FORORD ... 3
Kapittel 1: MED PENN OG GEVÆR ... 4
1.1 Problemstillinger... 4
1.2 Bakgrunnen for det nye krigsreportersystemet ... 7
1.3 Kilder og metodemessige utfordringer ...11
1.4 Aktualitet og forskningsstatus ...14
Kapittel 2: PROPAGANDAKRIGENS NYE VÅPEN ...16
2.1 Krigspropaganda...17
2.2 Goebbels visjoner...17
2.3 Krigens reportere ...18
2. 4 Maktkampen...20
2.5 Åndelige førere ...21
2.6 Propagandaflommen ...22
2.7 I kamp med mer enn ord ...23
2.8 Noe å kopiere?...25
2.9 Svarthvitt...26
2.10 Statlige direktiver ...27
2.11 Det farlige språket...28
2.12 Den farlige effekten ...30
2.13 Sjangervalget...31
2.14 Sensuren ...32
2.15 Den sensurerte ...34
2.16 Et annet Signal ...37
Kapittel 3: DEN NYE PRESSEN ...39
3.1 NS utnyttet situasjonen...40
3.2 Den første norske Kriegsberichter ...41
3.3 Hvem var de? ...43
3.4 Frontreporteren ...43
3.5 Radiokrigeren ...45
3.6 Juristen som ville skrive ...46
3.7 Reklamemannen ...47
3.8 Fra Arbeiderpartiet til Hitlers hær ...48
3.9 En ny type journalister...50
Kapittel 4: KRIGEN MOT JØDEDOM OG BOLSJEVISME ...52
4.1 Fritt Folk: Juni – desember 1941 ...52
4.2 Aftenposten: Juni – desember 1941...60
4.3 Oppsummering ...66
Kapittel 5: STALINGRAD – BYEN SOM IKKE KUNNE FALLE ...68
5.1 Fritt Folk – høsten 1942 – vinteren 1943...68
Heroisering ...69
5.2 Aftenposten – høsten 1942 – vinteren 1943 ...80
5.3 Oppsummering ...85
Kapittel 6: NEDERLAGET...87
6.1 Fritt Folk – sensommer 1943 ...87
6.2 Aftenposten – sensommer 1943 ...90
6.3 Høsten 1943 – etter Kursk ...90
6.5 Aftenposten...93
6.6 Januar 1945: Undergangen...97
6.7 Fritt Folk...97
6.8 Aftenposten...98
6.9 Oppsummering ...99
Kapittel 7: KRIGEN BLE AVGJORT PÅ BAKKEN – IKKE I SPALTENE... 102
7.1 Heltedyrkelse ... 103
7.2 Flest korrespondenter i Fritt Folk... 103
7.3 De ble mest et supplement... 104
7.4 Liten forskjell på Aftenposten og Fritt Folk ... 105
7.5 Straffet for propagandaen... 106
7.6 Propagandaens effekt... 106
7.7 NS trodde på dem ... 109
7.8 Avslutning... 109
7.9 Videre forskning... 110
KILDER OG LITTERATURLISTE... 112
Utrykte kilder... 112
Trykte kilder... 113
Tidsskrifter og aviser... 113
Litteratur... 113
FORORD
Takk!
I januar 2009 begynte jeg på masterstudiet i historie og arbeidet med denne masteroppgaven om de norske krigskorrespondentene som meldte seg til tysk tjeneste under annen verdenskrig. Samme måned som jeg ble student, riktignok på deltid, ble Agnes født og jeg fikk en datter til. Jeg dediserer derfor denne oppgaven til henne med håp om at hun vil forstå at historien ikke bare rommer fortiden, men også nåtiden – og fremtiden.
Ideen om å skrive om de norske SS‐reporterne kom i forbindelse med at jeg leste noen av deres reportasjer da jeg jobbet med boken ”Fars krig”. Dem har jeg ikke lest om tenkte jeg. Så måtte jeg jo skrive i hvert fall deler av deres
historie i denne omgang. Hvorfor ikke gjenoppta historiestudiet som jeg hoppet av for så lenge siden – var neste tanke. Slik ble det.
Jeg har hatt stor glede av å studere. Jeg har lært mye, det har vært gode forelesere, spennende pensum – ikke minst hyggelige studiekolleger og svært nyttige kollokviegrupper. Det har vært bedre å være student nå enn da jeg var det i forrige århundre!
Mange kan takkes – i første rekke min kjære kone Anne Hege Simonsen – hun er min følgesvenn og korrekturleser til mitt eget liv og det jeg skriver. Jeg vil takke vennlige hjelpere på Hjemmefrontmuseets arkiv og bibliotek, Riksarkivet spesielt arkivar Grete Hoff og også Nasjonalbiblioteket – ikke minst
mikrofilmavdelingen. Øivind Madsen som har hjulpet til med den fine forsiden skal også ha stor takk. Men sist, men ikke minst må jeg takke professor Øistein Sørensen som har vært flink til å dytte meg i akademisk og strukturell retning.
Bjørn Westlie Oslo, mai 2010
Sitatet på forsiden er et utdrag av en tale Fritt Folks sjefsredaktør Arnt Rishovd holdt på konferansen Unionen av nasjonale presseforbund (UNJ) i Venezia i 1942. Det er hentet fra UNJs beretning for 1942 ”Journalistikk er en misjon”.
Kapittel 1: MED PENN OG GEVÆR
Han var under krigen en av de mest kjente agitatorer og hans virksomhet er særdeles omfattende og aktiv. Han har hensynsløst ofret seg for
propagandaens tjeneste og har ikke undsett seg for å trekke i fiendens uniform for å skaffe seg materiale til sin propagandavirksomhet.1
Under annen verdenskrig var mellom 40 og 50 nordmenn krigskorrespondenter på tysk side da Hitler‐Tyskland ville erobre Sovjetunionen. De hadde en
dobbeltfunksjon som soldater og reportere samtidig. Som reportere ved fronten skulle de støtte opp om den tyske propagandakrigen, men også følge krigens gang som en del av de militære enhetene. De ville forsøke å overbevise norske lesere om nødvendigheten av krigen, blant annet ved å vise frem de ”germanske”
og tyske soldatenes overlegenhet, og tydeliggjøre hvilken trussel bolsjevismen og
”jødemakten” utgjorde for Europa og dermed Norge.
