
· være i et språk og ha en distribusjon som gjør den tilgjengelig for de fleste forskere som kan ha interesse av den
· offentliggjøres i en publiseringskanal (tidsskrift, serie, bokutgiver, nett- sted) med rutiner for fagfellevurdering (referee-system)»(6).
I praksis betyr dette som regel at publisering av forskning må skje i internasjonale, engelskspråklige tidsskrifter.
Normene for utforming av enkeltartikler er de mest detaljerte og varie- rer til en viss grad mellom ulike tidsskrifter. Tidsskriftenes forfatterveiled- ninger kan være svært omfattende (forfatterveiledningen iThe Lanceter for eksempel på over 4 000 ord). Her spesifiseres både omfangsbegrensninger, artikkeldisposisjon, hvilken informasjon som skal være med i artikkelen, hvordan referanser skal skrives, tabeller og figurer utformes etc. Mange fel- lestrekk finnes likevel i disse forfatterveiledninger og til sammen kan disse fellestrekkene sies å utgjøre en internasjonal standard for artikkelutfor- ming. Enkeltelementer i denne standarden har ofte vært praksis i ett eller noen tidsskrifter, så blitt adoptert av andre redaksjoner og etter hvert blitt drøftet i redaktørorganisasjoner eller andre fora for til sist å ende som inter- nasjonale retningslinjer. Slik har krav til åpen deklarering av eventuelle interessekonflikter, regler for beskyttelse av pasienters anonymitet og en rekke andre publiseringsetiske prinsipper blitt utviklet. Normeringen om- fatter ikke bare selve artikkelpresentasjonen, men også hele publiserings- prosessen. Slik inkluderes både regler for forfatterskap, kommunikasjonen mellom forfatter og tidsskriftredaksjon og håndteringen av rettighetsspørs- mål. En av de «prosessnormene» som synes å bli etterlevd i størst utstrek- ning, er at forfattere kun skal sende et manuskript til vurdering i ett tids- skrift om gangen, og at forskningsresultater skal presenteres kun én gang, ett sted.
Normdannere
Det meste av normeringen skjer gjennom skrevne og uskrevne etiske ret- ningslinjer. Slike retningslinjer er dels utarbeidet av universiteter og forsk-
ningsinstitusjoner, dels av tidsskriftredaksjoner og dels av ulike organisa- sjoner for redaktører og forskere. Til sammen utgjør dette et omfattende system av anbefalinger og veiledere.
Myndigheteneslover og forskrifter regulerer den generelle ytringsfrihet og opphavsrett. Dessuten finnes det særlige lovreguleringer av medisinsk forskningsformidling som knytter seg til helsepersonells taushetsplikt og etiske aspekter av forskningen. En egen lov om medisinsk og helsefaglig forskning som er foreslått (4) stiller krav til åpenhet og til utarbeidelse av en åpent tilgjengelig sluttmelding der resultatene presenteres på en «objektiv og etterrettelig måte» (§ 12).
Internasjonale forskningsetiske komiteer og organer regulerer ikke bare gjennomføringen av medisinsk forskning, men også rapporteringen. Hel- sinkideklarasjonens artikkel 27 handler om publisering og retter seg både mot forfattere og redaktører. Der heter det at «Både forfattere og utgivere har etiske forpliktelser. Når forskningsresultatene publiseres, er forskerne forpliktet til å bevare resultatenes nøyaktighet. Negative så vel som positive resultater skal publiseres eller på annen måte gjøres allment tilgjengelig.
I publikasjonen skal det opplyses om finansieringskilder, institusjonstil- hørighet og mulige interessekonflikter av enhver art. Redegjørelser om ek- sperimenter som ikke er i samsvar med de prinsipper som er fastlagt i denne deklarasjon, skal ikke antas for publikasjon». Tilsvarende fastslår tilleggs- protokollen til Europarådets konvensjon om menneskerettigheter og bio- medisin (Oviedo-kovensjonen) i artikkel 28 at «the researcher shall make the results and conclusions of research available to participants in reason- able time, on request. At the conclusion of the research, a summary or report of the research shall be submitted to the ethics committee or the competent body in all cases. The researcher shall take appropriate measures to make public results of research in reasonable time.»
