Situasjonen i Norge under krigen var farlig for de som kjem-pet mot tyskerne. Mange partisaner kom i tyskernes hender, og det ble skapt en sterk frykt for angiveri og spionasje både blant partisanene og deres sovjetiske oppdragsgivere.
142 Eriksen: Partisaner i nord, s. 211.
143 Huitfeldt: "De norske partisanene i Finnmark 1941-1944", s. 15.
144 Eriksen: Partisaner i nord, s. 213.
145 Video: Kidnappet av Sovjet, produsert av Hero Media.
146 Basert på en sammenstilling av ulike kilder, se appendiks 2.
58 FORSVARSSTUDIER 2/2003
Årsakene til at partisanene kom i fangenskap var forskjel-lige. Otto Larsen, Emil Isaksen og Ragnvald Mikkelsen fra Kiberg ble i mars 1942 sendt fra partisanopplæring i Mur-mansk til Sørøya utenfor Hammerfest for å drive etterretning.
Mikkelsen var på dette tidspunktet den eneste nordmannen som hadde fullført radiotelegrafiopplæringen, og fikk derfor oppgaven å sende meldinger til Murmansk om tysk skipstra-fikk i området.147 Senderen de fikk med seg skal imidlertid ikke ha vært brukbar, og de tre ble heller ikke hentet av den
sovjetiske ubåten til avtalt tid. Etter halvannet år på øya sto de i fare for å bli avslørt, og skal ha følt seg tvunget til å flykte til Sverige. I Sverige ble de avhørt av både svenske og norske myndigheter, og oppga at de hadde måttet flykte fordi de arbeidet for den sovjetiske etterretningstjenesten.14'
Da krigen var over, reiste de tre hjem til Finnmark. I august 1945 bestemte de seg imidlertid for å dra tilbake til Mur-mansk for å få rede på hvorfor forbindelsen var blitt brutt og dessuten hente hjem fiskeskøyta til Larsens bror.149 Kanskje var de også blitt forespeilet en belønning for strevet de hadde hatt.tso Tilbake i Murmansk ble de straks tatt i avhør. Her fikk de spørsmål om de ville fortsette arbeidet for den sovjetiske etterretningstjenesten, noe de svarte avvisende på.
Avhørslederen ville deretter vite alt som hadde skjedd fra de gikk i land på Sørøya. Etter hvert kom avhørene i stadig større grad å dreie seg om hva de hadde opplyst til norske myndighe-ter under oppholdet i Sverige. Otto Larsen skal ha blitt utsatt for inngående forhør om hvem av de tre som hadde opplyst svenske myndigheter om at Ragnvald Mikkelsen var radio-telegrafist. Larsen oppga i avhørene at det var Mikkelsen selv som hadde opplyst om dette. Da disse avhørene hadde vart i flere dager, skal avhørslederen ha mistet tålmodigheten og lagt
147 Eriksen, Partisaner i nord, s. 128.
148 Otto Larsen: Jeg var sovjetspion. Oslo 1954.
14~ Ibid., s. 73.
150 Eriksen, Partisaner i nord, s. 135.
BAK PIGGTRÅD I ØST 59
en kopi av den forklaringen de tre hadde avlagt i Sverige på bordet. I følge denne forklaringen var det Larsen som hadde fortalt de svenske myndighetene om Mikkelsens oppdrag.151 Larsen var dermed tatt i løgn, noe som fikk konsekvenser. De tre ble anklaget for "røping av sovjetrussiske statshemmelig-heter for kongelige norske myndigstatshemmelig-heter i Sverige" .152 Da Lar-sen kom tilbake til Norge i 1953, forsøkte norske myndigheter å finne ut hvordan Larsens forklaring kunne ha funnet veien til Murmansk, hvilket imidlertid ikke lyktes.153
Også Osvald Harjo fra Sør-Varanger ble rammet av sovje-tisk mistenksomhet da han i 1942 klarte å unnslippe tysk fangenskap i Kirkenes. Harjo hadde meldt seg til tjeneste for Sovjetunionen da tyskerne angrep Norge, og skulle rapportere om tyskernes aktiviteter i Finnmark. Han ble arrestert av Ges-tapo i 1942, mistenkt for å ha hjulpet sovjetiske partisaner i Pasvikdalen. Under avhørene ble det ved hjelp av tortur pres-set ut av ham at han hadde hatt oppdrag for russerne og at han hadde hatt kontakt med partisangrupper. Men ved hjelp av den norske politibetjenten Harald Rygh, som arbeidet i fengselet, skal han ha smuglet ut beskjeder om hvilke inn-rømmelser han hadde måttet gjøre i avhørene.154
Mens Harjo ventet på at dommen skulle falle, hadde Rygh planlagt hvordan de to kunne rømme over til Sovjetunionen.
