Foreldretoleranse: Betydningen av barnets kjønn for foreldres toleranse av atferdsproblemer

Foreldretoleranse

Betydningen av barnets kjønn for foreldres toleranse av atferdsproblemer

Andrea Kjølerbakken

Masteroppgave i Pedagogisk-Psykologisk Rådgivning PED4191 45 studiepoeng

Universitetet i Oslo

Det utdanningsvitenskapelige fakultetet Institutt for pedagogikk

Vår 2021

SAMMENDRAG

MASTER I PEDAGOGIKK – MASTEROPPGAVE

Tittel Foreldretoleranse: Betydningen av barnets kjønn for foreldres toleranse av atferdsproblemer

Av Andrea Kjølerbakken Emnekode PED4191

Semester Vår 2021

Atferdsproblemer, problematferd, eksternaliserende vansker, kjønn, toleranse, foreldretoleranse

Formålet med denne studien er å se på variasjonen i foreldres toleranse for problematferd, samt betydningen av spesielt barns kjønn i så henseende. Forskning viser til at gutter oftere enn jenter utvikler atferdsproblemer som i et livsperspektiv kan føre med seg alvorlige konsekvenser. Høy eller lav toleranse for barns problematferd kan se ut til å fungere som en risikofaktor da det kan skape grobunn for utviklingen av atferdsproblemer og

opprettholdelse av vanskene. Det at flere gutter utvikler atferdsproblemer kan muligens både påvirke, men også bli påvirket av, foreldres toleranse for atferdsproblemer.

Resultatene fra denne studien kan dermed vise til en kjønnsspesifikk risikofaktor for atferdsproblemer, samtidig som de kan ha videre implikasjoner for klinisk praksis og foreldreveiledning.

Datamaterialet til denne undersøkelsen er stilt til disposisjon av Nasjonalt Utviklingssenter for Barn og Unge (NUBU). Deltakere bestod av foreldre med 551 barn mellom 3 og 12 år som deltok i en randomisert kontrollert studie (RCT) som søkte å minske og forebygge barns problematferd gjennom foreldreveiledning. Data som ble brukt i denne undersøkelsen var hentet inn før intervensjonsoppstart og utgjorde tverrsnittsdata. Foreldre rapporterte barns intensitet av problematferd og om denne atferden opplevdes som et problem, i tillegg til ulike bakgrunnsvariabler. Forskning har vist til en diskrepansteori hvor ulike

kombinasjoner av lav og høy intensitet sammen med foreldres opplevelse av atferden som et problem eller ikke, kan si noe om foreldres toleranse for en atferd. Foreldretoleranse ble målt på de tre problematferdområdene opposisjonell atferd, uoppmerksom atferd og atferdsvansker.

Data ble analysert med SPSS og inkluderte deskriptiv statistikk, korrelasjonsanalyser, t- tester, samt ulike variansanalyser (ANOVA og ANCOVA). Alle mål viste god konsistens og hadde en Cronbach’s alfa >0.7. Resultatene viste signifikante kjønnsforskjeller ved intensitet av problematferd. Gutter skåret signifikant høyere på faktoren atferdsvansker.

Foreldre hadde ulike former for toleranse etter inndelingen høy, forventet og lav toleranse.

T-test viste signifikante forskjeller mellom foreldres toleranse av gutter og jenters

problematferd på faktoren atferdsvansker når foreldre var høyt utdannet og gift. ANOVA og ANCOVA viste ingen signifikante hoved-effekter eller interaksjonseffekter av barn og foreldres kjønn på foreldretoleranse. Barnets alder viste derimot signifikante effekter for foreldres toleranse. Intensitet av problematferd viste signifikante effekter for foreldres toleranse på faktoren uoppmerksom atferd og atferdsvansker. Overordnet viste resultatene at lav toleranse er et større problem enn høy toleranse hos norske foreldre, samt at barnets kjønn er av betydning for toleranse hos noen foreldre.

Forord

Prosessen med å skrive denne oppgaven har vært spennende, lærerik, morsom og utfordrende.

Samtidig markerer det slutten på et kapittel, før et nytt åpnes. Det er flere jeg vil takke for å ha støttet, oppmuntret og hjulpet meg på veien med denne oppgaven. Først og fremst vil jeg takke Silje Hukkelberg ved NUBU for å ha gitt meg den beste veiledningen jeg kunne ha fått med gode refleksjoner og samtaler, hjelp til statistikk og ikke minst tilgang til datamateriale.

Jeg vil også takke familie og venner hvor flere har vist seg å være ivrige korrekturlesere.

Mamma, pappa, onkel, bestemor og Fanny, takk for den tiden dere har satt av for å hjelpe meg med å komme i mål. Til slutt vil jeg også takke medstudentene mine, denne prosessen har vært fylt med latter og glede i hverdagen, tross situasjonen vi befinner oss i, på grunn av dere.

26.Mai 2021

Andrea Kjølerbakken

Innholdsfortegnelse

1. INNLEDNING ... 1

1.1.PROBLEMSTILLING OG FORSKNINGSSPØRSMÅL ... 3

1.2.BEGREPSAVKLARING ... 3

1.3.LITTERATURSØK ... 5

1.4.OPPBYGGING AV OPPGAVEN OG AVGRENSNING ... 5

2. TEORETISK BAKGRUNN ... 7

2.1.FORELDRETOLERANSE ELLER TOLERANSE? ... 7

2.1.1. Normalitet og avvik ... 7

2.1.2. Lav eller høy toleranse ... 8

2.1.3. Foreldre-barn samspillet ... 9

2.2.ATFERDSPROBLEMER ... 11

2.2.1. Komorbiditet ... 13

2.2.2. Utviklingsmønstre og kjennetegn ... 14

2.2.3. Risiko- og beskyttelsesfaktorer ... 16

2.3.SIL-MODELLEN ... 17

2.3.1. Barnet satt i kontekst ... 18

2.3.2. Tvingende samspill og dens bestanddeler ... 19

2.3.3. De skjulte sidene av tvingende samspill ... 21

2.4.ATFERDSPROBLEMER OG KJØNNSFORSKJELLER ... 23

2.4.1. Utviklingsmønstre, kjennetegn og risikofaktorer ... 23

2.4.2. Internaliserende versus eksternaliserende vansker ... 24

2.4.3. ”Closing the gender gap” ... 25

2.5.BETYDNINGEN AV KJØNN FOR ATFERDSPROBLEMER OG FORELDRETOLERANSE ... 26

2.5.1. Kjønnsmønstre ved foreldrepraksis ... 27

2.5.2. Fedres involvering ... 28

2.5.3. Kjønnsstereotypiske forventninger til barn ... 29

2.6.OPPSUMMERING OG HYPOTESER ... 31

2.6.1. Oppsummering ... 31

2.6.2. Hypotese ... 32

3. METODE ... 33

3.1.DESIGN ... 33

3.2.DELTAKERE/UTVALG ... 33

3.3.MÅLEINSTRUMENT ... 34

3.3.1. ECBI ... 34

3.3.2. Foreldretoleranse ... 35

3.3.3. Andre mål/demografiske mål ... 35

3.4.VALIDITET OG RELIABILITET ... 36

3.5.ANALYSER ... 39

3.6.ETISKE VURDERINGER ... 41

4. RESULTATER ... 43

4.1.KARAKTERISTIKA VED UTVALGET ... 43

4.2.RELIABILITET ... 44

4.3.DESKRIPTIV STATISTIKK ... 45

4.4.KJØNNSFORSKJELLER ... 49

4.5.FORELDRES TOLERANSE ... 50

4.5.1. Målemodell ... 50

4.5.2. Toleranse for enkeltatferder ... 52

4.5.3. Toleranse på totalskår og faktorer ... 54

4.6.FORSKJELLER VED TOLERANSE ... 56

4.6.1. Uavhengig t-test ... 56

4.6.2. 2X2 ANOVA ... 57

4.6.3. ANCOVA ... 59

5. DISKUSJON ... 61

5.1.OPPSUMMERING AV RESULTATER ... 61

5.2.PROBLEMATFERD OG KJØNNSFORSKJELLER ... 62

5.3.FORELDRES EVALUERING AV PROBLEMATFERD ... 64

5.4.FORELDRETOLERANSE ... 66

5.5.FORELDRETOLERANSE I FORHOLD TIL FORELDRES KARAKTERISTIKA OG BARNS KJØNN ... 68

5.6.VALIDITET OG RELIABILITET ... 73

5.7STYRKER OG SVAKHETER ... 75

6. KONKLUSJON ... 76

7. LITTERATURLISTE ... 78

VEDLEGG/APPENDIKS ... 94

Tabeller og Figurer Tabell 1: Karakteristika ved barn og foreldre...43

Tabell 2: Foreldres evaluering av intensitet og problemskår, samt kjønnsforskjeller...45

Tabell 3: Evaluering av ECBI-36 og ECBI-22, samt de tre faktorene i hele utvalget...46

Tabell 4: Korrelasjonstabell som viser sammenhenger mellom faktorer, alder og kjønn...48

Tabell 5: Forskjeller mellom gutter og jenter på ECBI-22 og de tre faktorene...49

Tabell 6: Foreldres toleranse for hver variabel innenfor de tre faktorene...52

Tabell 7: Foreldres toleranse for opposisjonell, uoppmerksom og atferdsvansker...54

