7. Nærmere om de enkelte ledd i saksbehandlingen
7.9 Underretning om vedtaket
Forvaltningsloven § 27 inneholder bestemmelser om hvordan partene skal underrettes om vedtaket. Part i saken vil være søkeren og eventuelt andre som vedtaket retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder, jfr. definisjonen av begrepet part i forvaltningsloven § 2 første ledd, e.
Partene skal gis skriftlig underretning om vedtaket så snart som mulig.
Underretningen skal inneholde opplysninger om:
- klageadgang
- klagefrist
- framgangsmåte ved klage
- retten etter forvaltningsloven §§ 18 og 19 til å se sakens dokumenter - begrunnelsen for avslaget eller vilkårene
- regionvegkontorets veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11 med forskrifter
- adgangen til å søke fri rettshjelp
- adgangen til å få tilkjent sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 Statsforvaltningens skjema X-0073 kan benyttes som vedlegg ved denne underretningen. Det er dekkende for de generelle opplysninger som søker har krav på. (Finnes elektronisk på http://blanketter.ft.dep.no).
7.10 Klagebehandlingen
Bestemmelsene i forvaltningsloven kap. VI kommer til anvendelse ved klagebehandlingen av avkjørselssaker (jf. vegloven § 11). Det vises til de enkelte bestemmelsene i forvaltningsloven §§ 28-36.
Fylkesmannen er klageinstans i avkjørselssaker som gjelder riksveg, jf.
vegloven § 11 annet ledd. Det gjelder også ved klage over avvisningsvedtak, se pkt 2.3.
Ved en klage over avkjørselsvedtak skal regionvegkontoret treffe
avvisningsvedtak dersom vilkårene for å behandle klagen ikke er tilstede, jfr.
forvaltningsloven § 33 annet ledd. Avvisningsgrunn kan være oversittet klagefrist eller manglende rettslig klageinteresse dersom andre enn
avkjørselssøker klager. Ved oversittet klagefrist kan klagen likevel behandles dersom regionvegkontoret finner at vilkårene i forvaltningsloven § 31 er oppfylt.
Ved en klage over avkjørselsvedtak kan også Fylkesmannen som klageinstans av eget tiltak fatte avvisningsvedtak dersom regionvegkontoret ikke har avvist klagen, jfr. forvaltningsloven § 34 første ledd. I dette tilfellet kan
Fylkesmannens avvisningsvedtak påklages til Samferdselsdepartementet i henhold til forvaltningsloven § 28 tredje ledd dersom regionvegkontoret ved klagesaksforberedelsen ikke har prøvd avvisningsspørsmålet og kommet til at vilkårene for realitetsbehandling er tilstede. På denne måten sikrer en seg at avvisningsspørsmålet alltid kan bli prøvd to ganger.
Regionvegkontoret skal snarest mulig vurdere klagen med sikte på om nye opplysninger skal føre til at regionvegkontorets vedtak bør oppheves eller endres (jf. forvaltningsloven § 33). I så fall underrettes klageren/partene snarest mulig.
Dersom regionvegkontoret ikke finner å kunne endre vedtaket sitt, sendes klagesaken over til klageinstansen så snart den er ferdig forberedt.
Dersom regionvegkontoret ved oversendelse av klagesaken gir kommentarer eller nye opplysninger/vurderinger til klageinstansen, har klageren og
eventuelle andre som har rettslig interesse i saken, krav på gjenpart av regionvegkontorets uttalelse. Fakta om fartsgrense, trafikkmengde, ulykker, vegstandard osv må i denne sammenheng også regnes som nye opplysninger.
Klageren og eventuelle motparter skal meddeles en frist på 14 dager for å komme med mulige merknader til klageinstansen. Kommentarene skal sendes til klageinstansen med kopi til Statens vegvesen.
Det er imidlertid en god regel at klager alltid får gjenpart av oversendelses- brevet til klageinstansen, slik at klager vet hvor saken står.
8. Bygging og kontroll
I følge vegloven § 40 første ledd skal avkjørsel nyttes eller bygges i henhold til reguleringsplan. Selv om begrepet bebyggelsesplan ikke er omtalt i vegloven må en anta at det samme gjelder også for denne plantypen. Omfattes området av en stadfestet plan skal det ikke utstedes en egen avkjørselstillatelse da planen hjemler retten til å bygge eller nytte avkjørsel.
