En ny skillelinje?

En ny skillelinje?

En empirisk analyse av utdanningens betydning for nye skillelinjer i norsk politikk

Jørgen Holbæk-Hanssen

Masteroppgave i statsvitenskap Institutt for statsvitenskap

UNIVERSITETET I OSLO

Mai 2010

FORORD

Å være ferdig med masteroppgaven gir mange følelser på én gang. På den ene siden glede.

Glede over endelig å være ferdig, glede over å vite at man har jobbet hardt med noe og kommet i mål. Samtidig er det utvilsomt vemodig, og gir en viss følelse av tomhet. Nesten seks fantastiske år på Blindern er over. Å si at disse årene har viktige i livet mitt vil være en underdrivelse.

Det er på sin plass å rette en takk til dem som har hjulpet meg på min vei i arbeidet med oppgaven. Fremfor alt vil jeg takke veileder Bernt Aardal. Det er ikke alle forunt å få

diskutere faglige problemstillinger med én av landets fremste forskere på området. I tillegg til konstruktive tilbakemeldinger og råd rent faglig, har han bidratt med tålmodighet, ro og empati. Det er ikke bare én gang at veiledningsmøtene har bidratt til at mine skuldre har senket seg noen hakk.

Jeg vil også takke assistentene ved Institutt for Samfunnsforskning, Stine Renate Otterbekk og Invild Stakkevold Reymert, for hjelp i forbindelse med datamaterialet og SPSS. Takk også til Helene Roshauw ved Norsk Samfunnsvitenskapelig Datasentral for tilrettelegging av datamaterialet. Videre fortjener Knut-Andreas Christophersen en takk for metodologiske innspill, mens Oddbjørn Knutsen må takkes for å ha satt meg på sporet av temaet for masteroppgaven i forbindelse med en kursoppgave.

En stor takk må også rettes til familien. Mamma og pappa har utgjort en solid grunnmur av støtte, ikke minst gjennom det vi nå kaller ”Kringsjå Catering”. Sist, men absolutt ikke minst:

Takk til alle gode studievenner! Er det noe som aldri skal undervurderes, er det viktigheten av et godt sosialt miljø. Heldigvis er det nettopp det som har kjennetegnet hele min tid på

Blindern.

På tross av overnevntes uvurderlige hjelp og støtte, kan det ha sneket seg inn feil eller mangler i oppgaven. Her tar undertegnede det fulle og hele ansvar.

Jørgen Holbæk-Hanssen Oslo, mai 2010

INNHOLDSFORTEGNELSE

KAPITTEL 1: VELGERATFERD OG POLITISKE SKILLELINJER…………. 1

1.1 Introduksjon………. 1

1.2 Modeller for velgeratferd………. 2

1.3 Lipset-Rokkan-tradisjonen……….. 4

1.4 Makrososiale endringer og ustabilitet……….. 7

1.5 Valgkampdynamikk: Saksstemmegivning, dagsorden og mediemakt……… 13

1.6 Skillelinjemodeller………... 16

1.6.1 Bartolini & Mair: Tre elementer……… 18

1.6.2 Struktur og ideologi i skillelinjemodellen………. 18

1.6.3 Utdanning i skillelinjemodellen……… 21

1.6.4 Den norske strukturen……… 22

1.6.5 En ny skillelinje? Oppgavens problemstilling og struktur……… 23

KAPITTEL 2: DATAMATERIALE OG METODOLOGISKE VALG OG VURDERINGER………... 27

2.1 Datamateriale………... 27

2.2 Operasjonalisering………... 28

2.2.1 Det empiriske elementet: Bakgrunnsvariabler……….. 28

2.2.2 Det normative elementet: Holdningsdimensjoner………. 30

2.2.3 Det institusjonelle elementet: Partivalg………. 32

2.3 Statistiske analysemetoder………... 32

KAPITTEL 3: ”NEW POLITICS” I NORGE………... 36

3.1 Om interesser og verdier i skillelinjemodellen……… 36

3.2 Teoretisk bakteppe: Hierarki og toleranse………... 37

3.3 Sakenes aktualitet……… 38

3.4 Hva er egentlig innholdet? Dimensjonenes substans……….. 40

3.5 Én eller to ny politikk-dimensjoner?.……….. 41

3.6 Norge: To ny politikk-dimensjoner………. 45

KAPITTEL 4: UTDANNING OG INNVANDRING-SOLIDARITET……… 47

4.1 Utdanningseffekter……….. 47

4.2 Utdanning: Betydning for holdninger?.………... 49

4.3 Innvandring-solidaritet: Et utdanningsmessig fundament………... 53

KAPITTEL 5: UTDANNING OG PARTIVALG……….. 54

5.1 Elektoratenes sammensetning……….. 55

5.2 Utdanning: Betydning for partivalg?.……….. 56

5.3 Utdanning spiller en rolle……… 59

KAPITTEL 6: INNVANDRING-SOLIDARITET OG PARTIVALG……… 61

6.1 Partimessig polarisering?.……… 61

6.2 Innvandring-solidaritet: Betydning for partivalg?.……….. 62

6.3 Innvandring-solidaritet: En viktig dimensjon……….. 65

KAPITTEL 7: EN NY SKILLELINJE? AVSLUTTENDE ANALYSER………... 66

7.1 Oppsummering av analysekapitlene……… 66

7.2 Skillelinjemodellen: Sammenfattende analyse……… 67

7.3 ”Education Voting”-indeksen. Et nedstrippet perspektiv……… 70

KAPITTEL 8: DEN NYE SKILLELINJEN I NORSK POLITIKK. KONKLUSJONSMESSIGE BETRAKTNINGER……… 71

APPENDIKS……….. 77

Appendiks A……….. 77

Appendiks B………... 81

Appendiks C………... 83

Appendiks D………... 87

KILDEHENVISNING……….. 88

Antall ord: 33 340

TABELL- OG FIGUROVERSIKT

Tabell 3.1 Prosentandeler som oppgir miljø eller innvandring blant de to

viktigste sakene for egen stemmegivning……….. 39

Tabell 3.2 Indre konsistens for holdningsdimensjonene i utvalgte år………. 41

Tabell 3.3 Sammenhengen mellom utvalgte holdningsdimensjoner……….. 43

Tabell 3.4 Sammenhengen mellom holdningsdimensjonene og utvalgte bakgrunnsvariabler………... 44

Tabell 3.5 Velgernes gjennomsnittlige posisjoner……….. 44

Figur 4.1 Utdanningsnivåets betydning for plassering på holdningsdimensjonene……….. 50

Tabell 4.1 Bakgrunnsvariablenes effekter på innvandring-solidaritet- dimensjonen………... 51

Figur 5.1 Utdanningsnivå blant velgerne i utvalgte år……….. 55

Figur 5.2 Utvalgte bakgrunnsvariablers betydning for partivalg………... 57

Tabell 5.1 Utdanningsnivåets betydning for partivalg……….... 58

Tabell 5.2 Utdanningsnivåets effekter på partivalg……….... 59

Figur 6.1 Gjennomsnittlig velgerplassering for ytterpartiene på innvandring- solidaritet-dimensjonen……….. 62

Figur 6.2 Holdningsdimensjonenes betydning for partivalg………. 63

Tabell 6.1 Innvandring-solidaritet-dimensjonens betydning for partivalg……….. 64

Tabell 6.2 Innvandring-solidaritet-dimensjonens effekter på partivalg………….. 64

Figur 7.1 Modell for den nye skillelinjen……….. 67

Tabell 7.1 Utdanningsnivåets og innvandring-solidaritet-dimensjonens effekter på partivalg………. 68

Tabell 7.2 Utdanningsnivåets og innvandring-solidaritet-dimensjonens betydning for partivalg………... 68

Tabell 7.3 Utdanningsnivåets og innvandring-solidaritet-dimensjonens effekter på stemmegivning på SV………... 69

Tabell 7.4 Utdanningsnivåets og innvandring-solidaritet-dimensjonens effekter på stemmegivning på FrP………... 69

Tabell 7.5 Utdanningsnivåets og innvandring-solidaritet-dimensjonens effekter

på stemmegivning på Venstre……… 69

Tabell 7.6 Utdanningsnivåets og innvandring-solidaritet-dimensjonens betydning for stemmegivning……… 69

Figur 7.2 Klassestemmegivning og utdanningsstemmegivning……… 70

Tabell A.1 Bakgrunnsvariablenes effekter på vekst-vern-dimensjonen………….. 78

Tabell A.2 Bakgrunnsvariablenes effekter på offentlig-privat-dimensjonen…….. 78

Tabell A.3 Bakgrunnsvariablenes effekter på religiøs-sekulær-dimensjonen……. 79

Figur A.1 Utdanningsnivåets betydning for plassering på holdningsdimensjonene……….. 79 Tabell A.4 Utdanningsnivå blant partienes velgere i utvalgte år………. 80

Tabell A.5 Vekst-vern-dimensjonens effekter på partivalg………. 80

Tabell A.6 Offentlig-privat-dimensjonens effekter på partivalg………... 80

Tabell A.7 Religiøs-sekulær-dimensjonens effekter på partivalg……… 81

Tabell C.1 Indikatorer for innvandring-solidaritet-dimensjonen………. 84

Tabell C.2 Indikatorer for vekst-vern-dimensjonen………. 85

Tabell C.3 Indikatorer for offentlig-privat-dimensjonen………. 86

Tabell C.4 Indikatorer for religiøs-sekulær-dimensjonen……… 87

Figur D.1 Antall nettorespondenter ved Valgundersøkelsene……… 88

Tabell D.1 Svarprosent ved Valgundersøkelsene……… 88

KAPITTEL 1

VELGERATFERD OG POLITISKE SKILLELINJER

1.1 Introduksjon

I de senere år har utdanningsnivå blitt trukket frem som et holdningsstrukturerende element i forbindelse med enkelte saksområder i politikken. Dette gjelder særlig i forhold til

politikkområder som innvandring og miljø, og henger sammen at velgeratferden ikke ser ut til å være like forankret i stabile skillelinjer som tidligere (jfr. Berglund 2007:141,147; Dalton m.fl. 1984; Knutsen & Scarbrough 1995). Jeg vil i denne oppgaven rette søkelyset mot denne tematikken, og fokusere på utdanning som en mulig basis for en ny skillelinje i norsk

politikk.

