Som det framgår ovenfor har vi også data fra selve avhandlingsperioden, nærmere bestemt fra refleksjonsskjema fra studenter og lærere fra tre tidspunkt i løpet av denne perioden, samt data fra midtveissamtale med studentene. La oss først se nærmere på data fra det vi har kalt innledningsperioden.
Innledningsperioden
Som nevnt kjennetegnes denne på flere måter ved at det er en "bli kjent" periode, både ved at studenten nå for alvor må forholde seg til sitt eget individuelle prosjekt og samtidig lære sine veiledere å kjenne både faglig og personlig. For veilederne er også dette delvis en "bli kjent" periode ved at de foruten å møte studenten også blir konfrontert med hva slags utfordringer nettbasert veiledning representerer. Når studentene bes om å beskrive muligheter og begrensninger ved synkron/asynkron kommunikasjon som han/hun har erfart i veiledning i forbindelse med oppgaven, er det tydelig at man velger å skille mellom de teoretiske/metodologiske og de skapende sidene ved oppgaven. Det virker også som veiledningen i denne perioden ofte har hatt sterkere fokus på teoretiske tema, gjerne knyttet til planlegging og strukturering av avhandlingen.
Man er gjennomgående enige om at teoretiske og metodologiske spørsmål egner seg godt til å bli lagt fram og drøftet både synkront og asynkront, selv om enkelte trekker fram at det i tillegg er viktig å diskutere også slike spørsmål på samlingene hvor man møtes ansikt til ansikt. Men uansett er hovedpoenget at man kommuniserer med ord som medium, det være seg i form av muntlige samtaler synkront ved hjelp av video/Skype, eller skriftlige tilbakemeldinger via epost. En av studentene sier det slik: " Alt som relaterer seg til ord kan bearbeides med ord. Om det er språkbelagt video/Skype eller asynkrone skriftlige/muntlige muligheter er mindre viktig, så lenge mediet er ord."
Veiledning av det skapende arbeidet på nett oppfattes gjennomgående som mer problematisk, selv om det er tydelige nyanser i synspunktene. Flere trekker fram at de har hatt gode erfaringer med videokonferanser og telefon/Skype, og epost i visse sammenhenger, for eksempel til å forberede veiledningstimen ved å sende billedmateriale og skriftlig dokumentasjon i forkant eller som et hjelpemiddel til å klargjøre tanker og ideer en måtte ha. Men det er likevel vanskelig å erstatte "vanlig" veiledning fullt ut ved nettbaserte hjelpemidler. Ikke minst gjelder dette hvis man arbeider tredimensjonalt. Det er uansett vanskelig å få fram kvaliteter i materialet man arbeider med, som for eksempel teksturer, på en fullgod måte. Følgende sitat er nok representativt for det mange mener: "Begrensninger opplever jeg ligger i at veileder ikke får ta og kjenne på materialet.
Materialkvaliteten er vanskelig å formidle over skjermen. Bilder formidler ikke det samme som selve objektet".
Det er likevel interessant å merke seg følgende tilføyelse fra samme person. "Men jeg opplever at det også kan være positiv å ta bilder i forhold til det visuelle uttrykket. Nye former og elementer som jeg ikke ser på
30
materialprøvene kan komme fram gjennom bildet av prøvene". Flere nevner blogg som et hjelpemiddel til å få respons på utkast og prøver på skapende arbeid. Erfaringene er imidlertid noe skiftende, fra for eksempel at man savner respons på det man har lagt ut, til at dette har vært og kan bli et velegnet forum for dokumentasjon av prosess og drøftinger og innspill, ikke minst når man har fått utbedret visse lyd/bildetekniske problemer og når studenter og lærere har fått mer erfaring med dette mediet.
En av studentene har også et lengre innlegg hvor hun gir en tankevekkende beskrivelse av hvordan det føles å være nettstudent med et overveldende arsenal av muligheter for kommunikasjon, som også kan utvikle seg til følte krav om å engasjere seg, og påfølgende frustrasjoner over å ikke strekke til.
Flere av studentene understreker at de har hatt/vil ha utbytte av samlinger hvor de får mulighet til å møtes med hverandre og veiledere og få respons, ikke minst på den praktisk skapende delen av masterarbeidet. Som nevnt ovenfor, opplever de at det nettbaserte studiet har begrensninger som gjør slike samlinger viktige. En sier det slik: "Jeg tror det er viktig å finne en balanse mellom å veilede/motta veiledning når man er fysisk sammen (på samlinger) og gjennom videokonferanse/telefon/Skype jevnlig, og når behovet er tilstede."
