Tidlig leksikalsk utvikling

2.2.1 Talespråk

Jeg har valgt å bruke boken til Eve Clark (1993) som grunnlag for min oppgave da hun har skrevet et eget kapittel om kategorisering i tidlig språkutvikling, nærmere bestemt de

ontologiske kategorier barnet baserer seg på for å skjelne mellom de forskjellige ordene eller tegnene. Det er ikke det samme språket som hos en voksen som har klar grammatikk; barnet blander sammen grammatiske regler fordi de ikke kan dem ennå og de oppfatter ord annerledes, og benytter bl.a. overekstensjon.

Ved å bruke ontologiske kategorier kan jeg finne ut i hvilken grad informanten har semantisk forståelse av de tegnene han brukte. I tillegg til dette kan jeg også lettere se forskjeller og likheter mellom talespråk og tegnspråk i tidlig språkutvikling.

Barnet bygger opp sitt språk på to typer informasjon i den tidligste utviklingen:

a) egen erfaring av hva som skjer og finnes rundt barnet. Allerede ved 1 års alderen har barnet et stort forråd av begrepskategorier, og har mye lagret i hukommelsen.

b) mønster dannes for språklig input. Barnet ser at det finnes et forhold mellom den språklige merkelappen og det begrepsmessige innholdet eller kategorien, selv om den språklige input ofte eller som regel er selektiv.

Med mapping (kategorisering) menes det å kombinere erfaringene med den språklige input slik at den språklige input kan brukes av barnet til å forstå, dernest for å fortelle om hva som finnes og skjer rundt barnet. Clark (1993:43) sier at det er tre kriterier for at barnet skal klare å kombinere dette i en tidlig språkutvikling:

1. å fange opp ordet

2. å se mulige betydninger av ordet

3. å få betydninger assosiert med bestemte ord

2.2.2 Ontologiske kategorier

Clark (1993) bruker termen ontologiske kategorier. Med ontologi mener vi læren om det værende og tings vesen og eksistens. Barna vil tidlig kategorisere omgivelsene sine i slike ontologiske kategorier. Ifølge henne er det seks ulike hovedkategorier: objekt, handling, hendelse, forhold, tilstand og egenskap. Barnet skjønner tidlig mer enn omgivelsene vanligvis tror at det kan. Problemet for barnet blir å få kategorisert de tilsynelatende uforståelige ordene eller tegnene slik at det blir mer eller mindre samsvar mellom begrep og ord eller tegn. Da får ordene eller tegnene mening for barnet.

Objekt (object) vil senere i språkutviklingenen kunne beskrives ved hjelp av substantiv som kan telles og har form. Det kan være dame, stol, bok eller bil. I denne kategorien kan det som vi har sett forekomme overekstensjon når for eksempel ”ball” kan referere til både ball og eple, fordi begge er runde i formen. Men for barn kan det være mer vanskelig å forstå fenomener som jord, sand, vann eller suppe fordi de ikke har fast form og dermed blir vanskeligere å for eksempel telle.

Handling (action) vil senere i språkutviklingen kunne beskrives ved hjelp av verb. En forklaring kan være noe som vi gjør med ting eller hva ting gjør. Her diskuterer Clark det at det er et problem for barn å skjønne at det å holde er et verb da vi kan bruke å holde til ulike ting som

for eksempel å holde en dør, holde en veske osv. Her er spørsmålet om du virkelig holder hele døra, eller om du bare holder i håndtaket på døra.

Clark (1993) hevder at det er lett å forveksle handling (action) med hendelse (event). For eksempel når et barn sier dør åpner – her blir det et spørsmål om det var en person som åpnet denne døra eller om den ble åpnet av seg selv på grunn av vind eller noe slikt. I hvilken kategori hører dermed ordet hjemme: er det en handling eller en hendelse?

Handlingskategorien er forskjellig fra objektskategorien på følgende måter 1) handling er alltid i forhold til struktur, 2) handling er vagere enn et objekt. Når en ball spretter – hva var det som gjorde at ballen spratt, var det en som kastet den eller falt den selv fra hyllen? 3) man kan bruke det samme ordet til ulike ting: man kan for eksempel åpne en boks, en bok eller et syltetøyglass.

Clark skriver om forhold og egenskaper hvor hun påpeker at barnet må kunne forstå før det kan si et ord. Med egenskap mener vi form, størrelse og farge. Forhold uttrykkes typisk ved hjelp av preposisjoner, Clark (1993) sine eksempler er inn, oppå, under, over osv. På talespråket kan det bli vanskelig for et lite barn hvis en voksen sier: ”Du får ikke lov å gå på bordet”.

Videre hevder Clark (1993) at når et barn har lært et ord, så sitter det i minnet resten av livet.

Antakelser om objekter er at barnet ofte begynner å fokusere kun på del av helhet, men senere oppdager barnet hva det er og ser heller på helhet uten å tenke på alle detaljer. For eksempel en kopp – barnet tenker først kun på de koppene som har håndtak og er små osv, men senere ser barnet at det finnes ulike typer kopper, og barnet klarer å si kopp om alle de ulike typene. Altså refererer ordet til en type, ikke kun en individuell kopp.

Clark (1993) kommer med ulike typer antakelser som barn gjør om objekter: helhet, type, basisnivå, likhet, detaljer og taksonomi. Språkutviklingen skjer ved at barn får antakelser over hva talerne gjør med ordene for objekt. Et viktig begrep i språkutviklingen er coherence eller sammenheng – her menes at barnet kan se at brødre og blyanter ikke hører sammen

begrepsmessig.

Selv om språkene kan ha ulik struktur, jfr bruk av preposisjoner i moderne norsk i forhold til kasus-system i gammelnorsk, så løses ontologiske kategorier språklig sett på forskjellig vis.

Men å tilegne seg de ontologiske kategoriene er et viktig ledd i den tidlige språkutviklingen.