Vår ref.: Deres ref.:
2013/13283-2 13/00853-4 Espen Ajo Arnevik 10.2.2014
Vurdering av behovet for økt kunnskap om dagens behandlingstilbud til pasienter som ikke lenger ønsker substitusjonsbehandling i LAR
Oslo Universitetssykehus mottok 10. oktober 2013 oppdrag fra HSØ om å vurdere behovet for økt kunnskap om dagens behandlingstilbud til pasienter som ikke lenger ønsker substitusjonsbehandling i LAR. Dette oppdraget ble videresendt Nasjonal kompetansetjeneste TSB den 26. oktober.
Oppdraget forstås som å i hovedsak besvare følgende tre spørsmål:
1. Hvor mange pasienter på landsbasis ønsker å slutte med substitusjonsbehandling i LAR?
2. Hvordan er tilbudet til disse pasientene i dag?
3. Hvilke tiltak bør iverksettes for å styrke kunnskapsgrunnlaget?
Det ble nedsatt en arbeidsgruppe i Nasjonal kompetansetjeneste TSB for å utføre oppdraget.
Arbeidsgruppen bestod av Espen Ajo Arnevik, Ingrid Amalia Havnes, Hilde Harwiss og Helge Waal.
For å favne bredden i problematikken valgte arbeidsgruppen å besvare forespørselen gjennom å belyse følgende tre perspektiver:
1. Forskning
En litteraturstudie av nasjonale og internasjonale data.
2. Klinisk erfaring
Ledere for LAR-enhetene i hele Norge ble i et nasjonalt møte spurt om erfaringer fra egne enheter i forhold til antall som ikke ønsker LAR, kjennetegn for disse pasientene samt hvilke tilbud som i dag tilbys. Svarene ble supplert med utfyllende opplysninger tilsendt i etterkant av møtet.
3. Brukererfaring
Relevante brukerorganisasjoner ble invitert til et nasjonalt møte hvor de ble spurt om antall henvendelser i forhold til problemstillingen, kjennetegn for disse pasientene, samt hvilket tilbud de mener vil være relevante for å yte helsehjelp til pasienter med denne problematikken.
Arbeidsgruppen har sammenfattet svarene fra de tre perspektivene (forskning, klinisk erfaring og brukerkunnskap), og søker i det vedlagte notat å konkretisere anbefalinger og videre arbeid. Full rapport fra forskningsoppsummeringen, ledermøtet, og brukermøtet er lagt ved oppsummeringen i tillegg til oppdragsbrevet fra Helse Sør-Øst.
Helse Sør Øst v/Frode Bie PB 404 2303 Hamar
Klinikk psykisk helse og avhengighet Rus- og avhengighetsbehandling, avdeling TSB Nasjonal kompetansetjeneste, seksjon Oslo universitetssykehus HF Aker sykehus Postboks 4959 Nydalen 0424 Oslo
Sentralbord: 02770
Oppsummering
Heroinavhengighet har høy dødelighet, og i Norge har vi ca. 250 årlige ”overdosedødsfall”. Ca 80% av disse dødsfallene er forårsaket av opioider. Andelen dødsfall forårsaket av heroin er fortsatt i
overtall, men synkende. Andelen av ulike foreskrevne morfinlignende stoffer, heriblant metadon, er på vei opp. Helsedirektoratet utga i 2010 nasjonal retningslinje for legemiddelassistert rehabilitering ved opioidavhengighet - IS1701 (LAR). Oppstart i LAR innebærer en betydelig bedring i
livssituasjonen for heroinavhengige og har reddet mange liv. Forskningen viser at LAR- behandling virker mens det pågår. Det reduserer mortalitet, morbiditet og kriminalitet i betydelig grad. Imidlertid finner vi en økt dødelighet etter avslutning av behandlingen, på gruppenivå. Samtidig forteller både klinikere og brukere om pasienter som ønsker å avslutte eller trappe ned sin medikasjon. Fra nasjonale tall vet vi at det i 2012 totalt var registrert 409 utskrivinger fra LAR. 260 av disse avsluttet etter eget ønske (i tillegg 84 dødsfall og 65
utskrivinger etter vedtak). Tallet forteller hvor mange som avslutter behandling, men ikke grunnen til at de avsluttet. De nasjonale tallene for 2013 blir klare i løpet av våren 2014 og vil bli presentert i den årlige LAR statusundersøkelsen (SERAF og OUS).
Oppsummert er brukerorganisasjoner og behandlere enige om at de som avslutter behandling kan deles inn i to hovedgrupper: a) Personer som har opplevd mangeårig god rusmestring i LAR, har trygge sosiale rammer, og ønsker å opprettholde et rusfritt liv uten substitusjonsbehandling, og b) personer som lever mer ustabile liv i aktiv rus, og som ikke ønsker substitusjonsbehandling i LAR systemet og/eller søker alternative behandlingsformer. I begge disse gruppene finner vi undergrupper. Prognosen for de to gruppene ser ut fra det sparsomme erfaringsgrunnlaget vi har å være svært ulikt. Vi har per i dag ikke et godt nok kunnskapsgrunnlag til å si hvilke variabler som øker den positive prognosen for gruppe a), men vi vet at det er en økt negativ risiko for gruppe b) etter avslutning. Vi har heller ikke presise estimater på størrelsen av de to gruppene. Det kan imidlertid se ut til å være et gap mellom det antallet som ønsker å avslutte sin substitusjonsbehandling, og det antallet som har rimelig utsikt til å klare det. Dette, sammen med en noe mager kunnskapsbase om hvilke faktorer som øker prognosen for positivt utkomme, kan forklare en rapportert restriktiv holdning hos behandlere i forhold til å anbefale nedtrapping og avslutning av substitusjonsbehandling i LAR. Dette speiles også i rapporter fra
brukerorganisasjonene som er basert på kontakt med ca. 200 personer som ønsket å avslutte sin substitusjonsbehandling i 2013. De beskriver en gjennomgående opplevelse av å ikke bli møtt
med aktiv interesse og støtte fra sine behandlere i forbindelse med ønske om
reduksjon/avslutning av substitusjonsbehandling. Det rapporteres om ulik praksis, både fra brukerorganisasjonene og fra klinikere. Det vil i et videre arbeid være viktig med økt kunnskap om hva som må til for å kunne gi et godt tilbud til personer som ønsker å avslutte LAR-
behandling. Fokus bør rettes mot kunnskap om faktorer som øker/reduserer risiko ved
nedtrapping og avslutning av medikamenter; for eksempel medikamentell støttebehandling ved avslutning, tilleggslidelser som krever fortsatt eller endret behandling i eller utenfor LAR, valg av poliklinikk, dagbehandling eller døgninnleggelse ved nedtrapping, betydningen av brukerstyrte senger og betydningen av videre oppfølging eller ”avtalte etterkontroller” etter avsluttet
medikamentell behandling.
Konklusjon og anbefalinger
De som ønsker å avslutte sin substitusjonsbehandling i LAR kan grovt deles inn i to grupper:
a) Personer som har opplevd mangeårig god rusmestring i LAR, har trygge sosiale rammer, og ønsker å opprettholde et rusfritt liv uten substitusjonsbehandling, og
b) Personer som lever mer ustabile liv i aktiv rus, slutter å møte eller velger å slutte på grunn av misnøye med ulike sider av tilbudet, og/eller søker alternative behandlingsformer.
For gruppe b) vet vi at avslutning innebærer kraftig forhøyet risiko for sykdom og død. Siktemålet bør være å forsterke og bedre behandlingen fremfor å avslutte den, eventuelt må skadereduserende tiltak vurderes iverksatt. For gruppe a) har vi lite kunnskap om hva som øker en positiv prognose. Vi har også for lite kunnskap om størrelsen på de to gruppene, og differensieringen innenfor hver enkelt gruppe. I en periode med nedtrapping og avslutning må retten til brukermedvirkningen på individnivå kommuniseres tydelig til pasientene, og for den gruppen som ønsker dette bør hele bredden av behandlingstilbudet i TSB være tilgjengelig. Ut fra kunnskapssøket fra forskningen, LAR-klinikkene og brukerne, vil vi anbefale at det utvikles en klinisk veileder for avslutning av substitusjonsbehandling i LAR. På denne måten vil informasjonen til pasienten kunne bli tydeligere, variabler som er viktig for god prognose vil kunne bli konkretisert, og praksisen nasjonalt vil kunne bli mer ensartet. Som grunnlag for en slik veileder bør det foretas en oppdatering av litteratursøk, samt sikres medvirkning av klinikere og brukere. I forkant og etterkant av utviklingen bør veilederen være et tema på
nasjonale LAR-ledermøter for å tilstrebe ensartet praksis. Veilederen bør prøves ut og evalueres før den kan og bli en del av LAR retningslinjen når denne forventes revidert i 2015.
Vedlegg 1: Oppdrag om vurdering av behov
Vedlegg 2:
En litteraturstudie om forløp under og etter OMT med fokus mot former for OMT avslutning, modeller for avslutning og utvikling for brukerne etterpå.
