Temaet for oppgaven er ikke-vestlige innvandrerkvinners muligheter for å være yrkesaktive.
Med innvandrerkvinne menes her kvinner:”(...) som, uansett statsborgerskap, enten er født i utlandet av to utenlandske foreldre, eller er født i Norge av foreldre som begge er født i utlandet” (Gulløy, Blom og Ritland 1997:2). Med ikke-vestlig kvinne menes kvinner fra Øst-Europa, Asia, Afrika, Sør og Sentral Amerika (ibid.).1
Arbeidsmarkedet er en viktig arena for integrasjon av ikke-vestlige innvandrerkvinner i Norge. Foruten å få tilgang til lønnet arbeid og større økonomisk selvstendighet, kan
yrkesdeltakelse gi tilgang til sosiale nettverk som er viktig for så vel trivsel som læring av det norske språket og samfunnslivet (KRD 1998:13). Ytterligere kan arbeid ha en positiv
betydning for menneskers psykiske og sosiale velferd. I følge 'Handlingsplanen mot rasisme og diskriminering’ betraktes "arbeidslivet som den viktigste arenaen for å bli en del av fellesskapet" (ibid.). Stortingsmeldingen nr 17 (1996-97) " Om innvandring og det
flerkulturelle Norge" påpeker at diskriminering og rasisme er i strid med våre grunnleggende verdier og må motkjempes aktivt. Ofte benyttes det stereotypier både innenfor politikken og i media for å oppnå visse strategiske mål. Stereotypier, hvor en overser individuell variasjon innen kategoriene kan føre til etnosentrisme og diskriminering (se Fangen 2006). Her kan arbeidsmarkedet spille en viktig funksjon. I følge Hylland Eriksen (2003), vil erfaringer av innvandrere på arbeidsmarkedet kunne motkjempe disse stereotypiene. Dermed er arbeid viktig på flere plan. For det første påvirker arbeid individet og dets livssituasjon, for det andre spiller arbeid en viktig rolle i integrasjonen av innvandrere og dermed også i forhold til asosialitet (se Øie 2003).
Tilgangen til arbeidsmarkedet påvirkes også av tilgangen til sosiale nettverk. I følge Nordli Hansen (1997:175) har ca. 50 % av alle ansettelser skjedd via uformelle metoder, og 35 % via sosiale nettverk.2 Sosiale nettverk videreformidler ofte relevant jobbinformasjon som leder til ansettelse. Hvorvidt nettverket er en ressurs for ikke-vestlige innvandrerkvinner i forhold til
1 Det er kun 18 kvinner som er andregenerasjons innvandrer, det vil si personer født i Norge av foreldre som er født i utlandet. Fokuset i denne oppgaven er dermed først og fremst på førstegenerasjons innvandrerkvinner, det vil si kvinner født utenfor Norge.
2 Formelle metoder kan være å kontakte arbeidsformidlingen eller svare på annonser/annonsere selv. Uformelle metoder er anbefalelse av slekt/venner, kontakte mulige arbeidsgivere eller på annen måte.
10
arbeidsmarkedet kan avhenge av strukturen på nettverket. I følge statistikk (SSB 1997a) har 51 % av ikke- vestlige innvandrerkvinner et nettverk representert av blant annet etniske nordmenn. På grunn av en overrepresentasjon av etniske nordmenn på arbeidsmarkedet kan slike nettverk være betydningsfulle i ansettelsesprosessen (se Ooka og Wellman 2001, se Rogstad 2000a).
Det er viktig at innvandrerkvinnene både offisielt og reelt har like muligheter for å komme inn på arbeidsmarkedet. Samtidig må en studie av ikke-vestlige innvandrerkvinners tilgang til jobb også innbefatte muligheten for at kvinnene ikke ønsker å delta på arbeidsmarkedet.
Arbeid kan også oppleves negativt for visse mennesker. Det kan være psykisk stressende og fysisk belastende. Enkelte kan anse jobben som lite motiverende og utfordrende. Tross dette vil arbeid sannsynligvis ansees som et gode dersom det var en mulighet for å bli arbeidsledig over lengre tid.