Tabell 8: Gjennomsnittlig toleranseskåre basert på respondent (far/ mor) og barnets kjønn...55

Tabell 9: T-test av forskjeller mellom grupper på hver toleransefaktor...56

Tabell 10: T-test av forskjeller mellom gutter og jenter ved foreldres toleranse på de tre faktorene etter sivilstatus og utdanning ...57

Tabell 11: Variansanalyse for hver toleransefaktor...57

Tabell 12: Variansanalyse med kovariater ved hver toleransefaktor...59

Figur 1: Fordelingen på ECBI-36 intensitetsskala...47

Figur 2: Histogram av gutter vs. jenters intensitet av problematferd...50

Figur 3: Mål på foreldres toleranse av problematferd...51

Figur 4: Foreldretoleranse for enkeltatferder ved de tre faktorene summert...54

1. Innledning

Barn med atferdsproblemer har en økt risiko for kriminalitet, skoleavbrudd, vansker med å holde på jobber, ekteskapsproblemer og utviklingen av annen psykopatologi (Hagen &

Christensen, 2010; Kim-Cohen et al., 2003; Scott, 2015; Taylor et al., 2002). Det å utvikle atferdsproblemer kan derfor ha alvorlige og langvarige konsekvenser, både for individ og samfunn (Aase et al., 2020). For diagnostiserbare tilstander er den beregnede prevalensen for atferdsforstyrrelse blant norske barn og unge 1.7 % for alvorlig atferdsforstyrrelse og 1.8 % for opposisjonell atferdsforstyrrelse (Skogen & Torvik, 2013). Sammen med ADHD utgjør atferdsforstyrrelser den største gruppen av henvendelser til psykisk helsevern for barn og unge. Samtidig er det langt vanligere å ha symptomer på atferdsproblemer som ikke er så alvorlige at det kan settes en diagnose (Skogen & Torvik, 2013). Berg med fler (2020) anslår at ca. 5-10 % av barn og unge i Norge har atferdsproblemer, inkludert alvorlig

atferdsproblematikk. Å redegjøre for risikofaktorer og tiltak for et slikt uheldig

utviklingsmønster er derfor av stor betydning både for barnet selv, men også for samfunnet som helhet.

De fleste barn og unge vil i løpet av oppveksten trosse sosiale normer og regler og utvise negativ atferd (Drugli, 2013; Skogen & Torvik, 2013). Likevel vil grensene mellom

normalitet og avvik, og hva som forstås som problematisk atferd, kunne variere med hensyn til hvilke øyne som ser (Ogden, 2015). Eyberg og Pincus (1999) har vist til at foreldre kan ha ulik toleranse for barns problematferd. Foreldres toleranse kan se ut til å fungere som en risikofaktor for utviklingen av atferdsproblemer, men kan også vise til hva foreldre opplever som normalitet og avvik (Brestan et al., 2003). Det eksisterer lite forskning på temaet

foreldretoleranse, og det finnes ingen mål som adresserer konstruktet direkte. Når et mål på toleranse likevel blir skapt vil det, ifølge Brestan med kolleger (2003), åpnes muligheter for at forskning kan adressere rollen foreldres toleranse har i utviklingen av negative foreldre-barn interaksjoner, utviklingen av atferdsproblemer hos barn, henvisningsbias for behandling av atferdsproblemer og faktorer relatert til foreldreveiledning.

Stoltenbergutvalget (NOU 2019:3) fant ved utredningen av kjønnsforskjeller i

skoleprestasjoner og utdanningsløp at 70 % av elevene med spesialundervisning var gutter og at jenter klarer seg langt bedre enn gutter i grunnskolen. Dette ble prøvd forklart med flere

ulike tilnærminger. Blant annet så de på hvordan ulik forekomst av internaliserende og eksternaliserende vansker hos gutter og jenter muligens kunne bidra til spesifikke kjønnsforskjeller i grunnskolen. Sammen med dette kom de frem til at den generelle tilbøyeligheten til psykiske lidelser ikke ser ut til å være påvirket av kjønn, men at kjønn heller påvirker hvordan psykiske vansker kommer til utrykk (NOU 2019: 3).

Det å være gutt blir av Nordahl med kolleger (2005) sett på som en risikofaktor i seg selv vedrørende utviklingen av atferdsproblemer. På bakgrunn av at det ser ut til å være en overvekt av gutter med atferdsproblemer, har det ført til flere undersøkelser som setter søkelys på forskjeller mellom jenter og gutters utvikling av atferdsproblemer og mulige årsaker for gutters tilsynelatende tendens til å havne i et særlig uheldig utviklingsmønster (Andershed & Andershed, 2007; Odgers et al., 2008; Skogen & Torvik, 2013). Hvilken atferd som forstås som ”normal” for et barn vil være avhengig av en gitt tid, samfunn, kjønn og alder (Masten, 2006). Andershed og Andershed (2007) viser for eksempel til at gutter, i større grad enn jenter, tillates å vise fysisk aggressiv normbrytende atferd, mens jenters fysisk aggressive atferd ofte fordømmes.

Ifølge Andershed og Andershed (2007) har det i visse teorier blitt spekulert i om

kjønnsforskjeller ved atferdsproblemer stammer fra omgivelsenes måte å være på overfor henholdsvis gutter og jenter. Foreldre blir gjerne sett på som en av de viktigste faktorene vedrørende utviklingen av atferdsproblemer (Hill, 2002; Patterson, 1982). Hvordan mødre og fedre samspiller med sine barn kan også se ut til å være et produkt av de tradisjonelle

kjønnsrollene i foreldreskap (Moon & Hoffman, 2008). Noe som også kan vise seg gjennom uttrykk for kjønnsspesifikke forventninger til barn (Chaplin et al., 2005). Foreldre kan med dette fungere som et spesifikt sett av ”øyne som ser” med hensyn til grensene mellom

normalitet og avvik. På hvilke måter foreldre opplever jenter og gutters negative atferd som et problem eller ikke kan dermed være med på å belyse hvordan mulige kjønnsmønstre i

samfunnet kan lede både foreldre og barns atferd i ulike retninger. Samtidig kan det tenkes at foreldres toleranse for atferdsproblemer kan sette lys på en potensiell risikofaktor i familien, da foreldre som kun ser barnets negative atferd kan stå i fare for å havne i et negativt

samspillsmønster (Brestan et al., 2003). Dette kan ha videre implikasjoner for klinisk praksis og foreldreveiledning (Brestan et al., 2003).

1.1. Problemstilling og forskningsspørsmål

Med bakgrunn i at barnets kjønn både ser ut til å påvirke og kan bli påvirket av foreldres toleranse for atferdsproblemer, er problemstillingen i denne oppgaven; Hvilken betydning har barnets kjønn for foreldres toleranse av atferdsproblemer?

I denne oppgaven ønsker jeg derfor å se på foreldres rapportering av sine barns problematferd og hvordan problematferden evalueres for gutter og jenter. Problematferden ble målt med The Eyberg Child Behavior Inventory (ECBI), som innebærer at problematferd ble evaluert i form av intensitet og problemskår. Samlet kan skårene si noe om foreldres toleranse for barns problematferd (Eyberg & Pincus, 1999). Jeg vil belyse temaet gjennom å studere fire forskningsspørsmål:

1) Er det kjønnsforskjeller ved intensitet av barnets problematferd?

2) Hvilke enkeltatferder beskriver foreldre som mest problematisk?

3) Hvilke typer atferd har foreldre mest/minst toleranse for?

4) Påvirker karakteristika ved foreldre (kjønn, utdanning, sivilstatus) deres toleranse for henholdsvis gutter og jenter?

Med hensyn til tidligere forskning og litteratur er mine hypoteser at (a) foreldre har ulik toleranse for barns problematferd, (b) foreldre viser ulik toleranse for problematferd avhengig av om barnet er en gutt eller jente og (c) foreldre viser høyere toleranse for gutters

problematferd og lavere for jenters problematferd.

1.2. Begrepsavklaring

Atferdsproblemer er et komplekst begrep som rommer ulike fasetter og som er omstridt. Hva som oppleves som normalitet og avvik, og hvor grensene går mellom disse, vil heller ikke alltid være like tydelig. Dette ser ut til å medføre at problematferd hos barn ikke bare får mange navn, men også blir forklart og forstått på flere måter fra ulike hold. Blant annet begrepene atferdsproblemer, atferdsvansker, antisosial atferd, normbrytende atferd, sosial fungering, sosio-emosjonelle problemer, eksternaliserende eller utagerende og

internaliserende eller innagerende vansker er blant de som går igjen i litteraturen. Ogden

(2015) presiserer vedrørende den ulike bruken av begreper at det gjerne dreier seg om ord og begreper som til dels er overlappende, ikke nødvendigvis sammenfallende, måter å beskrive hvordan et barn fungerer i sitt miljø. Begrepene som blir brukt kan på denne måten se ut til å bli styrt av enten en mer dimensjonal eller en kategorisk tilnærming, i tillegg til å være avhengig av hvilken fagdisiplin som definerer og forklarer begrepet (Nordahl et al., 2005;

Ogden, 2015).

Psykopatologi blir generelt gjerne delt inn i internaliserende og eksternaliserende vansker, noe som også har vært gjeldende for atferdsproblemer. Denne inndelingen ser ut til å være mye brukt, men også utfordrende da flere som oftest referer til og fremhever et eksternalisert vanskebilde når begreper som atferdsproblemer blir trukket frem (Drugli, 2013; Nordahl et al., 2005; Smith, 2004). Det blir også tolket dithen at det som blir referert til som

internaliserende og eksternaliserende atferdsproblemer i stor grad overlapper med inndelingene innenfor psykopatologi.