Bakgrunn og metode... 6
1. LAR – opioid vedlikeholdsbehandling i Norge ... 7
2. En livslang behandling? ... 10
Konsekvenser av OMT for grad av avhengighet ... 10
Avvenning fra OMT ... 11
Tidsavgrenset behandling? ... 12
Kvalitet i behandlingen versus tidsavgrensning ... 12
3. Hvordan avslutte LAR – avvenningsmodeller ... 13
Hvem kan avslutte LAR vellykket?... 14
4. Forløp etter LAR ... 15
5. OMT-avslutning – noen vurderinger ... 16
6. Litteraturliste ... 18
Bakgrunn og metode
Da opioid vedlikeholdsbehandling (OMT) ble introdusert som legemiddelassistert behandling (LAR) i Norge i 1997 bygget utformingen både på pilotprosjekter og litteraturstudier (1;1;2;2;3;3). Modellen som ble valgt bygget på at alvorlig heroinavhengighet er en kronisk sykdom (4;5). Mangeårig
oppfølging viser at det er få som makter å avslutte bruken av heroin samtidig som fortsatt bruk følges av høy mortalitet, morbiditet og kriminalitet sammen med store menneskelige og sosiale
belastninger. Behandlingen reduserer mortalitet og morbiditet. OMT regnes i dag som det
grunnleggende tilbudet ved alvorlig opioid avhengighet (6-10). Bedringen er imidlertid hovedsakelig knyttet til fortsatt behandling slik det er vanlig ved kroniske sykdommer. Slutte r man å behandle en diabetiker med insulin, vil han eller hun bli dårligere. Behandlingens skal evalueres i forhold til pågående behandling, ikke i forhold til avsluttet behandling (5).
Tidsaspektet har vært omstridt helt siden OMT ble lansert på 1960-tallet. Opprinnelig tenkte noen seg at behandlingen skulle føre frem til en nedtrapping. Slike forsøk ble kalt «methadone reduction programmes» og «time limited OMT». Det er utført en ganske omfattende forskning på området.
Denne forskningen er viktig når det i dag er kommet forslag om å etablere et eget behandlingstilbud – «Exit LAR» for LAR-pasienter som ønsker å avslutte behandlingen for å oppnå opioid abstinens – medikamentfrihet. Denne oversikten som oppsummerer derfor relevant forskning. Metodisk bygger den i første rekke på tidligere kunnskapsoppsummeringer (6;8;11-24). Det er ikke gjort noe nytt systematisk kunnskapssøk men det er innhentet litteratur fra litteraturlistene i oppsummeringene og fra evalueringslitteraturen på området de siste 5 år, spesielt med henblikk på LAR i Norge.
Oppsummeringen sikter mot å
1. Gi en evaluerende beskrivelse av status for LAR med sikte på å beskrive omfang og aktualitet av pasienter som ønsker å slutte i LAR.
2. Vurdere spørsmålet om livslang behandling på grunnlag av forskning om forløp i og utenfor OMT 3. Oppsummere kunnskapen om OMT avslutning og sammenlikne forløpet hos ulike grupper og tilnærminger for å avslutte OMT og resultatene ved det.
4. Vurdere hvilke metoder som bør anbefales ved en eventuell avslutning.
5. Beskrive forløp for pasienter som har trappet seg ned og hvilke behov som blir avdekket
1. LAR – opioid vedlikeholdsbehandling i Norge
LAR ble på bakgrunn av aktuell kunnskap lagt opp som et tilbud om livslang behandling forbeholdt de som hadde en så vidt alvorlig avhengighet at annen behandling var utsiktsløs (3;25). Modellen ble derfor utformet med høy terskel i form av krav om utredning av alvorlighetsgrad og av alternative behandlingsmuligheter. Det var også krav til etterlevelse av behandlingen og forutsetning om utskrivning ved manglende bedring. Målgruppen ble beregnet til 800 individer etter estimat av antall særlig vanskelige tilfeller som hadde mislykkes i tidligere behandling.
LAR er blitt evaluert en rekke ganger (25-30) (31). I tillegg er det siden 2002 utført årlige
statusrapporteringer hvor utviklingen for den enkelte LAR-pasienten er samlet til rapporter over LAR- pasientens rehabiliteringsgrad, behandlingsforløp og resultater i form av rusbruk, kriminalitet osv.
Disse vurderingene viser at vi i dag har et landsdekkende tilbud for heroinavhengige personer bygget på et samarbeid mellom LAR som del av helseforetakenes tverrfaglige spesialistbehandling på
rusfeltet og fastlegene som medisinsk ansvarlige og kommunenes sosialtjeneste som sammen med NAV er ansvarlige for rehabilitering. Antallet i behandling har vokst jevnt og var ved pr 31.12.2012 kommet opp i 7038. Ytterligere 2366 hadde vært i behandling tidligere slik at totalt 9404 på ett eller flere tidspunkter hadde fått tilbudet (32). Figur 1 viser utviklingen i de ulike helseregionene og i landet samlet.
Evalueringen viser at LAR har høy evne til å holde pasientene i behandling (retensjon). 74,8 % av de som noen gang har vært i behandling, var i behandling ved årsskiftet 2012/2013. Bedømt i forhold til antall i behandling ved slutten av året i forhold til summen av antall ved begynnelsen og antall nye pasienter, var retensjonen 92 %. Dette er høyt og på nivå med de høyeste påvist. Dette regnes som en viktig kvalitetsindikator (33;34). En særlig interessant studie er bygget på undersøkelse av 62 behandlingssteder med 4005 pasienter i den amerikanske US National Treatment Improvement Evaluation Study (35). Denne viste at høy retensjon hadde en direkte lineær sammenheng med positive resultater i OMT og abstinensorienterte døgninstitusjoner mens en ikke kunne vise noen tydelig slik sammenheng i abstinensorienterte polikliniske tiltak. Retensjon er i følge dette særlig viktig i OMT og i døgninstitusjoner mens poliklinisk behandling uten OMT ikke gir bedre resultater ved langvarig enn ved kortvarig behandling.
Figur 1. Antall i behandling i LAR i Norge pr 31.12. (32)
LAR i Norge har vært kritisert for at en høy terskel og lang ventetid forhindrer inntak av mange som har behov for behandlingen. Et annet ankepunkt ar vært at kravene til avhold fra rusmidler og til samarbeid om kontrolltiltak har ført til utskrivning av pasienter i behov av fortsatt behandling.
Evalueringene førte sammen med vurdering av internasjonal utvikling med økende aksept av
skadereduksjon til at Helsedirektoratet utformet nye retningslinjer for behandlingen i 2010 (36). Det eneste nødvendige kravet for inntak er nå en sikker avhengighet av opioider, og utskrivning skal bare skje mot pasientens vilje dersom behandlingen ikke kan gjennomføres medisinsk sett forsvarlig.
Figur 2 viser utviklingen i utskrivninger. Vi ser at langt færre nå blir utskrevet «på vedtak», dvs mot sin vilje mens en økende andel slutter «selv». Majoriteten av disse sluttet imidlertid ikke fordi de ønsket avvenning og medikamentfrihet men sluttet å møte opp uten begrunnelse eller valgte å avslutte på grunn av misnøye med ulike sider av tilbudet. Det kan spores en gradvis økning av antallet dødsfall slik en må forvente med økende antall i behandling med en populasjon av middelaldrende og eldre personer med belastning av flere former for sykelighet. Vi ser imidlertid også at totalt antall utskrivninger ser ut til å gå ned. Flere holdes altså i behandling, kanskje på tross av moderat bedring.
Figur 2 Antall og typer utskrivninger i LAR (32)
Vil dette si at for mange holdes i behandling? Av de nasjonale retningslinjene følger det at en skal gi tilbud om behandling uten tidsavgrensning. Dersom behandlingen er vanskelig eller har usikre
resultater, skal en søke å styrke behandlingen, eventuelt ved hjelp av en periode med innleggelse. De som av ulike grunner overveier å avslutte sin behandling skal ha informasjon om faremomenter og fordeler og om tilbud for avvenning og eventuell videre behandling.
Vi vet imidlertid lite om hvor stor andel som ønsker seg LAR-avslutning og hvordan disse i virkeligheten blir møtt på sine ønsker i de ulike LAR-tiltakene. Etter drøfting i nasjonalt LAR- ledermøte er det satt i gang en registrering av praksis og erfaringer i de ulike tiltakene. Vi vet noe men ikke nok om hvordan situasjonen er for de som har sluttet. I en registerbasert undersøkelse av alle i Lar-behandling frem til 2003 fant en at de utskrevne hadde en årlig dødelighet på 3,4 % (44 dødsfall i 1303 personår). 28 dødsfall skyldtes overdoser, 5 traumatiske hendelser og 11 somatiske sykdommer. Vi kan altså regne med en høy dødelighet. Denne undersøkelsen skilte ikke mellom ulike typer utskrivninger. I studie fra Oppland hvor undersøkeren hadde opplysninger om formene for utskrivning, fant en at de som selv ønsket utskrivning hadde samme forløp som de andre (Skeie, personlige opplysninger). Antallet var imidlertid lavt. Situasjonen etter LAR er undersøkt mer
systematisk i en upublisert studie fra Vest-Agder (36). 103 pasienter var 23 % skrevet ut «ufrivillig»
og 77 % frivillig. Blant de frivillige var det 19 som selv vurderte seg som ferdigbehandlet og rusfrie mens 54 hadde andre begrunnelser. 18 måneder seinere var nesten alle gruppen som anså seg ferdigbheandlet, stabilt rusfrie og vel rehabiliterte. Utskrivelse fra LAR er altså risikabelt, men de som selv ønsker det fordi de har kommet langt i sin rehabilitering, har en relativt god prognose. I forhold til totaltallet i behandling i Vest-Agder utgjorde disse 19 ikke mer enn 3,4 %. Det er en viktig
oppgave å undersøke dette på nasjonal basis, men det ser ut til at det dreier seg om en minoritet.
