Fysisk helse blant ungdom og organisert idrett

Den første dimensjonen i helsedefinisjonen til WHO, er fysisk velvære (Braut, 2019). Dette avsnittet vil inneholde ulike faktorer innen dimensjonen fysisk helse som kan ha påvirkning på vurderingen av egen helse blant ungdom. Fysisk aktivitet er en av faktorene som beskrives innunder fysisk helse (ungdata, u.å.b) Når det gjelder fysisk aktivitet har tidligere studier vist at ungdom som deltok i organisert idrett møtte anbefalingene for fysisk aktivitet blant ungdom

oftere enn ungdom som ikke deltok i idrett (Kokko et al., 2018; Palomäki et al., 2018). Blant ungdom i Norge viste resultater fra ungdata-undersøkelsen at det var stor forskjell på utøvd fysisk aktivitet blant ungdom som deltok i organisert idrett sammenlignet med de som ikke deltok (Bakken, 2019b). Funn i en studie gjort på datamaterialet i UngHUNT2 undersøkelsen i Norge viste også at de som rapporterte lite deltakelse i idrett og trening hadde en

sammenheng med dårligere selvrapportert helse (Breidablikk et al., 2008a). Ser man på resultatene fra analysene på gjennomsnittskår i selvrapportert helse gjort i denne

masterstudien, tydet resultatene på at skår på selvrapportert helse sank med økende mengde organisert idrett i uka. Det at funnene fra UngHUNT2 og resultatene i denne masterstudien er ulike, kan muligens tilskrives at i Ung-HUNT2 undersøkelsen var spørsmålet om idrett og generell trening i samme kategori. Det blir derfor vanskeligere å si om det var idretten som aktivitet eller generelt fysisk aktivitet som påvirket vurderingen av egen helse. Fysisk aktivitet i ungdomstiden er viktig fordi det kan ha betydning for helsa til ungdommen her og nå og senere i livet ved at ungdom utvikler gode vaner for fysisk aktivitet i ungdomsårene som videreføres inn i voksenlivet (Bergsgard, 2016; Wichstrøm, von Soest & Kvalem, 2013).

Regelmessig og variert fysisk aktivitet er for eksempel viktig for at barn og unge skal utvikle normal vekst, motorikk og muskelstyrke (Helsdirektoratet, 2019; Manna, 2014; WHO, u.å.). I tillegg kan man tilegne seg gode motoriske ferdigheter gjennom variert fysisk aktivitet som kan ha betydning for selvfølelse og sosial deltakelse blant barn og unge (Helsedirektoratet, 2019; WHO, u.å.). Fysisk aktivitet er også viktig med tanke på utvikling av overvekt og fedme, noe som igjen kan ha negativ innvirkning på muskel- og skjelettapparatet grunnet økt belastning. Fysisk aktivitet er vist å kunne være en beskyttende faktor for mange

livsstilsykdommer i befolkningen, som hjerte- og karsykdommer, diabetes type 2, høyt blodtrykk, hjerneslag og flere ulike kreftformer (FHI, 2017). Fysisk aktivitet i barne- og ungdomstiden er også viktig for kognitiv utvikling og lære, samt at fysisk aktivitet kan bidra til sosialisering (Helsedirektoratet, 2019).

Videre er fysisk aktivitet beskrevet av Helsedirektoratet å ha effekt på psykisk helse, gjennom at fysisk aktivitet bidrar til å blant annet å redusere stress, gir økt selvbilde og selvtillit, gir opplevelse av mestring og redusere angst og depresjon (Helsedirektoratet, 2017). Det er med andre ord beskrevet mange effekter ut av fysisk aktivitet som kan ha positiv påvirkning på vurderingen av egen helse, men det er ikke ensbetydende med at man kun får positive effekter ut av det. Fysisk aktivitet øker bruken av muskel- og skjelettapparatet og idrettsungdom er vist å være mer utsatt for skader relatert til idretten (Steiner et al., 2003). Skader kan igjen ha

innvirkning på hvordan ungdommer vurderer egen helse. For å forklare dette tas det utgangspunkt i korsbåndsskader i kne som er en vanlig skade innenfor idrettsutøvere