De kom seg velberget unna, møtte Harjos partisanvenner og dro sammen med disse til Kola by.155 Harjo ble kort tid etter ankomsten til Sovjetunionen arrestert og sendt til byen Kirovsk for avhør. Her ble han anklaget for å ha røpet hem-meligheter under fengselsoppholdet i Kirkenes og for å være
151 Larsen: Jeg var sovjetspion, s. 84-85. I følge Kjell Fjørtoft (Lille-Moskva, s. 206) satt også SIPO i Hammerfest med gjenparter av den samm_e . forklaringen. Dette betyr at både tyskerne og russerne hadde forbmdelser l
Sverige som kunne gi dem kopier av avhørspapirene.
152 Ibid., s. 81.
"'PST: Mappe 10.060.
154 Osvald Harjo: Moskva kjenner ingen tårer.
155 Harald Ryghs skjebne vil bli nærmere behandlet i neste kapittel.
60 FORSVARSSTUDIER 2/2003
tysk spion."' Harjo innrømmet i de sovjetiske avhørene at han i fengselet i Kirkenes hadde røpet navnene på de mest sentrale partisanene i Sør-Varanger. I et brev til sjefen for NKVD i Murmansk, som er vedlagt avhørsdokumentene hans, skrev Harjo at han gjorde dette fordi Gestapo hadde fortalt at hans kone og naboer hadde fortalt dem om partisankontaktene.
Han skrev også at torturen bidro til at han ga fra seg disse
l . 157
opp ysmngene.
Richard Eriksen samtykket høsten 1940 i å være kontakt-mann i Finnmark for den sovjetiske etterretningstjenesten.
Arbeidsoppgavene besto i å registrere og varsle tyske bevegel-ser i området. 158 Richard Eriksen og nevøen Ingolf Eriksen skulle være kontaktmenn for partisanene som i september 1941 kom over fra Sovjetunionen. De møtte dem i Komagda-len, men gruppen ble tystet på, og måtte flykte. De fikk sendt melding til Murmansk om at de trengte å bli hentet, men ubå-ten kom ikke til avtalt tid.'" Richard og Ingolf Eriksen kom seg til noen bekjente i et hus i Kramvik ved Kiberg, der de sammen med fire andre partisaner søkte tilflukt under gulvet.
Det var imidlertid for risikabelt å vente på at den sovjetiske ubåten skulle hente dem, så de fikk låne en treroring. Den 22.
oktober tok de seks partisanene fatt på seilasen over til Sov-jetunionen. Resten av gruppen, som etter harde påkjenninger hadde kommet seg til Persfjord, ble hentet med ubåt der etter en tid."'
Richard Eriksen og Ingolf Eriksen, som kom over til Sovjet-unionen i treroringen, ble først innkvartert på Stalin-prospek-tet i Murmansk sammen med andre nordmenn. På grunn av hyppige bombeangrep måtte de imidlertid flyttes til Lavna utenfor Murmansk. Richard Eriksen, som hadde arbeidet som lærer hjemme i Norge, fikk i oppgave å lære de sovjetiske
tele-156 Harjo: Moskva kjenner ingen tårer.
157 Jentoh: De som dro østover, s. 184.
158 Eriksen: Partisaner i nord, s. 18.
ISJI Ibid., s. 65.
