Studenten som flytter hjemmefra

I det følgende eksempelet har en student nettopp flyttet hjemmefra og bor nå alene i byen. Hun er usikker på sin egen livsførsel og vil gjerne samtale med en prest om dette. De treffer hverandre til samtale en time i uken. Vi går inn i sjelesorgsamtalen når det har det gått en drøy måned siden de traff hverandre første gangen:

• Verbal metakommunikasjon som omhandler det (rød begynner) å snakke om samtaleinnholdet (rød slutter) er farget i (rød begynner) rød skrift. (rød slutter)

• Verbal metakommunikasjon som omhandler det (blå begynner) å snakke om samtalerelasjonen (blå slutter) er farget i (blå begynner) blå skrift. (blå slutter)

Anna: (blå begynner) Jeg føler at du svikter meg og ikke tar meg helt på alvor. (blå slutter) Jeg forteller om hvor vanskelig alt er for meg, og jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal oppføre meg mot mine foreldre. Jeg er skuffet over dem. De har egentlig aldri gitt meg hva jeg trenger, (rød begynner) men du sier verken at jeg skal opponere mot dem eller at jeg skal fortsette med å bry meg om dem. (rød slutter) Og du merker at jeg bare stenger dem vekke mer og mer og ringer dem sjeldnere og sjeldnere.

(rød begynner) Så forteller jeg til deg hvordan jeg har det med Arne. (rød slutter) Hvor usikker jeg kjenner meg med ham. Det er som om jeg har tvunget meg selv til å tro at jeg elsker ham for å slippe å ha dårlig samvittighet for at vi bor sammen. (rød begynner) Du sier ingenting om det heller. (rød slutter) (blå begynner) Som om det ikke spiller noen rolle hvordan vi lever. Du bryr deg ikke om min tro heller. Som om det ikke spiller noen rolle om jeg tror Gud finnes eller ikke. (blå slutter)

Presten: (rød begynner) Og om jeg sier hva jeg synes om hvordan du skal leve og tro, (rød slutter) (blå begynner) så vil du naturligvis gjøre som jeg sier. (blå slutter)

Anna (ler litt): Nei, det ville jeg vel ikke. (rød begynner) Men jeg forstår meg ikke på deg. (rød slutter) (blå begynner) Er du likegyldig til alt jeg snakker om? (blå slutter)

Presten: Du har brukt dine foreldre, ungdomspresten i forsamlingen og dine kompiser her i byen som autoriteter.

Og du har hatt stor glede av å kunne skylde på dem når ting ikke går som du vil. Holder det ikke med dem? (blå begynner) Behøver du en syndebukk til? (blå slutter)

Jeg ser bare at du bruker dine autoriteter til å løpe fra ditt eget ansvar. Du er jo faktisk voksen og det finnes ikke lenger noen andre enn deg selv som kan ta ansvar for hvordan du lever. (rød begynner) Om du vil vite noe om hva jeg tror om forholdet mellom foreldre og barn, (rød slutter) så kan jeg si at det viktigste nå er å vise dine foreldre at du klarer å leve livet ditt selv. Det fjerde budet viser til at man skal hedre sin far og mor, og jeg tenker meg at denne hederen er ulik ved forskjellige aldere. Når man er liten, hedrer man sine foreldre best ved å vise dem tillit og gjøre som de sier. Når man er i din alder, har de mest heder av at man kan ta et voksent ansvar for sitt liv. Når de blir gamle er det viktigste at man hjelper dem så godt man kan. Men akkurat nå synes jeg du er veldig dårlig til å hedre dine foreldre ved å ikke våge å være voksen. (rød begynner) Hva synes du om det jeg sier? (rød slutter) Anna: (blå begynner) Jeg synes du er krevende og streng og dømmende. Du vil ikke forstå meg i det hele tatt. (blå slutter)

Presten: (rød begynner) Og hva synes du mer? (rød slutter)

Anna: (blå begynner) At det er bra at du snakker til meg som til en voksen (blå slutter) (rød begynner) og at du ikke som alle andre forteller meg om hvordan jeg skal være. (rød slutter) Men hvordan skal jeg kunne komme frem til noe? Det viktigste er hvordan jeg skal gjøre det med Arne og dette med sex. Der har jeg bare gjort det som andre synes.