Debatten om nye politiske skillelinjer har sin bakgrunn i at mye har skjedd i det norske politiske landskapet siden Lipset & Rokkan (1967) lanserte tesen om ”fastfrysning” av konfliktstrukturen og partisystemene i vesteuropeiske land. På parlamentarisk nivå har de etablerte partialternativene mistet deler av sitt fotfeste og blitt utfordret av nye partier. Noen av de tydeligste eksemplene på dette er fremveksten av Sosialistisk Venstreparti (SV) og Fremskrittspartiet (FrP), der førstnevnte har inntatt regjeringskontorene og sistnevnte må sies å ha opplevd en voldsom vekst de siste par tiårene. Forandringene på partinivå skyldes ikke minst endringer i velgeratferden. Man har over hele Vest-Europa sett en utvikling fra relativt forutsigbare valgresultater, basert på historiske og stabile skillelinjer, til større grad av uforutsigbarhet. Valgdeltakelsen har gått ned, mange velgere skifter parti fra et valg til det neste og velgeratferden synes å være mindre forankret i identifikasjonsbånd til bestemte partier enn tidligere. I det hele tatt opptrer velgerne langt mer ”flytende” enn tidligere (Dalton m.fl. 1984; Knutsen 2006; Thomassen 2005; Aardal m.fl. 2004).

Dette har fått valgforskere til å peke på en svekkelse av tradisjonelle lenker mellom

sosialstrukturelle variabler og det individuelle partivalg, især i forbindelse med en angivelig nedgang i klassestemmegivningen. Denne utviklingen preges av generelle makrososiale utviklingstrekk, og især økning i velstands- og utdanningsnivå. En rekke nye saksområder har fått fotfeste på den politiske agendaen og i velgernes bevissthet. Holdninger til innvandring og multikulturalisme, bistand til utviklingsland og synet på vern av miljøet er blant de mest

sentrale av disse. Til en viss grad hevdes tilknytning til slike politiske spørsmål - ofte kalt New Politics - å ha erstattet, eller i alle fall supplert, tradisjonelle skillelinjer især tilknyttet økonomisk høyre-venstre og moralsk-religiøse spørsmål (Old Politics). Mens sistnevnte skillelinjer gjerne har vært preget av en stabil sosialstrukturell basis - typisk eksemplifisert ved at sosioøkonomisk posisjon (sosial klasse) har vært avgjørende for stemmegivning langs høyre-venstredimensjonen - ser bildet ut til å være noe mer diffust for New Politics-sakene (Inglehart 1977; Dalton m.fl. 1984; Franklin m.fl. 1992; Knutsen & Scarbrough 1995;

Thomassen 2005; Knutsen 2006). Det har derfor vært knyttet en del usikkerhet til hvor stabile slike verdiorienteringer er. Ikke minst skyldes dette at de har blitt hevdet å mangle den

sosialstrukturelle basisen som kjennetegner de etablerte skillelinjene. Dette har igjen

aktualisert spørsmål om hvorvidt det dreier seg om nye, stabile ideologiske skillelinjer, eller mer flyktige fenomener som på sikt ikke vil sette varige spor etter seg i partisystemet (Stubager 2006; Aardal 1994). Likefullt har sakene figurert relativt høyt på velgernes dagsorden, blant partiene og i den allmenne politiske debatten i Norge (Narud & Valen 2004).

1.2 Modeller for velgeratferd

Før vi forfølger disse temaene videre, er det nødvendig å løfte blikket noe. Spørsmål om velgeratferden og utviklingstrekkene vedrørende denne har i en årrekke vært et sentralt interessefelt for valgforskere. I bunn og grunn kan mye av forskningen på området spores tilbake til det enkle spørsmålet ”hvorfor stemmer folk som de gjør?”. Sagt på en annen måte handler det om kartlegging av hvilke mønstre og tendenser som gjør seg gjeldende i forholdet til ulike karakteristika ved velgerne og deres valg av parti når de går til stemmeurnene.

Østerud (2007:215-221) trekker frem tre hovedtradisjoner innenfor valgforskningen. For det første den såkalte Michigan-modellen, som utviklet seg på 1950-tallet og vektla

partiidentifikasjon fremfor noe annet. Begrepet ble ”lansert som et mål på det langsiktige båndet mellom velgere og partier” (Aardal & Berglund 2004:303), og dreier seg om en langvarig, psykologisk identifikasjon med et spesifikt politisk parti (Thomassen 2005:11).

Forskerne innenfor denne tradisjonen var blant de første som baserte seg på en systematisk intervjuundersøkelse gjennom velgersurveyer. Michigan-modellen inkluderte sosial, ideologisk og partimessig tilhørighet, samt mer kortsiktige faktorer som kandidatappell, saksaktualitet og politiske prestasjoner, og hovedfunnet var altså partiidentifikasjonen som

den sentrale variabelen. Identifikasjonen fanget opp de bakenforliggende faktorene, og påvirket samtidig oppfatningen av de kortsiktige faktorene (Østerud 2007:216-217).

I den andre tradisjonen er det de langsiktige, bakenforliggende faktorene som vektlegges.

Den strukturelle skillelinjemodellen tar utgangspunkt i den historiske fremveksten av ulike typer motsetninger i samfunnet. Territorielle, kulturelle og økonomisk-funksjonelle kløfter i befolkningen gav opphav til ulike interesser og ideologiske holdninger, som gjenspeilte seg i partivalget. Lipset & Rokkans Party Systems and Voter Alignments fra 1967 regnes gjerne som et hovedverk innenfor denne tradisjonen. Gjennom en historisk-sosiologisk analyse av vesteuropeiske land fant de grunnlaget for partisystemene og forklaringer på stabiliteten i partialternativene. Senere har valgforskning med et lignende analytisk utgangspunkt tatt tak i endringer i velgeratferd og partisystemer, især ved å vektlegge fremveksten av nye

skillelinjer med annet opphav og innhold enn de tradisjonelle. Blant annet peker en rekke studier på en økt betydning av politiske verdiorienteringer, til dels på bekostning av tradisjonelle sosialstrukturelle faktorer (Dalton m.fl. 1984; Franklin m.fl. 1992; Inglehart 1977; Knutsen & Scarbrough 1995). Samtidig har andre faktorer enn de klassiske

territorielle-kulturelle og økonomisk-funksjonelle blitt lansert som preferansestyrende, slik som sektortilhørighet (Franklin m.fl. 1992; Knutsen 2005; Knutsen 2006) og utdanning (Kitschelt 1994, 1995; Knutsen 2004; Kriesi 1998; Stubager 2006).

Den tredje valgforskningstradisjonen er ikke opptatt av verken kortsiktige eller langsiktige faktorer, men retter fokuset mot en rasjonell kalkyle for stemmegivning. Dette er den økonomisk-rasjonelle modellen, hvor det antas at velgerne opptrer instrumentelt og

kalkulerende, nærmest som forbrukere i et marked av politiske partier (Listhaug 2004:214;

Narud 1996; Østerud 2007:218-219). Anthony Downs’ An Economic Theory of Democracy (1957) regnes som et pionerarbeid innenfor denne tradisjonen. Hans teori om medianvelgeren bygger på en antakelse fra økonomien om at produsenter vil ha en tendens til å konvergere i en duopolsituasjon. I et normalfordelt marked vil to selgere geografisk være nærmest flest konsumenter ved å være i sentrum. Overført til en politisk kontekst innebærer dette en forutsetning om at konkurransen om stemmene foregår langs én dominerende

konfliktdimensjon. Dermed vil partiene posisjonere seg nærmest sentrum (medianen) for å kapre flest mulig velgere (Downs 1957). Generelt var utfordringen for

rasjonalitetsteoretikerne å forklare hvorfor og hvordan det er rasjonelt å stemme. Det i det hele tatt å utføre handlingen det er å avgi stemme vil ikke nødvendigvis være rasjonelt ut fra dette perspektivet, fordi det er svært lav sannsynlighet for at egen stemme har noen

avgjørende innvirkning på valgresultatet. Imidlertid vil faktorer som sosialisering i

forbindelse med stemmegivningen, et ønske om å følge sosiale normer og følelsen av å støtte opp om demokratiet kunne være rasjonelle handlinger i et mer langsiktig perspektiv. De politiske alternativene vil ut fra denne modellen vurderes kalkulerende på grunnlag av velgernes preferanser (Narud 1996; Østerud 2007:218-219).