Reporterne var vervede soldater, men sendte hjem til Norge sterkt politiske og propagandistiske artikler som norsk presse ga spalteplass. En av oppgavene deres var å følge de rundt 5 000 nordmennene som hadde meldt seg til tysk krigstjeneste. Deres rapporter skulle også bidra til å rekruttere nye frivillige soldater til fronten og være bindeledd mellom soldatene ute og deres familier. En Kriegsberichter, som var det offisielle tyske navnet på dem, inngikk i den store propagandahæren som skulle påvirke nordmenn til å slutte rekkene bak Adolf Hitler og den norske føreren, Vidkun Quisling. 2
1.1 Problemstillinger
Utgangspunktet for denne oppgaven er studiene av litteratur om Hitler‐
Tysklands Operasjon Barbarossa og den brutalitet som dette felttoget brakte med seg overfor befolkningen der de tyske troppene rykket frem, ikke minst
1 Fra dommen mot SS‐krigskorrespondent Fritz Ihlen Rettsbok for Oslo byrett, 25.
september 1946, L‐sak Oslo pkm, Dom 1507, IB00236
2Enkelte deler av faktagrunnlaget i dette kapitlet bygger på mitt bidrag til bind 2 i Norsk Presses Historie 1660–2010, side 390 og 392, som igjen baserer seg på et upubliserte manus utarbeidet for Norsk Pressehistorie som er referert til i litteraturlisten.
overfor jødene i området.3 Da jeg ble klar over at også norske
krigskorrespondenter fulgte felttoget, stilte jeg meg spørsmålet om denne brutaliteten avspeilte seg i det de sendte hjem til norske aviser. Mitt første spørsmål var om antisemittismen hadde satt spor i tekstene. Dette ble etterfulgt av spørsmålet om hvordan fienden, dvs. hvordan den sovjetiske befolkning generelt og de sovjetiske soldatene spesielt, ble sett på av de fremrykkende troppene. Deretter ønsket jeg å studere hvordan korrespondentene betraktet og fremstilte egne soldater.
Hovedformålet med oppgaven er derfor å belyse hvordan de norske krigskorrespondentene fulgte krigens gang, hva de fortalte om krigen og hva slags bilde de formidlet av det som skjedde ved fronten. Jeg har også forsøkt å forklare hva som var nytt med det tyske krigsreportersystemet.
De to avisene jeg valgte å studere var Aftenposten og Fritt Folk. Fritt Folk var NSs partiorgan. Den avspeilte derfor også NS‐ledelsens synspunkter på mange spørsmål. Aftenposten var ikke bare landets største avis, men også den avisen som den tyske okkupantmakten satset på. Før krigen var Aftenposten en Høyreavis. De to avisene rettet seg mot ulike målgrupper. Hvor mange utover sin egen krets Fritt Folk nådde, er ikke lett å svare på. Før krigen ble Aftenposten av mange betraktet som sin hovedavis og avisen tok med seg sin troverdighet inn i krigsårene. Aftenposten styrket sin posisjon, blant annet fordi mange andre aviser ble lagt ned. Aftenpostens opplag steg, noe som også må bety at den fikk flere lesere. Hva slags artikler Fritt Folk og Aftenposten derfor publiserte var – og er – viktig.
I det følgende vil jeg derfor presentere problemstillinger i oppgaven før jeg går over til en nærmere og mer utfyllende presentasjon av selve oppgavens
grunnidé.
Tre kategorier
For å kunne si noe om en innholdsmessig hovedtendens og vinkling på det som ble publisert i Aftenposten og Fritt Folk har jeg tematisert innholdet i
3 Den boken jeg i denne sammenhengen særlig vil trekke frem som inspirasjon er Omer Bartovs The Eastern Front, 19411945, German Troops and the Barbarisation of Warfare.
fra 2001.
reportasjene og artiklene. Jeg har sortert eller klassifisert reportasjene og
artiklenes innehold etter tre hovedkategorier, nemlig heroisering, demonisering og antisemittisme. I flere tilfeller kan innholdet i artiklene plasseres i flere kategorier så jeg har tatt utgangspunkt i hovedinnholdet i de enkelte artiklene.
Jeg definerer kategoriene som følger:
• Heroisering av egne soldaters innsats og målsetting. Heroisering betyr i denne sammenheng å forherlige, eller gjøre til gjenstand for
heltedyrkelse.
• Demonisering i betydning av hvordan fiendens soldater og
befolkningen i de angrepne områder, deres liv og politiske system ble fremstilt. Å demonisere betyr å fremstille noen som djevelsk, noe som i denne sammenheng også likestilles med kommunistisk eller
bolsjevikisk av reporterne.
• Antisemittisme i betydningen jødefiendtlig.
De to siste kategoriene – demonisering og antisemittisme – kan ofte henge sammen, eksempelvis ”jødisk‐bolsjevikisk”.4
Utviklingstendensen
For å se om det finnes en klar utviklingstendens i rapporteringen fra felttogets begynnelse og mot slutten av krigen, har jeg tatt for meg Aftenposten og Fritt Folk i fem ulike faser av krigen 1941– 45. Den første fasen er en gjennomgang fra juni 1941 og ut desember 1941 – det vil si starten på Operasjon Barbarossa, da Tyskland angrep Sovjetunionen på bred front juni 1941. Den andre fasen går fra august 1942 og ut februar 1943, og dekker den perioden da tyske tropper ville erobre Stalingrad. At Tyskland ikke klarte å innta Stalingrad var ikke bare et psykologisk tap og et prestisjenederlag, men innebar også et vendepunkt i selve krigen. Den tredje fasen går fra 1. juli til 10. august 1943, da det avgjørende slaget om Kursk fant sted. Jeg har også gjort nedslag i oktober og november måned 1943, da de tyske troppene for alvor begynte tilbaketrekningen, og i
4 Definisjonen av demonisering, heroisering og antisemittisme bygger på Berulfsen og Gundersen, 1978, 19, 62, 120.
januar 1945 da det tyske nederlaget og selve oppløsningen av Det tredje riket var nært forestående. Nedslagene i disse siste månedene blir mer som
stikkprøver å regne enn en systematisk presentasjon.
Gjenomgangen baserer seg på en tekstanalyse og en innholdsmessig kategorisering av krigskorrespondentenes bidrag i de to avisene. Jeg har også studert enkelte reportasjer og artikler fra blant Germaneren, Hirdmannen og Nasjonalungdommen, samt diverse NS‐propagandahefter for å utdype bildet av frontreporternes virksomhet.
Det nye med Kriegsberichtersystemet
Reporterne måtte bli soldater for å få lov til å være reportere. Oppgaven vil forsøke å beskrive det nye med det tyske krigskorrespondentsystemet, hvorfor det ble etablert, hvilken plass de norske krigskorrespondentene hadde innenfor denne tyske modellen og hva slags rammebetingelser reporterne måtte forholde seg til.
Forskjeller på Aftenposten og Fritt Folk
Ett formål med denne gjennomgangen er også å se om det er en merkbar forskjell på det som ble trykket i de to avisene av krigskorrespondentenes materiale i de fem fasene jeg har tatt for meg. De norske krigsreporterne var underlagt sensur, men samtidig hadde de åpenbart lojalitet til oppdraget de hadde vervet seg til. Likevel kan de ha sensurert seg selv og ikke skrevet det de opplevde som ikke passet politisk.