2. En livslang behandling?
I kunnskapsoppsummeringer som bygger på RCT-studier har det vært vanskelig å vise sikkert at OMT (LAR) reduserer mortalitet, morbiditet og kriminalitet. Dette har sammenheng med at slike studier oftest har lavt antall deltakere og at kravene til randomisering fører til spesielle seleksjoner av pasienter. I Norge har SERAF undersøkt forekomsten av ulike tilstander hos et høyt antall pasienter før, under og etter LAR i ved hjelp av nasjonale registerstudier. Basert på personnummeret har man kunnet undersøke forekomst av de ulike vanskene hos LAR-pasienter før behandlingen, mens de er i behandling og etter utskrivning fra behandlingen. Disse studiene viser entydig at LAR reduserer mortalitet (37;38), morbiditet (39-41) og kriminalitet(42-44). Endringene er betydelige. Dersom LAR avbrytes, stiger imidlertid problemene igjen til samme nivå som før behandlingen. Man finner altså en «innen behandling»-bedring og dette støtter målsettingen om langvarig behandling.
Konsekvenser av OMT for grad av avhengighet
Men betyr dette at LAR skal vare livet ut? Kan man ikke slutte i LAR? Oppfølgingsstudier av ulike former for behandling viser at det er en andel som er langvarig uten opioidbruk etter stoff-frie behandlingstiltak (8) . Kohortstudier viser dessuten at man etter flere år finner noen som lever uten opioidbruk (4;45) uavhengig av hvilken behandling de har fått. Men andelen er lav og mange ser ut til å ha et svingende forløp. Det altså ikke slik at man «modnes» - «vokser seg ut av
heroinavhengighet» (45). Det mest presise er å si at noen lever i kortere eller lenger perioder uten heroin av ulike grunner. Et annet forhold er også viktig; kohortstudier av rusmiddelbrukere viser ofte at det er en betydelig andel med blandingsmisbruk hvor heroin kan inngå uten at dette følges av regelmessig bruk. Etterundersøkelser av disse vil nødvendigvis vise at en betydelig andel har sluttet
med heroinbruken. Konklusjonen er først og fremst at noen kan bruke heroin en tid uten å utvikle avhengighet. Vil vi sammenlikne resultater i behandlingsstudier må man derfor legge til grunn en god nok bedømmelse av alvorlighetsgraden av heroinbruken. Tiltak som tar i mot pasienter med mindre alvorlig bruk vil nødvendigvis ha bedre resultater. På den annen side må man også se alvorlig på at OMT medfører daglig inntak av en høy dosering av et opioid som igjen kan skape en mer alvorlig avhengighet av en lite alvorlig. Det er derfor viktig å stille spørsmålet om OMT kan forsinke eller forhindre abstinens som målsetting. Dette er vurdert i spesielt i to studier (21;46). Svaret er at det ikke kan utelukkes men også at fordelene ved behandlingen overstiger denne ulempen der hvor problemene er store nok. OMT – LAR - bør forbeholdes de som har utviklet slik avhengighet. De som bruker heroin en kort tid uten avhengighetsutvikling, kan - og bør ofte - klare seg uten LAR men dette gjelder i ikke de som har en alvorlig avhengighet.
Avvenning fra OMT
Men kan LAR behandle noen slik at deres problemer blir mindre og de selv sterkere – friskere slik at det kan bli riktig å avslutte? Det ble tidlig gjort mange forsøk som siktet mot avvenning (47-52).
Resultatene ble oppsummert av Milby i 1988 (23). Han mente å finne en klart økende andel som gjennomførte avvenningen over tre fem-årsperioder fra 1970 med økning fra 39.7% til 54.9% og videre til 76.3%. De bedrete resultatene skyldtes i følge Milby bedret abstinensbehandling med bruk av lindrende midler og nedtrapping med egnet opioid. Det han viste var altså at en betydelig andel kan gjennomføre en avvenning med god abstinensbehandling. I tråd med dette ble det en tid utviklet flere forsøk med tidsavgrenset vedlikeholdsbehandling og abstinensorientert behandling (methadone reduction programmes). Magura gjorde en kunnskapsoppsummering over disse studiene i 2001 og påpeker at Milby ikke redegjør for om pasientene forblir uten tilbakefall. Han konkluderte at studiene i liten grad redegjorde for nødvendige behandlingskriterier, hadde ulike og til dels mangelfull kontroll av oppnådd opioid abstinens og hadde varierende og ofte svært kort
oppfølgingstid samtidig som kunnskapen om økt mortalitet og morbiditet i liten grad ble fulgt opp.
«Until more is learned about how to improve post-detoxification outcomes for methadone patients, treatment providers and regulatory/funding agencies should be very cautious about imposing disincentives and structural barriers that discourage or impede long-term opiate replacement therapy”
Tidsavgrenset behandling?
Selv om det ofte er mulig å gjennomføre en avvenning (avgiftning) ved god abstinensbehandling er i følge dette faremomentet så vidt store at pasientene ikke bør oppfordres til å avslutte LAR. Det kom en tid noe større optimisme med bruken av buprenorfin som beskrives med mindre alvorlig opioid avhengighet og mer lindrig abstinens. SERAF hadde derfor en behandlingsstudie for tidsavgrenset behandling med buprenorfin, spesielt siktet mot yngre brukere (53). Det ble i denne studien gjort en omfattende kunnskapsoppsummering om avslutning av vedlikholdsbehandling og mulighetene for tidsavgrenset behandling (20). 12. Oppsummeringen viste moderat kunnskapsstatus. Det ble bare funnet 12 studier og dette var I hovedsak naturalistiske etterundersøkelser og bare en dreide seg om buprenorfin. Slik Magura viste var det svært stor forskjell i definisjoner og oppfølgingstid og derfor vanskelig å bedømme funnene. Abstinensraten varierte fra 22% til 86% og den eneste faktoren som var assosiert med oppnådd medikamentfrihet var om avvenningen var ønsket som led I
behandlingsfremskritt . Slike «terapeutiske avvenninger» førte til medikamentfrihet for 48 % mens de «ikke-terapeutiske» gjorde dette for 22% På dette grunnlaget ble det gjennomført en
behandlingsstudie med tidsavgrenset LAR (54). Det viste seg vanskelig å gjennomføre poliklinisk avvenning og de gunstige resultatene i behandlingen var i hovedsak knyttet til de som ikke ble avvendt, dvs som fortsatt i LAR. Det var dessuten noen dødsfall som samvarierte med
avvenningsperioder. Tidsavgrenset behandling ble i samsvar med dette frarådet. Lærdommen var altså at avvenningen var mer krevende enn antatt. Videre vurderte en at avvenningen oftest bør skje i institusjon med tilstrekkelig støtte og abstinensbehandling og at de fleste ville klare seg best med fortsatt vedlikeholdsbehandling.
Kvalitet i behandlingen versus tidsavgrensning
Slike studier har nasjonalt og internasjonelt ført til at fokus i første rekke har vært rettet mot å bedre vedlikeholdsbehandling og ikke mot tidsavgrensning . Enkelte som Fischer (55) har vurdert sterkt behov for bedre psykiatrisk diagnostikk og flere og bedre typer medikamenter. Andre har vurdert forsterkete psykososiale tiltak (12;13) eller andre typer agonister (buprenorfin (56) ,
morfinpreparater med forlenget virkning (17), heroin (16)). Alle disse forsøkene har hatt hovedsikte mot fortsatt/langvarig behandling.
3. Hvordan avslutte LAR – avvenningsmodeller
Det synes på bakgrunn av litteraturen klart at det ikke bør være noen overordnet målsetting å avslutte OMT. Men det synes også klart at noen ønsker det og noen gjennomfører det. Hvem er dette og hvorledes bør det gjøres? Det er bare funnet to randomiserte kontrollerte studier for OMT nedtrapping (57;58). Studiene er små; den ener beskriver høyt frafall uavhengig av støtte og den andre noe bedre forløp knyttet til medikamentell støttebehandling. Et rimelig overordnet syn vil være at prosedyrene bør følge anbefalingene fra generell forskning og kunnskapsoppsummering for behandling av opioid abstinens (13;59;60). Dette vil si at en bruker en gradvis nedtrapping enten med buprenorfin eller metadon. Dersom bruk av opioider er uaktuelt, kan en få god hjelp av adrenerge agonister som klonidin. Flere studier bekrefter at disse tilnærmingene er mulige (48;50;61-65). Oppsummert sier disse studiene at en bør trappe ned OMT gradvis uten at noe spesielt tempo er tydelig overlegent. De største vanskene kommer ved lave doseringer, og en del anbefaler at metadonpasienter overføres til buprenorfin-behandling når abstinensplagene blir tydelige og fullfører nedtrappingen med buprenorfin som skal gi noe mindre plager (62;66), delvis anbefales at en behandler abstinensplagene med adrenerge agonister i tillegg.
En godt gjennomført studie fra Australia har undersøkt interessen for slik nedtrapping i OMT (67).
Det ble trukket et utvalg på 856 metadonstabiliserte pasienter fra behandlingstiltak i tre australske byer. Et større spørreskjema vist at 70 % av pasientene var positive til nedtrapping og var
optimistiske i forhold til at de skulle klare dette. En analyse av prediktorer for å forbli abstinent i 3 mnd, reduserte imidlertid andelen til 17 %. Undersøkelsen viste et stort sprik mellom andelen klienter som ønsket avvenning og de som hadde rimelig utsikt til å klare det.