Med hensyn til dette velger jeg derfor å bruke begrepet atferdsproblemer som det mange referer til som eksternaliserende atferdsproblemer, men vil ved de tilfellene det er nødvendig bruke begrepene internaliserende vansker og eksternaliserende vansker som noe mer

overordnet for å kunne favne de ulike tilnærmingene. Internaliserende vansker blir dermed forstått som følelsesmessige symptomer som nedstemthet og engstelse, med andre ord symptomer på angst og depresjon (Andershed & Andershed, 2007; Drugli, 2013; Skogen &

Torvik, 2013). Eksternaliserende vansker blir forstått som atferd som er synlige for omgivelsene, blant annet symptomer på atferdsforstyrrelse og ADHD (Skogen & Torvik, 2013). I denne oppgavens sammenheng vil spesielt symptomer som retter seg mot antisosial, aggressiv og trassig atferd være sentralt (Andershed & Andershed, 2007).

Hovedsakelig blir atferdsproblemer forstått som komplekse atferdsmønstre som bryter med gjeldende regler og normer i oppvekstmiljø og samfunn, går ut over egen læring og utvikling, samt forstyrrer positiv samhandling med andre (Nordahl et al., 2005). Likevel vil jeg trekke frem flere ulike begreper og definisjoner i oppgaven for å klargjøre og presisere de store trekkene av atferdsproblemer. Videre bruker jeg også begrepet problematferd for å vise til den spesifikke atferden som kan uttrykkes av barn i sammenheng med atferdsproblemer.

Inndelingen og begrepene atferdsproblemer og problematferd er også valgt med hensyn til måleinstrumentet som blir brukt i denne oppgaven.

Foreldres toleranse har blitt definert som i hvilken grad foreldre blir brydd (”annoyed”) eller plaget av sitt barns problematferd (Brestan et al., 2003). Det eksisterer lite forskning på konstruktet direkte, men tidligere forskning ser i stor grad ut til å basere seg på en diskrepanshypotese mellom barns intensitet av problematferd og foreldres opplevelse av atferden som et problem (Brestan et al., 2003; Butler et al., 2008; Eyberg & Pincus, 1999;

Wright et al., 2012). Det gjør også denne oppgaven.

Denne oppgaven tar videre utgangspunkt i det Sameroff (2010) referer til som den

biopsykososiale modellen. Denne integrerer og vektlegger fire ulike modeller om personlig forandring, kontekst, regulering og representasjon, som til sammen prøver å forklare kompleksiteten ved et barns utvikling (Sameroff, 2010). Barn og kontekst (familie, skole, nabolag og kultur) blir gjennom denne modellen sett på som gjensidig konstituerende hvor barnet er i en dynamisk, heller enn en passiv, relasjon med konteksten. Barn og voksne vil gjennom internalisering av den ytre verden skape en fortolkningsramme ved nye opplevelser, samt oppfatningen av seg selv og andre. Samtidig vil barnet bevege seg igjennom ulike perioder og stadier i livet hvor en ser stadige endringer i kognitiv og sosial fungering

(Sameroff, 2010). Latente disposisjoner i barnet, miljømessige faktorer og transaksjoner som forekommer mellom disse kan dermed føre til utviklingen av atferdsproblemer. Likevel vektlegges hovedsakelig sosialinteraksjons modellen (SIL) da foreldre og barns samspill står sentralt i oppgaven (Forgatch et al., 2004; Patterson, 1982).

1.3. Litteratursøk

Det har blitt gjennomført et litteratursøk for å finne frem til relevant litteratur og forskning på temaet foreldretoleranse, atferdsproblemer og kjønnsforskjeller. Databaser som ble brukt var blant annet Eric (Ovid), PsycINFO (Ovid), Scopus og Oria. Det ble her gjort søk med

relevante begreper og faguttrykk.

1.4. Oppbygging av oppgaven og avgrensning

I første del av oppgaven vil jeg ta for meg foreldretoleranse, hva det innebærer og hvilke utfordringer spesielt lav toleranse for negativ atferd kan medføre i foreldre-barn samspillet.

Deretter tar jeg for meg det teoretiske grunnlaget for atferdsproblemer. Dette innebærer en diskusjon rundt begrepet i seg selv, kjennetegn, ulike utviklingsveier og risiko- og

beskyttelsesfaktorer. Videre kommer jeg inn på risikofaktorer for atferdsproblemer i familien med SIL-modellen (Patterson, 1982) som blikk på utviklingen atferdsproblemer i en

familiekontekst. Etter dette vil kjønnsforskjeller ved atferdsproblemer bli satt søkelys på før jeg kommer over på ulike betydninger kjønn kan ha for atferdsproblemer og foreldretoleranse.

Dernest oppsummeres hovedtrekkene og det fremstilles hypoteser for hva som videre undersøkes i neste del av oppgaven. I denne delen av oppgaven presenteres først utvalget, måleinstrumentet og analyser før vi kommer over til å se på om det eksisterer forskjeller hos foreldre vedrørende deres evaluering av problematferd, kjønnsforskjeller ved problematferden og foreldres toleranse av atferdsproblemer. Etter dette diskuteres resultatene opp i mot

litteratur og forskning, i tillegg til styrker og begrensninger, før en avsluttende konklusjon.

Det har blitt gjort flere avgrensinger ved denne oppgaven, da omfanget av oppgaven gjør dette nødvendig. Blant annet blir ikke Baumrind (1967) sine oppdragelsesstiler redegjort for eller utdypet om, selv om dette er relevant for tematikken i oppgaven. Det blir heller ikke utdypet stort om ulike foreldreferdigheter, sett bort i fra de som nevnes i SIL-modellen.

Skillet mellom det biologiske og det sosiale kjønnet blir heller ikke vektlagt, da fokus legges på atferdsproblemer og kjønnsforskjeller noe mer overordnet. Atferdsproblemer kan også bli delt inn i flere grupperinger med hensyn til uttrykksformer og ulike undergrupper enn det som fremkommer i denne oppgaven. Andre faktorer utenfor familien som relaterer seg til

atferdsproblemer blir heller ikke nevnt i stor grad da fokuset ligger på foreldre og barn og interaksjonene der imellom.

2. Teoretisk bakgrunn

2.1. Foreldretoleranse eller toleranse?

Foreldretoleranse har, som tidligere nevnt, blitt definert som i hvilken grad en forelder pleier å bli brydd eller irritert av barnets negative atferd (Brestan et al., 2003). På sitt mest ekstreme, hevder Brestan med flere (2003), at foreldre som blir sterkt irritert eller brydd over barns atferd kan tro at deres barn utviser mer problematferd enn barnet faktisk utviser. Om foreldre dermed kun tar seg av den negative atferden vil det kunne forsterke den negative atferden og minske mulighetene for at barnet oppfører seg på en passende måte. McElroy og Rodriguez (2008) sine funn kan underbygge dette, da de fant sammenhenger mellom foreldres toleranse av problematferd og foreldres bruk av mistilpasset disiplin i USA. Dette så igjen også ut til å øke barnets risiko for fysiske overgrep (McElroy & Rodriguez, 2008). Andre har også kunnet tyde på at foreldres toleranse av vold førte med seg en sårbarhet for jevnalderpåvirkning hos gutter, som igjen økte sannsynligheten for voldelig antisosial atferd i fremtiden (Walters, 2017). Foreldretoleranse ser med dette ut til å henge sammen med ulike foreldrepraksiser og en risiko for utviklingen av atferdsproblemer hos barn. Samtidig ser det ut til at

foreldretoleranse både kan være en egen faktor, men også bli påvirket av andre faktorer.

Det er flere faktorer som ser ut til å kunne påvirke i hvilken grad en forelder identifiserer et barns atferd som negativ. Blant annet barnets alder, klinisk henvisningsstatus, kulturelle variabler, sosioøkonomisk status, samt foreldres depresjon og stress (Brestan et al., 2003).

Ifølge Brestan med flere (2003) er foreldretoleranse en sannsynlig kandidat for denne listen da den intolerante forelderen muligens ikke gjenkjenner episoder hvor han eller hennes barn oppfører seg ordentlig (Brestan et al., 2003). Bakgrunnen for foreldres toleranse kan derfor se ut til å henge sammen med hva foreldre ser på som normalitet og avvik ved deres barns atferd.

2.1.1. Normalitet og avvik

Ifølge Drugli (2013) gjelder mellom halvparten og en tredjedel av alle henvisninger til

barnepsykiatrien ulike former for atferdsproblemer hos barn og unge, og det kan her se ut til å oppstå problemer mellom hva som er atferdsproblemer og hva som er vanskelig, men normal, atferd. Det normative prinsippet i psykopatologi tar hensyn til hvordan psykopatologi blir vurdert i relasjon til forventninger om hva som er ”normalt” i en gitt tid og et samfunn for en

person med et spesielt kjønn eller alder (Masten, 2006). Alle barn vil i en periode eller

situasjon kunne vise negativ atferd som en del av den normale utviklingen (Drugli, 2013). Det er når den negative atferden skiller seg fra det som er normalt for aldersgruppen når det kommer til nivå, varighet, alvorlighet, sammenhenger hvor vanskene oppstår, og ikke minst i tilfeller der atferden fører til nedsatt funksjonsnivå for barnet, at det blir definert som

alvorlige atferdsproblemer (Drugli, 2013). Likevel vil disse grensene være veldig flytende da oppfatningen av hva som er normalt vil kunne endre seg over tid (Ogden, 2015).