(Helsenorge, 2018). Dersom den skadde vil returnere til idrett vil dette i mange tilfeller kunne kreve et kirurgisk inngrep, og opptreningen er seks til tolv måneder avhengig av hvilket aktivitetsnivå man skal tilbake til (Helsenorge, 2018). De faktorene som kan spille inn her er at idrettsutøverne må slutte med idretten for en periode og man kan havne «utenfor»

idrettsmiljøet i dette tidsrommet (Engebretsen & Bahr, 2001). Dette kan igjen påvirke følelsen av fellesskap og identitet som er representerte verdier innen idretten (Strandbu et al., 2016).

Helsedirektoratet viste blant annet i en rapport om psykisk helse at å oppleve ensomhet og mangel på sosial støtte kan ha sammenheng med risiko for dårligere helse (Helsedirektoratet, 2014a). Denne kan kanskje sees i relasjon til det med å havne utenfor idrettsmiljøet man er vant til å være i. Dersom ungdommene som besvarte spørreskjemaet til «Oppvekst i bygder»

gjennomgikk en skade eller rehabilitering etter skade på det tidspunktet skjemaet skulle besvares, kunne dette potensielt ha påvirket vurderingen ungdommene hadde på egen helse.

Kosthold er også annen faktor innen fysisk helse som er vist å kunne inneholde forskjeller mellom de som deltar i og ikke deltar i idrett. En studie har vist at ungdom som deltok i organisert idrett hadde sunnere kosthold enn de som ikke deltok (Breistøl et al., 2017).

Kosthold kan videre ha betydning for kroppssammensetning og spesielt i ungdomstida har man en kropp i vekst som har større behovet for næringsstoffer (Bakken, 2019a). Funn fra ungdata-undersøkelsen i Norge viste at mange av ungdommene hadde sunne spisevaner gjennom å spise mye frukt og grønt og hadde regelmessige måltider de fleste dagene i uka.

Spisevanene ble mindre sunne med økende alder og jentene hadde litt sunnere kosthold enn guttene (Bakken, 2019a). Sammenhengen mellom kosthold og idrett kan trolig være at man gjennom idretten har mer fokusert på å ha et kosthold som bidrar prestasjonsfremmende.

Ernæringsgruppen i Olympiatoppen i Norge har for eksempel publisert ulike råd for hvordan prestere bedre på trening og i konkurranse (Olympiatoppen, u.å.). Deretter kan man se en sammenheng mellom at ungdom som er bevisst på å prestere i idrett, også kan være mer bevisst på hvordan kostholdet spiller inn og dermed får et sunnere kosthold for å fremme prestasjon og helse. På den andre siden er det beskrevet av IOC at man dessverre ser en utfordring med spiseforstyrrelser blant unge idrettsutøvere (Bergeron et al., 2015). Dette kan blant annet stamme fra egne forventninger til utseende, krav fra andre eller selve

konkurransereglene (Bergeron et al., 2015). Disse beskrivelsene viser av at kostholdet kan

både ha en positiv og negativ påvirkning på aspekter innen helse, og viser hvordan kosthold kan ha påvirket vurderingen av egen helse blant ungdommene.

Videre kan man se på de vanligste utfordringene som er beskrevet når det gjelder fysisk helse blant ungdom. I ungdata-undersøkelsen ble det rapportert at hodepine, magesmerte, nakke- og skuldersmerter og smerter i muskel og skjelettapparatet var de vanligste lidelsene (Bakken, 2019). Spesielt hos idrettsungdom kan man se en mulig sammenheng mellom muskel- og skjelettplager og en økt andel skader knyttet til idrett (Steiner et al, 2003; Bergeron et al, 2015). Her er det snakk om både akutte skader og belastningsskader. Når det gjelder plagene hodepine, magesmerte og nakke- og skuldersmerter kan disse i noen tilfeller være symptomer på stress (Svartdal & Malt, 2019). Stress er en faktor som kan oppstå når ungdom som driver med idrett skal prestere og delta i en konkurranse. Det kan da være viktig for ungdom som deltar i idrett å lære seg å takle stress (Bergeron, 2015). Stressfaktoren kan igjen ha

