Den danske filosofen Hans Fink (1988) beskriver kultur som et hyperkomplekst begrep, hvis innhold har variert gjennom historien. Fink omtaler ordet som et av de mest kompliserte ordene i språket, kun overgått av ordet natur, som det står i et komplekst samspill med.
Opphavelig kommer begrepet av latin cultura, med rom for betydninger som dyrke, passe, pleie og bearbeide noe, fortrinnsvis jorda, domestiserte planter og dyr. Det kan også knyttes til å bo et sted, utsmykke og dekorere noe, eller dyrke, akte og ære gudene eller mennesker.
Fink viser til at den engelske 1600-tallsfilosofen Thomas Hobbes foreslo et skille mellom culture; å dyrke jorda og oppdra barns sinn på den ene sida og cultus; å arbeide for eller vinne sterkere makters gunst, altså å dyrke i betydningen tilbedelse. Dette skillet mellom det
verdslige og guddommelige fikk, i følge Fink, innpass i europeiske språk.
På 1600-tallet skjer en forskyvning der kultur går fra å være prosess til også å bli resultat, ved at det blir vanlig å snakke om det kultiverte mennesket, som en motsats til det ukultiverte, kulturløse mennesket. Det benyttes da både på individplan og om samfunn som består av kulturfolk, til forskjell fra ville, barbariske og kulturløse folkeslag, altså naturfolk. Dette kulturbegrepet står i nær relasjon til sivilisasjonsbegrepet, av substantivet cives, borger, via adjektivet civilis, som angår de kvaliteter som kjennetegner en borger i et velordnet samfunn.
Fink hevder at kultur og sivilisasjon, særlig i fransk og engelsk tradisjon, brukes som synonymer, men dersom de brukes for å skape kontrast, knyttes de henholdsvis til den individuelle og den sosiale utviklingsprosessen, der kultur tillegges en moralsk, intellektuell konnotasjon og sivilisasjon en politisk og legal konnotasjon.
Fink trekker fram den tyske 1700-tallsfilosofen Johan Gottfried Herder som en reformator av kulturbegrepet. Han søkte en avhierarkisering ved å framheve at alle folkeslag har kultur, og at disse ikke kan rangeres seg imellom. Herder kritiserte forestillingen om kultur som
utviklingens høyeste stadium og målestokk for framskritt og sivilisasjon. Han så dette som et uttrykk for europeisk og da særlig fransk hovmod. Fink mener at Herders betoning av kultur som fellesmenneskelig, der hvert folk har sin egen kultur, medfører en benevnelse i flertall, altså kulturer. Herders tilnærming videreutvikler kulturbegrepet mot en selvstendiggjøring og objektivisering av kulturen. Den blir summen av materielle og immaterielle verker og
betraktes som noe eget, uavhengig av de mennesker og samfunn som har skapt den.
I dagligtalen, hevder Fink, bruker vi kultur snevert og hierarkiserende, særlig knyttet til kunstnerisk skapelse. Et lands kultur oppfattes i så måte fortrinnsvis som dets litteratur, musikk og billedkunst. Det er denne forståelsen de fleste ville forholde seg til dersom de ble spurt på gata om å redegjøre for hva kultur er, mener Fink.
Han konkluderer med at kulturbegrepet preges av motsetninger. Det må sees som individuelt, sosialt og kontekstuelt: kultur integrerer individet i kollektivet, men gjør det også mulig for individet å sette seg over sitt kollektivs begrensninger. Kultur er uløselig knyttet til det sosiale, men kan ikke reduseres til bare det. Kultur må også sees som helhet og totalitet, men kultur er også del og aspekt. Kultur er både forfinede kunstneriske prestasjoner, og det er måten vi står i kø på. Alle mennesker har kultur, men kulturkløfter brukes som begrunnelse for å drepe.
De andres kultur har en uudryddelig andethed og fremmedhed; men møder finder alligevel sted. […] Kultur udgør således et spændinsfelt mellem individuelt og kollektivt, mellem socialt determineret og autonomt, mellem fællesmenneskeligt og gruppespecifikt, mellem hierarkisk og nivellerende og mellem vurderende og beskrivende (Fink, 1988:21).
Den danske sosialantropologen Arne Martin Klausen (1992:21) viser til en studie som lister opp 164 forskjellige definisjoner benyttet i engelskspråklig antropologisk litteratur. Klausen hevder at kulturbegrepet kan brytes ned til to hovedformer som går igjen i vestens språkbruk.
Den ene formen, alene eller i sammensetninger, kan vi kalle den verdiorienterte, den andre formen er den beskrivende.
Den verdiorienterte bruksmåten, som jeg i Finks framstilling forstår som vurderende, hevdes å være den som ligger nærmest opp til den etymologiske betydningen, altså å dyrke eller foredle. Herunder både med hensyn til landbruk, pengeverdi og kvalitetsmålestokk. Denne bruken av kulturbegrepet gir også rom for å skille mellom ulike kulturer etter tradisjonelle forestillinger om at en kultur kunne være en annen overlegen, for eksempel for å skille mellom urban- og bondekultur. Klausen baserer seg på arbeider av E.B. Taylor fra 1871 og gir følgende definisjon på det beskrivende kulturbegrepet:
Det beskrivende kulturbegrep er ikke det samme som samfunnet, men det er innholdet i det fellesskapet som utgjør samfunnet. Dette begrepsskillet er viktig og nyttig. Vi kan derfor definere det beskrivende kulturbegrep på en presis måte slik:
de ideer, verdier, regler, normer, koder og symboler som et menneske overtar fra den foregående generasjon, og som man forsøker å bringe videre – ofte noe forandret – til den neste generasjon. (Klausen, 1992:27).
Klausen legger vekt på at det ligger et ”tankemessig” eller kognitivt fellesskap i dette
begrepet, og den viktigste kulturmarkørene er språket. Klausens definisjon er, slik jeg ser det, i tråd med Herders tradisjon.
Sosialantropologene Thomas Hylland Eriksen og Torunn Arntsen Sajjad legger stor vekt på at man innenfor kulturbegrepet også må finne rom for å se individet. Selv om folk som lever på samme sted kan ha språk, religion og skikker til felles, så kan de likevel være svært
forskjellige. Eriksen og Sajjad mener kultur kan betraktes som ”en slags mental matrise for handling; summen av alle de erfaringer, kunnskaper og verdier vi bærer med oss, og som vi handler på grunnlag av. Men det går ingen skarpe grenser mellom kulturer, og det er ikke nok å kjenne til en kultur for å forstå hvorfor folk gjør som de gjør. Individer er nemlig
forskjellige”. (Eriksen og Sajjad, 2011:41).
Å gi en helhetlig og entydig definisjon på hva kultur er, byr på store utfordringer. Fortrinnsvis framstår det beskrivende kulturbegrepet, slik Klausen definerer det, som mest relevant for en oppgave som skal se nærmere på et møte mellom fransk og norsk kultur. Eriksen og Sajjad understreker at det er ikke kulturer som møtes, men mennesker, individer. Fink gir en oppsummering av hva begrepet kan romme i all sin kompleksitet, og jeg foreslår følgende forenklede tabell som et hjelpemiddel i forbindelse med analysen som kommer i kapittel 6.
Individuell Kollektiv
Autonom Sosialt determinert Gruppespesifikk Fellesmenneskelig
Hierarkisk Utjevnende
Vurderende
kultur
er
Beskrivende
Jeg vil videre komme med noen andre betraktninger knyttet til kulturbegrepet og se nærmere på hvilken form for forståelse vi kan erverve for en annen kultur.