Tidligere  studier  om  forholdet  mellom  aksjemarkedet  i  USA  og  det  kinesiske

Kinas sterke økonomiske vekst de siste tiårene har ført til at det kinesiske aksjemarkedet har blitt et av verdens største. Global integrering av finansielle markeder har økt fordi investorer søker en mer diversifisert portefølje med høyere risikojustert avkastning, samt at finansmarkedene har blitt mer liberaliserte. Det er naturlig å bruke amerikanske

økonomiske variabler som en målestokk for global økonomisk aktivitet, siden USA er verdens største økonomi og Kinas viktigste handelspartner

Hu, Schen, Fok og Huang (1997) analyserte smitteeffektene av volatilitet mellom blant annet USA-markedet og det kinesiske aksjemarkedet i perioden 1992-1996. Indeksene som ble benyttet i studien var Dow Jones Index, HSI, Shanghai indeks og Shenzhen A-indeks. De fant at det var en sammenheng mellom volatiliteten til markedet i USA og Hongkong, samtidig som at de kinesiske indeksene er korrelert med

avkastningsvolatiliteten i USA.

I en studie utført av Huang, Yang og Hu (2000) analyseres kausalitet og

kointegrasjonsforholdet mellom USA og Kina over en femårsperiode (1992-1997) basert på daglig aksjepriser fra SSEC, SZSE, HSI og Dow Jones. De fastslår at det ikke eksisterer er kointegrasjonsforhold mellom USA og Kina. Ved bruk av Granger kausalitetstest viser de at aksjemarkedet i USA har påvirkningskraft på den kinesiske aksjemarkedet.

Long, Payne og Feng (1999) undersøkte markedseffisiens for A- og B-aksjer på SSE relativt til NYSE basert på ukentlige avkastninger over en tidsperiode på to år (1992-1994).

På bakgrunn av flere ulike tester finner de at aksjemarkedet i Shanghai er mer effisient enn aksjemarkedet i USA.

Chow og Lawler (2003) foretok en tidsserieanalyse av SSEC og NYSE Composite Index for å sammenlikne ukentlige avkastninger og volatiliteten i de to markedene. Analysene ble basert på autoregressive modeller og Granger kausalitetstest. På grunn av få positive

korrelasjoner i både avkastning og volatilitet konkluderes det med at SSEC og NYSE Composit Index ikke var integrerte i testperioden fra 1992-2002.

Yang, Kolari og Min (2003) studerte det langsiktige forholdet og den kortsiktige dynamikken mellom USA og ti asiatiske aksjemarkeder, deriblant Hongkong.

Datagrunnlaget var hentet fra perioden 1995-2001, men forfatterne la særlig vekt på tidsperioden rundt den asiatiske finanskrisen. Konklusjonen var at kointegrasjonen mellom aksjemarkedet i Hongkong og aksjemarkedet i USA ble styrket under Asiakrisen, og har vedvart siden. USA påvirket de asiatiske markedene i testperioden, men påvirkningen var ikke gjensidig.

Tian (2007) undersøkte sammenhengen mellom SSEC og S&P 500 i tidsperioden 1993 til 2007. Funn tyder på at det er en prissammenheng mellom A-aksjer og S&P 500 i perioden etter den asiatiske finanskrisen. Det er imidlertid ikke tegn til en signifikant sammenheng mellom B-aksjer og S&P 500. Wang og Iorio (2007) studerte integrasjonen mellom aksjeklassene A, B og H og MSCI World basert på daglige avkastninger i perioden 1994-2004. I studien konkluderes det med at A-, B- og H-aksjene ikke har blitt mer integrert med verdensindeksen i løpet av den tiårsperioden som studien baseres på.

Li (2007) hevder i sin studie at det er sammenheng mellom aksjemarkedet i Fastlandskina og markedet i Hongkong, men ingen direkte sammenheng mellom Fastlandskina og USA.

