En av styrerne forteller at da veiledningsordningen ble etablert i denne kommunen, var det enighet om tre kriterier for veilederen. Det skulle være en ekstern veileder, vedkommende skulle jobbe som barnehagelærer, og ha veiledningskompetanse.
Alle seks intervjupersonene mener at en veileder i veiledningsordningen bør være ekstern. Det vil si at veilederen er en person som ikke jobber sammen med noen av deltakerne. En styrer og en
nyutdannet mener at det vil være det beste om veilederen er ekstern, men at det ikke er det viktigste
kriteriet. Styreren mener at det viktigste er «at alle støtter opp om ordningen, og at de nyutdannede får veiledning». Da det var forholdsvis få aktuelle veiledere til ordningen på denne tiden, så hun på dette som sekundert. Den nyutdannede argumenterer med at det kan fungere med en intern veileder
«bare rammene er gode og relasjonen god». Den andre styreren, begge veilederne og den andre nyutdannede legger større vekt på at veilederen bør være ekstern.
Både styreren og begge veilederne mener at det å bli veiledet av en som er din leder, kan begrense hvor åpen den nyutdannede vil være. En av veilederne trekker frem maktforholdet, og påpeker at det alltid vil være en påvirkning i en veiledningssituasjon. Styreren vektla også dette og sa «De skulle få lov til å beholde den opplevelsen de stod i, og få lov til å diskutere det med en litt objektiv part». Begge veilederne uttaler at de anser det som best for dem selv som veiledere også, at ikke det er kollegaer blant deltagerne. En av dem sa: «Dersom det kommer frem ting jeg kjenner til må jo jeg forholde meg objektivt i forhold til det som skjer». En av veilederne poengterer også det at dersom en av deltakerne har et tettere forhold til veilederen, kan det få betydning for de andre deltakernes tillit til at det de tar opp forblir i rommet.
Alle intervjupersonene mener at det er vesentlig at veilederen har barnehagelærerutdannelse og kjenner praksisfeltet godt. En av styrerne sier at «Veilederen må stå nær praksisfeltet for å gi det mening. For å vise at jeg forstår hverdagen, og jeg vet hva du står i». En av veilederne trekker frem som et poeng at deltagerne i veiledningsordningen faktisk er nyutdannede, og på et tidspunkt har behov for råd. Hun sier «Man bringer jo sin PYT med seg når man veilede. Det at de er
nyutdannede gjør det viktig for dem å høre andre sine erfaringer». På en annen side trekker også en av veilederne frem at det at veilederen er en barnehagelærere er på «godt og vondt». Hun begrunner dette med at «det er noen ganger de, på en måte, dumme spørsmålene stilt fra en utenfra, som ikke ha peiling, kan være veldig oppklarende». Hun forklarer videre at hun opplevde det som viktig for deltakerne at hun kunne leve seg inn i deres situasjon og «kjente konteksten barnehage».
I intervjuene stiller jeg spørsmål om det har betydning for deltagerne at veilederen har utdanning innen veiledning. Alle intervjupersonene anser det som vesentlig. En av veilederne fremmer det som nødvendig med veiledningskompetanse. Hun argumenterer med at det er nødvendig for å være
«reflektert rundt min egen rolle som veileder, og hva som var mitt oppdrag». Både en av veilederne og begge de nyutdannede utdyper hvordan veiledningskompetanse fremmer evnen til refleksjon.
Som veilederen forklarer det: «Når du gjennom veiledning lærer deg å reflektere og ikke diskutere.
Altså når du da tenker perspektiver… Når du reflekterer så ser du på ting ovenfra. Altså du eier ikke sannheten. Og når du ikke eier sannheten så er det ikke noen grunn til å på en måte bli krenka eller
fornærma». Den nyutdannede forklarer at når hun gjennom veiledningen fikk satt ord på ting kom hun gjerne frem til svarene selv.
Den ene veilederen og en av de nyutdannede var også opptatt av hvordan de gjennom å gjøre bruk av ulike veiledningsmetoder i ordningen, lærte disse og kunne bruke de i eget arbeid i barnehagen.
Som veilederen uttrykte det: «En ting er å kunne veilede godt, men på et eller annet tidspunkt vil de ha råd. Jeg kunne bringe disse veiledningsmetodene videre som råd på hvordan de kunne ta opp ting i egen barnehage». Den nyutdannede beskriver dette som at «det er en type dobbeltlæring» i en sånn type veiledningssituasjon». Hun forklarer videre «Man lærer refleksjon og øver seg på å reflektere, ikke sant». Hun beskriver her dette som en kompetanse som utvikler det pedagogiske arbeidet. Samtidig lærer man seg å «stille de åpne spørsmål istedenfor lukka, for å fremme refleksjon». «Det er noe man kan ta med tilbake i jobben sin, fordi man også har et ansvar for å veilede kollegaer og medarbeidere». Denne dobbeltlæringen som den nyutdannede beskriver, kunne også vært presentert under kapittelet profesjonsidentitet og læringsfellesskap. Men jeg valgte å presentere det her, siden veilederens kompetanse er vesentlig for at veiledningsteknikkene skal læres og tas i bruk på en hensiktsmessig måte.
En av veilederne fremhever også at en veileder med utdanning i veiledning, sikrer valg av den rette veiledningsformen til de enkelte veiledningsbehovene.
En av styrerne og en av veilederne mener begge at det kan være utfordringer med at det kun er en veileder tilknyttet ordningen. Styreren mener det er fint å være to veiledere inn samtidig, fordi en kan skrive og en veilede. På den måten kan styrerne få tilbakemelding på tematikken i
veiledningssamtalene. Hun sier videre at det vil med to veiledere være viktig å bytte på for å
opprettholde sin veiledningskompetanse. Veilederen mener det kan oppleves som litt ensomt å være eneste veileder. Å selv stå som eneste ansvarlige i valg av veiledningsmetode, kan innebære en fare for at det i en viss grad kan være privatpraktiserende. Hun fremmer at det bør være en ordning for veiledning av veilederne. Som hun sier: «For hvis du er nyutdannet veileder er du selv nyutdannet».
Kort oppsummering av sentrale funn fra analysen i denne kategorien:
En veileder i veiledningsordningen bør være ekstern, slik at den ikke har personlig relasjon til noen av deltagerne.
En veileder bør ha barnehageutdannelse og stå nært praksisfeltet, for å vise forståelse for de utfordringene den nyutdannede opplever. Dette bidrar til støtte, forståelse og tillit som åpner opp for at de nyutdannede deler av sine hverdagserfaringer.
En veileder bør ha veiledningskompetanse av tre grunner. For det første for å kunne reflekter rundt egen rolle som veileder, og forstå sitt oppdrag. For det andre for å ha kompetanse til å stimulere til faglig refleksjon under veiledningen, og ha et repertoar av metoder for å kunne variere etter behov i ordningen. For det trede må de kunne lære bort gode veiledningsmetoder til de nyutdannede, som de kan ta med seg å bruke i sitt yrke.
Det er en fordel å være to veiledere. Både for å sikre kvalitet i veiledningen og forhindre ensidighet eller «privat praksis», og fordi en kan veilede og en skrive notater til videreformidling av tematikk til styrere. Dette ville også gi mulighet for å unngå at en nyutdannet møter en kollega fra samme barnehage som veileder i ordningen.
Veiledere i en veiledningsordning bør følges opp, for å få faglig inspirasjon til å utvikle sine veiledningsteknikker.