Der avkjørsel skal bygges etter en regulerings- /bebyggelsesplan må det under utarbeidelsen av planen påses at den inneholder bestemmelser som sikrer at ny avkjørsel bygges i henhold til vegnormalene. Det skal også inntas en rekke- følgebestemmelse som sikrer at avkjørselen er tilfredsstillende utformet før den tas i bruk. På riks- og fylkesveger skal kontrollen med dette ligge til Statens vegvesen.
Ovennevnte bestemmelser til planen skal også gjøres gjeldende for endret bruk av eksisterende avkjørsel der avkjørselen ikke tilfredsstiller kravene fra Statens vegvesen.
Der det ikke foreligger en plan eller der planen ikke viser avkjørsel, kan en avkjørsel først nyttes eller bygges når det foreligger tillatelse fra
vegmyndigheten, jf. § 40, andre ledd.
Både for vegloven § 40, første og andre ledd kommer § 40, tredje ledd og § 43 til anvendelse. Disse paragrafene gir vegmyndigheten rett til å sette vilkår for utforming i tråd med de regler som gjelder. Her vil håndbok 017 ”Veg- og gateutforming” og ”Avkjørsler fra offentlig veg – alminnelige regler om bygging og vedlikehold” komme til anvendelse.
Både ved bygging av ny avkjørsel og eventuelt krav om utbedring av
eksisterende avkjørsel ved endret bruk etter vegloven § 40, andre ledd, skal det gis tillatelse på generelle og eventuelle spesielle vilkår. I tillatelsen må søker underrettes om hvilke krav som settes til avkjørselen, samt hvilke rettigheter og plikter søker har. Det gjøres best ved å vedlegge heftet ”Avkjørsler fra offentlig veg – alminnelige regler om bygging og vedlikehold”, samt utdrag av
vegnormalene. Det må også informeres om at hvis avkjørselen ikke er påbegynt innen 3 år faller tillatelsen bort.
Det er viktig at Statens vegvesen etablerer gode rutiner for å veilede søker på stedet, samt å kontrollere at vilkårene i tillatelsen blir fulgt. I og med at bygging og utbedring av avkjørsler vil ha stor betydning for senere drift og vedlikehold av riksvegen, må både kontroll og veiledning ligge til byggherrefunksjonen på distriktet.
Et nært samarbeid med kommunene vil for øvrig være nødvendig.
Byggetillatelse kan ikke gis før avkjørselstillatelse foreligger, og det er kommunens ansvar å påse at bestemmelsene i plan- og bygningsloven § 66 første ledd, § 94 og § 95 blir fulgt.
Gode kontroll- og rapporteringsrutiner er også viktig for å sikre at ulovlig forhold blir oppdaget tidlig. Her vil det være formålstjenlig at også
entreprenøren i funksjonsområdene får et ansvar for rapportering til byggherre om mulig ulovlig forhold.
Det er svært viktig for Statens vegvesen å gripe inn i ulovlige forhold så tidlig som mulig. Går det for lang tid, kan avkjørselen måtte anses som lovlig hvis det kan dokumenteres at den har vært anlagt eller synlig brukt uten at Statens vegvesen har gjort innsigelser.
Det samme gjelder også for avkjørsler der Statens vegvesen gjennom sin saksbehandling har satt vilkår for utforming. Hvis de kravene som er satt ikke er fulgt opp av Statens vegvesen kan eier/bruker etter noen år kunne hevde og være i god tro på at avkjørselen er godkjent. (Jf. Rettstidende 1986 s. 800 om
”Skjervedommen” og Melding fra Vegdirektoratet til Vegkontorene nr. 14/87 datert 11. juni 1987.)
Vedlegg 1
§ 40 - 43 i Veglova:
§ 40. Avkjørsle frå offentleg veg må berre byggast eller nyttast etter reguleringsplan etter plan- og bygningslova.
Ligg det ikkje føre nokon reguleringsplan som nemnd, eller planen ikkje omfattar avkjørsle må avkjørsle frå riksveg eller fylkesveg ikkje byggast eller nyttast utan løyve frå regionvegkontoret og avkjørsle frå kommunal veg ikkje byggast eller nyttast utan løyve frå kommunen. Fylkesmannen er klageinstans i avkjørslesaker for riksvegar.