påvirkning på selvrapportert helse gjennom hvor belastende ungdommene synes det er å være utsatt for stress er. Stress er blant annet vist å ha en negativ assosiasjon med selvrapportert helse (Moksnes & Espnes, 2017). I samme studie ble det funnet en assosiasjon mellom stress og subjektive helseplager, hvorav stress førte til at ungdommene rapporterte høyere nivå av subjektive helseplager (Moksnes & Espnes, 2017). Med bakgrunn i funnene fra denne studien, kan opplevelsen av stress ha påvirket hvordan ungdommene vurderte sin egen helse. Ettersom resultatene i denne masterstudien viste at ungdom som deltok i idrett hadde en negativ

sammenheng med selvrapportert helse, kan stressfaktoren i prestasjon og konkurranse ha spilt en rolle.

Oppsummert viste avsnittet om fysisk helse blant ungdom flere aspekter som kan ha påvirket hvordan ungdom opplever egen helse. Faktorer som kan ha virket positive i vurderingen av egen helse var fysisk aktivitet som beskyttende faktor for livsstilsykdommer (FHI, 2017);

fysisk aktivitet som stressreduksjon og redusere angst og depresjon (Helsedirektoratet, 2017);

fysisk aktivitet som en positiv innvirkning på selvbilde, selvtillit og mestring

(Helsedirektoratet, 2017). Videre ble det vist til at idrettsungdom har et bedre kosthold som kan virke positivt inn på vurderingen av egen helse (Breistøl et al., 2017) På den andre siden var idrettsungdom mer utsatt for skader i idretten (Steiner et al., 2003). Skader og

rehabilitering kan igjen føre til at man faller utenfor idrettsfellesskapet en periode. Kostholdet kunne ha en negativ påvirkning på helse sett i sammenheng med idrett, med tanke på at man ser en utfordring med spiseforstyrrelser blant unge idrettsutøvere, som igjen kan føre til andre helseutfordringer og påvirke besvarelsen om egen helse (Bergeron et al., 2015).

28 4.4 Psykiske helse blant ungdom og organisert idrett

Den neste dimensjonen i helsedefinisjonen til WHO, er knyttet til psykisk helse (Braut, 2019).

Innledningskapitlet presenterte at de vanligste utfordringene knyttet til mental helse blant ungdom i Norge var atferdsproblemer, depresjon og angst (FHI, 2018). Dette i tillegg til at funn fra ungdata-undersøkelsen viste en økende tendens av symptomer på stress og

bekymringer for fremtiden (Bakken, 2019a). Når det gjelder spesielt for idrettsungdom, så viste tidligere forskning at det å delta i organisert idrett hadde en sammenheng med færre mentale helseutfordringer, som angst og depresjon (Steiner et al., 2000; Breistøl et al., 2017;

Pastor et al., 2003). Depresjon kjennetegnes med at man har mangel på glede og lavere interesse for de fleste aktiviteter (FHI, 2018). Når det gjelder depresjon og deltakelse i

organisert idrett kan man stille seg spørsmålet hva som kommer først og sist. Er ungdom som deltar i idrett i utgangspunktet mindre deprimert? Eller er det depresjon blant ungdom som setter begrensninger for deltagelse i organisert idrett? I så måte at det er færre ungdommer som rapporterer depresjon som deltar i organisert idrett. En av grunnene til at angst og

depresjon blir nevnt i forbindelse med ungdomshelse, er at det å oppleve angst og depresjon i ungdomsåra kan føre til at man har større risiko for at det også forekommer i voksen alder (FHI, 2018). Når det gjelder sammenhengen mellom angst og depresjon og selvrapportert helse, viste en studie fra UngHUNT2 at lav skår på mental helse hadde sammenheng med lav skår i selvrapportert helse (Breidablikk et al., 2008a). Denne studien inkluderte variabelen mental angst og depresjon siste 14 dager (Breidablikk et al., 2008a).

