Läsebok för folkskolan, 1868
Initiativet til leseboken ble tatt med begrunnelsen at så fort barna hadde lært seg å lese var det bare det nye testamentet de hadde tilgang på.128 Da historieprofessor Fredrik F. Carlson ble ecklesiastikminister (utdanningsminister) i 1863 tok han på seg denne oppgaven, og fem år senere gikk Läsebok för folkskolan i trykken. Et titalls personer var involvert i arbeidet, men Carlson hadde den overordede kontrollen.129 En av hans medhjelpere var den senere historikeren og riksdagsrepresentant Hans Forssell, som i tillegg til redaksjonsarbeid også skrev stykket ”Föreningen med Norge”, det eneste i leseboken som omhandler 1814.
Hendelsene i 1814, og særlig tolkningene av disse, ble etter hvert et sentralt tema i Forssells historiske forfatterskap, og han deltok senere i lydrike/jämlikhet-debatten hvor han forsvarte synet på Norge som likestilt i unionen.130
125 Jensen 1885: 91
126 Jensen 1885: 91
127 Jensen 1885: 88 ff
128 Isling 1988: 311; Furuland 1979; VIII. Skoleinspektørstillingen ble opprettet i 1861 og hadde direkte kontakt med departementet: ”ecklesiastikdepartementets förlängda arm”. Isling 1988: 311
129 Boken har imidlertid ingen navngitt redaktør, men i følge Furuland fungerte Carlson i praksis som redaktør
130 Se side 26. I 1889 utga han også en ”minnesteckning” om Gustaf af Wetterstedt, den svenske forhandleren i Kiel
33
Ingen andre barne- og ungdomsbøker ble ”tillnärmelsevis så betydelsefull” i siste halvdel av 1800-tallet, sier Lars Furuland.131 Ved et lærerseminar i 1870 ble det sagt at den måtte anses som ”medelpunkten för den undervisning, som åsyftar utveckling i den allmänt medborgerliga bildningen”.132 Dette kan forklare hvorfor de rene historiebøkene ikke ble så utbredt selv om fantes på denne tiden. Leseboken tok opp i seg historiefagets oppgaver. Få elever fikk historieundervisning, men nesten alle stiftet bekjentskap med Läsebok för Folkskolan.
Det to sider lange stykket ”Föreningen med Norge” innledes på følgende måte: ”Naturen sjelf har sammanfogat Sveriges land med Norges, så at hon synes hafva menat, att deras folk skulle hålla tillhopa med hvarandra”.133 Deretter viser Forssell hvordan de to landene, ”som bort vara vänner”, gjennom tidene har kommet til å skade hverandre.134 ”Men det var annorlunda menadt med de båda folken” sier han, før den egentlige historien om hva som hendte i 1814 begynner. Den første hendelsen det fortelles om er Kielfreden, men denne nevnes ikke med navn. Karl Johan tvang den danske kongen til å avstå fra sitt ”herravälde öfver Norges rike”, og en ”broderlig förening med grannlandet bortom fjellen” ble dermed muliggjort.135 Forssell har en utvetydig positiv innstilling til unionen. Dette kommer godt til syne gjennom hvordan han kategoriserer Danmark-Norge og Sverige-Norge som to vidt forskjellige unioner, respektivt herrevelde og broderlig forening.
Verken Napoleonskrigene, flåteranet eller avtaler mellom Sverige og de allierte nevnes som bakteppe for hvorfor en svensk-norsk forening ble inngått. Det er først og fremst de politiske og militære fordelene som trekkes frem. Nordmennenes misnøye med Kielfreden og uvilje til å inngå union med Sverige kommer ikke til uttrykk. For eksempel skriver Forssell om krigen i juli og august at ”en Svensk här sammandrogs vid Norges gränser och belägrade Fredriksstad, under det att fredliga underhandlingar tillika öppnades”.136 Forssells fortelling har en lykkelig slutt for begge landene: Sverige fikk ”en skönare framtid”, Norge fikk sin grunnlov, og med
”samfälda krafter och enig håg” beredte de seg på ”gemensam säkerhet ock förkofran”.137
131 Furuland 1979: I
132 Protokollen fra seminarrektorsmøtet 1870, § 9, gjengitt i Isling 1988: 314
133 Läsebok för Folkskolan 1979: 384
134 Läsebok för Folkskolan 1979: 384
135 Läsebok för Folkskolan 1979: 385
136 Läsebok för Folkskolan 1979: 385
137 Läsebok för Folkskolan 1979: 385f ”Förkofran” betyr utvikling
34 Clas Theodor Odhner
Lärobok i fäderneslandets historia, samt grunddragen af Norges och Danmarks historia för skolans lägre klasser, 1870
Lärobok i fäderneslandets historia, under författarens ledning bearbetat för folkskolan, 1873
Slutten av denne perioden var dominert av Odhners lærebøker. Jeg har valgt å undersøke to av hans lærebøker, da de begge nådde stor utbredelse. Odhners bøker kom i en rekke forskjellige utgaver: forkortede, forøkede, til ulike skoleslag, og til ulike kunnskapsnivåer. Det er derfor vanskelig å si noe om hvor utbredt hver enkelt versjon eller utgave var. Det utvalget jeg har gjort må likevel sies å dekke en stor del av Odhners produksjon, da førstnevnte bok kom i 16 utgaver mellom 1870 og 1900 og den andre i 23 utgaver mellom 1873 og 1941.138 Den siste boken skiller seg imidlertid fra den første ved at den fra 1907 ble revidert av K.G. Westman.