Til sammen tegner disse fagtradisjonene et sammensatt bilde av velgeratferden.

Rasjonalitetsmodellen møter problemer i form av velgernes begrensede kunnskaper og forestillinger om politiske spørsmål (Østerud 2007:221) og stabiliteten i politiske holdninger og partivalg (Knutsen & Scarbrough 1995; Aardal 2007a:59-71). Michigan-modellen, på sin side, har vist seg mindre relevant ettersom ”partiidentifikasjon (…) og tilhørighet i sosiale grupper og nettverk betyr mindre enn tidligere for folks politiske informasjonssøken og politiske valg” (Knutsen 1988:159). Partiene betyr rett og slett mindre for folks politiske forankring enn tidligere, særlig ettersom velgerne i større grad ser ut til å treffe politiske valg uten å være avhengig av tilknytninger til partier eller sosiale nettverk (Dalton m.fl. 1984:18- 19, 461). Også skillelinjemodellen har fått kritikk. Blant annet har Lipset-Rokkan-modellen blitt hevdet å være statisk og historisk bundet og en innføring av ”modellenes tyranni” (Seip 1975). Som Østerud (2007:221) påpeker, har alle modellene blitt møtt med kritikk. De har heller ”påvirket og supplert hverandre gjensidig”, enn at noen av dem har blitt stående som den ene hovedforklaringen. For Norge sin del har skillelinjemodellen og ulike revideringer av denne i særlig stor grad blitt benyttet for å forklare velgeratferden, fra Rokkan & Valens (1964) strukturelle modell til ulike analyser med basis i velgersurveyer (jfr. Valen 1995;

Aardal 2007a). Det er derfor relevant å skissere hovedtrekkene i den faglige litteraturen på området.

1.3 Lipset-Rokkan-tradisjonen

Et naturlig og tilsynelatende nærmest obligatorisk startpunkt i den omfattende litteraturen om velgeratferd og skillelinjer er, som jeg var inne på over, Lipset & Rokkans Party Systems and Voter Alignments fra 1967. Denne inneholder en analyse av utviklingen av konfliktstrukturen og partisystemene i vesteuropeiske demokratier. Med utgangspunkt i det forfatterne refererer til som to sentrale prosesser i europeisk historie, den nasjonale og den industrielle revolusjon, identifiseres fire skillelinjer av strukturell art som hevdes å ha fungert konstituerende i så måte: (1) En territoriell konflikt mellom sentrum og periferi, dominert av etniske, språklige og kulturelle motsetninger, (2) en religiøs konflikt mellom kirkelige krefter og den

sekulariserende staten og nasjonsbyggerne, ofte relatert til kontrollen med

utdanningsinstitusjonene, (3) konflikten på arbeidsmarkedet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere - relatert til sosioøkonomisk posisjon - og (4) en varemarkedskonflikt mellom sentrale og rurale næringsinteresser. Disse kan kategoriseres i to dimensjoner: Mens de to førstnevnte tilhører den territorielle-kulturelle dimensjonen, og har sitt opphav i den nasjonale revolusjon, er de to sistnevnte av økonomisk-funksjonell art, og kan regnes som produkter av den industrielle revolusjon (Lipset & Rokkan 1967: 15-23; Rokkan 1987).

Videre ble skillelinjene politisert gjennom såkalte kritiske eller avgjørende krysningspunkter (”critical junctures”). Reformasjonen aktiverte motsetningen mellom sentrum og periferi, den franske revolusjonen akselererte stat-kirke-konflikten, mens varemarkedskonflikten kom med den industrielle revolusjon. Konflikten på arbeidsmarkedet stammer også fra den industrielle revolusjon, men ble først og fremst aktivert gjennom utvidelser av stemmeretten til å

inkludere arbeiderklassen (Lipset & Rokkan 1967:36-46). Disse skillelinjene gav i de fleste vesteuropeiske land opphav til det vi kjenner som de klassiske partifamiliene: Liberale partier, konservative partier, kristendemokratiske partier, sosialistiske partier

(sosialdemokratiske og kommunistiske) og agrarpartier (Knutsen 2006:xi; Lipset & Rokkan 1967; Rose & Urwin 1969:9).

I norsk sammenheng viste Rokkan & Valen allerede i 1964 til at norsk politikk struktureres langs fem konfliktdimensjoner: 1) en territoriell motsetning, 2) en sosio-kulturell konflikt, 3) en religiøs motsetning, 4) en økonomisk konflikt i varemarkedet og 5) en økonomisk konflikt i arbeidsmarkedet (Rokkan & Valen 1964:166). Som vi ser, har den norske strukturen en del likheter med de generelle vesteuropeiske fellestrekkene, samtidig som det har eksistert noen mer kontekstspesifikke elementer for Norges del. Generelt trekker Rokkan (1987:310) frem at ”[d]e avgjørende forskjeller mellom de vestlige partisystemer avspeiler klart ulikheter i den nasjonale bakgrunn for konflikt og kompromiss (…)”. Dette gjelder i mindre grad for

konflikten i arbeidsmarkedet - som tvert imot har brakt strukturen i partisystemene nærmere hverandre - men først og fremst for de andre motsetningene (ibid). Mens den religiøse skillelinjen i mange andre vesteuropeiske land har vært relatert til en konflikt mellom kirke og stat, har bildet vært noe annerledes og litt mer sammensatt i Norge. Her har dette gjerne vært assosiert med de såkalte motkulturene, med geografisk basis hovedsakelig på Sør- og Vestlandet. Det dreier seg om en sosiokulturell motsetning med basis i språkspørsmålet (nynorsk og bokmål), en motsetning av moralsk-religiøs karakter, særlig relatert til alkoholpolitikken, og en konflikt mellom lavkirkelige og fundamentalistiske miljøer og

statskirken (Arter 1999:65; Heidar & Berntzen 1998:54). Det er altså både territorielle, sosiokulturelle og moralsk-religiøse faktorer som berører disse konfliktene, noe som underbygger inntrykket av en kompleks konfliktstruktur.

Som nevnt bygger Lipset-Rokkan-modellen på at partiene dannes som følge av fremveksten av slike motsetninger. I Norge har man fått mange av de samme partiene som ellers i Vest- Europa. Dannelsen av Høyre og Venstre i 1884 kan sies å ha vært både en konflikt omkring styreform og en territoriell-kulturell by-land-konflikt. Med den industrielle revolusjon og aktualiseringen av den økonomiske konflikten på arbeidsmarkedet vokste arbeiderbevegelsen frem, og Det Norske Arbeiderparti (DNA)¹ ble etablert i 1887. Bondepartiet²

Dannelsen av disse partiene leder frem til et meget sentralt poeng hos Lipset & Rokkan (1967) - nemlig den såkalte fastfrysningshypotesen. Denne innebærer at de vesteuropeiske partisystemene på 1960-tallet i det store og det hele avspeilte konfliktstrukturen fra 1920- årene (Rokkan 1987:286). Perioden kjennetegnes først og fremst av stabilitet:

Partialternativene er mer eller mindre konstante, velgervolatiliteten (det vil si andelen velgere som skifter parti fra et valg til det neste) er lav, sammenhengen mellom sosialstrukturelle variabler og partivalg er sterk og den sosialpsykologiske partiidentifikasjonen er høy (Knutsen 1988:157).

ble dannet i 1920 som et agrarparti med klare interesser i varemarkedskonflikten, mens Kristelig Folkeparti (KrF) oppsto i 1933 som et kristent parti til forsvar for motkulturene (Heidar &

Berntzen 1998:52-54; Rokkan 1987).

Lipset & Rokkans arbeider ble toneangivende for senere empiriske analyser av forholdet mellom sosial struktur og partivalg. Rose & Urwins (1969) komparative, surveybaserte studier av forholdet mellom de sosialstrukturelle variablene i Lipset-Rokkan-modellen og partivalg bekreftet i stor grad den sterke sammenhengen, og var således en form for

bekreftelse av fastfrysningshypotesen. Religion og sosial klasse ble fremhevet som de mest sentrale variablene, især religion - faktisk fant forfatterne at ”religious divisions, not class, are the main social basis of parties in the Western world today” (ibid:12). I et senere studium kom de fram til den samme overordnede konklusjonen: Stabilitet og fravær av endringer, i en ellers politisk ustabil periode, var det som først og fremst måtte forklares (Rose & Urwin 1970:295). I 1974 fant Rose at - selv om religion og klasse var de viktigste

1 Heretter omtalt som Arbeiderpartiet (Ap).

2 Fra 1959 Senterpartiet (Sp) (Heidar & Berntzen 1998:54).

forklaringsvariablene for stemmegivning på generell basis - det var til dels store ulikheter mellom forskjellige vesteuropeiske land. Hovedfunnet var at mens religion hadde størst innflytelse i kontinentaleuropeiske land, var sosial klasse (yrke) mest avgjørende i Skandinavia og Storbritannia (Rose 1974:17).

1.4 Makrososiale endringer og ustabilitet

Det generelle inntrykket av stabilitet skulle imidlertid endre seg på 1970- og 1980-tallet, ved at en rekke valg rundt omkring i Vest-Europa gav oppsiktsvekkende resultater³.

