Sykelønnsordningen i Norge ble innført i 1978 og er regulert av folketrygdeloven.
Sykelønnsordningen finansieres i hovedsak over skatteseddelen med unntak av i arbeidsgiverperioden da utbetalinger dekkes av arbeidsgiver. I internasjonal sammenheng er det vanlig å ha offentlige forsikringsordninger mot tap av inntekt ved sykdom eller ved tap av arbeid. Nesten alle land har reduserte ytelser ved sykefravær, men Norge er et av få land som har full inntektskompensasjon (Mykletun, 2010).
Sykelønnsordningen omfatter flere ulike ytelser. Sykepenger og arbeidsavklaringspenger skal dekke inntektstap ved midlertidig bortfall av arbeidsinntekt grunnet sykdom eller skade, mens uførepensjon dekker inntektstap ved varig bortfall av arbeidsinntekt.
3.1.1 Sykepenger
Alle som har vært i arbeid i minst fire uker og som har inntekt på mer enn 50 prosent av grunnbeløpet (G=75 641 kr per 1. mai 2010) har rett på sykepenger. De første 16 fraværsdagene blir dekket av arbeidsgiver. Etter dette får arbeidsgiver refundert utbetalingene til sykepenger av NAV. Inntektsgrensen gjelder ikke for sykepenger i arbeidsgiverperioden.
Kompensasjonsgraden er på 100 prosent til inntil 6G fra første fraværsdag og i inntil et år.
Det vil si at de med 453 846 kroner i årslønn får full lønn ved sykdom. I offentlig sektor får alle ansatte med inntekt over 6G utbetalt full lønn ved sykdom. Dette er praksis også i det meste av privat sektor. Sykepengene beregnes på grunnlag av mottakerens gjennomsnittlige ukeinntekt de siste fire ukene før sykemelding, omregnet til årsinntekt. Beregningsgrunnlaget kan endres hvis inntekten den siste tiden er endret eller er sterkt varierende.
Alle arbeidstakere som har vært ansatt hos samme arbeidsgiver i minst to måneder har rett til å benytte egenmelding ved sykdom. Etter tre egenmeldte fraværsdager kan arbeidsgiver kreve sykemelding fra lege. Arbeidstakere kan benytte retten til bruk av egenmelding fire ganger i løpet av et år. Ansatte i bedrifter som har inngått intensjonsavtalen om et inkluderende
26
arbeidsliv (IA – avtalen)6 kan bruke egenmelding i åtte dager før det kreves sykemelding fra lege, og har rett til å benytte seg av egenmelding i 24 dager i løpet av et år. Arbeidstaker har også rett på sykepenger ved sykdom hos barn. Hver forelder har 10 slike fraværsdager i året, mens aleneforeldre har 20 slike fraværsdager.
Innen seks uker skal arbeidstaker og arbeidsgiver sammen lage en oppfølgingsplan for hvordan arbeidstaker raskest mulig kan komme tilbake i arbeid. Ved fremdeles sykdom etter åtte uker må det leveres en utvidet legeerklæring. Etter 12 uker sykemelding er arbeidsgiver pålagt til å kalle den sykemeldte inn på dialogmøte, med mål om å finne løsninger som kan få den sykemeldte tilbake i arbeid. Grunnlaget for fortsatt sykemeldning må stadfestes og NAV må vurdere om det er behov for medisinske, yrkesrettede eller andre tiltak.
3.1.2 Arbeidsavklaringspenger
Ved fremdeles sykdom etter ett år kan man søke om arbeidsavklaringspenger. For å kunne motta arbeidsavklaringspenger må en kunne dokumentere at arbeidsevnen er redusert med mer enn 50 prosent. Arbeidsavklaringspenger er en ny stønad som ble innført 1. mars 2010 og som erstatter attføringspenger og rehabiliteringspenger. Disse to ytelsene ble innført i 1994 og erstattet attføringspenger. Rehabiliteringspenger skulle sikre inntekt under medisinsk behandling, mens attføringspenger skulle sikre inntekt under yrkesrettet attføring.
Arbeidsavklaringspenger fungerer som en erstatning for tapt inntekt i en overgangsperiode og utgjør 66 prosent av tidligere inntekt med en minsteytelse på 1,97 G. Størrelsen på arbeidsavklaringspengene er blant annet avhengig av tidligere inntekt, forsørgelsesbyrde og om en mottar andre ytelser fra folketrygden. For å motta arbeidsavklaringspenger må man sende inn meldekort til NAV hver fjortende dag. En kan motta arbeidsavklaringspenger i inntil fire år.
3.1.3 Uførepensjon
Uførepensjon er fra 1. januar 2004 en fellesbetegnelse for tidsbegrenset uførestønad og varig uførepensjon. Tidsbegrenset uførepensjon er en midlertidig ytelse som gis i de tilfeller der det er muligheter for at stønadsmottaker kan komme tilbake i arbeid. Varig uførepensjon gis i de tilfeller der det antas at mottaker ikke vil kunne komme tilbake i arbeid eller kunne øke sin
6 IA - avtalen ble inngått første gang høsten 2001 mellom regjeringen og partene i arbeidslivet. Målet er å redusere det totale sykefraværet med 20 prosent i forhold til nivået andre kvartal 2001, få flere med redusert arbeidsevne ut i arbeidslivet og øke den reelle pensjoneringsalderen.
27
arbeidsinnsats. For å kunne få tilstått tidsbegrenset eller varig uførpensjon er det et krav at inntektsevnen er redusert med mer enn 50 prosent på grunn av skade eller sykdom etter gjennomført medisinsk behandling og arbeidsrettede tiltak.
Tidsbegrenset uførestønad beregnes etter tilsvarende regler som ved innvilgelse av arbeidsavklaringspenger. Kompensasjonsgraden før skatt er på 66 prosent. Varig uførepensjon beregnes på samme måte som alderspensjon. Uførepensjonen beregnes på grunnlag av opptjente og framskrevne pensjonspoeng til og med fylte 66 år. Uførepensjonen består av grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg. Gjennomsnittlig kompensasjonsgrad er mellom 50 og 60 prosent før skatt. Kompensasjonsgraden er høyere for lave enn for høye inntekter (NOU 2007:4). I forbindelse med innføring av ny pensjonsordning 1. januar 2011, vil alle uførepensjonister inntil videre overføres til alderspensjon ved 67 år og omfattes av de generelle reglene om levealdersjustering (Prop. 82L, 2009-2010).
28
4 Økonometrisk modell
I regresjonsanalysen i kapittel 6 estimerer vi både sannsynligheten for at et gitt individ har minst ett sykepengetilfelle og antall erstattede sykepengedager. Datamaterialet som benyttes i analysen er et paneldatasett. Et paneldatasett består av gjentatte observasjoner over de samme observasjonsenhetene over flere tidsperioder.
I dette kapittelet vil det bli redegjort for de økonometriske modellene brukt i analysen, og for problemet med seleksjon i modellen. Avslutningsvis presenteres en enkel test for seleksjon i fast effekt modellen.
Fremstillingene i dette kapittelet bygger i hovedsak på Verbeek (2008).