Teoretiske perspektiver på bibelske tekster

Både læreplaner og tidligere forskning henter frem tolkning som en sentral komponent for undervisning om bibelske tekster. Studien får dermed behov for teori fra hermeneutikken.

Hermeneutisk teori er relevant for deler av de didaktiske perspektivene og benyttes for å pakke ut en forståelse av informantenes refleksjoner. Hermeneutikk er dermed et

gjennomgående teoretisk perspektiv. I tillegg til hermeneutikk henter studien interessante teoretiske perspektiver fra Biblos-prosjektet og narrativ teologi.

2.2.2.1 Biblos-prosjektets teori

I en kontekst der bibelske narrativer inngår i religionsundervisningen legger Terence Copley frem begrepet «theologize» (2005, s. 262). Teologisering handler om å gjøre elevene

hermeneutisk kyndige og i stand til å verdsette en bibelsk tekst i sin egen kontekst og sitt opprinnelige kulturelle miljø. Hermeneutisk kyndighet kan leses som evnen til å tolke tekstene selv, og blir en motvekt til indoktrinering der læreren står for presentasjon av tolkninger.

Kontekst og kulturelt miljø vil spille inn på hvordan ulike mennesker og samfunn vil tolke teksten på forskjellige måter. Dette perspektivet vil muliggjøre oppdagelser av hvordan egen kontekst og eget kulturelt miljø forvrenger eller sensurerer forståelsen av teksten (Copley, 2005, s. 263). Gjennom teologisering vil det tydeliggjøres at tekstene stiller spørsmål som er aktuelle både for elevenes egen kultur og andres kultur. Tekstene gjør i så måte antagelser, stiller spørsmål og hevder sannheter, som noen ganger også kan kollidere med verdier i det moderne samfunnet. På denne måten styrkes elevenes hermeneutiske kyndighet ved at de lærer å samtale med de bibelske tekstene og fordype seg i sin egen selvforståelse som personer i tid og kultur (Copley, 2005, s. 263). Tolkning og forståelse av tekst vender oppgaven tilbake til senere i forbindelse med hermeneutikk.

Biblos-prosjektet gir interessante og verdifulle perspektiver angående undervisning om bibelske tekster. Prosjektet søker en undervisning der de bibelske tekstenes teologiske intensjon og deres forhold til en tro på Gud ikke sensureres. Biblos ønsker å bevare Bibelens integritet, uten at undervisningen blir indoktrinerende. Copley (2005) forklarer indoktrinering

som «when students are given one view of the world in such a way that they cannot see any other» (s. 263). Undervisning som utelater tekstenes forhold til Gud beskrives i Biblos-prosjektet som sekulær moralisme og som «anti-religious education» (Copley, 1998, s. 8). En slik anti-religiøs undervisning ivaretar ikke Bibelens integritet. Dessuten betegner Biblos-prosjektet det som en sekulær indoktrinering (Copley et al., 2004, s. 19). Sekulær

indoktrinering i undervisning om bibelske tekster foreslås imøtegått ved hjelp av

teologisering, der elevene selv blir gjort hermeneutisk kyndige og får mulighet til å tolke de bibelske tekstene. En teologiserende tilnærming til de bibelske tekstene holder også frem at Gud ikke kan tas vekk fra Bibelen, og at undervisningen ikke kan sensurere teologiske intensjoner fra tekstene.

2.2.2.2 Narrativ filosofi og narrativ teologi

Reed et al. (2013) setter som mål å fremme en pedagogikk for religionsundervisningen som baserer seg på narrativ teologi og narrativ filosofi. Om narrativ filosofi, skriver de dette: «We use stories or narratives to help us make sense of our experience of the world. [...] At the most personal level, it is through narrative that we become aware of our own individual

self-identity» (Reed et al., 2013, s. 298). På denne måten knytter de narrativet til noe utenfor narrativet i seg selv, og det får en identitetsskapende funksjon. Den narrative filosofien de legger til grunn bygger på at begrepet narrativ både består av selvets narrativer og samfunnets narrativer (Reed et al., 2013, s. 299). Disse to formene overlapper og former hverandre. Den narrative teologien tar på sin side utgangspunkt i den narrative filosofien, og er en narrativ forståelse både av kristne samfunn og de bibelske tekstene samfunnene baserer seg på (Reed et al., 2013, s. 299).

På samme måte som i Biblos-prosjektet, står de bibelske tekstene som trostekster for flere religioner enn bare kristendommen sentralt i den narrative teologien. At de er trostekster innebærer at de ikke er samlinger av doktriner og teologiske prinsipper, men en samling historier om Guds åpenbaring og kjærlighet. Med dette som bakteppe holder Reed et al.