Partisystemene var i ferd med å ”tines opp”. Valgresultatene rystet til dels de etablerte partiene, og nye partifamilier vokste frem (Heidar & Berntzen 1998). I Norge stilte Anders Langes parti⁴ for første gang til valg i 1973, og ved samme valg oppnådde Sosialistisk Valgforbund⁵

3 Blant de mest omtalte av disse finner vi det såkalte ”jordskjelvvalget” i Danmark i 1973, da antall partier representert i lovgivende forsamling økte fra 5 til 10 (Heidar & Berntzen 1998:77). Også i de fleste andre europeiske land fant man lignende tendenser omtrent på samme tid (ibid).

nær en tredobling av stemmeandelen, til 11,2 prosent (ibid:53). Det

overordnede bildet viste at velgervolatiliteten og fragmenteringen av partisystemene økte, og tradisjonelle allianser mellom partier og velgere ble svekket (Dalton m.fl. 1984; Knutsen 2004:10). Dette henger nøye sammen med generelle makrososiale utviklingstrekk på tvers av vestlige land. Thomassen (2005:6) omtaler dette som en ”process of societal modernization”

og ”individual modernization”. En rekke faktorer regnes som medvirkende i denne endringsprosessen, alle med lignende konsekvenser: En svekkelse av tradisjonelle bånd mellom parti og velger, og påfølgende ustabilitet i partisystemene. For det første har de fleste vestlige demokratier opplevd sterk økonomisk vekst og økning i velstandsnivå. Dette har gitt økt geografisk og sosial mobilitet i befolkningen. Geografisk knyttes mobiliteten særlig til en økende grad av urbanisering. Sosialt er mobiliteten relatert til store endringer i

næringsstrukturen og arbeidsmarkedene, med nedgang for primær-, og senere sekundærnæringene, til fordel for tertiærnæringene (også kalt servicenæringer eller

tjenesteytende næringer) (Berglund 2007; Franklin & Mackie 1992:33-37). Videre har nye sosiale kløfter oppstått og gjort konfliktstrukturen mer kompleks. Her kan trekkes frem motsetninger i tilknytning til sektortilhørighet og konsumpsjon eller forbruk (offentlig versus privat) (Franklin m.fl. 1992:11-12; Knutsen 2001; Knutsen 2005).

4 Fremskrittspartiet (FrP) etter 1977 (ibid:53).

5 Sosialistisk Folkeparti (SF) til 1973. I 1973 Sosialistisk Valgforbund, som også inkluderte Norges

Kommunistiske Parti (NKP) (ibid). Fra 1975 Sosialistisk Venstreparti (SV) (Sosialistisk Venstreparti 2010).

En annen svært viktig endringskomponent kan relateres til den kognitive mobiliseringen i befolkningen. Økt kognitiv kapasitet antas å gi borgere som orienterer seg i politikken på en mer selvstendig måte enn tidligere, mer ubundet av strukturrelaterte mønstre. Kognitiv mobilisering refererer til velgernes økte utdanningsnivå og medie- og informasjonstilbud (Berglund 2007: 141; Dalton 1984:267; Manza m.fl. 1995:144-5). Den politiske og

teknologiske utviklingen har gitt et medietilbud som er langt mer mangfoldig og fragmentert enn tidligere, særlig i forbindelse med oppløsningen av partipressen og fjernsynets

gjennombrudd (Allern 2004; Esaiasson & Asp 1996; Wahldahl 1999). Ikke minst har

utdanningsnivået over hele den vestlige verden økt drastisk siden etterkrigstiden (Franklin &

Mackie 1992:36-39; Thomassen 2005:6, 12)⁶

I sammenheng med dette er fremveksten av nye verdiorienteringe en viktig del av litteraturen som knytter makrososiale endringer sammen med velgeratferd og partisystemer. De

makrososiale utviklingstrekkenes innvirkning på velgeratferden fikk Dalton m.fl. (1984) til å lansere begrepene realignment og dealignment. Mens begge refererer til en svekkelse av tradisjonelle tilknytninger, innebærer realignment-tolkningen en etablering av nye skillelinjer i kjølvannet av nedgangen for de tradisjonelle:

. Dette har gitt flere ulike tolkninger av hvordan utdanning påvirker velgeratferden. I den klassiske strukturelle versjonen fungerer utdanning som uttrykk for sosial status eller klasse. Imidlertid har den kognitive mobiliseringen gitt tendenser som ser ut til å gå på tvers av dette, der utdanning reflekterer kognitiv utvikling og nye partitilknytninger heller enn tradisjonelle sosioøkonomiske faktorer. Et tredje perspektiv fokuserer på sosialiseringseffektene av utdanningsinstitusjoner, der utdanningen fungerer som en verdiintegrerende faktor (Berglund 2004:143; Knutsen 2009).

”In short, a realignment is a time during which the composition of party coalitions undergoes significant change, with many people who earlier would have been unaffiliated, or loyalists of one party, now affiliate with another” (Dalton m.fl. 1984:13).

Det skilles gjerne mellom to hovedformer for realignment. Kritisk realignment vil si en mer plutselig endring av partienes relative styrkeforhold gjennom et avgjørende valg, mens gradvis (”secular”) realignment knytter seg til mer langsiktige endringer, gjerne på basis av generasjonsskifter. Videre kan det trekkes et skille innenfor sistnevnte type: Økologisk realignment innebærer at endringer i sosiale gruppers størrelse medfører endringer i partienes oppslutning (jfr. sosial mobilitet og endringer i næringsstrukturen). Sektoriell realignment tar

6 I Norge var andelen med høyere utdanning 3,0 prosent i 1950, 11,1 prosent i 1980 og 26,7 prosent i 2008 (Statistisk Sentralbyrå 1994).

utgangspunkt i at sosiale grupper endrer velgeratferd og slutter opp om (eller lar være å slutte opp om) spesielle partier (ibid; Knutsen 1988:170-1). Dealignment-perspektivet, på sin side, dreier seg om en mer permanent form for oppløsning av tilknytningene, uten at det vokser frem nye (Dalton m.fl. 1984:14).

Forfatternes hovedkonklusjon var at både dealignment-tolkningen og de ulike realignment- perspektivene var nødvendige for å forklare utviklingen. Knutsen (2004:10) trekker frem at det i 1970-årene først fant sted en dealignment fra de gamle skillelinjene, og deretter en ny alignment knyttet til den nye skillelinjestrukturen. Dalton m.fl. (1984:455-6) snakker i den forbindelse om, basert på logikken fra Lipset-Rokkan-modellen, en tredje revolusjon - den postindustrielle. Denne danner basis for nye skillelinjer, som vil føre til en realignment blant velgere og partier. I denne prosessen vil det oppstå en midlertidig generasjonseffekt, ved at nye saker og partier først og fremst vil tiltrekke seg yngre velgeres oppmerksomhet. Når den postindustrielle revolusjonen for alvor har fått fotfeste, kan dette gli over i mer varige

politiske skillelinjer (Knutsen 2004:11). Dalton m.fl. (1984:456) tolket sine empiriske resultater som et tegn på at det var i ferd med å oppstå en ”industrial/post-industrial cleavage between proponents of the established industrial order and supporters of New Politics goals”.

I tillegg til denne strukturelle konflikten så forfatterne for seg konflikter mellom industriarbeidere og den økende gruppen ikke-manuelle arbeidere, gammel og ny

middelklasse, byer og forsteder, kjønn og sektor. Også ikke-strukturelt relaterte politiske skillelinjer ville kunne oppstå i tilknytning til postmaterialistiske saksområder, som miljøvern og nye livsstiler (ibid:457-9).

Nettopp dette siste var blant hovedpoengene til Inglehart (1977; 1984). Hans tese om en

”stille revolusjon” i elektoratet, med framveksten av en postmoderne verdikonflikt mellom materialister og postmaterialister, har blitt stående som et av de mest innflytelsesrike bidragene i forskningsdebatten rundt endringene i vestlige partisystemer. Samtidig som tradisjonelle sosialstrukturelle faktorer har blitt mindre viktige for stemmegivningen, trekkes det altså frem en ny verdikonflikt. Ingleharts (ibid) utgangspunkt er at verdimessige

orienteringer som er rotfestet i den etablerte skillelinjestrukturen ikke lenger har samme betydning i andre halvdel av det 20. århundret. Mens de eldre generasjonene har vokst opp med usikkerhet tilknyttet fundamentale goder som fysisk og materiell sikkerhet, er dette mer

eller mindre selvfølgeligheter for etterkrigsgenerasjonene⁷

Ingleharts (1984:32-33) gruppepolariseringshypotese går ut på at etterkrigsgenerasjonene, den nye middelklassen og de høyt utdannede utgjør de sosiale gruppene som i størst grad vil støtte opp om postmaterialistiske verdier. Av andre forskere har dette gjerne blitt referert til som det ”nye” eller ”postmaterialistiske” venstre, og regnes som et viktig utgangspunkt for dannelsen av grønne og venstresosialistiske partier. Ettersom postmaterialistiske saker blir viktigere, kommer det en materialistisk motreaksjon i form av det ”nye” høyre, der deler av (den tradisjonelle) arbeiderklassen tiltrekkes av høyrepartier som vektlegger materialistiske saker (økonomisk vekst, militær sikkerhet, lov og orden) (Knutsen 2006:5). I forbindelse med dette tyder Helleviks (1993; 2001) funn på at generasjonsforskjellene er noe annerledes enn det Inglehart hevder. Stikk i strid med postmaterialismeteorien finner han at materialismen står sterkest blant de yngste generasjonene, mens postmaterialistiske verdier er viktigst blant middelaldrende. I sammenheng med denne debatten er det nærliggende å referere til

dannelsen av SV og FrP, samt grønne partier i flere vesteuropeiske land, som illustrerende eksempler på utviklingen. Slike typer realignment, som er av både økologisk og sektoriell art, fører altså angivelig til at Old Politics erstattes av New Politics. Sistnevnte baserer seg på

. Dette vil prege velgeratferden. Et viktig poeng hos Inglehart er imidlertid at dette vil skje gradvis - som en ”stille revolusjon”.