Fra ungdataundersøkelsen kan man se på faktorer som kan bidra til en bedre opplevelse av mental helse blant idrettsungdom. Noen av funnene i ungdataundersøkelsen viste at idrettsungdom rapporterte at de var mer fornøyde med sine foreldre og lokalmiljø, brukte mindre tid hjemme på kveldene og var mer optimistiske for fremtiden sammenlignet med de som ikke deltok i idrett (Bakken, 2019). I tillegg viste en studie fra Island at ungdommene som jobbet hardt innen idrett også hadde større tro på å lykkes på andre områder, for

eksempel når det gjaldt studier (Gísladóttir et al., 2013). Det at idrettsungdom har større tro på å lykkes kan sees i sammenheng med troen på å mestre. Mestring er beskrevet som et sentralt punkt i strategidokument for ungdomshelse i Norge (Helse- og omsorgsdepartementet, 2016).

Mestring er blant annet vist å ha sammenheng med emosjonelt velvære og bedre mental helsestatus (Windsor & Anstey, 2010; Caputo, 2003). Eksempler på mestring i idrett kan være det å erverve flere ferdigheter knyttet til den spesifikke idretten, håndtere stressende

situasjoner i forbindelse med konkurranser og ikke minst følelsen av å vinne konkurranser.

Samtidig som mestring kan være en positiv faktor innen idrett, bør man også se på de negative

aspektene. I idrett er ikke alle like gode ferdighetsmessig og mangel på å mestre ferdigheter kan være en negativ innvirkning på egen oppfattelse av mental helse (Windsor & Anstey, 2010; Caputo, 2003). Det spiller også inn hvordan ungdommene håndterer stressende

situasjoner og motgang i idretten. Ikke alle håndterer presset man har på seg før konkurranse like godt. I tillegg er det slik at når man kårer en vinner i en konkurranse, så står også en eller flere tapere av konkurransen igjen. Det kan da være avgjørende når det gjelder mestring hvordan utøverne håndterer tapet og klarer å legge det bak seg og for å kunne håndtere eventuelle stressende miljø i idretten (Bergeron et al., 2015). Det ble tidligere presentert at en av utfordringene i organisert idrett var at flere sluttet i løpet av ungdomstiden (Bakken, 2019b). Av de vanligste årsakene til at ungdom sluttet med idrett var at de ikke synes de var flinke nok og at man har sett en utvikling i at idretten ble mer og mer profesjonalisert

(Bakken, 2019b; Crane & Tempel, 2014; Strandbu et al., 2017). Det at ungdom ikke føler seg flinke nok kan kobles til mestring, det at ungdommene ikke opplever å mestre de ferdigheter idretten krever. En økende profesjonalisering kan være med å bidra til at kravene til ferdighet blir større, og føre til en mer seriøs fritidsaktivitet i ung alder (Strandbu et al., 2017). Med mer seriøsitet kan også presset om å prestere bli større. Det kan da være avgjørende om ungdom føler at de mestrer disse kravene, og dermed påvirke vurderingen av egen helse gjennom blant annet mestringsfølelse

Det ble her beskrevet flere faktorer som kan ha påvirket hvordan idrettsungdom opplever egen mental helse. En studie fra UngHUNT2 viste at mental helse hadde en positiv sammenheng med selvrapportert helse (Breidablikk et al., 2008a). Oppfattelsen av bedre mental helse hadde sammenheng med oppfattelse av bedre generell helsestatus (Breidablikk et al., 2008a). Fra ungdataundersøkelsen ble det blant annet rapportert at idrettsungdom var mer fornøyde med omgivelsene og mer optimistiske for fremtiden (Bakken, 2019b). Andre studier viste også at idrettsungdom hadde lavere forekomst av mentale helseproblemer, som angst og depresjon (Steiner et al., 2000; Breistøl et al., 2017; Pastor et al., 2003). Samt at idrettsungdom hadde større tro på å lykkes (Gísladóttir et al., 2013). Hvor troen på å kunne mestre er vist å ha positiv sammenheng med fornøydhet i livet (Moksnes, Eilertsen, Ringdal, Bjørnsen &

Rannestad, 2018). Disse resultatene tyder på at idrettsungdom rapporterte færre mentale helseplager enn ungdomspopulasjonen generelt, og at aspektet rundt mental helse kan ha bidratt positivt når det gjelder oppfattelsen av egen helse blant idrettsungdom i dette studieutvalget. På den andre siden er det faktorer som kan ha påvirket vurderingen av egen helse i negativ retning. Dette blant annet hvordan man takler stress, motgang og press. Det ble

vist i en studie at ungdom som opplever stress rapporterte lavere verdi på selvrapportert helse (Moksnes & Espnes, 2017).