En annen viktig studie er gjort i British Columbia i Canada som har en sentral database for alle metadonforskrivninger. All forskrivning mellom 1996 og 2006 ble undersøkt og behandlingen av 4183 personer ble vurdert. Dette omfattet 25 545 behandlingsperioder og 14 602 av disse førte til at en begynte en nedtrapping. De som gjennomførte nedtrappingen til lavere enn 5 mg metadon/dag, ikke ble reinnlagt i løpet av 18 mnd og hverken ble hospitalisert for misbruksrelaterte sykdommer eller døde i denne perioden, ble klassifisert som vellykkete. Dette gjaldt 13 % og logistisk regresjon med nedtrappingsmønster som variabel bekreftet at langsom nedtrapping var bedre enn rask.
Stabiliseringspauser i nedtrappingen var gunstig. Data for om de brukte rusmidler, forelå imidlertid
ikke. Konklusjonen er likevel at få makter å gjennomføre nedtrappingen vellykket, men om man skal forsøke bør det gjøres langsomt med pauser når pasienten trenger det (68).
Har vi da noen tiltak som med rimelig sikkerhet kan forebygge tilbakefall. En mulighet vil være bruk av en antagonist som naltrekson i en periode etter avvenningen, eventuelt direkte overføring fra vedlikeholdsbehandling til blokkerende behandling under sedasjon eller narkose (9;69-72).
Depotformulering med varighet av 1 mnd er tilgjengelig og implantater som har blokkerende
virkning i 3 md og mer har vært brukt med positive erfaringer uten at noen er registrert til klinisk bruk i dag. Behandlingen er delvis omstridt og kunnskapoppsummeringer har pekt på at bruk av narkose både er kostbart og ikke ufarlig (19). Det er mindre motforestillinger mot bruk av lett (minimal) sedasjon for å understøtte nedtrapping og overgang. Antakelig kan en oppnå det samme ved vanlig nedtrapping understøttet av adrenerge agonister (18). Samlet vurdering av naltreksonlitteraturen peker imidlertid på at dette er en reell og utilstrekkelig utnyttet mulighet. En kan antakelig
gjennomføre nedtrappingenpå ulike vis og bruke langtidsvirkende naltrekson for å forebygge tilbakefall. En studie viser også at dette kan gjøres innen et behandlingsforløp slik at de som ikke trives i det lange løp uten vedlikeholdsbehandling kan begynne i OMT igjen (73).
Hvem kan avslutte LAR vellykket?
Det er godt etablert at pasienter kan avslutte OMT men også at betingelsene for dette bør utforskes (63). Kornør (20) fant i sin litteraturoppsummering at en hovedbetingelse for vellykket avslutning av OMT var at avvenningen var «terapeutisk». Pasienter som selv ønsket avvenning fra OMT i tråd med oppnådde målsettinger gjennomførte avvenningen mer enn dobbelt så ofte som det gjennomsnittlige for andre. Dette går igjen i litteraturen. Pasienter som blir kastet ut på grunn av regelbrudd, på grunn av at behandlingstilbudet avvikles eller strammes inn eller etter vilkårlige tidsrammer, klarer seg vesentlig dårligere. Det er dessuten viktig at pasientenes tilstand typisk sett varierer med nivået av metadon i blodet. Når dette er lavest slik som før dagens metadondosering viser en viktig studie at mange opplever stress og nedstemthet. Etter doseringen med økende serumnivå minsker disse plagene. Disse funnene er relevante for nedtrappingsforsøk (74). Nedtrapping er forbundet med stressopplevelse og dette må antas vanskelig å håndtere for pasienter med angstlidelser som PTSD og panikkangst. De aktuelle pasientene bør altså både ønske avviklingen og dessuten være vurdert for eller adekvat behandlet for kompliserende psykiske vansker. Enkelte har en fobisk preget angst for nedtrappping (75-77), og det er viktig at pasienten har et personale som er trygge på at nedtrapping
er mulig og har støttende og beskyttende holdninger (78). Det er også et godt etablert at de som trapper seg ned går inn i en periode med økt mortalitetsfare (overdosedødelighet) (14;34;37). Man bør derfor ikke avslutte OMT i samme periode som en person flytter ut fra kontrollerte omgivelser enten dette er en behandlingsinstitusjon eller fengsel. En eventuell avslutning bør skje i god tid før.
Her er det også viktig å huske på at en betydelig andel får perioder med nedforhet og oppgivelse under avvenning fra opioider. Kanof har beskrevet at 12 av 24 pasienter fikk et betydelig depressivt preget syndrom under langsom nedtrapping (79). En studie fra Canada som vurderte de ulike faktorene knyttet til vellykket og mislykket avslutning, pekte særlig på forekomsten av affektive vansker og langvarige stressforstyrrelser. Den konkluderte på bakgrunn av slike funn at det er usikkert om og når nedtrapping er tilrådelig og at dette i alle fall bør skje med tilstrekkelig oppfølging (80).
Slike forhold gjør at en skal være forsiktig med å oppfordre til OMT avslutning og aldri presse noen til dette. Det er mulig å gjennomføre avvenning poliklinisk men resultatene er bedre om den helt eller delvis foregår i et skjermet miljø (81).
4. Forløp etter LAR
Det er gjort få studier av hvorledes det går met pasienter som avslutter LAR «terapeutisk» eller såkalt vellykket. Det går dårlig med de som slutter ufrivillig eller på grunn av negativ utvikling under
behandlingen, men vi vet ikke veldig mye om hvordan det går med de andre. Den mest systematiske studien har vi fra Sverige hvor Eklund avla en doktoravhandling om pasienter som var fullt ut
rehabiliterte i svensk LAR og ønsket å bli medikamentfrie. Majoriteten avsluttet avvenningen under nedtrappingen på grunn av økende abstinensplager og psykiske reaksjoner (82). Av de som
gjennomførte nedtrappingen, holdt halvparten seg medikamentfrie og halvparten gikk tilbake til LAR.
En forskergruppe har fulgt de avvendte gruppene videre og i en studie sammenliknet 25 pasienter med vellykket og mislykket stabilisering uten å finne entydige prediktorer. Et gunstig forløp hang sammen med mange faktorer (83). Problemet her kan være at antallet i hver gruppe var for lavt til at en kunne finne statistisk sikre funn (lav statistisk «power»). En annen studie har de fult de første 38 pasientene i Stockholms LAR-program (84). Pasienten ble delt i de som aldri forsøkte avvenning, de som ble tvunget til avslutning, de som førsøkte å slutte vellykket og de som gjorde det men mislyktes.
Det å aldri forsøke hang sammen med lavere livskvaltitet 15 år seinere i forhold til å ha forsøkt.
Ufrivillig avslutning hang sammen med en særlig negativ utvikling mens det å ha forsøkt vellykket førte til vesentlig bedre livskvalitet og sosial situasjon. Antallene her er lave, og gruppene lite karakterisert i forhold til underliggende variabler. Det er likevel riktig å trekke den konklusjonen at de som velger og lykkes med å slutte i LAR, får det bedre enn de andre. Et spørsmål er derfor hva som skiller de som ønsker å slutte fra de som ikke gjør det. Den sammen forskergruppen har undersøkt dette ved intervjuer i to grupper stabiliserte LAR-pasienter, den ene ønsket og den andre ønsket ikke å slutte. De som ikke ønsket, var mere fornøyd i behandlingen, hadde lite eller ikke press på seg fra andre og kjente til negative slutte-erfaringer. De hadde også tendens til å ha lenger
heroinkarriere.
Slike funn understøtter at pasienter i LAR har krav på hjelp til å slutte om de selv ønsker det. De har større sjanse dersom der er godt stabiliserte og uten tendens til å ruse seg og er i en god
livssituasjon. Likevel bør en være forberedt på vansker under nedtrappingen. I en studie av 30 pasienter som forsøkte selvvalgt å slutte i et veldrevet tidsuavgrenset behandlingsprogram, avbrøt samtlige nedtrappingen på grunn av ulike vansker, abstinensplager, smerter, psykisk ustabilitet, begynnende rusmidddelbruk osv (61). Konklusjonen fra dette forsøket var at pasientene har krav på god nok informasjon, på god nok støtte under nedtrappingen og anledning til å fortsette i
behandlingen om de skulle velge dette. Det er likevel noen som klarer det (50). Det er også noen forsøk som peker i retning av at en tilstrekkelig lang forberedelsesperiode og minimum 5 mnd langsom nedtrapping sammen med et psykoedukativt og støttende terapiprogram som sikter mot symptommestring og motivasjonsstøtte, kan øke andelen vesentlig (50;85). Dette øker sjansen for i alle fall 1 års uten tilbakefall. Slike funn støttes fra observasjoner i Norge som peker på at noen godt motiverte pasienter som har utviklet en god rehabiliteringsgrad og er psykisk stabile, kan
gjennomføre avslutning av LAR. Men andelen er nokså lav og forutsetningene mange.
5. OMT-avslutning – noen vurderinger
1. Den overveiende konklusjonen av forskning om LAR er at behandlingen skal være uten tidsgrenser.
2. Behandlingsvansker skal ikke løses ved å avslutte behandlingen men ved å styrke eller bedre den.
3. Det er likevel sider ved behandlingen som svekker livskvaliteten og et ønske om å slutte skal tas på alvor.
4. Et slikt ønske bør gro ut fra en god behandling og følge etter vellykket løsning av livsvansker, psykiske og sosiale problemer.
5. Det er negativt og ikke ufarlig dersom noen presses til å slutte mot sin vilje, og prognosen er også dårlig dersom pasienten avslutter behandlingen på grunn av rusmiddelbruk eller andre problemer.
6. Avslutning bør skje i samarbeid med LAR slik at vansker under nedtrapping kan møtes ved å fortsette, eventuelt forbedre LAR uten at dette er for mye av nederlag for pasienten.