Som kjent bad vi studentene om å beskrive sine erfaringer med nettbasert veiledning, og fokusere på muligheter og begrensninger. Følgende refleksjon fra en av studentene setter søkelyset på et vesentlig poeng, som vi ikke må glemme når vi seinere hen trekker våre konklusjoner. "Det kan være vanskelig å svare på om det er mediene som gir muligheter eller begrensninger, for det kan være lett å "skylde på" mediene istedenfor for eksempel at relasjonen til en medstudent eller lærer/veileder ikke er god".
Vi stilte også det samme spørsmålet til veilederne, og fikk svar fra 5 av dem. Også her ser vi de samme tendensene som hos studentene. Veiledning av teoretiske og metodiske tema og spørsmål fungerer
gjennomgående godt på nett, flere opplever at dette har gått overraskende bra og bedre enn forventet. Flere trekker fram gode erfaringer med videokonferanser. Veiledningene blir fokuserte og konsentrerte. En av veilederne mener at veiledningen faktisk kan bli bedre enn tidligere, noe hun uttrykker på følgende måte:
"Muligheter i synkron kommunikasjon vil kunne være utvidende sammenlignet med "gammeldags veiledning", ikke minst ved visninger til hele webens arkiver av kunnen og viten". Flere trekker også fram blogg som et nyttig hjelpemiddel, likeledes veiledning pr. epost, selv om dette kan bli ganske tidkrevende. En mener det er en fordel av veilederne sitter ved samme maskin, for å unngå å snakke i munnen på hverandre. Og det er viktig å ha fokus på studenten og ikke henvende seg for mye til hverandre.
Også veilederne er noe mer ambivalente til nettbasert veiledning av det skapende arbeidet. Som antydet ovenfor har man riktignok relativt begrensede erfaringer med dette så langt. Ser vi likevel på det som kommer fram, synes én at det er begrensende å ikke kunne berøre materialer direkte. En annen sier at hun i
31
utgangspunktet var skeptisk til at videooverføring av keramisk materiale kunne bli bra nok, men de første erfaringene med dette gjør henne mer positivt avventende. En av informantene mener også blogg kan bli et godt hjelpemiddel i veiledningen av skapende arbeid, hvis studentene lærer seg å bruke denne på en mer konsekvent måte enn hun har erfart så langt. Hun savner også bruk av webkamera, som hun mener har gode potensialer.
Samtidig advarer hun mot at mediet og sider ved dette, og ikke arbeidet i seg selv, kan få for stor
oppmerksomhet i veiledningen. Til slutt velger vi å sitere en av informantene, som etter vår mening trekker fram et sentralt poeng når man skal vurdere det skapende arbeidets plass i nettbasert veiledning. Hun skriver
følgende: "Det ser ut som om vi veiledere underkommuniserer dette [det skapende] arbeidet. Studentene jobber med det hele tiden, men visningene av det er ikke like tydelige, og vi veiledere spør ikke etter det i samme grad som det teoretiske og organisatoriske ved oppgaven. MEN, det ser ut også til å skje med de
stasjonære studentene. Det er ikke en reell begrensning i videokonferanserommet som er årsaken til dette, men mer fokuset rundt hva som ansees vesentlig for å få et godt oppsett og ei god oppgave, slik jeg ser det."
Midtveisperioden
Den neste perioden vi har data fra, midtveisperioden, framstår nok som nevnt tidligere noe skiftende i forhold til hvor studentene har hovedfokus. Dette henger sammen med hva slags tematikk og hovedtype avhandling man har valgt (teoretisk eller praktisk-estetisk hovedfokus). Men for samtlige vil det være utfordringer knyttet til nettbasert veiledning, ikke minst i forhold til den praktisk- skapende delen av avhandlingen.
Vi merker oss at studentene (8 av 12 har svart) gjennomgående opplever at veiledningen av avhandlingens teoretiske og metodologiske sider fortsatt fungerer godt på nett. Flere trekker også nå fram videokonferanse som meget godt egnet for denne type veiledning, en av studentene sier eksplisitt at "vanlig" veiledning erstattes fullt ut ved denne måten å kommunisere på. Videokonferanse blir gjerne supplert med epost eller
studentmappe hvor stoffet sendes/legges ut på forhånd til gjennomlesning. Noen bruker også epost til kortere spørsmål eller til oppsummering av veiledningen. Et par mener videokonferansene kunne blitt enda bedre, med bedre dekning/lydforhold hos deltakerne og bedre tekniske ferdigheter hos enkelte veiledere.