Jeg ønsker med det å bidra til å øke kunnskapen om frontkjempernes tankegang og ideologi slik dette fremkommer i det de skrev fra Østfronten, og at oppgaven dermed også vil utvide bildet av krigspropagandaen i Norge.
1.2 Bakgrunnen for det nye krigsreportersystemet
I 1944 gjorde det norske NS‐regimets pressedirektør, Anders Beggerud, det klart hvilken oppgave det var å være reporter på Østfronten. Journalisten måtte være soldat ”ikke bare så å forstå at han opptrer i uniform hvor det foregår. Nei, vår
tids krigskorrespondenter må bli virkelige soldater. De læres opp i
krigerhåndverket.” 5 De måtte bli ”soldater som skal være med på å kjempe”.6
Ute ved fronten er krigskorrespondentene i samme stilling som sine
soldatkamerater. Men samtidig har han en annen oppgave å løse. Han skal samle inntrykk fra kampene og livet ved fronten enten med blyant og blokk, foran mikrofonen, med filmkamera eller fotografiapparat.7
Samtidig understreket Beggerud at det ”på ingen måte [er] nødvendig å være utdannet journalist for å være krigskorrespondent, selv om det naturligvis er en fordel om den som skal ut, er fortrolig med å skrive for aviser, tidsskrifter o.l”.8
Helmut Sündermann, som var stedfortredende for rikspressjef Dr. Otto Dietrich, holdt en tale på et møte om norsk og tysk presse i Scala kino i Oslo oktober i 1941 der han gjorde det klart hva norske journalister skulle gjøre, uten at han direkte viste til krigsreporterne.
Hvis de norske journalister hadde mot og initativ nok til å være førere for sitt folk vil Norges stemme bli om mulig mer avgjørende. Journalisten er en slags kurer. Han må gå foran. Da vil våre etterkommere si om oss – deres forfedre – at vi hadde erkjent vår tid og at vi hadde vært med på å åpne døren for fremtiden.9
I dette perspektivet skulle garvede frontreportere spille en viktig rolle når de kom tilbake fra fronten til Norge etter at krigen var vunnet. Pressedirektør Beggerud understreket også at det å være ved fronten var en skole for dem som ville gå inn i journalistikken ”for alvor når krigen er slutt”.10
Noen av de norske korrespondentene kalte seg krigskorrespondenter og SS‐krigskorrespondenter, andre igjen brukte den tyske betegnelsen SS‐
Kriegsberichterstatter – forkortet SS‐Kriegsberichter eller Kriegsberichter – eller de brukte begrepene om hverandre i artiklene som ble publisert i norsk presse. I
5 Fritt Folk (FF) 17. mars 1944
6 Ibid.
7 Ibid.
8 Ibid.
9 Aftenposten 10. oktober 1941
10 FF 17. mars 1944
denne navneforvirringen ligger det at de også tjente to herrer samtidig, både Norge og Tyskland.11
Krigskorrespondentenes oppgave var å skildre for norske lesere hvorfor norske soldater var med i den store krigen. Men reportasjene og artiklene var ikke bare øynevitneskildringer fra selve felttoget, de kan også leses som uttrykk for hva frontkjemperne opplevde av selve krigen og hvordan de oppfattet motstanderne.
De norske krigskorrespondentene var en uensartet gruppe. Noen var profesjonelle journalister og hadde erfaring fra arbeiderpressen eller
konservative aviser. Det fantes forfattere og diktere blant dem, andre var skriveglade amatører med sterkt politisk ønske om å overbevise leserne om betydningen av krigen i øst. Tegnere og fotografer, som eksempelvis tegneren Finn Wigforss og fotografen Ulf Tur, deltok også, og de bidro til å gi reportasjene et profesjonelt visuelt preg.
Nøyaktig hvor mange vervede norske krigskorrespondenter som deltok i krigen er ikke helt klart. En gjennomgang av blant annet aviser og tidsskrifter viser at det i hvert fall må ha vært mellom 40 og 50 nordmenn som var
krigskorrespondenter.12 I arkivene til NSs generalsekretariat finnes det en liste med navn, men den er basert på et lite utvalg.
Noen av krigskorrespondentene ble sendt på kortere eller lengre reportasjeturer fra Norsk Telegrambyrå (NTB), Norsk Rikskringkasting (NRK)
11 I denne oppgaven vil også denne forvirringen bli brakt videre i det artiklene blir sitert i henhold til originalen.
12 Geir Brenden, som selv ikke er historiker, men som har store kunnskaper om feltet og gode kontakter, hevder i et notat i forfatters eie at det var 48 norske krigsreportere på Østfronten. Den svenske advokaten Sten‐Erik Norling bosatt i Spania, og med stor interesse for norske SS‐soldater, hevder det var ”around forty to fifty” norske krigskorrespondenter i bladet Siegrunen no 53 1992.
Undertegnede har selv satt opp en liste på 35 personer basert på undersøkelser i aviser og tidsskrifter samt på følgende kilde: RA, PA 759 NS Generalsekretariat, serie Fb, Korrespondanse, stykke nr. 87, A6 SS Kriegsberichtere. Disse er: Sigurd Austed, Oscar Bang, Bjørn Walther Berg, Ulf Breien, Espen Brodtkorp, Herman Brodtkorp, Walter Fyrst, Bodvar Færøyvik, Fenger Grøn, Arne Gjerdrem, Arild Hamsun, Finn Eines Holst, Karl Holter, Fritz Ihlen, Asmund Istad, Erland Jaklin, Olav Jøntvedt, Kjeld Karterud, Brand Langelo, Olav Nakken, Olav Nalen, Osvald Olsen, Otto C. Olsen, Mandrup Rokne, Thomas Sandborg, Bjarne Sem, Knut Schjefstad, Kaare Skavang, Egil Holst Thorkildsen og Haakon Warendorph. Rolf Arthur Jensen meldte seg som Kriegsberichter til Den norske Legion, men på grunn av en kunstig fot passet han ikke.Identifiserte tegnere:
Birger Cranner og Finn Wigforss. Fotografer: Ulf Tur og E. Jul Christiansen Tjurum.
eller fra aviser som eksempelvis Aftenposten eller Fritt Folk. Andre hadde ikke faste eller klare oppdragsgivere, men benyttet etter alt å dømme anledningen til å bli reporter. Reportasjene og nyhetsartiklene ble trykket i NS‐publikasjoner eller i fagbevegelsens ulike tidsskrifter. En rekke andre riksdekkende aviser og lokalaviser ga også artikler fra Østfronten betydelig spalteplass, enten fordi reporteren hadde en lokal forankring, eller fordi samme artikler ble tilbudt flere steder (omfanget av dette må videre forskning gi svar på).