Presten: Du har vel fått en del erfaring som du kan bruke nå. Hva var bra og hva var dårlig av det du lærte deg hjemme, og hva er bra og dårlig ved det du har lært deg etter at du kom hit som student?

Anna: Det som var dårlig hjemme med sex var at man ikke snakket om det, og når man først snakket om det, så handlet det om regler og moral. Det virket farlig og ikke særlig morsomt. I forsamlingen var det mer blandet.

Ungdomspresten hadde bra ting å si. Det som har skjedd når jeg kommer til byen, er at jeg kjenner lyst, men jeg synes at jeg og mine venninnner nå går mye lenger enn tidligere. Det er som om vi går omkring og prøver hverandre ut, men vi våger ikke ta noen på alvor.

Presten: Hva er det viktigste for deg når det gjelder å være sammen med en mann?²⁴³

Verbal metakommunikasjon inngår som en viktig del av denne sjelesorgsamtalen. Anna starter samtalen med å konfrontere sjelesørgeren (presten). Hun ber ham om å ta mer stilling til problemene hennes. Her veksler hun mellom å snakke om både samtalerelasjonen: ”Jeg føler at du svikter meg og ikke tar meg helt på alvor.” og samtaleinnholdet:”men du sier verken at jeg skal opponere mot dem eller at jeg skal fortsette med å bry meg om dem”.

Sjelesørgeren snakker ikke om de viktige temaene. Når hun sier han svikter henne markerer hun samtidig at samtalerelasjonen er dårlig. Videre antyder hun at sjelesørgeren ikke følger henne godt nok opp i sjelesørgerarbeidet: ”Du bryr deg ikke om min tro heller. Som om det ikke spiller noen rolle om jeg tror Gud finnes eller ikke”. Ved å definere han som likegyldig legger hun press på ham. Slik tvinger hun ham til å gi mer uttrykk for hva han mener. Verbal metakommunikasjon blir først og fremst brukt til å tydeliggjøre en distanse i relasjonen til sjelesørgeren.

Sjelesørgeren svarer først Anna ved å problematisere de krav hun stiller til ham: ”Og om jeg sier hva jeg synes om hvordan du skal leve og tro, så vil du naturligvis gjøre som jeg sier”.

Han lurer på om hun ville fulgt hans råd. Med dette spørsmålet setter han egentlig ord på de underliggende reglene for samtaledynamikken. Slik tvinger han Anna til å tenke gjennom hvilken samtalerelasjon hun egentlig vil ha. Vil hun egentlig at sjelesørgeren skal gi henne konkrete råd? Når Anna innser dette ler hun. Hun erkjenner at det vil hun jo egentlig ikke.

Den sterke virkningen vises ved at hun skifter fra å være alvorlig til å bli lystig. Sjelesørgeren opererer her med en hypotetisk form for metakommunikasjon. Dette er fordi han egentlig

243 (Hentet fra Bergstrand og Lidbeck 1998: 83-86)

snakker om mulige konsekvenser av et tema han kunne ha valgt å snakke om.²⁴⁴

Tilliten som oppstår mellom dem etter dette gjør at sjelesørgeren våger å konfrontere Anna mer direkte. Anna har ønsket en tydelig vurdering av det hun har sagt, og nå er tilliten er god nok til at dette er forsvarlig å gjøre. Sjelesørgeren kritiserer først Anna. Deretter inviterer han Anna til å kommentere kritikken: ”Men akkurat nå synes jeg du er veldig dårlig til å hedre dine foreldre ved ikke våge å være voksen. Hva synes du om det jeg sier?” Den

følelsesmessige reaksjonen fra Anna viser ambivalens. Hun gir uttrykk for at hun er både negativ og positiv til det som blir sagt: ”Jeg synes du er krevende og streng og dømmende. Du vil ikke forstå meg i det hele tatt.”, ”At det er bra at du snakker til meg som til en voksen og at du ikke som alle andre forteller meg om hvordan jeg skal være.”