Studentene har nå, som ventet (jfr. ovenfor), flere erfaringer med nettbasert veiledning av det skapende arbeidet. I svarene kommer det fram at videokonferanser også fungerer et stykke på veg i forhold til det skapende arbeidet, men med større eller mindre begrensninger, som for eksempel å få fram transparens i porselen, vise fram og diskutere de konkrete produktene, at størrelser ikke kommer godt nok fram på bilder, presisjon knyttet til tredimensjonal gjengivelse. Vi velger å illustrere denne "ikke helt, men likevel et stykke på veg" – oppfatningen ved noen eksempler: "Når jeg viste produkter fysisk på samling, var det lett å snakke om størrelse, og jeg fikk korrigert det før videre arbeid. Så litt går tapt ved videokonferanse". "Ser at av og til klarer
32
ikke nettet å formidle det skapende arbeidet, likevel føler jeg at det mest essensielle kommer fram. På den måten et godt utgangspunkt for diskusjon". "Når det gjelder det praktiske arbeidet, oppleves videokonferansene som noen ganger å være utilstrekkelige. Dette fordi detaljene i arbeidet forsvinner. Videre virker samtalene noe mer stresset. Når man møtes fysisk, rommer dialogen småprat, pauser, mimikker, man får tid til å iaktta andres reaksjoner etc. Disse momentene gir på sin merkelige måte et rom å tenke og reflektere i, noe som uteblir i synkron dialog [på nett]".
Som sitatene ovenfor også illustrerer, er det en klar oppfatning blant informantene om at nettbaserte hjelpemidler må kombineres med samlinger på høgskolen, hvor fokuset i særlig grad er på de sidene ved skapende prosesser og utprøvinger/produkter som krever tilstedeværelse og mulighet for umiddelbar sansning og persepsjon i samspill og dialog med andre. Noen ønsker også flere samlinger enn det de har tilbud om, eller tettere og også mer uformell kontakt med veilederne. For øvrig trekker man fram betydningen av å møte veilederne fysisk og bli kjent med dem før veiledningen på nett tar til.
Data fra veilederne (5 av 14 har deltatt), viser tilsvarende tendenser som det som kommer fram ovenfor.
Veiledning av teori og metode fungerer fortsatt bra på nett. En av informantene savner imidlertid muligheter for å sitte med utskrifter av tekst sammen med studenten, stryke og flytte på ark, lese kroppsspråket osv. (gjelder også den praktisk-estetiske delen av oppgaven), selv om hun mener at dette til en viss grad også er mulig i videokonferansesystemet. Samtidig synes hun at nettbasert veiledning også har fordeler, ved at man blir mer oppmerksom på studenten og tydeligere på det denne skal fokusere på framover, samtidig som man ofte blir mer bevisst på å oppmuntre studenten mot slutten av veiledningen, fordi man ikke omgås til daglig slik som i større grad er tilfelle med de stasjonære studentene.
Når det gjelder den praktisk-estetiske delen er flere også nå opptatt av det vi kan kalle
"gjengivelsesproblematikken". For noen har ikke dette skapt særlige problemer, i hvert fall ikke som ikke lar seg takle i forbindelse med samlingene), jfr. for eksempel følgende sitat, som er typisk for flere ("synkron
kommunikasjon gir gode muligheter for veiledning ved skapende arbeid i materiale"), for andre er dette problematisk ("Det er to helt forskjellige opplevelser å erfare disse (temaet er tredimensjonalt relieff) som foto og materielt,… forskjellene på å veilede med det materielle til stede og ved re-presentasjoner [tydeliggjøres] i meget stor grad i denne oppgaven". Disse sitatene er for øvrig hentet fra en veileder som har meget interessante refleksjoner rundt hva nettbasert studium kan føre til når det gjelder valg av tema for avhandlinger framover (en svekkelse av tredimensjonale tematikker). Hun reiser i forlengelsen av dette spørsmålet om man må tilby flere samlinger/veiledninger på høgskolen for å møte disse utfordringene.
33
Avslutningsperioden
Den siste perioden vi har data fra, avslutningsperioden, dekker som nevnt viktige deler av avslutningsfasen.
Denne er nok ikke så ulik den forrige, men har gjerne et sterkere fokus på konsolidering og helhetlig perspektiv på avhandlingen. I denne perioden ble det også gjennomført en midtveissamtale med studentene.
Vi har svar fra seks av studentene. De vesentligste trekkene fra de to foregående evalueringene er også gjenkjennelige nå. Nettbasert veiledning av teoretiske og metodiske tema og spørsmål virker godt etablert og velfungerende, med få eller ingen tekniske problemer. De sporadiske merknadene som er, (en mener at veiledernes kompetanse innenfor metodologi varierer en del, en savner et forum for "metodegrubling", en annen en vitenskapsteoretisk "krisetelefon"), peker ikke nødvendigvis på særtrekk ved det nettbaserte tilbudet.
