Språksamfunnet

Med industriutbygging og stor tilflytning på Sunndalsøra var det ikke bare yrkes- og samfunnsliv som opplevde en kraftig forandring. Det tradisjonelle sunndalsmålet fikk også konkurranse med den språklige påvirkningen innflytterne førte med seg, og talemålet ble dermed noe ganske annet enn før Hydro Aluminiums dager. Dette «nye»

talemålet, omtalt som øramål, er i dag brukt i Sunndal sammen med det tradisjonelle sunndalsmålet. Jeg har i det som følger, gjort rede for hva som kjennetegner det

tradisjonelle sunndalsmålet og øramålet. I utvelgelsen av språktrekk har jeg fokusert på det som er mest relevant for min egen analyse av talemålet i dag. Mer detaljert vil dette si pronomener, nektingsadverb, jamvekt og apokope av infinitivsformer, palatalisering av dentaler i trykktung stilling, diftongen ei og presens av svake a-verb.

I norsk dialektologi blir Nordmøre tradisjonelt plassert inn i det trønderske språkområdet, som videre deles inn i inntrøndersk og uttrøndersk (Mæhlum & Røyneland, 2012:37).

Inntrøndersk omfatter områdene i de indre bygdene sør i Trøndelag, som Røros, Tydal og Oppdal. Tilhørende det inntrønderske språkområdet er også distriktet rundt den indre delen av Trondheimsfjorden, bortsett fra Trondheim by, i tillegg til de indre strøkene nordover i Trøndelag. Nordmørsdialektene tilhører det uttrønderske språkområdet, sammen med områdene i de ytre bygdene sør for Trondheimsfjorden, Trondheim by og deretter kyststrøkene opp mot Nordland (ibid.:81-82).

2.5.1 Jamvekt og apokope

Det tradisjonelle sunndalsmålet har jamvekt og apokope, der apokopen gjerne medfølger cirkumfleks. Enkelte leksem får imidlertidig e-endelse istedet for apokope. Slik får

infinitivsord både -a, -e eller ingen endelse, som i for eksempel disse infinitivsordene:

/baka/, /søçe/ og /skrîv/. Samme fordeling av endelsesvokaler skjer med svake hunkjønnsord: /håso/, /çerçe/ og /kɽåkk/ (Jenstad, 1983:15). Det er lite bruk av full jamning i dette målet, men det finnes unntaksvis i ord som /vara/, /myççy/ og /nava/

(ibid.:16).

Jamvektsprinsippet står noe svakere i øramålet. Ved hankjønnsord veksles det gjerne mellom a-endelse og e-endelse, som for eksempel ved substantivet /haga/ og /hage/

(ibid.:61). En tilsvarende veksling gjelder også delvis ved infinitivsord, i tillegg til bruk av apokope (ibid.:61-62). Jamvektsprinsippet er minst synlig ved svake hunkjønnsord, hvor Jenstad (ibid.:64) på 1980-tallet spekulerte i om en fullstendig overgang til e-endelse var tilfellet. I så fall innebærer dette en overgang fra eksempelvis /støgu/ til /stue/. Ord som

9

tidligere har blitt apokopert i det tradisjonelle sunndalsmålet, mangler dette i øramålet.

Blant annet ser vi dette ved substantivet /rêbb/ - /ribbe/ (ibid.:64-65).

2.5.2 Palatalisering

Palatalisering av velarer i innlyd står svakere i øramålet enn i det tradisjonelle sunndalsmålet, men er å finne i begge målene (ibid.:65). Det er altså snakk om en veksling med og uten palatal velar, som i eksempelvis /teɲçe/ - /tæŋke/.

Ved dentaler har det tradisjonelle sunndalsmålet og øramålet palatal uttale, både i trykklett- og trykktung stilling. En tendens til avpalatalisering kan likevel gjøre seg gjeldende i øramålet, noe jeg vil komme tilbake til i analysen (kap.5.2). Det må

imidlertidig nevnes at det tradisjonelle sunndalsmålet ikke har palatal nasal ved n pluss annen dental (nt, nd, ns), noe øramålet derimot har (ibid.:67). Vi ser denne ulikheten ved blant annet /dans/ og /daɲs/.

2.5.3 Diftongering og monoftongering

På tradisjonelt sunndalsmål er det vanlig med diftong ved de norrøne diftongene øy, ei og au. Dette skiller sunndalsmålet fra andre nordmørsmål. Hos eldre blir ei-diftongen vanligvis realisert halvåpen vokal mellom e og æ. Dette er i mindre grad å finne hos yngre språkbrukere i hele kommunen, da disse har en mer tydelig diftongisk lyd (ibid.:17). I enkelte deler av kommunen, blant annet på Ålvundeid og i Ålvundfjord, er det opprinnelig bruk av monoftong hvor øramålet har diftong.

2.5.4 Presens av svake a-verb

Tradisjonelt har talemålet i Sunndal a-endelse ved svake a-verb i presens, og dette gjelder det tradisjonelle sunndalsmålet og i stor grad øramålet (ibid.: 80). Dette kommer til syne i for eksempel /kasta/ og /taɽa/. Innen denne variabelen må man imidlertidig regne med variasjon mellom a-endelse og e-endelse, noe jeg vil komme nærmere inn på i kapittel 5.2.

2.5.5 Personlige pronomen

Det tradisjonelle sunndalsmålet og øramålet har stort sett like former ved bruk av personlige pronomen. Ulikheter forekommer imidlertidig i 1.person entall og flertall. Her har det tradisjonelle sunndalsmålet formene /i/ og /åss/, mens øramålet har /e/ og /vi/. I tillegg ser vi i tradisjonelt sunndalsmål dativformene /håno/, /hæno/, /no/, /hæna/ og /na/ ved objektsposisjon i 3. person entall, noe øramålet mangler. I den følgende tabellen ligger en oversikt over alle personlige pronomen:

Oversikt over personlige

pronomen Tradisjonelt sunndalsmål Øramål

Subjekt Objekt Subjekt Objekt

Entall 1.person i me e me

2.person dåkko dåkko dåkk/dåkker dåkk/dåkker

3.person dæm dæm dæm dæm

Tabell 3: Oversikt over personlige pronomen i det tradisjonelle sunndalsmålet og øramålet.

10

Ved eiendomspronomenene får entalls- og flertallsformer lik bøyning. Det gjelder både i det tradisjonelle sunndalsmålet og i øramålet. Det vil si at det eksempelvis sies både /biln min/ og /bilaɲ min/. Det som skiller det tradisjonelle sunndalsmålet fra øramålet ved eiendomspronomenene, er at det tradisjonelle målet har uttale med palatal nasal, som i /miɲ/, mens øramålet har dental uttale (Jenstad, 1983: 93).

Videre har begge målene en variant av de demonstrative pronomenene, der formene /na/, /ta/ og /sa/ brukes for bokmålsformene den, det og dem (ibid.).

2.5.6 Nektingsadverb

I store deler av det nordmørske området er nektingsadverbet /iççe/ mest fremtredende.

Dette gjelder også Sunndal, men i tillegg til /iççe/ kan den modifiserte formen /ikke/

også være tilstede blant enkelte. Dette kommer jeg tilbake til i kapittel 5.2.

11