7. Avslutning av LAR bør skje ved langsom nedtrapping og de fleste anbefaler flere måneder med anledning for pasienten til å ta pauser. Abstinensplager skal behandles.
8. Pasienten kan trenge og skal få behandling for affektive reaksjoner og andre psykiske vansker under nedtrappingen.
9. De som slutter har ulike problemprofiler og ulike behov. Det er vanskelig å se at et spesielt sentralisert behandlingstilbud er ønskelig.
10. Det er mulig/sannsynlig at mange kan trenge tilbakefallsprofylakse med naltrekson depot eller implantat. Her er det ønskelig med forskning og klinisk utprøving.
11. Det er mulig/sannsynlig at mange kan trenge et miljøtilbud, eventuelt tilhørighet i en kulturell/ideologisk sammenheng som er belønnende i forhold til rusmiddelmestring. Uten et rusfritt/negativt miljø er prognosen dårlig.
12. De som gjennomfører LAR-avslutning vellykket har oftest utsikt til økt livskvalitet – men faren for tilbakefall er reell over flere år og slike tilbakefall er ikke ufarlige.
13. Anslag over andel som vil oppnå varig/langvarig avslutning vil avhenge både av utvalg og av behandling og støtte. Et lavt anslag kan være på 5 %, et høyt anslag på 10 %.
14. Oppfølgende behandling bør skje i forhold til hvor pasienten bor og har sitt sosiale nettverk
6. Litteraturliste
(1) Blix O, Bruvik S, Waal H. Metadonprosjektet i Oslo. Tidsskr Nor Laegeforen 119, 242-246.
(2) Waal H, Knutsen T, Welle-Strand G. Vedlikeholdsbehandling med metadon for HIV-smittet (3) Waal H, Krook A, Welle-Strand G, Esepgren O, Hole R, Lazardidis KB, Sandvold M, Moen S,
Høiseth T. En nasjonal modell for medikamentassistert rehabilitering av opiatmisbruker.
Tidsskr Nor Laegeforen 121, 2301-2305. 2001.
(4) Hser YI FAU, Hoffman VF, Grella CE FAU, Anglin MD. A 33-year follow-up of narcotics addicts.
[0003-990X].
(5) McLellan AT, Lewis DC, O'Brien CP, Kleber HD. Drug dependence, a chronic medical illness:
implications for treatment, insurance, and outcomes evaluation. JAMA 284[13], 1689-1695. 4- 10-2000.
(6) Farrell M, Ward J, Mattick R, Hall W, Stimson GV, des Jarlais D, Gossop M, Strang J. Fortnightly Review: Methadone maintenance treatment in opiate dependence: a review. BMJ 309[6960], 997-1001. 15-10-1994.
(7) Gossop M, Marsden J, Stewart D, Rolfe A. Patterns of improvement after methadone treatment: 1 year follow-up results from the National Treatment Outcome Research Study.
Drug & Alcohol Dependence.60(3):275-86. 1-11-2000.
(8) Hubbard RL, Craddock SG, Anderson J. Overview of 5-year followup outcomes in the drug abuse treatment outcome studies (DATOS). J.Subst.Abuse Treat. 25[3], 125-134. 2003.
(9) Tetrault JM, Fiellin DA. Current and potential pharmacological treatment options for (10) Ward J, Hall W, Mattick RP. Role of maintenance treatment in opioid dependence. Lancet
353[9148], 221-226. 16-1-1999.
(11) Amato L, Davoli M, Perucci A, Ferri M, Faggiano F, Mattick P. An overview of systematic reviews of the effectiveness of opiate maintenance therapies: available evidence to inform clinical practice and research. J Subst.Abuse Treat. 28[4], 321-329. 2005.
(12) Amato L, Minozzi S, Davoli M, Vecchi S. Psychosocial combined with agonist maintenance treatments versus agonist maintenance treatments alone for treatment of opioid
dependence. Cochrane Database Syst.Rev. [10], CD004147. 2011.
(13) Amato L, Minozzi S, Davoli M, Vecchi S. Psychosocial and pharmacological treatments versus pharmacological treatments for opioid detoxification. Cochrane Database Syst.Rev. [9],
CD005031. 2011.
(14) Degenhardt L, Bucello C, Mathers B, Briegleb C, Ali H, Hickman M, McLaren J. Mortality among regular or dependent users of heroin and other opioids: a systematic review and meta-
analysis of cohort studies. Addiction 106[1], 32-51. 2011.
(15) Faggiano F, Vigna-Taglianti F, Versino E, Lemma P. Methadone maintenance at different dosages for opioid dependence. [Review] [75 refs]. Cochrane Database of Systematic Reviews.(3):CD002208. 2003.
(16) Ferri M, Davoli M, Perucci CA. Heroin maintenance treatment for chronic heroin-dependent individuals: a Cochrane systematic review of effectiveness. J Subst.Abuse Treat. 30[1], 63-72.
2006.
(17) Ferri M, Minozzi S, Bo A, Amato L. Slow-release oral morphine as maintenance therapy for opioid dependence. Cochrane Database Syst.Rev. 6, CD009879. 2013.
(18) Gowing L, Ali R, White J. Opioid antagonists with minimal sedation for opioid withdrawal.
Cochrane.Database.Syst.Rev. [1], CD002021. 2006.
(19) Gowing L, Ali R, White JM. Opioid antagonists under heavy sedation or anaesthesia for opioid withdrawal. Cochrane.Database.Syst.Rev. [1], CD002022. 2010.
(20) Kornor H, Waal H. From opioid maintenance to abstinence: a literature review. Drug Alcohol Rev. 24[3], 267-274. 2005.
(21) Maddux JF, Desmond DP. Methadone maintenance and recovery from opioid dependence.[see comment]. [Review] [40 refs]. American Journal of Drug & Alcohol Abuse.18(1):63-74. 1992.
(22) Magura S, Rosenblum A. Leaving methadone treatment: lessons learned, lessons forgotten, lessons ignored. Mt.Sinai J Med. 68[1], 62-74. 2001.
(23) Milby JB. Methadone maintenance to abstinence. How many make it? J Nerv.Ment.Dis.
176[7], 409-422. 1988.
(24) Statens beredning för medicinsk utvärdering vol I og II. Behandling av alkohol- och narkotiaproblem. En evidensbaserd kunnskapssammanställning. 156/1, 11-439. 2001.
Stockholm, SBU Statens beredning för medicinsk utvärdering.
(25) Waal H. Merits and problems in high-threshold methadone maintenance treatment.
Evaluation of medication-assisted rehabilitation in Norway 1998-2004. Eur Addict Res 13[2], 66-73. 2007.
(26) Ervik R. Evaluering av metadonprosjektet i Oslo. Sifa rapport nr 5/97. 1997. Oslo, Statens institutt for alkohol og narkotikaforskning.
(27) Flaaterud S. Brukerundersøkelse. 2000. Skien, Borgestadklinikken.
(28) Hansen MB, Kornør H, Waal H. SKR-rapport nr 7/2004 Bidrag til evaluering av
Legemiddelassistert rehabilitering i Norge (Contributions to evaluation of medication assisted rehabilitation in Norway). 7/2004, 1-99. 2004. Oslo, Seksjon for kliniske rusmiddelproblemer, Universitet i Oslo (Unit for Addiction Medicine, University of Oslo). SKR-rapporter.
(29) Kornør H, Waal H. Metadondose, behandlingsvarighet og heroinbruk i medikamentassistert rehabilitering. Tidsskr Nor Lægeforen 124, 332-334. 2004.
(30) Ravndal E, Lauritzen G. [Opiate users in methadone-assisted rehabilitation one year and two years after admission]. [Norwegian]. Tidsskrift for Den Norske Laegeforening.124(3):329-31.
5-2-2004.
(31) Vindedal B, Steen L-E, Larsen B, Knoff RH. Evaluering av legemiddelassistert rehabilitering.
Rapport til Sosial- og helsedirektoratet (Evaluation of medication assisted rehabilitation.
Report to the Directorate of Health and Social Welfare). 3-144. 2004. Oslo, Sosial- og helsedirektoratet (Directorate of Health and Social Welfare).
(32) Waal H, Bussesund K, Clausen T, Håseth A, Lillevold P. Statsurapport 2012. LAR som det vil bli fremover? SERAF rapport 1/2013, 2-63. 2013. Oslo, SERAF UiO og Oslo Unviersitetssykehus.
(33) Amato L. An overview of systematic reviews of the effectiveness of opiate maintenance therapies: available evidence to inform clinical practice and research. 2005.
(34) Caplehorn JR, Dalton MS, Cluff MC, Petrenas AM. Retention in methadone maintenance and heroin addicts' risk of death. Addiction 89[2], 203-209. 1994.
(35) Zhang Z, Friedmann PD, Gerstein DR. Does retention matter? Treatment duration and improvement in drug use. Addiction 98[5], 673-684. 2003.
(36) Clausen T, Åsland R, Kristensen Ø. Personer som skriver seg ut fra LAR, lever farlig! 2014.
(37) Clausen T, Anchersen K, Waal H. Mortality prior to, during and after opioi d maintenance treatment (OMT): a national prospective cross-registry study. Drug and Alcohol Dependence 94[1-3], 151-157. 1-4-2008.
(38) Clausen T, Waal H, Thoresen M, Gossop M. Mortality among opiate users: opioid maintenance therapy, age and causes of death. Addiction 104[8], 1356-1362. 2009.
(39) Skeie I, Brekke M, Lindbaek M, Waal H. Somatic health among heroin addicts before and
during opioid maintenance treatment: a retrospective cohort study. BMC.Public Health 8, 43.