Statistikken viser at ikke-vestlige innvandrerkvinner har et lavere sysselsettingsnivå enn etnisk norske kvinner (Hauge Byberg 2002). Selv om ikke-vestlige innvandrerkvinner gjennomsnittelig er yngre enn resten av befolkningen og derfor i større grad i optimal yrkesaktiv alder, var andelen yrkesaktive i 2000 47 %, 12 % lavere enn den kvinnelige arbeidspopulasjonen i sin helhet (Byberg 2002:36). Blant ikke-vestlige innvandrergrupper som Somalia, Pakistan og Tyrkia er sysselsettingsnivået svært lav (SSB 1997). Det blir da generelt viktig å stille spørsmål ved hva årsaken til lavere sysselsetting er og spesielt hvorfor visse innvandrergrupper er nesten helt utenfor arbeidsmarkedet. Skyldes det kvinnenes kompetansenivå, egne valg eller diskriminering? Kan dårlig tilgang til sosiale nettverk og relevant jobbinformasjon være en medvirkende faktor til lav deltakelse?
En stor andel av forskningen på området har analysert innvandrere som en felles gruppe, mens det har i liten grad blitt differensiert mellom kvinner og menn. Mye av forskningen i Europa har behandlet kjønn og etnisitet isolert fra hverandre. Dette har ført til at det innenfor de ulike nasjonale kontekster finnes litteratur om både kjønn og etnisitet, men lite litteratur hvor temaene knyttes sammen. Dette har begrenset ”synligheten” til innvandrerkvinner (se Simon 2001). Tendensen har vært lik i Norge. Innvandrerkvinnene har ofte blitt definert ut i fra mannen og ikke som selvstendige rettssubjekter (Stiver 1986). Denne ”usynligheten” ble reflektert i den tidligere statlige politikken i Norge: "Selv ikke da Stortingets
11
kommunalkomité' våren 1981 sammenfattet innvandrerpolitikken i 58 punkter, ble innvandrerkvinnene nevnt" (Stiver 1986:33).
Nyere litteratur har i større grad rettet fokuset mot innvandrerkvinner, men ofte definert dem innenfor kategoriene dobbelt handikappet (Stiver 1986) og dobbeltarbeidende (Ooka og Wellmann 2001). De er kvinner på arbeidsmarkedet, i tillegg til nyankomne i en fremmed kultur. I tillegg hevdes det at de opplever en tredobbelt byrde, i den forstand at de blir diskriminerte på bakgrunn av klasse, rase og etnisitet (Simon 2001). Disse perspektivene nyanserer i for liten grad. Hva med kvinner uten lønnet arbeid? Er de like dobbeltarbeidende?
Opplever alle innvandrerkvinner en såkalt tredobbel byrde? Det foreligger store variasjoner mellom de ulike innvandrergruppene i Norge i forhold til kultur, religion og
kompetansenivået og det kan derfor også forventes variasjoner når det gjelder jobbaktivitet i den offentlige og den private sfære (se Blom 1997).3 Disse variasjonene fører også til ulike muligheter for ikke-vestlige innvandrerkvinner i Norge. Variasjonen blant innvandrerkvinner har i større grad blitt belyst via norsk forskning de seinere tiår (se Fangen 2006, Lappegård 2001, Sollund 2004). Offisiell politikk har også formelt sett i større grad trukket inn
variasjonen blant innvandrerkvinner. Stortingsmelding nr 17 (1996-97) sier følgende:
Likestillingspolitikken, som bygger på likestillingsloven, tar sikte på at kvinner og menn skal ha like muligheter til utdanning, arbeid, og kulturell og faglig utvikling.
Likestillingsperspektivet skal også ligge til grunn i det flerkulturelle samfunn.
Videre understrekes det i Stortingsmeldingen at innvandrerkvinner ikke er en homogen gruppe og at likestillingsloven ikke nødvendigvis er like relevant i familier med annen oppfatning av kjønnsrollene.
Allikevel er det fortsatt et stort behov for ytterligere forskning på ikke-vestlige
innvandrerkvinner i Norge. For å oppnå en dybde i denne kunnskapen er det både behov for å videreutvikle kunnskapen, men også å trekke inn tidligere teori og forskning på området.
Dette vil prege påfølgende teorikapittel.
3Den private sfære henviser til husholdet og familieforhold, relasjoner det kan være vanskelig for staten å gripe inn i, og den offentlige sfære til handlinger som skjer i det offentlige rom slik som betalt arbeid, utdanning og språkopplæring.
12