Tidsskriftredaktører og redaktørorganisasjoner har utarbeidet en lang rekke standarder for medisinsk publisering. Dels skjer normutviklingen i den enkelte redaksjon, og dels skjer den i kollektive redaktørfora. The World Association of Medical Editors (WAME), verdensorganisasjonen for medisinske redaktører, som ble etablert i 1995, er viktig i denne forbin- delse. WAME ble dannet for å stimulere samarbeidet mellom medisinske redaktører og for å bedre kvaliteten på medisinsk publisering (7). Redaktø- rer av peer review-tidsskrifter kan være medlemmer, og organisasjonen, som først og fremst arbeider nettbasert, hadde i 2007 ca. 1 500 medlemmer fra nesten 1 000 tidsskrifter i 91 land. WAMEs veiledninger og såkalte
«policy statements» innen publiseringsetikk finnes på nettstedet http://wame.org/wame-by-topic. Et eget redaktørforum for publiserings-
etikk, Committee of publication ethics (COPE) ble etablert i 1997 med base i London. COPE har laget etiske anbefalinger spesielt rettet mot redaktører (8). Best kjent av redaktørorganisasjonene er nok likevel den så- kalte Vancouver-gruppen (se nedenfor). Dette er en liten, uformell gruppe som har sin autoritet i kraft av medlemmenes «markedsverdi» (de største og mest prestisjetunge medisinske tidsskriftenes redaktører er med) og kyn- dighet (klokskapen i de råd og regler de gir).
Universiteter og forskningsinstitusjonerhar ofte sine egne, interne regler og retningslinjer for publisering. Gjennom arbeidsgivermyndighet eller avtaler knyttet til økomiske bevilgninger kan det stilles sterke og normgivende krav både til når, hvor og hvordan forskning skal offentliggjøres. En aktull pro- blemstilling er å sikre offentligheten fri tilgang tilgang til forskningsresulta- ter (open access). Eksempelvis krever nå stadig flere forskningsinstitusjoner og finansieringskilder at forskere legger sine publikasjoner ut i åpne arkiver.
European Research Council har bestemt at resultater av forskning som de finansierer, skal gjøres allment tilgjengelig (9), og publisering i et åpent ar- kiv eller et tidsskrift med fri tilgang blir en forutsetning for støtte fra EUs 7.
rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling. I Storbritannia kre- ver både Wellcome Trust, som er verdens største private forskningsstiftelse, og det offentlige Medical Research Council (MRC) at forskningen som de finansierer, blir fritt tilgjengelig ved at forfatteren legger sine publikasjoner ut i åpne arkiver, senest seks måneder etter tidsskriftpublisering.
Normformidling
Den mest omfattende måten å spre publiseringsnormer på, er gjennom praktisk bruk. Som leser av faglitteratur tilvennes leger og medisinske for- skere helt fra studietiden en litterær sjanger og en faglig formidlingsmåte.
Skriving av vitenskaplige artikler bygger mye på «imitiasjon» i den forstand at yngre og ferske forskere ser hvordan de eldre og mer erfarne skriver, og så gjør de det mer eller mindre på samme måte selv.
Med den formaliserte forskeropplæringen er publiseringsnormer også blitt pensum. Undervisning i vitenskaplig publisering inngår nå i de syste- matiske doktorgradsprogrammene.
Den mest effektive normformidlingen skjer likevel i møte med det en- kelte tidsskrift som forfatter. Gjennom sine krav til forfatterne og sin makt til å akseptere eller refusere manuskripter, er tidsskriftene de sterkest norm- dannende instanser. Det enkelte tidsskrift formidler sine normer og stan- darder i form av detaljerte forfatterveiledninger. Ethvert manuskript må skreddersys til det tidsskriftet det innsendes for publisering til, og denne til- pasningen skjer i henhold til forfatterveiledningen.
Tre eksempler
Forståelsen av normdanning og normformidling i medisinsk publisering kan økes gjennom en nærmere analyse av konkrete eksempler. Tre eksem- pler er valgt ut, et normdannende organ (Vancouver-gruppen), en norm- dannende definisjon (forfatterskap) og standardiseringen av enkeltpublika- sjoner (artikkelstruktur).
Vancouver-gruppen
Vancouver-gruppen er det populære navnet på en liten gruppe av tids- skriftredaktører som møttes første gang i Vancouver, Canada, i 1978.