2008.
(40) Skeie I, Brekke M, Gossop M, Lindbaek M, Reinertsen E, Thoresen M, Waal H. Changes in somatic disease incidents during opioid maintenance treatment: results from a Norwegian cohort study. BMJ Open. 1[1], e000130. 1-1-2011.
(41) Skeie I, Brekke M, Clausen T, Gossop M, Lindbaek M, Reinertsen E, Thoresen M, Waal H.
Increased somatic morbidity in the first year after leaving opioid maintenance treatment:
results from a norwegian cohort study. Eur.Addict.Res. 19[4], 194-201. 2013.
(42) Bukten A, Skurtveit S, Stangeland P, Gossop M, Willersrud AB, Waal H, Havnes I, Clausen T.
Criminal convictions among dependent heroin users during a 3-year period prior to opioid maintenance treatment: a longitudinal national cohort study. J.Subst.Abuse Treat. 41[4], 407- 414. 2011.
(43) Bukten A, Skurtveit S, Gossop M, Waal H, Stangeland P, Havnes I, Clausen T. Engagement with opioid maintenance treatment and reductions in crime: a longitudinal national cohort study.
Addiction 107[2], 393-399. 2012.
(44) Havnes I, Bukten A, Gossop M, Waal H, Stangeland P, Clausen T. Reductions in convictions for violent crime during opioid maintenance treatment: a longitudinal national cohort study. Drug and Alcohol Dependence 124[3], 307-310. 1-8-2012.
(45) Termorshuizen F, Krol A, Prins M, van Ameijden EJ. Long-term outcome of chronic drug use:
the Amsterdam Cohort Study among Drug Users 6. Am J Epidemiol 161[3], 271-279. 1-2-2005.
(46) Maddux JF, Desmond DP. Ten-year follow-up after admission to methadone maintenance.
American Journal of Drug & Alcohol Abuse.18(3):289-303. 1992.
(47) Berger H, Schwegler MJ. Voluntary detoxification of patients on methadone maintenance. Int J Addict 8[6], 1043-1047. 1973.
(48) Cushman P, Jr. Detoxification from methadone maintenance. JAMA 236[19], 2171. 8-11-1976.
(49) Cushman P, Jr. Abstinence following detoxification and methadone maintenance treatment.
American Journal of Medicine.65(1):46-52. 1978.
(50) Riordan CE, Mezritz M, Slobetz F, Kleber HD. Successful detoxification from methadone maintenance. Follow-up study of 38 patients. JAMA 235[24], 2604-2607. 14-6-1976.
(51) Senay EC, Dorus W, Goldberg F, Thornton W. Withdrawal from methadone maintenance. Rate
of withdrawal and expectation. Arch.Gen.Psychiatry 34[3], 361-367. 1977.
(52) Tice AD, Pascarelli EF. Methadone maintenance withdrawal. JAMA 219[1], 87. 1972.
(53) Kornor H, Waal H, Ali RL. Abstinence-orientated buprenorphine replacement therapy for young adults in out-patient counselling. Drug Alcohol Rev. 25[2], 123-130. 2006.
(54) Kornor H, Waal H, Sandvik L. Time-limited buprenorphine replacement therapy for opioid dependence: 2-year follow-up outcomes in relation to programme completion and current agonist therapy status. Drug Alcohol Rev. 26[2], 135-141. 2007.
(55) Fischer B, Rehm J, Kim G, Kirst M. Eyes wide shut?--A conceptual and empirical critique of methadone maintenance treatment. Eur.Addict.Res. 11[1], 1-9. 2005.
(56) Mattick RP, Kimber J, Breen C, Davoli M. Buprenorphine maintenance versus placebo or methadone maintenance for opioid dependence. Cochrane.Database.Syst.Rev. [2], CD002207.
2008.
(57) Mintz J, O'Brien CP, O'Hare K, Goldschmidt J. Double-blind detoxification of methadone maintenance patients. Int J Addict 10[5], 815-824. 1975.
(58) Tennant FS, Jr., Shannon JA. Detoxification from methadone maintenance: double-blind comparison of two methods. Drug and Alcohol Dependence 3[2], 83-92. 1978.
(59) Amato L, Davoli M, Minozzi S, Ali R, Ferri M. Methadone at tapered doses for the management of opioid withdrawal. Cochrane Database Syst.Rev [3], CD003409. 2005.
(60) Gowing L, Ali R, White JM. Buprenorphine for the management of opioid withdrawal.
Cochrane.Database.Syst.Rev. [3], CD002025. 2009.
(61) Calsyn DA, Malcy JA, Saxon AJ. Slow tapering from methadone maintenance in a program encouraging indefinite maintenance. J Subst.Abuse Treat. 30[2], 159-163. 2006.
(62) Janiri L, Mannelli P, Persico AM, Serretti A, Tempesta E. Opiate detoxification of methadone maintenance patients using lefetamine, clonidine and buprenorphine. Drug and Alcohol Dependence 36[2], 139-145. 1994.
(63) Kleber HD. Detoxification from methadone maintenance: the state of the art. Int J Addict 12[7], 807-820. 1977.
(64) Kleber HD, Riordan CE, Rounsaville B, Kosten T, Charney D, Gaspari J, Hogan I, O'Connor C.
Clonidine in outpatient detoxification from methadone maintenance. Arch.Gen.Psychiatry 42[4], 391-394. 1985.
(65) Panepinto W, Arnon D, Silver F, Orbe M, Kissin B. Detoxification from methadone
maintenance in a family-oriented program. Br J Addict Alcohol Other Drugs 72[3], 255-259.
1977.
(66) Breen CL, Harris SJ, Lintzeris N, Mattick RP, Hawken L, Bell J, Ritter AJ, Lenne M, Mendoza E.
Cessation of methadone maintenance treatment using buprenorphine: transfer from methadone to buprenorphine and subsequent buprenorphine reductions. Drug and Alcohol Dependence 71[1], 49-55. 20-7-2003.
(67) Lenne M, Lintzeris N, Breen C, Harris S, Hawken L, Mattick R, Ritter A. Withdrawal from methadone maintenance treatment: prognosis and participant perspectives. Aust.N.Z.J Public Health 25[2], 121-125. 2001.
(68) Nosyk B, Sun H, Evans E, Marsh DC, Anglin MD, Hser YI, Anis AH. Defining dosing pattern characteristics of successful tapers following methadone maintenance treatment: results from a population-based retrospective cohort study. Addiction 107[9], 1621-1629. 2012.
(69) Carreno JE, Alvarez CE, Narciso GI, Bascaran MT, Diaz M, Bobes J. Maintenance treatment with depot opioid antagonists in subcutaneous implants: an alternative in the treatment of opioid dependence. Addict Biol. 8[4], 429-438. 2003.
(70) Fawcett JP, Morgan NC, Woods DJ. Formulation and stability of naltrexone oral liquid for rapid withdrawal from methadone. Ann Pharmacother. 31[11], 1291-1295. 1997.
(71) Lobmaier PP, Kunoe N, Gossop M, Katevoll T, Waal H. Naltrexone implants compared to methadone: outcomes six months after prison release. Eur Addict Res 16[3], 139-145. 2010.
(72) Loimer N, Lenz K, Presslich O, Schmid R. Rapid transition from methadone maintenance to naltrexone. Lancet 335[8681], 111. 13-1-1990.
(73) Bochud TC, Favrat B, Monnat M, Daeppen JB, Schnyder C, Bertschy G, Besson J. Ultra-rapid opiate detoxification using deep sedation and prior oral buprenorphine preparation: long- term results. Drug and Alcohol Dependence 69[3], 283-288. 1-4-2003.
(74) Ilgen M, Jain A, Kim HM, Trafton JA. The effect of stress on craving for methadone depends on the timing of last methadone dose. Behav.Res Ther. 46[10], 1170-1175. 2008.
(75) Milby JB, Gurwitch RH, Hohmann AA, Wiebe DJ, Ling W, McLellan AT, Woody GE. Assessing pathological detoxification fear among methadone maintenance patients: the DFSS. J Clin.Psychol. 43[5], 528-538. 1987.
(76) Eklund C, Hiltunen AJ, Melin L, Borg S. Abstinence fear in methadone maintenance
withdrawal: a possible obstacle for getting off methadone. Subst.Use Misuse. 32[6], 779-792.
1997.
(77) Gentile MA, Milby JB. Methadone maintenance detoxification fear: a study of its components.
J Clin.Psychol. 48[6], 797-807. 1992.
(78) Gold ML, Sorensen JL, McCanlies N, Trier M, Dlugosch G. Tapering from methadone maintenance: attitudes of clients and staff. J Subst.Abuse Treat. 5[1], 37-44. 1988.
(79) Kanof PD, Aronson MJ, Ness R. Organic mood syndrome associated with detoxification from methadone maintenance. Am J Psychiatry 150[3], 423-428. 1993.
(80) Latowsky M. Improving detoxification outcomes from methadone maintenance treatment:
the interrelationship of affective states and protracted withdrawal. J Psychoactive Drugs 28[3], 251-257. 1996.
(81) Isiadinso OO. Success rate of detoxification from methadone maintenance in an ambulatory care unit. J Natl.Med.Assoc. 69[3], 175-176. 1977.
(82) Eklund C. Withdrawal from methadone maintenance treatment in Sweden. Doktoravhandling.
1996. Uppsala: Acta Universitatis Upsaliensis.
(83) Eklund C, Hiltunen AJ, Melin L, Borg S. Factors associated with successful withdrawal from methadone maintenance treatment in Sweden. Int J Addict 30[10], 1335-1353. 1995.