Regionvegkontoret kan krevje at avkjørsle frå riksveg eller fylkesveg skal byggast etter ein plan det godkjenner. Kommunen kan krevje at avkjørsle frå kommunal veg skal byggast etter ein plan den godkjenner.
Er arbeidet med avkjørsla ikkje sett i gang innan 3 år etter at løyve er gitt, fell løyvet bort.
Endra med lover 29 mai 1981 nr. 39, 14 juni 1985 nr. 77, 31 aug 1990 nr. 55, 1 mars 1996 nr. 11 (i kraft hhv. 1 april 1996 og 1 juli 1996), 7 april 2000 nr. 21 (i kraft 1 mai 2000, etter res. 7 april 2000 nr. 318), 21 juni 2002 nr.
39 (i kraft 1 juli 2002, etter res. 21 juni 2002 nr. 576), 20 juni 2003 nr. 45 (i kraft 1 juli 2003, etter res. 20 juni 2003 nr. 712).
§ 41. Regionvegkontoret kan påby avkjørsle frå riksveg eller fylkesveg flytt eller endra, eller avgrense bruken eller nekte bruken av slik avkjørsle.
Kommunen kan ta avgjerd etter første ledd for kommunale vegar.
Naudsynte utgifter til flytting eller endring av lovleg avkjørsle kan det krevjast vederlag for. Likeeins kan det, i samband med flytting av avkjørsle, krevjast vederlag for naudsynte utgifter til flytting, endring eller lengning av privat veg fram til avkjørsla. Det same gjeld utgifter til flytting, ombygging eller endring av byggverk eller anlegg som avkjørsla gjer naudsynt. Det skal takast omsyn til verdauke som den nye avkjørsla eller vegen tilfører eigedomen. Dette skjer ved frådrag i vederlaget eller refusjon frå eigaren dersom avkjørsla eller vegen alt er bygd.
Endra med lover 29 mai 1981 nr. 39, 1 mars 1996 nr. 11 (i kraft 1 april 1996), 19 juni 1997 nr. 81, 21 juni 2002 nr. 39 (i kraft 1 juli 2002, etter res. 21 juni 2002 nr. 576).
§ 42. Blir avkjørsle bygd eller nytta i strid med det som er fastsatt i eller med heimel i denne lova, kan det gis påbod om at avkjørsla skal stengast, endrast eller flyttast på den ansvarlige sin kostnad.
Regionvegkontoret tar avgjerd etter første ledd for riksvegar og fylkesvegar, og kommunen tar slik avgjerd for kommunale vegar.
Endra med lover 14 juni 1985 nr. 77, 1 mars 1996 nr. 11 (i kraft 1 april 1996), 21 juni 2002 nr. 39 (i kraft 1 juli 2002, etter res. 21 juni 2002 nr. 576).
§ 43. Avkjørsle skal byggast og haldast ved like i samsvar med reglar som Vegdirektoratet fastsetter. Så langt det ikkje er fastsett noko anna, skal desse reglane gjelde i staden for vilkår som tidligare måtte vere sette for løyve til avkjørsla. I reglane kan det fastsettast at det skal gjelde særlege frisiktliner mellom avkjørsla og den offentlige vegen. Om vegstyremakta finn det naudsynt, kan slike frisiktliner òg gjerast gjeldande utanom byggegrensene.
Vegstyremaktene kan òg sette som vilkår for løyve til avkjørsle i det einskilde tilfellet at eigaren eller brukaren av avkjørsla syter for å halde fri sikt etter slike liner som er fastsette av vegstyremakta.
Eigaren eller brukaren av eigedomen er ansvarlig for vedlikehald av avkjørsle til eigedomen. Er vedlikehaldet ikkje forsvarlig, kan det, så langt det blir funne naudsynlig, gjerast på den ansvarlige sin kostnad.
Er avkjørsle bygd og halden ved like i samsvar med fastsette reglar, syter vegstyremakta for at vasslaup under avkjørsla blir halde ope.
Regionvegkontoret tar avgjerd etter denne paragrafen for riksvegar og fylkesvegar og kommunen tar slik avgjerd for kommunale vegar.
Endra med lover 1 mars 1996 nr. 11 (i kraft hhv. 1 april 1996 og 1 juli 1996), 21 juni 2002 nr. 39 (i kraft 1 juli 2002, etter res. 21 juni 2002 nr. 576).
Vedlegg 2 Forskrift om retningslinjer for behandling av avkjørslesaker for riksveg, jfr.
veglova §§ 40 og 41.