Videokonferanser og samlinger på høgskolen trekkes også i denne evalueringen fram som viktige hjelpemidler i det praktisk skapende arbeidet (Skype med medstudenter og telefonkontakt med veileder nevnes også), vi registrerer også at en av studentene mener at veiledningen fungerer best med en veileder av gangen, en annen at hun ikke føler seg komfortabel med veiledning over nett. Noe overraskende hevder halvparten av
informantene (3 studenter) at de ikke har fått/fått lite tilbakemelding på det praktisk skapende arbeidet. En formulerer det slik: "Dette studiet oppleves som et studium hvor det skriftlige er i fokus. Det er ok, men kanskje ikke det jeg forventet", en annen: "jeg har ikke fått tilbakemelding på det skapende arbeidet. Stort sett har tilbakemeldingen gått på den skriftlige delen i form av ordretting og struktur". En av studentene sier også at det har vært veldig lite fokus på veiledning i forhold til det praktisk-skapende arbeidet i masterstudiet generelt, og at hun har lært svært lite om dette. Hun er usikker på om dette også gjelder de stasjonære studentene. Spørsmålet som melder seg er da om det er den nettbaserte studiemodellen som begrenser fokuset på det
praktisk-skapende, eller at dette området ikke får den plass mange forventer at det skal ha i studiet generelt, nettbasert eller ikke.
Vi har også data fra tre veiledere. Disse framstiller stort sett veiledningssituasjonen som god, selv om det som vi også har sett ovenfor, er visse utfordringer knyttet til kommunikasjon rundt tredimensjonalitet og det taktile ved materialet. Både synkrone (videokonferanser) og asynkrone medier blir brukt. Betydningen av seminarene på høgskolen blir også nå trukket fram (en av dem mener det burde være flere, en annen at det også er viktig å ha fokus på individuell veiledning når man er samlet).
Som nevnt har vi også data fra "midtveissamtale", gjennomført primo februar 2011 (videokonferanse) av daværende klasseleder (10 av 12 studenter deltok). Utgangspunktet for samtalen var avhandlingsperioden og det individuelle arbeidet med avhandlingen. I løpet av denne perioden har de også deltatt på tre seminar på
34
høgskolen, i tillegg til nettbasert veiledning. Dessuten har de hatt jevnlige møteplasser på nett, ledet av ansatte ved høgskolen. På seminarene har de presentert sine oppgaver, vært opponenter for hverandre, og fått tilbakemelding fra ansatte ved avdelingen og sine veiledere.
I midtveissamtalen kommer det fram at studentene er tilfredse med studiet, og at de mener at de får tettere oppfølging enn det andre masterstudenter gjør. Samtlige studenter omtaler klassemiljøet som godt. Flere deltar i kollokviegrupper, selv om dette har avtatt noe som en følge av at studentene nå arbeider mer med sine egne avhandlinger og "har nok med sitt". Perioden omtales ofte som ensom, men det sies også at dette henger sammen med at man er mer konsentrert om sitt eget, og at man bevisst har valgt dette studietilbudet. De vet likevel at medstudentene er der hvis de har behov for støtte og oppmuntring.
Kontakten med høgskolen beskrives som tilfredsstillende. Tekniske problemer som kunne være en utfordring tidligere i studiet, gjør seg i liten grad gjeldende nå, ikke minst takket være en betydelig og vedvarende innsats fra de ansvarlige ved høgskolen. De fysiske samlingene ved høgskolen beskrives som nødvendige og viktige.
Veiledningen har i hovedsak fungert godt, men flere hevder at fokus ofte blir på det skriftlige og teoretiske, og mindre på det skapende. Dette skjer også til dels i forbindelse med seminarene på høgskolen. Flere ville sette pris på at det gjøres obligatorisk for student og veiledere å møtes fysisk en gang i løpet av 2. studieår for å ha veiledning på det skapende arbeidet. Enkelte studenter er også frustrerte over at veiledere ikke har hatt anledning til å møte på disse seminarene. Endelig oppgir flere av studentene at de strever med å relatere vitenskapsteori til egen masteroppgave, og eget skapende arbeid. De ønsker flere eksempler på hvordan dette kan gjøres, for eksempel ved å invitere gjesteforelesere/ ansatte som legger fram egen forskning og egne
"workshops" på seminar hvor fokuset er på dette temaet.