Odhners forfatterskap var forankret i den vitenskapelige universitetstradisjonen, og fra 1871 til 1887 var professor i historie ved Lund. Odhner var aktiv skandinavist og sentral i Nordiska Nationalförening, grunnlagt i 1865 med mål om å ”förbereda de tre rikenas förening till en konstitutionell förbundsstat”.139 Odhners lærebøker er blant de mest omfattende fra denne perioden, med sine 174 og 120 sider. Bøkene er såpass like at jeg ikke ser noen grunn til å skille mellom de i analysen. Fotnotene vil imidlertid angi hvilken bok det henvises til.
Odhner begynner sin fortelling med å etablere et fiendebilde mellom Karl Johan og Napoleon.
Den franske keiseren behandlet Sverige ”på det mest kränkande sätt” og Karl Johan svarte
”Handskan är kastad, jag skall upptaga den!”.140 Kielfreden beskrives kort og det understrekes at Norge ble avstått til Sverige. Karl Johan fremstilles som en handlekraftig karakter, men ønsket om å erobre Norge var ikke hans påfunn. Det var snarere en logisk følge av tidligere hendelser: Da Sverige mistet Finland i 1809 ble det inneklemt mellom Russland og Danmark-Norge, og ”det enda medlet att åter betrygga Sveriges ställning låg i en förening med Norge”.141 Unionen mellom Norge og Sverige blir dermed legitimert gjennom et svensk krav om sikkerhet, slik som hos Forssell.
Nordmennene ”nektade” imidlertid å godkjenne freden, de ”wille sjelfwe bestämma öfwer sitt
138 Når det gjelder Lärobok i fäderneslandets historia, under författarens ledning bearbetat för folkskolan har jeg tatt utgangspunkt i en svensk/finsk parallellutgave fra 1877. Denne skal være identisk med 1873-utgaven
139 SBL; Høyland Mork 2005: 51
140 Odhner 1870: 152f
141 Odhner 1870: 154
35
öde; de walde en egen konung och förklarade Norge för ett sjelfständigt konungarike”.142 Grunnloven og Kristian Fredrik er nevnt i alle utgaver utenom førsteutgaven av Lärobok … bearbetat för folkskolan. Odhners gir ingen beskrivelse av selve krigen, men skriver at
”Norrmännen saknade krafter att försvara sin nyvunna sjelfständighet emot en sådan fältherre som Karl Johan i spetsen för de stridsvane Svenskarne”.143 Karl Johan tilbød nordmennene imidlertid ”fördelaktiga wilkor”, slik at de ”fick behålla sin sjelfständighet”.144 Grunnlovrevisjon, kongevalg og riksakten nevnes.145 Odhner så på Norge som likestilt med Sverige: ”Genom Karl Johans högsinthet och sin egen fasthet blef Norge 1814 åter upphöjdt bland de sjelfständiga staternas antal och förenad med Sverige såsom ett jämnbördigt rike”.146 Som vi har sett ble Norges forening med Sverige begrunnet gjennom svenske sikkerhetskrav.
Senere i læreboken får vi vite at ”Sverige har aldrig varit i åtnjutande af ett så långwarigt fredslugn som det, hwilket tog sin början med 1814”.147 Ved siden av ”Karl Johans försigtiga statskonst” skyldtes dette foreningen med Norge.148 Her er det nærliggende å tenke, selv om det ikke blir uttrykt eksplisitt, at en fortsatt union vil være en garantist for rikenes fred og sikkerhet også i fremtiden. Dette ville være i tråd med Odhners skandinaviske sympatier, selv om Danmark mangler i dette bildet. Odhners fortelling om 1814 var dermed konserverende.
Samtidens politiske organisering, unionen mellom Norge og Sverige, ble begrunnet og legitimert gjennom fortellingen, med den følgen at den burde bestå også i fremtiden.