Artikler fra krigskorrespondenter ble også distribuert av NTB, noe som gjorde at de nådde en stor målgruppe og fikk betydelig utbredelse. Bidragene fra de skrivende soldatene var derfor en viktig grunnstamme i dekningen fra krigen på Østfronten. Reportasjene fra fronten skulle være et alternativ til de mer ordinære byråmeldingene om krigen som ble skrevet langt fra de faktiske hendelsene. Reportasjene utfylte den mer tradisjonelle nyhetsformidlingen med direkte øynevitneskildring og tilstedeværelse.
Fritt Folk, NTB og Aftenposten hadde korrespondenter i Berlin. Fritt Folk og NTB hadde ikke de samme korrespondentene, men Aftenposten hadde sin erfarne reporter Theo Findahl der hele krigen. Han dekket den tyske
hærledelsens krigskommunikeer om kontinuerlige militære fremganger. Slik bidro han, enten han ville det eller ikke, til å bringe den tyske propagandaen ut til avisens lesere ved å formidle det tyske krigsbildet. De norske SS‐
korrespondentene fargela og gjorde bildet til en helhet.13
Drivkraften bak krigskorrespondentenes engasjement kan oppfattes som mer politisk enn journalistisk og stilistisk. Derfor varierte både sjangrene og kvaliteten på det som ble skrevet. Noen skrev enkle artikler basert på noe de hadde opplevd ved fronten uten at de skrev nyhetsatikler, andre skrev
essayistiske betraktninger, andre igjen små skisser eller leserbrev, dagbøker og også dikt. Mye av dette ble ikke trykket i dagsaviser, men i NS‐blader og
tidsskrifter.
Flere aviser og magasiner trykket i tillegg bidrag fra tyske krigskorrespondenter.
13 Det er ulikt syn på Theo Findahls rapporter fra Berlin. Guri Hjeltnes hevder
eksempelvis at ”Med en antinazistisk grunnholdning lyktes [han] i å formidle nyheter mellom linjene.” Hjeltnes, 2006, 186
1.3 Kilder og metodemessige utfordringer
Langt på vei er historien om krigskorrespondentene på tysk side et uskrevet kapittel i fortellingen om annen verdenskrig. Dette gjelder ikke bare de norske korrespondentene, men også de danske, finske og svenske. En rekke land som ikke var okkupert av Tyskland, som eksempelvis Sverige, hadde også frivillige krigskorrespondenter som sendte hjem reportasjer og artikler til tyskvennlige aviser i hjemlandet. Dette faktum at det ikke finnes en noen forsøksvis samlet fremstilling av historien om de norske krigskorrespondentene, gjør ikke bare kildearbeidet utfordrende, men vanskelig. I Danmark, som hadde et relativt stort antall krigskorrespondenter, er det heller ikke gjennomført noen studie av dem.14 En bok om korrespondenten Flemming Helweg‐Larsen er riktignok skrevet, men den handler hovedsaklig om andre forhold ved hans historie.15
Selv i Tyskland, der antallet korrespondenter var omfattende, er deres historie relativt lite omtalt. I all hovedsak er de nevnt som en del av andre fremstillinger om propagandaen under krigen. Eric Kadens kortfattede og deskriptive fremstilling av SS‐Standarte ”Kurt Eggers” er et unntak her. Den inneholder også noen dokumenter og fotografier. Kaden er ikke historiker, men har sin bakgrunn i det høyreekstreme partiet NDP i Tyskland og har tilgang på enkelt privatarkiver.16
To viktige forskningsprosjekter om det tyske propaganda‐ og
pressesystemet har historikerne Rainer Rutz og Daniel Uziel arbeidet med, hver på sin kant. Uziel har skrevet doktorgrad om den tyske hær – Wehrmachts propagandaarbeid under annen verdenskrig.17 Rutz har tatt for seg
reportasjemagasinet Signal, som var meget profesjonelt og kom ut i 22 land (ikke i Tyskland), og som også brakte med seg en rekke reportasjer fra tyske
14 “Mig bekendt er der ikke skrevet noget samlet om de danske SS‐Kriegsberichter og det vides derfor heller ikke, hvor mange de var.” Krigshistoriker og forskningssjef John T. Lauridsen, Det Kongelige Bibliotek, København, e‐post til forfatter 13.11. 2009.
15 Skov‐Kristiansen 2008
16 Kaden, 2009
17 Uziel, 2008
krigskorrespondenter.18 Rutz har bl.a beskrevet organiseringen av den tyske krigspropagandaen.19 Han har besvart spørsmål fra meg skriftlig.
Som tidligere nevnt er det lite å finne om de tyske
Kriegsberichtersystemet i bøker som tar for seg krigsreportasje og
krigspropaganda. Forskerne Heikki Luostarinen, Phillip Knightly og Joseph J.
Matthews omtaler derimot til en viss grad det tyske propagandasystemet.20
I norsk sammenheng er riktignok enkeltpersoners virke som
krigskorrespondent nevnt i en del litteratur, slik som eksempelvis bøkene om Per Imerslund, Walter Fyrst og Harald Damsleth.21 De tre var i en kort periode krigskorrespondenter. Fyrst skildrer i sin bok ”Min sti” sin reportasjereise ved fronten, basert på en rekke reisebrev som Aftenposten trykket.
De viktigste kildene om de norske SS‐korrespondentene er derfor det de skrev selv som ble publisert og landssvikdommene som i mange tilfeller er kortfattede.
Etter å ha gjennomgått Aftenposten, Fritt Folk i ulike perioder av krigen, samt en rekke NS‐tidsskrifter som Germaneren og Hirdmannen, har jeg funnet en rekke navn på krigskorrespondenter. Det har gitt meg et grunnlag for å kunne søke etter enkeltpersoner for å se om de fortsatt er i live. Ett problem er at de fleste av dem allerede var godt voksne da krigen startet. Jeg har derfor bare klart å oppspore én av dem i live, men han var dessverre redusert av alderdom. I tillegg har denne navnelisten hjulpet meg da jeg skulle søke om innsyn i landssvikdommer. Jeg har gått igjennom 18 krigskorrespondenters dommer i første omgang, for å se etter om det fremkom relevant informasjon utover de rent personlige opplysningene som kunne si noe mer om selve
krigskorrespondentsystemet og organiseringen av dette. De få gjenlevende frontkjempere og NS‐veteraner har det vist seg å være vanskelig å få informasjon om krigskorrespondentene fra.22
18 Rutz 2005
19 Ibid.
20 Luostarinen 2002, 93, Knightley 1975, 240‐41, 249‐50, Mathews 1957, 186‐87.
21 Emberland og Rougthvedt 2004, Økland 2008, Fyrst 1981
22 Dette kan også skyldes at jeg i flere sammenhenger har tatt klar avstand fra norske frontkjempers deltagelse på tysk side. Eksempelvis med boken ”Fars krig”, 2008.