Det er dermed flere som peker på at det er vanskelig å skille mellom vanlig og uvanlig problematferd (Drugli, 2013; Ogden, 2015). Dette er også noe Brestan et al. (2003) setter søkelys på da foreldretoleranse kan reflektere akkurat denne diskrepansen mellom hva som betraktes som normalitet og avvik. Grensene mellom det som blir akseptert og det som blir sett på som uakseptabelt er avhengig av øynene som ser. De kan tøyes, strammes og trekkes på nytt og være avhengig av tids- og situasjonsbestemte normer og verdier (Ogden, 2015).

Ogden (2015) hevder for eksempel at dagens foreldre er mindre autoritetstro enn tidligere foreldregenerasjoner, at de legger mindre vekt på at barn skal være lydige mot voksne og tilpasse seg gruppeforventninger. Foreldres oppfattelse av hva som er normal atferd og ikke, vil derfor kunne være en del av bakgrunnen for deres toleranse.

Anderson med fler (1986) gjennomførte en observasjonsstudie av 6 til 11-år gamle gutter med atferdsforstyrrelse og deres mødre, samt samspillet mellom gutter med andre diagnoser og deres mødre. De fant i denne studien at mødrene var mer negative og kontrollerende i sitt samspill med gutter med atferdsforstyrrelse enn med gutter uten denne diagnosen, uavhengig om det var deres eget barn. Samtidig så de at mødre var mer negative overfor egne sønner med atferdsforstyrrelse enn overfor andre gutter med atferdsforstyrrelse. Denne undersøkelsen viser dermed til betydningen av barnets atferd for samspillet, men også hvordan tidligere samspill påvirker relasjonen her og nå. Overført til konteksten av foreldretoleranse kan det peke på at toleranse for atferdsproblemer både påvirkes av barnets atferd, men også at foreldre har en egen form for toleranse med hensyn til sine egne barn.

2.1.2. Lav eller høy toleranse

Eyberg og Pincus (1999) peker på ulike variasjoner av foreldres toleranse for problematferd hvor grupper av foreldre med høy og lav toleranse spesielt blir satt lys på. Foreldretoleranse

blir forklart av Eyberg og Pincus (1999) som diskrepansen mellom intensitet av problematferd og foreldres opplevelse av atferden som et problem. Foreldre som rapporterer høy frekvens av problematferd samtidig som de ikke rapporterer atferden som et problem kan vise til en form for ettergivende foreldreskap (”permissive parents”) eller at foreldre er for tolerante for problematferd. I motsetning til dette vil foreldre som rapporterer lav frekvens av

problematferd, samtidig som de rapporterer det som et problem, kunne peke på en intolerant forelder eller en autoritær foreldrestil (Butler et al., 2008; Eyberg & Pincus, 1999).

Eyberg og Pincus (1999) peker videre på flere faktorer som også kan påvirke lav eller høy toleranse av problematferd. Ved lav toleranse vil blant annet foreldres stress, høye

forventninger til barnets atferd eller en begrenset forståelse for barns normalutvikling være av betydning. Ved høy toleranse vil, i tillegg til det overnevnte, mangelen på tilstedeværelse fra en forelder i foreldreskapet eller foreldres egne utfordringer og personlige problemer kunne ha innvirkning (Eyberg & Pincus, 1999). Foreldre ser dermed ut til å kunne ha ulike former for toleranse som igjen kan påvirke samspillet mellom barn og foreldre.

2.1.3. Foreldre-barn samspillet

Som tidligere nevnt vil nesten alle barn uttrykke negativ atferd til tider, likevel kan det tenkes at lengden et barn utviser negativ atferd og måten foreldre tolker og responderer til dem er sterkt påvirket av foreldres toleranse for den negative atferden (Brestan et al., 2003). Om et barn har utfordringer knyttet til å etablere impulskontroll under frustrerende hendelser og foreldre ikke er sensitive til denne utfordringen kan foreldre havne i risiko av ikke å ha mulighet til å hjelpe barnet å bruke mer nyttefulle selv-regulerende metoder. Dette kan igjen føre til at foreldre blir intolerante overfor barnets negative atferd (Brestan et al., 2003). I et slikt senario kan det dermed være at barnet ikke får adekvat forsterkning i deres forsøk på å regulere seg selv, men får inadekvate modellering av selv-regulerings metoder fra deres foreldre som fører til at de videre utviser problematferd (Brestan et al., 2003).

McPherson med flere (2009) fant at lav toleranse for problematferd påvirker stress i foreldreskap kun for voldelige mødre, og ikke for ikke-voldelige mødre. Med andre ord at foreldrestress hos voldelige foreldre så ut til å komme fra deres lave toleranse heller enn barnets faktiske atferd. Selv om dette funnet kun var gjeldende for voldelige mødre, ser det ut til at foreldretoleranse kan anses for å være en egen faktor ved foreldre som kan påvirke andre

forhold ved foreldre og sette barn i risiko for at negativ atferd forsterkes og vedvarer.

Sameroff (2010) viser også til hvordan foreldre skaper et eget bilde av sine barn, legger mer eller mindre vekt på ulike sider av barnet og at dette er stabilt over tid uavhengig av barnets faktiske karakteristikker. Foreldretoleranse kan på denne måten se ut til å henge sammen med foreldres egne representasjoner, med andre ord oppfattelse, av barns atferd som igjen kan føre til at foreldre står i fare for å bruke mindre hensiktsmessige foreldreferdigheter.

Brestan med kolleger (2003) hevder at intolerante foreldre muligens ikke legger merke til implikasjoner ved sin oppdragelse eller oppdragelsesstil, og dermed kun attribuerer

problematferd til barnet. Forskning viser til flere foreldreferdigheter og foreldrepraksiser som kan relateres til atferdsproblemer. Blant annet blir foreldres engasjement sett på som et aspekt av oppdragelsen som mest konsekvent kan relateres til barns atferdsproblemer (Andershed &

Andershed, 2007). Andre viser også til at foreldre med barn med atferdsproblemer tenderer til å være mer inkonsekvente og hardere i sin disiplin enn foreldre til barn uten normbrytende atferd (Kim et al., 2003). Den intolerante forelderen kan derfor se ut til å stå i fare for ikke å ta i bruk positive foreldreferdigheter og heller bruke negative, noe som har vist seg å være av betydning for atferdsproblemer.

Å kunne måle og kartlegge foreldres toleranse vil derfor kunne være nyttig for planlegging av et mulig behandlingstilbud ved atferdsproblemer. Brestan med flere (2003) trekker med dette særlig frem hvordan foreldre som på ”riktig” måte tolker barnets problematferd som

avvikende vil kunne dra nytte av tradisjonell foreldreveiledning, mens foreldre som enten har ekstreme nivåer av høy eller lav toleranse for problematferd vil kunne trenge en

behandlingsprotokoll som håndtere deres tolkning av barnets problematferd sammen med ordinær foreldreveiledning (Brestan et al., 2003). Dette er noe også Patterson og Forgatch (2010) kan underbygge da de hevder at en av de første områdene klinikere må jobbe med vedrørende barn med problematferd er å endre foreldres oppfatninger av hva som faktisk er problematferd.

Foreldres toleranse for negativ atferd kan dermed få betydning for blant annet

foreldreveiledning, men kan på den andre siden også gi et innblikk i hva foreldre opplever som normalitet og avvik ved sine barns atferd. Det kommer også frem i det ovenstående at foreldres toleranse er sterkt tilknyttet barns negative atferd og muligheten for at den negative atferden vedvarer. Atferdsproblemer kan både se ut til å være en risiko for lav

foreldretoleranse, men lav foreldretoleranse kan også bli ansett for å være en risiko for atferdsproblemer. Hva er da atferdsproblemer?

2.2. Atferdsproblemer

Atferdsproblemer kjennetegnes hovedsakelig ved norm og regelbrytende atferd som

innebærer aggresjon og antisosial atferd. Aggresjon kan defineres som atferd med et potensial til å skade, være utført med forsett, medføre emosjonell medvirkning og være ubehagelig for den personen atferden gå utover (Smith, 2004). Antisosial atferd kan videre bli forstått som en forlengelse av aggresjon hvor handlinger da er klart i strid med sosiale normer og regler, er etisk betenkelig og betraktes som destruktivt (Nordahl et al., 2005).

Dette kommer blant annet frem ved hvordan Ogden (2015) forklarer og deler opp termen atferdsproblemer i underkategoriene norm- og regelbrytende atferd og det han kaller alvorlige atferdsproblemer. Han definerer norm- og regelbrytende atferd som atferd som bryter med grunnleggende verdier og normer for ansvarlig, hensynsfull og vennlig atferd og hindrer positiv samhandling med andre (Ogden, 2015). Det Ogden (2015) referer til som alvorlige atferdsproblemer defineres videre som vedvarende fiendtlighet og gjentatt fysisk aggressiv atferd hvor atferden ofte er stabil over tid og i liten grad påvirkes av konsekvensene den utløser.