Generelt formes verdiorienteringer på et relativt tidlig stadium, og verdiene er som oftest ganske stabile gjennom hele livet. Følgene av dette er at endringer i befolkningens verdier vil skje gradvis ettersom nye generasjoner kommer til. Den tidlige verdidannelsen hos folk er også forklaringen på at de eldre generasjonene i stor grad holder på de ”gamle” verdiene selv om også disse opplever endringene i forhold til fysisk og materiell sikkerhet (Inglehart 1977;

Thomassen 2005:14).

”a new set of societal cleavages - the new middle class versus the old middle class; affluent, skilled, blue-collar workers versus a poor, unskilled and largely unemployable social substratum; the public sector versus the private sector; the young versus the old; traditional values versus the new morality;

the technocrats versus the exponents of direct democracy (…)” (Dalton m.fl. 1984:21).

I norsk sammenheng trekker Aardal (1993:439) frem miljøvern og kjønnsmessig likestilling som de to viktigste nye saksområdene som vokste frem i 1970-årene. Forfatteren peker imidlertid på at slike stridsspørsmål i stor grad har blitt integrert i det bestående politiske

7 Et viktig teoretisk utgangspunkt for disse endringene er den velkjente Maslovs behovspyramide, som legger til grunn at sosiale, selvrealiserende og estetiske behov melder seg når de grunnleggende fysiske og materielle behovene er oppfylt - og at alle individer er motivert av dette behovshierarkiet (Flanagan 1982a:406).

systemet. Knutsen (1986; 2005) nevner tilknytning til offentlig versus privat sektor som en mulig ny strukturell skillelinje. Også her ser det imidlertid ut til at det finner sted en viss inkorporering i allerede eksisterende motsetninger, ved at denne i stor grad berører den tradisjonelle høyre-venstrekonflikten (Aardal 1994:234).

Mens Inglehart (1997) hevder at verdiendringene finner sted langs én materialisme/

postmaterialisme-dimensjon (MPM), og at denne danner basisen for en ny politisk

polarisering i Vest-Europa (Stubager 2006:52-53), tar Flanagan (1982a; 1982b) til orde for at to dimensjoner er involvert. For det første en materialistisk høyre-venstre-dimensjon, med røtter i den tradisjonelle klassekonflikten, og - for det andre - en ikke-materialistisk frihetlig- autoritariansk dimensjon⁸

Blant andre sentrale studier finner vi også lignende realignment-perspektiver, men som vektlegger at sosialstrukturelle faktorer stadig har sterk forklaringskraft. Dette har blitt kalt en gjenopptagelse av debatten om klassestemmegivning (Stubager 2006:6). Knutsen (2004:262- 3) hevder at strukturelle variabler stadig har innflytelse, men at det foregår en vesentlig realignment i hvordan de påvirker velgeratferden - endringer som ikke fanges opp av tradisjonelle analyser. Én av tendensene som fremheves er relatert til utdanningsvariabelen, der det påpekes at det finner sted en polarisering innad i den sosialistiske og ikke-sosialistiske blokken - en polarisering som øker mellom 1970 og 1997. Mens de kristendemokratiske og

. Sistnevnte polariserer velgerne i synet på og vektleggingen av spørsmål som ikke er direkte relatert til den materialistiske dimensjonen. Mens velgerne nærmest den frihetlige polen prioriteter personlig og politisk frihet og deltakelse, toleranse for minoriteter, miljøvern og spørsmål tilknyttet livskvalitet, er de som heller mot den autoritarianske polen mest opptatt av lov og orden, disiplin, konformitet, patriotisme og nasjonalt forsvar (Flanagan 1982a:409-410; 1982b:64). Senere har Flanagan (1987) tatt til orde for at den ikke-materialistiske dimensjonen kan splittes i to, med én ”ren” frihetlig- autoritansk dimensjon og en grønn dimensjon. Kitschelt (1994; 1995) hevder at velgernes hovedpreferanser nå først og fremst går langs den frihetlig-autoritarianske dimensjonen fremfor den tradisjonelle, økonomiske høyre-venstredimensjonen. Forfatteren peker på utdanning som en viktig variabel for velgernes posisjon langs den nye dimensjonen. Dette gjelder også for Kriesi (1998), som fremhever sektor og utdanning som sentrale karakteristika for å forstå den nye skillelinjestrukturen.

8 Flanagan kaller denne for ”libertarian-authoritarian”. I likhet med Holberg (2007:229) vurderes ”autoritær” å være en noe upresis oversettelse som kan gi negative assosiasjoner. Jeg vil derfor benytte betegnelsen

”autoritariansk” videre i oppgaven.

høyreradikale partiene får sterkest støtte fra lave utdanningsgrupper, er tilfellet motsatt for de andre ikke-sosialistiske partiene. På sosialistisk side er bildet at de venstresosialistiske og de grønne partiene⁹

Dette er relatert til poenget over om at utdanning kan tenkes å påvirke velgeratferden både strukturelt, altså som uttrykk for sosial klasse, og på tvers av dette som en del av den kognitive utviklingen. I den klassiske, strukturelle modellen (”Old Politics model”) vil de høyt utdannede stemme på de tradisjonelle liberale og konservative partiene, mens gruppene med lavt utdanningsnivå foretrekker de sosialistiske partiene. I den nye modellen (”New Politics model”), derimot, går skillet mellom grønne og venstresosialistiske partier, som er foretrukne blant de høyt utdannede, og høyreradikale og konservative partier - som først og fremst får sine stemmer blant lave utdanningsgrupper. Det må imidlertid poengteres at begge disse modellene kan tenkes å eksistere side om side (Knutsen 2009).

støttes av høyt utdannede, mens de tradisjonelle venstrepartiene (sosialdemokratiske og kommunistiske partier) har størst oppslutning blant lave utdanningsgrupper.

Generelt har ikke realignment-tolkningene fått ubegrenset støtte i forskningen. Franklin m.fl.

(1992) analyserte utviklingen av sosiale skillers innvirkning på velgeratferden i den industrialiserte verden, og mente å finne en generell nedgang for de etablerte skillelinjene, men uten at disse hadde blitt erstattet av nye. Denne dealignment-tolkningen fikk støtte av van der Eijk m.fl. (1992), som argumenterte for en generell ”particularization of voting choice” (Stubager 2006:5), ved at inntrykkene som kan påvirke velgerne er så mange og fragmenterte at påvirkningskraften til klassiske, sosiale karakteristika drastisk reduseres.

Manza m.fl. (1995:157) finner i sitt forsøk på en oppsummerende evaluering av

forskningsarbeidene på området ikke noen entydig støtte til realignment-tolkningene av utviklingen i velgeratferden, men henviser til at mange nylige studier på området ”conclude that the trends are better characterized as either ’trendless fluctuation’ or in exceptional cases

’realignment’”.

9 Vel og merke når de grønne partiene ansees som tilhørende venstresiden.

1.5 Valgkampdynamikk: Saksstemmegivning, dagsorden og mediemakt

Disse til dels sprikende funnene, og det åpenbare behovet for nye tolkninger og modeller som følge av de makrososiale utviklingstrekkene, har fått mange forskere til å peke på

enkeltsakers betydning og medias rolle for velgeratferden. Den tilsynelatende svekkede betydningen av tradisjonelle strukturelle faktorer, synkende partiidentifikasjonen og økte velgervolatiliteten kan tyde på at mulighetene for å etablere mønstre er mindre enn tidligere (Thomassen 2005; Aardal 1999b; Aardal & Wahldahl 2004a). Det er naturlig å se dette i sammenheng med den kognitive mobiliseringen og det Thomassen (2005:6) omtalte som

”individual modernization”, ved at betydningen av mer kollektivt og ”objektivt” orienterte modeller blir svekket, på bekostning av individualistiske, subjektive faktorer. Vi så noe av dette over i form av Ingleharts teori om verdiendringer, men de seneste tiårene har fokuset i økende grad også blitt rettet mot såkalt ”issue voting” - saksstemmegivning. Ifølge Aardal &

van Wijnen (2005:192) skyldes dette fokuset i stor grad at tradisjonelle modeller som Michigan-modellen og ulike strukturelle og ideologiske modeller (jfr. Lipset-Rokkan- modellen og verdibaserte modeller) overser den kontekstuelle betydningen av spesifikke saker og kandidater i en valgkamp. I den sammenheng trekker Petrocik (1996:825) frem at

”[t]he study of elections has de-emphasized the importance of campaigns (…)”.

Hva er så saksstemmegivning? Et naturlig utgangspunkt er at dette vil si at velgere baserer sin stemme på spesifikke saker som er i fokus ved det aktuelle valg. Knutsen (1988:165) omtaler dette som politiske stridsspørsmål - spesifikke holdninger til dagsaktuelle saker.