Selv om sjelesørgeren er konfronterende beholder han allikevel en ydmyk tone ved alltid å la konfidenten kommentere vurderingene, for eksempel: ”Hva synes du om det jeg sier?”, ”Og hva synes du mer?” Anna får lov til å si hva han mener om vurderingene av henne.

Sjelesørgeren inviterer henne til å være uenig i tolkningen. Anna velger først å kritisere sjelesørgeren: ”Jeg synes du er krevende og streng og dømmende.” Du vil ikke forstå meg i det hele tatt. Her er hun ganske krass mot sjelesørgeren. Det ser allikevel ikke ut som om dette påvirker relasjonen negativt. Sjelesørgeren aksepterer Annas følelsesmessige reaksjon.

Uenigheten blir tolerert og behandlet på en åpen måte.

Etter den første reaksjonen modererer Anna seg. Sjelesørgeren spør om hun mener noe mer om saken. Da blir hun mer saklig og sier: At det er bra at du snakker til meg som til en voksen og at du ikke som alle andre forteller meg om hvordan jeg skal være. Anna er altså uenig i tolkningen til sjelesørgeren, men hun er allikevel fornøyd med at han behandler henne som en voksen i relasjonen. Gjennom metakommunikasjonen uttrykker hun positivitet rundt

relasjonen. Til tross for at sjelesørgeren kritiserer henne ser det ut som om hun får noe ut av samtalen. Uenigheten ødelegger ikke relasjonen, men bidrar kanskje heller til å styrke nærheten og tilliten mellom de to.

Annas ønske om et klart råd illustrerer at mange konfidenter vil lengte etter en autoritet som kan gi dem en fasit. Sjelesørgeren stiller også sine egne meninger til disposisjon, men det er

244 Vi er her vitne til nok en paradoksal effekt – jmf. tidligere eksempeler se side

mer som muligheter enn som tvingende normer. Ved å være tilbakeholden i begynnelsen forsøker han å hjelpe Anna til selv å utvikle en holdbar moral. Man trenger allikevel ikke å stille seg nøytral til konfidentens meninger. Sjelesørgeren kan si noe om egne synspunkter, men ikke slik at konfidenten føler seg forpliktet til å være enig. Om begge bygger sine vurderinger på ulike forutsetninger, bør sjelesørger heller tydeliggjøre dette.

Sjelesorgsamtalen skal imidlertid ikke ende opp i etiske eller teologiske diskusjoner.

Sjelesørgeren skal holde konfidentens personlige vanskeligheter i sentrum.

De første ukene sjelesørgeren treffer Anna forsøker han å bygge opp tillit til henne. Dette gjør at han senere kan konfrontere henne med uviljen mot å ta et voksent ansvar for sitt eget liv.

Ofte trenger konfidenten tid til å reflektere over de praktiske konsekvensene av det man mener er rett og galt. Det blir viktig å lytte seg inn i den andres situasjon og hjelpe konfidenten med å finne egne holdbare vurderinger. Sjelesørgeren må sammen med konfidenten finne ut hvilken hjelp som er påkrevd. Av og til må sjelesørgeren også

konfrontere konfidenten med mulige konsekvenser av de handlinger man overveier. Prosessen er langt mer omfattende enn bare å presentere en norm for hvordan man skal leve.²⁴⁵

Konfidenten kan i tillegg ha store forventninger til utbytte av samtalen. Om forhåpningene er altfor urealistiske kan konfidenten bli skuffet. Når sjelesørgeren lytter mye kan det for

eksempel være at konfidenten opplever at presten ikke gir nok av seg selv. Sjelesørgerens mål er å utvikle konfidentens selvstendige vurderingsevne, men det vil ikke alltid konfidenten være oppmerksom på. Er man på forhånd blitt enige om et mål for samtalen kan man unngå slike problemer. Det kan være man trenger å hjelpe mennesker med en altfor sterk

samvittighet, eller man må konfrontere konfidenten fordi samvittigheten er dårlig utviklet slik som med Anna.²⁴⁶

245 (Bergstrand og Lidbeck 1998: 85-87)

246 (Bergstrand og Lidbeck 1997: 167 -168, Okkenhaug 2002: 57)