DATO: FOR-1982-02-26-3791 DEPARTEMENT: SD (Samferdselsdepartementet)
AVD/DIR: Vegdirektoratet PUBLISERT:
IKRAFTTREDELSE:
SIST-ENDRET: FOR-2003-02-20-193 ENDRER:
GJELDER FOR: Norge
HJEMMEL: LOV-1963-06-21-23-§40, LOV-1963-06-21-23-§41
INNHOLD
Forskrift om retningslinjer for behandling av avkjørslesaker for riksveg, jfr. veglova §§ 40 og 41.
Innleiing.
1. Generelt om siktemål og interesseavveging.
2. Omsynet til vegen og ferdsla.
2.1 Omsynet til trafikktryggleiken.
2.2 Omsynet til vegen sin transportfunksjon.
3. Forholdet til planlegging/arealbruk - busettings- og næringsgrunnlag.
3.1 Omsyn til planar og arealutnytting.
3.2 Distriktsomsyn.
3.3 Særlege omsyn til stadbundne næringar (landbruk).
4. Andre retningsliner for vurdering av avkjørslesaker.
4.1 Strekningsinndeling av vegnettet som grunnlag for vurdering av avkjørsler.
4.2 Forholdet mellom enkeltsaksbehandling og planlegging.
4.3. Vurdering av alternative løysingar.
4.4 Tekniske krav til utforming av avkjørsler.
4.5 Ulike avkjørsletyper.
5. Andre retningsliner.
Forskrift om retningslinjer for behandling av avkjørslesaker for riksveg, jfr.
veglova §§ 40 og 41.
Fastsett av Samferdselsdepartementet 26. februar 1982. Endra 20 feb 2003 nr. 193.
Innleiing
Avkjørsle til offentleg veg kan i samsvar med veglova § 40, ikkje byggjast utan løyve eller nyttast utan løyve eller annan særskilt heimel. Avkjørsle er her brukt som samleomgrep og omfattar all tilkomst mellom offentleg veg og tilstøytande eigedom, herunder
gangtilkomst.
Avkjørsle kan fastleggjast og regulerast i plan etter plan- og bygningslova.
Det vil kunne melde seg behov for, eller ønskje om nye avkjørsler sjølv om det ligg føre reguleringsplan der det er teke sikte på å dekkje avkjørsleforholda. I slike tilfelle skal saka takast opp til realitetsvurdering. Søknad kan ikkje avvisast med tilvising til at han gjeld avkjørsle som ikkje er i samsvar med planen.
Retningslinene nedanfor skal nyttast ved behandling av enkeltsaker som gjeld avkjørsle til riksveg. Avgjerdsmakta i desse sakene ligg til regionvegkontoret eller kommunen som ved delegering etter veglova § 9 første ledd eventuelt vil få denne styremakta. Klageinstans i avkjørslesaker for riksvegar er fylkesmannen, jf. veglova § 11 andre ledd.
Retningslinene gjeld både for behandling av førsteinstansen og klageinstansen. I tillegg til retningslinene gjeld forvaltningsrettslege føresegner som følgjer av forvaltningslova mv., jf.
veglova § 11.
0 Endra ved forskrift 20 feb 2003 nr. 193.
1. Generelt om siktemål og interesseavveging.
Behovet for avkjørsler til offentleg veg har samanheng med arealutnyttinga langs vegen.
Ved behandling av avkjørslesaker skal målet vere å sikre eit tilkomstmønster til vegen som kan aksepterast ut frå omsynet til vegen og ferdsla på denne, jfr. pkt. 2 i retningslinene her.
Samtidig skal det takast omsyn til interesser og ønske som er knytte til utnytting av områda langs vegen, jfr. pkt. 3 i retningslinene her. Medan omsynet til vegen og ferdsla såleis vil kunne tale mot å gi avkjørsleløyve, kan andre overordna samfunnsmål og private interesser tale for at løyve bør gjevast.
Dersom eit avkjørsleløyve ikkje vil kome i strid med omsyn som gjeld vegen og ferdsla, herunder først og fremst trafikktryggleik og vegen sin transportfunksjon, skal løyve gjevast.
Løyve til avkjørsle kan ikkje nektast på anna grunnlag enn det som har å gjere med desse omsyna.
