Teoretisk perspektiv

Spørsmålet mitt ble om koblingen mellom et hermeneutisk utgangspunkt og et Foucault inspirert perspektiv lot seg forene. Jeg støtter meg til Malterud (2011) som åpner for at man også kan ”bruke diskursanalyse som perspektiv uten nødvendigvis gjennomføre en fullstendig formell diskursanalyse” (ibid., s. 143) I diskursanalyser er det er språk og språksystemer som er gjenstand for analyse (Neumann, 2001), og i min studie er språklige påvirkninger et

12 perspektiv. Jeg skal se empirien opp mot nasjonale dokumenter om kvalitet,

samhandlingsreformen, organisatoriske trender, og sette det i et diskursivt perspektiv.

Jeg skal benytte to analytiske perspektiver som innfallsvinkler i drøftingen; elementer av filosofen Michel Foucaults utlegninger makt og begrepet diskurs slik Foucaults etterfølgere har brukt begrepet. Disse teoretikernes tenking har implikasjoner jeg ikke tar høyde for ettersom intensjonen ikke er å anvende et helhetlig perspektiv ut fra deres filosofi.

Perspektivene er tenkt som en hjelp til å forstå sammenhenger mellom mikro og makronivå.

2.3.1 Fouocaults maktbegreper

Michel Foucaults utlegninger om makt strekker seg over en lengre tidsperiode hvor han over tid fremlegger hypoteser, forkaster noen av dem og revurderer tidligere synspunkter

(Lundgren, Truls, Engebretsen, & Heggen, 2012). På grunn av dette snakkes det gjerne om den tidlige og den sene Foucault (Neumann, 2002). Jeg støtter jeg til sekundærlitteratur, primært Neumanns (2002) forord i Foucaults Forelesninger om regjering og styringskunst, Farsethås’ (2009) artikkel om Foucaults maktanalyser, Flyvbjergs (1991) bok Rationalitet og magt, samt de fleste av kapitlene i boka Makt på nye måter (Engebretsen & Heggen, 2012), der analysene i stor grad er inspirert av Foucaults maktbegreper – og eksemplene er relatert til norsk offentlig sektor. Jeg legger meg tett opp til den anvendelsen som disse ulike forfatterne gjør, og i den grad det er mulig lener jeg meg på mer enn en kilde. I dette ligger det et

forbehold at disse kilder anvender Foucaults begreper på en måte som lar seg forsvare.

Foucault undersøkte maktmekanismer i ulike samfunnsinstitusjoner i ulike tidsepoker, og endte opp med ulike begreper. I eksempler fra 1600-1700 tallets Europa var makthaver synlig, en keiser eller konge, og maktmidlene var avstraffelser og tortur. Denne maktformen er i følge Foucault suverenitetsmakt ³ (Lundgren et al., 2012).

Med utgangspunkt i eksempler fra rundt 1800-tallet viser Foucault til at man ved hjelp av kunnskaper om individene og statistikker kunne kategorisere befolkningen og styre på bakgrunn av denne kunnskapen, eller slik Neumann (2002) uttrykker det; ”forvalte

befolkningen” (ibid., s. 14). Dette er disiplineringsmakt der et av Foucaults viktigste poenger reises; det er en tett sammenheng mellom kunnskap og makt; staten kan bruke kunnskapene

3 Oversettelsen av Foucaults begreper er som i Lundgren et al (2012)

13 og statistikken til å få mest mulig nytte av befolkningen ved å legge til rette for produktivitet (Farsethås, 2009; Neumann, 2002). Foucault stiller spørsmål ved hvilke ordninger staten skal ha for de som ikke er produktive; ”Skal de drepes? … Anonymiseres? … Institusjonaliseres

…?” (Neumann, 2002, s. 18).

Etter at Foucault analyserte maktmekanismene med utgangspunkt i moderne, liberale demokratier ble disse maktformene supplert med en form for makt som han kalte

gouvernementalité, eller styringsmentalitet (Lundgren et al., 2012). Styringsmentalitet er en indirekte form for makt som skal bidra til å forstå hva makt er når hodet hugges av kongen, et uttrykk som Foucault ofte siteres på (Farsethås, 2009).

Liberale styresett avføder indirekte og diskret styring. Det opprinnelige begrepet

gouvernementalité henspeiler på de styrende og de styrtes mentalitet, og skal forstås som at makten ligger i relasjoner, ikke som noe som kan eies, men noe som er (Farsethås, 2009).

Foucault poengterte at makt i denne betydningen ikke er enveis eller negativ. Den skal heller forstås som, produktiv og nøytral (ibid.). Men makt i liberale demokratier må også være diskret for å tolereres (Flyvbjerg, 1991). En viktig maktmekanisme blir derfor styring av styringen. En av måtene Foucault skal ha uttrykt dette på er: ”styringen av individet ved hjelp av deres egen sannhet” (Neumann, 2002, s. 14). Med andre ord; styring tar mer og mer form av at individene får frihet, samtidig som styringsmekanismene innbyr til at de skal kontrollere seg selv, noe som i dag viser seg gjennom for eksempel internkontrollsystemer i arbeidslivet (ibid.).

En av de maktmekanismene som Foucault beskriver er å regne for en metafor; Panpotikon er en konstruksjon i et tårn i fengselet, der fangevokteren ikke er synlig for fangene. Dermed kan de ikke vite om de er under observasjon eller ikke. Dette skal være et bilde på at når vi tror vi kan bli sett, så opptrer vi som om vi blir det (Lundgren et al., 2012).