Jeg har også søkt etter opplysninger i NS Generalsekretariat som gjelder sekretariats korrespondanse samt i sekretariats arkiv som gjelder Norsk Artikkeltjeneste. Jeg har korrespondert over lengre tid med Deutsche
Bundesarchiv i Freiburg i Tyskland. Der finnes det materiale om organiseringen av SS–Kriegsberichter og Propagandakompanien (PK) som en del av Waffen–SS og Wehrmacht. Denne spesifikke delen arkivet har i nærmere ett år vært under omorganisering og restaurasjon. Noe konkret om de norske
krigskorrespondentene skal ikke finnes i arkivet, men samtidig er det mye om de organisatoriske forholdene.23
”Meldungen aus Norwegen”, som er en samling av rapporter fra det tyske sikkerhetspoliti og den tyske sikkerhetstjenesten SD i Norge til Berlin inneholder også meldinger/rapporter om norsk presse. Men i disse presserapportene står det ingenting om krigskorrespondentene, men mest av alt om de økonomiske og organisatoriske spørsmålene som pressen sto overfor blant annet på grunn av for lite avispapir.24
For denne fremstillingen er det vesentlig å se om oppdraget avpeiler seg i tekstene. Et viktig spørsmål i denne sammenhengen er selve tekstens
troverdighet og hvilke forhold tekstene ble utformet under og hvilke betingelser som lå til grunn for krigskorrespondentenes virksomhet. Som kilder er disse tekstene beretninger, men da er vi også utlevert ”til beretternes feiltolkninger”.25 Skrev reporterne det de faktisk opplevde eller skrev de det de trodde de måtte?
Historikeren Hallvard Tjelmeland har tatt for seg aviser som kilder og han understreker at aviser skaper den ”røyndommen som en elles ser dei som
aktører i eller spegel for”.26 Han understreker samtidig at avisartiklene også kan være en kilde til hvordan ”røyndommen blir til, eller rettere korleis
røyndommen var konstruert”.27 Historikeren Ottar Dahl understreker at kilder som forholder seg til en historisk virkelighet uttrykker menneskers oppfatning av og holdning til denne historiske situasjonen.28 Han understreker derfor at ”Ut
23 Brev datert 25. januar 2010 fra Elfriede Frischmuth om at arkivenheten R4 fortsatt er lukket pga av konserveringsarbeid.
24 Meldungen aus Norwegen 19401945 Teilband IIIIII, 2008
25 Kjelstadli, 2007, 174
26 Tjelmeland 2004, 123
27 Ibid., 124
28 Dahl, 1964, 17
fra disse forskjellige synspunkter vil da kildenes tilknytning til den historiske virkelighet ha feste, dels i opphavsmannens intensjoner, dels i de maktforhold han vil fortelle om.” 29 Det er slik denne oppgaven vil bruke avistekstene som beretninger. Derfor er det viktig å se tekstene i et historisk perspektiv og
kontekst, og ikke legge egne holdninger til innhold eller språkbruk til grunn når vi forsøker å forstå reporterne som her leses.30
1.4 Aktualitet og forskningsstatus
Svært lite er skrevet om den tyske krigsjournalistikken under annen
verdenskrig. Dette til tross for at journalisters virke ved krig i vår tid er blitt et stort forskningsfelt i vår tid. Det tyske systemet satte alle problemstillinger på sin spiss.31 I 2003 brakte USA‐troppene med seg over 600 amerikanske og utenlandske journalister i sitt angrep på Irak. Journalistene og representantene fra de ulike medieorganisasjonene inngikk i det som ble kalt ”embedded press”.
Som medieforskerne Bill Katovsky og Thomas Carlson uttrykker det: ”Embedded reporters ate, lived, travelled, and slept with the troops... They faced the same enemy fire”.32
Dette systemet for å regulere forholdet mellom journalister og det
militære, etablerte en tett relasjon mellom pressen og militærmakten. Det er blitt karakterisert som det ”beste forholdet mellom journalister og soldater som finnes” fordi begge parter får det de vil.33 Men de såkalte ”embedded”‐
journalistene er ikke soldater og har heller ikke våpen slik de tyske og de norske krigskorrespondentene under annen verdenskrig hadde – selv ikke til
selvforsvar.
Irak‐krigen utløste et stort antall studier og betydelig forskning i en rekke land om forholdet mellom pressen og de militære. Sammenliknet med dette er det altså forsket svært lite på Hitler‐Tysklands krigsreporteres rolle under annen verdenskrig. Det som er gjort har hovedsakelig dreid seg om krigsdekningen på
29 Ibid.
30 Kjelstadli 2007, 177, 179, 185
31 En helhetlig studie av de tyske krigskorrespondentene som er utgangspunktet for de norske er heller ikke foretatt. Forfatters telefonsamtale med professor Norbert Frei, Lehrstuhl für Neuere und Neueste Geschichte, Friedrich‐Schiller‐Universität, Jena, 10.
desember 2007
32 Katovsky og Carlson 2003, xi
33 Paul, Kim, 2004, 108
alliert side og ikke om Tysklands bruk av presse og media under krigen, selv om dette også kan ha interesse for forholdet mellom krigsmakt og presse i dag.
Erfaringene med det tyske Kriegsberichtersystemet er likevel spesielt interessant som historisk fenomen og som en del av Hitler‐Tysklands strategiske planlegging og gjennomføringsevne. Et annet forhold som gjør en fremstilling av de norske krigskorrespondentenes historie aktuell, er den nye og utfyllende interessen for norsk krigsdeltagelse på tysk side. Historievitenskaplig forskning om frontkjempere har fått ny interesse som følge blant annet av
forskningsprosjektet om frontkjemperne ved Holocaustsenteret i Oslo. Studier av de norske krigskorrespondentene kan forhåpentligvis bidra til også å øke kunnskapen om de norske frontkjemperne og NSs politikk.
Kapittel 2: PROPAGANDAKRIGENS NYE VÅPEN
”Å føre en krig uten en velrettet propaganda kan ikke vinnes”, konkluderte Adolf Hitler allerede i 1924.34 Han utviklet den propagandaplanen som
krigskorrespondentene senere inngikk i allerede da han satt fengslet etter et mislykket statskupp. Hitler formulerte også der og da den propagandastrategien som ble fulgt da Tyskland startet erobringskrigene som ble til annen
verdenskrig. Dypt skuffet over Tyskland og politikerne, som ifølge ham hadde sviktet det tyske folk, skrev han sitt politiske kampskrift ”Mein Kampf” i de 13 månedene han oppholdt seg i cellen i festningen Landsberg am Lech. Tysklands fiender hadde forstått betydningen av en vellykket krigspropaganda, hevdet han.
Det hadde ikke de tyske lederne, ifølge ham. Av den grunn tok Hitler og senere Joseph Goebbels utgangspunkt i den propagandaorganisasjonen Storbritannia bygde opp under første verdenskrig da deres tid kom vel 20 år senere.35
Adolf Hitler summerte opp erfaringene fra første verdenskrig på sin måte og gjorde med det også fangenskapet om til en plattform for sin videre politiske karriere. Propaganda var en del av dette.