(84) Hiltunen AJ, Eklund C, Borg S. The first 38 methadone maintenance treatment patients in Stockholm: 15-year follow-up with a main focus on detoxification from methadone. Nord.J Psychiatry 65[2], 106-111. 2011.
(85) Stotts AL, Masuda A, Wilson K. Using Acceptance and Commitment Therapy during Methadone Dose Reduction: Rationale, Treatment Description, and a Case Report. Cogn Behav.Pract. 16[2], 205-213. 1-5-2009.
Vedlegg 3:
Informasjon fra LAR-ledere om praksis i forhold til nedtrapping/avslutning av substitusjonsbehandling
Dette notatet bygger på informasjon fra nasjonalt LAR-ledermøte 2. desember 2013 samt skriftlig informasjon fra LAR-sentre tilsendt etter møtet. Følgende punkter ble diskutert:
1. Hvor stort er omfanget av personer som ønsker å avslutte LAR?
2. Hvilke grupper brukere ønsker nedtrapping/avslutning?
3. Begrunnelse for ønsket nedtrapping 4. Mål for nedtrapping/avslutning 5. Hvordan skjer nedtrapping?
6. Hvor skjer nedtrapping
7. Hvilken behandling og oppfølgning etter nedtrapping tilbys?
Hvor mange avslutter og ønsker å avslutte substitusjonsbehandling?
I journalsystemene for alle helseforetak registreres behandlingsutskrivninger og for LAR-behandling er det tre kategorier; utskrivning etter vedtak, dødsfall og frivillig avslutning. Frivillig avslutning inkluderer både de som uteblir fra behandling og de som trapper ned planmessig over lang tid.
Pasienter som uteblir fra behandling tilbys re-opptrapping og/eller annen behandling og registreres som avsluttet først når det er avklart at pasienten det gjelder ikke ønsker videre behandling. Hvor mange som fremmer et ønske om å avslutte LAR-behandling journalføres i enkeltsaker, men
registreres ikke på systemnivå. Dette gjelder også de som eventuelt gir informasjon om at de velger å fortsette LAR-behandling med begrunnelsen at behandlingstilbudet ikke er tilstrekkelig i og etter denne prosessen.
For 2012 var det totalt i Norge registrert 409 utskrivninger hvorav 84 dødsfall og 65 utskrivninger etter vedtak (LAR Statusrapport 2012). Det var altså i 2012 registrert 260 personer som avsluttet etter eget ønske som inkluderer både uteblivelse og planlagte nedtrappinger. Tilsvarende tall for 2013 er ikke ferdig rapportert fra helseforetakene per 31. januar 2014, men publiseres i LAR Statusrapport 2013 ila våren 2014.
For å skille mellom planlagt nedtrapping og uteblivelse, har ett helseforetak i forbindelse med denne forespørselen (fra Nasjonal Kompetansetjeneste TSB inkludert LAR) gått gjennom alle avsluttede saker i journalsystemene for 2013 for videre kategorisering, andre har hatt møter med behandlere for å oppsummere aktuelle saker. Noen helseforetak er organisert slik at det har vært vanskelig å innhente denne informasjonen innen utgangen av januar 2013. Siden det ikke registreres tilfeller av eller årsak til ønsket nedtrapping/avslutning er det svært vanskelig å gi et anslag over hvor stort omfanget av personer som ønsker å avslutte LAR er og heller ikke hvor mange som har planlagt nedtrapping over lang tid. Det registreres heller ikke systematisk hvordan det går med de som trapper planmessig ned LAR-behandling over tid.
tydelige tilbakemelding fra helseforetakene er at planlagte utskrivelser med nedtrapping over lang tid tilhører et klart mindretall av de frivillige avslutningene. Og av de som har gjennomført planlagt nedtrapping og avslutning velger svært mange å trappe opp igjen.
Det er godt kjent i helseforetakene at noen pasienter ønsker å avslutte substitusjonsbehandling. Flere helseforetak rapporterer om at en betydelig andel av de pasientene som trapper helt eller delvis ned etter kort tid velger opptrapping fordi de opplever økt rustrang og risiko for tilbakefall med lav dose eller helt uten substitusjonsmedikament. Det er en lite kjent problemstilling i behandlingssystemet at
noen pasienter velger å kontinuere substitusjonsbehandling uten å forsøke nedtrapping først fordi de mener behandlingen de da får ikke er tilstrekkelig.
Videre, 5 helseforetak deltar i naltrekson-studien; Oslo Universitetssykehus, Akershus Universitetssykehus, Haukeland Universitetsjukehus, Stavanger Universitetssjukehus, Sykehuset i Østfold, og Sykehuset i Vestfold (www.naltrekson.no). Dette vurderes av behandlere som et verdifullt behandlingstilbud til de i LAR som ønsker å avslutte substitusjonsbehandling, men som frykter tilbakefall. Opioidavhengige både utenfor og inkludert i LAR som velger å delta blir tilfeldig fordelt til enten månedlig naltrekson-injeksjon eller Suboxone-behandling og kan velge mellom disse to behandlingsformene etter 12 uker. Per 31. januar 2014 er 63 personer inkludert i denne studien fra de 5 helseforetakene som deltar i studien (personlig kommunikasjon, Nikolaj Kunøe, SERAF, UiO). Videre vil det fra SERAF, UiO, i 2014 bli publisert en spørreundersøkelse fra forskningsgruppen om interesse for naltrekson-behandling blant 408 opioid-brukere der majoriteten av deltakerne er inkludert i LAR.
Hvilke grupper LAR-brukere ønsker avslutning?
Det er en felles forståelse fra helseforetakene om at det er to hovedgrupper som ønsker å avslutte LAR-behandling:
Personer som har opplevd mangeårig god rusmestring i LAR, lever stabile rusfrie liv, med sosialt nettverk og ofte familie og jobb/skolegang. De opplever seg ferdigbehandlet og ønsker å opprettholde et rusfritt liv uten substitusjonsbehandling.
Personer som lever mer ustabile liv i aktiv rus som ikke er stabilisert i LAR og som ikke ønsker oppfølgning, kontroll og utlevering etter de nasjonale retningslinjene for LAR.
Begrunnelse for ønsket nedtrapping/avslutning
Helseforetakene beskriver at den ‘rusfrie’ gruppen som ønsker å avslutte etter mange års LAR-
behandling vurderer at de ikke lenger har det samme behov for LAR-medikasjon for å holde seg rusfri og ønsker en planlagt og langsom nedtrapping før eventuell avslutning av substitusjonsbehandlingen.
De som tilhører gruppen ‘aktiv rus’ uttrykker mest misnøye med LAR-behandlingen; medikamentvalg (Suboxone) og/eller rammene i forhold til henting/utlevering av medikamentet. Videre oppgis det at mange pasienter ikke opplever ønsket effekt i forhold til rusmestring og derfor ønsker å avslutte LAR- behandlingen. Mange pasienter beskriver til behandlere at de ikke opplever ‘rehabilitering’, men en
‘medikalisering’ i LAR. Det oppgis enkelttilfeller av pasienter som opplever seg inkludert i LAR uten egentlig å ønske dette, og derfor ønsker å avslutte behandlingen.
Begrunnelser for å ønske nedtrapping/avslutning av LAR-medikasjon kan deles i følgende
undergrupper – ønske annen behandling, medikamentet, kontrollsystemer, holdninger og eksterne faktorer:
Annen behandling
Flere helseforetak gir informasjon om tilfeller der pasienter som ønsker forskrivning av
benzodiazepiner eller sentralstimulerende legemidler samtidig med å være inkludert i LAR og som ikke får dette på grunn av medisinskfaglige vurderinger. Noen av disse pasientene har valgt å avslutte LAR-behandlingen for å få forskrevet benzodiazepiner eller sentralstimulerende legemidler. Videre gis det informasjon om kvinnelige pasienter som ønsker behandling på institusjon for kvinner og som derfor avslutter LAR-behandling for å oppfylle inntakskriterier. Andre pasienter ønsker å trappe ned mens de er i fengsel (skjermede omgivelser). Noen ønsker å prøve alternative behandlingsformer og langtids medikamentfri behandling. Det er også tilfeller av personer som ønsker å avslutte LAR- behandling, men som utsetter dette til de har gjennomført interferon-behandling på grunn av hepatitt C. Det oppgis at flere ønsker naltrekson-behandling istedenfor medikamentell
substitusjonsbehandling. Noen ønsker å bli overført til lavterskel-LAR en periode. En mindre gruppe av disse ønsker å avslutte LAR for å slippe kontrolltiltakene og heller å få forskrevet opioider hos fastlege utenfor LAR.
Medikamentet
Generelle årsaker til å ville avslutte substitusjonsmedisinering er bivirkninger; at LAR-medikasjon legger lokk på følelser, en opplever seg sløv og tiltaksløs, fysiske bivirkninger, angst for
langtidsvirkning av LAR-medikamentet og redsel for avhengighet av LAR-medikamentet. Videre er det mange pasienter som er misfornøyd med medikamentvalg. Det vises til enkelttilfeller av pasienter med kronisk smerteproblematikk er spesielt misfornøyd med å ikke få metadon. Det rapporteres også om misnøye med utvalg av substitusjonsmedikamenter.
Kontrollsystemer
Helseforetakene rapporterer at pasienter først og fremst er misfornøyd med henteordninger, men behandlerne får lite tilbakemeldinger om misnøye med urinprøver. Enkelte pasienter ønsker ikke samtaler eller ansvarsgruppemøter.