Dette er riktignok vage definisjoner, og særlig når det gjelder forholdet mellom saker og verdier. Vanligvis regnes saker for å være mer spesifikke og dagsaktuelle, mens verdier gjelder mer generelle ønsker for en gitt politikk, noe mer løsrevet fra den spesifikke politiske konteksten. Slik sett kan forholdet mellom dem fungere ved at saker som er fremtredende i forbindelse med et valg kan aktivere velgeres latente disposisjoner på en underliggende verdidimensjon (Aardal & van Wijnen 2005:194-5). Data fra de norske valgundersøkelsene tyder på at saker og verdier i stor grad henger sammen, ved at holdninger til politiske saker konstituerer dimensjoner med relativt høy indre konsistens og stabilitet over tid (Aardal 2007a; Aardal & van Wijnen 2005:195; Aardal & Wahldahl 2004a:256-7).

Det er også slik at en kan skille mellom ulike typer saker. Her går distinksjonen gjerne mellom såkalte valensspørsmål og posisjonsspørsmål. Førstnevnte er ”saker der det råder bred enighet om målsettingen” (Valen & Narud 2001:401). Typiske eksempler er helse- og

eldreomsorg og fred. I posisjonsspørsmål er det derimot uenighet om selve målet, slik at det oppstår et klart holdningsmessig skille i opinionen (Aardal & van Wijnen 2005:196). I norsk sammenheng kan standpunkt til EU-medlemskap regnes som et klart posisjonsspørsmål (Valen & Narud 2001:400).

En toneangivende teori innenfor litteraturen om saksstemmegivning er teorien om

sakseierskap (Petrocik 1996). Partienes eierskap kommer til uttrykk ved at velgerne har tillit til dem i tilknytning til et stridsspørsmål, og får en effekt når et parti nyter en relativ fordel i velgerskaren vis-á-vis andre partier. Tilliten fra velgernes side som sakseierskapet innebærer, kan gå på tvers av og utover velgernes egne partipreferanser. Dette produseres og betinges av partienes historiske rulleblad og partienes velgerbasis. Det skilles gjerne mellom kortsiktig eierskap - koblet til velgernes erfaring med partienes konkrete politikk - og langsiktig eierskap, som knytter seg til plasseringen i konfliktstrukturen (ibid; Valen & Narud 2001).

For Petrocik (1996), som studerte det amerikanske topartisystemet, er sakseierskap en kritisk konstant, ved at det er stabilt over tid og ikke endrer seg fra valg til valg (Karlsen & Aardal 2007:113). Karlsen (2003) finner imidlertid at eierskapet er mer ustabilt i flerpartisystemer, blant annet ved at flere partier enn ett kan ha velgernes tillit på det samme saksområdet. Slik sett vil sakseierskapet være en kritisk variabel istedenfor en konstant. I norsk sammenheng er de klassiske eksemplene på sakseierskap velgernes tiltro til Ap i spørsmål om sysselsetting og bekjempelse av arbeidsledighet, og tilliten til borgerlige partier med hensyn til bekjempelse av inflasjon (Aardal 1999a:23). Blant nyere tendenser finner vi SVs sakseierskap i

miljøpolitikken og FrPs sakseierskap i tilknytning til innvandringspolitikk (Valen & Narud 2001).

På mange måter handler saksstemmegivning og sakseierskap om hvilke saker som havner på den politiske dagsorden. I den forbindelse er massemedia en svært viktig aktør. I det hele tatt er det vanskelig å overse den sentrale rollen mediene spiller, og da særlig i forbindelse med valgkamper (jfr. Bjørklund 1991; Iyengar m.fl. 1991; Semetko 1996; Wahldahl 1999).

Medienes politiske rolle kan sies å ha endret seg ganske drastisk i løpet av det siste halve århundret. Generelt er tendensen over hele Vest-Europa en dreining i retning av økt medie- og journalistmakt og mer politisk uavhengige medier (Semetko 1996). I norsk sammenheng kan medienes rolle deles inn i tre faser i løpet av det siste halve århundret. I første fase fungerer mediene i stor grad som en kanal for de politiske partiene. Her står den partibundne pressen og partienes rolle som agendasetter i fjernsynsdebattene sentralt. Fra omkring 1960 endrer dette seg i retning av at mediene fungerer som en arena, ved at båndene til avisene

svekkes, fjernsynet ser dagens lys og journalistikken blir mer selvstendig. I tredje fase, fra midten av 1970-tallet, skyter denne utviklingen fart. Partipressen oppløses, den uavhengige journalistikken står i høysetet, og fjernsynets æra begynner for alvor. Media blir en politisk aktør (Allern 2004; Bjørklund 1991:60-65; Wahldahl 1999:117).

Denne utviklingen har fått store konsekvenser for politikere og partier, ved at de må tilpasse seg ”medielogikken”, og for media, gjennom tilpasning og krav til politikerne (Semetko 1996:254; Aardal m.fl. 2004:17). Ikke minst gjelder dette fra velgernes side. De fleste velgere opplever i stor grad valgkampen gjennom media, og det er naturlig at medias dagsorden - altså evnen til å bestemme hvilke saker som preger samfunnsdebatten - igjen påvirker velgernes dagsorden (Wahldahl 1999; Aardal & Wahldahl 2004b). Aardal & Wahldahl (2004b:297) finner endog, gjennom en undersøkelse av den norske valgkampen i 2001, klare spor av dagsordeneffekter ved at ”[v]elgernes prioritering av viktigste saker samsvarer godt med medienes dekning av de ulike saksområdene”.

Dette betyr både at media tar opp saker som er på velgernes dagsorden, og at medias

dagsorden kan øve stor innflytelse på velgeratferden. Sistnevnte skjer gjennom ”priming” - medienes vektlegging av ulike aspekter ved det politiske liv (Iyengar & Kinder 1987:114) - og ”framing”, som dreier seg om nyhetsformat, det vil si ”medienes presentasjon av sakene som tas opp” (Wahldahl 1999:121). Priming bygger på at velgernes oppmerksomhet ikke kan favne over alle komplekse politiske fenomener, slik at medias prioritering av enkelte aspekter fremfor andre påvirker hva som først og fremst er i velgernes bevissthet (Iyengar & Kinder 1987:114). På denne måten kan valgresultatet avhenge av hvilke saker som er i fokus under valgkampen, slik det eksempelvis gjorde da den EU-pregede norske valgkampen i 1993 var medvirkende til Senterpartiets gode valg (Wahldahl 1999:120-121). Når det gjelder framing kan det skilles mellom to hovedtyper nyhetsformater. Et tematisk nyhetsformat innebærer vektlegging av det generelle, abstrakte og kontekstuelle, mens et episodisk nyhetsformat fokuserer på enkeltsaker og enkelthendelser, mer løsrevet fra helheten. Poenget her er at fordi mediene i økende grad prioriterer episodiske nyhetsformater, blir velgerne ofte presentert for et fragmentert bilde av virkeligheten der hver enkeltsak så å si befinner seg i et vakuum i forhold til en mer helhetlig samfunnsforståelse (ibid:121). Dette vil igjen kunne bygge opp under en mer ustabil og flyktig velgeratferd, i mindre grad påvirket av tradisjonelle

(strukturelle) faktorer.

Dette er også en del av det mer generelle poenget i forhold til utviklingen i velgeratferden. I en mediepreget virkelighet, der ”issue voting” og medias fragmenterte presentasjon av politiske fenomener i økende grad er dominerende faktorer, er det likevel mulig å etablere mønstre (Aardal & Wahldahl 2004b)? Som jeg har vært inne på tidligere, er svekkelsen av båndene mellom sosialstrukturelle karakteristika og partivalg relativt veldokumentert, selv om det er noe usikkerhet knyttet til i hvilken grad og på hvilken måte dette foregår. Dette kan muligens bety at tidligere tilknytninger kun pulveriseres til en generell dealignment, i en medievridd virkelighet avsondret fra sosialstrukturelle skillelinjemodeller. Eller, som Franklin m.fl. (1992:11) formulerer det, ”perhaps the coming of television and other

advances in mass communications permit issues to have political consequences without the mediation of social groups”. Alternativt kan det finne sted en realignment, der tradisjonelle, sosialstrukturelle modeller erstattes eller suppleres av modeller med nye forankringer. Som jeg har vært inne på, har klassiske modeller i stor grad tatt utgangspunkt i variabler utledet fra Lipset-Rokkan-modellen, mens utdanning de seneste årene har blitt lansert som en viktig variabel for velgeratferden (jfr. Kitschelt 1994, 1995; Knutsen 2004; Kriesi 1998; Stubager 2006). Med bakgrunn i den voldsomme økningen i utdanningsnivå, og den økte kognitive kapasiteten dette hevdes å medføre, er det ikke utenkelig at utdanning kan ha en funksjon i så måte. Før vi går nærmere inn på dette er det imidlertid relevant å ta selve skillelinjebegrepet nærmere i øyesyn.