Andershed og Andershed (2007) bruker på en annen side begrepet normbrytende atferd for å beskrive både aggressiv, utagerende oppførsel overfor andre mennesker og dyr, og ikke aggressiv normbrytende atferd som å bryte mot foreldrenes regler, naske, stjele og ødelegge ting. Ved deres definisjon kan normbrytende atferd være alt fra mindre alvorlige regelbrudd som å skulke skolen, naske og tagge, til mer alvorlig forseelser som fysisk aggressivitet, seksuell trakassering og plaging av dyr (Andershed og Andershed, 2007). Denne definisjonen er ifølge Andershed og Andershed (2007) i overensstemmelse med den som vanligvis

benyttes i forskning, og fanger opp en potensielt svært heterogen gruppe. I tillegg påpeker Andershed og Andershed (2007) at det å bruke begrepet utagerende eller eksternaliserende atferdsproblemer kan være uheldig da det antyder at det kun dreier seg om aggressiv og ikke om både aggressiv og ikke-aggressiv atferd.

DSM-5 (American Psychiatric Association, 2013) kan fungere som en videre forståelse av

atferdsproblemer hvorav ulike diagnoser kan gjenspeile ulike sider av vanskebildet og ulik alvorlighetsgrad. Vedrørende atferdsproblemer vil diagnosene opposisjonell-trassig atferd (oppositional defiant behavior; ODB) og atferdsforstyrrelse (conduct disorder; CD) være relevant å trekke inn. Opposisjonell-trassig atferd (ODB) viser til et mønster av sint/irritabelt humør, argumentativ/trassig atferd, eller hevngjerrighet som viser seg gjennom interaksjon med minst et individ som ikke er et søsken. Atferdsforstyrrelse (CD) viser videre til et repetitivt og kontinuerlig mønster av atferd hvor de grunnleggende rettighetene til andre eller store alderspassende sosiale normer eller regler er brutt (American Psychiatric Association, 2013).

Vedrørende de to diagnosene (ODB og CD) hevder DSM-5 at begge starter i tidlig barndom, men at opposisjonell-trassig atferd gjerne kommer forut for atferdsforstyrrelse. Likevel vil ikke nødvendigvis opposisjonell-trassig atferd utvikles videre til en

atferdsforstyrrelsesdiagnose. Barn med en atferdsforstyrrelsesdiagnose vil derimot som oftest tidligere ha møtt kriterier for en diagnose med opposisjonell-trassig atferd, spesielt ved tidlig utvikling av atferdsforstyrrelse. Likevel er fellesnevneren at begge relateres til

atferdsproblemer som bringer individet inn i konflikter med voksne og andre autoritetsfigurer (American Psychiatric Association, 2013). Forskjellen mellom diagnosene er grunnleggende sett at opposisjonell-trassig atferd innebærer flere emosjonelle vansker enn atferdsforstyrrelse.

I tillegg vil opposisjonell-trassig atferd gjerne være av mindre alvorlighetsgrad da det ikke innebærer aggresjon mot mennesker og dyr, hærverk eller tyveri. Når kriterier er møtt for begge diagnoser kan også begge diagnoser settes (American Psychiatric Association, 2013).

Sett i lys av de ulike definisjonene og diagnosene vil atferdsproblemer muligens fungere som et mer generelt begrep for utfordringer ved vanskelig atferd innunder gruppen

eksternaliserende vansker. Dette på bakgrunn av at DSM-5 peker på at atferdsproblemer er en fellesnevner for diagnosene opposisjonell-trassig atferd og atferdsforstyrrelse, som på sett og vis sammenfaller med Andershed og Andershed (2007) sine definisjoner av ikke-aggressiv og aggressiv normbrytende atferd, samt Ogden (2015) sine undergrupper av atferdsproblemer.

Atferdsproblemer kan dermed se ut til å fungere noe mer som et dimensjonalt begrep, hvor en søker å beskrive problematferd som barn og unge kan ha mye eller lite av, heller enn

fullstendig kategorisk.

En medisinsk-diagnostisk og en utviklingspsykologisk tilnærming viser henholdsvis til en kategorisk og dimensjonal tilnærming til atferdsproblemer. Disse tilnærmingene vil ikke

nødvendigvis gjensidig utelukke hverandre, men vise til ulike måter å beskrive

atferdsproblemer på (Skogen & Torvik, 2013). Den medisinske tilnærmingen vektlegger en kategorisk forståelse hvor forekomsten av psykopatologi er et enten eller spørsmål. Det dreier seg dermed om gitte grenser for hva som regnes som et avvik fra normalen (Skogen &

Torvik, 2013). Den utviklingspsykologiske tilnærmingen tar derimot utgangspunkt i en mer dimensjonal forståelse hvor atferdsproblemer blir forstått som noe barn kan ha mer eller mindre av. Forståelsen av hvilke atferder som blir ansett for å være et problem vil her være avhengig av blant annet kontekst og andre faktorer (Skogen & Torvik, 2013).

Atferdsproblemer kan med dette se ut til å fungere som noe midt i mellom de to

tilnærmingene da atferdsproblemer kan befinne seg både innenfor eller utenfor diagnostisk område.

Som med den ulike bruken av begreper og forståelsen rundt atferdsproblemer ser en også at skillet mellom internaliserende og eksternaliserende vansker i realiteten heller ikke alltid vil kunne være like tydelig. Dette på bakgrunn av at vi finner kombinasjoner hos barn hvor de både kan være deprimerte og voldelige eller både ensomme og sinte (Nordahl et al., 2005).

Komorbiditet gjør seg dermed gjeldende her.

2.2.1. Komorbiditet

Komorbiditet blir definert av Hagen og Christensen (2010) som i hvilken grad barn og unge som allerede har fått en diagnose også viser tegn på andre diagnoser eller psykiske lidelser.

Det er svært vanlig og snarere en regel heller enn unntaket at atferdsproblemer observeres i kombinasjon med andre problemer eller diagnoser (Scott, 2015). ADHD, angst og depresjon er de mest vanlige tilleggsproblemene som forekommer samtidig hos unge med

atferdsproblemer, men også lærevansker, autismespekterforstyrrelse og alkohol- og

narkotikamisbruk opptrer ofte samtidig (Andershed & Andershed, 2007; Lahey et al., 2002;

Maughan et al., 2004). De ulike diagnosene synes å kunne påvirke atferdsproblemer i ulik grad hvor atferdsproblemer enten kan følge etter eller komme før de andre diagnosene (Hagen

& Christensen, 2010).

Med tanke på komorbiditet har forskning i nyere tid begynt å undersøke om det muligens eksisterer en underliggende faktor for all psykopatologi, nemlig p-faktoren (Carver et al., 2017; Caspi & Moffitt, 2018). Ifølge Caspi og Moffitt (2018) viser p-faktoren til en

dimensjon av psykopatologi som blant annet skal kunne måle tilbøyeligheten for psykiske lidelser, komorbiditet og alvorlighetsgrad. ”p” vil da representere lav til høy alvorlighetsgrad av psykopatologi med en mulig psykisk lidelse ved det ekstreme (Caspi & Moffitt, 2018).

Begrepet multifinalitet gjør seg gjeldende her da p-faktoren prøver å forklare et årsaksforhold bak flere mulige utviklingsveier (Cicchetti & Rogosch, 1996; Masten, 2006). På den andre siden av multifinalitet finner vi begrepet ekvifinalitet. Ekvifinalitet viser ifølge Cicchetti og Rogosch (1996) til hvordan flere årsaker kan føre til ett og samme utfall. Forskning på området atferdsproblemer har i stor grad vektlagt heterogenitet ved vanskebildet (Andershed

& Andershed, 2007). Andershed og Andershed (2007) viser til at denne heterogeniteten argumenterer for ideen om ekvifinalitet, men at vi samtidig i større grad trenger mer kunnskap om meningsfulle undergrupper for å kunne tilpasse behandling.

Atferdsproblemer kan med dette virke veldig komplekst, hvor bakgrunnen for eller mulige årsaksforhold for vanskene ikke har et enkelt svar. Likevel kan vi både finne likheter og forskjeller ved gruppen av barn med atferdsproblemer. Dette kan blant annet innebære når vanskene starter, hvilken type atferd som uttrykkes og i hvor lang tid den uttrykkes (Scott, 2015). En meningsfull undergruppe som gjerne blir trukket frem vedrørende utviklingen av atferdsproblemer tar for seg når vanskene først oppstår eller viser seg.

2.2.2. Utviklingsmønstre og kjennetegn

Hovedsakelig blir det delt opp i et såkalt tidlig-start mønster (barndomsdebuterende) og et sen-start mønster (ungdomsdebuterende) ved atferdsproblemer. Gruppene har vist seg å ha ulik risikostatus hvor barn som befinner seg i et tidlig-start mønster er mest utsatt for å utvikle omfattende problemer som voksne (Moffitt, 2018). Moffitt (1993) peker på at barn med tidlig-start mønster gjerne har nevropsykologiske utfordringer som påvirker samspillet med foreldre. Dette vil videre kunne få en kumulativ effekt som fører med seg et livslangt vanskebilde (Moffitt, 1993; Moffitt, 2018). Barn med et sen-start mønster har ikke, ifølge Moffitt (1993), nevropsykologiske vansker i samme grad, men påvirkes heller av

jevnaldrende. Dette på bakgrunn av det hun kaller et biologisk og sosialt gap av modenhet, hvor ungdom ønsker seg voksne privilegier og problematferd antas å fungere som et middel til målet (Moffitt, 1993). Patterson og Yoerger (2002) peker også på at sen-startere ikke har den samme ”treningen” i problematferden og dermed etterhvert heller vil finne prososiale

aktiviteter som mer forsterkende enn motsatsen.