Er det ut frå omsynet til vegen og ferdsla uakseptabelt å gi løyve til avkjørsle, skal søknaden avslåast. Mellom desse ja- og nei-tilfelle som markerer ytterpunkta på
vurderingsskalaen, ligg dei vanskelege sakene der utfallet vil vere avhengig av ei vurdering der omsynet til vegen og ferdsla blir vege opp mot det som talar for å imøtekome søknaden.
Denne avveginga skal, innanfor dei rammene som følgjer av retningslinene her, gjerast på bakgrunn av den konkrete situasjonen i kvart tilfelle, likevel slik at enkeltsøknader ikkje blir sett isolert. Avgjerda skal skje etter ei heilskapsvurdering der vegstrekning og område blir sett i samanheng.
Om utfallet av behandlinga blir at ein avkjørslesøknad ikkje kan imøtekomast i den forma han ligg føre, skal alternative løysingar vurderast, jfr. pkt. 4.3 i retningslinene.
2. Omsynet til vegen og ferdsla.
Ved vurdering av avkjørslesaker skal det leggjast stor vekt på trafikktryggleiken. Andre viktige omsyn kan vere vegen sin transportfunksjon og det som har å gjere med vedlikehald av vegen. Både av omsyn til trafikktryggleiken og den transportfunksjon vegen skal ha, er det ved planlegging og utbygging i nokon mon lagt til grunn føresetnader om vegtype, til dømes avkjørslefri eller avkjørsleregulert veg. Slike føresetnader skal leggjast til grunn ved
behandling av avkjørslesaker.
2.1 Omsynet til trafikktryggleiken.
Avkjørslesituasjonen har klar innverknad på trafikkmønsteret og aktivitetsnivået langs vegen, både i form av ferdsle inn og ut av avkjørsler og den lokaltrafikken som følgjer med (bilar, jordbruksreiskap, syklistar og fotgjengarar). Dette har igjen innverknad på risikoen for ulykker.
Ein sterkt trafikkert veg med mange avkjørsler inneber stor risiko for ulykker. Særleg farleg er det når fotgjengarane, og då mest typisk skolebarn, må bruke same vegen som den motoriserte ferdsla.
Det vil såleis vere eit anna grunnlag for å vurdere ei avkjørslesak ved ein sterkt trafikkert gjennomgangsveg enn ved ein veg med mindre og lokalprega trafikk. Konflikten mellom omsynet til trafikktryggleiken og søkjaren sine interesser vil vere mindre i det siste tilfellet, og vil gi grunnlag for ei meir liberal haldning. På vegar med stor trafikk, særleg
gjennomgangstrafikk og stor fart, må ein av omsyn til trafikktryggleiken vurdere avkjørslesøknadene vesentleg strengare.
Ved vurderinga skal det takast omsyn til endringar som kan ventast. Kan ein rekna med at det innanfor eit akseptabelt rimeleg tidsrom blir sett i verk tryggingstiltak, til dømes bygging av gang- og sykkelveg, eller at noverande veg blir avlasta av omkjøringsveg, kan det vere grunnlag for ei meir liberal haldning enn forholda i dag skulle tilseie. Tiltak eller planar som inneber at vegen i framtida kan få auka trafikk og spele ei større rolle transportmessig, vil kunne føre til at avkjørslesaker må behandlast meir restriktivt.
Det er fastsett krav til sikt m.v. i avkjørsler, jfr. pkt. 4.4 i retningslinene her. Bakgrunnen for dette regelverket som skal leggjast til grunn ved behandling av avkjørslesaker, er mellom anna trafikktryggleiken. Avkjørsleløyve skal ikkje gjevast dersom desse krava ikkje kan tilfredsstillast.
Dersom fleire avkjørsler vil innebere at det oppstår behov for omkjøringsveg eller tryggingstiltak som gang-/ sykkelveg eller fartsregulering, skal dette takast omsyn til ved behandling av avkjørslesaker. Meiner ein at slike behov er heilt klare, skal avkjørsleløyve ikkje gjevast dersom det ikkje samstundes er sikkert at dei nødvendige tiltaka blir
gjennomførte.