1.6 Skillelinjemodeller

Begrepet politisk skillelinje er mye brukt i statsvitenskap og politisk sosiologi. Det henviser til politiske konflikter og bidrar til å dele aktører i ulike grupper, men utover dette heftes det noe usikkerhet omkring en eksplisitt definisjon av begrepet (Skare 1998:163; Aardal

1994:218). For det første er det blitt brukt flere ulike betegnelser, som blant annet konfliktlinje, ”cleavage”, dimensjon og motsetning¹⁰

10 For enkelhets skyld vil jeg videre i oppgaven benytte termen ”skillelinje”.

. Videre snakkes det ofte om forskjellige typer, det være seg strukturell, sosial, politisk, ideologisk, kulturell eller annet (Aardal

1994:218). For det tredje bunner mye av usikkerheten i det Mair (2001:31) refererer til som

”the ambiguity and confusion in the original formulation by Lipset and Rokkan”. Selv om Lipset & Rokkans (1967) analyse av de historiske røttene til vesteuropeiske konfliktsystemer i stor grad dreier seg om utviklingen av skillelinjer som basis for partiene, presenterte de aldri selv noen klar definisjon av begrepet. Som jeg har beskrevet over, kom forfatterne frem til

fire sentrale skillelinjer som har fungert strukturerende for partisystemene i vesteuropeiske land. Disse skillelinjene har i stor grad krysset hverandre over tid, noe som har skapt

komplekse motsetningsmønstre både på velger- og partinivå. I norsk sammenheng har dette vært tydelig i forholdet mellom den sosioøkonomisk baserte arbeidsmarkedskonflikten og de territorielle-kulturelle skillelinjene.

Det Knutsen & Scarbrough (1995:519) omtaler som ”the overriding impression (…) of stability” i forhold til holdningsvariabler og partivalg kan tyde på at skillelinjemodellen og påfølgende revideringer av denne kan være et gunstig utgangspunkt for å forklare velgernes atferd. Dette trekkes også frem av Aardal (1999a:65), som påpeker at empiriske analyser av nordmenns velgeratferd har ”vist at skillelinjemodellen representerer en fruktbar tilnærming til studiet av norsk politikk”. I den forbindelse hevder Sejersted (1997:9) at den norske valgforskningstradisjonen i for stor grad har vært opptatt av strukturelle forhold, og ikke har tatt hensyn til endringer i befolkningens sosiale og kulturelle sammensetning. Denne typen kritikk er en del av den klassiske debatten mellom historikere og samfunnsvitere om

fruktbarheten til teoretiske perspektiver og modeller for empiriske analyser (Aardal 1999:65- 66). Som nevnt over, kritiserte Seip (1975) Lipset & Rokkans modell for å være en innføring av ”modellens tyranni”, der en ikke tok hensyn til kontekstuelle forhold og flertydighet i bruken av ulike begreper¹¹

Mye av kritikken har imidlertid ikke helt tatt inn over seg skillelinjemodellens prinsipielle åpenhet for revidering. Dette kan i særlig grad illustreres av valgforskningsprogrammets induktive tilnærming til ulike typer samfunnsendringer, der man har kombinert

stridsspørsmål av tradisjonell karakter med nye, mer dagsaktuelle spørsmål (Aardal 1999a:66). Det er altså viktig å være oppmerksom på det dynamiske i Lipset-Rokkan- modellen: Den ”vokste (…) gradvis frem i samspill med konkrete empiriske analyser og ble ikke lansert som et fiks ferdig teoretisk byggverk” (Aardal 1994:221). Dette gir modellen en viss immunitet mot kritikk av historisk-deterministisk art, men mangelen på en teoretisk klargjøring av skillelinjebegrepet kan likevel sies å være en svakhet. Det har derfor vært nødvendig for senere forskere å forsøke å avklare begrepets kjennetegn og teoretiske status.

.

11 Blant annet hevdet Seip at begrepet ”sentrum” ble brukt i mange ulike forbindelser, og at en slutning fra

”sentrum” i én betydning av ordet således kan bli gitt gyldighet for ordet i en annen betydning. I tillegg trakk han frem problemer ved sammenligning av amerikanske og europeiske politiske forhold.

1.6.1 Bartolini & Mair: Tre elementer

Nettopp dette var tanken til Bartolini & Mair (1990), gjennom sitt forsøk på en systematisk definisjon av kriteriene i skillelinjemodellen. Forfatterne hevder, for det første, at en

skillelinje innebærer et empirisk element i form av en sosialstrukturell basis. Her refereres det gjerne til grunnleggende sosiale karakteristika som blant annet sosioøkonomisk

(klassemessig), religiøs, språklig, etnisk og territoriell tilhørighet. For det andre har man å gjøre med et normativt element der det finner sted en bevisstgjøring omkring det empiriske elementet og en ideologisering med utgangspunkt i oppfattede fellesinteresser. For det tredje må det finne sted et institusjonelt element gjennom organisatoriske uttrykk for interessene, slik som politiske partier og interesseorganisasjoner. Alle de tre elementene må, ifølge forfatterne, være til stede for at det skal være snakk om en reell skillelinje.

Dette innebærer, som Aardal (1994:223) påpeker, at det ikke ”dreier seg (…) om en sosial- deterministisk modell der man direkte kan avlede politiske preferanser og atferd ut fra individers og gruppers plassering i den økonomiske strukturen”. Denne inndelingen synes å være en eksplissering av Lipset-Rokkan-modellen, ved at den påpeker nødvendigheten av at de tre elementene må være til stede samtidig (Aardal ibid:224). Stubager (2006:16) påpeker imidlertid at det likevel finnes en viss usikkerhet i definisjonen. Årsaken til dette er at Bartolini & Mair (1990:219-220) tillater de tre definerende elementene å variere i styrke uavhengig av hverandre. I tillegg kan ett av elementene forsvinne uten at det endrer skillelinjens status. Knutsen & Scarbrough (1995:493-500) forsøker på dette grunnlag å stramme til definisjonen noe. De tre elementene må være tilstede, men de må også stå i riktig rekkefølge, ved at (1) strukturelt definerte grupper (2) knytter til seg verdiorienteringer assosiert med gruppen og (3) gir sin støtte til partier som gir uttrykk for disse verdiene.

1.6.2 Struktur og ideologi i skillelinjemodellen

Ifølge Aardal (1994:225) er koblingen mellom det sosialstrukturelle (empiriske) elementet og politiske skillelinjer et av de mest kontroversielle spørsmålene innenfor en teoretisk diskusjon om skillelinjemodellen. Er det slik at reelle skillelinjer må ha en sosialstrukturell basis? Og hva består i så fall denne basisen av? I Knutsen & Scarbroughs (1995:494) definisjon av begrepet blir dette omtalt noe vagt: ”[A] cleavage is rooted in a relatively persistent social division which gives rise to ‘objectively’ identifiable groups within a society - according to class, religion, economic, or cultural interests, or whatever”. Det er dette “whatever” som kan bli problematisk her, fordi, som Skare (1998:181-182) påpeker: ”If ’whatever’ can be social

structure, then, can social structure be a discriminating element?”. Stubager (2006) søker å klargjøre den teoretiske statusen til det sosialstrukturelle elementet gjennom en revidering av definisjonene til Bartolini & Mair (1990) og Knutsen & Scarbrough (1995). Det hevdes at det er tale om en skillelinje der

”socio-structural groups (the socio-structural element) hold conflicting (material or non-material) interests and possess groups specific consciousnesses reflecting the conflict of interest (the

psychological element), and support parties that give political voice to the interests of the groups (the organizational element) (Stubager 2006:22).

Ifølge forfatteren innebærer en slik definisjon en mulig løsning på problemene med

underspesifisering av det sosialstrukturelle elementet. Det gir forskeren anledning til å skille mellom alle mulige typer sosialstrukturelle fundamenter. Disse er relevante dersom de danner en basis for ulike interesser. Slik kan man avgjøre om en gitt sosial gruppe utgjør et element i en skillelinje gjennom å se på om gruppens interesser er gjenstand for konflikt: ”The

criterion, in other words, is that the interests of the groups arising out of the social divisions should be in conflict with each other” (ibid:26).¹²

Det som her synes klart, er at sosialstrukturelle motsetninger ikke er en tilstrekkelig betingelse for etableringen av en skillelinje. Det må i tillegg skje en politisk-ideologisk bevisstgjøring, altså Bartolini & Mairs (1990) normative element, som kobler struktur til partivalg (Aardal 1994:225). Men er sosialstrukturelle motsetninger en nødvendig betingelse?

Skare (1998:182-184) og Aardal (1994:225) henviser begge til Allardt & Pesonens (1967) analyse av skillelinjer i finsk politikk som et eksempel på en varig, politisk motsetning som mangler et sosialstrukturelt feste. Holdninger til den finske utenrikspolitikken overfor naboene Sverige og Russland har vært blant de fremtredende saksområder i finsk politikk,

I likhet med i Lipset-Rokkan-modellen trekkes det frem at den makrososiale utviklingen er avgjørende for etableringen av en skillelinje. Først når kritiske krysningspunkter (re)aktiverer nye (eller gamle) saker som er relatert til sosiale gruppers materielle eller ikke-materielle interesser, vil det være grobunn for etableringen av en skillelinje (ibid).