Hans studie baserer seg på daglige avkastinger fra januar 2000 til august 2005. Studien dekker altså ikke perioden etter den strukturelle reformen i det kinesiske aksjemarkedet, som trådte i kraft på slutten av 2005. Dette skillet markerte en overgang til et mindre ekskluderende, mer transparent og generelt mer moderne kinesisk aksjemarked (Moon og Yu, 2010)

Lin, Menkveld og Yang (2009) studerte blant annet korrelasjonen mellom indeksene Shanghai-A, Shanghai-B, Shenzhen- A og Shenzhen-B i forhold til S&P 500, men fant ingen beviser for økt korrelasjon mellom markedene i perioden 1993 til 2006.

Moon og Yu (2010) undersøkte hvordan ny informasjon påvirket avkastningen og volatiliteten til S&P 500 og SSEC i perioden 1999-2007. De fant at etter 2005 har volatiliteten i S&P 500 påvirket volatiliteten til SSECs avkastninger. Dårlige nyheter fra USA øker volatiliteten til SSEC og dårlige nyheter i Kina øker volatiliteten i USA.

Forfatterne fant at volatiliteten til SSEC påvirker volatiliteten til S&P 500 etter 2005.

Funnet begrunnes med at Kinas aksjemarked har fått større påvirkningskraft på de internasjonale markedene etter at markedet ble mer likvid og åpent.

Etter å ha studert forholdet mellom SSEC, HSI, S&P 500, og MSCI World-indeksen fant Johansson (2010) beviser for at det kinesiske aksjemarkedet har opplevd en økende grad av integrasjon med flere av de store verdensmarkedene det siste tiåret, spesielt gjennom finanskrisen. Studien baserer seg på tall hentet fra perioden etter at Kina ble medlem av WTO i 2001.

I 2010 studerte Wang og Wang (2010) koblingen mellom Kina og USA i form av pris -og volatilitetseffekter i de to markedene. Dette med utgangspunkt i indeksene S&P 500, Nikkei 225, SSEC og SZSC. De fant at smitteeffekten for volatilitet er sterkere enn for prisendringer, i forholdet mellom aksjemarkedene i Kina og USA. På grunnlag av data fra perioden 1992 til 2004 finner de et gjensidig påvirkningsforhold mellom de to markedene.

Li (2012) undersøkte hvordan Kinas økonomiske reformer har påvirket forholdet mellom SSEC og andre utenlandske indekser, deriblant S&P 500. Resultatene fra analysene viser en svak korrelasjon mellom SSEC og S&P 500, og at gjensidig avhengighet mellom

aksjemarkedene er svak i perioden 1992 til 2010.

Ved bruk av flere ulike tester undersøkte Zhou, Zhang og Zhang (2012) om det fantes volatilitetsoverføring mellom SSEC, HSI og andre store indekser, deriblant S&P 500, i perioden 1996-2009. I studien finner de at aksjemarkedet i Kina var sterkt påvirket av volatiliteten i S&P 500, men etter 2005 er det signifikante tegn til at Kina har hatt økt påvirkning på de andre markedene. Goh, Jiang, Tu og Wang (2013) var også enig i at amerikanske økonomiske variabler har en signifikant evne til å prognostisere det kinesiske aksjemarkedet. Det kom fram gjennom studier av A-aksjene ved SSEC og SZSC, samt S&P 500, i tidsperioden 1993 til 2008.

Ye (2014) studerte interaksjonen mellom SSEC, SZSC og S&P 500 i perioden 2001 til 2010. Resultatene viser at S&P 500 har en signifikant evne til å predikere avkastningen til de kinesiske indeksene. Videre dokumenteres det at S&P 500 inneholder viktig informasjon som påvirker åpningsprisene i det kinesiske aksjemarkedet. Funnene indikerte også at de

markedet i begynnelsen av 2010. Ye påpeker at det er nødvendig med videre analyser for å undersøke om denne effekten har vedvart.