2.2 Omsynet til vegen sin transportfunksjon.
Ved sida av trafikktryggleiken er det særleg vegen sin transportfunksjon som skal telje med ved vurdering av avkjørslesaker. I praksis vil det i denne samanhengen, kunne vere vanskeleg å skilje desse omsyna frå einannan. Samanhengen kan illustrerast ved at
avkjørslesituasjonen er eit viktig moment ved fastsetting av fartsgrenser på vegnettet. Fleire
avkjørsler kan gi grunnlag for å sette ned farten. Redusert fart gjev eit dårlegare vegsamband, jamvel om vegen i seg sjølv er god. Det er såleis viktig at slike verknader er klarlagde før det blir teke avgjerd i avkjørslesaker.
Søknad om avkjørsle til ein viktig gjennomfartsveg skal under elles like vilkår, vurderast meir restriktivt enn tilsvarande søknad til ein veg med lokalprega trafikk.
Utbygginga av eit overordna avkjørslefritt eller avkjørsleregulert vegnett skjer gradvis.
Avkjørslesaker skal vurderast i lys av ein samla utbyggingsstrategi for ei aktuell vegstrekning, jfr. elles pkt. 4.1 i retningslinene her om strekningsinndeling av vegnettet for vurdering av avkjørsler.
Langs avkjørslefrie vegar er utgangspunktet at det ikkje skal gjevast løyve til enkeltavkjørsler. Saker som gjeld driftsavkjørsler i landbruket kan likevel i visse tilfelle behandlast meir lempleg enn andre avkjørslesaker.
Det skal leggjast vekt på å differensiere vurderingane i avkjørslesaker etter kor viktig det er å halde den konkrete vegstrekninga mest mogleg avkjørslefri av omsyn til tryggleik, transportstandard og veg- sambandet som ledd i samferdsla.
3. Forholdet til planlegging/arealbruk - busettings- og næringsgrunnlag.
3.1 Omsyn til planar og arealutnytting.
Etter veglova § 40 er utgangspunktet at avkjørsler skal fastleggjast i plan etter plan- og bygningslova. Avgjerd i enkeltsak bør i prinsippet byggje på ei tilsvarande brei vurdering.
Trafikkmønsteret er i stor grad avhengig av arealbruk, utbygging og korleis sentrale funksjonar i lokalsamfunnet er lokaliserte. På same måten som omsynet til trafikktryggleiken skal inngå i all planlegging og lokalisering, skal det som ligg føre av aktuelle planar etter bygningslova, telje med ved vurderinga av avkjørslesaker. Søknad om avkjørsleløyve til bustadtomt skal til dømes vurderast ut frå plassering i høve til sentrumsfunksjonar, skole, butikk m.v., så langt dette har noko å seie for trafikktryggleiken t.d. ved resulterande blanding av gåande/syklande og motorisert ferdsel når gang- og sykkelveg manglar. Som peika på under pkt. 1 i desse retningslinene, kan avkjørsle berre nektast ut frå omsyn som har med vegen og ferdsla å gjere.
I samråd med kommunen skal det vurderast om avkjørslespørsmålet bør løysast gjennom reguleringsplanlegging i området, men dette bør sjåast i samanheng med omsynet til søkjaren.
Bruk av mellombels og tidsavgrensa løyve kan vere aktuelt.
0 Endra ved forskrift 20 feb 2003 nr. 193.
3.2 Distriktsomsyn.
I utkantstrøk og grisgrendte område er det viktig å halde oppe og styrke busetting og næringsgrunnlag. Ved behandling av avkjørslesaker i slike område skal det leggjast vekt på at det lokaliseringsønsket som er grunnlag for søknaden, er i samsvar med eit
utbyggingsmønster som er innarbeidd i kommunale planar eller lagt til grunn for kommunal planlegging og lokalisering. Så langt råd er, skal ein prøve å finne fram til løysingar ved hjelp av lokalvegnett eller i form av utvida bruk av eksisterande avkjørsler.
Ofte vil det vere slik at omsynet til vegen og ferdsla, betyr mindre i desse områda enn elles. Men også i grisgrendte område er det viktige gjennomfartsvegar som tilseier eit restriktivt utgangspunkt for vurdering av avkjørslesaker.
I område med særlege terrengtilhøve, som til dømes mellom fjord/vassdrag og fjell er det ofte ikkje særleg plass til lokalvegar i tillegg til hovudvegen. I slike tilfelle kan ein måtte
I område med særlege terrengtilhøve, som til dømes mellom fjord/vassdrag og fjell er det ofte ikkje særleg plass til lokalvegar i tillegg til hovudvegen. I slike tilfelle kan ein måtte