Gruppen startet med å utarbeide praktiske regler for manuskriptutarbei- delse, spesielt litteraturlister. Den første versjonen av disse reglene, som ble kalt Uniform requirements for manuscripts submitted to biomedical jour- nals, ble publisert i 1979, senere er det publisert en rekke versjoner (10) . Vancouver-gruppen har utviklet seg til The International Committee of Medical Journal Editors (ICMJE), med et dusin selvoppnevnte medlem- mer som møtes årlig. Gradvis har Vancouver-gruppen utvidet sitt interes- seområde til å omfatte publiseringsetikk i vid forstand og gruppen har de siste tiårene publisert en rekke anbefalinger og retningslinjer (11). Grup- pen har betydelig autoritet, først og fremst fordi redaktørene av de største medisinske tidsskriftene er med. I tillegg synes uttalelsene fra Vancouver- gruppen å ha bred støtte både blant forskere og forskningsinstitusjoner.
Forfatterdefinisjon
Etter hvert som publikasjonslister har blitt det viktigste meritteringskrite- rium i det akademiske miljø, har spørsmålet om kriterier for forfatterskap blitt stadig mer aktuelt og problematisk. Mer tverrfaglighet og internasjo- nalisering har blitt anført som årsaken til en kraftig økning i antall forfat- tere per artikkel. Men det skyldes nok også at det er blitt mer attraktivt å være med på forfatterlisten av merittmessige grunner.
Uenighet om hvem som skal være med på en forfatterliste, ofte også om forfatternes innbyrdes rekkefølge har skapt splid i mange forskningsmiljøer og beskyldninger om urettmessig forfatterskap er den hyppigste årsak til undersøkelser om uredelighet i forskning (12).
Vancouver-gruppen utarbeidet standardiserte forfatterskapskriterier allerede i 1985 (13). Utgangspunktet var at forfatterskap er en intellektuell aktivitet og at det er ideer, analyser og ikke minst selve manuskriptutarbei- dingen som er kjernepunktene i det vitenskapelige forfatterskap. For å oppfylle 1985-kravene til forfatterskap må man ha bidratt enten i planleg- gingen av undersøkelsen eller i fortolkningen av resultatene. Forfatter-
kriteriene vakte debatt, men en rekke undersøkelser viste at de ble fulgt i begrenset grad. En av hovedinnvendingene var at personer som har utført mye av det praktiske arbeidet med en undersøkelse, ikke oppfyller kravene.
Dette ble oppfattet som særlig urimelig ved store kliniske studier der re- kruttering av pasienter, omfattende datainnsamling og pasientoppfølging er avgjørende. For å imøtekomme denne innvendingen vedtok Vancouver- gruppen i 2000 en revisjon av reglene for forfatterskap. Vesentlige bidrag til datainnsamlingen ble da inkludert som et alternativ til planlegging og fortolkning. Kravene til medvirkning i selve manuskriptutarbeidingen og til godkjenning av den endelige manuskriptversjonen forble uendret.
Det ble samtidig bestemt at det også skal redegjøres for hva den enkelte forfatter har bidratt med, og at denne informasjonen bør publiseres i til- knytning til artikkelen.
Alle forfattere må oppfylle kriteriene, og alle som oppfyller kriteriene skal være med på forfatterlisten.
De siste årene har forfatterskap og ikke minst forfatternes institusjons- tilknytning fått mer håndfaste og økonomiske konsekvenser. Målsystemer for tildeling av øremerkede forskningsmidler i norsk helsevesen bygger nem- lig på den institusjonstilhørighet og de adresser som forfattere selv oppgir.
Håpet var at endringen og liberaliseringen av forfatterkriteriene i 2000 skulle skape en større enighet om og en mer effektiv håndheving av forfat- terskapsreglene enn hittil. Dette har ikke slått til. Nyere undersøkelser viser for eksempel at under halvparten av forfatterne iCroatian Medical Journal oppfylte forfatterkriteriene (14), og at over halvparten av franske medisi- nere hadde vært uberettigede forfattere (15). I en stor amerikansk under- søkelse fra 2005 blant 3247 amerikanske forskere erkjente en av ti at de hadde brutt reglene for forfatterskap (16). Manglende etterlevelse av for- fatterkriteriene var også et sentralt tema i den såkalte Sudbø-kommisjonens rapport i 2006 (17). Kommisjonen frikjente langt på vei Sudbøs medfor- fattere for ansvar fordi prinsippene for forfatterskap «i enkelte forsknings- miljøer praktiseres nokså lempelig».