”All propaganda må være folkelig, og innholdet må ligge på et slikt nivå at det kan bli forstått av de mest innskrenkede blant det publikum den vender seg til”, skrev han:
Dess større den menneskemengden er den vil virke på, dess lavere må det rent åndelige trinn i propagandaen være. Men dreier det seg om å gjøre propaganda for å holde ut en krig og det altså er et helt folk en vil virke på, kan en ikke være varsom nok med å gå ut fra et for utpreget åndelig grunnlag.36
Krigspropaganda måtte være enkel og lettfattelig for å nå de store massene, var Adolf Hitlers budskap. En gjennomtenkt presseregi var en integrert del av Hitlers regime fra start til slutt. I dette lå det også en systematisk plan for forholdet
34 Hitler, 1941, 172‐173
35 Knightley, 2003, 86
36 Hitler 1941, 172‐173
mellom mediene og det militære i de krigene Tyskland først planla og deretter førte for å etablere Det tredje riket.
Da Adolf Hitler og hans parti grep makten i 1933 var propaganda som olje i Hitlers politiske maskineri, slik krigspropaganda skulle bli det da den tyske militærmakten ville gi tyskerne et større livsrom – ”lebensraum”. Tankene bak
”Mein Kampf” ble fulgt og utviklet videre på 1930‐tallet. Tysklands nye ledere arbeidet bevisst for å sikre seg makten over tysk presse. I 1933 var 2,5 prosent av tyske aviser på nazipartiets hender. I 1944 var 977 av de gjenværende
avisene kontrollert enten direkte eller indirekte av partiet gjennom Max Amman, som drev det offisielle nazipartiets forlag samtidig som han også var leder av de tyske avisenes landsforbund og sekretær i det tyske Reichspressekammer.37
2.1 Krigspropaganda
I oktober 1941 slo Adolf Hitler fast at ”fienden ikke består av soldater, men i stor grad av villmenn”.38 Propagandahensikten var klar. Møter en soldat en
”villmann” er det ikke et menneske soldaten han slåss mot. Dehumaniseringen av fienden er en av krigspropagandaens viktigste kjennetegn og Hitler visste hva han ville. Han gjorde propaganda og krig til et tvillingpar og mer systematisk enn kanskje noen andre har gjort det. Propagandaen hadde store og viktige
oppgaver. Hovedformålet for ”den nasjonalsosialistiske propagandaen var å skape en ny nasjonal bevissthet i det tyske folk som skulle ende i et radikalt nytt samfunn, et samfunn for folket /Volkgeimenschaft. Propagandaen understreker viktigheten av at folket var villig til å ofre seg selv for nasjonalstaten med slagord som ”Almennytte før egennytte” og ”Ett folk, Ett rike, En Fører.39
2.2 Goebbels visjoner
Adolf Hitler hadde den rette mannen på rett plass da makten ble erobret – Joseph Goebbels. Han hadde studert historie, litteratur og filosofi og virket fra 1921 som forfatter og publisist. I 1924 sluttet han seg til det nasjonalsosialistiske parti. Han ble samme år redaktør i Völkische Freiheit i Elberfeld og 1927 for Nationalsozialistische Briefe. I 1927 ble han utnevnt til partiets øverste
37 Zeman, 1973, 44
38 Zeman, 1973, 161
39 Wernersen, 2006, 19‐20
embedsmann, Gauleiter i Berlin, og grunnla her avisen Der Angriff, hvor han var redaktør
.
Goebbels ledet med dyktig hånd partiets organisasjons‐ ogpropagandaarbeid i Berlin, og ble 1929 NSDAPs rikspropagandaleder. Etter maktovertagelsen i 1933 ble Goebbels riksminister og sjef for det nyopprettede ministerium for folkeopplysning og propaganda. Samme høst grunnla han og ble president for Reichskulturkammer. Som propagandaminister hadde han en selvskreven oppgave da Tyskland plana sine kommende kriger. Hitler og hans propagandaminister Joseph Goebbels ville at propagandaen skulle være en uløselig del av den militære innsatsen. Ifølge medieviteren Camilla Wernersen var Goebbels av den oppfatning at troverdighetens betydning var det som skulle avgjøre om propagandaen skulle være sann eller falsk. Løgner var nyttige så lenge ingen kunne tilbakevise dem.40
Om en løgn ble avslørt ville det ifølge Goebbels føre til et drastisk fall i troverdighet. Uønsket informasjon til offentligheten måtte sensureres, men dette måtte alltid vurderes opp mot risikoen for å miste troverdighet. Da ville også propagandaens påvirkningskraft reduseres, hevdet han.
2.3 Krigens reportere
Dobbeltrollen som Kriegsberichterne befant seg i ved å være vervete soldater og samtidig arbeide som journalister, var et nytt og revolusjonerende element i den tyske propagandamodellen som propagandaminister Joseph Goebbels innførte.
Den propagandateknikken som ble testet ut allerede i 1936, da Tyskland gikk inn og gjenerobret Rhinland, ble perfeksjonert da Tyskland invaderte Polen i september 1939. Nøyaktig når ideen om å etablere et korps med
journalistsoldater ble utformet er ikke klarlagt, men invasjonstroppene i Polen ble fulgt av flere filmteam som produserte såkalte filmaviser for massespredning på kinoer i Tyskland. Goebbels må på dette tidspunktet ha bestemt seg for hva slags krigskorrespondenter han ville ha – de skulle ikke være vanlige reportere, de måtte verve seg før det fikk arbeide som reportere.41 Hele mediespekteret, filmer, radio og aviser måtte til om propagandaen skulle få virke maksimalt.
Krigsreportasjene skulle vise hvordan Tyskland og dets allierte vant på slagmarken.
40 Wernersen, 2006, 23
41 Knightley, 2003, 240
I januar 1940 etablerte Waffen‐SS et eget SS‐Kriegsberichter‐Kompanie for å kunne samordne og igangsette journalistisk rapportering direkte fra
fronten i det kommende feltoget i mai og juni samme år. Dette gjaldt aviser, foto, film og radio. SS‐Kriegsberichter‐Kompanie var en paraplyorganisasjon for alle krigskorrespondenter som var med i SSs militære enheter. Opplæring, direktiver og faglige anvisninger, samt samordning av arbeidet, ble ledet fra et sentralt kontor i Berlin som igjen var underlagt sensurinstrukser fra den militære overkommando og Wehrmacht‐Propaganda. Hauptsturmführer, senere SS‐
Standartenführer, Günther d’Alquen ledet dette kontoret. Han var en av de første profesjonelle journalistene som meldte seg til tjeneste for Adolf Hitler. Da Hitler kom til makten i 1933 var d’Alquen innenrikssjef i avisen Völkischen Beobachter, men startet i 1935 i ukemagasinet Das Schwarze Korps som ble et SS‐organ.42
Tre såkalte Kriegsberichter Zug ble i første omgang opprettet under Waffen‐SS og de ble koblet til tropper som skulle i kamp. De var 1. Zug der Division ”Reich”, 2. Zug der Division ”Totenkopf” og 3. Zug der Leibstandarte SS
”Adolf Hitler”. Disse enhetene var virksomme under felttoget på Balkan våren 1941. Senere samme år ble ytterligere fem enheter til opprettet.43 I takt med veksten i virksomheten endret den sentrale staben navnet fra SS‐
Kriegsberichter‐Kompanie til SS‐Kriegsberichter‐Abteilung i august 1941.
