Tilgang til feltet

Før intervjuene kunne starte ble det søkt om godkjenning fra personvernombudet og forskningsavdelingen ved Stavanger Universitetssjukehus. Etter det ble

avdelingssykepleierne ved de forskjellige avdelingene kontaktet og de fikk muntlig og skriftlig informasjon om studien.

38

Ruskonsulentene bisto meg å finne case. Casene ble plukket ut etter

inklusjonskriteriene: at alkoholproblemet ikke var kjent for helsevesenet og at pasienten hadde snakket med ruskonsulent. Intervjuene begynte med ruskonsulent og underveis i intervjuet fikk jeg navnene på helsepersonellet som hadde henvist pasientene. Jeg tok selv kontakt med disse, via telefon eller ved å oppsøke dem personlig. For hvert intervju

”nøstet” jeg meg bakover i identifikasjonsprosessen og kontaktet neste ansatte i rekken, til jeg tilslutt hadde kommet frem til den personen som hadde gjort den første

observasjonen. På den måten fikk jeg kontakt med alle personer som hadde vært med i identifikasjonsprosessen for de casene jeg undersøkte.

For å gjøre det lettere for leseren og forstå hvordan informantene ble funnet vil jeg nå beskrive denne prosessen. Jeg var under hele intervju perioden bevisst på tidsaspektet og jeg strakk meg langt for å være tilgjengelig og fleksibel. Flere av intervjuene ble gjort i helger og sein kveld/natt. Jeg mener at jeg på den måten har gjort det jeg kan for å sikre meg mest mulig riktige data.

Jeg startet alle casene med intervju av ruskonsulent. Intervjuene med ruskonsulent ble gjort på hennes kontor. Intervjuene ble gjort uten diktafon på grunn av at

ruskonsulenten måtte være tilgjengelig per telefon og det var en del avbrytelser. Jeg tok notat underveis i intervjuene og skrev ned intervjuene i sin helhet samme dag for å unngå tap av informasjon.

Under intervjuene fikk jeg navn på henviser. Mens det i case 1, 2 og 5 var en sykepleier som hadde henvist, var det i de to andre casene en turnuslege som var henviser.

Hvordan jeg kom i kontakt med henviser varierte fra case til case. I case 2 og 5

kontaktet jeg henviser per telefon. Jeg hadde fått informasjon av avdelingssykepleiere at de var på jobb. Jeg prøvde her å unngå å belaste sykepleierne i en travel hverdag og la derfor telefonsamtalen til et tidspunkt på dagen da jeg visste at det var mer passende.

Begge sykepleierne takket ja til intervju og jeg oppsøkte begge i deres arbeidstid. Den ene i slutten av en dagvakt og den andre i begynnelsen av en nattevakt.

I de andre tre casene oppsøkte jeg de som hadde henvist pasienten personlig. Jeg fant de mens de var på vakt på sykehuset. Turnuslegene var litt vanskeligere å få tak i, og jeg måtte gå litt frem og tilbake for å finne dem. Noen var på kveldsvakt og noen på nattevakt. Her var det en stor fordel at jeg var kjent med rutiner og vaktordninger på sykehuset. Dette underlettet arbeidet med å finne rett person så raskt som mulig. I alle

39

fem intervjuene med henviser, ble det brukt diktafon. Det ble gjort notater underveis i intervjuene og intervjuene ble skrevet ned i sin helhet et par timer etterpå.

I de fire første casene var det samme person som hadde henvist som også hadde gjort den første observasjonen. I den siste casen var det en lege som hadde gjort den første observasjonen. Legen hadde så delegert oppgaven med å henvise til en sykepleier. Dette kom frem i intervjuet med henviser og jeg ville derfor snakke med legen som hadde gjort den første observasjonen. Denne legen kontaktet jeg per telefon på et tidspunkt jeg ut fra erfaring mente passet bedre enn andre tidspunkt. Legen takket ja til intervju, men ønsket at intervjuet ble gjort med en gang og over telefon. Dette var jeg forberedt på og hadde intervjuguiden, penn og papir klart. Det ble ikke brukt diktafon. Jeg tok opp notater underveis i intervjuet og skrev ned intervjuet i sin helhet umiddelbart etter intervjuet var ferdig. Deretter oppsøkte jeg legen for å få underskrift på

samtykkeerklæringen.

I alle unntatt en case var det samme helsepersonell som hadde gjort første

observasjonen som også hadde snakket med pasienten om alkohol. I case 2 var det ikke det. Der var det en overlege som hadde tatt opp alkohol med pasienten, etter at

sykepleieren hadde informert ham om den første observasjonen Denne legen prøvde jeg å komme i kontakt med flere ganger men det viste seg at han var i permisjon. Siden sykepleieren som hadde henvist pasienten var med under hele samtalen mellom legen og pasienten og kunne fortelle hva samtalen inneholdt og hvordan alkohol ble tatt opp, ble det tatt en beslutning om at det ikke trengtes en intervju med legen.

Mens det i alle fem casene kun var små variasjoner i hvordan identifikasjonsprosessen foregikk og hvordan jeg fant frem til informantene var det en ting som skilte seg litt ut i case 1. I case 1 fikk jeg informasjon i intervju med ruskonsulenten om at når hun hadde mottatt henvisningen og kontaktet avdeling for å avtale tidspunkt til samtale med pasienten, fikk beskjed om at pasienten takket nei til samtale. Ruskonsulenten hadde derfor kontaktet en lege som gikk in og snakket med pasienten. Etter samtalen med legen takket pasienten ja til samtale med ruskonsulenten. Uten denne legens

involvering, ville pasienten ikke ha snakket med ruskonsulent. Jeg mente derfor det var viktig og intervjue denne legen. Jeg kontaktet legen per telefon og vi avtalte

intervjutidspunkt. Under intervjuet ble det brukt diktafon. I tilegg tok jeg opp notater.

Intervjuet ble skrevet ned i sin helhet samme dag.

40