På spørsmål om hva som kjennetegnet viktig kompetanse for å jobbe med selvdestruktive og suicidale ungdommer mente en sykepleier (4) at hvis man var vant å jobbe med akuttmedisin, så ervervet man kunnskaper og forståelse for kritiske situasjoner. Det å identifisere kritiske situasjoner var en viktig del av arbeidet med suicidale ungdommer. Sykepleieren mente det var en fordel å ha jobbet f.eks. på akuttmottak. Man måtte tåle å se blod, tenke rasjonelt og behandle skader og sår. Sykepleier (4) mente at sykepleierne som yrkesgruppe, hadde bredere
praksis og skolering. Farmakologi, eller læren om legemidler, var en fordel. Med det mente hun at mange av ungdommene kom akutt inn på sengepostene med intox, enten ved overdose av tabletter eller rusmidler, og at det var i slike situasjoner viktig å også ha en både en
somatisk forståelse i dette arbeidet. Det å kunne behandle skader og kutting instrumentelt er en viktig del av arbeidet med ungdommer, spesielt på sengepostene, mente sykepleier (4).
Sykepleier (2) hevdet at man må tåle å stå med det ene benet i døden fordi dette er en gruppe pasienter som strever med kronisk suicidale tanker som er til stede nesten hele tiden.
Erfaringen bunnet også i å stå i nettopp denne problematikken uten å få panikk. Utfordringen var knyttet til å klare å hjelpe ungdommene som slet med suicidale tanker. Spesielt
utfordrende var dette i oppstarten av DBT å kunne stole på metoden, å ikke bli impulsiv som hjelper i dette. Sykepleier (1) fortalte at av og til kunne det oppstå mye drama rundt
ungdommene og mente at det var noe som sykepleier (1) håndterte dårlig. Da var hans fokus på å stabilisere seg selv først før han kunne stabilisere andre. Sykepleier (1) mente det var viktig å være tydelig ovenfor ungdommene og ikke bli for utydelig og forsiktig. Man måtte utfordre og samtidig sette grenser.
Personlig egnethet og evnen til oppøve kunnskap og forståelse til å håndtere vanskelige situasjoner var også et tema. Sykepleier (1) fortalte:
«Folk behøver ikke leve mitt liv for å ha det bra, fordi det er så mange måter å ha det bra på, på samme måten som det er mange måter å ha det dårlig på».
Det var en erfaring han viste til fra å ha å jobbet i hjemmesykepleien. Flere av sykepleierne nevnte at det var viktig å ha fokus på selvregulering av egne følelser før man kunne arbeide med andre mennesker. Noen av sykepleierne mente at sykepleiere som yrkesgruppe er bedre rustet til å takle utfordringer som man kan stå ovenfor i arbeidet med selvskadende og suicidale ungdommer. Alle sykepleierne mente også at personlige egenskaper var viktig i arbeidet deres. Sykepleier (2) fortalte om at selv om mange av ungdommene slet med f.eks.
etterreaksjoner etter alle typer vold (fysisk vold, seksuell vold og psykisk vold), så klarte allikevel mange av disse ungdommene å endre atferden sin, bli bedre emosjonelt regulerte og styre sin impulsivitet eller håndterte vanskeligheter på en annen måte. Sykepleier (2) beskrev det som fenomenalt å se slike endringer. Sykepleier (3) fortalte om viktigheten av personlige egenskaper:
«I tillegg til å være profesjonell og være psykiatrisk sykepleier så har jeg jo noen egenskaper som er bare det at «jeg er meg»».
4.1.2 Konstruktiv omsorg eller destruktiv ansvarsovertakelse? «Å være instrumentell – og med empati»
Sykepleier (4) sa at det en fordel å ha jobbet med akuttmedisin og at det var viktig i dette arbeidet. Sitat:
«Siden jeg er utdannet innenfor det akutte er det ingen problem for meg å handle instrumentelt –med omsorg»
Sykepleier (4) uttrykte samtidig en ambivalens i denne problemstillingen, fordi man var utdannet som sykepleier. Den omsorgen som på en måte ble for omsorgsovertakende kunne fort bli en fallgruve i dette arbeidet, mente hun. Sykepleier (4) hevdet at det var viktig å holde den nødvendige distansen med å være instrumentell i den akutte situasjonen og heller gå inn med annen tilnærming i andre faser.