I 1943 ble SS‐Kriegsberichter‐Abteilung omdøpt til SS‐Standarte Kurt Eggers. Kurt Eggers var redaktør for SS‐avisen Das Schwartze Korps, men falt i kamp i 1943.44
Ikke bare medlemmer av NSDAP, men også tidligere demokratiske og ikke‐
politiske journalister fra lokalaviser og riksaviser gikk inn i dette systemet. I Tyskland ble det rekruttert journalister til Wehrmacht som slapp fronttjeneste, men som arbeidet med magasiner som Signal, Die Wehrmacht, Unser Heer og andre utgivelser av propagandamessig viktighet. Det var
42 Frei/Schmitz 1999, 101
43 4. Zug tilknyttet Gebirge‐Division, 5. Zug for Division ”Wiking” og 6. Zug for Kavallerie‐
Division, ble opprettet. To enheter ‐ såkalte Zug – ble også opprettet med såkalte
”volkdeutsche”, det vil si innbyggere i øst med tysk opphav. Klietmann 1965, 415‐416
44 Klietmann 1965, 21
Propagandadepartementet i Berlin i samarbeid NSDAPs partihovedkontor som plukket ut de som skulle få lov til å være med som krigskorrespondent.45 Oppgaven og den utfordringen de nye krigsreporterne ble engasjert til var stor. Det tyske reportasjebladet Signal forklarte med tydelighet det spesielle med den nye reporterrollen:
Se på billedet hvor den tyske soldat midt i gatekampen går langsommere fremover – hvor nølende han går forbi sin døde motstander. …Kan man tenke sig at en hvilken som helst reporter med reiselue og støvfrakk hadde tatt disse fotografier efter oppdrag av et eller annet billedagentur! ….Bare en som selv hadde stått overfor døden hadde ervervet sig retten til å fortelle om kamper og mandig død. Å avsløre den tyske soldats sjel i billeder det må kun være en eneste tillatt, nemlig kameraten! 46
Den finske hær, som var alliert med Tyskland i kampen mot Sovjetunionen, kopierte det tyske krigsreportersystemet. Finnene opprettet også
Propagandakompanier med reportere. En finsk reporter forklarte hva det betydde å være vervet reporter slik: ”Frontkorrespondenten er en ild‐linjens sigøyner. Han tar seg fram på høylass og med apostlenes hester, med
proviantbiler og med tanks”, hevdet han. 47
På en tomkasse fremfor teltet eller på en stubbe eller på et annet, lite fredelig sted blir produktet som oftest kantet og ukunstferdig og lite åndfullt. Derfor; skyt ikke på korrespondenten – det er nok av andre som gjør det!48
2. 4 Maktkampen
Fra første stund oppsto det en dragkamp mellom utenriksminister Joachim von Ribbentrop og propagandaminister Joseph Goebbels om hvem som skulle styre propagandaapparatet. Senere fortsatte maktkampen mellom Wehrmacht og Goebbels.
Sommeren 1941 opprettet Ribbentrop en propagandakomité i sitt departement for å øke departementets innflytelse over den hjemlige
45 Forsker Rainer Rutz, Berlin. Skriftlig svar på spørsmål fra forfatter 4. mai 2009
46 Signal nr. 1 1941, norsk utgave.
47 von Numers, Antell (red.), 1944, 9. På dette tidspunktet samarbeidet Finland med Tyskland og deltok i felttoget mot Sovjetunionen.
48 Ibid.
propagandaen. Dette ble gjort ved å støtte en rekke publikasjoner økonomisk som skulle spres i utlandet. Konflikten mellom de to endte i et sammenstøt i oktober 1941, der Goebbels i en rapport kunne slå fast at det tyske folk hadde et fiendtlig forhold til Tysklands allierte. Goebbels vant tvekampen og styrket sin kontroll over propagandaarbeidet med dette.49 Goebbels oppfattet
propagandaen fra Wehrmacht som unyansert og at den ville skade Tysklands sak også i utlandet. Nederlaget ved Stalingrad i januar 1943 betydde også Goebbels seier over det samlede propagandaapparatet.50 Goebbels fikk gjennomslag for sitt ønske om ikke å lyve for det tyske folk om alvoret i situasjonen.
2.5 Åndelige førere
Tyske presse‐ og propagandaledere brukte store ord for å beskrive arbeidet og betydningen av krigskorrespondentenes dobbeltfunksjon. Tysklands
stedfortredende rikspressesjef Helmut Sündermann beskrev dette slik i 1942:
Våre journalister yter som soldater og åndelige førere for sine folk et historisk bidrag til seieren, og de virkeliggjør vår tese, at journalistikken, som er blitt fornedret til en skjøge under kapitalens herredømme, skal være kallet til det høyeste i folkenes tjeneste, fordi den gjennom ordets makt viser nasjonenes den veg de må gå i skjebnens stolte og tunge stunder, og viser dem de mål som det vil lønne seg å kjempe for, og endelig skal journalistikken bistå dem som er kallet til å kjempe for den nye tid, som bryter fram.51
Goebbels understreket at propagandasoldatene skulle ”styrke det åndelige og psykologiske fellesskapet mellom folket og hæren”. 52 Samtidig skulle de, ifølge ham, rapportere på en nøyaktig og faktisk måte. Goebbels understreket
betydningen av korrespondentenes arbeid. ”Han krevde propaganda med konkret innehold, foto, tilstedeværelse, detaljerte skildringer, navn, tall,
dokumenter, datoer osv.”53 Goebbels ”ville ha autentisk materiale og derfor tok de tyske propagandaenhetene så aktivt med i kamphandlinger at deres tapstall i
49 Herzstein 1979, 166
50 Fidelius 1979, 6.7
51 Sündermann 1942, 53‐54
52 Uziel 2008, 109
53 Luostarinen 2003, 93, forfatters oversettelse.
forbindelse med innsamlingen av fakta er like høye som det tyske infanteriet.”54 30 prosent av de tyske krigskorrespondentene døde i løpet av sin tjenestetid.