12 Det må her påpekes at interessebegrepet ser ut til å bli brukt noe uheldig, og muligens blandes sammen med holdninger. Det synes nemlig noe uklart hva som egentlig ligger i ikke-materielle interesser som eventuelt ikke er nettopp holdninger. Interesser relatert til materialisme, slik som økonomiske interesser, er, slik jeg ser det, ikke analogt med (verdibaserte) holdninger knyttet til for eksempel innvandring og miljø. En kan selvsagt knytte et materialistisk interesseperspektiv også til disse sakene. For eksempel kan det tenkes at mennesker uten arbeid har interesse av å begrense innvandringen for å øke muligheten for selv å få jobb. Problemet er imidlertid når det snakkes om ikke-materielle interesser analogt med materielle interesser, når det antakelig egentlig er snakk om holdninger og verdier.

men uten at det har vært mulig å identifisere en klar strukturell basis. Dette fikk forfatterne til å trekke et skille mellom strukturelle og ikke-strukturelle skillelinjer. Aardal (1994:226) viser også til Dahls (1966) diskusjon av uenighet om utenrikspolitikken i USA, som ikke ser ut til å følge noe spesifikt klassemønster eller ideologisk mønster. Det må kunne hevdes at

langvarige politiske motsetninger kan være vel så avgjørende for et valgutfall som sosialstrukturelle motsetninger i seg selv. Imidlertid er det grunn til å tro at stabilitet i sosialstrukturelle forhold i særlig grad borger for stabilitet også i skillelinjestrukturen og partisystemet. Et annet poeng her kan relateres til avsnittet over om velgerflyktighet, saksstemmegivning og medias dagsorden. Fordi empirien tilsier at velgere ofte kobler enkeltsaker til underliggende verdidimensjoner - som igjen vil kunne fungere som det normative (ideologiske) elementet i en skillelinje - vil skillelinjenes betydning kunne variere med hensyn til sakenes aktualitet. Dette tilsier at forholdet mellom velgerne og skillelinjene er noe mer dynamisk enn det en rent sosialstrukturell modell impliserer (Aardal 1994:226).

I debatten om forholdet mellom struktur og ideologi lanserte Valen (1981) begrepet

ideologisk skillelinje og satte det opp mot skillelinjer av strukturell art. Det ble her fremholdt at de strukturelle skillelinjene bygger opp under de langsiktige endringsprosessene i

samfunnet, mens ideologiske skillelinjer i større grad forklarer kortsiktige svingninger (Aardal 1994:228-229). Aardal (ibid) hevder imidlertid at den ideologiske komponenten utgjør en del av alle typer skillelinjer. Dette må sies å være i tråd med Bartolini & Mairs (1990) og Knutsen & Scarbroughs (1995) perspektiver. Dermed vil det være naturlig å betrakte ”ideologiske” skillelinjer mer som motsetninger som i mindre grad enn de

tradisjonelle skillelinjene har en klar forankring i den sosiale strukturen (Aardal 1994:229;

Aardal 1999a:66-67). Som jeg har vært inne på over, kan denne typen skillelinjer knyttes til litteraturen om verdiendringer og realignment. Mens de klassiske skillelinjene fra Lipset- Rokkan-tradisjonen tradisjonelt baserer seg på stabile sosialstrukturelle mønstre, kan det i høyeste grad stilles spørsmålstegn ved om nyere politiske motsetninger, relatert til ulike verdiorienteringer, ser ut til å ha et slikt fotfeste. Muligens har Ingleharts (1977; 1984) perspektiver om generasjonsendring noe for seg, ved at nyere generasjoner mangler

motivasjon og incentiver for å stemme i henhold til ”objektive”, materialistiske faktorer, og heller velger parti ut fra ikke-materialistiske verdiorienteringer.

1.6.3 Utdanning i skillelinjemodellen

Et slikt perspektiv trenger imidlertid ikke utelukke enhver form for strukturell forankring.

Som jeg har vært inne på tidligere, har utdanning de senere årene blitt trukket frem en aktuell variabel i så måte. Mens utdanning tidligere har blitt noe oversett og plassert i ”bolken” blant sosioøkonomiske variabler som yrke og inntekt, er det rom for å hevde at den voldsomme økningen i befolkningens utdanningsnivå vil kunne gi utdanning en mer selvstendig betydning som forklaringsvariabel. Knutsen (2004:263) finner at utdanning har en sterk, selvstendig effekt på partivalg innad i høyre- og venstreblokken i politikken. Det konkluderes med at ”education no longer can be considered as an indicator of social status and social class interests as in a typical industrial society (…)”. Også Berglund (2007:147) er inne på noe lignende. Han trekker frem at industrisamfunnets klassiske motsetninger og den tradisjonelle yrkesstrukturen har blitt endret av det økte utdanningsnivået, gjennom økte

karrieremuligheter på tvers av sosiale klasser og næringer. Selv om utdanning til en viss grad stadig henger sammen med sosial status, er det altså ting som tyder på at dette foregår mer uavhengig av tradisjonelle sosioøkonomiske faktorer enn tidligere. Dette er en interessant faktor i skjæringspunktet mellom gamle og nye modeller. Som jeg har vært inne på, kan utdanning ses på som en strukturell faktor i tradisjonell forstand. Imidlertid kan det også fungere som en del av den kognitive kapasiteten, og således først og fremst være styrende for dannelsen av verdier og ideologisk orienteringer, på tvers av de klassiske strukturelle

faktorene.

Disse poengene er enda mer fremtredende hos Stubager, som fremstår som en tydelig

eksponent for betydningen utdanning har for velgeratferden. I The Education Cleavage: New Politics in Denmark (2006) trekker han frem at en ny, New Politics-relatert polarisering i politikken er i ferd med å vokse frem, der nye skiller mellom nettopp utdanningsgrupper heller enn sosiale klasser danner basisen. Ifølge Stubager (ibid) bekreftes dette i stor grad i empirisk forskningsarbeid: Utdanning har sterk innflytelse på velgernes posisjon langs den frihetlig-autoritarianske holdningsdimensjonen. Dimensjonen kobles til såkalte ”culture war issues”, som Stubager knytter til miljøvern, innvandring og lov og orden. Videre fremheves det distinkte trekk i forholdet mellom utdanningsnivå og partivalg: Mens gruppene med høy utdanning foretrekker det sosialliberale partiet (Det radikale Venstre) og de

venstresosialistiske partiene (Socialistisk Folkeparti og Enhedslisten), stemmer gruppene med lav utdanning gjerne høyreradikalt (Dansk Folkeparti). Også innholdet i utdanningen har

innflytelse, og skiller til en viss grad mellom de samme partiene¹³

1.6.4 Den norske strukturen

. Den danske skillelinjestrukturen har tradisjonelt vært mer eller mindre endimensjonal, med den

økonomiske høyre-venstrekonflikten som dominerende (ibid:8; Aardal 2007a:80). Stubager (2006:304) konkluderer imidlertid med at ”the polarization over New Politics issues in contemporary Danish politics does reflect the existence of a new cleavage between high and low educational groups”. Dette tolkes i stor grad som et tegn på en ny strukturell skillelinje.

Dette gjelder ikke minst fordi det utføres en svært dyptgående analyse i henhold til skillelinjemodellens elementer. Mest sentralt her er, for det første, at han tar for seg

mellomliggende faktorer i forholdet mellom utdanning og ideologiske holdninger, der ulike sosiologiske og sosialpsykologiske modeller for utdanningseffekter diskuteres og testes empirisk. For det andre deles skillelinjemodellens normative element i to: Interesser og gruppespesifikk bevissthet. I tillegg til at ulike utdanningsgrupper har motstridende interesser i tilknytning til det normative elementet, inkluderes det altså en analyse av individers

opplevelse av gruppeidentitet og synet på andre grupper. Dette utgjør i Stubagers (ibid) modell en viktig del av elementet om kollektiv bevisstgjøring rundt interesser. Slik sett fungerer dette som en analogi til gruppeidentitet tilknyttet tradisjonelle strukturelle skillelinjer - som for eksempel bevissthet rundt klassetilhørighet - men med empirisk utprøving som går utover det ideologiske fellesskapet. Det kan derfor sies at modellen er adskillig mer detaljert enn det som har vært vanlig i Lipset-Rokkan-tradisjonen: Ikke bare er det tale om motstridende interesser, og således et grunnlag for konflikt i seg selv, men også et bestemt syn på de andre gruppene. Som vist tidligere finnes det både et klassisk strukturelt, et kognitivt og et sosialiseringsperspektiv på effekten av utdanning. På sett og vis er Stubagers tolkning et annet strukturelt perspektiv på utdanningens betydning for velgeratferden - som selvstendig, strukturell variabel. Jeg vil komme tilbake til vurderinger rundt gruppeidentitet i kapittel 3.

I Norge er skillelinjestrukturen, som jeg har vært inne på, preget av flerdimensjonalitet.

Således tilsier det overordnede inntrykket en noe mer kompleks struktur enn det som er tilfellet i Danmark. Dette påpekes også av Aardal (2007:80), som trekker frem at ”norske

13 Hovedfunnet her er at innhold har signifikant effekt på partivalg, men først og fremst når det gjelder forskjellen mellom de venstresosialistiske partiene (Socialistisk Folkeparti og Enhedslisten) og Dansk Folkeparti. Den største kontrasten gjelder utdanning innenfor omsorg, undervisning og kunst (foretrekker venstresosialistene) og service, handel og administrasjon (foretrekker Dansk Folkeparti (Stubager 2006:231).

Det er naturlig å tro at lignende tendenser gjør seg gjeldende også i Norge.