160 Ibid., s. 88-98.
BAK PIGGTRÅD I ØST 61
grafistene norsk. 161 Ingolf Eriksen fikk utdannelse som radiote-legrafist og tjenestegjorde ved stasjonen i Murmansk.'"
I mai 1944 ble imidlertid Richard Eriksen og Ingolf Eriksen sendt fra Murmansk til fangeleir 158 ved byen Tsjerepovets, og i februar 1945 ble de to sendt derfra til fangeleir 188 ved Tambov. 163 I følge Richard Eriksens senere forklaring til norske myndigheter, ble han og nevøen sendt i fangenskap fordi de hadde uttrykt ønske om å slutte seg til de norske styrkene i Storbritannia.'"
Richard Eriksen hadde vært en betrodd mann i Murmansk.
Han behersket flere språk, og hadde hatt i oppgave å lytte på vestlige radiostasjoner og formidle nyhetene videre. I begyn-nelsen av mai 1944 skal Richard Eriksen ha hørt en oppford-ring fra den norske regjeoppford-ringen om at nordmenn skulle melde seg for de norske styrkene i England.'" Samme kveld skal Eriksen og nevøen Ingolf ha forsøkt å ta seg ut til et britisk skip som lå til kai i Murmansk. Ved skipet lå imidlertid sovje-tiske vakter og ventet på dem."' Om kvelden den 3. mai ble de to oppsøkt av en sovjetisk offiser. Offiseren fortalte at de to nå skulle overføres fra Nordflåten til Svartehavsflåten. Deret-ter la han frem et dokument som nordmennene måtte under-tegne. Dette dokumentet var den tidligere omtalte taushetser-klæringen fra NKVD. Richard Eriksen fortalte senere at han ytterst motvillig skrev under på dokumentet som ble forelagt ham. Dagen etter ble Richard og Ingolf Eriksen sendt med tog sørover. 167
'" Ibid., s. 120-121.
162 Hans Kristian Eriksen: Partisaner i Finnmark, Oslo 1969, s. 137.
'" RGVA: Fond 465p, delo 279482.
H4 UD: 27.5/39F "Displaced persons i Sovjetsamveldet", bind 2, notat datert 24. oktober 1945.
165 Hans Kristian Eriksen: "Noen fikk aldri fred", Nordnorsk magasin, 2/3-1995, s. 31.
"' Opplyst av Oddvar Støme fra Kiberg Historielag, tidligere arbeidskollega av Richard Eriksen.
m Eriksen: "Noen fikk aldri fred", s. 31.
'l
IJ
l
62 FORSVARSSTUDIER 2/2003
I et brev fra folkekommissær for statlig sikkerhet, Vsevolod Nikolajevitsj Merkulov, til viseutenrikskommissær Solomon Lozovskij, som er datert 15. september 1945, oppgis det at Richard Eriksen skal ha drevet antisovjetisk agitasjon og demoraliserende arbeid under arbeidet for Nordflåten. Videre står det at Eriksen avslo samarbeid med etterretningstjenesten, og at man på grunn av dette i mai 1944 benyttet anledningen til å sende ham til en krigsfangeleir. Om nevøen Ingolf står det at han ble sendt til krigsfangeleiren sammen med onkelen men det er ingen opplysninger om bakgrunnen for at han ble
'
sendt i fangenskap.'"
Hihnar Heikilla var en av de mange nordmennene som dro over til Sovjetunionen allerede i september 1940."' Han kom raskt i sovjetisk tjeneste, og var med under trefningen i Lang-bunes 20. oktober 1941, der to partisaner mistet livet. Hei-killa rømte imidlertid fra resten av partisangruppen mens sky-tingen pågikk, og gjemte seg en stund hos sin bror i Kiberg.
Senere kom han seg til Persfjord der en del av gruppen hans hadde søkt tilflukt. Her ble de i november 1941 hentet av en sovjetisk ubåt og brakt tilbake til Sovjetunionen. 170 Da han kom tilbake til Murmansk, skal han på bakgrunn av denne episoden ha blitt anklaget for udisiplinert oppførsel, stilt for en lokal militær domstol, og dømt til fem års tvangsarbeid.171