Artikkelstruktur
Oppbygningen av en originalartikkel kalles gjerne IMRAD-strukturen fordi de ulike deler i artikkelen kommer i denne rekkefølgen: Innledning, Metode, Resultat og (And) Diskusjon. Selv om denne oppbygningen i praksis har eksistert lenge, var det Sir Austin Bradford Hill (1897–1991) som definerte strukturen mer teoretisk midt på 1960-tallet (18).
Denne srtikkelstrukturen bygger på de grunnleggende spørsmål som skal besvares i artikkelens forskjellige deler:
Innledningen: Hvorfor gjorde du det?
Metodedelen: Hvordan gjorde du det?
Resultatdelen: Hva fant du?
Diskusjonen: Hva betyr det du fant?
I tillegg kommer et innledende sammendrag som i stadig flere tidsskrif- ter skal struktureres på en bestemt måte. Basiselementene i strukturerte sammendrag bygger på IMRAD-strukturen og betegnes ofte bakgrunn, metode,funnogfortolkning. Noen tidsskrifter har langt mer detaljerte krav til sammendraget.Annals of Internal Medicinelister opp ti elementer som skal inngå.
Det er også utarbeidet detaljerte retningslinjer for hvordan rapporte- ringen bør gjøres for ulike studietyper. Hensikten med slike retningslinjer er todelt:
– å bedre kvaliteten av publiseringen ved å gjøre forskningsrapportering mer komplett, og
– å gjøre det enklere å sammenlikne undersøkelser som er utført med samme metode.
For artikler som rapporterer resultater fra radomiserte, kontrollerte for- søk kalles standarden CONSORT (Consolidated Standards of Reporting Trials). CONSORT-standarden spesifiserer 22 ulike elementer som skal inngå i rapporteringen av slike forsøk.
Et eget nettverk som kartlegger, forbedrer og formidler retningslinjer for forskningsrapportering er etablert. Dette nettverket har fått navnet EQUATOR (Enhancing the QUAlity and Transparency Of health Research).
På EQUATOR-nettstedet (19) finnes det retningslinjer for rapporte- ring av en rekke ulike forsøksformer, bl.a.:
– randomiserte, kontrollerte forsøk (CONSORT) – observasjonelle studier (STROBE)
– metaanalyser og systematiske oversikter (PRISMA).
Tvangsmiddel eller hjelpemiddel?
Reglene for medisinsk publisering er mangfoldige og spenner fra lovpålagt rapporteringsplikt til enkelttidsskrifters forfatterveiledninger. For forskere fra andre fagområder, spesielt innen humanistiske og samfunnsvitenskap- lige fag, virker normeringen uvant, kanskje også på grensen av tvangspre- get.
Etterlevelsen av de ulike normene varierer mye, men det er liten uenig- het i det medisinske fagmiljøet om berettigelsen av omfattende regler sin alminnelighet. At en generell norm som at et manuskript ikke skal vurde-
res i mer enn en tidsskriftredaksjon om gangen, overlever i et ellers deregu- lert informasjonssamfunn er tankevekkende.
Aksepten av normer og standarder kan skyldes de tette båndene mellom de ulike aktørene i medisinsk publisering. Et karakteristisk trekk ved medi- sinske tidsskrifter er nemlig at både forfattere, leserer og redaktører tilhører og rekrutteres fra den samme gruppen og langt på vei er de samme perso- nene. Det gjelder også de faglige vurderere (gjerne kalt referees eller reviewere) som tidsskriftredaksjonene benytter seg av i sin kvalitetssikring.
Den enkelte lege eller forsker kan mer eller mindre samtidig være forfatter, leser av og faglig vurdere for et tidsskrift. Ettersom redaktøroppgaven i mange tidsskrifter nærmest er et slags åremålsbasert tillitsverv som utøves på deltid, tilhører også redaktøren det samme kollegiet.
Viktigere er det nok likevel at normeringen oppfattes som hensikts- messig.
For forfattereer det mange fordeler med en standardisering av artikkel- oppbyggingen. Dels fungerer disposisjonsreglene som en huskeliste i skri- veprosessen og dels som en hjelp i struktureringen av stoffet som skal pre- senteres. Når et manuskript blir refusert et sted og kanskje skal innsendes til et annet tidsskrift for ny vurdering, er det også forenklende at i hvert fall artikkelstrukturen og hovedelementene i artikkelen kan beholdes.