4.5 Sosialt velvære blant ungdom og organisert idrett

Den tredje dimensjonen i helsedefinisjonen til verdens helseorganisasjon, er sosialt velvære (Braut, 2019). I innledningskapitlet ble dette beskrevet som interaksjonen og forholdet mellom mennesker (Tjora, 2018). I idrett kan det sosiale aspektet være svært sentralt, både dersom man driver med lagidrett eller individualbasert idrett. I lagidrett må spillerne ha relasjoner til sine lagkamerater, konkurrenter, støtteapparat og eventuelle tilskuere. I

individbasert idrett har man også ofte en relasjon til støtteapparat, konkurrenter og eventuelle tilskuere. Hos ungdom som drev med idrett viste en tidligere studie at det var en assosiasjon mellom de som deltok i organisert idrett og en følelse av identitet og fellesskap (Strandbu et al., 2016). I studien ble ungdommene intervjuet om hvilken betydning idretten hadde. Noen nevnte at de sikkert ikke hadde hatt så mange venner dersom de ikke drev med idrett

(Strandbu et al., 2016). I samme studie ble det også beskrevet noen utfordringer knyttet til det sosiale i idretten. I lagspill kunne ulikt ferdighetsnivå skape spenninger i spillergruppa, på grunn av at ikke alle tok idretten like seriøst (Strandbu et a., 2016). Dette kunne igjen føre til baksnakking blant ungdommene. Ungdommene i intervjuene fremhevet at det var viktig å være med på noe, og ha et sosialt fellesskap (Strandbu et al., 2016). Fellesskap er også beskrevet som en av grunnverdiene til idretten (NIF, 2016). Resultater fra ungdata-undersøkelsen viste at ungdom som aldri har deltatt i organisert idrett var sjeldnere med venner og at de brukte mindre tid på sosiale medier sammenliknet med de som deltok eller har deltatt (Bakken, 2019b). I tillegg er det rapportert at de ungdommer som hadde sluttet å delta i idrett rapporterte at de var mer ensomme (Bakken, 2019b). Man ser fra tidligere studier at idretten kunne være en viktig arena for sosialt fellesskap og tilhørighet (Strandbu et al., 2016).

Sosialt fellesskap og tilhørighet er faktorer som kan bidra til en identitetsfølelse blant ungdom og som igjen kan påvirke oppfatning av egen helse (Sletteland & Donovan, 2012). Felleskap og tilhørighet er faktorer som kan virke helsefremmende (Sletteland & Donovan, 2012). I likhet med andre aspekter beskrevet i denne oppgaven, så kan faktoren sosialt fellesskap ha en negativ side. Dette kan være at de som «står utenfor» idretten ikke opplever den samme fellesskapsfølelsen som idrettsungdom gjør. Dersom man da er i et miljø hvor flesteparten av ungdommene driver med organisert idrett, kan det bli sårbart for de som ikke deltar. Dette kan også tenkes å være gjeldende blant de som deltar i organisert idrett, gjennom at de

ungdommene som ikke tar idretten seriøst nok eller ikke er på samme ferdighetsnivå blir holdt litt utenfor av dem som har et mer seriøst fokus eller er bedre ferdighetsmessig. Man kan se

på det sosiale aspektet i helse gjennom idretten både som helsefremmende og helsesvekkende.

På den ene siden blir man inkludert og har et sosialt fellesskap med sine jevnaldrende eller at man på den andre siden kan bli ekskludert fordi man ikke deltar i idrett, ikke er god nok eller ikke ønsker å ta det seriøst nok. Følelsen av sosialt fellesskap og identitet kan i så måte være med å påvirke hvorvidt man vurderer sin egen helse som god eller dårlig.

