Snøballmetoden

Denne typen metode «brukes for å beskrive en utvalgsmetodikk hvor man begynner med et lite utvalg («førstekontakter»), som gradvis vokser ved at forskerne får tips til nye informanter fra førstekontaktene. Utvalget eser ut som en snøball, som blir større etter hvert som den ruller» (Tjora, 2013, s.151). En slik type metode blir ofte brukt i studier hvor veien ikke kan kartlegges og planlegges fra begynnelsen av, og ved studier hvor man skal forske på noe som er ukjent og uutforsket. En slik type studiemetodikk har flere vanskeligheter, både når det kommer til å finne den første viktige kontakten som kan lede en videre på veien, til å klare å få nok informanter, og å klare å holde tråden i en metode som kan virke noe kaotisk og tilfeldig underveis. Etiske dilemmaer er også fremtredende ved bruk av en slik metode fordi informanter kan angi hverandre, og det kan være utfordrende å skjule informantenes identitet og bevare anonymiteten. Det er også forskerens ansvar å ikke forårsake følelsesmessige vanskeligheter for den som intervjues og informere at informanten har mulighet til å avslutte samtalen når som helst. Det er svært viktig at man opprettholder tilliten mellom forskeren og informanten. Forskeren har også et ansvar for å ikke gi ut uheldige opplysninger om

informantene som kan gi konsekvenser for informantene i framtiden, dette er spesielt viktig ved bruk av sitater i presentasjon av forskningen. Hvis forskningen dreier seg om temaer som

kan være sensitive kan det også være problematisk å rekruttere mennesker som er interessert i å delta. At rekrutteringen kan være vanskelig og at man derfor kan ende opp med et snevert utvalg kan også gjøre at studiens troverdighet blir svekket. I enkelte studier, spesielt i

«offentlige eller halvoffentlige rom finnes muligheten for mer spontan rekruttering av informanter, særlig i kombinasjon med observasjonsstudier. Ikke minst er det spennende å bruke av spontane fokuserte intervjuer hvor man «på stedet» inviterer folk til å delta i

intervjuer, som deretter gjøres på direkten (Tjora, 2013, s. 157)». Denne metodikken synes jeg passer godt til hvordan jeg selv gikk fram, og hvor flere av mine samtaler plutselig fant sted, og skjedde fortløpende etter som jeg møtte personer som fanget min interesse og som kunne være interessant for mitt forskningsprosjekt. (Tjora, 2013, s. 151-161).

Temaet i denne masteroppgaven synes å være relativt uutforsket og uavklart. Muligheten for å kunne være kreativ og velge min egen vei var mulig. Helt i begynnelsen brukte jeg en god del tid på å lete etter relevant informasjon i bøker og på internett. Å gjennomgå artikler og lese faglitteratur er slik som vi medisinere er opplært i å løse en oppgave. Jeg satt tidlig helt fast i gamle mønstre og syntes at det var utfordrende at jeg ikke hadde noen plan eller struktur, og jeg syntes det var vanskelig å komme i gang med selve arbeidet. Men da dette skulle være en kvalitativ forskning, og da jeg er en utadvendt person, som liker å møte nye mennesker, så skjønte jeg at jeg måtte bruke mine kommunikasjonsferdigheter og faktisk snakke med andre mennesker. Oppgaven jeg har valgt er vid og stor og jeg synes den var vanskelig å avgrense, og jeg hadde store problemer med å finne ut hvor i alle dager jeg skulle begynne, og hvem jeg skulle snakke med. Tjora bruker begrepet «metodisk kreativitet» (Tjora, 2013, s. 14), og beskriver enkelte kvalitative forskningsmetoder som for lite kreative og at de «ofte kan lede forskere og studenter inn i retning av svært standardiserte opplegg som i noen grad kan forsvares med utgangspunkt i metodelitteraturen, men som er lite sensitive overfor spesielle kontekstuelle forhold» (Tjora, 2013, s. 14). «Metodevalget må reflektere det man faktisk ønsker å finne ut» (Tjora, 2013, s.15).

Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle begynne, men ønsket å snakke med mennesker som hadde vært i kontakt med flyktninger i sitt arbeid. På tv kan man nærmest daglig se flere humanitære organisasjoner som jobber i sult og katastrofeområder og også i områder hvor mennesker er på flukt. Jeg tok telefonen fatt og forsøkte å komme i kontakt med noen humanitære

organisasjoner i Norge. Dette var lettere sagt enn gjort, men tilslutt fikk jeg napp og fikk avtalt et møte med en som har jobbet i en humanitær organisasjon fra Norge. I den andre enden ønsket jeg å lære meg mer om smitte og hvordan Norge håndterer smitteutbrudd på et

overordnet nivå, og de helsemessige oppgavene ved mottak av flyktninger. Her klarte jeg også etter mange telefoner å få avtalt et møte. Så første del av oppgaven min ble et slags feltarbeid for å kartlegge territorium, hvor jeg reiste til hovedstaden og fikk møtt noen fra en humanitær organisasjon og en person som jobber med folkehelse.

Som tidligere beskrevet er mitt arbeid basert på et kriterieutvalg hvor jeg har valgt å snakke med personer som kan belyse temaet jeg er interessert i, og hjelpe meg med å oppnå en større forståelse av for meg et uoversiktlig område. Alle disse personene har forskjellige roller, forskjellige yrker og ulik bakgrunn. Noen av de jeg har snakket med jobber innenfor helse, og noen har også samme utdannelse som meg, men ikke alle. Samtalene med menneskene som har samme utdannelse som meg har gått lettere for min del, da vi har hatt samme forforståelse for enkelte ting, og da spesielt helsemessige problemstillinger. Flere av menneskene jeg har snakket med har ikke samme utdannelse for meg og jeg har syntes det har vært veldig spennende å høre deres meninger og synspunkter på flyktningestrømmen. Fordi

utgangspunktet for samtalene har vært svært ulikt alt etter hvilken vedkommende sin rolle var under flyktningstrømmen, har jeg ikke kunnet benytte meg av standardiserte intervjuer eller intervjuguider. Da jeg ikke har benyttet meg av dette har jeg heller ikke kunnet gjøre analyser av intervjuene og kunnet sammenlignet svar på spørsmål slik man ofte gjør under enkelte klassiske kvalitative studier. Jeg vurderte å bruke utstyr for å ta opp samtalene, men valgte å ikke bruke dette. Grunnen til dette er både fordi det stiller store krav i forhold til

anonymisering, er svært tidkrevende i forhold til analyse i etterkant, og at jeg gjorde mange samtaler over telefon. Mange av samtalene ble også til ad hoc, da jeg møtte mennesker som jeg syntes var interessant i forhold til min oppgave, og som kunne tilføre noe og gi meg kunnskap og informasjon som jeg manglet. Samtalene ble til litt på sparket og jeg hadde da ikke tid til forberedelser, men måtte bare improvisere og utnytte situasjonen jeg plutselig sto i.

Hvis jeg da hadde blyant og papir tok jeg notater fortløpende, og hvis jeg ikke hadde dette tilgjengelig så noterte jeg meg stikkord i etterkant. Jeg forsøkte også å skrive ned mine egne tanker om enkelte temaer en tid i etterkant av samtalene for å kunne bruke disse som

inspirasjon under arbeidet. Jeg vil heller ikke si at jeg har gjort intervjuer, men heller har snakket med mennesker og hatt samtaler. Av den grunn ønsker jeg ikke å kalle menneskene jeg har snakket med som intervjuobjekter, men heller henvise til dem som informanter eller til mennesker som jeg har snakket med.