Holdninger og eksterne faktorer
Flere pasienter oppgir til behandlere at de føler skam over å være i LAR, skam over å ikke greie å bli rusfri uten medikasjon. Det å være i LAR oppleves stigmatiserende, og flere opplever seg ‘annerledes enn andre’, spesielt på apotek. Det oppgis at flere pasienter ikke mener de er rusfrie før de har
avsluttet LAR-behandling. Pasienter oppgir press fra pårørende og arbeidsgiver om å slutte med LAR- medikament når de er blitt rusfrie. Det oppgis også fra helseforetakene og noen pasienter opplever at det er stor sannsynlighet for å få førerkort dersom de avslutter LAR-behandling og forblir rusfrie, spesielt aktuelt der pasientene står på samtidig sentralstimulerende medikasjon og LAR-medikasjon.
Noen pasienter avslutter LAR-behandling i forbindelse med lengre opphold i utlandet, for eksempel Thailand. Det er usikkert om disse pasientene kontinuerer substitusjonsbehandling i utlandet. Det oppgis at kvinnelige pasienter i fertil alder ønsker å trappe ned og avslutte LAR-behandling for å bli planlagt gravid.
Mål for nedtrapping/avslutning
Flere helseforetak opplever at flere pasienter ytrer ønske om å avslutte LAR-behandling for å bli mer tatt på alvor i behandlingssystemet. Når behandlerne undersøker og spør om årsak til dette ønsket og forsøker å tilpasse behandlingen deretter, så ønsker oftest ikke pasientene å avslutte behandlingen.
Oppgitte hovedmål for nedtrapping er å prøve ut lav dose før en eventuell avgjørelse om avslutning tas. De som ønsker å avslutte medikamentell behandling har rusfrihet som mål og/eller et mål om å ikke være underlagt rammene LAR-behandling gir.
Hvordan skjer nedtrappingen?
Når en pasient ytrer ønske om å avslutte LAR-behandling tilbys han/hun en samtale med behandler rundt denne problemstillingen. I tilfeller med et klart ønske om en planlagt langvarig nedtrapping involveres ofte ansvarsgruppene for å gi pasienten best mulig oppfølgning i en nedtrappingsfase og tiden etterpå. Pasienten bestemmer når nedtrappingen skal starte. Det er flere tilfeller av pasienter som har trappet seg betydelig ned før de fremmer et ønske om å avslutte behandlingen til behandler.
Det er forskjellig fremgangsmåte ved de enkelte helseforetakene i forhold til hvilken informasjon som gis til pasienter som ønsker planlagt nedtrapping og avslutning av medikasjon. Ett helseforetak gir skriftlig informasjon til alle som fremmer et slikt ønske. Det er en felles vurdering fra helseforetakene at en nedtrapping kan være risikabel med tanke på tilbakefall og dermed økt risiko for uønskede hendelser og flere helseforetak beskriver at de gir forskningsbasert informasjon og i enkelte tilfeller ikke anbefaler nedtrapping. Ett helseforetak skiller seg fra de andre ved å støtte alle pasienter som ønsker nedtrapping og legger til rette for å prøve dette med tett oppfølgning og rask re-opptrapping ved behov. Andre gjør faglige vurderinger av risiko for enkeltpasienter og gir evt. faglige anbefalinger
om å avvente nedtrapping/avslutning til flere stabiliserende faktorer er på plass.
Helseforetakene har i hovedsak lik praksis og de nasjonale retningslinjene vedrørende nedtrapping og avslutning følges. Det skilles mellom uplanlagt/impulsiv avslutning og planlagt nedtrapping. Noen få anbefaler nedtrapping i utgangspunktet etter nedtrappingsskjema, men pasientene tilbys i hovedsak individuelt tilpassede nedtrappingsplaner. Det beskrives tett dialog med pasientene, der
behandlingen og nedtrappingen tilpasses den enkelte pasient sitt behov og kontinuerlig evalueres under langvarige nedtrappinger. De pasientene som inkluderes i naltrekson-prosjektet mens de er i LAR følger en protokoll for nedtrapping med mulighet for individuell tilpasning, men randomisering og siste del av nedtrappingen før første naltrekson-injeksjon skjer på institusjon.
Det er et felles inntrykk fra helseforetakene at pasienten greier å trappe ned til halv dose, men at den siste delen er svært krevende og bør gå over lang tid når målet er rusfrihet. Noen bytter medikament i den siste fasen (fra metadon til buprenorfin) og andre bytter formulering (fra flytende metadon til tablettform). Mange av de som ikke greier å avslutte substitusjonsbehandlingen og velger re- opptrapping , vurderes av behandlere til å være i behov av psykologisk støtte i en ‘sorg-fase’ over å ikke ha greid seg uten substitusjonsmedikasjon.
Alle helseforetak beskriver oppfølgning fra fastlege, TSB eller begge og i mange tilfeller også fra hele ansvarsgrupper under og etter nedtrapping. Noen helseforetak blir enig med pasient om hvilken oppfølgning de ønsker fra LAR etter avsluttet substitusjonsbehandling, mens andre har en fastsatt tidsperiode pasienten er tilknyttet LAR før de overføres fastlege og eller annen TSB-behandling med avtale om rask re-opptrapping eller re-henvisning ved behov. Mange pasienter trenger å vite at ansvarsgruppene kontinueres selv om pasienten avslutter LAR-behandlingen.
Hvor skjer nedtrappingen
Nedtrapping skjer i hovedsak poliklinisk med tett oppfølgning fra fastlege og/eller TSB og i tett samarbeid med pasienten og hans/hennes ønske og vurdering. De fleste pasientene ønsker
nedtrapping poliklinisk. Dersom pasienten ønsker det tilbys siste del av nedtrappingen på institusjon.
Noen pasienter tilbys etter vurdering hele nedtrappingen på institusjon.
Etter nedtrapping
Det er mulighet for fortsatt oppfølgning fra TSB og ansvarsgruppe etter nedtrapping dersom den tidligere LAR-brukeren ønsker dette, uavhengig om det er planlagt nedtrapping over lang tid eller en
impulsiv nedtrapping eller uteblivelse. Det gis eksempler på pasienter som ikke ønsker rammene i LAR som blir overført til lavterskel LAR og er mer fornøyd med denne behandlingen. 63 pasienter i 5 helseforetak er inkludert i naltrekson-prosjektet, en del av disse er nedtrappet i LAR forut for
inkludering. Denne gruppen får oppfølgning gjennom forskningsprosjektet og LAR i 48 uker mens forskningsprosjektet pågår.
Vedlegg 4:
Brukerorganisasjoners kunnskap om LAR-brukere som ønsker nedtrapping/avslutning av substitusjonsbehandling
Dette notat bygger informasjon fra møte med brukerorganisasjonene LAR-Nett, RiO, proLAR, FHN, og Marborg 15.01.14 samt skriftlig tilbakemeldinger etter møtet. Følgende punkter ble diskutert.
1. Hvor stort er omfanget av personer som ønsker å avslutte LAR?
2. Hvilke grupper brukere ønsker nedtrapping/avslutning?
3. Begrunnelse for ønsket nedtrapping 4. Mål for nedtrapping/avslutning 5. Hvordan nedtrapping bør skje?
6. Hvor bør nedtrapping skje?
7. Behandling og oppfølgning etter nedtrapping
Hvor mange ønsker å avslutte LAR?
I utgangspunktet var det i oppdraget fra Helse Sør-Øst bedt om en redegjørelse for kunnskapsbehov om personer som ønsker å avslutte LAR-behandling, men som velger å ikke gjøre det fordi de mener behandlingstilbudet ikke er tilstrekkelig.
Alle brukerorganisasjonene beskriver erfaring med å yte bistand til LAR-brukere som opplever problemer i forhold til behandlingssystemet. Brukerorganisasjonene bistår hyppig LAR-brukere i ansvarsgruppemøter fordi disse enkeltindividene opplever mistillit og i svært liten grad erfarer at de kan påvirke egen behandling.
I 2013 anslår de fem brukerorganisasjonene at de til sammen på landsbasis er blitt kontaktet av opptil 200 personer som ønsker bistand i forbindelse med nedtrapping eller avslutning av
substitusjonsbehandling i LAR. Til brukerorganisasjonene uttrykker en høy andel av disse brukerne at de er redde for å avslutte substitusjonsbehandlingen fordi behandlingstilbudet underveis og i
etterkant ikke er tilstrekkelig eller av frykt for det vil medføre strengere henteordninger, mer kontroll og endringer i medikamentvalg dersom nedtrappingen/avslutningen ikke lykkes.
Hvilke grupper brukere ønsker nedtrapping/avslutning?
I tillegg beskriver organisasjonene at de ukentlig får henvendelser fra brukere som ønsker nedtrapping til en lavere dose, men som får avslag på dette fra behandlingsapparatet.
Brukerorganisasjonene mener at denne gruppen bør inkluderes for å få en større forståelse av hvilke problemet som brukere opplever når de ønsker nedtrapping og avslutning av LAR.
Ifølge organsiasjonene ser det ut til å være tre hovedgrupper av LAR-brukere som ønsker nedtrapping og/eller avslutning:
Personer som ønsker å trappe ned til det,de,oppfatter som laveste virksomme dose, enten som en varig løsning eller som et mellomløsning før videre nedtrapping og avslutning av substitusjonsbehandling.
Personer som lever stabile rusfrie liv, med familie og jobb.
Personer som lever mer ustabile liv, ofte med ustabile boforhold, bruk av rusmidler og som samlet sett opplever at behandling med kontrollrutiner og krav i LAR er en større belastning enn å være utenfor LAR.