Det skilles dermed mellom barn som starter sine kriminelle karrierer tidlig hovedsakelig på bakgrunn av familiemiljøet eller sent på grunn av påvirkning fra jevnaldrende med liknende vanskebilde (Ogden, 2015). Forskning indikerer også at atferdsreportoaret som tas i bruk for å uttrykke atferdsproblemer er ulikt i ulike aldre. Ifølge Patterson og Yoerger (2002) ser en at åpne former for aggresjon eller konfronterende atferd (”overt behavior”) gjerne karakteriserer barndom, mens skjult aggresjon eller ikke-aggresjon (”covert behavior”) i større grad fremtrer i ungdomsalder. Åpne former for aggresjon og konfronterende atferd vil blant annet kunne innebære fysisk aggresjon som å slå eller få raseriutbrudd, mens skjulte former for aggresjon omfatter atferd som å stjele, skulke, bryte regler eller gjøre hærverk (Andershed &

Andershed, 2007).

Tidlig- og sen-start mønstre sammenfaller derfor i stor grad med åpne og skjulte former for aggresjon. Dette er noe Burt (2012) særlig trekker frem når hun argumenterer for en

rekonseptualisering av utviklingsmønstrene. Det har i diskursen om atferdsproblemer stort sett vært antatt at tidlige utfordringer med atferdsproblemer, eller et tidlig-start mønster, har en kumulativ effekt som fører til at vanskene øker med tiden (Moffitt, 1993; Patterson &

Yoerger, 2002). Likevel hevder Burt (2012) at utviklingsmønstrene heller stammer fra de distinktive typene aggressiv og ikke-aggressiv atferd. Dette på bakgrunn av at aggressiv atferd har vist seg å være høyt arvelig (Arsenault et al., 2003; Burt, 2012; Eley et al., 2003). Burt (2012) hevder derfor at utviklingsmønstrene hovedsakelig burde dreie seg om aggressiv og ikke-aggressiv atferd istedenfor typene tidlig- og sen-start. Prognosen for barn som utvikler atferdsproblemer i tidlig alder vil likevel kunne føre til et uheldig utviklingsmønster.

Med tanke på dette uheldige utviklingsmønsteret har tidlig innsats og forebygging vært et viktig argument for å endre atferden og det mulige utviklingsløpet (Patterson & Yoerger, 2002). Drugli (2013) peker spesielt på hvordan barn som ikke blir normalisert i førskole- eller skolealder vil kunne være i økt risiko for å utvikle ulike former for psykiske lidelser, voldelig atferd, rusproblemer, droppe ut av skolen i løpet av ungdomsårene samt bli innblandet i kriminalitet og få vansker med å tilpasse seg familie- og arbeidsliv i voksen alder (Drugli, 2013). For å kunne endre et slikt mønster har det dermed blitt lagt stort fokus på hvilke risiko- og beskyttelsesfaktorer som forklarer årsaken bak og/eller opprettholdelsen av

atferdsproblemer.

2.2.3. Risiko- og beskyttelsesfaktorer

En risikofaktor for en bestemt atferd er ikke nødvendigvis det samme som en årsak til atferden. Ifølge Andershed og Andershed (2007) handler risikofaktorer om en egenskap, en hendelse, et forhold eller en prosess som øker sannsynligheten eller risikoen for et bestemt utfall. Det er med andre ord variabler som i større grad enn sjansemessig forventet er forbundet med uheldige utfall (Smith, 2004). Risikofaktorer befinner seg i individet eller oppvekstmiljøet og kommer hovedsakelig forut for barnets mulige utvikling for

atferdsproblemer (Nordahl et al., 2005). I tillegg vil ikke en risikofaktor nødvendigvis predikere et uheldig utviklingsmønster da barn reagerer ulikt på risikoeksponering avhengig av hvor sårbare eller robuste de er (Nordahl et al., 2005).

Beskyttelsesfaktorer er på den andre siden en hvilken som helst faktor hos individet eller i oppvekstmiljøet som assosieres med redusert sannsynlighet for et negativt utviklingsmønster (Nordahl et al., 2005). Det kan være viktig å påpeke at beskyttelsesfaktorer fungerer som buffere mot risikofaktorer (Hagen og Christensen, 2010). Et barn uten noen form for

risikofaktorer vil dermed ikke ha særskilte fordeler av beskyttelsesfaktorene. Barn vil heller ikke ha noen særlig påvirkning av en eller to risikofaktorer. Det må derimot flere

risikofaktorer til for å skulle gjøre utslag på et barns utviklingsmønster (Nordahl et al., 2005;

Hagen og Christensen, 2010). Det er derfor ikke sannsynlig at én enkelt faktor eller hendelse forårsaker atferdsproblemer, men at det finnes flere forskjellige veier og faktorer som kan føre dit.

Sett i det store bildet kan den relative betydningen av arv og miljø se ut til å være den største inndelingen av hvor risikofaktorer for atferdsproblemer befinner seg. Ifølge Andershed og Andershed (2007) har tvilling- og adopsjonsstudier vært mye brukt hvor flere undersøkelser har, som tidligere nevnt, vist at det finnes en sterk arvelig komponent bak atferdsproblemer, spesielt av den aggressive typen (Arsenault et al., 2003; Burt, 2012; Eley et al., 2003). I tillegg peker forskning på at atferdsproblemer som starter i barndommen har en sterkere arvelig komponent (Moffitt, 1993; Taylor et al., 2000).

Arvelighet viser likevel ikke til at det eksisterer gener som direkte gjør at barn og unge bryter regler eller blir kriminelle, men at gener i samspill med miljøet bidrar til denne utviklingen (Smith, 2004). En persons genetiske oppsetning kan altså påvirke tilbøyeligheten til eller følsomheten for å utvikle egenskaper, emosjoner og tankeprosesser som i neste omgang kan

øke risikoen for utviklingen av atferdsproblemer (Andershed & Andershed, 2007). Miljø vil derfor spille en avgjørende rolle for hvorvidt disse risikofaktorene faktisk vil føre til

utviklingen av atferdsproblemer (Smith, 2004). Barn som uttrykker genetisk betingede typer atferd eller egenskaper som setter dem i risikoen for atferdsproblemer, men som har foreldre som på en effektiv måte kan håndtere og samspille med barnet, kan helt unngå å utvikle atferdsproblemer (Andershed & Andershed, 2007). Et miljø som ikke er fordelaktig vil derimot kunne øke risikoen for at de arvelige risikofaktorene fører til utviklingen av

atferdsproblemer (Caspi et al., 2004). Risiko- og beskyttelsesfaktorer kan befinne seg i flere ulike miljøer. Blant annet familie, skole, nabolag og kultur trekkes frem som ulike nivåer hvor ulike faktorer har vist seg å kunne være av betydning for et barns utvikling (Sameroff, 2010).

Risiko- og beskyttelsesfaktorer som har potensiale til å påvirke utviklingen av

atferdsproblemer ser hovedsakelig ut til å befinne seg på individ og familienivå (Andershed &

Andershed, 2007; Moffitt, 1993; Patterson 1982; Sameroff, 2010). Risikofaktorer på individnivå kan blant annet innebære temperament og personlighet, kognitive vansker og ulike fysiologiske markører som for eksempel tidlig pubertet (Andershed & Andershed, 2007). På familienivå ser det blant annet ut til at foreldres engasjement, konflikter i familien og foreldres harde og inkonsekvente disiplin av betydning (Patterson, 1982; Hukkelberg &

Ogden, 2021; Kim et al., 2003).

Når det gjelder foreldretoleranse er det foreldrene som settes i søkelyset vedrørende risikofaktorer for utviklingen av atferdsproblemer. Brestan med fler (2003) peker på at foreldres lave toleranse for atferdsproblemer over tid vil kunne påvirke forelder-barn dyaden slik at den inneholder mindre positive interaksjoner. Det er dette som spesielt kan se ut til å skape grobunn for utviklingen av atferdsproblemer. SIL-modellen, utviklet av Patterson (1982), er en modell som forklarer hvordan mangelen på positive og tilstedeværelsen av negative foreldrepraksiser kan føre til tvingende samspill og utviklingen av atferdsproblemer.

2.3. SIL-modellen

Sosial interaksjon læringsmodellen (SIL-modellen) er den teoretiske modellen som ligger til grunn for forståelsen av atferdsproblemer i PMTO (Parental Management Training-Oregon) utviklet av Patterson (Forgatch et al, 2004; Patterson, 1982). PMTO som individuell

foreldreveiledning klassifiseres av Ungsinn på evidensnivå 5 og har vist seg å være et tiltak

med sterk dokumentasjon på effekt (Stormark & Christiansen, 2018). Modellen som ligger til grunn for PTMO (SIL-modellen) tar hovedsakelig for seg hvordan negative

samhandlingsmønstre oppstår i familier, hvordan de opprettholdes og hva som skal til for å redusere eller stoppe en pågående samværsform som kan føre til alvorlige atferdsproblemer hos barn (Askeland, 2014).