(2013) frem at de bibelske tekstenes mening bare kan omfavnes på korrekt måte som en del av den store bibelfortellingen som helhet (s. 299). Her åpnes enda en parallell til Biblos-prosjektet gjennom fokus på den store bibelfortellingen. Den narrative teologien er ikke et ensidig fenomen, men består av et spekter nyanser som avhenger av forholdet mellom leser, tekst og virkelighetskonstruksjon. En mulighet er å se det som at møte med skrifter påvirkes av erfaringer og perspektiver som er helt unike for selvet (Reed et al., 2013, s. 300).

2.2.2.3 Hermeneutikk

Hermeneutikk kan forklares enkelt som forståelseslære eller fortolkningslære (Krogh, 2014, s.

10). En av betydningene til ordet hermeneutikk er fortolkning (Lægreid & Skorgen, 2001, s.

9). For denne oppgaven gjør hermeneutikken seg gjeldende på flere områder. I læreplanens kompetansemål for religion og etikk er et mål at eleven skal kunne «tolke noen sentrale tekster fra Bibelen og kristen tradisjon» (Utdanningsdirektoratet, 2006, s. 4). Hermeneutikk dreier seg om å tolke og forstå, og blir dermed aktuelt for denne studien gjennom

tilknytningen til kompetansemålet. Sett i et overordnet perspektiv vil også analyse og tolkning av informantenes utsagn være innenfor hermeneutikken, men dette greies ikke ut i denne sammenhengen.

En av de mer kjente filosofene innenfor hermeneutikk er Hans-Georg Gadamer.

Utstrekningen av Gadamers hermeneutikk kan betegnes som uendelig, ettersom han tar utgangspunkt i at «all forståelse er språklig» (Gadamer, 2001, s. 147). Målet med Gadamers undersøkelse av hermeneutikken er ikke å gi normative regler for hvordan man skal tolke, men å gi en analyse av forståelse som fenomen (Lægreid & Skorgen, 2001, s. 11). All forståelse er i følge Gadamer historisk forståelse, og derfor må det til en forbindelse mellom to perioder for å kunne forstå. «Å forstå en overlevering krever altså utvilsomt en historisk horisont», skriver Gadamer (2010, s. 273). Han beskriver en horisont som «en synskrets som omfatter og omslutter alt det som er synlig fra et bestemt punkt» (Gadamer, 2010, s. 271). Det er to horisonter som spiller inn på forståelsen, nemlig tekstens historiske horisont og

fortolkerens egen horisont.

I denne forstand utgjør fordommene en nåtidshorisont. De danner grensene for hva vi kan se. Vi må imidlertid ikke tro at nåtidshorisonten utgjør en fast bestand av

oppfatninger og vurderinger, og at fortidens annerledeshet fremhever seg mot denne horisonten som mot en fast grunn. Nåtidshorisonten er i virkeligheten stadig i ferd med å dannes, for så vidt som vi hele tiden må sette våre fordommer på prøve (Gadamer, 2010, s. 274).

For Gadamer er forståelse en prosess der de to horisontene smelter sammen. Denne horisontsammensmeltningen gir utgangspunkt for å snakke om den hermeneutiske sirkel.

Den hermeneutiske sirkel er kjent fra flere ulike filosofer, og deres utforming av denne varierer. Gadamer (2010) skriver selv om både Schleiermacher og Heidegger i forbindelse

med sirkelen. Andre varianter enn Gadamers består ofte av en sirkulering mellom del og helhet, mens fortolkeren er plassert utenfor (Krogh, 2014, s. 52). Gadamer beskriver sirkelen som «et samspill mellom overleveringens bevegelse og fortolkerens bevegelse» (2010, s.

263). Fortolkeren havner med det innenfor sirkelen, i motsetning til hos andre filosofer. Den hermeneutiske sirkel kan for Gadamers del illustreres bestående av følgende fire punkter:

«leser (med sine fordommer, med sin horisont); tekst (med sin horisont); leser (med reviderte fordommer); og tekst (lest med en utdypet forståelse) ut fra lesers nye horisont» (Krogh, 2014, s. 56). Sirkelen kan betegnes som en vekselvirkning mellom teksten og

leseren/fortolkeren. Overleveringens (tekstens) og fortolkerens (leserens) bevegelse samsvarer med utviklingen av deres horisonter. Fortolkerens horisont består av forforståelse og

fordommer. I møte med teksten vil fortolkerens fordommer bli revidert før teksten kan leses med en utdypet forståelse, altså ut fra en ny horisont. Det er i denne prosessen

horisontsammensmeltingen foregår.