For leseregjør standardiserte artikler lesningen enklere. Med noe erfa- ring er det enkelt å finne frem også i ukjente tidsskrifter. De ulike elemen- ter i artiklene finnes på de samme steder og formuleres mer eller mindre på samme måte. Akkurat som systematikken i alle periodiske publikasjoner (ulik plassing og lay out på ulike stofftyper) gjør det lett å orientere seg, gjør den indre logikk i medisinske artikler det lett å vite hvor metode- beskrivelsen finnes, hvor resultatene presenteres og hvor konklusjonen kan leses.
For redaktører og tidsskrifterer standardiseringen en måte å mestre ma- nuskripttilgangen og organisere kvalitetssikringen på. Et stort volum av manuskripter håndteres enklere og sikrere gjennom veldefinerte rutiner.
Typografien på papir eller nett baseres også på en standardisert artikkel- oppbygging.
For bedømmereav manuskripter (referees) og av artikler (doktorgrads- komiteer, andre sakkyndige) fungerer standardiseringen og normene som en sjekkliste, akkurat som for forfatterne. Forfatterens evne til å følge regler og retningslinjer for publisering avspeiler ofte evnen til systematikk og stringens i forskningsarbeidet for øvrig. Enhetlige regler for forfatterskap og andre normer rundt skrivingen gjør også bruken av publikasjoner i meritteringsøyemed mer rettferdig.
For metaanlytikereog andre som ønsker å slå sammen funn fra flere stu- dier og analysere aggregerte datasett eller som ønsker å lage systematiske oppsummeringer av forskning er det viktig at all nødvendig informasjon foreligger i originalpublikasjonene. For eksempel er det viktig at det fore- ligger komplette opplysninger om randomiseringsmåte, inklusjons- og eks- klusjonskriterier etc. Dette er elementer i de omfattende kravene til rapportering av randomiserte, kontrollerte studier.
I en tid og i et mediemangfold der den enkelte lett kan presentere sine egne funn og publikasjoner på nettet i den form de selv ønsker, er det inter- essant å merke seg hvor stor tyngde og legitimitet de ulike normer for vi- tenskaplig publisering fortsatt har.
Litteratur
1. Nylenna M. Medisinsk publisering – kunnskapsformidling eller personlig promovering?
Tidsskr Nor Lægeforen1996; 116: 3652 – 5.
2. Nylenna M. Den ideala medicinska tidsskriften i IT-åldern.Läkartidningen2004; 101:
60-3.
3. Store Norske Leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget, 2006.
4. Norges offentlige utredninger.God forskning – bedre helse. NOU 2005:1. Oslo: Statens forveltningstjeneste, 2005.
5. Om lov om medisinsk og helsefaglig forskning(helseforskningsloven). Ot.prp. 74 (2006–
2007).
6. http://gammel.uhr.no/utvalg/forskning/vitenskapeligpublisering/nyterminologi.htm 7. www.wame.org
8. http://www.publicationethics.org.uk 9. http://erc.europa.eu/pdf/open-access.pdf
10.Huth E, Case K. The URM: Twenty-five years old.Science Editor2004; 27; nr 1 (January- February): 17-21.
11.www.icmje.org
12.Nylenna M, Andersen D, Dahlquist G et al. Handling of scientific dishonesty in the Nordic countries.Lancet1999;354:57-61.
13.International Committee of Medical Journal Editors. Guidelines on authorship.BMJ 1985; 291: 722.
14.Marusic M, Bozikov J, Katavic V et al. Authorship in small medical journal: a study of contributorship statements by corresponding authors.Sci Eng Ethics2004;10:493-502.
15.Pignatelli B, Maisonneuve H, Chapuis F. Authorship ignorance: views of researchers in French clinical settings.J Med Ethics2005;31:578-81.
16.Martinson BC, Anderson MS, deVries R. Scientists behaving badly. Nature 2005;435:737-8.
17.Rapport fra granskingskommisjon oppnevnt av Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF og Uni- versitetet i Oslo 18. januar 2006. Oslo: Rikshospitalet-Radiumhospitalet/Universitetet i Oslo, 2006.
18.Hill AB. The reasons for writing.BMJ1965;2:870-2.
19.http://www.equator-network.org
Artikkelen bygger på et foredrag ved symposiet «Vitenskap og retorikk» i Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo 23. november 2007.
Magne Nylenna
[email protected] Redaktør
Helsebiblioteket
Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten Postboks 7004 St. Olavs plass
0130 Oslo og
Professor II i samfunnsmedisin
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Trondheim og Universitetet i Oslo