2.3.1. Barnet satt i kontekst

SIL-modellen har ifølge Forgatch med flere (2004) tatt utgangspunkt i to teoretiske strømmer.

De to strømmene sosial interaksjon og sosial læring vektlegger begge påvirkningen av miljøet for et individs tilpasning (Forgatch et al., 2004). Sosial interaksjonsdimensjonen beskriver ifølge Forgatch med flere (2004) forbindelser mellom familiemedlemmer på et mikrososialt nivå, hovedsakelig da foreldrepraksiser som promoterer barns avvikende atferd og forstyrrer deres sunne utvikling. Den sosiale læringsdimensjonen av modellen adresserer hvordan tvingende samspillsmønstre blir etablert gjennom mulige forsterkende faktorer (Forgatch et al., 2004). I sin helhet trekker SIL-modellen inn to kontekstuelle faktorer rundt barnet som påvirker muligheten for atferdsproblemer. Den ene konteksten innebærer det direkte

samspillet med foreldre, og den andre innebærer kontekstuelle faktorer rundt foreldrene som igjen anses for indirekte å kunne påvirke barnet (Forgatch et al., 2004). De kontekstene familien befinner seg i er da antatt å skulle påvirke barnet gjennom hvordan de påvirker foreldrepraksisen (Forgatch et al., 2004)

Barnet befinner seg dermed i to lag av kontekst, en med foreldre og deres foreldrepraksiser og en med kontekstuelle faktorer. Laget bestående av kontekstuelle faktorer, som indirekte påvirker gjennom foreldrepraksiser, kan blant annet innebære sosioøkonomiske faktorer, stress, kulturen eller subkulturen familien lever i (Forgatch et al., 2004; Patterson 2002). Dette kan både påvirke positivt og negativt ved at sosiale fordeler kan være til fordel for

foreldrepraksisen gjennom økt tilgjengelighet for ressurser eller motsatt (Forgatch et al., 2004). Derfor kan enhver kontekst fungere som en direkte risiko til eller forsterkning av positive eller negative foreldrepraksiser.

Det andre laget av kontekst, det som også er nærmest barnet, består av positive og negative foreldrepraksiser hvor fraværet av de positive og tilstedeværelsen av de negative

foreldrepraksisene kan føre til og opprettholde atferdsproblemer (Forgatch et al, 2004; Ogden, 2015). De positive foreldrepraksisene innebærer de fem praksisene ferdighetsengasjement, disiplin, overvåking, problemløsning og positiv involvering. Ferdighetsengasjement tar for seg å lære bort teknikker eller ferdigheter (for eksempel å dele en atferd i mindre steg) og positiv forsterkning. Effektiv disiplin innebærer å minske forstyrrende atferd gjennom riktig bruk av milde sanksjoner. Overvåking handler om å beskytte barn fra å involvere seg i upassende aktiviteter eller jevnaldrende ved å følge med på hvor barnet er og hvilke aktiviteter de driver med. Problemløsning innebærer ferdigheter som å forhandle ved uenigheter, etablere regler og spesifisere konsekvenser for å følge eller bryte regler. Positiv involveringer handler om de måtene foreldre kan planlegge aktiviteter og investere i tid sammen med sine barn (Forgatch et al, 2004).

På den andre siden befinner den negative foreldrepraksisen seg. Elementene her er negativ gjensidighet, eskalering og negativ forsterkning og utgjør viktige deler av Pattersons teori om tvingende samspill (Forgatch et al., 2004; Patterson, 1982).

2.3.2. Tvingende samspill og dens bestanddeler

Tvingende samspill er ifølge Forgatch med kolleger (2004) en kompleks prosess hvor mennesker blir utilsiktet mer fiendtlige mot hverandre. Patterson (2002) viser til hvordan et tvingende samspill tar utgangspunkt i at foreldre og barn i sine interaksjoner har med seg biologiske (for eksempel temperament eller andre genetiske faktorer) og miljømessige

faktorer (sosioøkonomiske faktorer, stress eller kultur) som kan påvirke samspillet negativt og etterhvert føre til eskalering av det negative samspillet. Snyder og Stoolmiller (2002) peker også på at det gjerne handler om latente disposisjoner av irritabilitet og aggressivitet i både barn og foreldre, som skaper ”tvingende” familiesystemer. I utgangspunktet hevder Patterson (1982) at det kan virke som å være uskyldige aversive hendelser, for eksempel krangling, men som etterhvert øker i intensitet. Det tvingende samspillet kan dermed sies å bli skapt og opprettholdt gjennom negativ gjensidighet, negativ forsterkning og eskalering.

Negativ gjensidighet kan forstås som en gjensidig respons av negativ atferd i en dyade (Forgatch & DeGarmo, 1999; Patterson, 1982). For eksempel at et barn utviser en negativ atferd som forelderen møter med en negativ atferd tilbake (Forgatch & DeGarmo, 1999).

Ifølge Snyder og Stoolmiller (2002) skjer slike aversive sosiale hendelser oftere i familier

med aggressive versus ikke-aggressive barn, men etter å ha blitt initiert, får en snøballeffekt og lever et liv for seg selv (Snyder & Stoolmiller, 2002). I hverdagen til aggressive antisosiale barn, vil en person sannsynlig initiere aversiv atferd, den andre respondere tilbake på samme måte, og den første personen fortsette å være aversiv, spesielt om den andre personen

gjengjeldte den første aversive atferden (Snyder & Stoolmiller, 2002).

Ifølge Snyder og Stoolmiller (2002) har kognitive teorier vist til hvordan feiltolkning av andres atferd kan føre til at man tolker en atferd som negativ som en del av feilprosessering av sosial informasjon. Videre viser de til at andre mener det kan stamme fra barnets feil i å internalisere sosialt aksepterte standarder for å kontrollere deres atferd, eller mangel på selv- regulering av negativ affekt. Teorien om tvingende samspill legger derimot vekt på at aggressivitet og antisosial atferd oppstår på bakgrunn av at den blir funksjonell ved enten å slippe eller unngå straff. Barnet er dermed ikke kun en del av konflikten, men lærer også av konflikten (Snyder & Stoolmiller, 2002). Dette kommer tydelig frem ved elementet om negativ forsterkning.

Tvingende samspill blir opprettholdt av både positive og negative forsterkninger, men Patterson (1982) viser særlig til negativ forsterkning som en viktig del av det tvingende samspillet. Dette innebærer at en forelder trekker seg ut av situasjonen eller tilbake fra en konflikt med barnet sitt etter barnets negative respons på den begynnende konflikten.

Forelderens tilbaketrekking blir på denne måten den negative forsterkningen da barnet

”vinner” konflikten og fører til at barnets atferd blir forsterket (Patterson, 1982). Askeland (2014) forklarer at barnet dermed lærer at press og tvang lønner seg, samtidig som foreldre lærer at det å trekke seg ut av situasjonen, la være å konfrontere eller unngå å stille krav lønner seg. Slik atferd vil kunne vedvare om den blir funksjonell for barnet og

sannsynligheten stor for at barnet gjentar atferden i liknende situasjoner senere. I tillegg vil atferdene kunne videre generaliseres til andre settinger og sosiale miljøer (Askeland, 2014;

Forgatch et al., 2004).

Eskalering handler videre om forandring av intensitet over tid i det tvingende samspillet (Patterson 1982). Det starter da gjerne med at en av partene går fra lavere til høyere intensitet i sine responser og dermed at motparten også øker tilbake (Patterson, 1982). Dette kan eksempelvis være at foreldre eller barn går fra trusler og skriking til å kaste objekter, dytte eller slå (Patterson 1982). Dette kan se ut til å vise til hvordan alvorlighetsgraden forandrer seg med tid fra det Patterson (1982) refererte til som ”uskyldige” aversive hendelser til å

eskalere til sterkere negativ atferd.

Tvingende samspill skjer dermed når foreldre prøver å korrigere, veilede og disiplinere sine barn (Snyder & Stoolmiller, 2002). Ifølge SIL-modellen vil uenigheter dermed kunne gi muligheten for både å lære konstruktive midler til å løse konflikt og reparere sosial

interaksjon, i tillegg til å utforme tvingende samspill og aggressiv oppførsel (Forgatch et al, 2004; Snyder & Stoolmiller, 2002). Hvilken leksjon som læres avhenger av beredskapene som opererer i det daglige familiemiljøet. Atferden som familiemedlemmer bruker for å respondere til aversive hendelser og konflikter er derfor av stor betydning. Om personen reagerer med tvang vil det kunne føre til eskalering. Det da å trekke seg ut av konflikten vil fungere som en kortvarig løsning og skape muligheter for at atferden gjentas (Snyder &

Stoolmiller, 2002).

2.3.3. De skjulte sidene av tvingende samspill

Patterson og Forgatch (2010) hevder at foreldre til barn med alvorlige atferdsproblemer har en tendens til å inkludere for mye av barnas atferd i kategorien ”problematferd”

(overklassifisering), at foreldrene oftere tillegger barna sine negative egenskaper (negativ attribusjon) og fører til stadig oftere og sterkere negative reaksjoner på uønsket atferd (akselererende straff). Disse aspektene refereres til som skjulte sider ved tvingende samspill som begrenser positive behandlingsresultater, noe som i stor grad sammenfaller med ulike aspekter ved foreldretoleranse (Patterson & Forgatch, 2010; Brestan et al., 2003).

