Det som går igjen hos alle som deltok i studiet er at de utrykker at ved å ruse seg i
arbeidstiden fikk en lettere arbeidshverdag. Hva den enkelte legger i dette var noe forskjellig.
De snakker alle om en kontroll, enten det er å kunne kontrollere arbeidsdagen slik at de klarer å fullføre en hel arbeidsdag eller at de brukte rusmidlene til å kontrollere følelser som angst og redsel. En av dem har erfaring med at rusinntaket øker med arbeidsmengden, fra å være lave doser gitt av en lege til å bli store doser selvmedisinering. En opplever å søke seg til jobber der rusmidler er mer tilgjengelige for å kunne få nok rusmidler til å holde ut arbeidshverdagen.
Emma forteller at hun ruset seg hver dag på jobb. ”Jeg klarte det ikke uten, fordi jeg gikk på sånne stoffer som gjorde at jeg ville blitt syk hvis jeg ikke tok” forteller Emma. Når hun først startet å ruse seg opplevde hun en lykke over at alt stresset og kaoset hun hadde båret på plutselig forsvant. ”Jeg er veldig opptatt av kontroll, og det å kunne styre følelsene mine.
Styre hvis jeg er trett så får jeg energi, hvis jeg er hyper så kan jeg komme ned, sant bare det var jo helt fantastisk” forklarer Emma.
Filip forteller at han hadde en innebygd redsel, en sosial redsel og at han ikke i starten kjente så mye til dette, men med tiden ble dette bare verre. Filip forteller: ”Og då begynte jeg å forstå tror jeg, at det med Sobril var gode greier. For at det stilnet noe av den redselen som jeg følte da”. Han uttrykker at det som inspirerte han i jobben var å få til ting sammen med andre mennesker, men at han på samme tid slet med en innebygget redsel og en sosial angst for å være sammen med mennesker. Medisinene han fikk av legen ble en løsning på nettopp denne angsten. Filip sier at han var utrolig konkurranse drevet og det ”var aldri snakk om å få ting til, det var bare snakk om hvordan og når tid”. Dette i sammen med en enorm arbeidsmengde og opp til 200 reisedager i løpet av året, ”jeg jobbet så mye og var påskrudd konstant”. Og for å klare dette ble det en vane for Filip å ta medisiner. ”Og jeg måtte bare ta mer og mer og mer, men jeg gjorde det som skulle til” forklarer Filip.
Også Sara uttrykker en uro som gjorde arbeidshverdagen tung, hun forklarer at hun var veldig rastløs på jobb. Nesten så rastløs at hun ikke orket å være ut en hel arbeidsdag. Sara sier det var vanskelig å være på jobb, hun uttrykker at hun ønsket de kunne si hun kunne få gå hjem.
”Men når jeg hadde Paralgin så var det bare helt okej å være der. Så då fant jeg ut av det at arbeidsdagen min gikk lettere med piller, mer rolige” forteller Sara.
Sara opplevde at arbeidsdagene gikk lettere når hun brukte piller, at hun stilnet uroen og på den måten holdt ut arbeidsdagene. Sara forteller at hun på en arbeidsplass ga sjefen et ultimatum, enten fikk hun drikke på jobb ellers ville hun ikke jobbe der.
Måtte drikke litte granne for å gå i baren, så tolererte jeg de andre kundene. Hvis ikke var jeg aggressiv og irriterte. Ja det var rett og slett slitsomt å gå på jobb, det var tungt å gå på jobb bakfull. I utebransjen så må du jo være litt sånn sprudlende, blid og glad. Og etter hvert som rusen tok overhånd når jeg då ikke hadde det, så var jeg alt annet enn sprudlende, blid og glad. Så jeg måtte jo ha det for å bli hun som jeg trodde at bransjen forventet at jeg skulle være.
Her forteller Sara at hun ikke bare hadde det i kontrakten at hun kunne drikke på jobb, men også at hun opplevde det som noe som måtte til for å kunne være den personen som det ble forventet at hun skulle være i et service yrke i møte med kunder. I et annet arbeidsforhold sier Sara at hun ikke opplevde at hun trengte å bruke rusmidler for å fungere i jobben, men at det
43 gjorde det lettere for henne å holde ut arbeidsdagene. Igjen er det uroen som gjør at
arbeidsdagen blir lang og uutholdelig om hun ikke bruker rusmidler.
Sofie sier at hun i starten hadde et skille mellom arbeidsliv og fritid, at hun ikke ruset seg når hun var på jobb. Dette endret seg uten at hun vet helt når dette skjedde. Hun sier at dette førte til at hun ruset seg på ”rusmidler som jeg kunne fungere på jobb med da”. Hun forklarer at det ble vanskeligere og skille jobb og fritid, ”det ble vanskeligere å ”brekke
av”(vanskeligere å kun ruse seg utenom arbeidstiden) og lettere å bare ta det med seg på jobb”. I Sofies tilfelle var det sentralstimulerende stoffer som ble brukt, noe hun forklarer gjorde henne: ”mye mer og alltid sprudlende og blid og på en måte. Det er klart hvis jeg brakk av eller lot være å ta noe, så var jeg jo sliten, trøtt, lei. Og da hadde jeg heller ingen motivasjon til å gå på jobb enkelt og greit”.
Ingrid sier at hun ikke gikk ut døren så sant hun ikke hadde tatt en ” god neve med tabletter”.
Hun opplevde ikke seg selv som ruset selv om hun tok piller mens hun arbeidet, ” jeg tok det jeg måtte for å bli normal”. Hun forklarer at hun tok disse tablettene fordi hun trengte dem for å føle seg normal, og for å klare å utføre jobben hun var satt til.
William har en erfaring som skiller seg noe fra de andre deltakerne i studiet. Han har en lang jobbkarriere og rusmiddelbruken har fulgt ham hele veien gjennom arbeidslivet. Han startet å seile på sjøen som ung, og allerede der var det vanlig å drikke i arbeidstiden. Han seilte i varme strøk og han sier at de ”skulle slukke tørsten så ble det liksom til at vi tok en pils, så endte det jo opp med at det ble en pils i hver pause. Og så ble det brennevin på kvelden” og da forteller William at han startet dagen etter med å reparere med øl. Han forklarer at også arbeidsdagene ble mye lettere med at han ruset seg i arbeidstiden. Han jobbet i Nordsjøen, og sier at ”de 14 dagene jeg var ute gikk jo mye fortere om jeg var skev(hasj påvirket) hele veien”. Etter hvert utviklet misbruket seg gradvis fra alkohol til han tilslutt endte med å bruke heroin. Når han reiste ut i Nordsjøen forklarer William: ” Jeg hadde alltid Dolcontiner, temmere(Temgesic) .. alltid noe sånn at jeg slapp å få abstinenser”. (Temgesic og Dolcontin er sterke vanedannende medikamenter).
I dette del kapittelet ble det presentert funn knyttet til rusmidlenes funksjon på jobb. Det som går igjen hos de seks personene som deltok i studien er at de alle på en eller annen måte
brukte rusmidlene for å kontrollere følelser, mestre arbeidshverdagen og for å holde seg abstinentfrie på jobb.