4.6 Bakgrunnsfaktorenes betydning på ungdomshelse og organisert idrett

De tre foregående avsnittene beskrev faktorer i dimensjonene fysisk, psykisk og sosialt velvære i helsedefinisjonen til WHO relatert til deltakelse i organisert idrett blant ungdom.

Det er også interessant å se på hvordan bakgrunnsfaktorene kjønn, alder og sosioøkonomisk status kan påvirke vurderingen av egen helse blant ungdom. Grunnen til at dette er interessant er fordi sammenhengen mellom selvrapportert helse og organisert idrett ble kontrollert med disse faktorene i analysen. Fordelingen på kjønn i denne masterstudien var forholdsvis jevn, der antallet ungdommer som ikke deltok i organisert idrett var likt fordelt mellom jenter og gutter. Blant de som deltok i organisert idrett var det idrettsgruppa 4 – 7 dager i uka som skilte seg ut. Antallet gutter som deltok i idrett 4 – 7 dager i uka var nesten det dobbelte blant

guttene sammenlignet med jentene. Den største idrettsgruppa blant jentene var de som deltok 2 – 3 ganger i uka. Dette tydet på at i dette studieutvalget var det flere gutter enn jenter som deltok oftere i idrett i løpet av uka. Resultatene fra ungdata-undersøkelsen viste at

kjønnsforskjellene i deltakelse i idrett på landsbasis var små, men at det var forskjell på hvor ofte jenter og gutter deltok i organisert idrett (Bakken, 2019b). Gutter deltok oftere enn jenter, samt at frafallet fra idretten var størst blant jenter (Bakken, 2019b). Når det gjelder

kjønnsforskjeller i rapporteringen av egen helse viste resultatene i denne masteroppgaven at det var lavere andel blant jentene som rapporterte svært dårlig helse sammenliknet med guttene, og at jentene oftere rapporterte helsa si som «god» eller «svært god». En studie gjort på grunnlag av datamaterialet i UngHUNT2 viste at jenter rapporterte en mer negativ

vurdering av selvrapportert helse enn gutter, men at denne sammenhengen ikke var signifikant når man justerte for andre variabler (Breidablikk et al., 2008a; Breidablikk et al., 2008b).

Dette samsvarer også med resultater fra ungdata-undersøkelsen, hvor det var en lavere andel av jenter i alle klassetrinn, fra 8. ungdomsskole til 3. videregående, som rapporterte at de var fornøyde med egen helse (ungdata, u.å.a). Samtidig er det også funnet en studie som viste at skåren i selvrapportert helse var lavere blant unge menn sammenlignet med unge kvinner (Kestilä et al., 2002). Det er dermed knyttet noe usikkerhet rundt kjønnsforskjellene angående selvrapportert helse. Resultatene fra denne masterstudien viste at sammenhengen mellom

selvrapportert helse og kjønn ikke ble signifikant etter å ha kontrollert for alder, SØS og deltagelse i organisert idrett.

Angående alder viste resultatene i denne masterstudien at aldersfordelingen var noe ujevn.

Den største andelen av ungdommene var 16 år, med andelen 17 åringer og 15 åringer like bak.

Færrest andel ungdommer var 19 år. Grunnen til at aldersfordelingen er interessant er fordi tidligere studier har vist en sammenheng mellom alder og variablene organisert idrett og selvrapportert helse. Resultatene i denne masterstudien viste en negativ sammenheng mellom organisert idrett og alder, noe som tyder på at økning i alder relateres til lavere deltakelse i organisert idrett. Resultater fra ungdataundersøkelsen viste at frafallet fra idrett ble større jo eldre ungdommene var (Bakken, 2019b). Funnene viste at når ungdommene var i 17-18 års alderen hadde omtrent halvparten sluttet å delta i idrettslag (Bakken, 2019b). Særlig viste overgangen fra ungdomsskole til videregående å være en kritisk fase når det gjaldt å fortsette med idrett, i denne overgangen var det størst økning i prosentandelen som sluttet med

In document Organisert idrett som helsefremmende arena (sider 34-0)