Patterson & Forgatch (2010) viser spesielt til hvordan foreldre til barn med alvorlige

atferdsproblemer (kliniske familier) nesten alltid responderer og går inn i negative situasjoner, selv på relativt ubetydelige og nøytrale utsagn eller oppførsel fra barna sine, i motsetning til ikke-kliniske familier. Funn viser også denne tendensen hvor foreldre i den kliniske gruppen overklassifiserer barns atferd i høyere grad enn foreldre i den ikke-kliniske (Holleran et al., 1982). Sammenhenger mellom negativ attribusjon og aggressiv atferd hos barn tenker de seg også skjer indirekte gjennom uheldig foreldrepraksis (Patterson & Forgatch, 2010). Samtidig som foreldre til barn med atferdsproblemer ser ut til i større grad å bruke ineffektive strategier som skjenn, masing og trusler. Dette vil igjen vil kunne føre til at barna øker i sin avvikende atferd som følge av foreldrenes forsøk på å stoppe dem (Patterson og Forgatch, 2010).

Med tanke på de elementene som inngår i SIL-modellen, tvingende samspill og de skjulte sidene av tvingende samspill kan vi se at både foreldre og barn tar med seg ulike deler inn i et samspill som har mulighet for å utvikle seg i en positiv eller negativ retning. Lav

foreldretoleranse kan i seg selv sammenfalle med det Patterson (2002) referer til som latente disposisjoner i foreldre som kan påvirke samspillet negativt, men også se ut til å innebære foreldre som spesielt har en tendens til å overklassifisere, negativt attribuere og igjen

akselerere i sin straff. På den andre siden kan det være at foreldre som innehar disse aspektene ikke nødvendigvis er foreldre som i utgangspunktet har lav toleranse, men som over tid i samspill med sine barn utvikler disse tendensene. Dette på bakgrunn av at foreldre med lav toleranse se ut til å oftest være innad i gruppen kliniske familier, hvor barns atferdsproblemer også påvirker foreldres klassifisering av atferd som negativ (Patterson & Forgatch, 2010).

Likevel blir det forklart at negativ attribusjon kan føre til uheldige foreldrepraksiser som igjen påvirker samspillet med barnet og barnets aggressive atferd. Lav foreldretoleranse kan på denne måten se ut til å favne dette ved å kunne lede oss mot ulike foreldrestiler, hvor foreldre med henholdsvis høy eller lav toleranse står i fare for å bruke negative foreldrepraksiser.

Sammen med dette vil den intolerante forelderen i større grad kunne reagere eller respondere til barns atferd på en aversiv måte (negativ gjensidighet) som i det neste kan føre til at

foreldre trekker seg ut av konflikten (negativ forsterkning) og igjen fører til at barnets atferd blir funksjonell og eskalerer. Foreldretoleranse, og spesielt lav foreldretoleranse, ser i sammenheng med dette ut til å sterkt kunne relateres til SIL-modellen og Patterson og

Forgatch (2010) sine funn. Særlig ved at aspekter ved forelders lave toleranse overlapper med aspekter Patterson og Forgatch (2010) trekker frem, men også ved at foreldres lave toleranse kan fungere som et grunnlag for tvingende samspill (Brestan et al., 2003; Patterson, 1982).

I forbindelse med atferdsproblemer ser vi også at det eksisterer kjønnsforskjeller med et tilsynelatende flertall av gutter som utvikler og får atferdsproblemer og diagnosene atferdsforstyrrelse og opposisjonell-trassig forstyrrelse (Skogen & Torvik, 2013). Disse kjønnsforskjellene kan vise til en form for normalitet og avvik i samfunnet som igjen kan påvirke foreldres toleranse av atferdsproblemer henholdsvis hos gutter og jenter.

Kjønnsforskjeller ved utviklingsmønstre og kjennetegn for atferdsproblemer vil derfor være av betydning for hvilket grunnlag vi legger vedrørende ”normal” atferd for foreldres

toleranse.

2.4. Atferdsproblemer og kjønnsforskjeller

Kjønnsforskjeller ved atferdsproblemer kan ifølge Andershed og Andershed (2007) observeres så tidlig som etter 2-års alderen og har derfor medført en hovedvekt av undersøkelser som søker svar på og kunnskap om gutters utvikling av atferdsproblemer.

Samtidig hevder Andershed og Andershed (2007) at vi trenger å vite mer om kjønnsspesifikke mønstre av risikofaktorer og beskyttende faktorer for å bedre forstå utvikling av

atferdsproblemer i barndommen hos både gutter og jenter.

2.4.1. Utviklingsmønstre, kjennetegn og risikofaktorer

Scott (2015) hevder at risikoen for kontinuitet opp i voksen alder er noe mer utpreget for gutter enn for jenter. Det er med andre ord flere gutter enn jenter med atferdsproblemer i barndommen som også oppviser samme type atferd i voksen alder (Odgers et al., 2008; Scott, 2015). Dette ser igjen ut til å henge sammen med tidlig og sen-start mønstre. Ogden (2015) peker på at gutter heller utvikler atferdsproblemer i tidlig alder, mens det er vanligere for jenter å utvikle slike problemer i ungdomsalderen. Det ser dermed ut til at det er flere gutter som utvikler et tidlig-start mønster, mens jenter tenderer mot et sen-start mønster. Med

hensyn til at et såkalt tidlig-start mønster øker risikoen for omfattende problemer som voksen, forklarer dette også gutters økte risiko for kontinuitet.

Samtidig ser det ut til at det eksisterer kjønnsforskjeller ved uttrykksformen av

atferdsproblemer. Ifølge Ogden (2015) vil gutter tendere til mer fysisk og åpen aggresjon, mens jenter i større grad kjennetegnes av indirekte former som utestenging, baksnakking og ryktespredning. Selv om det bekreftes at jenter benytter seg av mer indirekte enn direkte uttrykksformer, så er også dette vanlig for gutter (Ogden, 2015). Som tidligere nevnt ser det også ut til å være vanligere med skjulte former for problematferd ved et sen-start mønster (Patterson & Yoerger, 2002). Jenters tendens til skjult problematferd ser dermed ut til å henge sammen med sen-start mønster. Solholm (2014) peker også på at jenters atferdsproblemer gjerne er mindre kronisk, mer preget av kortvarig eksperimentering og har større

sannsynlighet for å opphøre.

Det har også blitt funnet kjønnsforskjeller vedrørende arveligheten av aggressiv og ikke- aggressiv atferd. Den aggressive atferden så ut til å være arvelig både for gutter og jenter, men den ikke-aggressive atferden viste seg å være arvelig kun for jenter (Eley et al., 1999). Burt

(2012) påpeker, som tidligere nevnt, likhetene mellom tidlig-start og sen-start mønster i sammenheng med aggressive og ikke-aggressive atferdsproblemer. Det at jenter oftere har et sen-start mønster kan muligens henge sammen med høyere arvelighet av ikke-aggressiv atferd. Eller på den andre siden gutters mindre sannsynlighet for sen-start mønster.

Når det gjelder risikofaktorer viser Andershed og Andershed (2007) til at de samme typene risikofaktorer som er identifisert for gutter i stor grad også er gjeldende for jenter. Det finnes imidlertid undersøkelser som ikke viser dette, blant annet det tidligere eksempelet om

arvelighet og kjønnsforskjellene ved ikke-aggressiv atferd. Andre undersøkelser viser at noen faktorer ikke er like ”sterke” risikofaktorer hos jenter, og at det finnes kjønnsspesifikke risikofaktorer (Delliagatti et al., 2003; McCabe et al., 2004). I tillegg peker Andershed og Andershed (2007) på undersøkelser som viser at det eksisterer kjønnsforskjeller med hensyn til resiliens og beskyttende faktorer, der jenter ser ut til å være mer motstandsdyktige mot problemer i familien, mens andre ikke dokumenterer noen kjønnsforskjeller overhodet (Andershed & Andershed, 2007). Ogden (2015) hevder derimot at jenter synes å være mer sårbare for dårlige familieforhold.

2.4.2. Internaliserende versus eksternaliserende vansker

I all hovedsak finner vi at sannsynligheten er større for gutter enn for jenter for å utvikle atferdsproblemer og streve med dette lenger i et livsperspektiv (Solholm, 2014; Ogden, 2015).

Sammen med dette kan det se ut til at jenter muligens ikke utvikler atferdsproblemer i samme grad som gutter da de generelt ser ut til å tendere mot et mer internaliserende vanskebilde (Nordahl et al., 2005). Van Roy med kolleger (2006) fant, gjennom norsk ungdoms selvrapportering av egne problemer og styrker, at jenter rapporterte mer emosjonelle utfordringer, og gutter mer atferdsproblemer. Dette er også noe som ser ut til å gjelde

internasjonalt (Rescorla et al. 2007; Verhulst, 2003). Som tidligere nevnt, har gutter oftere et såkalt tidlig-start mønster som har sammenheng med senere utvikling av alvorlige

atferdsforstyrrelser og kriminalitet (Nordahl et al., 2005). Dette tidlig-start mønsteret kan også tenkes å være en del av argumentasjonen for at gutter kan ha en sterkere tilbøyelighet for heller å uttrykke seg gjennom et eksternalisert vanskebilde da denne gruppen gjerne har vanskelig temperament, er impulsive og overaktive og har svakere kognitive ferdigheter (Nordahl et al., 2005).