2.3.3 Diskursbegrepet

I tillegg til at Foucault har spilt en sentral rolle i å utvikle forståelsen av makt, skrives diskursbegrepet ofte tilbake til Foucault, og det er en nær sammenheng mellom makt og

14 diskurs. Når det er sagt; jeg skal legge an en litt annen forståelse av diskurs enn den Foucault ga.

En enkel definisjon på diskurs er: ”en bestemt måde at tale om og forstå verden (eller udsnit af verden) på.” (Jørgensen & Phillips, 1999, s. 9). Diskurs er altså tett knyttet opp mot språk og tekst. Men for å fange opp hvordan diskurs kan forstås som en innvirken på praksis og sosialt liv er trolig denne definisjonen mer presis:

En diskurs er et system for frembringelse av et sett utsagn og praksiser som, ved å innskrive seg i institusjoner og fremstå som mer eller mindre normale, er

virkelighetskonstituerende for sine bærere og har en viss grad av regularitet i et sett av sosiale relasjoner (Neumann, 2001, s. 18).

Jeg skal ikke gjøre diskursanalyse, og dermed ikke gå analytisk til verks for å avgrense gitte diskurser. Jeg forholder meg heller ikke til den type tekst og den mengde tekst som en ren diskursanalyse fordrer. Det er begrepet diskurs som perspektiv som interesserer meg, fordi jeg mener det er anvendelig for å kaste lys over praksiserfaringer. Lindseth og Nordberg (2004) begrunner hvorfor vi bør være opptatt av diskurser:

We call such a meaning that manifest itself historically, a discourse (8). We may engage in discourses with enthusiasm, we may suffer under our participation in them;

we may work against them or step out of them. Frequently it is not our power as individuals to change them. Nevertheless, discourses, such as the discourse of

healthcare, are continuously changing and we also take part in this process of change.

For these reasons reflection on lived meaning and its essential traits is important.

Without such reflection on lived meaning it is difficult to become aware of unfortunate practices we are part of (ibid., s. 148).

Det er et slektskap mellom makt og diskurs som understrekes i dette utsagnet: ”Diskurs – det som kan tenkes og snakkes om i et samfunn – er en form for internalisert makt som styrer vår atferd og våre tilbøyeligheter.” (Otterlei, Engebretsen, & Heggen, 2012, s. 141). Språk er sentralt i all forståelse av diskurs, og når jeg beveger meg mellom informantenes utsagn, stortingsmeldinger og andre dokumenter, kan jeg i enkelte sammenhenger øyne den kraften språklig påvirkning har. Gjersøe, Engebretsen & Heggen (2012) formulerer dette poenget slik:

Ved at stortingsmeldinger stadig siteres og kommenteres, skapes og reproduseres tekstens autoritet og makt…. Teksten reproduserer og forsterker sin makt ved å

15 sirkulere i samfunnet, ved å gjøres til gjenstand for stadig kommentering og sitering.

(ibid. s. 49)

Det har utviklet seg flere teoretiske retninger med ulik tilnærming til diskursbegrepet og diskursanalyse (Jørgensen & Phillips, 1999). Jeg avgrenser meg fra å redegjøre for disse nyansene, men når jeg ikke følger Foucaults forståelse, så er det fordi han oppfattet

diskursene som store, enerådende og overgripende tematikker i en tidsepoke (ibid.). Jeg har i tråd meg andre forståelser av begrepet brukt diskursen om mindre områder, og ser på

diskurser som til dels adskilte, til dels overlappende og til dels motstridende samfunnsområder (ibid.). Da tillates avgrensninger som for eksempel ”akkrediteringsdiskurs” (Eilertsen,

Engebretsen, & Heggen, 2012, s. 75).

Det er et av begrepene innenfor diskursteoriene, som jeg finner anvendelig og som ikke bare bidrar til å forklare befesting av diskurser, men forklarer også forandring. Opphavet er lingvisten Norman Fairclough som assosieres med en retning kalt kritisk diskursanalyse (Jørgensen & Phillips, 1999). Et viktig trekk ved denne retningen er antagelsen om diskursene avspeiler sosiale strukturer – i tillegg til å skape dem (ibid.), altså et dialektisk forhold.

Fairclough definerer et gitt felt som diskursorden, for eksempel kan en institusjon være en diskursorden. Diskursorden beskriver en arena der mange diskurser gjør seg gjeldende samtidig, og kan stå i et konkurrerende forhold til hverandre. I følge Fairclough er det slik at en diskursorden som preges av motstridende diskurser tenderer til å være ustabil og ser dette i sammenheng med et potensial for forandring, mens en diskursorden der diskursene er mer parallelle tenderer til å være stabil (ibid.). I denne studien er sykehjemmet pr definisjon en diskursorden.

Jeg støtter meg til teoretikere innenfor hermeneutikken som var opptatt av å innlemme samfunn og politikk i fortolkningen, og kobler dette til et teoretisk perspektiv som forklarer maktmekanismer og diskurs. Med det oppnår jeg en verktøykasse som er til hjelp når jeg ønsker å koble beretninger, fortolkning og samfunnsperspektiv – det vil si den triple hermeneutikken (Thornquist, 2003).

16