Noen tilsvarende oversikt over de norske korrespondentene finnes ikke.55 Ifølge SS‐krigskorrespondent Osvald Olsen, som tidligere blant annet hadde arbeidet som journalist i Arbeiderpartiavisen Oppland Arbeiderblad i 10 år, hadde korrespondentene en instruks om at de alltid var ”forpliktet til å skrive den rene sannhet”.56 ”Du må alltid kunne bevise at det som skrives er riktig” og at det ikke måtte foretas ”overdrivelser”, hevdet han. 57 Olsen forklarte også at ingen av korrespondentene kunne skrive om kamphandlinger uten selv å ha deltatt, eller intervjue noen uten å oppgi hvem det var som uttalte seg. Hvor denne instruksen kom fra ble ikke opplyst.
Hvordan felttoget østover ble beskrevet, og i hva slags bilde reporterne ga av krigens gang, var propagandamessig viktig. At krigskorrespondentenes bidrag var sentralt, understreker antallet artikler fra deres hånd som ble sendt til tyske aviser. En gjennomgang av nyhetsbyrået Die deutsche Stimmes utsendelser i 1943 viser at 87 av de rundt 600 artiklene som ble distribuert var skrevet av tyske krigskorrespondenter ved fronten.58
2.6 Propagandaflommen
Det tyske presse og propagandasystemet var meget omfattende. I løpet av krigens første 31 måneder produserte de tyske krigsreporterne 38 000
reportasjer og artikler fra fronten som ble stilt til den tyske presses disposisjon.
Over en million fotografier – deriblant 40 000 fargefotografier, 4 000 tegninger og også over to millioner meter med film ble produsert, ifølge Helmut
Sündermann.59 I 1943 arbeidet 10 000 personer i 23 Propagandakompanier, i tillegg til dette arbeidet 5 000 ved hovedkontoret i Berlin, i de åtte
propagandaavdelingene i okkuperte land og som propagandaoffiserer. I dette tallet er sjåfører og såkalt hjelpepersonell inkludert. Mange av Tysklands beste
54 Ibid.
55 Knightley 1975, 241
56 Aftenposten 30. oktober 1943
57 Ibid.
58 Die deutsche Stimme, RA Privatarkiv NS Generalsekretariat serie Ih Norsk
artikkeltjeneste 0080 Tall basert på forfatters gjennomgang av Die Deutsche Stimme 1943
59 Sündermann 1942, 50
og mest erfarne pressefolk deltok i denne propagandakrigen, både unge og eldre journalister og skribenter.
Hvor mange reportasjer og artikler de norske krigskorrespondentene produserte er ikke klart. Reportasjene og artiklene fra de norske
soldat/journalistene ble trykket i et stort antall aviser og blader i Norge. Alle de største avisene trykket artiklene. I tillegg publiserte tidsskrifter og andre blader også artikler fra korrespondentene. NRK radio og telegrambyrået NTB
distribuerte reportasjer og fotografier som deres egne reportere produserte.
Høsten 1941, da Operasjon Barbarossa fortsatt hadde initiativet, deltok frivillige krigskorrespondenter fra 15 ulike europeiske land i de tyske
propagandaenhetene. Dette var enkeltpersoner som på frivillig grunnlag meldte seg til tjeneste på tysk side, i likhet med de norske korrespondentene. Det var bare Waffen‐SS som tok i mot frivillige fra andre land – ikke bare land som var okkupert av Tyskland som Norge og Danmark, men også fra Sverige og Finland.
Også frivillige krigskorrespondenter fra USA og Storbritannia støttet Tysklands krig. Hvor mange de var til sammen er ikke kjent.
Den tyske militærledelsen ønsket kontroll og styring med de ikke‐tyske frivillige krigsdeltagerne og dermed også de utenlandske
krigskorrespondentene. Forfatteren Karl Holter, som var krigskorrespondent i Den norske legion, har fortalt at de norske korrespondentene i oktober 1942 ble underlagt Waffen‐SS kommando etter at de i mer enn et år hadde vært en egen avdeling i legionen.60
2.7 I kamp med mer enn ord
Den norske krigskorrespondenten Egil Hartmann hevdet at
krigskorrespondentene på tysk side spilte en helt ny og annen rolle enn hvordan journalister hadde dekket den første verdenskrig. Hartmann hevdet i et intervju, etter å ha vært tre måneder ved fronten, at journalistene som dekket første verdenskrig aldri selv opplevde det de skrev om. De var ikke med, hevdet han da han var på permisjon i Norge før han igjen vendte tilbake til Østfronten.61
60 Holter, 1981, 40‐41
61 Aftenpostens Paris‐korrespondent Frøis Frøisland var riktignok ikke soldat, men han var faktisk ved den fransk‐britiske fronten i oktober 1914. Frøisland var selvskeptisk til
Den tyske krigskorrespondent av i dag arbeider under ganske andre forhold enn sine forgjengere. For at de som sitter hjemme og venter med spente nerver på hvert eneste lite ord fra hans hånd skal få den fulle og hele sannhet å vite, må han selv oppleve krigen. Han må være fullt utdannet soldat slik at han er i stand til å forsvare seg hvis han blir angrepet. Han skal være blandt de første troppene som rykker frem så han kan berette om hver liten detalj i det veldige dramaet han er tilskuer og deltager i.62
I dette nye lå det at reporterne kunne være med i trefninger og kamper. Egil Hartmann la ikke skjul på at krigskorrespondentene deltok i kampene direkte som soldater, men hevdet at de ikke var nødt til det: ”…men det er umulig å holde sig passiv. Man blir revet med av den begeistringen som soldatene er besatt av”, uttalte han.63
Da krigen ubønnhørlig nærmet seg et tysk nederlag var det svært vanskelig å rekruttere – ikke bare nye soldater, men også nye krigsreportere. I Norge
forsøkte Vidkun Quislings menn å verve flere frivillige som kunne gå inn i krigen.
NS‐regimets pressedirektør Anders Beggerud formulerte i mars 1944 et opprop for å få norske menn til å verve seg til krigstjeneste – men i første rekke som krigskorrespondenter. Spørsmålet er om dette med korrespondenter bare var et lokkemiddel eller om det faktisk var alvor at det var skribenter som var ønsket?
Faktum var at kun nærmere 5 000 norske menn hadde meldt seg til tysk krigstjeneste i løpet av krigen. ”Antallet var det laveste i noe tysk okkupert land”, hevder forskeren Terje Emberland.64 Nå gikk krigen mot slutten og noe måtte gjøres, men det var et lite fristende oppdrag. Pressedirektør Beggerud
formulerte verveoppropet og lovet enn spennende jobb:
journalisters ”evne og muligheter til å formidle noe som gir mening fra krigen”. Grunnen var at de krigførende partene var ”lite villige til å slippe journalister til” og ”selve krigens vesen”. Norsk Presses Historie 1660‐2010 bd 2, 336
62 FF 18. oktober 1941
63 Ibid.
64 Terje Emberland: ”Wiking and Wehrbauer. SS‐ideology and the Recruitment of Norwegians into the Waffen‐SS”, International Conference: Towards an Integrated Perspective on Nazi Policies of Mass Murder, HL‐senteret 20. juni 2009