Sykepleier (3):
«Jeg opplever kanskje at sykepleiere er bedre enn annet personal til å behandle det litt instrumentelt, men samtidig med varme og omsorg.»
Det var viktig, ifølge sykepleier (3), og ikke bli altfor omsorgsfull og overta et destruktivt ansvar. Sykepleier (1) mente at egenskapen ved å være instrumentell er virksom for å ikke å forsterke den selvdestruktive atferden, men også at foreldrene måtte lære å ikke gi masse omsorg og kjærlighet knyttet til selvskadingen. Sykepleier (1) mente at foreldrene ofte får dårlig samvittighet når selvskading opptrer og at foreldrene prøver å gjøre det beste de kan ovenfor ungdommen. Ofte reagerte foreldrene med overveldende omsorg, og det forsterket den uhensiktsmessige atferden, mente sykepleier (1). Sykepleier (2) kommuniserte ofte til pasienter at de ikke fikk oppmerksomhet på den selvdestruktive atferden, mens sykepleier (2) heller brukte tid på å finne ut hva som er årsaken til selvskadingen. Sykepleier (2) hadde tidligere arbeidet mange år i voksenpsykiatrien og hadde en del erfaring med at
oppmerksomhet og omsorg rundt dette økte den uhensiktsmessige atferden. Sykepleier (2) mente også at foreldrene lærte gjennom ferdighetstreningsgruppa, at de må fokusere på andre ting. De får informasjon om hva selvskading er og hva selvskading er et uttrykk for, på en måte en fakta-undervisning til foreldrene. De fleste av sykepleierne rapporterte at det var en treningssak å kunne opptre instrumentelt og med empati.
4.1.3 Hva er det som gjør selvskading nødvendig?
Sykepleier (2) fortalte at han ikke var opptatt av hvor pasienten kuttet seg, hvor mye eller hva pasienten bruker for å kutte seg, men sykepleier (2) var opptatt av hva som gjorde dette nødvendig for pasienten. Sitat:
«Jeg er ikke veldig opptatt av hvor du kutter deg, jeg er ikke opptatt av hvor mye du kutter deg. Jeg er ikke opptatt av i utgangspunktet hva du bruker, men jeg er veldig opptatt av hva som gjør dette nødvendig for deg»
Sykepleier (1) fortalte at mange av ungdommene ikke hadde noen å prate med. De grublet og tenkte og havnet lenger og lenger ned «i grøfta» uten å få noen hjelp. Uten å ha noen å dele det med kunne ting fort bli håpløst for ungdommene. Sykepleier (2) hadde nevnt at
ungdommene hadde vanskelig for å sette ord på følelsene sine og var ikke vant til å snakke med hverken voksne eller helsepersonell om sine problemer. Sykepleier (1) fortalte en
historie om ei jente som hadde en del relasjonelle problemer som fikk betydning for forholdet mellom henne og terapeutene. Det ble foretatt terapeutbytter, men jenta hadde til slutt så mye fravær at hun ikke kunne være med på behandlingen. Ved for mye fravær så må pasientene avslutte DBT-behandlingen, men kan søke på nytt senere. Jenta søkte seg til ny behandling og denne gang med bedre resultat. Hun var mere motivert og fikk etterhvert byttet ut en del uhensiktsmessig atferd med nye ferdigheter. Selv om det gikk litt opp og ned for jenta så lærte hun seg at selv i dårlige perioder var det ikke så katastrofalt lengre. Denne jenta bodde nå for seg selv og gikk på skole. Sykepleier (1) trodde at uten DBT så hadde denne jenta mest sannsynlig vært i et enetiltak med to eller tre ansatte rundt seg.